ferie – Velkommen…

I dag gikk jeg fra lett irritert, til sur til pottesur - til glad og fornøyd 🙂 Vi hadde kommet oss til Split som forventet - etter en mellomlanding i Gatwick hvor både jentene og jeg fikk gjort unna litt ABSOLUTT NØDVENDIG shopping. For min del i form av c-vitamin-brustabletter til høstens såre halser, Sudoku, en sterkt etterlengtet Cola Cherry og 3for2 engelske barnebøker. Jeg er ikke mer stødig i engelsk enn at jeg trives med å lese engelske barnebøker, og da er jo Roald Dahl sine absolutt ikke å forakte 🙂

Temperaturen på Gatwick - de få minuttene vi oppholdt oss utendørs da vi gikk fra bakparten av flyet og inn på terminalen - helmax med sine litt under 20 grader - for min norske kropp, sjel og sinn. Da vi ankom Split noen timer senere, følte jeg meg solbrent på samme avstand i det fri - fra flyet og inn - som vi hadde gått på Gatwick. 36 grader slo imot oss, og det er minst ti for mye. Vel jeg skal ikke klage. Jeg har tross alt vært med på å bestemme destinasjonen selv, skjønt det er andre i familien som har vært pådrivere for å få oppleve en skikkelig sydenferie.... Ingen nevnt - ingen skjemt!

Vel inne i ankomsthallen stod vi som sild i tønne, nesten uten oksygen, ventet og ventet og ventet på at bagasjen skulle komme rullende. Jeg tror dette må være et land hvor folk har god tid! Selv om Olav påpekte at andre ganger har vi gått mye lenger for å få bagasjen, og at tiden dermed har virket kortere, så er jeg likevel overbevist om at vi ventet mer enn rimelig lang tid!

Så var det å hente leiebilen. Hadde vi ventet lenge på bagasjen, måtte vi vente enda lenger der. To unge damer satt bak skranken for å betjene køen som vokste utenfor døren. Tørst, sulten, og varm stod jeg rett opp og ned i bortimot en time før det var blitt vår tur. På toppen av det hele kom et ungt par og snek seg inn like før det var min tur, og jeg måtte vente over et kvarter ekstra.

Da jeg endelig kom frem til skranken, var jeg så sur at jeg hadde bestemt meg for at smilebåndet ikke skulle få bevege seg en millimeter oppover! Papirene ble klasket på bordet med en heller fryktinngytende mine. Den unge kvinnen så lettere forskrekket på meg, og beklaget spakt den lange ventingen. Jeg mumlet bare noe halvsurt tilbake, leverte de nødvendige kort, pass og papirer - og ventet. Hun kikket, kopierte og taste inn diverse på skjermen.

Hvor mange var vi? Fire, svarte jeg. Da kunne jeg få en større bil til samme pris. De hadde en ledig som vi kunne få. Vi hadde i utgangspunktet leid en ganske liten bil med bare plass til to store kofferter. Nå kunne vi få en Ford stasjonsvogn til samme pris. Kjevebeina mine slappet med ett litt mer av, og øyenbrynene fikk nok også et litt lettere drag over seg. Det ble tastet inn noe mer. Jeg hadde lagt frem både Olavs og mitt sertifikat. Vi hadde egentlig bare betalt for en sjåfør, men nå skulle vi få for begge - også til samme pris. Munnviken begynte så smått å dra seg oppover...

Det endte med at jeg gikk derifra med smil om munnen, og tonen mellom oss hadde etter hvert blitt ganske så god, - og den som til slutt smilte, nikket og takket var meg!

Når jeg i ettertid tenker meg om, må jeg faktisk beundre de to ungdommene som jobbet der. Selv om det var lang kø bak meg også, fikk jeg hele oppmerksomheten fra hun som betjente meg da det var min tur. Ikke somlet hun med noe heller. Det ble gjort det som skulle gjøres. Hun var hele tiden høflig og imøtekommende - til tross for min bryske fremtoning i starten.

Og det unge paret som snek i køen... Ikke vet jeg hva som var grunnen, men mens de stod der la jeg merke til at kvinnen ofte strøk mannen over ryggen og at hun stadig så seg rådvill omkring. Jeg tenkte da at det var fordi hun skammet seg over å snike i køen. Kanskje hun gjorde det også, men kanskje det var en god grunn for at de gjorde det....

Det er ikke alt vi vet. Det er lett å sette seg til dommer over andre, men kanskje ikke ting er slik som de ser ut til ved første øyekast. Å la blikket gå lenger enn til sin egen nese kan ofte være vanskelig. Jeg, meg, mitt og mine har lett for å blokkere utsikten.

38 grader!!

Vi kom oss om sider til reisemålet: Tuzepi. Der ble vi tatt imot av en riktig hyggelig vertinne som viste oss leiligheten vi hadde bestilt en gang i januar. Etter å ha installert oss, bar det ned til stranden for en liten kveldsprommenade - inklusiv middag. Her er noen glimt fra turen:

Selv om vi ikke hadde med oss badetøy, måtte vi kjenne på temperaturen i vannet. Plutselig slo bølgene litt høyere opp over føttene enn tenkt, så det ble en form for bading likevel....Det var koselig med en rusletur etter den lange reisen.Vi liker ikke at ting er FOR skittent, men her kan det visst også bli et problem at det er FOR rent!!Det er ikke sandstrand her, bare stein på stein. Restauranten lå like ved stranden, så mens vi ventet på maten brukte jentene tiden i vannkanten. Vi testet ut en meny med et lokalt navn som ikke går an å hverken skrive eller uttale, men slik så den ut, og godt var det 🙂 Nå håper jeg på noen rolige og avslappende feriedager - og aller helst ikke FOR varme...