I går var vi oppe på beitet og hentet ned et lass ved på tilhengeren, og i dag har jeg kappet ferdig ti sekker - klar til bruk. Nå er fyringssesongen i gang igjen, og vi har nok å ta av. Det er trivelig å være i hus på ruskeværskvelder når fyringsvarmen brer seg utover med sin lune hygge. Jeg er blant de heldige som har anledning til å holde meg varm hele året. Slik er det dessverre ikke alle steder.
Da jeg var i Spania forrige uke, fikk jeg sett mye. Mye flott og vakkert, men også ting som skapte vemod. Det er mye fattigdom i Spania, og da er varme i huset en luksus som mange ikke har anledning, eller råd til å unne seg. Heldigvis er det mange hjelpeorganisasjoner som bidrar til å gi de som har det vanskeligst nødvendig omsorg og hjelp.
Men det er også en ganske stor gruppe hvor sosial status står høyere på stigen enn daglige nødvendigheter. Å eie en bil av litt nyere dato, og helst litt luksuriøs, betyr mer enn hva de eier inni huset. Det er flere som har en ganske så flott bil stående i innkjørselen, men som ikke har noe å sitte på i stuen.
Jeg la flere ganger merke til nyere biler som stod parkert i grøftekanten langs småveier vi kjørte langs, der en eller to gikk mellom trærne og plukket med seg tørre grener og pinner som lå på bakken. Sannsynligvis for å bruke til oppvarming. Jeg så også små hus som lignet mer på skur. Noen manglet både vinduer og dører. Tørkestativene med klesvask utenfor vitnet om at det bodde folk der. Det er ikke lenger bare en dårlig regissert film jeg har sett, men virkelige og levende mennesker. Mødre og fedre. Barn og besteforeldre. Slike som deg og meg.
Nå har jeg fyrt i ovnen, og gleder meg over varmen og trivselen det skaper, samtidig har jeg en sorg over at ikke alle har det like godt.
Det er farlig å være øyenvitne til nøden. Den river meg ut av min selvsentrerte boble. Jeg forstår enda bedre den forpliktelsen og ansvaret vi i vår velstand har til å hjelpe. I bønn, med villige hender og føtter, og i givertjeneste kan jeg få være med og gjøre verden til et litt bedre sted for en medvandrer i livet.
Min livserfaring er at jeg blir rikere av det jeg gir enn av det jeg eier. Og verdien av andres omsorg og kjærlighet til meg, er også uendelig mye større enn kontoutskriften viser. Vi skal ikke gi over evne, men det er viktig at vi alle er med og bidrar på måter vi har anledning til, for å gjøre verden til et bedre sted.
