Etter at snøen har forsvunnet og frosten har slept taket, står arbeidsoppgavene i kø og venter! Da er det viktig å kunne glede seg over den en faktisk FÅR gjort, og ikke bare bli matt av å se på alt annet som en også skulle ha gjort.
I fjor ble denne skråningen ryddet. Både trær og kratt ble saget ned. Veden ble kjørt bort, og de fleste greinene ble kuttet opp til flis. Det som ikke ble gjort da, har vi tatt ferdig nå. Som bildet viser, var det mye greiner igjen.Det er to måter å kvitte seg med dem på: 1 - Brenne dem! Vi fikk brent opp ganske mye mens det fremdeles var mulighet for det.Et trivelig arbeid. Det ble mørkt før de siste greinene hadde brent opp. Jeg ble litt for ivrig med å kaste halvbrente pinner lenger inn på bålet... Isposen måtte hentes.Slik så det ut dagen etter. På lørdag var hele familien engasjert i metode 2: Å kjøre dem bort.Alt rusket som lå igjen langs kanten ble plukket sammen, kastet på tilhengeren og kjørt bort. Nå har hele skråningen blitt ryddig og fin, og bøen er klar til neste prosjekt: møkk og gjødning.
For et par uker siden, fikk jeg gleden av å delta sammen med Alversund kammerkor på gudstjeneste i Knarvik. Magne Bjørndal forrettet, og det ble en stund til stor glede og velsignelse for meg. Etter gudstjenesten var jeg så frimodig å spørre om jeg kunne få lov til å gjengi preken hans her på bloggen min. Det fikk jeg. Han skulle sende den til meg etter å ha vært på en liten ferie. Nå har jeg fått den, og deler den med deg her. Her får du et lite innblikk i dåpens mysterium og hva som gir den kristne håp og glede. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese!
Preike Knarvik kyrkje 3. april 2016
Tekst: 1 Pet 1,3-9
Det står skrive i Peters første brev.
Lova vere Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i si store miskunn har fødd oss på nytt til ei levande von ved Jesu Kristi oppstode frå dei døde! Han har fødd oss til ein arv som aldri forgår, aldri blir skitna til og aldri visnar. Denne arven er gøymd i himmelen for dykk, de som i Guds kraft blir haldne oppe ved tru så de når fram til frelsa. Ho ligg alt ferdig til å bli openberra i den siste tid.
Difor kan de jubla av glede, sjølv om de no ei lita stund, om så må vera, har det tungt i mange slags prøvingar. Slik blir trua dykkar prøvd. For når til og med forgjengeleg gull må prøvast i eld, då må òg trua prøvast, den som er så mykje meir verd, så ho kan bli til pris og herlegdom og ære for dykk når Jesus Kristus openberrar seg. Han elskar de, endå de ikkje har sett han; han trur de på, endå de no ikkje ser han. Og de jublar og er fylte av ei glede så herleg at ho ikkje kan tolkast med ord, for de skal nå målet for trua: frelse for sjelene dykkar.
Slik lyder Herrens ord.
Det første verset i denne teksten møter dei fleste av oss både ved vogge og grav. For det er ein fast del av dåpsliturgien – me høyrde det i stad, etter at Magnus var døypt. Og det lyder i svært mange gravferder, som det siste, etter at presten tre gonger har kasta jord på kista: «Lova vere Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i si store miskunn har fødd oss på nytt til ei levande von ved Jesu Kristi oppstode frå dei døde!» Første gongen eg la merke til denne teksten, så traff den meg som eit piskeslag. Det var gravferd, eg var tjue år og hadde mista far min, brått og uventa. Lova vere Gud? Nei, det er det sanneleg ingen grunn til. Viss Gud finst, og har noko med dette å gjera, så fortener han så visst ikkje lovprising. Men så har eg etter kvart lært at det å lovprisa Gud, det handlar ikkje alltid om at eg er så glad, eller om at eg har funne svaret på alt som er vondt og vanskeleg. Det handlar ikkje om å vera skråsikker, og ha ei fast og urokkeleg tru, så eg kan takka og lovsyngja, om så alt går galt rundt meg.
Nei, det handlar om å lovprisa Gud fordi me er fødde på nytt, og har eit levande håp. Det handlar altså om noko som kjem utanfrå, som er uavhengig av meg, og korleis eg har det og opplever det til ei kvar tid. Det handlar om noko så gjennomgripande som ein ny fødsel. Eit merkeleg uttrykk. Er du fødd, så er du fødd – fødd kan du verta berre eín gong. Sånn tenkte Nikodemus òg, han som kom til Jesus om natta. «Den som ikkje blir fødd på nytt, kan ikkje sjå Guds rike», sa Jesus til han (Joh 3,3). Vaksne mannen, og så skulle han liksom koma inn att i mors mage og verta fødd ein gong til? Det fekk då vera visse grenser. «Den som ikkje blir fødd av vatn og Ande, kan ikkje koma inn i Guds rike», var Jesus sitt svar (v.5).
Eg veit ikkje om Nikodemus vart så mykje klokare av det. Men som kristne i den lutherske kyrkjefamilien, så knyter me denne nye fødselen nært til dåpen. Der skaper Gud noko heilt nytt, noko som ikkje var der frå før. «Veit de ikkje at alle vi som vart døypte til Kristus Jesus, vart døypte til døden hans? Vi vart gravlagde med han då vi vart døypte med denne dåpen til døden. Og slik Kristus vart oppreist frå dei døde ved sin Fars herlegdom, skal vi òg vandra i eit nytt liv. Har vi vakse saman med Kristus i ein død som er lik hans, skal vi òg vera eitt med han i ei oppstode som er lik hans», skriv Paulus i Romarbrevet (6,3-5). I kvar einaste dåp hender påskedramaet på nytt. På forunderleg vis får me del i den sigeren Jesus vann over døden og det vonde, og me får starta på vandringa i lag med han mot det evige livet. Her ligg mykje av grunnlaget for at me døyper barn. Ja ungdomar og vaksne òg sjølvsagt, viss dei ikkje er døypte frå før.
Slik tenkjer me i vår kyrkje. Andre kristne, som me har stor respekt for, og gjerne samarbeider med når det er naturleg, dei ser på dåpen som noko som på ein eller annan måte har trua som føresetnad. Den som skal verta døypt må vera stor nok til å ha eit bevisst forhold til Jesus.
Denne diskusjonen om dåpen er ikkje ny, den har meir eller mindre gått gjennom heile kyrkja si historie. Mange plassar i landet vårt blussa den opp i mellomkrigstida, då det oppsto forsamlingar av pinsevenner. Slik var det nok òg på Helgeland. Eivind Berggrav, som var biskop i Nord-Norge på 1930-talet, og vart ein kjend motstandsmann under krigen, fortel i boka Spenningens land om at han døypte vesle Idar Bjørnar Skog i eit enkelt kapell i Hattfjelldal. Han vart sjarmert av guten, som leikte med bispekorset, av mora som bar han, og av heile situasjonen. Så han gav den lokale presten nokre kroner, og ba han oppretta ein bankkonto til Idar Bjørnar Skog. Det bar vidare til Mosjøen, der Synnøve og eg fekk vera prestefolk i nokre år på nittitalet. Og så utover til ein stad på kysten, der det har oppstått ein svær diskusjon om barnedåpen. Biskopen er dødstrøtt etter mykje nattevåk og lange reiser, og veit ikkje korleis han skal møta dette. Men han bestemmer seg for å gå rett på sak, og spør den store forsamlinga som har møtt fram om desse små som vert døypte kan ha tru. –Nei! Kjem det rungande svaret. Han er like rådvill, men så kjem han til å tenkja på barnet som han døypte for eit par dagar sidan, og så spør han: -Men kan eit slikt lite dåpsbarn ha ein bankkonto? –Nei! Lyder svaret, like samstemt. Og då har han dei, for då kan han fortelja om Idar Bjørnar Skog, som, utan å vita det, og utan å ha gjort noko som helst for å tena dei pengane som står der, har fått ein konto i Vefsn sparebank. Dei svarte nei fordi dei tenkte at ein bankkonto, det er noko me sparer og arbeider til. Men så kan det òg vera noko som me får. Slik kan me òg tenkja om trua – at den er noko me føler, eller tenkjer oss fram til, og på ein eller annan måte presterer. Men så er trua, til sjuande og sist, noko som Gud gjev oss.
Så er me fødde på nytt, ikkje noko mindre, til eit levande håp ved Jesu oppstode frå dei døde. Håpet vårt er ikkje ein vag idé om at det muligens kan finnast ei guddommeleg kraft og eit liv etter døden. Nei, håpet vårt er konkret, og byggjer på det som hende med Jesus i påska, at han døydde og sto opp for oss. Jesus har gitt oss ein uvisneleg arv, ein bankkonto om du vil, som ein gong skal verta synleg for alle. At denne trua, dette levande håpet me har er ei gåve, noko me får gratis og ufortent, det er noko som mange av oss har høyrt gong på gong. Men så snik den tanken seg inn likevel, i ein eller annan fasong, at det likevel er noko eg må gjera, noko eg må prestera og gjera meg fortent til. Så får me på nytt minna kvarandre om at trua er ei gåve, noko me får frå Gud, ein arv, ein ny fødsel. Eg har saktens eitt og anna eg kan skryta av og vera stolt over, men at eg vart fødd, det var så visst ikkje mi forteneste. Så er det heller ikkje mi forteneste, men ei gåve frå Gud, at eg vert fødd på nytt.
Eg kjenner ikkje Idar Bjørnar Skog, og veit ikkje meir om han enn at då me budde på Helgeland vart det sagt at han levde i beste velgåande. Men på eitt eller anna tidspunkt må han ha fått greie på at han hadde denne bankkontoen, som biskop Berggrav hadde fått oppretta. Han må ha lært noko om kva pengar er og kan brukast til, og etter kvart gitt pengane som sto der bein å gå på. På liknande måte, veit de, så må Magnus lærast opp i den trua som han i dag vart døypt til, så han etter kvart kan få eit levande og aktivt forhold til den, og finna ein plass i det kristne fellesskapet. Her har ikkje minst de som er foreldre og fadrar teke på dykk ei viktig og inspirerande oppgåve.
I teksten vår har Peter noko å seia ikkje berre om den nye fødselen og korleis trua oppstår, men òg om livet som kristne. Midt i den jublande lovsongen sin, så er han befriande ærleg om at det ikkje berre er enkelt.
«De kan jubla av glede, sjølv om de no ei lita stund, om så må vera, har det tungt i mange slags prøvingar. Slik blir trua dykkar prøvd. For når til og med forgjengeleg gull må prøvast i eld, då må òg trua prøvast, den som er så mykje meir verd, så ho kan bli til pris og herlegdom og ære for dykk når Jesus Kristus openberrar seg.»
Me som skal formidla og gje vidare trua i ulike samanhengar, me kan nok av og til verta freista til å ta vekk nokre skarpe kantar, og gjera den glattare og enklare å leva i enn den faktisk er. Me vil så gjerne ha fleire med, og gjera det så forlokkande som mogleg å vera med i ein kristen samanheng. Så kan me koma til å gløyma at me ikkje er i himmelen, ikkje enno. Me lever her i verda, og vert ikkje spart for smerte og sorg og sakn, for angst og tunge tankar, for vanskelege relasjonar heime eller på jobb. Visst kjenner me på gleda over å vera døypt og høyra til i den kristne kyrkja. Men grunnleggjande sett har me dei same livsvilkår som alle andre. Ja, det å vera kristen kan til og med føra til direkte motstand, til mobbing og trakassering. Det var nok tilfellet for mange av dei som først fekk brevet frå Peter. Det førekjem nok her i landet òg, men for størstedelen er me heldigvis spart for at kristne vert utestengde og sett til sides. I andre delar av verda, i Midt-Austen, for eksempel der kristendommen i si tid oppstod, der er det heilt annleis.
Så lovpriser me Gud, takkar og jublar, ikkje fordi alt nødvendigvis er så feiande flott med oss, eller at me har det så bra på alle måtar. Livet fer fram med oss på så ymse vis. Nei, me lovpriser Gud fordi han har født oss på nytt, har lagt ned i oss eit trusfrø, som skal få spira og veksa, til me ein gong når fram til fullkommen frelse og evig liv.
Ære vere Faderen og Sonen og Den heilage ande, som var og er og vera skal eìn sann Gud, frå æve og til æve.
Da var jeg endelig litt tilbake igjen i arbeid. Godt å få være i gang med det "normale livet" igjen. Neste uke skal vi starte med lesesirkel. Det har vi ikke gjort med denne elevgruppen tidligere, så det blir litt spennende. De fleste synes dette er en kjekk måte å arbeide med en tekst på. Heldigvis hadde jeg et oppsett fra tidligere år som vi kan bruke.
Deler den med dere her som wordfil: lesesirkel u.bilde (både bokmål og nynorsk) NB: Bildene er ikke med, siden jeg er usikker på om noen av dem ikke er tillatt gjengitt.
Det er også småkort med som kan klippes ut, lamineres og brukes flere ganger med elevene.
Elevene deles inn i grupper på inntil 7 elever. Oppsettet passer også godt til faktatekster, men da kutter en ut persongransker, eventuelt også miljøskildrer.
Det kan være lurt å starte med en kort tekst, f.eks. et eventyr, og at en går gjennom de ulike rollene i fellesskap slik at alle er trygge på hva de skal gjøre.
Jeg gleder meg, og tror vi skal få en kjekk aktivitet med dette sammen med elevene.
Da var 1. april snart over for denne gang (kl. 22:50), og jeg kan røpe at innlegget nedenfor var årets aprilspøk fra meg. Gikk du på, eller fikk du deg en god latter?
I dag er avtalen i boks: Vi skal få låne 2 påfugler her på Myhr i hele april. Hvorfor? Jo nå skal du få høre: For to år siden ferierte vi i England, og som vanlig hadde vi et par netter på et sted hvor de drev med gårdsturisme. Der hadde de en liten flokk påfugler samen med sauene sine. "De beskytter de nyfødte lammene mot rev," var forklaringen. De ser på sauene som flokken sin, og dermed blir reven en inntrenger. Med sine brusende fjær og hissige fremtreden jager de morderen på flukt.
Noen bekjente av oss har påfugler. Vi diskuterte dette med dem en gang i vinter, og da jeg kontaktet dem igjen i dag fikk jeg løfte om å få ha dem til låns. Disse påfuglene har hatt sauer som sine nærmeste naboer, men ikke gått i flokk med dem, så det blir veldig spennende å se om de finner seg til rette sammen med sauene våre,- og de med dem. De siste årene har det vært alt for mange lam som har blitt tatt av rev her hos oss, så nå tenkte vi at det kunne være verdt å gjøre et forsøk.
Vi ønsker å komme i kontakt med andre som har erfaring med dette, så skriv gjerne en kommentar eller del videre om du kjenner noen som har forsøkt dette selv. For oss blir dette en ny og forhåpentligvis god erfaring.
Bananrullekake er en av mine favoritter, - og noe av det beste er at den er både enkel og rask å lage. Her kan du få både oppskrift og fremgangsmåte:
Oppskrift:
5 egg
1,5 dl sukker
1,5 dl potetmel
0,5 dl kakaopulver
1,5 ts bakepulver
Pisk eggedosis. Bland det tørre og sikt dette over eggedosisen. Bland godt, men ikke mer enn nødvendig. Helles i en langpanne med bakepapir, og stekes midt i oven på 200 grader i 10-12 min.
Fyll:
3 dl krem - stivpiskes
2-3 bananer - deles i småbiter
Stikk en strikkepinne el.l. inn i kaken for å se om den er ferdig. Dersom det henger deig på pinnen må den stekes litt til. Når kaken er ferdig er det viktig å få rullet den sammen så fort som mulig. Gjør følgende:
Strø et tynt lag med perlesukker på toppen. (Jeg var tom, så jeg fikk ikke gjort det denne gangen, men det smaker ekstra godt med litt sukkerknas på toppen 🙂 )
Legg et kjøkkenhåndkle oppå kaken:Og deretter et stekebrett:Snu alt opp ned:Ta forsiktig av bakepapiret:Rull kaken sammen fra langsiden sammen med håndkleet:Legg den til avkjøling på et kaldt sted - gjerne ute. Etter at den har kjølnet, ruller du den ut igjen, og smører fyllet utover hele kaken. Rull sammen...... skjær i skiver og server! Nam!
Her er oppskrifter i Word på lys rullekake med sjokoladekrem, og mørk rullekake med lys smørkrem - som jeg brukte sammen med elevene mine i mat og helse. Drømmekaken ble favoritten for de fleste, men alle variantene er veldig gode.
En liten kattunge eller vakker valp kunne ikke vakt mer begeistring enn vesle Sebra. Hun er liten, vakker og hjelpeløs, og helt avhengig av oss tobente. Og slikt smelter en av! Uten tvil. Den første natten ble hun sperret inne i dusjen i 1. etasje, noe jeg angret på utover natten. "Det var bæ-bæ her, det var bæ, bæ der..." synger vi i en barnesang, og til slutt sa det bæ, bæ i hodet mitt selv om det ikke kom i form av hørbare lyder. Stress.
Mora hadde ikke tatt seg bryet med å slikke det tørt, så det fikk seg en et lite bad i vasken, med påfølgende føning etterpå. Mating med max to timers intervaller og maaaasse kos. I dag har hun vært med jentene ute på beite. Mens de arbeidet med veden, tok hun seg en blund under tilhengeren. En liten oppdagelsestur i hagen fikk hun også tatt. Lady er litt skeptisk enda. Hun liker seg ikke helt når hun kommer for nær. Da trekker hun seg unna - med lammet springende etter. Best å være i nærheten enn så lenge. En liten fotvask i vasken etterpå måtte til. Hun blir fort tørr. En lett massasje med håndklèet, så er hun tørr igjen. Ser du hvor fint hun smiler?
I dag har jeg kjøpt noe jeg ikke har kjøpt på mange år: Nemlig bleier!! De aller minste jeg kunne få tak i. Et lite hull til halen......og den passet perfekt! Sauer er flokkdyr. De trives ikke alene. Heller ikke vesle Sebra. Når hun blir forlatt, jamrer og skriker hun så sårt at vi ikke har hjerte til å gå ifra henne. Dette ble en praktisk og god løsning.Nå kan hun være der vi er uten å etterlate seg diverse på vegen. Men hvordan vi skal få henne tilbake til flokken om noen uker.... Det kan bli en utfordrende oppgave!
Påskeaften ble en travel dag. Vi skulle pakke ut alt etter turen til Jæren, samt rydde og vaske litt, og gjøre klart til påskefeiring hjemme. Formiddagen var travel, så etter å ha sjekket på internett, og funnet ut at matbutikkene på Knarvik senter skulle være åpent til kl 18:00, utsatte jeg handelen slik at det kunne kombineres med annen kjøring senere på ettermiddagen.
Kl 17:10 ankom jeg Knarvik senter - i god tid før stenging. Men der var alt mørkt og stille. Det vil si: mange biler kom kjørende inn mot Meny, men snudde og kjørte igjen da de så at det var mørkt. Jeg gikk ut for å se om det stod noe oppslag på døren, men neida - ingenting. Frem med mobilen og sjekke en gang til. Joda - fremdeles 18:00Denne skulle ikke være til å misforstå, men alt var stengt. En tur opp til Kiwi, men like mørkt der. Flere kom ut av bilene, og vi stod like rådville alle sammen. Jeg hadde Jannicke (Butikksjef for Kiwi) lagret på mobilen min, og ringte henne for å høre om hun visste hvorfor det var stengt.
Det var feil oppslag på Knarvik Senter sin side. Butikkene hadde stengt kl 16:00 - "...men jeg skal komme," tilbød hun seg. "Jeg hiver meg i bilen med èn gang!" Og Jannicke kom! Få minutt senere var hun på plass, og dørene ble åpnet. Vi var blitt en hel gjeng utenfor som applauderte for henne da døren gikk opp. Det var flott gjort å stille opp for oss på denne måten. Jeg var svært takknemlig for å få både frukt og grønnsaker, og ingredienser til litt forskjellig påskekos vi hadde satt opp på menyen. Uten disse minuttene hadde det blitt magre middager hos oss disse dagene. Smilende og blid tok hun imot oss, selv om hun fikk en ekstra tur på butikken. Tusen takk Jannicke for at du stilte opp for oss. Det var sporty gjort 🙂 Så fikk du noen glade og fornøyde kunder også. Håper du har hatt fine påskedager nå du også nå. Igjen: Tusen takk Jannicke 🙂
1. påskedag er alle verdens kristne sin store høytidsdag. En dag for både glede og undring, og en spesiell dag for takk og tilbedelse. Uten oppstandelsens under hadde ikke kristendommen eksistert. De fleste mennesker forholder seg til dette budskapet på ett eller annet vis: med tro, med tvil, med forakt, med skepsis, med avvisning, med begeistring... Dette budskapet vekker noe i oss alle.
Selv opplever jeg noe nytt hver påske. I år er det ordet SMERTE som har stanset hos meg. Mange mennesker har blitt utsatt for den samme fysiske smerten som Jesus måtte lide. Den var grusom, men ikke unik. Mange har også gått i døden fordi de ikke ville fornekte sin tro. Heller ikke her er Jesus et enestående eksempel. Og atter andre har lidd for andres skyld, - uten å tyste, - uten å angi eller forråde en venn, en søster eller bror, mor eller far. Mange har fått sin plass i historiebøkene, for siden å støve ned på et bortgjemt sted. Hva er det da som gjør Jesu lidelse spesiell?
I dagens samfunn er det ikke rom for å snakke om Satan og helvete. Vi kunne komme i skade for å støte noen, og dessuten er jo Gud en kjærlig og god Gud som bare vil oss vel. Vi lar det ligge... Men hvorfor skal vi frelses TIL noe dersom vi ikke også skulle blir frelst FRA noe?
Det er DETTE som gjør Jesu lidelse spesiell. Vi kan ikke selv gjøre oss fortjent til Guds nåde, av den enkle grunn av vi ER syndere. Obs - der kom det også et skummelt ord: Syndere. Hva innebærer det? Jo, at vi ikke er i stand til å leve fullkomment, - slik som Gud krever for at vi skal kunne ha samfunn med ham. Og i stedet for å kreve det av oss, ble det krevd og gjort opp av Jesus. På korset. På Golgata. For MEG!
Jeg er fri!
Derfor har ikke budskapet om Jesus bare havnet i en gjenglemt bokhylle. Derfor er det et levende budskap også i dag, - et budskap til alle:
Jesus, Guds sønns blod, renser oss fra all synd.
1.Joh 1,7
Det som skjedde på Golgata skjedde for å gi meg adgang til Guds rike. Jeg ble da både frelst TIL noe og frelst FRA noe. Det som skulle ha vært mitt, ble Jesus sitt, - og det som skulle vært hans, ble mitt. "Det store plassbyttet," som en gjerne også kaller det.
Det er en liten sangstrofe som ofte toner inni meg. Enkle, men likevel mektige ord:
Lammet, ja lammet dets vunder og sår. Æren og prisen i evighet får. Amen, Halleluja Amen.
Et blomstrende mandeltre. Dette bilde har sammenheng med Arons stav. Hør hva i lenken nedenfor
Dersom du ikke har fått anledning til å gå på gudstjeneste i dag, kan jeg anbefale deg å bruke 25 minutter på linken nedenfor. I den ligger det en lydfil fra gudstjenesten som ble holdt i DELK Bergen av Jan Bygstad. Der får du høre noe underlig som skjedde med staven til Aron etter utgangen fra Egypt, - og du får høre hva som skjedde med Jesus på korset, - og hvordan hans merker skal tale til oss i evigheten. Ord som er verdt å få med seg.
Da var årets første lam kommet på Myhr. Ikke mindre enn tre ørsmå nøst kom til verden i dag, - i regn og vind. Tre stykk på en liten villsau er minst èn for mye. Det er noen år siden vi har hatt kopplam nå, men da var vi altså i gang igjen. Husets yngre garde er svært begeistrert - for øyeblikket, vel å merke. Det gjenstår å se hvor lenge det varer. Må jo innrømme at små lam er noe av det vakreste som finnes.
Det er godt vi har råmelk i frysen fremdeles. Apetitten er det ikke noe å si på. Her går det unna.
En god favn å hvile seg litt i.
Og så en photoshoot runde...Noe av det kjekkeste med nye familiemedlem, er å finne navn. Vi endte opp med Sebra AnnaNas Yoghurt Myhr, - for enkelhetsskyld kalt Sebra. (Vårt forrige koppelam het Milly Bjørg Petra)
Den nye puten jeg fikk av mor for et par dager side, kommer godt med nå. Kanskje hun ikke blir så ensom....Tid for en liten lammeblund. Spørs om vi ikke må få tak i noen hundetruser til denne vesle skjønnheten. Kommer ikke til å bli så enkelt å lempe henne ut i boden de første dagene.
Det er mange vakre steder det går an å ta seg en tur til - det er bare å vite om dem! Nå har jeg for første gang vært på tur i Øksnevadskogen, og det var en meget hyggelig opplevelse. Her går både barnehager og skoler på tur, - og nå som de har fri, kunne vi ta oss en familieutflukt. Her var alt en kunne tenke seg for å få noen trivelige timer sammen ute.
En stor og romslig gapahuk var satt opp midt i skogen. Der var det mange sitteunderlag, og vi var så frimodige at vi tok oss den friheten å låne dem.
God benkeplass og stor bålplass var laget til utenfor gapahuken."Langbord" til maten inne i gapahuken...Her er vi godt i gang... Det er mest stas med grillpinner en har spikket selv. En stor bolle med pinnebrød hadde vi også med. Etter middagen var det dessert: Grillet pinnebrød som en etterpå tok en smørklatt inni og drysset sukker og kanel i. Vips, - så hadde vi deilige kanelboller. Deilig turmat!Det vesle huset med hjerte i for små privatbesøk var det også der. Der det er hjerterom er det husrom, heter det. Vel...Vi kokte egg i stormkjøkken, sammen med litt rødløk for å få rett påskefarge på skallet. Her er to som koser seg på tur...Her var forskjellige ting en kunne engasjere seg med: Disse/huske...Klatretau...... og musikkrøyr var noen av tingene. Bajas måtte fint nøye seg med en plass litt i avstand fra grillingen,......men med mange barn på tur, er det kjekt å være hund også, - alltid litt restemat til de firbente da. Og heldigvis mange til å gi litt ekstra kos...Høydepunktet for flere av oss, var eggjakten. Litt tidlig kanskje, - men det passet så godt... Det tok litt tid, men vi fant alle til slutt. Denne var jo godt synlig, ikke sant? Vel, - sett fra rett synsvinkel ja. Det var flere slike luringer.De minste var flinkest og fant først, - og var til god hjelp for flere av oss andre også.En ekstra til de voksne var også kommet med. (NB: Les DE og ikke OSS!!) Lillesøster kjenner meg så godt at jeg fikk være med på eggjakten jeg også 🙂Og til slutt en Kvikk Lunch runde også, og da måtte alle være med. Her ble det kappløp om godsakene!Vi passet på at alt ble lagt pent på plass igjen, samt litt ekstra grillkull og aviser til neste pulje som kommer. Kroken ble festet på døren for denne gang, - men hit kommer vi gjerne tilbake.
Det er mange ting som kan såre og gjøre vondt, og en viss grad av svik, smerte og skuffelser i livet trenger vi i vår dannelse. Selvopplevd smerte fører til at vi i større grad har forståelse og medlidenhet med andres. Men det er èn ting som er verre enn alt annet, og det er når en ønsker å være god mot noen og de ikke vil ta imot.
Da jentene var små, var den største spenningen deres - knyttet til julegaver - det de skulle gi til oss som de hadde laget selv. Gleden deres når maleklattene deres ble hengt opp på veggen, eller den vesle, skjeve, vevde brikken ble lagt på bordet var enorm. Og slik er det vel med oss alle også, at når vi har laget noe eller gjort noe for å glede andre, da ønsker vi selvsagt at de skal ta imot og bli glad for det vi gir dem.
Det er to små ord fra palmesøndagens fortelling som griper meg like sterkt hver gang, og det er ordene "Jesus gråt." Disse såre ordene står i forbindelse med at han kom ridende inn til Jerusalem, og da han så byen gråt han. Hvorfor? Jo, nettopp fordi han ønsket å være god mot menneskene, men de ville ikke ta imot. Ingen har hatt mer å gi enn ham. Ingen har gjort mer for å glede noen enn ham. Ingens gave har hatt større verdi enn hans. "....men dere ville ikke."
Bildet er hentet på denne siden.
Jeg vet ikke hvilken smerte som var størst for Jesus, de fysiske pinslene i forbindelse med korsfestelsen, eller smerten over at så mange vendte ryggen mot den gaven han ville gi.
"Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke." Matt. 23:37
Nå går vi påsketiden i møte igjen, og vi skal på nytt bli minnet om korsfestelsens smerte og under. Min bønn for oss alle, er at denne store gaven må få plass i våre hjerter. At Jesus får nå inn til oss med livets største gave: Seg selv.
Det fleste av oss har vel fått nye fine ting til jul, og i tillegg handlet litt ekstra på både januarsalg, vintersalg, nattåpent... Kjekt med litt fornyelse, - jovisst, - men hva med det gamle? De fargene som ikke er moderne lenger, klærne med det snittet som ikke er helt in i år, eller det vi av forunderlige grunner har vokst ut av? Legge det litt lenger bak i skape eller få det i søpla...
Nei, - Vær så snill! Ikke kast! Vi lever i et overflodssamfunn der vi både kjøper og kaster så det står etter. Kjøp hva du vil for meg, men vær så snill å ikke kaste, verken klær eller annet, som andre kan ha glede av. Det er MANGE som vil kunne ha glede av det du ikke lenger trenger.
Som f.eks THK-stiftelsen. Du kommer til hjemmesiden deres her. De har flere kontainere hvor de samler inn klær og sko, sengetøy, duker, handduker m.m. På siden deres er det en oversikt over hvor du kan levere og hva de ønsker. Pakk det du ikke trenger i en svart sekk, og lever det i fra deg. Da er det noen som får det som VIRKELIG trenger det.
Denne kontainere står utenfor BoGrønt Eikanger Hagesenter på Fyllingsnes. Snart er den full og kan sendes av sted. Disse sekkene skal altså til Ukraina. Selv om det er nøden i Syria vi hører mest om i media nå for tiden, er det også enorme behov andre steder i verden. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan iallefall gi videre det vi ikke trenger selv i stedet for å kaste! Det mener jeg er en selvfølgelighet!!Dørene på kontaineren er åpen i butikkens åpningstid. Kast sekken inn, og betal 50kr i kassen for transport. Det er mange andre alternativ også, både Fretex og gjenbruksbutikker til ulike misjoner og andre lag. Jeg får vondt langt inn i hjerteroten hver gang jeg er på NGIR sitt sorteringsanlegg og ser hva som ligger i kontainerne. Der står det en stor kontainer hvor en kan sette inn ting som kan brukes av andre. Likevel blir både møbler, sykler og mye annet, som er fullt brukbart, bare lempet i søppelet.
Er det virkelig nødvendig? Kan vi ikke heller unne noen andre gleden over det vi ikke selv trenger?
Jeg hørte på radioen en liten fin historie: Det hadde vært storm, og tusenvis av sjøstjerner var blitt skylt opp på land. Dagen etter gikk en liten gutt og kastet en og en sjøstjerne ut i sjøen igjen. "Det er nytteløst," sa en eldre mann til ham. "Det er så mange. Du kan ikke berge alle. Gi opp!" Gutten fortsatte å plukke og kaste. "Si det til denne ene," sa han og holdt opp en sjøstjerne foran ham før han kastet den uti.
Vi har hørt det tusenvis av ganger: Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Det er IKKE nytteløst, og det aller, aller minste vi kan gjøre, er Å IKKE KASTE NOE SOM ANDRE KAN HA BRUK FOR ELLER GLEDE AV, MEN GI DET VIDERE.
Dagens overskudd har gått med til hagearbeid. Fantastisk å få være ute og nyte de vakre vårdagene vi har nå. I dag gikk jeg løs på hekken. Den vokser seg utover hvert år, og trenger å trimmes. Fra slik:
Til slik:Og så var det oppryddingen. Det er den som tar tid... Alt skal bort! Finpussen ble tatt med hageslangen.Og nå kan jeg nyte synet av en ren og velstelt oppkjørsel 🙂 Litt mer som må gjøres i svingen, men asfalten har i alle fall blitt ren.For hver gang jeg var nede med et lass på trillebåren, tok jeg med et lass flis opp igjen. Her er mye å ta av. Flisa blir lagt i et tykt lag i alle bed. I fjor la jeg først et tykt lag med aviser, så det gjør jeg ikke i år, men med aviser først og flis oppå, holder ugresset seg unna gjennom hele sesongen. Jeg planter de aller fleste blomstene mine i potter. Med stor hage er det lurt å gjøre det så enkelt som mulig for seg selv. Steinkanten har også blitt skåret ren igjen. En gammel kniv fungerer helt fint. Jeg skjærer et par centimeter utom steinene, og tar bort så mye som mulig. Deretter tråkker jeg godt ned langs kanten. Da holder gresset seg på rett side av bedet, og jeg kan vente til neste år med ny skjærerunde. Ikke så verst dette her...Det er fremdeles frost om nettene her, så det er en stund til blomstersesongen starter, men det ble nå ganske fint likevel synes nå jeg.Og det beste av alt: Helt fantastisk å være i sving igjen - våken! Nå klarer jeg å være aktiv i mer enn en halvtime uten å måtte hvile meg etterpå, nå er jeg våken og opplagt om ettermiddagene, og nå føles ikke lenger kroppen som en tung potetsekk. Og hvorfor? Redningen min ble en liten krabat ved navnet B12. Nå har jeg fått min andre sprøyte, og kjenner at kroppen vekkes til live igjen. Og det er HELT FANTASTISK!!
Jeg har ikke lagt merke til noe snakk om B12 mangel tidligere, men etter å ha fortalt om det til venner, har jeg fått høre MANGE historier om slitne og trette mennesker som har frisknet til etter å ha fått i seg B12. Selv var jeg innenfor normalverdien, men i nedre sjikt. "Vi kan jo forsøke," sa legen. Uansett så kan en ikke få for mye B-vitaminer i seg, siden de er vannløselige. Overskuddet blir derfor ikke lagret i kroppen.
Og forsøket gav resultat! Nå begynner jeg å kjenne igjen meg selv, og jeg nyter det! Selv om jeg har hatt gode dager hjemme, så gleder jeg meg til å komme i gang igjen med mine vanlige oppgaver, - både på jobb og ellers. En forsiktig start denne uken, og så forhåpentligvis ganske mye mer etter Påske- og vinterferie.
Det er VÅR - både ute og inne! Trala la la lalala di dum di dei....
PS: Er du også en av de mange som går og kjenner deg tung og trett? Det kan da være verdt å få tatt en blodprøve og undersøkt B12 nivået. En enkel ting å gjøre noe med om det skulle være det...
I dag fikk jeg være med og feire Magnhilds 70års dag. Festen ble holdt i kirkekjelleren på Ostereidet.Vakkert dekket i vårens friske farger...Og her manglet virkelig ingen ting! Koldtbord fra Hagellia matstove......og rømmegrøt og spekemat fra eget kjøkken.Her var det bare å hive innpå 🙂Og gavebordet var etter Magnhilds ønske: først og fremst penger til "Hjelp til Russland." Ta gjerne en titt på Hjelp til russland sin hjemmeside og se hva de driver med. Og vil du være med og gi Magnhild en gave, så støtt gjerne opp om dette prosjektet du også 🙂 Klikk på bildet under for å finne ut mer.
Litt å pynte opp med hjemme tenker jeg også at hun satte pris på å få. Tusen takk Magnhild, for at jeg fikk være med deg i dag. Jeg har storkost meg med både god mat og godt lag. Du er en fargerik person som jeg er veldig takknemlig og glad over å kjenne.
Vil til slutt ta med sangen du valgte i dag. Den sier mye om hvem Gud er, men også mye om hvordan du har levd, og fremdeles lever livet ditt.
Kor stort, min Gud
Kor stort, min Gud, at eg ditt barn får vera,
Og leva i din frie nådepakt!
:/: Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera,
Men bare kvila i det du har sagt. :/:
Eg bed deg: Lei du meg igjennom verda,
Eg er så veik og er i framandt land!
:/: Det mange var som gjekk seg vill på ferda
Og slepte taket i di frelsarhand. :/:
Men visst eg veit: Du maktar fast meg halda,
Det har du lova i ditt eige ord.
:/: Du visste alt om meg før du meg kalla,
Og gav meg plass ved nådens rike bord. :/:
Lat meg få sjå på deg når synda dårar,
Lat meg som barn ditt faderauga sjå!
:/: Då veit eg visst at gjennom tvil og fårar
Eg ved din nåde skal til himlen nå. :/:
... solen skinner fra skyfri himmel og termometeret viser 12 grader. Da kan hagestolene hentes frem fra vinterlageret... og bålpannen fyres opp.Litt snø er ingen hinder for trivsel ute i solvarmen en vakker vinter/vårdag.Ble ikke så mye til overs til Lady denne gang. Hun måtte nøye seg med luktene etter pølsegildet 🙂Slike vakre dager tar vi gjerne imot mange av. Heldigvis viser YR gode prognoser for kommende uke. Nå er det på tide å komme seg ut av vinterdvalen folkens. Håper solstrålene fordeler seg til hele vårt langstrakte, vakre land. God helg 🙂
Hyggelige overraskelser liker vi vel alle, - og særlig godt når de innebærer en hjelpende hånd. I går fikk jeg denne kjekke telefonen fra svigermor: "Jeg skal vaske bunadsskjorten min, og lurte på om jeg skulle ta med deres også."
Dette har jeg lært av svigermor, at beste måten å få hvite plagg helt hvite på, er ved å henge dem ut om vinteren når det er snø og sol. Solbleking er definitivt å anbefale om det har kommet på en gjenstridig flekk, eller at plaggene har gulnet. Her henger de så fint på rekke og rad, og godtgjør seg til vi skal bruke dem i konfirmasjonen. Godt med alt som er gjort. Tusen takk kjære Johanne, for dagens gode gjerning 🙂
Ha en strålende dag alle sammen, - og så får vi trøste oss med at solen er på sin rette plass ALLTID, enten det er skyer mellom oss og den eller ikke.
"Så høy som himmelen er over jorden,
så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham."
...er lukten av et nyfelt tre. Jeg blir ikke lei av å se på når Olav sager ned trær. For hver gang et tre faller, kjenner jeg kriblingen i magen. Jeg har enda til gode å prøve en motorsag selv, - skjønt jeg har tenkt på det siden jeg kom hit til gards, at det må jeg da få til. Vel, - noen gleder får en ha i vente...
Tenkte jeg kunne ta dere med på en liten hogst:
Det ser åpent ut nå, men når bladene kommer på, da blir det ganske tett på toppen der de tre trærne står. Ospa tar det meste av plassen, og må nå vike for bjørka og rognetreet.For å være sikker på at treet faller rett veg, blir det festet en kjetting til stammen......som deretter blir strammet opp med en vaier......festet til traktoren.
Så kan felleskåret skjæres ut. Det er et trekantet kutt i den retningen en vil at treet skal falle. Etterpå sages det fra den andre siden. Ser du godt etter, ser du en liten trekant på nede på høyre side. Den vises ikke så godt p.g.a. vinkelen jeg står og tar bilde fra.Og der var treet nede.Så var første del av jobben ferdig. Og nå kan jeg kjenne på den nyyyydelige lukten av ferskt tre. Litt av noen årringer dette her! Etterpå skal greinene kappes av.Kjetting og vaier blir festet til tuppen av stammen...Og vinsjet inn til traktoren, sammen med de andre stammene. Opp på beitet for videre oppdeling til ved.Så var det greinene da... Heldigvis har vi en god nabo med flisekutter, så det er fort og effektivt å få dem bort. Litt mer luftig og lett nå, og helt sikkert mye mindre blader å få bort til høsten igjen. Takk for følget, - og god helg 🙂
De siste ukene har jeg måttet revurdere mange ting, og en ting er dette uttrykket: Helt normalt! Er det noe som er viktig i livene våre, - enten vi er unge eller gamle, - så er det å få være innenfor normen NORMAL. I løpet av alle årene mine som lærer, har jeg hatt mange slags elever, - fra 1.klasse til folkehøyskole, - fra skolesvake til skolelys. Variasjonene har vært mange, men en ting har de hatt felles: Behovet for å være normal.
Svake lesere vil ofte helst lese i de samme bøker som resten av klassen - selv om de er for vanskelige - for ikke å skille seg ut. Balansen mellom å tilpasse undervisning og samtidig la elevene oppleve at de hører til innen normalbegrepet, kan til tider være utfordrende. Det har vært maktpåliggende for meg som lærer at ALLE - uansett hvem de er og hva de kan stille opp med av evner og anlegg, skal kunne føle seg verdsatt, verdifull og INNENFOR i den gruppen de hører til i.
Nå er min verden i ferd med å bli snudd på hodet.
Jeg har blitt den lesesvake - den som ikke klarer å henge med de andre.
Jeg har blitt den som ligger bakerst i løypa mens læreren står med stoppeklokka og tar tiden.
Jeg har blitt den med ti tommeltotter som ikke får strikkepinnene til å gå slik de skal.
Jeg har blitt den som tallene stokker seg for, og der pluss og minus og alle andre symboler flyter sammen.
(Ikke bokstavlig, - men for å sammenligne...)
Nå er jeg den som har falt utenfor NORMALEN, - og det kjennes IKKE godt! Den verden jeg kjente, som var trygg og god, er i ferd med å rakne. Livet var å være i aksjon - absolutt hele tiden. Og jeg elsket det livet. Nå handler dagene om å stå opp. Gå en liten tur og å gjøre det aller viktigste.
Jeg har gode dager hjemme - det er ikke det. Men jeg lengter etter å kjenne meg "levende" igjen. Jeg lengter etter å være i vigør, etter å være den jeg kjenner. Noen må lære seg å snakke på nytt etter å ha fått slag. Noen må lære seg å gå på nytt etter en skade eller operasjon. Jeg må lære å kjenne meg selv på nytt. Et menneske som skal leve livet i ett litt roligere tempo og som skal bli flinkere til å trykke på pauseknappen.
Trøsten er de fire ordene fra legen; "Det er helt normalt." Etter så mange år med hardkjør, har kroppen tråkket på nødbremsen. Tålmodighet har ikke vært en av mine dyder, men nå får jeg tid til å øve meg i det også. Kanskje nødvendig om ikke ønskelig.
Men jeg skal innrømme det, at det gode er at jeg får sett på mangt og mye i ett annet perspektiv enn tidligere, så kanskje det kommer noe godt ut av det hele likevel. Den tyngste byrden har vært følelsen av å svikte - og da særlig elever og kollegaer. Men kanskje det også til syvende og sist bunner i ønsket om å være uunnværlig?
Jeg fant frem strikketøyet mitt igjen i dag. Det er for flaut å si hvor lenge det har ligget gjemt, så det forteller jeg ikke. En av grunnene til at det har tatt så lang tid å hente det frem igjen, er at jeg først må rekke opp en del runder for å rette på en liten feil. Så kan jeg gå igang igjen.
Der er livet mitt også nå. Det rakner litt. Rekkes opp. Det skal ikke være slik som det er nå. Og når en har kommet dit feilen var, kan en begynne på nytt igjen. Det koster å gi slipp på en del av disse rundene, men samtidig kjenner jeg også på håp. Tråden er der. Strikkepinnene er der. Hendene som skal utføre jobben er der. Den skal bli ferdig, - slik den var ment å være, - og jeg skal også komme meg på bena igjen.
Jeg er særlig glad over at jeg er en kristen nå. Å være under Guds nåde betyr også at en får stå under hans omsorg. Gårsdagen og morgendagen får bekymre seg for seg selv, - men i dag hjelper Herren. I dag har jeg en som er nær meg og som styrker, trøster og holder meg oppe. Jeg vet virkelig ikke hvem jeg hadde hvert, og hvor jeg hadde vært i livet, om det ikke var for all den omsorg og kjærlighet som blir tildelt meg av Guds kjærlighet. Det kan høres ut som klisjeaktige fraser, men det er ikke det. Guds ord ER liv og GIR liv.
Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»
Matteus 11. 28-30
"Velkommen i klubben," fikk jeg høre fra en god kollega i dag. Jeg er ikke alene. Jeg er faktisk HELT NORMAL! Og ja - det ER en trøst...
Jeg satt og bladde meg gjennom de ulike TV-kanalene her en kveld. Det var for det meste kjedelige eller oppbrukte filmer, samt monotone komiserier med kunstig latter som dukket opp, - inntil en dokumentar om IS. Jeg leste gjennom informasjonen og tenkte at jeg kunne se litt på den. Etter få minutt var jeg helt dårlig og måtte bare skru av hele fjernsynet.
Jeg skal ikke gjengi innholdet i det jeg så. Mange av dere har sikkert sett den også. Det jeg lurer på er dette: Trenger jeg å vite disse tingene? Hvordan IS fører sin propaganda, hvordan de rekrutterer, hvor grusomme bilder de viser frem i full offentlighet og fremstiller som noe bra? Er dette viktig for meg?
Og hva med alle andre nyheter som vil inn i min fredelige stue? Dødsulykker på bilveiene våre, knivdrap en lørdagskveld, overgrep, svik, krig, hungersnød, naturkatastrofer... Forventes det at jeg skal forholde meg til alt dette? At de groteske nærbildene som flimrer forbi på skjermen,- etterfulgt av Freia sjokolade sin "Kom kyra" reklame... skal feste seg på netthinnen min?Og hva med alle politikerne som klorer øynene ut av hverandre verbalt. Er jeg en dårlig samfunnsborger om jeg ikke får med meg om skattepengene våre skal gå til utbygging av nye veier eller økt støtte til barnehagene?
Listen kan gjøres uendelig lang. Utmattende lang! Hver eneste dag er det nye saker, nye grusomheter, nye opplysninger, ny kunnskap, nye gleder og nye feider, og alle kjemper de om å formidle sine ting slik at vi skal huske dem i mer enn ett minutt etter at de har rullet forbi netthinnen vår.
Men må jeg virkelig vite og forholde meg til alle disse tingene?? Hvorfor skal jeg vite? Hva forventes av meg? Hva kan jeg gjøre? Blir jeg et bedre menneske av all denne informasjonen? Gir det meg større giverglede og hjelpetrang, eller virker det bare mot sin hensikt? Til mer jeg ser, til mer maktesløs føler jeg meg. Jo mer elendighet som kommer mot meg, jo vanskeligere er det å ha tro på at det nytter å gi.
Jeg synes det er vondt å vite. Da jeg studerte sosialpedagogikk, leste jeg en spesiell bok i forbindelse med gruppeoppgaven. For å skåne deg som kanskje er en ung leser, vil jeg ikke si hva boken handlet om, men ondskapen jeg fikk del i, var så stor at jeg fuktet puten med tårene mine og mistet nattesøvnen i flere uker etterpå. Jeg skulle så inderlig ønske at verden ikke var så vond. Og selv om den er det, kan jeg ikke bare få leve i min egen naive boble og tro at den er god?
Aftenposten Junior kommer ut en gang i uken. De skriver om de mest sentrale sakene - tilpasset barn - og meg! Det som står der er akkurat passe for meg å fordøye. Dessuten er det meste vinklet positivt.
Tilbake til utgangspunktet: Er det en forbrytelse å ikke ville vite?
Ja, - det ER viktig at vi kjenner til hva som rører seg både rundt oss og ute i den store verden. Men må vi virkelig vite SÅ mye, og så detaljert? Vi gjør ulike ting for å skåne barna våre. Kanskje er det på tide at vi setter foten ned litt for oss som er voksne også?
Nå har jeg endelig begynt litt på bordkortene til Miriams konfirmasjon. For en melkebonde er det jo naturlig å lage små kartonger 😉 , - skjønt det er noe som passer for alle. Her kan du få oppsettet mitt:
Lat ned, og gjør dine egne endringer. Jeg har skrevet ut på litt tykt fotopapir. Da får de fin glans, samt at de blir mer solide.
Jeg har laget åpning i feltet under GJEST med å bruke en utklipper av denne typen - bare rektangulær.
Skjær ut langs de sorte kantene, og bruk en trinsehjul langs alle de prikkede linjene. Da får du gode brettekanter.Klipp ut smale trekanter fra bunnflatene. Da unngår du at de stikker ut på sidene. Det blir da seende slik ut - sett fra baksiden: Brett alle kantene som vist under FØR du tar på lim.
Ta på lim som beskrevet. Start med å lime fast den smale kanten til høyre på bildet på innsiden av feltet med åpningen. Lim deretter bunnfeltene. Start med det feltet som har lim på fremsiden, og avslutt med feltet som har lim på baksiden. Brett til slutt inn de øverste feltene og klem kanten godt sammen. Sett på et par klesklyper slik at det får tørke skikkelig uten at de går fra hverandre igjen. Og slik ser de ut til slutt. Har ikke pakket inn noe å ha i dem enda. Det får jeg ordne når dagen nærmer seg. Veldig kjekt, men det tar litt tid, - så vi tar bare noen få om gangen.
Jeg er i utgangspunktet opptatt av at jeg ikke skal ha hjertet mitt bundet til TING. Likevel er det noe som betyr mer enn annet. Til jul fikk jeg et Pandora-armbånd med to charms på av jentene mine: en engel og et hjerte det står MOM på. Selv om det bare var et lite stykke metall, kjentes det likevel som om jeg hadde dem litt ekstra nær meg hver gang jeg kjente at engelen og hjertet danset mot håndflaten min.
Men gleden varte ikke lenge. Like over nyttår var det borte. Låsen må ha gått opp, og armbåndet var sporløst forsvunnet. Siden jeg oppdaget at det var borte, og helt frem til i dag, har jeg hatt det som en sår frustrasjon i hjertet at jeg ikke har klart å finne det igjen. Jeg har lett høyt og lavt, tenkt og fundert, - men uten resultat. Inntil i dag...
Olav kom inn og ropte på meg. "Se her hva jeg fant," sa han og holdt armbåndet opp foran meg. Han fant det i traktorgarasjen. Der hang det helt nede mot gulvet på et redskap. Det var bare et lykketreff - eller kanskje rettere sagt; Guds styrelse - at blikket hans falt på det der det hang nesten usynlig i en krok.
Jeg tror helst at jeg ble enda mer glad da jeg fikk det tilbake i dag enn jeg var da jeg fikk det første gangen. Etter å ha lett så lenge og å ha savnet det så sårt, kjentes det ut som om noe falt på plass da jeg fikk festet det rundt håndleddet igjen.
I dag har jeg derfor en ekstra lykkelig dag!! Tenk at en så liten ting kan glede så mye 🙂
Dagens hendelse fikk meg til å tenke på en kjent og kjær historie fra Lukas 15. Jeg deler den med dere her:
Lignelsen om den ene sauen – og de nittini 1 Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.2 Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»3Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?5Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine.6Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.»7Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Jeg håper himmelen har enda større grunn til glede i dag enn jeg har 🙂
For noen dager siden leste jeg stykket "Evig arr på sjelen" på bloggen Pappahjerte. Den gjorde et dypt inntrykk på meg. Det er "Ida" som forteller sin historie, - en historie om mishandling over mange år. Du finner innlegget her.
For noen år siden tok jeg sosialpedagogikk som etterutdanning. Jeg var da med på å skrive en gruppeoppgave med tittelen: "Ser du meg?" Temaet der var hvordan vi kan fange opp signalene som de overgrepsutsatte barna sender ut. Som regel viser de fleste mange tegn på at noe er galt. Også Ida. Hvorfor var det ingen som oppdaget hennes smerte? Mange tydelige signal ble gitt. Det er både forferdelig og ufattelig at det kunne pågå så lenge uten at noen forstod noe som helst. Jeg kunne sagt mye om dette, men det er faktisk en helt annen ting som har opptatt meg mest etter at jeg leste stykket, og det er disse to setningene fra Ida:
"Jeg visste ikke at det som skjedde med meg, ikke var greit. Jeg visste ikke at det som skjedde mot meg, var ett lovbrudd."
Barn stoler på voksne. Barn tror at det voksne gjør er rett. Her har vi en stor samfunnsoppgave foran oss med å la barn få lov til å vite at også de som er større enn dem, enten det er store barn eller voksne, også gjør både dumme ting, galne ting og noen ganger også stygge ting og ulovlige ting. Jeg har kommet frem til fire punkt jeg mener vi må styrke barnas bevissthet på. Jeg har valgt å kalle det for
V for Vondt
Både i barnehagen og på skolen snakker vi med barna om at det ikke er lov å slå og sparke hverandre. I samme åndedrag som at vi sier at barn ikke har lov til å gjøre slike ting, må vi også si at heller ikke voksne har lov til dette. Vi har ikke lov til å gjøre slik at noen får vondt verken på kroppen eller i hjertet.
Vi kan bruke eksempler som at vi får vondt på kroppen når noen slår oss eller sparker oss. Vi får vondt i hjertet når noen sier stygge ting til oss eller stenger oss ute. Dette er ikke greitt, og det er viktig at vi lærer barna at de må si ifra til en voksne de stoler på dersom noen gjør slikt mot dem, eller om de ser det skje med noen andre.
E for Ekkelt
Noen ganger opplever vi at andre gjør ting mot oss som ikke er direkte vondt, men som vi kanskje synes er ekkelt. Det er heller ikke greitt. Vi skal ikke lage vonde bilder i barns hoder, men det går an å snakke om ufarlige ting som f.eks. det å bli kilt.
Noen voksne tenker at de skal tulle med barn med å kile dem. Noen synes bare det er gøy, men andre synes det er helt forferdelig. Dette er et ufarlig eksempel som det går an å snakke sammen om, og styrke barna i at dersom voksne gjør noe slikt, eller noe annet du synes er ekkelt, så har du lov til å si stopp, og du har lov til å fortelle det til noen andre dersom de ikke slutter.
S for Skummelt
Noen synes det er gøy å tullesloss. Det er om å gjøre å få den andre først i bakken, eller at en bare tøysebokser med hverandre. Kanskje er det menn som vil leke slik med gutter for på den måten å vise seg som "kompis" med dem. Mange syne det er helt topp, men det er også noen som synes det er skummelt. Men siden det er en voksen som gjør det, så tør en ikke å si ifra. En er med på leken fordi det forventes. En smiler og ler - fordi det forventes, men egentlig så synes en det er kjempeskummelt.
Dette er også et ufarlig eksempel en kan ta frem for barn for å si noe om at voksne ikke har lov til å gjøre ting de synes er skummelt, og at de - selv om de er barn - har lov til å si i fra.
T for Trusler
"Dersom jeg ikke får den nye ballen din, skal jeg banke deg opp etter skolen!"
Vi må lære barna at dersom noen kommer med en trussel, enten det er barn eller voksne, så er det fordi de selv vet at de har gjort noe galt og at de er redde for å bli oppdaget. Dersom noen truer dem, er det kanskje ikke alltid så lurt å si noe til den som truer, men at en må være rask med å si det til en voksen.
-------------------------------------
Disse fire punktene her mener jeg vi må ta opp med barna jevnlig fra de er ganske små. Vi må trygge dem både gjennom samtale og rollelek på hva som er greitt og hva som ikke er greitt. Vi trenger absolutt ikke å utbrodere med grusomme eksempler. Jeg tror at de barna som opplever vanskelige ting, da vil kunne bli styrket i vissheten om hva som er rett og galt, og at vi gir dem viktige verktøy de kan bruke for å våge å si ifra.
Skal de kunne si ifra, må de også vite hvem de kan si ifra til. Vi må fortelle om voksne de kan stole på, som f.eks. familie, lærere, helsesøstre og ulike hjelpetelefoner.
For det andre må de få vite noe om hva som vilskje dersom de sier ifra. Også her kan vi bruke mange ufarlige eksempler. Dersom en elev har gjort noe veldig stygt mot en annen elev, da trenger kanskje dette barnet å få hjelp til å forstå at det han/hun gjorde var galt. Det trenger kanskje også å bli passet ekstra godt på for at de ikke skal gjøre stygge ting igjen.
Vi snakker MYE med barna om hva som er rett og galt å gjøre mot hverandre, men da oftest med fokus på barna seg imellom. Vi må bli mye mer flinke og frimodige til å inkludere oss som voksne i disse samtalene, å sette tydelige ord på at heller ikke vi har lov til å gjøre slike ting.
En fantastisk bok jeg kom over da jeg skrev oppgaven min, som tar opp temaet om barn, kropp og trygghet, er "Kyss, klapp og klem." Skrevet av Laila Vielfaure, og illustrert av Kari Grossmann. Du kan bla gjennom boken her: Nasjonalbiblioteket
Denne boken burde vært obligatorisk i ALLE barnehager og på småskoletrinnet. Her kan du ta en titt på et par av sidene. Jeg anbefalte denne boken til flere av mine venner, og en mor kom tilbake og fortalte meg denne historien:
Hun hadde lest boken for sin fire år gamle datter. En stund senere var de på badet og skulle ta kveldstellet. Plutselig ville jenta leke, og sprang inn på foreldrenes soverom for å gjemme seg under dynen. Moren kom etter, og krøp under dynen mens hun ropte: "Nå kommer jeg og tar deg!" Hun famlet seg fram i mørket med kravlende hender og fikk tak i barnet, hvorpå jenta rev dyna til sides og ropte med høy røst: "Du leker med tissen min mamma, og det har du ikke lov til!" Da hadde hun kommet til å ta den vesle jenta i skrittet med hånden sin. "Du har helt rett," svarte moren. "Jeg har ikke lov til å leke med tissen din. Denne gangen var det et uhell siden jeg ikke kunne se hvor du var, men jeg er veldig glad for at du sier ifra."
(Gjengitt med tillatelse)
Jeg tror vi kan hindre mange overgrep i å finne sted ved å trygge barna i hva som er rett og galt, og hva som er lov og ikke lov. Å snakke om slike ting handler IKKE om å skremme dem, men om å gi dem en sikkerhet i livet. En kan dessverre ikke hindre alle overgrep i å skje, men jeg er sikker på at vi har MYE å gå på når det gjelder å utruste barna i å våge å både si STOPP og til å si ifra når noe har skjedd. Men skal de kunne klare det, må noen først ha fortalt dem hva som faktisk er rett og hva som er galt. Og det er VÅR oppgave, - vi som er voksne og som på ett eller annet vis har med barn å gjøre!
Når en er tørst, tar en seg gjerne ett glass vann for deretter å sette ifra seg glasset på bordet. Da kan en bruke det på nytt senere. Problemet er bare at alle gjør det, og når en da senere skal ha litt mer å drikke vet en ikke hvilket glass som er ens eget og tar derfor nytt. Jeg er så lei av å fylle oppvaskmaskinen med nesten rene glass absolutt hele tiden. Dermed fikk jeg denne idèen:
Vel, - her er en jo like langt, men med navn på holder en kontrollen. Får vi besøk, får de seg en klesklype med navnet sitt på, som etterpå blir lagt i en samleboks i skapet. Så er den der til neste gang. Plastklypene går også fint å ta i oppvaskmaskinen innimellom, og sprittusjen sitter fast. Her i huset kan jeg love deg at vi sparer MYE oppvask på dette 🙂 Har en hatt saft eller juice i glasset, blir det bare skylt litt under springen og brukt på ny igjen både en og to ganger. Enkelt og billig!
Jeg føler det egentlig veldig befriende at de jeg har rundt meg vet hvordan jeg har det og hvorfor jeg er sykemeldt. Det går an å være personlig uten å utlevere seg selv. Og det er faktisk ikke farlig. Snarere tvert imot. Er ikke de aller fleste av oss slik at vi vil hverandre vel? Er det ikke bedre at alle våre gode medvandrere får være med på å styre livet vårt, mer enn de få som vil stikke kjepper i hjulene våre?
Det er naturlig å få spørsmålet: Hvordan går det? Og jeg vil så gjerne si at det går bedre. På en måte så har jeg det også bedre nå, på en annen måte ikke. Har du noen gang vært med på en hard treningsøkt der du etterpå får legge deg ned på en madrass for å slappe av? I begynnelsen er hele kroppen stiv og anspent. Dempet musikk settes på, og en leder sier med rolig stemme: "Legg deg i en god stilling og slapp godt av. Pust rolig inn med nesen, slepp pusten ut igjen og vent litt før neste åndedrag. Start så med å kjenne etter i høyre fot, - helt nede i tærne. Kjenn at de slapper av og blir tunge. Kjenn etter i hver eneste tå. Deretter risten, så hælen... "
Og slik fortsetter stemmen med å gå gjennom hver eneste kroppsdel. Til slutt ligger du der, fullstendig avslappet og i fullkommen harmoni. En vidunderlig følelse. I denne hvilen lades kroppen opp igjen, og det skal gjerne ikke så mange minuttene til før du er klar til å stå opp igjen og fortsette med det dagen har å by på, - skjønt ikke en ny hardtrening før det har gått en dag eller to.
Jeg er på madrassen nå. På veg til å gi slipp. Og jo mer jeg gir slipp på, til trettere blir jeg. Men jeg kjenner også at det er en god tretthet. En tretthet som fører til hvile og ny oppladning. Hva det er jeg gir slipp på? Jo, først og fremst tanken på at jeg er uunnværlig og uerstattelig. Noen av oppgavene mine klarer andre å gjøre på en god måte. Noen ting kan utsettes, og noe går det faktisk an å gi helt slipp på. Til å begynne med var det fryktelig vanskelig , men etter hvert som jeg har fått det til, har det blitt en befrielse.
Finnes det noe mer avslappende enn en sovende katt? Vi har noe å lære der... Klikk på bilde for å komme til
Så dermed blir svaret mitt: Det går oppover fordi det går nedover 🙂
I dag vil jeg gjerne få gi en liten blomst til deg som på ett eller annet vis har kommentert innlegget mitt fra i går: Hos psykologen. Både kommentarer på fb., telefoner og små samtaler på butikken. De både gleder og varmer. Jeg føler meg rik som får ha dere i livet mitt, enten det er nær familie, venner, kollegaer, eller mine trofaste bloggfølgere. Takk for alle oppmuntringer og gode ord dere har gitt meg. Dere er alle viktige snøristere i livet mitt.
Klikk på bilde for å komme til siden det er hentet på.
Om du ikke forstår hva jeg mener med snørister, kan du lese innlegget mitt her:
En ekstra takk til alle dere som i løpet av den siste tiden også har fortalt meg om egne erfaringer i forhold til det å ha en utbrent kropp. Selv om jeg ikke ønsker at andre skal være så nedkjørt som jeg er nå, så gjør det likevel godt å få vite at jeg ikke er alene.
Det er naturlig at jeg får spørsmålet "Hvordan går det?" K.R.Oppen og jeg er ikke bestevenner for tiden. Jeg skal sette meg ned og fortelle mer om dette litt senere. Å få skrive er mitt livs friminuttsaktivitet. Jeg skriver aldri fordi jeg må, men fordi det gir meg selv glede. Jeg blir også inspirerer til å dele ved at jeg får vite at andre setter pris på det jeg skriver. Så igjen: Tusen takk alle sammen!
Da jeg var liten kom legen på besøk hjemme når vi var syke. Det var nesten litt høytidelig. Jeg ble lagt på sofaen i stuen, mens aviser og annet smårusk ble ryddet unna i full fart. Mor og far stod andektige ved siden av mens doktoren satt kofferten sin på bordet og fant fram stetoskopet sitt. Konklusjonen var kanskje en hissig halsbetennelse eller en av barnesykdommene. Resept ble skrevet ut, og høytidelige håndtrykk utvekslet før han ble lukket ut igjen. Nå må en helst være halvdød for at det skal rykkes ut. Alt som kan krype og gå må selv møte opp på legekontoret.
Men når det gjelder den psykiske helsen, har helsevesenet blitt flinkere til å drive hjemmebehandling. Dette synes jeg er positivt. På mandag hadde jeg et møte med "psykologen" min. Han er rasende dyktig. Jeg vil gjerne dele noe av det han sa med dere. Kanskje er det flere som kan få hjelp av ordene hans.
Hele formiddagen hadde jeg vært trett. Etter å ha satt inn i oppvaskmaskinen etter frokost, måtte jeg hvile meg. Lenge. Deretter gikk jeg og småryddet litt en liten stund før jeg laget til lunch. På ny seig jeg sammen. Ny tur på sofaen. Jeg hadde egentlig avtalt å møte IMN - psykologen min - klokka to, men den tikket mot tre før jeg var klar til å gå ut. "Du trenger lys og luft," hadde han meldt meg tidligere på dagen. Tålmodig, og uten noen form for bebreidelse ventet han på meg.
"Har du nok klær på deg nå," spurte han forsiktig da han så meg med bare en allværejakke. Jeg måtte kjenne etter. Normalt går jeg meg varm, men dette skulle ikke være en hastetur. Dette skulle være en "ta deg tid" tur. Da trenger en å være varmt kledd hele tiden. Jeg tenkte det skulle gå bra, men vi var ikke kommet lenger enn til fjøset før jeg skjønte at jeg ville bli for kald. Gå opp igjen etter en genser? Ikke aktuelt! For strevsomt. I stedet gikk jeg inn i kjellergarderoben til svigermor og lurte til meg en fleesjakke der.
"Nå er jeg klar," sa jeg med et smil da jeg kom ut igjen, - med lue, skjerf, vanter og en ekstra jakke under.
"Før vi går skal du lukke øynene og puste dypt inn med nesen," beordret IMN. "Sakte." Jeg gjorde som han sa. Selv med lukkede øyne kunne jeg kjenne dagslyset trenge seg inn i kroppen min, og at den friske luften åpnet opp alle de sammenknepne årer i kroppen min.
"Oppdrag nummer en: Se og lytt." "Hva skal jeg lytte til," undret jeg. Det var ingen lyder rundt meg, annet en viften fra fjøset, men den lyden ville snart forsvinne ettersom vi gikk. "Du skal lytte til stillheten," svarte han. "I stedet for å fylle hodet ditt med alle slags tanker og idèer, skal du nå konsentrere deg om å være til stede. Her og nå. Det er bare det som er rundt deg som skal ha oppmerksomheten din. Ingen ting annet!" Han var fremdeles vennlig, men også bestemt. "Ok," svarte jeg med en liten latter. "I`m ready!" Og så gikk vi oppover beiteveien.
Naturen var vinterbrun og litt trist, og himmelen lett overskyet. Luften var frisk og klar med sine fire grader. Jeg var glad for den ekstra jakken. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om: Kikket og lyttet, og etter hvert som vi gikk, oppdaget jeg at naturen ikke var så trist likevel. Alle de vakre steinene på stien under meg, mose, gresstuster, spor av dyr i bakken, grenenes forunderlige formasjoner, himmelens ulike blåtoner gjenspeilet i sølepyttene, lyden av sildring fra fra de mange små bekkene. Og lyset. Selv om solen ikke strålte klart, var det så vidunderlig godt å få være i LYSET.
Etter en liten stopp på toppen for å se på sauene, gikk vi ned i skogen. Der var det tydelige spor etter stormen Tor. Store trær lå veltet både langs vegen og i skogen. Jeg gikk sakte forbi hvert eneste veltet tre. Det var så vemodig at de skulle ende slik. Store, flotte trær. Bukket under for en storm. Uten mulighet til å reise seg opp igjen.
"Hvorfor faller noe og ikke andre," sukket jeg stille.
Også mindre trær lå strødd utover som et mikadospill. "Se etter hvordan de har veltet, og hvordan det ser ut under røttene," oppfordret IMN. Ingen trær var knekt. Alle hadde rotveltet. Det var to forhold som merket seg ut under de veltede trærne: Stein og vann. Enten hadde de vokst på steingrunn, eller bakken var så våt under at det ikke var feste for røttene av den grunn."Det er grunnen under treet som avgjør om det står eller faller," forklarte IMN. Lytt godt, for nå skal jeg fortelle deg noe viktig. Mange mennesker er som trær. De vokser seg vakre, store og sterke. Røttene vider seg ut, og suger til seg næring. Når så stormene i livet kommer, er det fundament de har under seg som er avgjørende for hvorvidt de blir stående eller knekker sammen. Du er heldig. Ditt fundament gir deg kraft til å bli stående."
"Hva mener du med det," spurte jeg undrende, skjønt jeg ante hva som ville komme.
"Det er mange ting," svarte han. "Først er det mannen din. Det at han lar deg få lov til å være den du er. At han hjelper deg, styrker og oppmuntrer deg." Ja, det er rett, tenkte jeg. Han er på mange måter klippen i livet mitt.
"Deretter kommer barna dine. Hver dag fyller de huset med glede og latter, og lar deg få vite at du er viktig og verdifull i deres liv. Skal jeg fortsette?"
"Svigermor," svarte jeg. "Hun er den neste. Alltid kjærlig, hjelpsom og omsorgsfull. Min jordiske hverdagsengel. Og så resten av familien. De er der for meg, bryr seg og oppmuntrer meg." Vi gikk videre i taushet, men det var ikke lenger så enkelt å bare ha oppmerksomheten fylt med det som var rundt meg. Jeg tenkte videre på fundamentet mitt. Det var så mye, mye mer, og jeg ble fylt av en varm glede.
"Vennene mine er også viktige for meg," sa jeg. "Jeg setter stor pris på alle dem som prater hyggelig og vennlig til meg når vi møtes, men de som betyr mest, er de som ikke bare sier at de vil komme, men som faktisk også kommer. De som ikke bare takker for en hyggelig telefonprat etter at jeg har ringt, men som også ringer tilbake. De er fast jord under røttene mine som jeg kan holde meg fast i."
"Og kollegaene mine. De er fantastiske. Det er så godt å komme på jobb og alltid blir møtt med smil og vennlige ord. Annerkjennelse når jeg har gjort en god jobb. Forståelse når jeg møter vanskeligheter. Oppmuntringer når jeg står foran utfordringer. En god klem, et varmt smil... Jo, de er viktige i livet mitt alle sammen."
"Du har også noe annet som gir et sterkt og godt fundament i livet ditt," smilte IMN mot meg, "og det er troen din. Den har holdt deg oppe gjennom mange stormer og uvær gjennom livet." Jeg måtte stanse og tenke meg om et øyeblikk. "Det er feil," svarte jeg. "Det er IKKE troen min som har hjulpet meg." IMN stanset også og rynket øyenbrynene en tanke. "Ikke?" "Nei," svarte jeg. Det er ikke MIN tro som har vært meg til hjelp, men det jeg tror PÅ; nemlig Jesus Kristus. HAN har hjulpet meg mange ganger. Han har trøstet meg, styrket meg, satt nytt mot i meg, og ledet meg ut fra mørke til lys mange ganger. Det er en viktig forskjell der."
Vi kom til juletreskogen vår. Der lå det fremdels et vått lag med snø langs stien. Der var det tydelige spor etter hjort.
Da vi var kommet ut av skogen, og markene lå åpne foran oss igjen måtte jeg spørre ham om en ting som jeg ikke klarte å få ut av hodet. "Du sier at jeg har et godt fundament under meg, og at jeg ikke har knekt sammen. Men hvorfor føles det slik da? Hvorfor er kroppen så tung og sliten?"
"Lukk øynene og se for deg at snøen laver ned. Hva skjer med trærne da?" Jeg lukket øynene, og så for meg tykke snøflak komme dalende ned, og at et tykt, hvitt teppe la seg over verden. "Hva skjer med trærne?" spurte han. "Det ligger snø på dem," svarte jeg. "Og hva skjer med grenene da?" "De bøyes nedover."
"Akkurat. Etter hvert som snøen legger seg på greinene, tynges de ned. Selv om de forsøker å stritte imot, lar det seg ikke gjøre. Ikke før snøen er borte kan de løfte seg oppover igjen. Får snøen ligge lenge, tar det også lenger tid før armene klarer å løfte seg opp igjen. Det er der du er nå. Du står trygt plantet på fast grunn, men snøen har lavet ned så lenge, og grenene blitt så tunge at nå har alt seget sammen."
"Hva kan jeg gjøre da for å få den bort? Jeg vil jo ikke bli værende der under snøkappen." "Det er det som er den vanskelige oppgaven din," kom det fra IMN. "På samme måte som treet selv ikke kan gjøre noe for å få bort snøen, så skal heller ikke du det. Du skal bare vente. Trærne har mange hjelpere, og det har du også:
På samme måte som varmen fra solen smelter snøen, vil også alle gledene i livet ditt være til hjelp for deg.
Når en fugl setter seg på en gren, eller et dyr går forbi og stryker seg inntil treet, vil bevegelsen få noe av snøen til å falle av. Familien din og vennene dine er slike snøristere. For hver gang du blir møtt med vennlighet, oppmuntringer og forståelse, faller litt av snøbyrden av deg.
Gode opplevelser og at du er snill med deg selv er også som milde vinder som rusker varlig i deg og lar snøen falle.
Noen ganger går det fort. Andre ganger tar det litt tid. Og når all snøen er borte, vil det også ta litt tid å få greinene til å rette seg opp igjen.
Dette er naturens gang, og du er en del av det. Like sikkert som vår følger vinter og at sommersolen er i vente, like sikkert er det at snøbyrden din også skal forsvinne, og at du skal få strekke deg opp mot lyset og varmen igjen. "
Klikk på bildet for å komme der det er hentet: http://karejohansenblogg.blogspot.no/2014/03/vinterlandskap-mlen-beitostlen.html
Da jeg kom hjem igjen var det deilig å få kjenne seg våken og opplagt for en stund. Og ikke minst glad og takknemlig. I ettermiddag skal jeg møte ham igjen, og jeg gleder meg. Vi har egentlig avtalt en liten time hver dag, men jeg sviktet i går. Likevel vet jeg at han vil møte meg med vennlighet og ro hver gang jeg kommer. Og jeg deler ham gjerne med deg.
Han heter Imøte M. Naturen. Du finner ham der asfalten slutter og stien begynner. Åpnigstid hver dag fra tidlig morgen til langt på kveld, men helst når det er lyst. Du får absolutt best utbytte av timene når du møter alene dersom du trenger en dyp prat, men han har også både oppmuntringer og gode råd å gi om du tar med deg familie og venner.
I dag har jeg gått til anskaffelse av digipost. Hva er det? Det er kort sagt en postkasse på nettet. I stedet for å få brev levert i postkassen, får du dem digitalt. Bilde under viser hvordan den kan se ut: Brevene ligger sortert. Avsendernavnet og dato står under konvolutten. Når du klikker på brevet lastes det inn, og teksten kommer opp.
Digipost kan åpnes på alle typer enheter.
Dette er en sikker tjeneste. Brev blir ikke borte undervegs, de kommer raskere frem, og det er portofritt. Særlig offentlige brev er greitt å ha samlet her, men du kan også sende og motta private brev. Når du mottar et brev blir du automatisk varslet på e-post. Du kan også velge å bli varslet på SMS.
Her ser du eksempler på brev du kan motta på digipost.
Innbokssiden er ryddig og oversiktlig. Du kan velge om du vil ha den vist slik som her eller som en liste.
Innboksen ser slik ut.
Når du åpner et brev, blir det vist slik som dette. I høyremargen vises alle valgene du kan gjøre med brevet.
Eksempelet er hentet på nettet.
Hvordan opprette digipost? Det er enkelt. Gå til denne siden: digipost.no
Klikk på "Registrer deg" Da kommer du til en side der du skriver inn e-postadresse, mobilnummer og oppretter et passord. I neste omgang må du bekrefte hvem du er med å logge deg inn med "Min ID." Når du senere skal logge deg inn, bruker du bare fødselsnummeret ditt og passordet. Spesiell sensitiv informasjon blir sendt slik at du må bruke "Min ID" for å åpne brevet. Du kan også selv velge at mottakeren skal bruke dette for å åpne brev du sender.
Trygg post med andre ord 🙂
Når du selv skal sende et brev, er det et eget søkerfelt du skriver navn eller adresse til mottakeren i. Dersom vedkommende har digipost, vil dette vises i et felt nedenfor som du da bare klikker på. Det er dermed veldig enkelt å søke opp både privatpersoner og bedrifter.
På denne siden finner du svar på de fleste spørsmål:
Julekortene vil jeg svært gjerne få tilsendt i posten enda, men mye annet er helt greitt å få digitalt. Mindre papir å måtte ta vare på selv, noe som passer meg utmerket. Registrer deg du også, og send meg gjerne en liten hilsen etterpå 🙂
I dag har jeg hatt en tung dag. Fryktelig tung. Deprimerende! Nå har jeg satt meg til tastaturet for å skrive ut frustrasjonen min. Kanskje er det andre som også kan kjenne seg igjen i noe av dette...
Jeg var hos legen i dag. "Hvordan har du det?" spurte hun. "Jeg er fremdeles veldig trett," svarte jeg. "Trett hele tiden. Men selv om jeg er så trett at jeg stuper i seng klokka ti om kvelden, får jeg ikke sove. I det jeg holder på å sovne får jeg ofte en lys idè, eller jeg kommer på noe jeg burde har gjort eller kanskje har glemt - samtidig som jeg får skikkelig hjertebank. Dette skjer gjerne både to og tre ganger før jeg sovner, og da er klokken passert langt på natt. Som regel er det positive ting som holder meg våken; Tanker om en bok jeg har lyst til å skrive, - et matteopplegg jeg har lyst å gjøre med elevene mine eller noe annet i den duren. Når jeg så våkner føler jeg at både kropp og sinn er helt utslitt. Det er så slitsomt å ikke våkne uthvilt, selv når jeg sover godt."
Jeg fortalte om jobben min. Jeg trives som lærer. Selv om det er travelt, er dagene fylt med glede. Hjemme er jeg med litt på gårdsarbeidet, men ikke så mye. Det er mest i onnene. Småting innimellom er jeg jo med på, men for det meste er dette mannens domene. Ellers er det vanlige ting som opptar meg: husarbeid, matlaging, kjøring på barn, være med litt her og litt der på ting som skjer i bygden, og å skrive. Skrivingen er mitt friminuttsyssel.
Det selvfølgelige spørsmålet "Hvor lenge har du vært trett," var vanskelig å svare på. Jeg husker at jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke høstferien til å lade opp batteriene på, men den ble alt for travelt. Jeg gledet meg til juleferien, og tenkte at da skulle jeg få slappet av og ta livet med ro, men selv etter en hyggelig OG rolig juleferie, var ikke kreftene på plass igjen. Den siste tiden på jobb, var jeg så trett at når det var tid for lunch ville jeg helst låse meg inne på do og legge meg ned på gulvet der for å få en liten hvil. Der ville jeg fått fred... Jeg gjorde det ikke, men lengselen etter hvile ble mer og mer påtrengende.
Jeg er lykkelig og har et godt liv. En blir IKKE syk av det! For jeg er ikke syk, jeg er bare trett! Blodprøver viser at jeg har D-vitaminmangel og litt lite jern. Akkurat den biten er det enkelt å gjøre noe med. Men de er nok bare brikker i puslespillet, - ikke hele bildet.
Det ble en ganske lang prat der på legekontoret. En prat som det er vanskelig å fordøye. Oppsummert var budskapet:
Noe av det viktigste jeg må gjøre er å erkjenne at jeg faktisk ER syk. Bare å skrive det føles helt feil. Det er to måter å være syk på: synlig syk, eller psykisk syk. En er syk når en har brukket foten, ligger med influensa eller omgangssyke, har fått kreft, er psykisk syk på ett eller annet vis, eller har møtt veggen. I mitt hode handler det "å møte veggen" om å være i psykisk ubalanse. At en for eksempel er deprimert. Jeg er ikke deprimert. Ikke tungsindig engang. Jeg har bare hodet stappfullt av tanker og idèer om tusen ting.
Men altså: Jeg er syk. (nei, nei, nei og atter nei!!) ... og når jeg har erkjent det, vil det være lettere å akseptere situasjonen, noe som igjen vil føre til at jeg lettere vil kunne klatre oppover på stigen igjen.
Gjør det du klarer med god samvittighet. Dette kommer til å bli en stor utfordring for meg. For hver ting jeg gjør her hjemme, om det er å tørke støv, vaske klær, mate dyrene eller arbeide med noe på pc-en, så tenker jeg som så: "Klarer du dette, så klarer du også å være på jobb." Selv om jeg er trett, og det ofte føles som om kroppen er en potetsekk jeg sleper rundt på, så er jeg absolutt ikke sengeliggende. Særlig er det godt å få gjøre noe litt fysisk innimellom: gå seg en tur, stable ved, måke snø utenfor dørene o.l.. Og med en gang jeg gjør noe slikt kommer TKM (Tanke Kjendisen Min): "Klarer du dette, klarer du å gå på jobb."
Å være hjemme, og å GJØRE noe med god samvittighet.... Vel...
Gjør det du har lyst til å gjøre og kutt ut alt som tapper deg for energi. Enda en uoverstigelig utfordring. Jeg har jo lyst til så mye! Ufattelig mye. Hele tiden! Prosjekter både her og der, og alt er jo kjekt! Skal jeg følge den oppfordringen vil jeg i alle fall bli syk av å være sykemeldt 😉
Kanskje jeg heller skal lage meg en liste over alt jeg har lyst til å gjøre, og sette kryss over alt som kan vente, - og så prøve å kutte dem ut i hodet mitt også... Det skal ikke være enkelt.
Og så det vanskeligste av alt: Vær innstilt på at det tar tid. Ikke bare en eller to uker. Kanskje noen måneder. Her sank hjertet ned i magen på meg. Jeg er jo aldri syk. En dag eller to med halsbetennelse om høsten kanskje, men ellers ikke. Ellers holder en paracet en gang i mellom hjulene i gang. Jeg er et arbeidsmenneske! Jeg har ikke tid! Hva med alt som skulle vært gjort? Foreldremøte, samtaler, planlegging... Heldigvis vet jeg at klassen min har fått dyktige vikarer som jeg vet vil gjøre en god jobb. Likevel...
Jeg tar meg i å minnes noe mormor sa til meg: Dersom du tror du er uunnværlig da skal du gjøre dette: Stikk en finger ned i et glass med vann. Dra den så opp og se etter hvor hullet ble av. Vannstanden går et lite hakk ned, men det blir ikke noe hull. Ergo: Du er ikke uunnværlig! Heller ikke jeg. Om jobben ikke blir gjort akkurat slik som jeg ville ha gjort den, og om alt ikke blir fulgt opp på samme måte, - så vil den bli gjort. Og jeg vet også at den vil bli gjort på en god måte. Likevel er det vanskelig å gi slipp.
Det er jammen ikke mye annet som er mer utmattende enn å måtte erkjenne sannheten om seg selv. Hver uke lager vi planer til elevene der vi også skriver hva som er målet i de enkelte fagene. Det kan for eksempel være: "Jeg kan sette navn på ulike geometriske figurer." Lett som bare det. For meg ja, men kanskje ikke like enkelt for alle ti- og elleveåringer. Jeg tenker at jeg nå skal få erfare selv hvor vanskelig det kan være å nå et mål. Mål som for andre kan virke latterlig enkle, men som jeg vet vil koste meg mye:
Erkjenne at jeg ER syk.
Skru ned aktivitetsnivået i hodet.
Være fri til å glede meg over det jeg klarer å gjøre hjemme.
Akkurat nå lurer jeg på om jeg er litt deprimert likevel....
På veg hjem fra jobb i dag, lyttet jeg til en liten betraktning av Asbjørn Kvalbein på Kystradioen. Han har ofte med seg nye og spennende detaljer i det han forteller om. I dag fikk jeg lære noe nytt om det berømte Nattverdsmaleriet til Leonardo Da Vinci. Bruk gjerne selv også fire minutter på å lytte til hva han har å si her, eller du kan lese teksten selv. Da blir du en interessant kunnskap rikere.
Nattverdsmåltidet av Leonardo Da Vinci
Sinne og hat er følelser som har lett for å finne rot i hjertene våre, og det kan være vanskelig å gi slipp på dem. Ingen urettferdighet er så grusom som den som rammes meg. Ingen baktalelse eller spott så sårende som den som omhandler meg. Nei, ingen er så viktige i verden som jeg selv! Følelsene i oss vil alltid være sterkest når vi selv rammes. Verdens ondskap kan vi klare å stenge ute, men blir vi selv skjelt ut, forbigått, sett nedlatende på eller på annet vis behandlet simpelt, da koker det lett inni oss.
I går kom Miriam opp i naturfag i muntlig prøveeksamen. Jeg øvde sammen med henne på litt kjemi, blant annet om c-atomet. En regel er at alle c-atom kjeder brenner, men til flere c-atom det er i en kjede, til vanskeligere er det å tenne på. Dette er en naturlov.
Vi mennesker bærer også i oss vår egen naturlov: Vi står oss selv nærmest. Derfor er det også naturlig at vi reagerer mest på urett rettet mot oss selv. Men på samme vis som at en flamme kan tennes, så kan den også slukkes. Det er ofte vårt eget valg om vi lar den brenne eller ikke. Går vi ifra et levende lys som brenner i en adventsstake, kan den gjøre stor skade. Lar vi sinne og hat få næring, vil det også til slutt kunne fortære oss.
Det er lenge siden jeg kom til den konklusjonen at den som skades mest av mitt raseri er meg selv. Det tar gleden, motet, og styrken bort fra livet mitt. Det står i Matt. 22:39
"Elsk din neste som deg selv."
Vi skal få slippe å bære på sinne og hat nettopp fordi vi skal være gode mot oss selv. For mange er dette en tilnærmet umulig oppgave. Smerten en har blitt påført er så stor. Den lar seg ikke bare feie under teppet. Selv har jeg fått erfart at det som kan synes umulig for meg, ikke er det for Gud. I Matt. 11:28 gir Jesus oss en god oppskrift:
"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile."
Det er lett å tenke at dette bare er ord uten innhold. Det kan heller ikke forklares - bare erfares, - noe en utallig skare av mennesker har gjort opp gjennom historien. Og jeg er èn av dem.
La oss stelle fint med oss selv, slik at det blir rikelig plass til nestekjærlighet i hjertene våre 🙂
Asbjørn Kvalbein blir kalt for webpastoren. Han har lest inn mange små andaktstykker. Du finner dem samlet på Noreas side her. Der er det ca 250 små betraktninger som jeg gjerne vil anbefale deg å lytte til.
Det hender at jeg tar meg en tur til bokhandelen for å finne meg en ny bok. Problemet er bare at det er så forskrekkelig mange å velge mellom. Valgets kvaler fører ofte til at jeg går like tomhendt ut igjen som jeg gikk inn. Jeg liker ofte best å lese bøker jeg har blitt anbefalt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Kanskje du også har det slik? Denne boken vil jeg virkelig anbefale deg å lese. Den griper tak i sjelen fra første til siste blad der den gir oss et innblikk i en verden det er umulig å forstå at har eksistert.
Det er sjelden jeg blir så til de grader grepet av en bok som det jeg har blitt av denne. Nå leser jeg den faktisk for andre gang. En bok så grusom at det er umulig å ta historien inn over seg, og samtidig fylt med håp, lidenskap, medmenneskelighet, og varme.
På skolen forsøker vi å lære elevene hva som har skjedd i tidligere tider i det håp at historiens grusomheter ikke skal gjenta seg. Denne boken er en historisk reise som blottlegger slaveriet fra innsiden. Vi får også vite noe om kampen mot slaveriet, og hvordan tingene utviklet seg på slutten av 1700 tallet og inn i det neste århundre.
Denne boken kan virkelig anbefales til alle som er samfunns- og historieinteresserte. Du får valuta for pengene ved å kjøpe denne.
Dette står på bokens bakside:
Noen kjenner mitt navn er en storslagen historisk roman som spenner over tre kontinenter og to århundrer. Men denne prisbelønte boken er fremfor alt en hjerteskjærende beretning om livet til Aminata Diallo, en elleve år gammel jente som blir bortført fra sin landsby i Vest-Afrika og tvunget om bord i et slaveskip med kurs for South Carolina. Etter å ha jobbet på en indigoplantasje i mange år blir hun videresolgt, men klarer å flykte fra sin eier i New York, der hun havner midt i den amerikanske uavhengighetskrigen mot britene. Mange dramatiske begivenheter senere befinner hun seg nok en gang om bord i en seilskute på Atlanterhavet. Men nå er hun fri og på vei bort fra et land hun helst vil glemme, med kurs for et hjemland som ikke lenger finnes.
Lawrence Hill har med Noen kjenner mitt navn skapt et levende og troverdig bilde av slaveriets grenseløse ondskap og menneskets ukuelige livskraft. Boken er blitt hyllet av et samstemt internasjonalt kritikerkorps, og har innbrakt forfatteren The Commonwealth Writers' Prize, som deles ut til den beste boken skrevet på engelsk i et av Samveldets 53 land.
LAWRENCE HILL, kanadisk forfatter og journalist, har tidligere skrevet flere romaner og dokumentariske bøker. I 2007 utga Font dokumentarboken Desertørens beretning - historien om en amerikansk soldat som stakk av fra krigen i Irak, skrevet i samarbeid med Joshua Key. "Lawrence Hills uhyre imponerende historiske verk er fullstendig oppslukende og fortjener en stor internasjonal leserkrets." - Washington Post "En praktfullt skrevet, fiktiv slaveberetning ... befolket av livfulle skikkelser og gjengitt med fascinerende detaljrikdom." - New York Times
At det er mye varme i ved, det er helt sikkert, men hvor mye varmer den egentlig? Kanskje varmer den mer før den havner på bålet? Se bare her?
gang: Når treet skal sages ned.
gang: Når treet skal på vinsjen og fraktes til opplagringsplassen.
gang: Når treet skal kappes 1. gang (ca 60cm)
gang: Når kappbitene skal kløyves.
gang: Når veden skal på tilhengeren for å fraktes til tørkeplassen.
gang: Når veden skal stables for å tørkes.
gang: Når veden skal på tilhengeren for å kjøres hjem.
gang: Når veden skal kappes 2. gang (30cm).
gang: Når veden skal samles i sekker.
gang: Når sekkene skal bæres inn.
og så til slutt:
11. gang: Når veden brenner.
I dag har har den varmet fra 7. - 11. punkt her hos oss. Helt ærlig så er det nok mannen som fikk mest del i den varmen, - skjønt det varmet også meg å se ham i aksjon 🙂
Vi har heldigvis mye ved å ta av. For tiden går det i tørr og fin furuved som ble hugget for tre år siden. Det skal ikke mange kubbene til før hele huset blir varmt av disse. Denne vedkløyveren laget Olav selv da han gikk på videregående. Fremdeles er den i aksjon. Tett i tett, - både inne og ute. Vi har så det holder en stund nå ja. Godt med et redskapshus til å sette alt inn i om vinteren. Sparer mye på redskapene på å få ha dem under tak når de ikke er i bruk. Årets hogst ligger på beite. Barken er god mat for sauene nå. Her står de litt fornærmet og ser på meg ved siden av jakthytta. De tenkte nok at jeg skulle ha med noe godt til dem, men det hadde de fått tidligere i dag av Olav.Denne var ikke helt enkel å forstå seg på...Avslørt! Ikke vanskelig å forstå hvem som har gått og lusket her.Bark fra gran, furu og hegg liker de godt, men......bjørka får ligge i fred. Den rører de ikke. Her er veden kommet på tilhengeren, og er klar for å fraktes hjem til neste kapping.Vått er flott det også...Alltid kjekt å nyte utsikten over garden og bygda. Veden ble tippet i løa. Der ble den kappet på nytt. Ikea har mye nyttig, - som disse sekkene. Vi fyller de med ved, og kjører 10 slike poser hjem om gangen. Der blir de stablet opp i kjellerhalsen, og er da lette å ta med seg inn til fyrrommet.
Slik ser kammeret vårt ut. Denne ovnen klarer altså å varme opp tre etasjer! Det er hull i gulvet opp til stuen, med en rist i, der varmen kommer opp. Dessuten står kjellerdøren på gløtt slik at varmen får komme ut i gangen og helt opp til loftet. Fungerer helt supert. Dessuten er det veldig greitt å slippe alt rotet i stua. Her nede er det ikke så farlig om det flyter litt innimellom...
Her har den begynt på sin siste oppgave i denne omgang. Til våren blir de siste restene brukt til å gjødsle hagebuskene med.
At det er mye varme i ved, det er helt sikkert, men hvor mye varmer den egentlig? Kanskje varmer den mer før den havner på bålet? Se bare her?
gang: Når treet skal sages ned.
gang: Når treet skal på vinsjen og fraktes til opplagringsplassen.
gang: Når treet skal kappes 1. gang (ca 60cm)
gang: Når kappbitene skal kløyves.
gang: Når veden skal på tilhengeren for å fraktes til tørkeplassen.
gang: Når veden skal stables for å tørkes.
gang: Når veden skal på tilhengeren for å kjøres hjem.
gang: Når veden skal kappes 2. gang (30cm).
gang: Når veden skal samles i sekker.
gang: Når sekkene skal bæres inn.
og så til slutt:
11. gang: Når veden brenner.
I dag har har den varmet fra 7. - 11. punkt her hos oss. Helt ærlig så er det nok mannen som fikk mest del i den varmen, - skjønt det varmet også meg å se ham i aksjon 🙂
Vi har heldigvis mye ved å ta av. For tiden går det i tørr og fin furuved som ble hugget for tre år siden. Det skal ikke mange kubbene til før hele huset blir varmt av disse. Denne vedkløyveren laget Olav selv da han gikk på videregående. Fremdeles er den i aksjon. Tett i tett, - både inne og ute. Vi har så det holder en stund nå ja. Godt med et redskapshus til å sette alt inn i om vinteren. Sparer mye på redskapene på å få ha dem under tak når de ikke er i bruk. Årets hogst ligger på beite. Barken er god mat for sauene nå. Her står de litt fornærmet og ser på meg ved siden av jakthytta. De tenkte nok at jeg skulle ha med noe godt til dem, men det hadde de fått tidligere i dag av Olav.Denne var ikke helt enkel å forstå seg på... Avslørt! Ikke vanskelig å forstå hvem som har gått og lusket her.Bark fra gran, furu og hegg liker de godt, men......bjørka får ligge i fred. Den rører de ikke. Her er veden kommet på tilhengeren, og er klar for å fraktes hjem til neste kapping.Vått er flott det også...Alltid kjekt å nyte utsikten over garden og bygda. Veden ble tippet i løa. Der ble den kappet på nytt. Ikea har mye nyttig, - som disse sekkene. Vi fyller de med ved, og kjører 10 slike poser hjem om gangen. Der blir de stablet opp i kjellerhalsen, og er da lette å ta med seg inn til fyrrommet.
Slik ser kammeret vårt ut. Denne ovnen klarer altså å varme opp tre etasjer! Det er hull i gulvet opp til stuen, med en rist i, der varmen kommer opp. Dessuten står kjellerdøren på gløtt slik at varmen får komme ut i gangen og helt opp til loftet. Fungerer helt supert. Dessuten er det veldig greitt å slippe alt rotet i stua. Her nede er det ikke så farlig om det flyter litt innimellom...
Her har den begynt på sin siste oppgave i denne omgang. Til våren blir de siste restene brukt til å gjødsle hagebuskene med.
I går fikk jeg en telefon fra politiet. Heldigvis får jeg ikke det hver dag, men gårsdagens oppringing var en gledelig overraskelse. Fru Somlehue hadde nemlig lagt fra seg regnkåpa si ett eller annet sted i løpet av høsten. Jeg har lett høyt og lavt etter den, og fundert veldig på hvor jeg kunne ha gjort av den. Akkurat det mysteriet har jeg ikke funnet ut av, men kåpa var blitt funnet og levert inn på hittegodsen til politiet. En kvittering fra kiropraktorklinikken i lomma førte heldigvis til at de fant fram til meg.
Det er godt det ikke skjer så mye galt i bygdene for tiden at at de har tid til litt forfallende oppryddingsarbeid. Noe som kom meg til gode. Det var en særdeles hyggelig damestemme i andre enden av tråden som forklarte at de hadde en grå, pen regnkåpe liggende på kontoret som muligens tilhørte meg. Jeg tok turen bort for å ta en kikk. En dame, like vakker som stemmen hadde vært hyggelig, fant frem kåpen. Og joda - den var min. Kåpen ble kvittert ut, og jeg fikk den med meg. Nå kan bare regnværet komme. Jeg er klar! Og allerede i dag fikk jeg bruk for den. En liten luftetur med Lady gjorde godt, selv om det hang noen dråper over oss i luften. Bakken er fremdeles frossen, så Olav fikk kjørt ut siste del av skjellsanden.Bøene har fått et brunt teppe over seg. Ikke like hvitt og vakkert som for et par dager siden, men vi får glede oss over at det gjør godt. Ønsker dere alle en riktig god lørdag 🙂
På Fredtun bedehus på Eknes kan du nå få servert raspeballer èn torsdag i måneden. Fantastisk tiltak!!
Når Gunvor Fyllingsnes har ansvar for grytene, da vet vi at det blir god mat. Også i dag briljerte hun med kokkekunstene sine. Denne gangen med grytene fulle av pinnekjøtt, pølser, kålrot, gulrot og komler. Eller raspeballer som det helst sies her. Jeg måtte jo lure meg til en titt nedi grytene også...Synneva Molvik var med som både villig og effektiv kjøkkenhjelp. Det var lett å se at disse to har vært sammen før om store oppgaver, for de var et effektivt og velsmurt tospann der de svinset rundt på kjøkkenet, der både mat og oppvask til 60-70 personer skulle tilberedes og ordnes opp i. Det er servert! Her kommer maten ut luka.
Det var mye folk der da vi kom, og da hadde det allerede vært en gjeng som hadde forsynt seg og forsvunnet. Noen gikk, og flere kom mens vi var der. Hyggelig å slå av en prat med bygdefolk rundt bordene.
"Det er jo berre lekkert! " Og prisen er det i alle fall ingen ting å si på! Kefir, saft, kaffe og litt attåt var også inkludert. Krumkaker i dag.
Tegnebord til den yngre garden var også gjort klart. Her har noen smårollinger tatt seg en liten pause fra arbeidet.Mannfolka rottet seg sammen. De hadde visst mye artig å prate om i dag.Hjertelig velkommen du også! Om fire uker står middagen klar igjen. Ta med deg hele familien, og gjerne enda flere. God mat, godt lag og god drøs!
Har du noen gang vært sykemeldt og fått tilsyn i hjemmet? Overvåket på om du virkelig ER syk, og hva du holder på med? Her skal du få høre hvordan gårsdagen min var:
Det startet egentlig i forgårs. Jeg ringte til legen for å be om å få tatt noen prøver. Kroppen har vært så skrekkelig trett nå i litt for lang tid, og jeg tenkte det var på tide å få sjekket opp om jeg har noen mangler av ett eller annet slag. Noe må det jo være. Legen hadde ikke pratet lenge med meg før han sa: "Da sier vi to uker." "To uker til hva?"spurte jeg. "To uker sykemelding, så får vi håpe du kommer deg på bena igjen."
Men jeg er jo på bena! På ett vis i alle fall. Hodet er i fullt vigør, men den foræderske kroppen er ikke helt med. Vel, vel... Jeg fikk mine to uker med meg i lomma, med beskjed om å ta livet med ro og å stelle fint med meg selv.
Jaha.... Og hvordan gjør man så det?
En god start må vel være å sove så lenge en klarer om morgenen, tenkte jeg. Det var bare ett lite problem med det i går: Jordfeilbryteren hadde slått seg av om natten, så mannen stod opp adskillig tidligere enn vanlig for å gå ned i fjøset å sette den på igjen - vel å merke UTEN å skru av vekkeklokken først. Den durte både iltert og lenge før jeg fikk den til å tie stille igjen. Og var jeg først våken, kunne jeg like godt stå opp og se til at jentene fikk frokosten i seg før de skulle haste ut til skolebussen. Jeg kunne jo bare hvile litt etterpå.
Da de var ute av huset tenkte jeg at det ville være ekstra hyggelig å spise frokost med mannen på et rent og ryddig kjøkken. Ut og inn av oppvaskmaskinen, vaske et par gryter og tørke av benken. Det er dessuten ikke et arbeid. Det er bare slikt en gjør. Jeg kunne jo bare hvile meg etterpå. Jeg koste meg der jeg stod og kikket ut på soloppgangen mens grytefettet tapte kampen mot Zaloen og skrubben min.
Men så hadde jeg glemt å fyre i ovnen. Huff og huff! Det var ti minusgrader ute, så selv om vi hadde på litt lunk på kjøkkenet på en panelovn der, så var det virkelig på tide å få varme i resten av huset også. Tomt for ved. Ja, ja, - det var mer ute, så det var bare å hente en pose. Veden kom inn, og en stor ladning lagt inn i ovnen. Snart lyste det varmt gjennom glassdøren, og jeg kunne sette meg ned og hvile litt.
Ti minus! Jeg sjekket langtidsmeldingen på yr. Kaldt i dag og i morgen og deretter mildvær. Det vil altså si at det kanskje var siste frist til å få luftet alle putene og sengetøyet. Vi pleier å legge ut alt sammen en gang om vinteren - helst over natten - når det er mer enn ti minus ute. Det tar knekken på utøy i puter, tepper og dyner. Så banker mannen ut støvet av alt sammen til slutt. Da blir det så friskt og rent og godt.
Jeg gikk ut og sjekket gradestokken en gang til. Joda - ti minus. Det ville nok bli noe varmere utover dagen, men det fikk bare stå sin prøve. Det var da han kom! Inspektøren! Akkurat i det jeg skulle til å gå opp for å ta ut sengetøyet. Frimodig valset han inn i huset for å ta både det og meg i øyesyn.
"Er ikke du hjemme for å hvile?" spurte han etter at jeg hadde forklart hva jeg var i ferd med å gjøre. "Jo," svarte jeg. "Men nå er det kanskje siste frist til å få luftet alt, så jeg skal bare hive ut alt sammen i snøen. Etterpå skal jeg sette meg ned og slappe av." "Javel," svarte han misstenksomt, og jeg kunne kjenne det stikkende blikket hans i ryggen min da jeg lusket meg opp trappen. Det er best jeg skynder meg, tenkte jeg og føk rundt på hele loftet som en virvelvind for å samle sammen alt som var av tekstil som kunne løftes ut med to hender. Madrassene fikk ligge, men alt annet ble enten kastet ned på plenen eller hengt ut på verandaen for lufting der.
"Jeg er snart klar til å sette meg ned," sa jeg til inspektøren da jeg kom ned igjen. "Må bare få ut alle sofaputene og det andre som er her først." Så var det en ny runde. "Klarer du dette, så klarer du vel å gå på jobb også," hveste han til meg i det jeg lempet ut tre store seteputer fra sofaen. Jeg så på ham med et ulykkelig, fårete smil, og forsøkte å forklare at det egentlig ikke var jeg som fikk jobb med dette, men mannen min. "Det er han som må banke alt sammen, og det er det som er den tunge jobben. Jeg bare kaster alt sammen ut." Det virket ikke som om han helt forstod hva jeg mente med det...
Lettet så jeg mannen komme opp til huset. Jeg for inn på kjøkkenet og laget til frokost, og så fikk jeg endelig satt meg ned. "Det er tomt for ved," husket jeg på å si før han gikk ut igjen. "Jeg får kjøre opp noen sekker til deg på traktorskuffen før jeg går i gang med annet arbeid da," tilbudet han seg. "Flott." Han for ut, og jeg gikk ned i kjelleren for å se om det var klart til å ta inn posene. Vi fyller opp slike store, blå IKEA poser med ved. De blir akkurat passe tunge til at vi klarer å bære dem, og så er det greie å stable oppå hverandre også.
Det var IKKE klart i kjelleren. Inspektøren fulgte med ned. Før han fikk sagt noe som helst sa jeg til ham (kanskje en ørlite tanke hissig) at veden MÅ inn, og jeg MÅ lage plass til den. Dette er ikke noe jeg kan velge å IKKE gjøre. Dessuten er det IKKE et arbeid! Det er bare noe som må gjøres. Slik er det bare med den saken! Han sa ingen ting. Ble bare stående i døråpningen og se på. Slalomsko og yttertøy og poser og esker ble flyttet på plass. Vi stabler vedposene midt på gulvet i kjellergarderoben. Da er det lett å bære dem med seg inn til fyrrommet (som også er i kjelleren) når vi trenger dem. Plassen ble gjort klar akkurat i tide til at mannen kom opp med dem på traktorskuffen og langet dem ned til meg. Bare seks poser. Det var ikke flere som var klar enda. Ja, ja, - det holder noen dager det. Posene kom på plass, og jeg gikk opp igjen for å sette meg ned litt i go`stolen. Klar til å slappe av!
Så satt jeg der da - og kikket rundt meg i den nakne stuen. Etter å ha fundert en liten stund henvendte jeg meg til inspektøren igjen. "Nå som alt er ute, vil det være mye lettere å gjøre rent. Ikke hele huset selvfølgelig, men kanskje ett rom. Kan jeg gjøre det? Rydde litt, tørke støv og kanskje vaske et par vindu? Bare på innsiden selvfølgelig... Han sukket høyt før han svarte:
"Tenk deg litt om selv nå. Du er sykemeldt fordi du er trett. For trett til å arbeide! Blir det ikke litt feil at du da skal arbeide her hjemme når du ikke kan gå ut på arbeid?" Jeg sukket også. Han hadde rett. Jeg kunne ikke gå igang med storarbeid i huset. Det ville absolutt ikke være rett av meg. Dessuten var kroppen min trett også, men absolutt ikke hode!
Så satt jeg der og stirret og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg kastet et blikk ut vinduet, og så hvor vakkert vintersolen lyste ned på garden vår. Jeg spratt opp av stolen. "Det kan jeg," ropte jeg glad. "Jeg kan gå ut! Det vil jeg ha godt av, og det kan absolutt ikke kalles arbeid! Det vil dessuten hjelpe meg til å kvikne til" Dersom jeg la godviljen til, kunne jeg kanskje skimte et ørlite smil hos inspektøren, og et så vidt synlig nikk. Jeg tolket det som et tegn på godkjenning, og før han fikk tid til å komme med en preken om hvor langt jeg eventuelt kunne få lov til å gå, hadde jeg kommet meg unna. Han ble heldigvis sittende igjen inne!
Vinterklærne kom på, og jeg ruslet ut. Jeg kjente hvordan lyset fra solen og snøen trengte seg inn i kroppen og fikk den til å våkne til liv. Mobilen ble med, og jeg behøvde ikke gå mange metrene på jakt etter vintermotiv som ventet på forevigelse. De var rundt meg over alt, og jeg knipset ivrig i veg. Kan det bli vakrere enn dette?Før jeg skulle gå inn igjen møtte jeg svigermor. Hun tar seg alltid en liten luftetur med Lady om morgenen. Det var for kaldt til å stå i ro, så det ble ikke så mange ordene før vi gikk i hver vår retning. Også Lady syntes det var kaldt, så det ble ikke lange runden før hun fikk komme inn i varmen igjen. Det var bare èn stol det gikk an å sitte i nå som alt annet lå ute i snøen. Jeg satte meg godt til rette, og lurte på hva jeg skulle finne på. Lese litt? Strikke? Kanskje det.... Men det var umulig å komme i gang med slikt når rommene stod og gapte imot meg. Inspektøren merket nok uroen min, for han kom og stilte seg opp på siden av meg. Så satt jeg der. Passe irritert. Til slutt satte jeg øynene i ham og sa meget bestemt: "Du får si hva du vil, men nå går jeg i gang! Jeg må kunne tørke litt støv og vaske et par vindu selv om jeg er sykemeldt! Dessuten er jeg ikke syk! Det er bare kroppen som er litt tung å drasse rundt på, men den gjør stort sett det den for beskjed om likevel. Dessuten må du forstå at det er mye enklere og lettere for meg å gjøre dette nå som alt er ute!"
"Så du mener dette er å ta livet med ro da?" bet han meg av. "Ja," glefset jeg tilbake. Det går faktisk an å ta det med ro selv om en holder på med noen småting!" Jeg gadd ikke å diskutere noe mer. Bøtter og kluter ble hentet, og TV-stuen ble ryddet og vasket til den skinte. Selv om inspektøren til stadighet naset borti det jeg holdt på med, forsøkte jeg å ignorere ham etter alle kunstens regler, eller jeg svarte ham tilbake på denne måten: "Her ser du: Å tørke støv er bare en lek! Når jeg vasker vinduene står jeg faktisk nesten helt i ro. Det krever ikke noe særlig energi i det hele tatt. Hva jeg gjør nå? Skraper bort en tapestrimle som har stått fast her på gulvet i årevis. Jeg ligger jo nesten nå, så dette kan omtrent regnes som en formiddagslur. Og slik gikk dagen. Stadig småkrangling med ispektøren. For en dust! Han hadde ikke forståelse for noe som helst! Som at alt sengetøyet som lå ute i snøen måtte inn igjen og bli skiftet på. At akkurat DET var min jobb. Mannen skal banke sofaputer og slikt, men sengetøyet var noe jeg måtte få på plass igjen. At det er vaskemaskinen som vasker og tørketrommelen som tørker klærne. At jeg bare tar det inn og ut og legger det på plass. At gulvene under sofaer, border og stoler måtte støvsuges og vaskes nå som det var så mye lettere å flytte på alt...
Da klokken tikket mot syv, var det så vidt jeg fikk tid til en rask dusj før jeg skulle av sted på korøving. "Korøving?" utbrøt inspektøren forskrekket. "Har du virkelig tenkt deg ut nå? Når barna er syke får de beskjed om å holde seg hjemme. Burde ikke den regelen gjelde for deg også?" "Hallo der. Noen hjemme," nesten skrek jeg inn i øret hans. "Hva er det du ikke forstår med at jeg IKKE ER SYK! Det er kroppen min som er syk. Sykt trett! Javel. Men den er ikke meg!" Mer fikk jeg ikke sagt før inspektøren satte i med en hånlig latter. "Hører du ikke hva du selv sier?" lo han mot meg. "Kan du ikke bare la meg få være i fred," bønnfalt jeg med tårer i øynene. "Det er greitt. Jeg skal gå nå," svarte han lettere såret, "men husk at du kan ikke forsvinne fra deg selv!" Dermed forsvant han ut døren.
Jeg kom meg i bilen, - litt forsinket etter å ha lett etter kormappen. Det ble en underlig korøving. Der MÅTTE jeg sitte i ro, og det var som om kroppen gikk inn i sovemodus med det samme baken landet på setet. Det var nesten umulig å holde øyenlokkene oppe mens jeg sang. Jeg lukket dem og latet som om jeg nøt sangen og musikken, men sannheten var at jeg var segneferdig.
Men hvorfor? Jeg hadde jo hatt så rolig dag hjemme! Hvilt meg nesten hele dagen. Bare putlet på med noen småting sånn innimellom....
----------------
Kjære vene! Dersom det er slik det er å være sykemeldt, kommer jeg til å trenge ferie etter disse to ukene! Den største jobben min nå blir å finne ut hvordan en tar livet med ro. MEN HVOR I ALL VERDEN SKAL JEG FINNE AV KNAPPEN??
Det er to måter å kvitte seg med dem på: 1 - Brenne dem! Vi fikk brent opp ganske mye mens det fremdeles var mulighet for det.
Et trivelig arbeid. Det ble mørkt før de siste greinene hadde brent opp. 
Jeg ble litt for ivrig med å kaste halvbrente pinner lenger inn på bålet... Isposen måtte hentes.
Slik så det ut dagen etter. 
På lørdag var hele familien engasjert i metode 2: Å kjøre dem bort.
Alt rusket som lå igjen langs kanten ble plukket sammen, kastet på tilhengeren og kjørt bort. 
Nå har hele skråningen blitt ryddig og fin, og bøen er klar til neste prosjekt: møkk og gjødning. 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.