dikt – Velkommen…

Det hender at jeg ser på et eller annet talentprogram. Så mange håpefulle stiller opp, vil vise seg frem, og håper å få en plass i solen. Og for de som kommer videre, er alltid den store spenningen rundt det øyeblikket da konvolutten skal åpnes og resultatet leses opp.

Vinn eller forsvinn. Her gjelder ikke noe annet. For noen er alt håp knyttet til dette ene svaret. Men er det så viktig? Kanskje i et øyeblikk, men hvor lenge kan en leve på den rusen? Vil den holde?

For tiden går det i diktskriving, og i dag skrev jeg et dikt som omhandler noe av dette, det å søke og lengte etter noe som ligger foran. Ofte lengter vi etter det uoppnåelige. Men lykken er oftest ikke der. Den er oss nærmere enn vi tror. Det gjelder bare å få opp øynene å se. Se det en allerede har.

Jeg trenger ikke de store øyeblikk i alles glans. Jeg trenger bare deg. Du som smiler mot meg. Du som ser meg. Du som kommer. Du som ringer. Du som lyser opp i et smil når du ser meg. Du som er min venn. Du som er her. Du som jeg får være noe for tilbake. Du som venter på meg. Du som sier ja.

Det er det som gjør meg virkelig rik på gleder. De mange, gode øyeblikk vi får dele sammen. Takk til alle dere som er min dyrebare DU.

FB-gruppen min finner du her

De fleste diktene mine har jeg skrevet i perioder eller situasjoner hvor jeg har hatt det vanskelig. Derfor gjør de meg også så sårbare. Det er underlig hvor mye vanskeligere det skal være å dele ord som står under hverandre, enn ord som står bortover på en linje. Men slik er det altså.

Jeg møtte en tidligere kollega på butikken i dag som fortalte at hun gledde seg over bloggen min, og da særlig diktene mine. Det har ikke blitt så mange av dem. Ikke fordi jeg ikke har dikt, men fordi jeg synes det er vanskelig å dele dem. For det første blir diktene veldig personlige, og for det andre så tenker jeg at selv om de gir MEG noe, så er det ikke sikkert at de gir noe til andre.

Da jeg satt for meg selv i bilen igjen, kom jeg til å tenke på ett dikt spesielt. Jeg har har også satt toner til det, men jeg er ikke så flink med å skrive noter, så det blir med ordene her. Det er et lite vers som jeg ofte synger på. Nå kunne det vært fristende å gi dere MIN tolking også, og MIN historie til diktet, men det gjør jeg ikke. Dikt må oppleves og tolkes av leseren selv.

Når jeg sitter på arbeidspulten min, så er dette utsikten min. Nå om høsten, når bladene faller, da er ofte disse ordene i hjertet mitt - med sin lengsel og sitt vemod...