I går hadde vi oss en flott aftentur i skogen, Olav og jeg. Vi liker egentlig best å komme litt mer i høyden når vi går tur - slik at vi får litt mer utsikt, men en rusletur i skogen går også an en vakker sommerkveld. I vinter har Olav kjørt hjem så mange trær etter vinterens stormer, at vi nå har ved for flere år fremover. Og enda er det mange trær igjen som skulle vært tatt...
Der det er mye bregner er det gjerne også orm - har jeg lært en gang... Orm så vi heldigvis ikke noe til, bare bregnene lyste vakkert mot oss i kveldslyset. 
"Fossen" var helt uttørket. Tenk at det en gang har stått en kvern i denne lille hellingen her! På høyre siden står enda trappetrinnene som ble murt opp en gang for lenge, lenge siden.
Så tørt som det er nå skulle en tro denne broen var unødvendig, men når det regner "cats and dogs," da er den god å ha for å komme over bekken. 
Steingarden - som en gang holdt dyrene på plass på den ene eller andre siden - ligger nå bare som et bortgjemt minne om en forsvunnet tid. Jeg liker å stanse ved slike minner og tenke på det som en gang var. Så annerledes alt var den gangen, og likevel så likt. De arbeidet med svette, noe de fleste av oss slipper i dag. Men på innsiden... der har nok ikke så mye endret seg: ønsket om å høre til, lengselen etter å bli sett og elsket, og å få være til glede for andre... Det er også underlig å tenke på at de menneskene som levde da lever videre i oss. De er vår historie, og det er godt å få gå slik i skogen å se de mosegrodde sporene etter dem. 
Sollyset var så intenst at det var nesten umulig å se noe som helst med blikket vendt oppover. 
For noen år siden ble linjen ryddet. Fremdeles ligger det mye tømmer igjen etter nedhogsten. Det er greitt at de må rydde traseen, men trist at det blir liggende igjen slik etter ryddemannskapet... 
Ikke vanskelig å se hvilken retning som er sør...
Nå er det kommet opp flotte skilt og god merking av alle løypene, så her kan ingen gå seg vill.
Det var dette som var målet for turen: Den nye gapahuken i Baståsen. Her er de kommet godt i gang. Jeg synes det var stilig at de har bygget den gjennom trærne. Takpappen er foreløpig surret fast til den ene trestammen. Blir spennende å se hvordan det ser ut neste gang vi kommer dit. Supert at dette blir laget til!! 
Noe av det siste vi snakket om før vi gikk, var at vi måtte huske på å ta med kortene. Selvsagt klarte vi å glemme dem! Vi klarte også å glemme å skrive oss inn i boken mens vi var der! Snakk om somlehuer!! 
Og her ser dere utsikten over Eikangerbygden! Vakkert!!
Her var benk både under tak og utenfor. 
Vinterstormene hadde lagt mange trær over stien. Den var nå ryddet slik at stien var åpen, men alt tømmeret lå igjen... 
Var ikke denne store bautasteinen flott? Skulle jeg gjerne hatt som benk i hagen. 
Flere plasser var det satt opp skilt med markering av stier og "Her står du nå." Veldig kjekt å kunne orientere seg etter. 
Snakk om å vokse på steingrunn. Ikke rart det blir rotvelting av slikt.
Ikke mye igjen av Baståstjernet nå lenger. Olav fortalte at i hans guttedager hadde de skøytekonkurranser på tjernet. Da var det adskillig større enn den vesle dammen som er igjen nå. 
Da var vi nesten ute av skogen igjen. Jakthytta smiler mot oss i solglansen. 
Det ble en rundttur på over to timer. Selv om vi har tuslet rundt i rolig tempo, kjente jeg at det skulle bli godt å få hvile etter at siste bakketopp var besteget. 
Et par vaffelkaker ble en perfekt avslutning på kvelden.
Takk for følget 🙂