I dagmorges pakket jeg i bilen og kjørte sørover. Målet for første døgnet var Utstein Pilgrimsgard, der jeg skulle hjelpe til på kjøkkenet. I det jeg svinger inn på vegen bort til huset, ser jeg opp på gatenavnskiltet. Der står det:
Sorgenfriveien
Noe så fantastisk! Jeg ER i Sorgenfriveien. Jeg trenger ikke å være sorgfri for å være her. Jeg er her, bare fordi jeg er her. Jeg er i Sorgenfriveien. Så lenge jeg er her, er jeg i den. Jeg er en del av den. Det har ikke noe å si om jeg står eller sitter. Sover eller er våken. Arbeider eller hviler.
Bare navnet gjorde meg glad allerede før jeg hadde kommet frem. Og den første gleden har blitt møtt av flere. Som gylne perler har jeg tredd dem alle på en snor og festet dem om halsen min. Når jeg legger meg, skal jeg holde varlig om dem, - og jeg vet at jeg vil sovne med smileroser på kinnet.
Hvert ord har sin egen tone, - sin egen stemme, - sitt tilholdssted:
Jeg - er - i - Sorgenfriveien.
Like sikkert som at jeg er her, er det også visst at jeg er i Guds Nåde. Ikke fordi jeg er sorgfri, eller syndfri, eller fortjent til det. Jeg er der fordi jeg er der AV hans nåde, VED hans nåde, og I hans nåde. Jeg gjør ikke annet enn å være der.
Kan jeg da annet enn å smile?