Endelig en fridag hjemme!! De siste onsdagene har gått med til studentine ;), men i dag har jeg fått hatt hjemmedagen min. Mye forfallent, superkjedelig, samvittighetstyngende dataarbeid er unnagjort, og jeg kan se litt lysere på tilværelsen. Jeg elsker å skrive, men jeg kan ikke fordra alt sånn pø som må gjøres på pc'en ellers. Men nå er det altså gjort!!

(Jeg googlet på "How to kill a computer," og da kom dette bildet opp - funnet her. )

Julegavene er også pakket inn, så nå blir det vanskeligere å gå på oppdagelsesferdi i skapene. Nå har jeg en liten, ledig stund til å konsentrere meg om det som skjer i Henriettes verden.

_______________________

Henriette og Lise satt med hver sin kopp kakao ved bestemors kjøkkenbord. Lise hadde snakket alene med bestemor i over en time. Henriette var sikker på at bestemor ville kunne hjelpe Lise på den aller beste måten. Det var slikt hun var flink til: å gi akkurat den rette hjelpen til akkurat rett tid. Da Henriette kom inn til dem igjen kunne hun se røde ringer rundt to par øyne, men hun sa ingen ting. Det var ikke hennes sak. Lise fikk fortelle selv det hun ville når det måtte passe. Bestemor smilte varmt til dem begge.

Etterpå så de over samfunnsfagprøven sammen en times tid før det var på tide å komme seg hjem. "Du sier vel ikke noe?" spurte Lise mens hun tok på seg yttertøyet. "Så klart ikke," beroliget Henriette. "Jeg skal bli med deg," sa bestemor bestemt til Lise og tok på seg både vinterkåpe og hatt. Henriette kunne ikke annet enn å snu seg og se etter dem etter at de hadde skilt lag ved porten. Bestemor var ikke stort høyere enn Lise, men hun gikk med rak rygg og faste skritt. Hun smilte etter dem mens hun sa halvhøyt for seg selv: "Det går bra Lise. Du skal nok få se at alt sammen skal gå bra."

.....................................

Da Henriette kom til skolen dagen etter, stod Lise ved porten og ventet på henne. Resten av gjengen stod også der. "Hei," sa hun og smilte mot henne. "Hei," svarte Henriette og smilte tilbake. "Lise har fortalt oss om bilde," sa en av de andre jentene, "og at du ikke ble sint." "Unnskyld for at vi har vært så stygge med deg," sa en tredje. Henriette så fra den ene til den andre. Hun kjente seg både brydd og glad. "Det går fint," svarte hun dem.

Det ringte inn, og de gikk alle mot døren. Lise holdt Henriette litt tilbake. "Takk for at jeg fikk låne bestemoren din," hvisket hun mot henne. "Pappa har sagt ja til å ta imot hjelp. Kanskje det vil gå bra nå." To glade øyne strålte mot henne. Henriette var glad. Ikke bare for seg selv, men for Lise også.

...................................

"Jonas har en skikkelig overraskelse til dere i dag," sa Frank strålende da alle elevene hadde satt seg ned. Jonas stod ved siden av og smilte fra øre til øre. "Klem i veg Jonas, ordet er ditt."

"Det gjelder utflukten vår," sa Jonas. Bestefar arbeider som helikopterinstruktør, og han har sagt at dere kan få komme og prøve helikoptersimulatoren. Hele besetningen skal på et kurs mandag i neste uke, og dermed blir simulatoren ledig hele den dagen." "Hva er det?" ropte Daniel. "Det er et slags kunstig helikopter som står på store bein inne i et rom. Når en øvelsesflyr, ser en landskapet en flyr over på store skjermer. En kan da øve seg på å lette og lande, fly i storm, ut til en plattform, under broer og mye mer. Vi får sitte ved spakene og prøve å fly selv. Det er kjempekult."

Bildet er hentet fra denne siden.

Det ble vill jubel. Ingen tvil om at dette var noe alle ville være med på.

"Det er ett lite problem," sa Frank for å jekke dem ned litt. "Og det er at bare tre kan være med inn i simulatoren om gangen, og det er ikke så mye for de andre å gjøre på der inne imens. Det er et stort friområde ved siden av hvor det blant annet er en lang bakke. Vi kan ta med oss ski og akebrett og kose oss der mens vi venter. Hva tenker dere om det?"

Ikke alle var like begeistret over tanken på å måtte være ute så lenge, men det fikk heller stå sin prøve når de fikk et slikt tilbud i fanget. Det ble et enstemmig JA fra alle sammen.

...............................

Det ble vanskelig å konsentrere seg om Per Sivles dikt etter dette. Det tok sin tid før guttene klarte å skru tankene bort fra den ventende flyvningen, men omsider var de i gang igjen. Ikke at de hadde det så travelt. Det meste var i boks. Alex, som var et lite piano-vidunder-barn hadde laget melodi til Henriettes vakre dikt. Sivert spilte kornett i skolekorpset og skulle spille en liten overstemme til. Henriette og Henrik skulle synge sammen. Henriette var ikke særlig begeistret for det siste. Hun mente Henrik klarte seg best alene, men hun fikk ikke slippe. Og med god grunn. Hun hadde en klokkeklar, lys og lett stemme som gav liv til ordene.

De tre guttene hadde blitt overbegeistret da de hørte hvor vakkert hun sang, men i sin klokskap hadde de vært forsiktige med å overlesse henne med kommentarer. De forstod at den sarte jenta ikke ville tåle for mye lys og varme på en gang, men de hadde lagt en plan. En plan som hun ikke visste om....

_________________________

Dagens krise:

Jeg fant en mobiltelefon jeg hadde liggende som jeg skulle sende i posten til søsteren min. Hun hadde knust sin egne, og siden jeg hadde en liggende som var nesten ny (brukt bare tre måneder før den forsvant, og dukket opp igjen en god stund etter at ny var kjøpt....) tenkte jeg hun kunne få den.

Mobilen ble godt surret rundt i bobleplast og lagt i en liten, fargeglad skoeske. På posten fikk jeg bred, gjennomsiktig tape til å ha rundt slik at lokket ikke skulle kunne gå av. Jeg fikk også ett hvitt ark til å skrive nav og avsender på. Jeg tok eske og ark med meg litt til sides, fylte ut med navn og adresse, og gikk tilbake for å få arket tapet på og pakken sendt. Det var dannet seg en liten kø foran disken, så siden jeg allerede hadde betalt porto, tilbudet ekspeditøren seg å ta imot pakken og ordne resten for meg. "Da må jeg være helt sikker på at du gjør det," sa jeg til ham. "Ja, det kan du være," svarte han med et smil og tok imot både eske og ark.

I dag ringte søsteren min og lurte på hvorfor hun hadde fått et hvitt ark i posten, - der det eneste som stod var hennes nav og adresse, og mitt navn som avsender, med frimerker på til 65kroner.....

Å hjelpe meg!

Innom posten i kveld for å undersøke. Må si jeg fryktet at esken var kommet med blant all juleposten og sendt av sted, men heldigvis var et en lur sjel som hadde lagt den til sides. Nytt ark og ny utfylling av navn og adresse, - og denne gangen gikk jeg ikke derfra før alt var ordnet. Og jeg slapp å betale porto på nytt.

Du får RINGE til meg, kjære søster, etter at du har fått pakken din, - for nå regner jeg med at den må komme vel fram til deg 🙂

_______________________

Kvelds-nam!

Jeg skal lage til noe saltmat å ha med på korøving til helgen. Da blir det full rulle tre dager til endes for å få alt til å sitte som det skal før den store Messias konserten på søndag. I kveld testet jeg ut noe jeg tenkte jeg kunne lage til og ha med meg:

Halvstekte baguetter ble holet ut i midten ved at jeg skar med en kniv langs sidene og vippet opp "innmaten."

2. Til disse fire baguettene vispet jeg sammen 2 egg, 2 ss Cottage Cheese og 2 ss melk.

3. Litt løk og skinke skåret i biter ble lagt oppi baguettene først.

4. Så fylte jeg på med eggeblandingen og hadde litt revet ost på toppen. Inn i stekeovnen i 12 minutt på 220 grader.

Enkelt og veldig godt!

_______________________

Miriam glimret til med en av sine mange gode kommentarer i dag:

"Jeg lurer på om jeg hadde blitt venn med meg selv dersom jeg hadde møtt meg selv som meg selv!" Joda, - det er mye en kan lure på her i livet. Det er bare å komme på det!

_______________________

Kvelden ble avsluttet med vakre toner fra Andrè Rieus julekonsert i Maastricht. Olav lurte på om vi klarer å holde dette nivået med koret vårt. "Du får komme og høre selv," var svaret han fikk.