Når du har gjort en ting hundre ganger, og i nittiåtte av dem har du gjort dem helt rett, og i to av dem har du gjort en liten feil, -  hva er det da som er typisk? De nittiåtte eller de to? En skulle tro det var det første, men slik er det slett ikke alltid!

Jeg PLEIER å ta ut sertifikatet av bilen vår når Olav skal ha den. Jeg PLEIER å ha det med meg når jeg låner svigermors bil til jobb. Det er det som er det vanlige. Bare ikke i dag. Og ja - det har hendt noen ganger tidligere også at jeg har glemt det, men som regel husker jeg å gjøre det akkurat slik som jeg skal.

Det er flere år siden jeg har kjørt forbi en politikontroll i Knarvik. De står som regel på et fast sted, og jeg vet at de er der rett som det er, - men ikke når jeg har kjørt forbi. Ikke til vanlig. Bare i dag. Akkurat i dag stod de der. Hva er sannsynligheten for at dette skal skje: At jeg IKKE har med meg sertifikatet mens jeg kjører, og at Politiet har kontroll akkurat denne dagen? Den er ikke stor, men den er til stedes, - og i dag traff jeg virkelig nåla i høystakken. Nesten!

Med det samme jeg så den gule refleksvesten kjente jeg at hjertet for helt opp i halsen. Hjertet  begynte å hamre og banke så hardt der inne at det forplantet seg helt ut til vinterjakken. Temperaturen innvendig steg samtidig med minst ti grader. To klare bilder blinket inni hjernebarken et sted. Det ene av tusenlapper med vinger som fløy av sted, og det andre av Olav som sitter behagelig bakoverlent i kjøkkenbenken med et lite flir om munnen mens han sier: "Typisk deg."

Og så...

Ingenting!

Det var fartskontroll! De stod der med lasermåleren sin og jeg gled stille forbi. Tusenlappene dalte ned i brystlomma mi igjen, og Olav måtte fint tørke av seg fantefliret. Men hjertet, - det fortsatte å banke som en sint trommeslager til jeg var kommet et godt stykke forbi Mundalsbergtunnelen.

.....................

Olav og foreldrene hans hadde i mange år tenkt at de skulle skaffet seg en globus. Da han var ung, var det å ta en bytur en årlig happening som gjerne fant sted like før jul. Globusen ble glemt år etter år. Det tok lang tid før de endelig husket på den akkurat mens de var i byen, men til sist ble globusen kjøpt og kom velberget hjem og i hus. Samme kveld ringte det på døren. Det var en dørselger som solgte.... Ja hva tror du? Globuser, selvfølgelig!

Da har jeg altså beviselig slått fast at det minst sannsynlige, og det en ikke en gang visste var et sannsynlig alternativ, også virkelig kan skje!

Men nå tilbake til klasserommet og dagens samtale der:

.....................

"Kan vi ikke bestemme nå hvem som skal være hvem når du skriver om oss," spurte hun som jeg i går kalte Emma. "Du vet nå i alle fall hvem du må være nå da," svarte jeg. "Ja," smilte hun tilbake. "Jeg er Emma, og det passer fint." "Hvordan har du bestemt hva vi skal hete," lurte Petter på. "Jeg Googlet "Norske guttenavn" og "Norske jentenavn," og så brukte jeg de som var på toppen." svarte jeg. "Ja, og så måtte jeg ha noen utenlandske navn også da. De fant jeg også på Google." Veldig greitt med internett når en skal finne ut noe....

"Jeg skal skrive ned alle navnene jeg har til nå," sa jeg til dem. "Så får vi bestemme resten på mandag. Da skal dere også få trekke nissevenn." "Jaaaa, - endelig!" Jublet hele flokken. De har mast om å få ha nissevenn lenge. Det er kjekt at vi kan gjøre noe for å glede hverandre, men jeg synes det er vanskelig å få dem bort fra tanken om at det viktigste med nissevenn handler om å GI noe.  Derfor har jeg holdt litt igjen. Jeg vil at vi skal ha tid til en skikkelig brainstorm (for å bruke et låneord) eller hjernetrim (for å si det på skikkelig norsk!) sammen først. Men det blir altså først på mandag.... Nå var det tid for studentene å overta.

Plutselig var skoledagen slutt, og elevene gått opp i røyk. De var i alle fall borte, og det uten at jeg hadde fått tid til å bli enig med noen om hvordan fortellingen nå skal gå videre. Hmm... Ikke bra! Jeg har mange idèer selv, men poenget med hele greia var nettopp det at en IKKE vet hva som skal skje videre. At det skal dukke opp nye moment hver dag som skal drive fortellingen fremover. Vel, vel... De er ikke her, men det er jeg, så da bestemmer jeg selv denne gangen:

_______________________

Skoleklokka ringte akkurat da de kom til porten. "Sees," sa Henrik og løftet hånden i en liten, kjekk "hade" hilsen. Henriette så etter ham et øyeblikk før hun gikk bortover mot sitt eget klasserom. På veg inn døren kom hele jentegjengen, med Lise i spissen, og presset seg forbi henne. Henriette krympet. Hadde de sett at hun gikk sammen med Henrik? De måtte ha sett! Noe annet var ikke mulig når de kom rett bak henne. At hun ikke hadde sett dem! Vært forberdt. Smerten i magen kom tilbake. 

Bare Lillian hadde vært der hos henne. Det var alltid Lillian og hun som var sammen tidligere, men så hadde faren fått et oppdrag i utlandet og hele familien hadde flyttet. Like etter hadde Henriette også flyttet. De hadde kommet hit for å bo nærmere bestemor som nå var blitt alene etter at bestefar døde i sommer. 

Lillian hadde visst hva de skulle gjøre. Lillian hadde visst hva de skulle si, men hun var ikke der. Henriette var alene, - helt alene, og hun følte seg naken. "Det er på tide du finner deg selv," brummet pappa hele tiden. Men hvordan skulle hun finne seg selv? Hun var jo ikke mistet! 

De fem jentene foran henne fylte hele gangen. De fjaste og lo med høye, skingrende stemmer. Det var ikke lenger en innbydelse til noe OSS sammen med dem. Det hadde hun egentlig forstått med det samme hun kom til Eika. Det ble bare så enda mye tydeligere nå at det var et VI og et DU mellom dem. Henriette gjorde seg så lydløs og usynlig som hun kunne bak dem. Inni seg sukket hun høyt. Hva hadde hun vel i vente nå? At det kom til å bli noe var helt sikkert. Noe som ikke var bra. 

.......

Vakker julemusikk strømmet mot dem da de kom til klasserommet. I døråpningen stod Gerd og tok imot. Skilleveggen mellom klasserommene til A og B var skjøvet til sides. Alle pultene var stablet inn til veggene, og stolene stod oppstilt på rekker som i et møterom. Etter hvert som elevene kom inn ble de bedt om å være helt stille, sette sekkene ifra seg oppå og under pultene, og å finne seg en plass. Belysningen var dempet. Bare en julestjerne lyste over kateteret der julekrybben var stilt opp sammen med en utent adventsstake. 

Henriette fulgte strømmen og fant seg en plass ytterst på en av radene. Det sydet av småprating rundt henne før lærerne stilte seg opp framme ved adventsstaken. Gerd løftet hendene opp over hodet og telte ned fra ti samtidig som hun lot hendene falle sakte ned langs siden. Innen hun kom til null, var julemusikken tonet ned, og det ble stille i hele klasserommet. 

"God morgen alle sammen, og velkommen," startet hun med å si. "Vi har tenkt å gjøre adventstiden litt annerledes i år. A og B klassene skal være sammen i de fleste timene. Dere skal få et oppdrag som dere skal arbeide med i grupper i de to første timene nesten hver dag frem mot jul. Hva oppdraget går ut på skal dere få vite etter at vi har hatt en liten adventssamling."

En elev fikk komme frem og tenne lyset samtidig som de sang "Nå tenner vi det første lys...

"Nå skal jeg lese et dikt av Per Sivle," sa Frank etterpå. "Lytt godt etter hva som er budskapet i dette vakre diktet som han skrev for over hundre år siden. Har disse ordene noe å fortelle oss i dag?" Så leste han, med sin mørke, vakre, klare stemme:

JUL