unnskyld – Velkommen…

Er det ikke slik med de fleste av oss, at når vi blir tatt for å ha gjort noe galt, vil vi prøve å legge skylden på noen andre. Vi voksne er gjerne ikke bedre enn barna når det gjelder dette. Dersom mannen min kritiserer meg for ett eller annet, har denne kommentaren lett for å komme: "Ja, men du....." - og så leter jeg etter noe jeg kan ta ham for, - noe som helst er verre enn det han har tatt meg for.

Jeg kom til å tenke på en metode jeg har brukt noen ganger med elevene min - med stort hell. Tenkte jeg ville prøve å gjengi den her.

To gutter hadde vært i tottene på hverandre i friminuttet. Da de kom inn til time, så de ut som to mørke tordenskyer begge to. Jeg fikk elevene i gang med noe stillearbeid, og så tok jeg ut en og en på gangen for å høre hva som hadde skjedd. Selvfølgelig hadde de svært ulik opplevelse av hva som hadde gått for seg. "Jeg vil komme tilbake til dette senere," sa jeg til dem, og gjorde ikke noe mer ut av det akkurat der og da.

Mot slutten av dagen hadde jeg fått tid til å lage til mange små lapper. På hver lapp stod det et nummer, et navn eller en tittel, og noe de skulle anklage en annen for. I denne rekken hadde jeg også flettet inn guttenes episode. Elevene fikk beskjed om å leve seg inn i rollene, og at de måtte gi seg til kjenne når det var deres tur. Jeg husker ikke lenger hva problemet den gangen var, men her er ett eksempel på hvordan dette kan gjøres:

Tor. Du anklager Per for å ha syklet på deg slik at du falt, slo deg og fikk hull i buksen.
Per. Du anklager pappa for å ikke ha fikset bremsene på sykkelen din.
Pappa. Du anklager mamma for å ikke ha kjøpt inn ny bremsevaier - slik som hun lovet.
Mamma. Du anklager butikkmannen for å ikke ha fått inn ny bremsevaier til avtalt tid.
Butikkmann. Du anklager sjåføren som ikke kom med varene til rett tid.
Sjåføren. Du anklager vegarbeideren som stoppet trafikken slik at du ikke rakk å holde tiden din.
Vegarbeideren. Du er den som skal beklage alt sammen. Det er faktisk DIN feil at Tor ble skadet!!

Denne listen kan en lage så lang en selv vil. Her er det bare å bruke fantasien 🙂

For hver ny anklager, starter nestemann med å si: Det var ikke min skyld, det var... Hver ny anklager tar med seg listen over alt det som tidligere er sagt. Den siste er den som må legge seg helt flat og beklage alt sammen. Her er det vegarbeideren som først ber om unnskyldning. Deretter går listen motsatt veg, der hver enkelt ber om unnskyldning. Også denne gangen tar en med hele rekken og legger til sin egen. Ekstra kjekt er det dersom læreren også blir med, og særlig dersom læreren får rollen som den eleven som virkelig HAR gjort det som var galt.

Min erfaring er at på denne måten får vi snakket om leie ting som har skjedd på en ufarlig måte. Elevene får tenkt seg om, - og gjennom lek er det lettere å innrømme feil og å be om unnskyldning. Selv om det blir gjort som en lek, forstår elevene alvoret i det.

Etter en slik runde ender det som regel opp med at den som trenger å be om unnskyldning gjør dette på en fin måte, og at den også blir tatt imot på en fin måte.

Selvfølgelig er ikke dette alltid måten å ordne opp i konflikter på, men å gjøre det en gang i blant når det ikke er de store sakene det gjelder kan være fint. Det er dessuten en måte å lære elevene at de må ta ansvar selv for sine egne handlinger.