«For meg er livet Kristus, og døden en vinning.»

Nå er vi på veg HJEM fra Jæren, men på lørdag var vi på på veg HJEM TIL Jæren. Hvor er så egentlig HJEM?

Jeg har mange steder som er «Hjem.» Først og fremst der jeg bor nå, et hjem mannen min og jeg har bygget sammen selv, - fra de første hustegningene, til tømmerhogst i egen skog, utgraving av tomten, bygging av huset og innredningen. Der har jeg familien min, og mange gode minner i hver krok av huset. Det er hjemmet mitt. Hjem nummer en!

Men det er også «Å komme hjem» når jeg skal til Jæren, - til stedet der jeg vokste opp. Hjem til mor og far. Hjem og bli stelt med. Hjem og være «barnet» i huset igjen.

Når vi har vært på ferie til utlandet, da skal vi «Hjem til Norge!» Når vi fra flyvinduet kan se inn mot fjord, øyer og fjell, - da er vi hjemme. Selv om vi koser oss på ferie, og vi gleder oss over alt nytt og vakkert vi ser, - så er det likevel ingen steder som kan måle seg med «hjmme!»

Nå her jeg vært borte hjemmefra i tre dager. Selv om det har skjedd så mye disse dagene at jeg ikke har hatt tid til å lengte etter mannen min, så kjenner jeg likevel at det skal bli godt å komme hjem til ham. Få legge armene rundt halsen hans, og kjenne at det er der jeg hører til. Han og jeg. Vi to sammen. Uansett hvor vi er, så har jeg en følelse av «å være hjemme» når vi har hverandre. Det er godt å ha en å høre til sammen med.

Det siste hjemmet mitt er det jeg har i Himmelen. Hjemme hos Jesus. Mormor sang mye om himmelen, og snakket ofte om hvor godt vi ville få det når vi kom dit. Hun har nok vært med på å skape himmellengselen i meg. Drømmen og håpet om det gode som venter meg. Døden er ikke en fiende, men en venn som skal føre meg hjem. Likevel…..

Ene onkelen min døde like over jul i fjor. Han hadde da hatt kreft i lengre tid. Han var klar. Klar til å dø, - klar til å reise hjem. Han var så rolig helt til det siste. Selv om det ble et trist farvel for familien, som så gjerne ville hatt ham lenger blant seg, så ble det også et farvel med håp. Et farvel som etterlot seg et savn og et tomrom, men ikke bunnløs fortvilelse.

En annen eldre kvinne i familien vår, har også kjempet mot kreften i mange år. Nå har hun fått sin siste kur, og doktorene sier det ikke er mer de kan gjøre for henne. Hun har allerede levd mer enn fire år på «overtid.» Vi ser at døden snart vil innhente henne, selv om vi ikke vet helt når. Men hun er ikke klar. Hun har så mye hun ønsker å leve for: et barnebarn som snart skal gifte seg, en enslig sønn som trenger henne, en utviklingshemmet pleiedatter hun fremdeles gir daglig omsorg. Hun ønsker så inderlig å få leve. Hun ber, og vi ber med henne, - om å bli helbredet. At Gud må gi henne enda litt mer tid.

Jeg forstår henne så godt. Likevel kjenner jeg på en smerte over at hun ikke klarer å forsone seg med at hun nå skal ta den siste biten av «hjemreisen.» Det blir mer smertefullt både for henne og for familien rundt henne når siste åndedrett skal tas.

Jeg ønsker også å leve. Livet har så mye å gi meg, - og jeg har enda så mye å leve for. Jeg er ung, og det er ikke noe som tilsier at jeg ikke har mange år foran meg enda. Jeg gleder meg over hjemmet mitt, over livet med mann og barn, over arbeid og hvile. Ja, - hver eneste dag ser jeg på som en gave. En gave jeg tar imot med takknemlighet. Men jeg er også takknemlig for at døden ikke skremmer meg. Kanskje det bare er lett for meg å si nå, som ikke døden kjennes nær meg. Hva om jeg ble alvorlig syk? Ville jeg da ha det på samme måte, eller ville døden da blitt noe skremmende? Jeg vet ikke. Hva fremtiden bringer er i Jesu hender. Jeg lever i dag, og i dag er jeg glad og takknemlig over dagen jeg har fått, og over at jeg får leve uten frykt for døden. I dag kan jeg si med Paulus:

"For meg er livet Kristus og døden en vinning." 

Filipperne 1:21