For noen år tilbake, var vi inni et slikt opp-ned hus mens vi var på ferie. Olav ble helt svimmel med det samme, og måtte gå rett ut igjen. Også jentene kjente at det gynget, og ble ikke værende inne mange minuttene. Det er noe som blir riv ruskende galt inni hodet. Verden er ikke lenger slik vi kjenner den og noe inni balansesenteret går helt i stå. For min egen del, ble jeg så utrolig fasinert at det ikke ble plass for noe svimmelhet. Jeg gikk fra rom til rom, og kikket på både møbler og alt krimskramset som var limt eller skrudd fast i "tak" og vegger. Ved inngangsdøren stod det et skostativ med flere par sko, der skolissene selvfølgelig hang nedover. Det var en garasje der også, med en bil festet opp ned. Det gav en merkelig uvirkelighetsfølelse.
Jeg er glad i musikaler, og for ikke lenge siden så jeg den nye Mary Poppins filmen. Jeg liker de glade sangene, dansen og lekenheten som gjerne er i musikaler, og Mary Poppins er full av liv. I den ene sangen, kommer de til kusinen for å få fikset en suppeterrin, men de kommer på feil dag. Det er opp-ned dagen, og kusinen går helt i stå. Fra klokken ni til to snurres rommet på hodet, og alt går i surr. Dette skjer alltid på den andre onsdagen. Det er dagen da alt som skal gjøres går galt. Ingen ting blir rett, og hun blir både handlingslammet og frustrert. Inntil Mary Poppins hjelper henne til å finner ut at dersom hun selv står på hodet, stemmer plutselig alt igjen. Da er alt som det skal, og livet går fra kaos til kontroll.
Det var litt slik for meg da jeg kom til Centro Sarepta. Jeg hadde snakket med lederen der i forkant, og hadde et ønske om komme dit for å være med å hjelpe til. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne gjøre, og hvilke behov de hadde, men var veldig innstilt på at der hadde jeg lyst til å være med å gjøre en jobb. Aller mest ønsket jeg å finne en måte jeg kunne være med og jobbe for Gud rike.
Jeg kommer på lørdagen. Dagen blir brukt til å finne meg til rette, omvisning på huset og å bli kjent med folket som er der. Søndagen er vi fem stykker som blir stuet inn i en gammel Ford og tatt med på sightseeing i området. Fantastisk. Mandag til onsdag er det to bibeltimer på formiddagen som jeg får være med på, og stadig noe kjekt som skjer som ettermiddag og kveld, og resten av dagene. Plutselig er det lørdag igjen og det er tid for hjemreise. Dagene har gått i turbofart, og jeg har omtrent ikke fått gjort annet enn å bare ha det kjekt. Og jeg som ville gjøre så mye...
Men så, på forunderlig vis, kommer en tanke til meg. Noen vil kalle det er en påminnelse fra Gud. Andre vil si det er en innskytelse. Hva det heter er ikke viktig. Det som betyr noe, er hva det gjorde for meg:
Denne turen var ikke ment for at jeg skulle tjene Gud, men for at Han ville tjene meg. Dette året har vært særdeles utfordrende, på så mange måter. Så kommer jeg til Centro Sarepta, og får lov til å være bare meg. Meg, uten så mye bagasje. Uten så mange forklaringer. Jeg får bare være til, samtidig som jeg får del i glede etter glede. Jeg fylles opp av mengder av nye inntrykk. knyttet til både steder og mennesker. Og uansett hvor jeg vender meg, blir jeg ønsket velkommen og inkludert.
Det er som det skjer en storrengjøring i hodet mitt. Gammelt skrot blir kastet ut, og nye ting blir båret inn og satt på plass.
En annen forunderlig ting, er at denne opplevelsen ble gitt meg på akkurat rett tid. Nå trengte jeg det som aller mest, og nå fikk jeg det. Jeg gikk for å tjene, og trodde det var slik det skulle være. I stedet ble jeg gjenstand for Guds rike velsignelse og mange menneskers godvilje. Å ta imot når noe blir gitt en vederlagsfritt, er ganske strevsomt, men mot slutten av uken klarte jeg å snu meg selv i rett perspektiv i forhold til gaven. Da følte jeg meg litt slik som Mary Poppins kusine: Alt kom på plass. Det var slik det skulle være. Det var jeg som skulle få ta imot, og Gud som skulle være den handlende part.
Nå er jeg hjemme igjen i min egen stue. Forundret, takknemlig og glad, - og jeg har fått en fornyet tro på at jeg har noe godt i vente i livet jeg også.
For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren,
fredstanker og ikke ulykkestanker.
Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Jer. 29.11