Har du lagt merke til at når du skal kjøre til et nytt sted, virker ofte vegen veldig lang første gangen du reiser dit. Etter hvert blir liksom vegen kortere og kortere for hver gang, - skjønt den er jo akkurat like lang hele tiden. Underlig.

Slik er det også med livet. Det kommer alltid tider da vi vil stå foran nye og ukjente veger. Noen ganger er det turer vi gleder oss til å dra ut på, andre ganger kan det være vi blir plassert på stier vi helst vil slippe å gå på. Og det som er spennende for en, kan være en byrde for en annen. Som å måtte flytte, begynne på ny skole eller i ny jobb, eller reise til et ukjent feriested...

Da veslejenta - helt uforskyldt - brakk foten i vinterferien, ble hun tvunget til å gå på en ny veg hun ikke hadde valgt selv. En veg uten rom for fotball, trening og jobb. En veg hun er nødt til å oppholde seg på i en ganske lang stund fremover. Men det er også en veg med nye opplevelser, oppdagelser og utsiktsmuligheter, - og kanskje når en kommer til et nytt vegskille og ser seg tilbake, at en vil kunne oppdager gledene og lærdommen en har hatt undervegs som noe som tross alt er godt å ha med seg videre i livet.

Det viktige i livet er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det - sies det i et ordtak, - og det er helt sant. Men kunsten å finne gledene i livets utfordringer er ikke alltid like lett, - men jeg tror det er mulig. Som oftest. 

Når jeg skal rette et skrivearbeid til en elev, er det viktig å ha fokus på en ting om gangen. Dersom jeg retter alt på en gang, - tegnsetting, doble konsonanter, stor bokstav, feilskrevne ord, feil bruk av då og når, å og og osv, - er det å ta motet fra eleven. Men ved å fokusere på èn ting om gangen, og å lære det grundig før en går videre til neste utfordring, da blir oppgaven overkommelig, og en gir barnet mulighet til å oppleve mestring undervegs. Og en underlig ting, er at når en har fokus på bare èn ting, retter gjerne flere av de andre problemene seg selv i kjølvannet av det ene, - uten at en har fokus på det.

Når en står foran livets motbakker, kan også alt virke håpløst. Vegen er for bratt, for ujevn, for mange svinger, for smal, for dype grøftekanter, for store hindringer, for lang, for uoversiktlig... En mister motet, og vil bare legge seg seg ned. Men kan en da lære seg å glede seg over at det er nok med ett skritt om gangen, at selv om det bare er ett skritt, så er det et skritt i rett retning, - og at det vesle skrittet fører en videre på vegen mot målet, da er den største og viktigste jobben gjort.

De ukjente vegene er der. For oss alle. Både de vi velger selv, og de vi blir tvunget til å gå. Hvor vi er, er ikke det viktigste, men at vi evner å oppdage gledene som er rundt oss akkurat der vi er. For de er der de også. Noen ganger som en enkel stjerne i mørket, andre ganger som solstråler som blinker mot oss fra snøkrystaller.

Lykke til med dagens skritt, både de store og de små 🙂

FB-gruppen min finner du her 🙂