Det er tid for fiskemiddag, og i dag var det hjertekaker fra kjøledisken på Rema 1000 som fant vegen opp i handlekurven. Poteter, raspet gulrot med litt sitronvann, sukkererter og ruccola fra egen hage, finhakket løk, rørt tyttebær og en klatt rømme, gjorde det hele til en delikat og smakfull opplevelse.
Mens jeg spiste, tenkte jeg på alle som på ulike måter har bidratt til dette måltidet. Jeg startet med hjertekakene. Noen har vært ute med fiskebåt og fisket. Noen har tatt imot fisken. Noen har renset fisken. Noen har tatt seg av avfallet. Noen har dyrket de ulike krydderne som er tilsatt. Noen har produsert melken som også er tilsatt. Noen har stått for emballasje til alle disse ulike ingrediensene. Noen andre igjen har stått for transport. Noen har tatt seg av utstansing av hjertene, og noen har stått for stekingen. Atter noen har tatt seg av innpakkingen, - først i plast, så i kartonger, så på paller. Noen har tatt seg av merking. Noen har ansvar for lagring, noen for å ta imot bestilling, noen for å få varene transportert ut til grossister, noen for å få dem videre til butikkene, noen for å få dem på plass i kjølediskene, og noen til å ta imot betaling i kassen.
I neste omgang kommer alle som ikke har vært i direkte kontakt med produktet; Alle som har deltatt i produksjon av båter, maskiner, kjøretøy, utstyr, klær osv. til de som har jobbet med maten. I tillegg kommer de som sørger for drivstoff, elektrisitet og vedlikehold. Og slik baller det på seg....
Å skulle telle alle som har bidratt til at jeg har en hjertekake på middagstallerken min, er like umulig som å telle stjernene på himmelen. Jeg får et glimt av en fullsatt fotballtribune bare ved den ène vesle fiskekaken. Jeg blir så overveldet av mengden at jeg videre har nok med å la syltetøy, rømme og det andre tilbehøret nå smaksløkene mine, for en videre vandring inn i verdens mest finurlige maskineri, uten flere funderinger om hvem, hva, hvor og hvordan.
Jeg ser på fatet mitt, hvor mønsteret på tallerken kommer mer og mer til syne, og sitter med en underlig fornemmelse av hvordan hele verden kommer meg i møte i dette enkle måltidet, og jeg ønsker å si takk. Men hvem kan jeg takke? Tankene spoler bakover til den som satt i kassen, den som la varen i kjøledisken, den som transporterte den dit, den som pakket den, de som foredlet, alle de andre mellomleddene, og de som fisket...
Da kommer jeg til siste ledd: nemlig selve fisken. Saltet. Melken. Hvor kommer det fra? Øynene mine ser ned på det som ligger foran meg på bordet, men hjertet mitt veder seg opp til ham som også i dag har gitt meg "mitt daglige brød." Men ikke bare gir han det som kroppen trenger, men også den næring som styrker hjertet og sinn, slik som det står i Salme 103. "Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen."
Takk for maten, til alle dere - uendelig mange - som har bidratt til maten på bordet mitt. Og så stemmer jeg i bordverset mitt, med takk og glede til Ham som gir, og gir, og gir....
PS: Ordet "arbeidet gå" kan byttes ut med f.eks: skolen få gå, virke få gå, natten få gå, hvilen få gå....