I går ble det storrydding i huset etter vannkatastrofen. Da kvelden kom følte jeg meg både sliten, fornøyd - og litt ensom. Etter å ha vært alene hele dagen og ikke hatt de vanlige stemmene surrende rundt meg, føltes det litt tomt og stusslig i huset. Jeg bestemte meg for å gå i et "Stikk innom" besøk, - men til hvem?

Jeg har tidligere hatt en oppfordring på FB om at vi må bli flinkere til å gå på små visitter, - slik vi gjorde da barna var små. En slik oppfordring bør jeg jo følge opp selv også, og ikke bare adressere til vennene mine. Jeg tok min egen utfordring, og ringte til en dame jeg ofte har snakket med i ulike sammenhenger, som jeg synes er både hyggelig og åpen, - men som jeg ikke har vært hjemme hos tidligere.

En både overrasket og glad stemme ønsket meg hjertelig velkommen. Jeg kom meg i bilen og suste av sted. Det ble et hyggelig besøk!! Den lille timen ble til to, og mørket falt på før jeg kom meg hjem igjen.

Det både snakkes og skrives om de ensomme menneskene, men hvorfor er vi ensomme?? Vi ønsker så gjerne, men tør ikke, - men hva er det som er farlig? Å få et nei? Å få høre at det ikke passer? At noen skal tro at vi er innpåslitne om vi tar kontakt?

Det kan nok være at en av hundre synes du er innpåsliten, men hva med de nittini andre som ikke synes det, som derimot vil synes det er hyggelig med et besøk? Er det ikke bedre å tenke på dem enn på den ene?

Min oppfordring i dag er ikke først og fremst å se de ensomme menneskene, men TIL de ensomme menneskene. Ensomme i den forstand at en ønsker noen i hverdagen å kunne småprate med over en kopp te, eller en å gå en liten tur med i marka. Det er mange som ikke er lenger enn et bank på døra eller et telefonnummer unna.

JEG kjenner mange sommerfugler krible i magen når jeg tar en slik uventet kontakt, men gleden det gir får meg til å gjøre det likevel. Og jeg ønsker gjerne å FÅ slike besøk også, så du må gjerne komme og banke på MIN dør!!