Når en sitter med to lag ull på seg, tykt sjal rundt halsen, godt innpakket i ullteppe i en vedovnsvarm stue, og likevel ikke får varme i seg, - da er det noe som ikke stemmer! Dette tullet som nå er på gang har jeg ikke tid til! Jeg er flink til å planlegge, så nå holder jeg på med å klekke ut en plan for hvordan jeg i løpet av de ti neste timene skal klare å ri dette av meg. Olavs oppskrift er å svette ut problemene. Tenkte å prøve meg på den jeg også, men forstår ikke helt hvordan jeg skal få termometeret mitt opp på plussiden når innpakningen jeg har iført meg nå ikke hjelper... C-vitaminsjokk, varm kakao og masse søvn står også på listen i tillegg til at jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal være syk!

Jeg var ekstra glad i dag for at det var studentene mine som skulle stå for mesteparten av snakkingen i timene. Jeg er så imponert over dem! De er førsteårsstudenter og er bare så utrolig dyktige allerede. To av dem har aldri stått foran en klasse før, og har gått inn i lærerrollen som om de var født til det. Fantastisk. Jeg gleder meg til å skrive rapporten som skal leveres til høyskolen, - så lenge jeg slipper å gjøre det i dag vel å merke....

............................

Som vanlig hadde vi også i dag en koselig adventsstund i første time. Etter at jeg hadde lest dagens fortelling om Henriette og Henrik, ble det en livlig debatt om hvorfor Henriette hadde gått inn i politibilen. Det var alt fra at mordanklager til photoshootet bilde. "Akkurat der har jeg en plan selv," sa jeg til dem. "Jeg vil heller dere skal si noe om hva som skjer med Henriette når hun kommer til skolen." "At den som har lagt ut bildet har sendt det til alle på kontaktlisten sin slik at alle på skolen vet det," foreslo Julie. "Og at det står og hvisker og peker på henne," mente Thea. "Og at de nye vennene ikke vil være med henne, eller at de  er litt sure." "Jeg ville vært nysgjerrig," kom det fra Petter.

"Ok," sa jeg. "Da har jeg et utgangspunkt som jeg kan bruke, og nå: Time for Studentshow!"

_______________________________

Henrik og Alex stanset forskrekket da de så ansiktet til Henriette. "Hva er det," spurte Henrik. Henriette puttet mobilen raskt ned i lommen igjen. "Ingen ting," svarte hun og snudde seg fra dem. Hun fortsatte å gå. Guttene så rådvilt på hverandre, heiste på skuldrene og gikk etter henne de siste metrene til skolen.

Det var fremdeles noen minutt igjen til det ringte inn. Skolegården var full av liv. Det var en vakker desembermorgen med nysnø på bakken. Etter hvert som Henriette gikk over plassen, var det flere hoder som så opp i hennes retning. Noen hvisket sammen mens de pekte mot henne. De trodde seg usett, men hun så dem likevel. Skimtet bevegelsene fra øyekroken.... Mobilen brant i lommen. Hadde de bare tatt bildet ti sekunder før eller ti sekund etterpå, da hadde det ikke vært så vanskelig! Nå kunne de tro hva som helst. Hvordan skulle hun redde seg ut av dette uten å måtte bruke ord? Veldig mange ord?

Plutselig stod Lise foran henne sammen med de andre jentene. De dannet en ring rundt henne. "Hva er det du holder på med på fritiden da?" spurte hun med sukkersøt stemme. "Raner banker? Stjeler gull fra gamle damer? Knuser vindu? Hva har du gjort siden polisen må komme og hente deg?" Jentene rundt henne kniste. "Kanskje hun er en hemmelig spion," sa en annen. "Eller selger du dop kanskje," spurte en tredje. Lise kom enda nærmere. De andre jentene også. "Tro bare ikke at noen vil ha noe med en politijente å gjøre! Ikke gutta heller. De er bare med deg fordi de MÅ, - bare så du vet det!" hveste hun mot henne. 

Like plutselig som de hadde kommet, like brått var de borte igjen. Skoleklokka ringte og plassen ble tømt for liv. Henrik og Alex var også på veg inn døren da Sivert kom mot dem. "Har dere sett bilde," spurte han dem og viste frem mobilen sin. De bøyde seg fremover og kikket. "Hva har skjedd?" spurte han. "Ha`kke peiling!" utbrøt Alex, men noe galt kan hun ikke ha gjort." "Se, der er hun," sa Henrik og pekte mot skoleporten. Henriette gikk feil veg. De så på hverandre de tre kameratene. Sivert var den første som løftet tommelen, - tegnet deres. "En for alle, alle for en," sa de i kor og løftet tomlene mot hverandre alle tre. Så sprang de.

.........................................

Henriette hørte raske skritt bak seg, og snart var hun omringet igjen. "Hva skjedde," spurte Sivert.

Stillhet...

"Kom igjen da," sa Henrik. "Vi vet at du ikke har gjort noe galt. Fortell bare hva som har skjedd." "Du har reddet oss med å tolke hele diktet. Nå er det vår tur til å hjelpe deg, " sa Sivert. Henriette holdt en usynlig prestekrage i hånden. Skal, skal ikke.... Skal, skal ikke... Hva hadde hun å vinne? Hva hadde hun å tape? Hun kunne kjenne bestemors hånd på skulderen. "Det går bra jenta mi," hvisket hun i øret hennes. "Det er på tide å satse. Det er nå døren står åpen. Gå inn gjennom den og se hvor vakker verden kan være på den andre siden. Det går bra jenta mi. Det går bra!"

Bildet er hentet fra denne siden.

"Det brant i ventilatoren til bestemor," forklarte hun. "To brannbiler kom selv om det egentlig ikke brant så mye. De hadde tatt det som en øvelse. Politiet kom også. De pleide alltid å komme når det var brann sa de. Jeg forklarte dem hva som hadde skjedd. Vi hadde bakt smultringer, og så begynte det plutselig å brenne. Vi fikk stoppet flammene da vi la lokk på gryten, men så brant det lenger oppe De kom veldig fort, så det gikk heldigvis bra. Det verste var røyken. Brannbilene kjørte først bort etterpå. Jeg skulle til å gå hjem da politiet skulle kjøre. De spurte meg om jeg ville sitte på med dem hjem. Det var derfor jeg gikk inn i politibilen. Jeg har ikke gjort noe galt."

"Du er jo en helt," utbrøt Alex. Så haglet det over henne med spørsmål. Hadde hun forsøkt å slukke brannen selv? Hva hadde hun sagt da hun ringte? Hvor mange kom? Hva gjorde de? Henriette svarte så godt hun kunne. Det rare var at for hvert spørsmål som kom ble det lettere å svare. "Tok du ikke bilde," spurte Henrik til slutt.

Hun hadde tatt ett bilde. De fire brannmennene, politidama og politimannen hadde stilt seg opp rundt henne. "Du vil vel ha en selfie sammen med oss," var det en som hadde sagt, og så hadde de stilt seg opp som om det var et klassebilde. "Jeg har ett," sa hun og fisket opp mobilen igjen. "Jøss," utbrøt Alex. "Dette er jo helt supert! Send det til meg!" Han nappet til seg mobilen hennes og sendte bilde til seg selv. 

"Dette fikser jeg," sa han og drog opp sin egen. Noen raske tastetrykk til før han viste det til de andre. Han hadde lagt til ordene "DAGENS HELT," over bildet. "Send i veg," sa Henrik, "så deler vi det videre." Flere mobiler kom frem. Nye tastetrykk. 

"Nå går vi inn," sa Henrik da det var gjort. "Og du går sammen med oss," smilte han mot Henriette. 

________________________________

Tid for kakao!