Det hender at jeg ser på et eller annet talentprogram. Så mange håpefulle stiller opp, vil vise seg frem, og håper å få en plass i solen. Og for de som kommer videre, er alltid den store spenningen rundt det øyeblikket da konvolutten skal åpnes og resultatet leses opp.
Vinn eller forsvinn. Her gjelder ikke noe annet. For noen er alt håp knyttet til dette ene svaret. Men er det så viktig? Kanskje i et øyeblikk, men hvor lenge kan en leve på den rusen? Vil den holde?
For tiden går det i diktskriving, og i dag skrev jeg et dikt som omhandler noe av dette, det å søke og lengte etter noe som ligger foran. Ofte lengter vi etter det uoppnåelige. Men lykken er oftest ikke der. Den er oss nærmere enn vi tror. Det gjelder bare å få opp øynene å se. Se det en allerede har. 
Jeg trenger ikke de store øyeblikk i alles glans. Jeg trenger bare deg. Du som smiler mot meg. Du som ser meg. Du som kommer. Du som ringer. Du som lyser opp i et smil når du ser meg. Du som er min venn. Du som er her. Du som jeg får være noe for tilbake. Du som venter på meg. Du som sier ja.
Det er det som gjør meg virkelig rik på gleder. De mange, gode øyeblikk vi får dele sammen. Takk til alle dere som er min dyrebare DU.