ansvar – Velkommen…

Da jeg var i praksis som lærerstudent, var jeg vitne til en hendelse som har satt dype spor i meg. Vi var tre uker på en skole, jeg og tre andre studenter. Da vi kom dit mandag morgen den siste uken, var en av guttene vi hadde i øvingsklassen vår i full slåsskamp med noen andre barn. En som var vakt fikk skilt guttene, og de ble temmelig hardhendt dratt med inn i et klasserom. Guttenes lærere ble hentet. Vår øvingslærer tok straks sin gutt med seg inn på et eget rom, og vi studenter fikk beskjed om å sette i gang timen med resten av elevene.

Da vi senere på dagen fikk tid til å snakke sammen fikk vi vite følgende: Gutten hadde skilte foreldre. Da han kom til skolen fredagen før, hadde han hatt med seg en bag med helgeklærne sine siden han skulle til pappa rett etter skolen. Han hadde tatt buss inn til sentrum og stått og ventet på avtalt sted, - men ingen pappa kom. Mamma hadde allerede reist bort for helgen. Dette var før mobilen sin tid. Hva gjør en liten 10 års gammel gutt da? Som står på et busstopp og venter på en pappa som ikke kommer, og som vet at mamma er borte?

Han hadde fått lånt en telefon i en butikk og ringt til noen besteforeldre som bodde i nærheten. De hadde hentet gutten og tatt han med seg hjem. Hva som hadde skjedd siden pappa ikke kom, det vet jeg ikke, men guttens smerte over å bli forlatt, - den så vi tydelig. Han kom til skolen som en mørk tordensky, og da noen av guttene ertet litt i ham var det bedre å slå enn å vise frem tårene som lå på lur i øyekroken.

Den sinte pekefingeren har litt for lett for å stikke seg frem.

___________________________________________________

Denne gutten hadde en klok lærer. En som tok ham til sides, som lyttet og forstod. Som gav ham tydelig beskjed om at det ikke var lov å slå selv om en var både sint og lei. En lærer som gav ham den tiden han trengte til å roe seg ned. En lærer som ikke forventet at han skulle klare alle oppgavene som ble gitt den dagen, som lot ham få lov til å sitte inne alene med noen tegnesaker i det første friminuttet, og som hjalp ham til å ordne opp for seg før dagen var slutt.

____________________________________________________

Vi omgir oss med slike barn hele tiden, barn som gjør ting de ikke burde ha gjort, - men ofte ligger det en årsak bak handlingen, - en årsak som på ulikt vis kan skylde uforstandige voksne. Vi har så lett for å rette sinnet vårt mot det barnet som slår, som sparker, som uroer, som ødelegger, som lyver, som sier stygge ord, som er oppfarende, som svarer frekt tilbake... Men er vi alltid like flinke til å tenke over hva som ligger bak alle disse tingene? Hvorfor kom det slaget? Hvorfor er eleven så urolig?

Da jeg tok sosialpedagogikk - for mange år siden, - var det en på gruppen min som undersøkte denne påstanden: All adferd er tillært og kan derfor avlæres. Hun konkluderte med at det var mulig, - men at det koster. Først og fremst i form av TID og FORNUFT! Skal et barn kunne avlære et negativ mønster, MÅ det være forstandige voksne rundt det. Voksne som er i stand til å se, som forstår, og som kan reagere ut fra hva barnet evner og trenger, - og som ikke handler ut fra egen irritasjon og sinne.

Et ordtak sier:

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest!

I en av de første klassene jeg hadde som lærer, hadde jeg en gutt som jeg ikke klarte å like. Jeg syntes rett og slett at han var ufordragelig. Jeg tok da et oppgjør med meg selv, der jeg tenkte som så: Dette barnet skal ha barneårene sine under mine vinger. Hvordan vil det påvirke hans barndom at jeg ikke liker ham? At jeg som skal være sammen med ham i flere timer de fleste dagene, i flere år, ikke skal synes om ham? Hva om det hadde vært jeg som skulle hatt en lærer som ikke likte mitt barn?

Nei, - det gikk ikke an! Jeg MÅTTE klare å like ham! Jeg kan ikke si at det var lett, og det tok sin tid, men han ble etter hvert ett av MINE barn han også! Og jeg lærte meg en viktig lekse: Barnet er uskyldig! Jeg som voksen er ansvarlig! Selv om barnets handlinger tilsier at det ikke fortjener vår godhet og velvilje, så er alle vi som arbeider med barn og unge, og som selv er forelder eller forsørgere for dem, FORPLIKTET til å være glad i dem. Ikke fordi de fortjener det, men fordi det er vår oppgave!

Hvis vi lytter til de som nå er voksne, og som forteller om hva de opplevde som problem da de var små, vil ofte disse tingene gå igjen:

Jeg ble ikke likt.
Jeg ble ikke sett.
Jeg ble ikke hørt.
jeg ble ikke forstått.
Jeg ble ikke inkludert.
Jeg ble ikke respektert.

Dette er det vår oppgave som voksne å gjøre noe med i møte med barna, - og deretter å hjelpe barna til å gjøre dette mot hverandre. Og de barna som på ett eller annet vis sliter spesielt, enten det er på grunn av en diagnose, eller det er forhold utenfor dem selv som gir dem en vanskelig livssituasjon, de trenger i særlig grad å bli løftet opp og frem og å få kjenne at vi er der FOR dem, og ikke IMOT dem!

___________________________________________

Dette var litt mer av det jeg ville hatt med i skrivekonkurransen til Aftenposten - den om hvordan vi kan skape en bedre skole. I læreryrket snakker vi om at elevene må knekke lesekoden for å bli en god leser. Men vi lærere, foreldre og foresatte trenger også å knekke en lesekode. Vi må bli enda flinkere til å lese barna vi omgir oss med, og enda flinkere til å forstå hva de trenger. Legg merke med at jeg sier: Hva de TRENGER, - og ikke hva de ØNSKER. Det er slett ikke alltid barnas egne ønsker samsvarer med det som er godt for dem, - og da er det også vi voksne som er rundt dem som må ta de gode valgene for dem.

Jeg vil slutte der jeg startet, nemlig med påstanden: Det finnes ikke vanskelige barn, - bare uforstandige voksne! Dette er å male bilde sort/hvitt, - og verden er mer nyansert enn som så. Likevel er det en undertone av sannhet i dette som jeg ønsker at vi skal ta inn over oss. Tenk over det neste gang du møter et barn som gjør noe utenom det som hører til i den tillatte normen: Hvorfor skjer dette? Hvilke voksne er rundt dette barnet, og hvordan har det blitt, og hvordan blir det ivaretatt? Kanskje er det vi voksne som trenger å gå på lesekurs, mer enn at det er barnet som trenger å irettesettes?

Jeg bare undres....

Følg Bondekonen på facebook her 🙂

Er det ikke slik med de fleste av oss, at når vi blir tatt for å ha gjort noe galt, vil vi prøve å legge skylden på noen andre. Vi voksne er gjerne ikke bedre enn barna når det gjelder dette. Dersom mannen min kritiserer meg for ett eller annet, har denne kommentaren lett for å komme: "Ja, men du....." - og så leter jeg etter noe jeg kan ta ham for, - noe som helst er verre enn det han har tatt meg for.

Jeg kom til å tenke på en metode jeg har brukt noen ganger med elevene min - med stort hell. Tenkte jeg ville prøve å gjengi den her.

To gutter hadde vært i tottene på hverandre i friminuttet. Da de kom inn til time, så de ut som to mørke tordenskyer begge to. Jeg fikk elevene i gang med noe stillearbeid, og så tok jeg ut en og en på gangen for å høre hva som hadde skjedd. Selvfølgelig hadde de svært ulik opplevelse av hva som hadde gått for seg. "Jeg vil komme tilbake til dette senere," sa jeg til dem, og gjorde ikke noe mer ut av det akkurat der og da.

Mot slutten av dagen hadde jeg fått tid til å lage til mange små lapper. På hver lapp stod det et nummer, et navn eller en tittel, og noe de skulle anklage en annen for. I denne rekken hadde jeg også flettet inn guttenes episode. Elevene fikk beskjed om å leve seg inn i rollene, og at de måtte gi seg til kjenne når det var deres tur. Jeg husker ikke lenger hva problemet den gangen var, men her er ett eksempel på hvordan dette kan gjøres:

Tor. Du anklager Per for å ha syklet på deg slik at du falt, slo deg og fikk hull i buksen.
Per. Du anklager pappa for å ikke ha fikset bremsene på sykkelen din.
Pappa. Du anklager mamma for å ikke ha kjøpt inn ny bremsevaier - slik som hun lovet.
Mamma. Du anklager butikkmannen for å ikke ha fått inn ny bremsevaier til avtalt tid.
Butikkmann. Du anklager sjåføren som ikke kom med varene til rett tid.
Sjåføren. Du anklager vegarbeideren som stoppet trafikken slik at du ikke rakk å holde tiden din.
Vegarbeideren. Du er den som skal beklage alt sammen. Det er faktisk DIN feil at Tor ble skadet!!

Denne listen kan en lage så lang en selv vil. Her er det bare å bruke fantasien 🙂

For hver ny anklager, starter nestemann med å si: Det var ikke min skyld, det var... Hver ny anklager tar med seg listen over alt det som tidligere er sagt. Den siste er den som må legge seg helt flat og beklage alt sammen. Her er det vegarbeideren som først ber om unnskyldning. Deretter går listen motsatt veg, der hver enkelt ber om unnskyldning. Også denne gangen tar en med hele rekken og legger til sin egen. Ekstra kjekt er det dersom læreren også blir med, og særlig dersom læreren får rollen som den eleven som virkelig HAR gjort det som var galt.

Min erfaring er at på denne måten får vi snakket om leie ting som har skjedd på en ufarlig måte. Elevene får tenkt seg om, - og gjennom lek er det lettere å innrømme feil og å be om unnskyldning. Selv om det blir gjort som en lek, forstår elevene alvoret i det.

Etter en slik runde ender det som regel opp med at den som trenger å be om unnskyldning gjør dette på en fin måte, og at den også blir tatt imot på en fin måte.

Selvfølgelig er ikke dette alltid måten å ordne opp i konflikter på, men å gjøre det en gang i blant når det ikke er de store sakene det gjelder kan være fint. Det er dessuten en måte å lære elevene at de må ta ansvar selv for sine egne handlinger.