skole – Velkommen…

Da jeg var i praksis som lærerstudent, var jeg vitne til en hendelse som har satt dype spor i meg. Vi var tre uker på en skole, jeg og tre andre studenter. Da vi kom dit mandag morgen den siste uken, var en av guttene vi hadde i øvingsklassen vår i full slåsskamp med noen andre barn. En som var vakt fikk skilt guttene, og de ble temmelig hardhendt dratt med inn i et klasserom. Guttenes lærere ble hentet. Vår øvingslærer tok straks sin gutt med seg inn på et eget rom, og vi studenter fikk beskjed om å sette i gang timen med resten av elevene.

Da vi senere på dagen fikk tid til å snakke sammen fikk vi vite følgende: Gutten hadde skilte foreldre. Da han kom til skolen fredagen før, hadde han hatt med seg en bag med helgeklærne sine siden han skulle til pappa rett etter skolen. Han hadde tatt buss inn til sentrum og stått og ventet på avtalt sted, - men ingen pappa kom. Mamma hadde allerede reist bort for helgen. Dette var før mobilen sin tid. Hva gjør en liten 10 års gammel gutt da? Som står på et busstopp og venter på en pappa som ikke kommer, og som vet at mamma er borte?

Han hadde fått lånt en telefon i en butikk og ringt til noen besteforeldre som bodde i nærheten. De hadde hentet gutten og tatt han med seg hjem. Hva som hadde skjedd siden pappa ikke kom, det vet jeg ikke, men guttens smerte over å bli forlatt, - den så vi tydelig. Han kom til skolen som en mørk tordensky, og da noen av guttene ertet litt i ham var det bedre å slå enn å vise frem tårene som lå på lur i øyekroken.

Den sinte pekefingeren har litt for lett for å stikke seg frem.

___________________________________________________

Denne gutten hadde en klok lærer. En som tok ham til sides, som lyttet og forstod. Som gav ham tydelig beskjed om at det ikke var lov å slå selv om en var både sint og lei. En lærer som gav ham den tiden han trengte til å roe seg ned. En lærer som ikke forventet at han skulle klare alle oppgavene som ble gitt den dagen, som lot ham få lov til å sitte inne alene med noen tegnesaker i det første friminuttet, og som hjalp ham til å ordne opp for seg før dagen var slutt.

____________________________________________________

Vi omgir oss med slike barn hele tiden, barn som gjør ting de ikke burde ha gjort, - men ofte ligger det en årsak bak handlingen, - en årsak som på ulikt vis kan skylde uforstandige voksne. Vi har så lett for å rette sinnet vårt mot det barnet som slår, som sparker, som uroer, som ødelegger, som lyver, som sier stygge ord, som er oppfarende, som svarer frekt tilbake... Men er vi alltid like flinke til å tenke over hva som ligger bak alle disse tingene? Hvorfor kom det slaget? Hvorfor er eleven så urolig?

Da jeg tok sosialpedagogikk - for mange år siden, - var det en på gruppen min som undersøkte denne påstanden: All adferd er tillært og kan derfor avlæres. Hun konkluderte med at det var mulig, - men at det koster. Først og fremst i form av TID og FORNUFT! Skal et barn kunne avlære et negativ mønster, MÅ det være forstandige voksne rundt det. Voksne som er i stand til å se, som forstår, og som kan reagere ut fra hva barnet evner og trenger, - og som ikke handler ut fra egen irritasjon og sinne.

Et ordtak sier:

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest!

I en av de første klassene jeg hadde som lærer, hadde jeg en gutt som jeg ikke klarte å like. Jeg syntes rett og slett at han var ufordragelig. Jeg tok da et oppgjør med meg selv, der jeg tenkte som så: Dette barnet skal ha barneårene sine under mine vinger. Hvordan vil det påvirke hans barndom at jeg ikke liker ham? At jeg som skal være sammen med ham i flere timer de fleste dagene, i flere år, ikke skal synes om ham? Hva om det hadde vært jeg som skulle hatt en lærer som ikke likte mitt barn?

Nei, - det gikk ikke an! Jeg MÅTTE klare å like ham! Jeg kan ikke si at det var lett, og det tok sin tid, men han ble etter hvert ett av MINE barn han også! Og jeg lærte meg en viktig lekse: Barnet er uskyldig! Jeg som voksen er ansvarlig! Selv om barnets handlinger tilsier at det ikke fortjener vår godhet og velvilje, så er alle vi som arbeider med barn og unge, og som selv er forelder eller forsørgere for dem, FORPLIKTET til å være glad i dem. Ikke fordi de fortjener det, men fordi det er vår oppgave!

Hvis vi lytter til de som nå er voksne, og som forteller om hva de opplevde som problem da de var små, vil ofte disse tingene gå igjen:

Jeg ble ikke likt.
Jeg ble ikke sett.
Jeg ble ikke hørt.
jeg ble ikke forstått.
Jeg ble ikke inkludert.
Jeg ble ikke respektert.

Dette er det vår oppgave som voksne å gjøre noe med i møte med barna, - og deretter å hjelpe barna til å gjøre dette mot hverandre. Og de barna som på ett eller annet vis sliter spesielt, enten det er på grunn av en diagnose, eller det er forhold utenfor dem selv som gir dem en vanskelig livssituasjon, de trenger i særlig grad å bli løftet opp og frem og å få kjenne at vi er der FOR dem, og ikke IMOT dem!

___________________________________________

Dette var litt mer av det jeg ville hatt med i skrivekonkurransen til Aftenposten - den om hvordan vi kan skape en bedre skole. I læreryrket snakker vi om at elevene må knekke lesekoden for å bli en god leser. Men vi lærere, foreldre og foresatte trenger også å knekke en lesekode. Vi må bli enda flinkere til å lese barna vi omgir oss med, og enda flinkere til å forstå hva de trenger. Legg merke med at jeg sier: Hva de TRENGER, - og ikke hva de ØNSKER. Det er slett ikke alltid barnas egne ønsker samsvarer med det som er godt for dem, - og da er det også vi voksne som er rundt dem som må ta de gode valgene for dem.

Jeg vil slutte der jeg startet, nemlig med påstanden: Det finnes ikke vanskelige barn, - bare uforstandige voksne! Dette er å male bilde sort/hvitt, - og verden er mer nyansert enn som så. Likevel er det en undertone av sannhet i dette som jeg ønsker at vi skal ta inn over oss. Tenk over det neste gang du møter et barn som gjør noe utenom det som hører til i den tillatte normen: Hvorfor skjer dette? Hvilke voksne er rundt dette barnet, og hvordan har det blitt, og hvordan blir det ivaretatt? Kanskje er det vi voksne som trenger å gå på lesekurs, mer enn at det er barnet som trenger å irettesettes?

Jeg bare undres....

Følg Bondekonen på facebook her 🙂

En viktig debatt i den norske skolen er hvordan og hvor mye det er greitt at vi tar på elevene våre. For vi SKAL ta på dem!! Det må ikke bli slik at vi skal være redde for alle former for fysisk kontakt, men vi skal kjenne vår plass. Jeg er svært bevisst på hvordan jeg bruker fysisk kontakt i skolehverdagen, og her skal du få vite hva jeg gjør.

1. God morgen

Hver morgen står jeg i døråpningen og håndhilser på elevene når de kommer. Og vi har regler for hvordan det skal gjøres. De skal stå i ro når de hilser, håndtrykket skal være fast, de skal se meg i øynene og de skal svare tilbake når jeg hilser dem god morgen. Dette har jeg praktisert siden jeg startet som lærer, med både barne- og ungdomsskole elever.

Dette er mitt viktigste møte med elevene. På denne måten sikrer jeg at jeg har sett hver enkelt. Jeg sier oftest navnet til eleven og kommenterer gjerne ett eller annet. Dersom de har vært syke blir de ønsket ekstra velkommen tilbake. Har de klippet seg eller fått en ny genser sier jeg noe pent om det. Ser de triste ut vet jeg at jeg må ha dem litt ekstra i øyekroken den dagen. Dersom noen kommer for sent, stanser jeg undervisningen, går bort til dem og håndhilser og sier at jeg er glad for at de kom. Elevene mine vet at dersom jeg ikke har fått melding hjemmefra om at de ikke kommer den dagen, så går jeg både til vinduet og døren mange ganger den første timen for å se etter dem.

20150820_111258 — Jeg fikk låne to hender til illustrasjonsfoto 🙂

Det er vanskelig gjennom en travel skolehverdag å være sikker på at en har fått gitt hver enkelt elev oppmerksomhet, men ved å at vi hilser på hverandre om morgenen, har jeg sikret meg dette. Elever som ikke har vært vant til dette fra før synes ofte der er litt rart i starten, men de blir fort vant til det - og glad i det. Anbefaler dette på det STERKESTE!

2. Stakkars deg!

Når en elev kommer gråtende og vil ha trøst, da er det viktig at vi IKKE omfavner dem!! Å holde dem lett på skulderen er helt ok, men en tett "Stakkars deg," omfavnelse er ikke greitt!! Små barn tar vi gjerne på fanget, og det tenker jeg at må være helt ok, - men også da skal vi være forsiktige med å "knuge" dem inntil oss. En varlig hånd kjennes trygt og godt. Intimitet kjennes ubehagelig, - særlig når en er ekstra sårbar. Dette gjelder også for barn!

Da jeg selv var ungdomsskole-elev, var jeg en gang inne alene i klasserommet med en mannlig lærer. Jeg var lei meg, satt ved pulten min og gråt litt. Han hentet tørkepapir til meg, klappet meg lett på skulderen, satte seg ned ovenfor meg og sa stille: "Jeg har god tid." Jeg husker ikke hva det gjalt, kanskje en jenteintrige, - men jeg husker veldig godt den følelsen av respekt han gav meg ved å IKKE ta på meg.

3 Det kiler!

Å tulle med elevene ved å kile dem, er det greitt? Både ja og nei tenker jeg. Når elevene mine ikke gjør det de skal, går jeg gjerne bort til dem og prikker dem lett i ryggen med en finger to tre ganger mens jeg spør hva som skjer med en litt morsk stemme. Det at jeg kombinerer det morske med det morsomme gjør at elevene tar alvoret mitt, men skjønner at jeg ikke er sint - jeg bare korrigerer. Vi smiler til hverandre og så er de i gang igjen, men at en lærer kiler for å kile, - DET skal vi passe oss for!!

4. Kan du hjelpe meg litt?

Når en elev rekker opp hånden for å få hjelp, legger jeg alltid en hånd på skulderen hans/hennes aller først når jeg kommer bort, MEN jeg tar den fort bort!! Et lite klapp for å signalisere at nå er jeg her, jeg hører deg og jeg ser deg. Deretter setter jeg meg ned på huk, slik at jeg kommer i sammen høyde som eleven, lytter og hjelper. Slik berøring synes jeg er VIKTIG! Vi BØR ta på elevene våre i alle slike små anledninger hvor vi på denne måten kan signalisere vennlighet, men vi skal passe oss for å gjøre for mye ut av det.

5. Når det smeller.

Når en elev er til fare for seg selv eller andre, da er det vår PLIKT å gripe inn!! Da har vi ikke noe valg! Selv om vi utsetter oss selv for fare må vi gå inn og tåle det. Elevene MÅ skjermes for enhver pris! Unnavikelse her er rett og slett en skam!! Men hva skal vi gjøre?

Regel nr. 1 VÆR FORSIKTIG
Regel nr 2. GJØR DET DU MÅ, MEN IKKE MER!

Dette er grunnprinsippene jeg handler etter. En gang måtte jeg ta en elev ut av klasserommet. Det var helt nødvendig. Det ble ett basketak, men jeg fikk ham med meg. Noen andre elever ble sendt av sted for å hente en annen lærer som kunne overta og roe ned. Situasjonen kom fort under kontroll, men i etterkant ble JEG anklaget for å ha skadet denne eleven, noe jeg ikke hadde gjort. Det ble en tøff tid, men både rektor og kommunens skolestyre støttet meg som best de kunne.

Selv om episoden førte til problemer for meg, så vet jeg at jeg ville gjort akkurat det samme i en ny situasjon. Jeg kan ikke la det at jeg opplever problem hindre meg fra å gjøre jobben min. Jeg håper at de som utdanner seg i dag får opplæring i hvordan de skal takle slike situasjoner, for det kan være ganske tøft. Men å vike unna, det må vi ikke gjøre!!

6. Snakk med elevene!

Vær ikke redd for å snakke med elevene om dette med fysisk kontakt. Ta dem med i diskusjonen og la dem selv få si noe om hva de synes er greitt og ikke greitt. Fortell dem også hva du selv tenker og hvorfor du gjør som du gjør. Bruk gjerne rollespill. La også elevene få vite at det er LOV å si ifra, også til voksne, når de opplever at ting er ubehagelig.

Når guttene har klippet seg helt kort, stryker jeg dem mothårs bak i nakken en gang eller to, og kaller det "Kosenakke." De aller fleste liker det og synes det er morsomt. Men noen dukker seg. Da gjør jeg det selvfølgelig ikke på dem. Vi skal respektere den enkelte elevs grenser, men vi må ikke la det at noen verger seg hindre oss i all fysisk kontakt.