I dag har vi hatt juleverksted på sykehjemmet med elevene våre. Da lurer du kanskje på hva vi har gjort? Noe så hyggelig og enkelt som å lage kor og synge julesanger. Det gjorde vi i fjor også, og både elever og beboere syntes det var veldig kjekt. På tilbakemeldingene fra elevene ble det sagt at de skulle ønske de hadde hatt bedre tid slik at de også kunne fått pratet med dem eller gjort noe sammen med dem. Dette tok vi hensyn til i år.

5. - 7. trinn ble delt inn i aldersblandede grupper. Årets stasjoner: bake, lage julepynt og korsang på sykehjemmet. De tre sykehjemsavdelingene fikk besøk av tre ulike grupper i løpet av dagen. På forhånd snakket vi med elevene om hva de kunne vente seg. Kanskje noen haddehatt slag, og kanskje noen var demente. Hva betydde i tilfelle det? Hva om de snakket til noen som ikke kunne si noe tilbake? Vi snakket også om hva som kunne være lurt å spørre dem om. Hva de spiste til julemiddag da de var barn? Om de husket noe spesielt de hadde fått?....

Disse timene på sykehjemmet med de ulike elevgruppene, er noe av det kjekkeste jeg har gjort dette skoleåret. Sangen gikk bra, og praten enda bedre. Det var helt fantastisk å se hvordan ung og gammel koste seg sammen. Og det ble nok noen ord til ettertanke også for mange av dem. Tenk at de kunne bli så veldig glad for å få en ny hårsløyfe! Eller at de fikk en hel appelsin! Det var store ting den gangen.

Litt moro hadde vi også, - som da en dame på nesten hundre år, smilende kikket opp på elevene mens hun spurte meg hvilken barnehage de kom fra.

De takket så hjertelig alle sammen for at vi kom, og vi var mer enn velkommen tilbake. "Dersom dere ikke vet hva dere skal finne på en dag, så kan dere komme hit," var avskjedsordene fra en av beboerne.

....................................

Det var så vidt jeg rakk å lese om Henriette og Henrik i dag, men noe tid til videre samtale hadde vi ikke. Men jeg tenker vi må se litt på oppfordringen til den skyldige om å ordne opp forseg. Tør hun det?

_____________________________

Å nei, sukket Henriette. Hun var kommet nesten helt hjem da hun kom på at hun hadde lagt ifra seg samfunnsfagboken på biblioteket. Og de som skulle ha prøve i morgen! Hun hadde vært så full av alt som hadde skjedd denne dagen, at samfunnsfagboken og prøven var helt blåst fra hodet hennes. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og gå den vesle kilometeren tilbake til skolen for å hente den. 

Dørene var heldigvis åpne fremdeles. Hun småsprang bortover korridoren bort til biblioteket. Døren stod på gløtt. Så var ikke den låst heller. Henriette smatt inn og gikk rett bort til bordet hvor hun hadde lagt boken ifra seg. Den lå der fremdeles. Lettet puttet hun boken i sekken sin og skulle til å springe ut igjen da hun så Lise. Lise satt ved bordet ved sidene av, med skolebøker foran seg, og kikket på henne. Alene. Henriette skvatt til. 

"Hei," sa Lise litt forsiktig. "Hei," svarte Henriette og ble stående. Lise var den som slo blikket ned først. Henriette visste ikke om hun skulle bli stående eller om hun skulle gå. Begge deler føltes galt. Hun kjente på seg at hun så noe hun ikke skulle sett. At hun stjal noe fra Lise med å være der, - at hunrøvet ifra henne en hemmelighet. Lise hadde jo gått ut av skoleporten sammen med venninnene sine, så hvorfor var hun der nå?

Lise så opp på Henriette igjen. Blikket var ikke lenger stikkende. Var Lise redd? "Unnskyld for det med bildet." sa hun stille. "Det var jeg som tok det." 

"Vær en stekepanne", - tenkte Henriette inni seg. Hun kunne se for seg bestemors brennende øye som sa: "La det bli gyllent før du gir det tilbake, ellers er du ikke noe bedre selv!" Hun gikk bort til Lises bord. "Det går fint," svarte hun med et forsiktig smil. "Du kunne ikke vite hva som hadde skjedd." 

"Jo, jeg kunne det," svarte Lise skamfullt. Jeg så brannbilene. Jeg så at de snakket med deg. Selv om jeg ikke hørte ordene de sa, forstod jeg på måten de klappet på deg på at du måtte ha gjort noe bra. Unnskyld. Jeg var bare så veldig sjalu."

Sjalu! Hvordan kunne Lise være sjalu på henne? Hun som hadde alt? Hun som var så pen, som hadde så mange venner, som var så populær og som var så flinkt til å snakke for seg? Henriette hadde da ingen ting som hun ikke hadde. Henriette satt seg ned på andre siden av bordet. "Hvorfor var du sjalu," spurte hun. Det var ikke et dømmende spørsmål, bare  undrende. Et spørsmål med varme i. Lise så det åpne, innbydende blikket Henriette gav henne, og noe brast inni henne. En liten sten i demningen forlot plassen sin, og en liten strøm begynte å sive ut. 

"Jeg kunne ikke være hjemme," sa hun med liten stemme. "Pappa blir av og til så sint, og da går jeg ut. Du var så glad. Jeg kunne ikke tåle å se deg så glad akkurat da." Noe vått falt ned på hånden til Lise. Henriette så på jenta som satt foran henne. Lise hadde nettopp blitt vasket på 90 grader og krypmpet fra XXL til XS. Hva skulle hun gjøre nå? Hva skulle hun si? Dette ble for vanskelig. 

Plutselig føk hun opp av stolen, og Lise skvatt til på samme måte som Henriette hadde gjort da hun så Lise. "Jeg vet hva du trenger," strålte hun mot henne. "Hva da?" utbrøt Lise forskrekket. "Du trenger en god porsjon bestemor!" 

Jeg deler alle innleggene mine på Bondekonens facebookgruppe her 🙂

Long Desember Day.... kunne jeg ha sunget i dag. At det har vært en lang dag, betyr ikke nødvendigvis at det har vært en tung dag. Mange ulike oppgaver har stått i kø, noen her og noen der: Samtale med en, møte med flere. Kjøring hit og kjøring dit. Hente noe ett sted og levere noe et annet. Kjøre i kø og suse av sted. Vente på noen og bli ventet på. Huske noe og glemme noe. Gi noe og få noe. Ringe til noen og sende meldinger til andre. Huske viktige beskjeder og gi noen oppdrag. Være fokusert, konsentrert, oppmerksom

Long Desember Day...

En spesiell hendelse fra i dag: Jeg gikk innom til en venninne som arbeider i en butikk. Det var ingen andre kunder i butikken akkurat da, så vi hadde tid til en liten prat. "Er jeg rød i kinnene?" spurte hun. Nei, det kunne jeg ikke se. Hun fortalte da at hun akkurat hadde tatt en butikktyv på fersken. En voksen kvinne hadde gått rundt i butikken og brukt god tid på å se på forskjellige ting. Da min venninne var opptatt med å ekspedere en annen kunde, så hun at denne damen la på sprang, og hun la merke til at en gjenstand fra hennes butikk stakk ut av vesken.  Vakten ble tilkalt og damen stoppet. Hun hadde da klart å stappe varer for flere tusen kroner oppi posene sine.

"Det er andre gangen nå på kort tid at jeg får stoppet en butikktyv," fortalte hun meg, "og jeg synes det er så trist. Jeg vil jo så gjerne tro at de som kommer hit er ærlige og hyggelige mennesker. Jeg ønsker ikke å tenke at noen bare vil komme hit for å stjele. Det er så vondt å gå her og måtte være mistenksom. Jeg ønsker ikke at kundene mine skal føle at jeg skuler på dem når de kommer hit." Hun var trist i blikket og bar tydelig preg av at hendelsen satte spor i henne.

Jeg forstår henne godt. Det er slett ikke hyggelig med slike hendelser. Jeg vandret en gang ut fra bokhandelen med en saks i hånden, og hadde kommet et godt stykke videre før jeg oppdaget hva jeg gikk og viftet med. Da jeg kom tilbake for å betale for meg, lo de bare av meg. De hadde sett at jeg gikk helt i mine egne tanker, og regnet med at jeg nok ville komme tilbake. Og selvfølgelig gjorde jeg det! Og selvfølgelig vil de aller, aller fleste av oss være ærlige og redelige og gjøre opp for oss på best mulig måte.

Stemmer ikke det? Vi kan vel fremdeles ha lov til å tenke godt om hverandre? Ikke sant??

.....................................

Jeg måtte være i Knarvik en times tid for å vente på Maria i kveld. Da fikk jeg vite at det var konsert i kirken. Åsane folkehøyskole og Nordhordland folkehøyskole hadde konsert sammen. Den var allerede i full gang da jeg listet meg inn. Salen var full, så jeg stod bare inntil veggen helt bakerst en liten halvtime før jeg måtte av sted etter gullet mitt. Det var godt å få flykte fra sentermaset og inn i den lune juleatmosfæren i kirken. Unge, vakre, sangstruper fylte rommet med både kjente, mindre kjente og ukjente juletoner.

Hjertefred...

__________________________________

Så litt fra klasserommet. Jeg var litt spent på om de ville forstå budskapet i teksten min i dag, både selve diktet, og dette med når en skal og når en ikke skal tolke noe. De overrasket meg positivt. Mange reflekterte tanker i denne nydelige gjengen min! Det ble ikke tid til å finne ut av hvor vi skal sende dem på utflukt, så det får vi gjøre i morgen. Nå har jeg tenkt å ta en litt TV-show vri på hvordan Henriettes historie skal komme frem for klassen. Håper dere vil like den:

__________________________________

Gerd la armen om skulderen til Henriette og snudde henne mot de andre elevene. "Hvor mange av dere vet hva "20 spørsmål" er?" spurte hun henvendt mot klassene. Baren noen få hender løftet seg nølende opp. "Vel, vel..." fnyste Gerd. "Dere er vel for unge til å se på slike program som virkelig er verdt å se på, så jeg får opplyse dere litt. 20 spørsmål er et underholdningsprogram, både på radio og TV, der noen deltakere får stille JA/NEI spørsmål til verten for å forsøke å komme frem til ett bestemt ord. I min versjon skal vi ikke frem til kun ett ord, men til en hendelse; nemlig hvorfor Henriette er på veg inn i politibilen." Gerd snudde seg mot Henriette med et lurt glimt i øyet. Henriette forstod ikke helt hvor dette bar hen, men følte seg likevel ikke helt fortapt der fremme med sin underlige lærer.

"Er du klar?" smilte Gerd mot henne. "Ja, - jeg tror det," svarte Henriette litt nølende. "Da starter vi. Og husk at du skal bare svare JA eller NEI!"

1. Er det deg vi ser på bildet? Ja. Da er den saken oppklart. Ikke noe lureri med bilde altså.
2. Blir du tvunget til å gå inn i bilen? Nei. Da forstår vi at dette er noe hun  har gjort helt frivillig.
3. Gikk du inn i bilen for å bli kjørt til ett bestemt sted? Ja. Siden dette var frivillig, må vi anta at hun ble kjørt til et sted hun ønsket å bli kjørt til, og siden det er ganske mørkt på bildet er det naturlig å tenke at hun vil hjem. Vi må finne ut om det stemmer.
4. Skal du kjøres hjem? Ja. Jaha. Hun gikk frivillig inn i bilen for å bli kjørt hjem. Politiet stopper ikke hvem som helst for å kjøre dem hjem, så hvorfor fikk Henriette dette tilbudet? Nå må vi forsøke å finne ut av det. (Begge klassene fulgte ivrig med. Nysgjerrigheten hadde tatt overhånd. Hva var det som hadde skjedd? Bare Henrik, Alex og Sivert satt bakoverlent og gliste bredt til hverandre. De gledet seg til å høre hvordan Gerd skulle få ut av henne hele historien med spørsmålene sine. Henriette selv holdt blikket festet på Gerd. Det var trygt å svømme inn i Gerds havblåe, rolige blikk,)
5. Snakket du med politiet før du ble tilbudt skyss hjem? Ja. Det har altså skjedd noe FØR dette. Bilturen hjem kan vi da anta bare var en avslutning på noe som allerede hadde skjedd. Vi får finne ut av hvor hun har vært.
6. Var du hos noen du kjente? Familie eller venner? Ja. Da forsøker vi venner først.
7. Var du hos en venninne? Nei. Da vet vi at det var familie, men hvem? Kanskje det ikke er så viktig. Vi må heller finne ut av hva som har skjedd.
8. Var politiet der fordi noen hadde gjort noe galt? Nei.
9. Hadde noe galt skjedd? Ja, - på en måte.... 
10. Var politiet tilkalt? Nei, egentlig ikke... (Henriette begynte å synke aldri så lite. Disse spørsmålene var det ikke så lette å svare bare ja eller nei på. Gerd smilte oppmuntrende som om hun ville si: Dette klarer du supert! Stå på!)
11. Var noen andre tilkalt? Ambulanse eller brannbil? Ja. 
12. Var noen blitt syke? Nei. Da forsøker vi det andre alternativet:
13. Var brannvesenet tilkalt? Ja. Dersom brannvesenet ble tilkalt må det bety at det har vært en brann. Stemmer ikke det? Gerd så på elevene sine. Små ivrige nikk møtte henne tilbake, men ingen sa noe. De var alt for oppslukt til å høre resten til å avbryte noe nå.)
14. Var det en stor brann? Nei. Da var det altså en mindre brann.
15. Forsøkte du å slukke brannen selv? Ja, men det... Gerd løftet hånden for å avbryte henne. Vent litt. Jeg har fem spørsmål igjen. Du må ikke røpe resten enda.
16. Var det du som ringte til brannvesenet? Ja.
17. Fikk brannvesenet slukket brannen uten at det ble særlig store skader siden det var en liten brann? Ja.
18. Kom politiet på grunn av brannen? Ja. Gerd snudde seg mot klassen igjen. "Begynner vil å bli klar for en konklusjon?" spurte hun dem. "Ja," runget det mot henne, - og særlige fra tre sprekkferdige guttestemmer midt i rommet.
19. Altså Henriette! Stemmer det at det oppstod en mindre brann som du forsøkte å slukke selv, men så måtte du ringe til brannvesenet for å få de til å komme? De kom og slukket brannen, men politiet kom også for å se hva som hadde skjedd, og da det hele var over ble du tilbudt skyss hjem? Ja.

En spontan applaus brøt ut blant elevene blandet med ropet "Dagens helt, dagens helt..." fra de tre kameratene. Flere sluttet seg til, og Gerd lot dem både klappe og rope en god stund før hun gav tegn til at de skulle bli stille igjen. På ny la hun armen rundt Henriette og snudde henne mot de andre.

"Det var ikke lett å gjette seg til det rette svaret til dette bildet, var det vel? Like fullt var det bare èn sannhet som var den rette, og nå har dere fått høre den. Forstår dere nå hvor viktig det er å IKKE tolke, men å finne ut sannheten bak en slik hendelse?" De forstod. Alle sammen. Lise også. Kinnene hennes var røde.

"Forstår dere også hvor feil det blir å legge ut et slikt bilde alene? Nettopp fordi vi ønsker å tolke. Og et slikt bilde legger opp til at vi SKAL gjøre det. Dersom det hadde stått:" Henriette blir kjørt hjem etter å ha reddet et hus fra å brenne ned," hadde det vært noe helt annet. Da hadde vi fått historien bak med oss samtidig.

To ting til slutt:

Husk de tre silene våre:

1. Er det sant?
2. Er det godt?
3. Er det nødvendig?

Det du vil si eller gjøre må passere gjennom alle disse tre først. FØR du snakker. FØR du handler, så slipper vi å måtte skitne til så mye unødvendig. Det blir så mye styr av det, og så kommer det så mye vondt ut av det også.

Aller sist:

Jeg vet ikke hvem det er som har tatt bilde og lagt det ut, men jeg tenker at den personen befinner seg her inne. Jeg håper at du som har gjort dette både er modig nok og ansvarlig nok til å ordne opp for deg. Alle dere andre ber jeg om å la både Henriette og den skyldige få fred til å ordne opp alene seg i mellom, og at dere hjelper til å med å spre den RETTE historien videre.

Nå er det tid for mat."

Ingrid og Hanna vinket Henriette til seg. De ville vite mer. Alle detaljene måtte frem. Og Henriette fortalte. Det underlige var, at ordene som så ofte danset og lekte inni henne, - nå våget seg ut. De bare fløy ut av henne. Fløy og var fri!

Olav måtte ha bilen i dag, så jeg tok buss til Knarvik sammen med jentene. Det går fint å ta bussen TIL jobb, men ikke like enkelt å komme seg hjem igjen. Da går den ikke forbi oss, så da må jeg gå fire kilometer fra hovedvegen og hjem. Det orker jeg ikke. I dag var heldigvis svigermor så snill at hun kom og hentet meg. Middag hadde hun også laget klar: Lapskaus. Og ikke en hvilken som helst lapskaus! Farmors egen lapskaus, og den er den beste i hele verden. Også jentene og venninnene deres synes det er stas å få bli med og få lapskausmiddag hos farmor. Om det er maten eller den gode stemningen rundt bordet som er best er ikke godt å si.

Jeg møtte Miriam på bussen. Hun var lettet over at mattetentamen hadde gått så bra. "GeoGebra er bare helt genialt," sa hun fornøyd. "Det er bare å skrive inn hvilken formel en vil ha i et felt helt nede, og så kommer det frem!" "Det er enkelt når en kan det og vet hva en skal gjøre," svarte jeg, som nesten ikke har peiling på dette i det hele tatt. Det føles litt skremmende at jentene har blitt så store at de kan mer enn meg. Mye mer på enkelte felt.

Nei, - nå får jeg komme tilbake til historien igjen. Historien om Henriette og Henrik. Alt dette andre er egentlig bare vas. Snikk, snakk. Løse tråder. Pausefyll... Vel, vel. Jeg skriver bare jeg, så får du som leser velge hva du vil lese og hva du vil hoppe over.

.........

Det var helt stille i klasserommet etter at jeg var ferdig med å lese. Selv om de hadde ledd litt undervegs, småfnist og skult flaut på hverandre da jeg kom til den delen der Ildtopp stod naken,  "Det var kanskje ikke akkurat dette dere hadde ventet?" spurte jeg. "Neeei," svarte Lasse. "Ikke akkurat..." Jeg burde hatt en samtale med dem om hvor viktig tilskuerrollen er når noen blir mobbet, men det var ikke tid til det i dag. Vi har snakket om det før også, men det er viktig å ta det opp igjen med jevne mellomrom. Hele tiden. Men i dag var det studentene som skulle i ilden igjen, så de måtte få slippe til, og de gjorde en glimrende jobb.

Rakel hadde med seg egne bilder fra Thailand hvor hun viste frem Buddhistiske templer, munker og nonner på storskjerm. Under arbeidsøkten etterpå satt de så stille og fint og arbeidet at jeg nesten ble litt misunnelig.

Ingvild forklarte hva ARVEORD var i norsktimen. Visste du at "lørdag" kommer fra det norrøne ordet Laugardagr? Det var ingen i min klasse som viste det, og heller ikke at "Å lauge seg" betydde å vaske seg. Så ble vi alle en kunnskap rikere i dag også.

Timene gikk fort, og innen klassen hadde stormet ut til storefri, hadde jeg ikke rukket å få nye lapper med ord på. I mat og helsetimene er det også alltid travelt, men da de kom til oppvasken, fikk jeg tid til å snakke litt med de på gruppen som er fra min klasse. Vi ble enige om at det er på tide at de blir litt kjent med hverandre nå; Henriette og Henrik.

"Hva skal de snakke om da," spurte jeg. "Kan de ikke bare snakke litt om det alle snakker om," undret Emma: "Om været?" Sander var enig. "Det er jo det alle snakker om når de ikke vet hva annet de skal si," føyde han til. "Ikke dumt," sa jeg, og tenkte at det skulle jeg få til. "Hva mer skal de snakke om da?" spurte jeg så. "Det må være noe som er realistisk ut fra sammenhengen, - noe som kunne ha skjedd på ordentlig." Sander kom med et svar han tydeligvis likte godt selv. Emma var enig. "Hjelp," tenkte jeg. Ingvild, som stod ved siden av, så på meg med et flir. "Det skal bli spennende å se hvordan du takler dette," lo hun mot meg. Plutselig stod monsteret bak meg igjen med sin kneggende og nedlatende latter. Jeg feide ham fra meg med Pippi's kjente ord:

______________________

Henriette gikk bort til ham. Stien var akkurat passe bred til at de kunne gå ved siden av hverandre. Først sa de ingen ting. Hva skulle de vel si? Hva snakker vel to om som aldri har snakket sammen før, der den ene nettopp har fått seg en smell i hjertet og den andre har forsøkt å lappe sammen en knust samvittighet?

"Det er kaldt," sa Henrik. "Ja," svarte Henriette. Så sa de ikke mer. Ikke før de hadde kommet ut av skogen. Nå var det bare ned en bakke, rundt en sving og opp en bakke igjen så var de framme ved skolen.

"Hva heter du," spurte Henrik. "Henriette," svarte hun og så opp på ham. Henrik var høy. Minst et hode høyere enn henne. "Det er nesten det samme som mitt," svarte han litt overrasket. "Liker du det?" "Jeg vet ikke," svarte hun ærlig. "Jeg har ikke tenkt over om jeg liker det eller ikke. Det er bare navnet mitt." Henriette skvatt til. Hvem var det som snakket? Hvem var det som brukte munnen hennes til å forme så mange ord med? Hun gikk der ved siden av skolens mest omsvermede gutt og snakket som en foss. Spørsmålet hadde kommet så overraskende på henne. Hun skulle bare tenke svaret inni seg, men så kom noen og skrudde lyden på "on," og så bare strømmet de ut, - som fra en høytaler...

"Jeg heter forresten Henrik," sa Henrik og smilte til henne. Han har et pent smil, tenkte Henriette og smilte tilbake. "Liker du navnet ditt da?" spurte hun. Enda flere ord! Med lyd på! "Ja, nå gjør jeg det. Etter at jeg fant ut hva det betyr: Hjemmehersker!" Henriette lo. En liten, vakker, lys og klingende latter. "Er du det da? En som hersker hjemme?" "Ja så klart," gliste han tilbake. Han løftet opp armen for å vise frem musklene sine før han skubbet henne lett i siden så hun nesten havnet i grøften.

Så sa de ikke noe særlig mer. Smerten i Henriettes hjerte var nesten borte. Rødmen fra Henriks kinn hadde bleknet. Skrittene var lett. De var bare to som gikk der sammen, på veg til skolen og småpratet.

Ett stykke lenger bak hadde fem par øyne klistret seg fast i ryggene deres. Det var Lise med halen sin.

________________

Sorry Sander! Jeg fikk ikke til å flette inn noe med "Å lage mat," slik som du foreslo. Jeg hadde tenkt at de kunne si noe slikt som: "Hvilke fag liker du best, - " og så skrive om Mat & Helse og noe der om å lage mat, men så tenkte jeg at de måtte jo presentere seg for hverandre først, - og da tok det plassen. Det får bli slik i dag. Har ikke tid til mer nå. Må faktisk få gjort litt husarbeid også, og få pyntet litt til advent. Det er en skam å si, men adventsstjernen har ikke kommet frem enda. Vi var på Jæren i helgen, og jeg rakk det ikke før vi dro. Nå er det virkelig på tide at det skjer noe mer i huset enn å ta inn og ut av oppvaskmaskinen.

.....

Dagens glede:

Vi i personalet har alltid nissevenner før jul. Vi trekker hvem vi skal være hemmelig nissevenn for, og så "nisser vi i veg." To ganger har jeg fått hyggelige overraskelser på plassen min denne uken, og jeg kjenner at det gjør meg så glad! Hva jeg har gjort mot min nissevenn kan jeg ikke fortelle her. Jeg vil jo ikke røpe meg. 

Dagens røverkjøp:

Da jeg i kveld kjørte for å hente Maria og Miriam som hadde vært på besøk hos noen venner, kom Miriam med to store matposer i hendene. "Hva i all verden har du der," spurte jeg nysgjerrig. "Det er supersalg på Rema 1000, sa hun. En pakke grøt koster 1krone, 1,5liter julebrus koster 3,50, en boks pepperkaker 1krone.... " "Hvorfor det," undret jeg. "Aner ikke," svarte hun, men jeg måtte jo kjøpe litt når det var så billig." Selvfølgelig klarte heller ikke jeg å dy meg. Inn på butikken med meg, og kurven ble full. For alt dette betalte jeg 130kroner!!

Det gjorde godt å handle så billig uten å ha dårlig samvittighet for det. Selv om dette er et rent tapsprosjekt for Rema 1000, så er de så store at alt i alt så tjener de på det likevel. Det trekker kunder... Kylling Baligryte, Betasuppe og Tomatsuppe var også på supersalg. 

Dagens kalendergave:

Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg hadde kjøpt muffinsformer til jentene som jeg hadde lyst på selv, - så i dag fikk de en stor pose med sure smågodterier. Fysj og fæsj sier jeg, og kjenner sursmaken i munnen bare jeg tenker på det. De fikk ha med seg litt på tentamen. Slike dager er det lov med noe som kan få opp humøret litt eller sette hjernecellene på pause om det blir litt mye stress.

Dagens arbeid:

Rydding, rydding, rydding og rydding! Om jeg har blitt ferdig? Spørsmålet er vel heller om det er praktisk mulig å noen gang bli ferdig! Når en har tatt runden og ryddet over alt, så har det rukket å bli rot igjen der en startet. Og slik går spiralen.

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

Jeg glemte å fortelle i går at jentene ble glade for adventsgaven selv om de nok syntes den var litt rar. De har ikke fått for i dag enda. Maria er her, men hun må fint vente til Miriam kommer hjem slik at de kan åpne den sammen. Maria er ikke flink til å vente. Det har hun nok etter meg. Da jentene var små var det rett og slett umulig å ikke lurekikke på julegavene etter hvert som de kom i hus. Jeg ble ekspert på å åpne og lukke igjen pakkene uten at det vistes. Det vil si: Dersom noen hadde sett etter ville de nok oppdaget at tapen var blitt flyttet på og at snoren ikke lå fullt så glatt og fint inntil papiret som den burde, - men det var det ingen som så etter. Etter hvert som jentene ble større, ble også frykten for å bli oppdaget større. Det var bare rett og slett for flaut å være voksen og bli fersket i å ha lurekikket på julegavene.

Bror min med familine var her for noen uker siden. De hadde med seg gaver til oss fra alle på Jæren. De står fremdeles i posene de kom i oppe på gjesterommet. Nei, - jeg har ikke åpnet noen av dem. Bare klemt litt og ristet litt. Det er vel lov? Nå henger det et teppe over dem for at jeg ikke skal la øynene falle på dem. "Led meg ikke inn i fristelse...."

Det er onsdag i dag, og jeg har undervisningsfri. Jeg var likevel på jobb i dag. Hadde avtalt studietid med studentene mine. De hadde eksamen i går, så da var de der ikke. De skal være sammen med oss i til sammen tre uker. Vi er nå midt i uke to.

Etter at resten av uken var ferdig planlagt, passet det for meg å gå inn til elevene og lese videre på adventsfortellingen mens de spiste nistematen sin. Vi starter alltid måltidet med å synge for maten. Stort sett synger vi "O du som metter liten fugl," men på ulike melodier. Siden det nå er advent sang vi i dag til melodien "Nå tenner vi det føste lys." Det blir ganske morsomt når vi da stopper med "Amen" på en lys tonen som blir hengende og dirre i luften.

Spriting og vasking av hender, og så var vi klar. "Hvem er Janne," ropte en av jentene da jeg leste opp det navnet. Jeg vil ikke bruke de rette navnene til elevene mine når jeg skriver. "Det husker jeg ikke," svarte jeg. "Det er heller ikke så viktig. Janne representerer bare noe av det flere av dere sa i går." Da jeg kom til "Jonas, dagens desemberbarn..." ropte en av guttene: "Det er i alle fall meg, for det var jeg som trekte lappen!" Han var tydelig stolt over å få være med i historien. "Dere skal nok få være med alle sammen," smilte jeg til dem. "Men skal jeg ikke lese videre nå da?" Jo, les!" snøvlet de fram med munnen full av mat.

"Hva skal Henriette gjøre nå da," spurte Thea da jeg var ferdig med å lese. "Det er opp til dere," svarte jeg. "Jeg vil ikke det skal være en kjærlighetshistorie likevel," sa Emma. "Det blir så kjedelig." "Ja, det er alt for vanlig," sukket Julie. "Det må være litt mer action," mente Sander. "Eller sience fiction," hylte Igor. Jeg kikket smilende på de ivrige elevene mine, men inni hodet mitt dukket det opp et digert uhyre som pustet meg i nakken og hvisket i øret mitt: "Hva i all verden er det du har begitt deg ut på?"

Jeg delte ut nye lapper, mens jeg tenkte frebrilsk etter hva jeg nå skulle be dem om å skrive ned. Hva skal skje videre? De bør kanskje komme seg inn ett eller annet sted. "Skriv ned et ROM," sa jeg til dem." Et rom som kan være hvor som helst." "Kan jeg skrive VERDENSROMMET," undret Kristian. "Du kan," sukket jeg, "men da gjør du det skrekkelig vanskelig for meg!" I mitt stille sinn lurte jeg på om jeg bare sånn helt tilfeldig skulle "miste" den lappen før den havnet i forundringsboksen. (Obs - det burde jeg kanskje ikke fortalt her... )

"Skal vi skrive noe mer," spurte Ida. "Ja," sa jeg tankefullt. "Skriv et klesplagg og to ord som kan komme foran - SA HAN." Akkurat da ringte det ut. Elevene skrev i full fart, tok stolen pent på plass og forsvant ut. "Du er ikke ferdig," ropte jeg etter Igor. "Hva skal stå foran - SA HAN." "Jeg vet ikke. Jeg vil ut nå," svarte han tilbake. "To ord. Du har tid til to ord," sa jeg til ham og vinket ham tilbake. Igor kom i full fart. Grep blyanten, rablet noe ned på arket og sprang ut. Jeg kunne ikke dy meg fra å kikke ned på lappen. "GÅ UT, sa han," stod det der. "Ja den passet fint," flirte jeg for meg selv.

Jeg ble stående alene med alle lappene. Nå var det fristende å VELGE lapp og ikke bare trekke. Jeg hadde sett at det stod "Kino" på den ene lappen. Hvordan skulle jeg få Henriette eller Henrik eller begge to med inn på  en Kino nå som de var på veg til skolen? Monsteret lo rått bak meg.

Jeg snappet til meg en lapp. "Denne blir det," sa jeg høyt til meg selv. Der stod det:

Henriks hus - bukse - Kom da, sa han.

Henriks hus - det er ikke et rom. Lappen var helt klart diskvalifisert. Men den var jo ganske grei. Mye enklere enn både Kino og Verdensrommet. "Det får bli den," sa jeg høyt en gang til og puttet lappen i lommen.

_______________________________________

Henrik pleide å gå denne stien til skolen. Det var en snarveg, men det var ikke så mange som pleide å gå der siden den var så mørk. Da han så Henriette forsvinne inn på stien et godt stykke foran ham hadde han fortet seg etter. Han visste hva som ville skje. Bare han nådde frem til henne før det ble for sent! Han rakk det akkurat. Han var glad for at det fremdeles var så mørkt ute at Henriette ikke kunne se skamrødmen i kinnene hans.

De hadde gjort det samme med Ildtopp for et halvt år siden. Henrik hadde ikke vært med på det, men han hadde visst om det. Han hadde hørt at de snakket sammen. Han hadde også sett at de gikk med bøtten inn i skogen, og da han gikk til skolen dagen etter hadde han sett bøtten og alle nøttene som lå på bakken. Det var umulig å ikke forstå hva som hadde skjedd. Den dagen hadde ikke Ildtopp kommet på skolen. Heller ikke dagen etter.

Det hadde skjedd mye med Ildtopp som ikke var bra, men det siste peket var likevel det verste. Det var i garderoben like etter en gymtime. Ingen dusjet. Selv om lærerne messet på hvert eneste foreldremøte om hormoner og svettelukt, og foreldrene stappet både håndkle og såpe i bagenen deres, så var det ingen som dusjet. Ingen var nakne, og nettopp derfor hadde de våget å gjøre dette:

Noen gutter hadde avtalt med jentene at de skulle låse opp døren til garderoben etter at læreren hadde låst gymsalen og gått. De skulle storme inn i garderoben, og så skulle guttene samle seg rundt Ildtopp og dra av ham buksa. Bare for å se etter om dusken der nede var like irrende rød som det han hadde på hodet.

Jentene kom. Guttene dro av ham buksa, og så stod han der. Bare stod. Han forsøkte ikke å dra opp buksa igjen. Prøvde heller ikke å skjule noe med hendene. Han bare frøs fast der midt på gulvet. "Det er jo svart," hadde en av jentene hylt, og så hadde latteren gjallet så det gav gjenklang i de harde betongveggene. Henrik hadde ikke sett. Han var ikke med på det. Han hadde syntes så synd på Ildtopp at han hadde stått vendt mot veggen for å ta på seg sine egne klær. For å slippe å se. For å slippe å være en av dem.

Det var siste gangen han hadde sette Ildtopp, og det eneste han hadde gjort seg skyldig i var å ha selvlysende rødt hår. Men bare på hodet. Det visste alle etter den dagen.

Senere samme dag hadde han sittet bøyd over leksene hjemme på rommet sitt da hustelefonen ringte. Det var mamma som hadde tatt den. Han kunne ikke høre hva hun sa, men det var tydelig at stemmen var opprørt. Det ble stille en liten stund før hun hadde kommet brasende inn på rommet hans.

Rød i ansiktet hadde hun stormet bort til pulten hans, plantet begge hendene godt ned i bordplaten og lent seg mot ham. "Var DU med på dette," hadde hun hvest mot ham og boret to øyne i ham som var så sinte at de skjøt flammer. Han hadde rygget bakover. Skremt. "Nei," hadde han svart, samtidig som han hadde løftet armene opp mot hodet for å beskytte seg. For å beskytte seg mot mamma! Snilleste mammaen i hele verden, som aldri, aldri hadde slått ham. Som ikke en gang kunne tråkke på en maur uten å få vondt selv!  Mammas ville blikk og isende stemme hadde kommet som en knyttneve mot magen hans.

"Visste du om det?" var neste spørsmål. "Svar ja eller nei!" Volumknappen var skrudd opp enda ett hakk. Frykten hadde inntatt hele kroppen, og en slange ålte seg rundt halsen hans. Han så for seg Ildtopp som stod der som en statue på gulvet. Lyden av stemmen satt seg fast. Et knapt hørbart "Ja," slapp så vidt ut.

"Stoppet du dem?" Skrek hun mot ham mens hun hyttet med pekefingeren. "SVAR JA ELLER NEI!" Som en refleks hadde han snudd seg til sides. "NEI!" hadde han ropt tilbake. Da var det som om hun falt sammen. "Se på meg," beordret hun trist. Henrik hadde snudd seg mot henne. Den smerten som var i øynene hennes da var mye, mye verre enn flammen som hadde lynt der inne for et øyeblikk siden.

"Da er det din skyld Henrik. Du har vært med på å ødelegge en annens liv!" Mamma stod foran ham på samme måte som Ildtopp hadde stått der i garderoben: Stille. Med hendene ned langs siden. Uten å tørke bort tårene som rant nedover kinnet. Hun bare stod der og så på ham, og han kunne ikke annet enn å se på henne.

"Denne skammen skal du bære med deg resten av livet," var det siste hun sa til ham før hun snudde seg og gikk stille ut av rommet. Den kvelden gråt Henrik. Godt gjemt under dynen trillet skammens tårer en etter en ned i puten.

Ildtopp hadde flyttet. Det var ikke noe mer han kunne gjøre for ham. Men nå stod han her på den mørke stien i Hjerteskogen - på veg til skolen. Han kjente seg ikke stolt over å ha reddet den nye jenta. Det eneste han kjente var skam. Og en lengsel etter å få betale tilbake litt av gjelden han bar på. Han hadde begynt å gå igjen, men hørte ingen skritt bak seg. Han snudde seg og så mot Eika. Der stod hun fremdeles. Ulykkelig. Sårbar.

"Kom da," sa han og vinket på henne. "Kom så går vi!"

_________________

Vi snakker mye om mobbing på skolen for tiden. Blant oss i personalet. Det har vært tema på ulike møter og samlinger, og da særlig med fokus på hvordan vi kan forebygge. Hva kan vi gjøre for å unngå at Mobbeuhyret som ligger latent i et barn skal kommer ut. Og hva kan vi gjøre for å unngå at den vesle, sårbare Offerrollen - som også ligger latent i hvert eneste barn - skal våkne opp og kreve sin rett.

En kollega fortalte noe som minnet om historien over. Den satte seg fast i hjertet mitt, og nå i kveld har den funnet vegen ned til fingrene mine, ned til tastaturet og festet seg - svart på hvitt - til skjermen.

__________________

Hva ellers som har skjedd i dag?

Vi fikk endelig kjørt båten hjem. På mandag var bakken islagt, men i dag var det 9 grader og sprutregn ute. Traktoren kunne trygt rygges ned den bratte hentebakken uten at vi trengte å være redd for at den + henger skulle ta seg en aketur ut på fjorden. 

Og så har vi vært på årets julehandel - Olav og jeg. De kan knapt telles på èn hånd de gangene vi to går på shopping sammen i løpet av et år. Men i desember må det til. Og nå er alt som skal legges under juletreet på plass. I alle fall alle som JEG skal være med på å kjøpe...

Dagens middag ble inntatt på SubWay'en. Noe vi angret på da vi skulle sette oss ned for å spise og så hvor grisete bordene var. Og kø var det ikke. Vel, - ungdommen får få sin del av tabbekvoten de også. Maten var god den. 

Og enda bedre var desserten på Funky Frozen Yoghurt. Litchikulene der smaker rett og slett himmelsk! Særlig sammen med lys sjokolade, men den hadde de ikke mer igjen av. Det var koselig å sitte der på benken sammen med mannen min og kjenne meg som en ungdomskjæreste igjen. Tett sammen. Hender som berører hverandre. Små kommentarer blandet med stillhet. Maten var god, og livet herlig. Her ser dere luksusblandingen min: 

I morgen skal begge jentene ha tentamen, så da vi kom hjem igjen brukte jeg litt tid sammen med Miriam på å se over matteoppgavene hun hadde arbeidet med. Ikke fordi hun trengte det, men fordi det var hyggelig å kunne være sammen litt.

Jentene ble ikke særlig begeistret for dagens adventsgave: To silikonformer med 6 småhjerter til å bake muffins i. "Mamma da," klaget de. "Du kjøper sånne ting til oss som du har lyst på selv!" Tatt på fersken! Får finne på noe litt mer hyggelig til dem i morgen.

Oisann... Tiden har fløyet ifra meg. Selv om det er studentene som skal ha mesteparten av undervisningen i morgen, så kan jeg ikke sitte og halvsove når jeg skal følge med og observere dem.

God natt alle sammen!

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....