Det gikk noen år fra jeg først ble sykemeldt til jeg ble uføretrygdet. I denne prosessen hadde jeg hele tiden et sterkt og brennende ønske om å klare å bli værende i yrkeslivet. Jeg jobbet hardt med meg selv for å klare det, men måtte til sist erkjenne at jeg ikke hadde krefter til det. I mitt hodet var det slik at KUN ved å være yrkesaktiv, ville jeg kunne være en giver i samfunnet. Å bli uføretrygdet, var etter min definisjon, å bare være en mottaker. Det var både et nederlag, og en veldig stor belastning.
Nå ser jeg annerledes på dette. Jeg har lært at det finnes mange måter å bidra inn i samfunnet på, enn gjennom betalt arbeid. Jeg kan være en giver på andre arenaer, som også er viktig for samfunnet. I de periodene jeg ikke klarer å GJØRE så mye, kan jeg likevel være en giver ved å være takknemlig.
Min kjære mormor fikk slag, og var pleiepasient i mange år. Hun mistet dessverre også språket, men selv uten ord uttrykte hun takknemlighet for hver minste ting som ble gjort for henne. Etter at en pleier hadde ristet opp putene bak hodet hennes, tok hun denne i hånden, fikk blikkontakt og smilte takknemlig for den vesle gesten. Hun forble en stor takknemlighetsgiver helt til sin siste dag.
Nå er jeg med i ulikt frivillig arbeid, blant annet arbeid rettet mot barn og unge, psykisk utviklingshemmede og norskopplæring for fremmedspråklige. På denne måten kan jeg få være med å bidra til å "Bygge landet."
I dag fikk jeg ha ski på beina for første gang i 2022. Jeg hadde fryktet at dette året skulle gå inn i historien som året uten skiopplevelse, men så fikk jeg denne fantastiske opplevelsen i dag. Jeg hadde avtalt å gå en tur med en venninne, men kjente at det ble for krevende å kjøre noe sted i dag. Dermed ringte jeg henne og spurte om hun ville komme hit, så kunne vi gå på ski her. Jeg hadde utstyr her hun kunne få låne. Hun ville svært gjerne gå på ski, men hadde ikke utstyr til det hjemme (det var på hytten), og om hun hadde hatt, hadde hun ikke hatt overskudd til å hente det frem. Dermed ble vi både givere og mottakere for hverandre i dag begge to.
Jeg er velsignet som får lovt til å motta så utrolig mye godt, fra både familie, venner og samfunn. Og jeg er også velsignet som får anledning til å være giver mot både familie, venner og samfunn. Så er balansen opprettet. Selv om det ikke er slik jeg tidligere så for meg at det måtte være for å være i harmoni, vet jeg nå at livet heldigvis har mer enn èn rett veg.
Også i livet med Gud er det en balanse. Den synges det om i denne vakre sangen:
Jeg har tidligere skrevet om gleden ved tilhørighet, og betydningen av kvantiteten av bekjente, - altså hvor viktig de som er litt i periferien i livet mitt er for meg. I dag vil jeg gi en hyllest til de nære og kjære vennene mine. Jeg skulle gjerne nevnt dere ved navn alle sammen, men dette er ikke stedet for å gjøre det. Du vet selv hvem du er. Og til deg som ikke er min venn, så vil jeg tro at du er noen andre sin som vil kunne si dette til deg, eller at du kanskje har noen du vil gi den samme takken til.
Kjære venn.
Takk for dine store ører. Takk for dine omsorgsfulle ord. Takk for hånden din, som holder meg oppe når jeg faller. Takk for at du er der. Uansett. Takk for tilgjengelighet. Takk for stillhet. Takk for alt du gir. Takk for at jeg også får gi til deg. Takk for turer sammen. Takk for latter. Takk for tårer. Takk for alt du ikke sa. Takk for at du viser veg. Takk for at jeg får vise veg for deg. Takk for alle dine bønner for meg. Takk for at du vil meg vel. Takk for at du sier ifra. Takk for at du stanser meg. Takk for at du ønsker meg. Takk for at du kommer. Takk for at du tar meg med. Takk for alt du deler. Takk for at du ringer. Takk for at du svarer. Takk for at du spør. Takk for at du våger. Takk for at du tilgir, og takk for at du blir.
Kjære venn. Uten deg i livet, ville det vært et tomrom som ingen andre kan fylle. Takk for at du er med på å gjøre meg hel.
Alle som kjenner meg, vet at jeg ELSKER lek og moro, og å være litt gal. Hele livet har jeg hatt hjelp av min gode fantasi til å finne på ulike sprell. Når jeg kan lage et spill, et rebusløp, eller underholdning av ulikt slag, da er jeg i mitt ess. Eller jeg finner på noe som bare er gøy!
Nå for tiden vet ikke barna lenger hva "Ring på spring" er lenger. Det er skikkelig ille! På valentinsdagen for noen få år siden, hadde jeg det skikkelig gøy med "Ring på spring." Da laget jeg til hjertekaker, trykket ut av en sjokoladekake i langpanne med pepperkakehjerteform, pyntet dem og pakket dem fint inn i plastfolie, som deretter ble pyntet med gavebånd og klistermerker. Sammen med en ungdom gikk vi fra dør til dør, satte en kake på trappen, ringte på og gjemte oss bak busker, garasjer og skur for å se etter reaksjonen. Det var en deilig følelse å få kjenne seg litt rampete samtidig som en gjorde noe hyggelig.
Da vi for et par år siden var på ferie og gikk opp den berømte Rampestreken, var det laaang kø foran utsiktrampen. Jeg gikk like godt forbi hele køen, og fant meg en stor og flott furu litt lenger oppe, som jeg klatret opp i. Utsikten derifra var minst like god som den fra utsiktsplassen, og det tok adskillig kortere tid å klatre opp dit, enn å vente på tur i køen. For samme utsikt.
Da ene datteren min gikk på ungdomsskolen, kom hun en dag hjem og sa at hun og en venninne hadde tenkt å skulke skolen dagen etter, og lurte på om det var greit for meg. Jeg spurte henne hvorfor hun ville skulke. Svaret var at de var så lei av å bli sett på som "Englebarna" og ville finne på noe rampete. "De andre vil bare tro dere er syke," svarte jeg da. "Det er ingen som vil mistenke dere for å være rampete om dere bare er borte en dag. Da må dere heller...." og så ramset jeg opp mange forskjellige ting de kunne gjøre på skolen. Pupillene hennes utvidet seg mer og mer for hvert forslag, og forskrekket sa hun: "Mamma da, jeg kan jo ikke gjøre dette!" "Men det er dette som er rampestreker," protesterte jeg - og hadde forslag som å legge musefeller i jakkelommer, eller sprøyte konditorfarge inn i uåpnede melkekartonger... Jeg tror det endte med at de ikke gjorde noe som helst, - til min skuffelse. Ungdommen har godt av å finne på litt tull og tøys.
Årets store utfordring er å klare å bade gjennom hele vinteren. I dag hadde jeg mitt livs første desemberbad, og er ikke lite kry av det! Jo, det stemmer, det er helt forferdelig, men også forferdelig godt. Etterpå, vel å merke. Å skubbe isflakene til sides for å få til et par svømmetak, gir en virkelig nydelig seiersfølelse!
Det er best jeg ikke forteller mer om mine ulike sprell, men jeg utrolig glad for at jeg er i besittelse av den egenskapen at jeg VÅGER å være litt gal. Og at jeg også har venner som tør gjør det enda mer spennende. Vi er tre som bader sammen. Det hadde ikke vært like gøy alene.
I Det Norske Akademis Ordbok (NAOB) forklaring til ordet velsignelse, står blant annet dette:
2.2 noe (person eller forhold, hendelse) som virker til lykke, hell og gagn
Jeg vil påstå at Galskapen i livet mitt, er noe som har ført til både lykke, hell og gagn for både meg og mange andre. Det er fullt mulig å være rampete på en god måte, slik at det skaper spenning og latter hos både en selv og andre.
Når jeg teller mine velsignelser, er det først og fremst i denne betydningen:
1.1 det å velsigne(s); (ord som uttrykker) ønske om (Guds) nåde og vern, hell og lykke, alt godt for en
Men Gud har omsorg for HELE mennesket. Ikke bare den åndelige delen. Derfor regner jeg den gleden jeg har som menneske også som en del av Guds velsignelse i mitt liv.
Jeg har ikke selv valgt prøvelsene mine. Jeg har heller ikke selv valgt konsekvensene av dem. Hadde jeg hatt mulighet til det, var det mye av det jeg har måttet stått i jeg ville valgt bort. Det var mye jeg ville gjort annerledes for ikke å kommet opp i de situasjonene som ble mine store prøvelser. Men vi har ikke kontroll på alt som skjer med oss i livet, - heller ikke jeg.
Når jeg velger å ta prøvelsene med blant de velsignelsene jeg vil telle med, da er det ikke prøvelsene i seg selv som er velsignelsen, heller ikke konsekvensene av dem, men noe av det summen av dem har brakt med inn i livet mitt.
Tenk deg en som har vært i livsfare i et stormende hav, og så får komme inn i en stille molo, for så å sette føttene på fast grunn. Alle andre rundt ham, haster av sted med alle sine daglige og travle gjøremål, men han selv stanser opp, og kjenner hvordan tyngden fra bakken kommer mot ham. Det opprørte havet har stilnet. Han står støtt og er trygg, og kjenner hvordan livet pulserer gjennom ham på en ny og sterkere måte. Livet er mer nært, og mer dyrebart.
Tenk deg en som bor i en by hvor tykk røyk fra fabrikkpiper fyller luften til enhver tid. Den ligger som et grått teppe over byen. Alle farger er borte, og det er vanskelig å skjelne det ene huset fra den andre. Menneskene dekker seg til, går med bøyde hoder, og blir usynlige for hverandre. Så kommer han seg bort fra byen, og flytter til en liten fjellbygd. Verden rundt ham fylles med farger. Luften er ren og klar. Bonden kikker rart på mannen, som står der med sitt underlige smil, mens han fortsetter å pløye jorden. Barna ler mot ham, mens de løper om kapp med geitene de skal passe på. Gamlemor rister på hodet i det hun passerer ham for å kjøpe melk på butikken. Det er bare mannen som ser hvor ufattelig vakker verden rundt ham er, og ikke kan annet enn å bli værende i denne gleden.
Tenk deg en som har blitt berget ut av sitt brennende hus. Alt han eide gikk tapt. Kroppen er full av brannskader, og det er med nød og neppe han overlever. Når han så våkner av narkosen, ser han at de er der alle sammen, ikke èn er gått tapt. De sitter ved sengen hans og våker over ham, både kone og barn. Den gleden som da fyller ham, veger opp uendelig mange ganger for alt som gikk tapt.
Det er noe med de verdiene en sitter igjen med etter en prøvelse, en ikke ville hatt om en var uten den. Disse verdiene preger også livet videre.
Nei, jeg ville ikke valgt prøvelsene mine. Jeg ville ikke valgt konsekvensene av dem. Men jeg er takknemlig for de velsignelsene de har ført med seg, at de ikke bare har blitt til undergang og ruin for meg, men også brakt nye gleder, nytt håp og nye verdier med til meg, som jeg ikke hadde hatt om jeg var dem foruten. Derfor kan jeg også regne dem med blant mine velsignelser.
Når jeg nå ser tilbake på det siste halvannet året som ligger bak meg, har det skjedd enormt mye. En av de virkelig store tingene, er kontakten jeg har fått med Centro Sarepta, like utenfor Alicante i Spania. Nå har jeg vært der fire ganger i løpet av ett år, og til våren regner jeg med at det blir nye turer.
Jeg hadde hørt om dette bibel- og misjonsseteret flere ganger, men det var først i oktober i fjor at jeg kom i kontakte med Johannes Kleppa (styreformann) og Arild Melberg (daglig leder), og snakket med dem om å være med som frivillig medarbeider på senteret. Dermed begynte ballen å rulle, og den triller heldigvis fremdeles.
Jeg har tidligere skrevet et innlegg hvor jeg presenterer selve stedet. Det er verdt å se, så ta gjerne en titt her: En omvisning på Centro Sarepta
Hva har så stedet betydd for meg? Jo, først og fremst alle menneskene jeg har fått møtt og blitt kjent med. Det har vært gjester der fra Norge, Sverige og Danmark, i tillegg til Spanjoler, og mange flere fra ulike spansktalende land. Jeg har fått høre mange gripende og spennende historier, både om levd liv, og vegen til frelse. Selv om jeg ikke snakker spansk (enda) er det mye en kan si med armer og ben, og ikke minst google translate. Jeg har også blitt kjent med husets eget personell, og alle gjestetalerene som har vært innom. Flere av mine nye bekjente har i ettertiden blitt gode venner. Vi både møtes og meldes og ringes.
Jeg har også et søskenbarn som bor like i nærheten, sammen med sin kone. De har jeg også fått gleden av å møte hver gang jeg har vært der. De er begge engasjert i Sjømannskirken i Albir, som ligger like ved, så der har jeg også vært flere ganger. Jeg har i tillegg blitt kjent med, og fått deltatt i arbeidet til en veldedig organisasjon som heter Corazon Expres. Da jeg var der sist kom jeg faktisk med i en spansk avis også! Vel, - bare navnet mitt sammen med et bilde, men det er lov å være litt kry likevel 🙂
Vi satt opp små, kunstige juletrær med litt pynt på, mange forskjellige steder: Kommunehuset, isbar ved stranden, frisørsalong, optiker, restauranter m.m. I tillegg til lys og kuler, var det små konvolutter der det utenpå stod gutt eller jente, og alder fra 1-12 år. Gjester og forbipasserende kunnes å ta med seg en konvolutt. Inni konvolutten ligger en lapp med instrukser til hva de skal gjøre: Ordne med gave til gutt eller jente i den alderen som står på kortet, pakke den inn, og legge den under juletreet. Deretter vil Corazone Expres hente inn gavene og dele dem ut til barn de er med og har omsorg for. For mange av barna er dette den eneste gaven de får til jul, så dette betyr mye for mange små!
Det var helt overveldende hvor positivt vi ble mottatt over alt hvor vi kom. Det var nå tredje året de holdt på med dette, og de forventet å få inn over 700 gaver, fra totalt 30 ulike steder. Også på Centro Sarepta ble det satt opp et slikt juletre. Dette var det bare helt fantastisk å få være med på!
Dersom jeg skal fortelle om alt som er så flott med Centro Sarepta, og stedene rundt, vil jeg måtte holde på hele natten. Minst. Jeg vil baren nevne tre ting til, selv om også mye annet kunne vært sagt, og det er:
Bibeltimene. I ukedagene er det bibeltimer med ulike tema, fra mandag til fredag. Som regel tre hver formiddag. Det er stor variasjon i temaer som blir tatt opp, og det er også mange spennende mennesker som kommer og deltar som talere. Det er spesielt kjekt å få komme dit og møte nye forkynnere, og få anledning til å bli litt kjent med personen bak talene. Da får også ordet større plass i hjertet.
Omgivelsene. Det er en ro der som er til å ta og føle på. Selv om dagene kan være hektiske, så er det ro likevel. For meg som konstant har så mye uro inni meg, er derfor dette til en spesiell velsignelse for meg. Å få komme inn i denne freden. Det gjør bare så godt!
Det siste er at jeg aldri er alene. Det er stort sett alltid noen på huset, om ikke hele dagen, så i alle fall i løpet av dagen. Det er noe godt med det å få være i et fellesskap med andre over tid. Det er også helt spesielt å få oppleve hvordan fellesskapet i troen på vår frelser, gir en særegen gratisbillett inn til hverandres hjerter. Jeg har møtt og snakket med utrolig mange i løpet av oppholdene mine der, og det tar ikke mange minutter fra jeg møter en fremmed til vi opplever en form for nærhet og fortrolighet på grunn av at vi deler den samme tro.
Centro Sarepta, med alt det innebærer, er både en oase, et fristed, og en trygg og rolig havn, samtidig som det er fullt opp av oppgaver, muligheter og spennende ting som skjer der hver eneste gang. Med andre ord en særdeles rik velsignelse inn i mitt liv. Takk for at jeg får være en del av dette!!
Kan dette stedet være noe for deg også? Ja, det skal du ikke se bort ifra. Det arrangeres både sykkelleirer og fjellvandringsleirer der, og det er ulike bibelkurs det også går an å følge. Besøk hjemmesiden til stedet, og se om det er noe du kan hive deg på. Velkommen skal du være du også 🙂
Jeg går gjennom gangen på kjøpesenteret. Med ett kommer det en person, i stor begeistring, hastende mot meg, som både smiler og vinker. Jeg stanser og ser uforstående på ham. Jeg løfter hånden forsiktig til en liten hilsen og koster på meg et undrende smil. Hjernecellene arbeider på spreng, men det er ikke noe gjenkjennende med vedkommende, og jeg forstår derfor ikke hvorfor han er så i ekstase over å se meg. Forundringen varer ikke mange sekundene, for i det han kommer nærmere, ser jeg at blikket søker FORBI meg. Like bak meg kommer en annen seilende bortover, i samme begeistring som førstnevnte, og jeg blir et nærgående vitne til et hjertelig gjensyn mellom de to.
I dagens stykke er jeg den førstnevnte, den som kommer med glede og begeistring mot deg, men du trenger ikke snu deg for å se etter hvem det er jeg smiler til. Smilet mitt, og gleden min er til DEG.
Til deg som leser, både deg som jeg aldri har møtt, du som er i min bekjentskapskrets, du som er familie, og du som er min venn: På samme måte som dirigenten trenger et orkester, eller et kor for å utføre sin gjerning, er heller ikke det jeg skriver noe uten deg som leser. Jeg trenger ikke mange, men jeg trenger deg. Takk for at akkurat du kikker innom og leser. Det er du som gjør at skrivingen min får verdi.
Til deg som gir meg en likes, og til deg som kommenterer: Ekstra takk til deg. Selv om jeg ser at det er en del som leser, betyr det noe ekstra å få en respons tilbake. Det både motiverer og inspirere til videre skriving på en særskilt måte.
Det var helt impulsivt at jeg gav meg selv den utfordringen å skrive et stykke hver dag i desember. Hvert stykke er skrevet på den aktuelle dagen. Jeg har ingen "bank" liggende jeg kan hente noe fra. Jeg vet heller ikke fra dag til dag hva som kommer, men når dagen er der, vet jeg hva jeg skal skrive. Det kommer på underlig vis til meg.
Denne vennekalenderen fikk jeg til bursdagen min for noen år siden. Den står fremdeles fremme, og hver dag får jeg et ord som minner meg om vedkommende, og om verdien av ekte vennskap. Selv om de nære, dype, fortrolige vennskapene betyr mye for meg, betyr også du som er litt mer i bakgrunnen mye.
Når jeg går med handlekurven min gjennom hylleradene på Rema 1000, får jeg alltid noen gode ord og varme smil med meg fra betjeningen. Mens jeg legger brød oppi vognen, stanser en tidligere kollega og hilser. Mens jeg funderer på hvilken shampoo jeg skal velge, får jeg et nikk og et smil fra en tidligere korpspappa, og ved kassen kommer jeg i kø med en tidligere elevmamma, og jeg får høre litt nytt om livet til denne. Mange av de som tidligere var en viktig del av livet mitt, er nå fadet ut, men de er der fremdeles likevel, som en del av helheten min. De er alle tråder i bakgrunnsteppet mitt.
I dag er det min dag, og i dag runder jeg altså hele 55 år. Jeg vil benytte denne anledningen til å takke alle dere som på ulikt vis husker på meg i dag. Hvert år forundrer jeg meg over alle som skriver en hilsen til meg på fb. Er det noe jeg absolutt ikke er flink til selv, er det å sende en hilsen til deg når du har bursdag. At du likevel husker på meg og sender meg noen gode tanker, betyr mye. Jeg leser hver eneste hilsen med stor glede, både den som er fra deg som er litt uti periferien i livet mitt, og den som er fra deg min venn. Takk til dere alle sammen.
Selv om nære venner er noe av det viktigste i livet mitt, er også kvantiteten av bekjente til stor velsignelse. Jeg trenger dere alle sammen 🙂
Noen år etter at jeg hadde opplevd et stort traume, fikk jeg en svært spesiell opplevelse. Jeg var da sterkt preget av det som hadde skjedd, og slet mye med etterdønningene av dette. Jeg oppsøkte hjelp, og i en samtale, hvor jeg hadde beskrevet hendelsen, var det som om hele meg kollapset. Det var da, mens jeg både fysisk og mentalt og på alle måter var helt på bunnen at det skjedde:
I et syn, var jeg tilbake i hendelsen, men plutselig var det som om øynene og ørene mine ble åpnet. Det stod en ring med engler rundt meg. Bakom denne ringen stod det enda en ring, og bakom den igjen, enda en. Det var umulig å telle engleringene, for de fortsatte lenger enn jeg kunne se. Selve englene er umulig å beskrive. De utstrålte en skjønnhet jeg ikke har ord for. Klærne deres var ikke bare hvite, de var strålende hvite. Selv det hviteste hvite er ikke lenger hvitt etter at jeg fikk se engleklærne.
Det mest vidunderlige var likevel lyden. Jeg kan ikke kalle det sang, for det var så ufattelig og ubeskrivelig mye mer enn det. Den lyden som vi har i våre struper er en svak og fattig variant av det som kom ut av englenes munn. De sang med en voldsomhet i stemmen sin som overgår enhver fantasi. Det var også lyder av alle slags instrumenter, men også disse lydene kom fra englene.
Sangen de sang var denne:
Lammet, ja lammet, dets vunder og sår, æren og prisen i evighet får. Amen, halleluja Amen.
Dette er en liten, kjent sang, men da jeg hørte den fra englene, var det førstes gang jeg hørte den. Senere har jeg hørt den og gjenkjent den flere ganger, men dette var første gangen jeg hørte den sunget. Kjernemelodien var slik vi kjenner den, men i tillegg ble den sunget på et vell av andre kjente melodier. Samtidig. Og alt harmonerte.
Både synet og lyden var overveldende.
Og der var jeg. Omgitt av denne uendelige skaren som sang sin lovprisning til Lammet. Det var ingen av dem som kom bort til meg og rørte ved meg. Det var ingen som kom og løftet meg opp. Det var heller ingen som sa noe til meg om min situasjon, eller som uttrykte bekymring eller medlidenhet med meg. Nei, de bare VAR der, og de SANG.
MEN I DENNE SANGEN BLE JEG GITT STYRKE TIL Å REISE MEG OPP!
Jeg reiste meg og gikk bort fra det som var, og til et trygt sted. Hele englehæren beveget seg med meg, og sangen fortsatte helt til jeg var kommet i sikkerhet.
Etter dette kom jeg til meg selv igjen. Jeg var tilbake i den virkelige verden, men hele meg var nå fylt av fred. Hjertet var helt uttømt av gråt, men nå ble det fylt av en usigelig ro.
Dette synet ble en helbredende kraft inn i livet mitt. Jeg fikk reise meg og komme meg ut av det som var så fryktelig vondt. Det var så mye i dette englesynet som var av en slik dimensjon at hjernen min ikke ville vært i stand til å fremkalt det av seg selv. Derfor vet jeg at det var fra en makt utenom meg selv.
Når en taler utlegger ordet for meg, da kan jeg takke ham for at han viste meg vegen til Jesus, men jeg tilber ikke ham. Jeg tilber Ham som han viste meg vegen til.
Når jeg er ute i naturen, fylles jeg ofte av undring over hvor fantastisk den er. Men jeg bøyer meg ikke for den. Jeg bøyer meg for Ham som har skapt den.
At jeg fikk se englehæren som omkranset meg og sang, fyller meg med den største ydmyket og takksigelse, men jeg lovpriser ikke englene. Jeg lovpriser Ham som også de æret, nemlig Lammet. Kristus.
Fordi jeg ikke har villet ha fokus på at JEG har sett engler, har jeg også vært svært forsiktig med å dele dette videre. Når jeg nå velger å ta det ut i offentligheten, er det fordi jeg tror dette synet også kan gjøre noe godt inn i ditt liv.
Fikk du med deg hva de sang? Jo, de æret og priste Jesus! De viste meg vegen til korset til "dets vunder og sår." Det er ved korset seieren ble vunnet. Det er der samfunnet med Gud ble gjenopprettet. Det er der han møter oss og sier: Se, alt mitt ER ditt!
Ja, jeg har sett engler! En hel hær! Og dette synet har vært en rik velsignelse i livet mitt. Det har ikke bare løftet meg ut av denne ene vanskelige situasjonen, men også i andre minnet meg om hva som gir kraft og styrke, hva som kan få meg til å løfte blikket opp fra meg selv, og hvor jeg kan finne fred.
Jeg diskuterte en gang med en venninne, hvor gammel en var når en gikk under kategorien "gammel." Jeg tenker at vi var i 7-8 års alderen da denne diskusjonen fant sted. Min venninne var helt bestemt på at de som hadde passert 30 år, var gamle. Jeg tenkte da på min far som var omtrent på den alderen, og min mor som var noen år yngre, og var ikke helt overbevist om at de passet med "Gammel" stempelet på seg helt enda. Derfor tok jeg godt i, og svarte tilbake, at nei, folk var ikke gamle før de var førti. Men DA var de gamle! Helt sikkert!
Vel, - det kommer nok ikke som en overraskelse på noen at dette synet har forandret seg betraktelig. Nå synes jeg det er vanskelig å vite hvem som i det hele tatt skal defineres inn i kategorien Gammel. Det er ikke bare grå hår, rynker og alder som er avgjørende faktorer i denne sammenheng, men like mye vitalitet og livsglede.
I yngre dager hadde jeg også lett for å tenke at gammel var synonymt med kjedelig. Dette er også et syn som har endret seg betraktelig. Jeg forstår ikke helt hvor jeg hadde denne oppfatningen ifra, for de Gamle jeg kjente som barn, var stort sett bare omsorgsfulle, hyggelige og gode mennesker.
Akkurat nå sitter disse to "Gamle" i stuen og småprater mens jeg har gjemt meg på kjøkkenet for å skrive dagens stykke. Mor til venstre, og svigermor til høyre. Skrivingen går litt trått, for det er litt koselig å bare sitte her og lytte etter lyden av stemmene deres og småpraten og latteren. "Hvordan går det med..." "Jo, takk... " "I det siste har jeg..." "Nei, så hyggelig..."
Nå, hvor jeg selv har passert middagshøyden, og er laaangt inne i kategorien gammel etter min barnlige definisjon, må jeg si at de eldre som er og har vært i livet mitt, har vært meg til stor velsignelse. Kjedelig har blitt byttet ut med verdighet, ro, tillit, trygghet og visdom. De fleste som har noen år bak seg, har også ulike erfaringer med i minnebøkene sine som gjør dem bedrer rustet til å utvise forståelse for andres ulike ståsteder og behov.
Til deg som er en del av livet mitt som hører til i gruppen Eldre (ikke nødvendigvis Gammel 🙂 ), til deg vil jeg si: Du er viktig i livet mitt, og jeg teller deg med blant mine velsignelser. Jeg er deg takknemlig for alt det du har lært meg, for dine gode håndtrykk når vi møtes, for vennligheten i smilet ditt, for vennskap og for omsorgen i ordene dine.
Må du bli rikt velsignet tilbake for alt du har gitt meg.
Da jeg var ganske liten, trodde jeg at verden tidligere kun var i sort hvitt. I mitt hode var dette noe som var helt selvfølgelig. Alle bilder fra gamle dager var i sort hvitt, og dermed var det også slik verden var den gangen. Enkelt og greit. Hvor gammel jeg var klarer jeg ikke å erindre, men så mange årene kan jeg ikke ha vært en sommerdag jeg lå i gresset og så på alle fargene rundt meg, og tenkte hvor heldig jeg var som ble født etter at fargene var kommet til. Jeg husker heller ikke hvem som fortalte meg at fargene alltid hadde vært til, eller noe om foranledningen til at det i det hele tatt ble sagt, men jeg husker veldig godt forskrekkelsen min. Dette var en av de virkelig store oppdagelsene jeg hadde som liten.
Nå kan vi se på verden på så mange slags måter. Det er bare å sette på seg noen briller, så kan opp bli ned, og frem bli tilbake, og alt som er oppleste og vedtatte sannheter blir snudd og vrengt. Vi kan gå inn i 3D verdener, animasjonsverdener og mye annet rart med tidens moderne briller. Jeg har forsøkt å drible ball med promillebriller. Det var en særdeles merkelig og morsom opplevelse.
De mest fantastiske brillene er likevel usynlige. Det er bønnebrillene. Når jeg tar på disse brillene, går jeg inn i en verden av en helt annen dimensjon. Da er jeg i fortrolig samfunn med ham som har ALL MAKT i Himmel og på Jord. I denne nærheten trenger jeg ikke skjule noe som helst. Alle følelser er tillat. Alle lengsler, alle sorger, alle gleder, all jubel, all frykt og alle bekymringer kan jeg ta med meg inn i dette rommet og øse det ut med både tårer og latter. Ingen ting er for smått og ingen ting er heller for stort. Tiden forsvinner også i denne dimensjonen. Om jeg kommer med et lite hjertesukk, eller er i inderlig bønn i lang tid. ser Han meg, og hører Han meg, og der rekker Han sin hånd ut mot meg.
Jeg har tenkt mange ganger, at selv om Gud ikke fantes, selv om bønnesvar bare var en illusjon, en fantasi, en drømmetilstand, så vil jeg likevel tro på det. Om ikke annet, så er det å ha et sted å gå til med alt en bærer i hjerte, så velsignet godt i seg selv, at jeg ikke ville vært det foruten av den grunn.
Som ganske ung, leste jeg en liste som Rosenius hadde skrevet, over hva en daglig skulle gjøre i sitt kristenliv. Ett av punktene på denne listen var følgende: Begjær daglig ett eller annet av Gud.
På denne tiden hadde jeg en klasse i tresløyd, hvor en av guttene var svært utfordrende. Det var umulig å vite hvor hammeren traff, eller hvor plankebitene flagret i disse timene. Jeg måtte ha øyner med meg alle steder, og helst et dusin flere armen enn det jeg hadde. Jeg var like fortvilet hver gang disse timene var over.
Etter å ha lest dette punktet, bestemte jeg meg for å starte å be særskilt for disse timene. Onsdags morgener, fra jeg stod opp, stelte meg, spiste frokost, kjørte til jobb, og gjorde meg klar, var jeg i bønn for både denne gutten spesielt, for hele gruppen og for meg selv.
Det underlige var, at etter at jeg startet denne bønnekampanjen i mitt eget hjerte, begynte hammeren å treffe der den skulle. Plankebitene havnet på rett sted, og ble etter hvert til det de var ment å bli. Var det bare min innstilling, og mitt fokus på disse timene som førte til denne endringen, eller var det noe mer? Jeg både var, og er fremdeles urokkelig overbevist om at det var en høyere kraft som var med i disse timene og forårsaket denne forandringen.
I bønnebrillenes magi, ligger også måten vi ser og opplever verden på. Det er som å gå fra sort hvitt til farger. Ved å be for det som er vanskelig, forsvinner litt av vanskeligheten. Ved å be for en uvenn, blir det med ett vanskeligere å se på ham som en uvenn. Ved å be om styrke til å møte dagen, blir ikke dagen fullt så krevende.
I Guds eget ord har vi ufattelig mange løfter knyttet til bønn. Her vil jeg bare ta med dette ene:
Matteus 7:7-11
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.
Dersom du tror at du oppsøker Jesus når du ber til ham, tar du feil. Når du ber, er det fordi han allerede har oppsøkt deg. Det er han som har kommet til deg. Han banker på hos deg, og i bønnen lukker du ham inn til deg.
Hva tenker du min venn? Er det ikke verd å prøve? Hva skulle du vel ha å tape? Er du fremdeles usikker kan du be denne enkle bønnen her:
Herre Jesus, dersom du finnes, da la meg få se deg, og gjør mitt hjerte villig til å bli funnet av din nåde.
Vi har alle mennesker i våre liv som har vært med på å forme oss til dem vi er i dag. I dagens stykke vil jeg skrive om tre som har betydd noe spesielt for meg.
Den første jeg vil nevne, er dirigenten i Alversund Kammerkor: Odd Leif Mjøs. Jeg har flere ganger fått gleden av å være med på å fremføre store verk som Juleoriatoriet av Bach og Händels Messias. Sommerkonserter, julekonserter, allsang, kirkesang og litt forskjellig annet har det også blitt. Selv om jeg i løpet av årene har vært litt av og på som medlem, har alle opplevelsene med koret satt sitt spor.
Når vi får utdelt sanghefter til et nytt storverk, kan det ta motet av den beste sangeren. Fremfor oss har vi side opp og side ned med krevende noter som skal øves inn. Da er det lett å bli litt mismodig, og tenke at dette blir alt for krevende. Men så gjør Odd Leif denne genistreken, at han plukker alt fra hverandre og deler det opp i småbiter. Vi klarer ikke hele verket på èn øving. Vi klarer ikke en hel sang engang, men vi klarer å komme oss gjennom noen takter. Sånn noenlunde i alle fall. Neste gang klarer vi disse taktene litt bedre, i tillegg til noen til. Og slik bygger han oss opp. Bit for bit. Terper og driller.
Han demonstrere for oss ikke bare med stemmen, men med hele seg både hva og hvordan. Snart er han på gulvet og lar armene sveve i store, langsomme buer gjennom rommet, eller han flyr langs stolradene og viser hvordan vi skal seile inn i, gjennom og ut av en strofe. I neste øyeblikk er han på flygelkrakken, og lar tonene vise veg.
Og alltid med et smil! Om bassene henger etter, stanser han opp, gang etter gang etter gang etter gang, og oppmuntrer og viser frem takten med smil og gode ord. Om vi i soprangruppen blir litt for høyrøstet, hysjer han bare varlig på oss. Om altene kommer litt for mye i bakgrunnen, henter han dem frem igjen, og om tenorene ikke finner de riktige tonene, spiller og synger han med dem til de får festet seg.
På en skala fra 0 - 10, der 0 er helt elendig og 10 er det beste som er mulig å få til, ligger nivået på koret vårt rundt en sekser. Litt over snittet vil jeg våge å påstå. Men det Odd Leif får til, er å heve oss over det vi egentlig er i stand til, slik at vi havner på en syver, og kanskje også helt opp mot en åtter. I alle fall får han oss til å sitte igjen med den følelsen. Kanskje publikum opplever det annerledes, men den opplevelsen han gir oss, er at vi har fått til noe stort, at vi er dyktige, at vi har mestret, og at han er både stolt av oss, og fornøyd med oss. Selv om jeg er voksen, er følelsen av å lykkes, og av å mestre, noe som fyller meg med stor glede.
Når Odd Leif tar oss med på en slik reise, så vet han noe som vi andre ikke vet. Han kjenner hele verket. Ikke bare korstemmene, men hele partituret hvor både orkester og solister er med. Takt for takt jobber han med å flette oss inn i den store helheten, og til slutt er vi ved målet alle sammen. Orkesteret stemmer sine strenger, solister og kor varmer opp. Spenningen, forventningen og gleden som fyller oss i de små sekundene fra Odd Leif løfter armene sine, og lar dem hvile et øyeblikk i utstrakt stilling, før første takt signaliseres - er vidunderlig.
Odd Leif er den som fører oss frem, driver oss og løfter oss. Uten ham, er vi ingen ting. Men han er heller ingen ting uten oss! På samme tid som han gjør oss dyktige og store, er det også vi som gjør ham stor. Det er vi som er hans verk. Vi er i et samspill hvor den ene ikke kan skilles fra den andre.
Over til min neste dirigent. Det er psykologen min Cathrine. Hun gjør mye av det samme med det indre i meg som Odd Leif gjør med musikken. Med sin kompetanse og sine mange års erfaringer, har hun et øvet blikk som helt fra første stund jeg var hos henne, hadde oversikt over store deler av partituret. Selv om dette er levende musikk, hvor alt ikke er fastsatt, så er det en rytme, og noen grunntoner som ligger i bunnen.
Noen ganger er jeg som et lite barn som ivrig vil vise hvor flink jeg er til å spille. Jeg kan det så godt at jeg haster i veg i et tempo som kan ta pusten fra enhver. Da får hun meg til å stanse og lytte, og så prøve igjen. Litt langsommere. Da hører jeg selv hvor mye mer harmonisk det blir, og hver enkelt tonene får tid til å komme frem slik de var ment.
Andre ganger har jeg glemt hele melodien. Jeg kunne den jo så godt, og så har den blitt helt borte fra meg. Alt jeg har lært har bare forsvunnet i et tåkehav. "Skal jeg nynne litt for deg," spør hun da gjerne litt forsiktig. Selv om jeg ikke har tro på at jeg kan finne melodien igjen, svarer jeg ja. Så nynner hun litt på de første tonene. Så litt til. Gir meg tid. Venter litt, og nynner igjen. Dermed så åpner det seg igjen. Melodien bølger gjennom meg. Først sammen med henne, og så er jeg klar til å overta den igjen. Den var ikke så langt borte fra meg som jeg trodde.
Hun har lært meg takknemlig mye om livets musikkstykke. Hvor vakkert og sart det kan være, også når tonene går i moll.
Den siste jeg vil ta med er presten Jan Bygstad. Jeg fikk gleden av å bli kjent med ham tidlig i tyveårene, og har siden da fått være med på en del av bibeltimene og gudstjenestene han har hatt. I de senere årene har det blitt mest via nettet.
Når han dirigerer er jeg publikum. Orkesteret hans består av Guds ord, grunnskriftene og historisk bakgrunnskunnskap. Å få lytte til hvordan han belyser ordet med ordet, hvordan han fletter sammen det nye og det gamle testamentet, evangeliene, salmene, Mosebøkene, profetene og brevene, ja, - det er som å få lytte til et mesterverk. Det har blitt ufattelig mange verk i løpet av årene, men i hvert eneste ett, er det ett tema som går igjen. Når jeg setter meg ned for å lytte, vet jeg før han starter, at på ett eller annet sted vil disse strofene komme med, - og de kommer alltid. Og det er budskapet om at frelsen er i Jesus Kristus, og bare i ham. I hans frelsesverk er vegen åpnet for oss inn til Gud rike. I ham, og ingen andre steder. Og det er NOK. Det han har gjort er NOK for alle. For meg og for deg.
Når disse tonene kommer, da gir de en ekstra gjenklang hos meg. Tenk at det virkelig er nok! Da er det håp for meg også. Da kan jeg med visshet få kalle meg et Guds barn, for det har ikke noe med meg å gjøre. Alt handler om Jesus! Jeg er bare mottaker. Den som får.
Selv om jeg her har nevnt tre navn, representerer de samtidig mange andre. Likevel har disse tre en særstilling hos meg, og jeg kjenner meg rikt velsignet av deres tålmodige, trygge og taktfaste dirigering inn i mitt liv.
Så er det en dirigent til, som overgår dem alle sammen, og det er Herren selv. Han som har oversikten over HELE partituret! Han fører inn i både dur og moll. Lyse, lette fløytetoner, etterfølges av paukers drønn. Stakkato og legato. Pianissimo og Forte. Jubeltoner og sørgemarsjer. Alt sammen er med. Når han får komme med dirigentstaven og ta ledelsen, da blir det rett uansett. Uansett.
Du er velkommen til å følge meg på fb gruppen min som du finner her: Bondekone | Faceboo
Jeg skal hente en lang stige. Den er både lang og tung, så for å få den med meg, trer jeg det midterste trinnet over hodet, slik at jeg får tyngden fordelt på begge skuldrene. Joda, det går, om enn bare så vidt. Stigen stikker ut flere meter både foran og bak meg. Jeg har mer enn nok med å holde fokus på å få stigen med meg dit jeg skal ha den, og legger derfor lite merke til omgivelsene rundt meg. Mens jeg går hører jeg noen lyder bak meg, og snur meg instinktivt for å se hva det er. Det jeg da ikke har tenkt på, er at når jeg snur meg, så følger også stigen med, og med det uheldige resultatet at det bakerste trinnet suser med stor kraft inn i hodet på en stakkars forbipasserende, og slenger ham i bakken.
Hva gjør jeg?
Jo, jeg snur meg rett veg igjen og går videre. Han som kom bak meg måtte jo ha sett stigen, så at han ble truffet og slått i bakken, var helt og holdent hans eget problem. Ikke min sak!
Eller jeg utviser litt mer medynk, så jeg henvender meg til ham og sier: "Beklager, men du kom i vegen for meg. Det var leit at du ble skadet, men det var ikke min skyld." Deretter bruker jeg tid på å forklare hva jeg skal med stigen, for at han skal forstå meg og min side av saken. At han ligger der og stønner og strever med å få med seg hva jeg sier, er mindre viktig. Det som betyr noe, er at han forstår min side av saken.
Eller jeg legger ifra meg stigen, går bort til ham og sier: "Unnskyld! Det var ikke meningen å treffe deg, det var et uhell, men jeg ser at du ble skadet, og ber deg inderlig om tilgivelse for det." Deretter forsøker jeg så godt jeg kan å få ham opp igjen, og å gi ham den hjelpen han behøver.
Livet er slik, at vi stadig kommer borti hverandre med våre stiger. Både i tankeløshet og uvitenhet. Det var kanskje ikke med overlegg, men likevel sier vi og gjør ting som både sårer og skader andre. Noen ganger skjer det også med fullt overlegg. Vi vet hva vi gjør, og likevel gjør vi det.
Vi bør alle vokte oss i både tanker, ord og gjerninger, slik at vi i størst mulig grad unngår å gjøre hverandre vondt. Mye kan forhindres , men ikke alt. Det er likevel en vidunderlig, magisk medisin mot mange av disse sårene vi påfører hverandre, og det er villighet til å gi tilgivelse, og vilje til å søke den.
Vi har så lett for å tro at å erkjenne feil og mangler i eget liv, vil føre til ruin for oss selv, men det er det motsatte som skjer. I denne erkjennelsen ligger kilden til både nærhet og dypere vennskap. Det er også en kilde til å kunne leve i fred med seg selv.
Jeg er uføretrygdet på grunn av skader andre har påført meg. Jeg lever hver dag med konsekvensene av andres inngrep i livet mitt i større eller mindre grad. Jeg skal ikke gå i detaljer om dette, men fordi jeg i så stor grad har fått kjenne på andres slag, både de utilsiktede og de med overlegg, så kan jeg også med stor frimodighet si noe om tilgivelsens helende kraft! Dette har jeg også fått erfart!
Å søke tilgivelse er til velsignelse for både en selv og den andre, men det er en enda større velsignelse i det å kunne GI tilgivelse. Når jeg ser og minnes hva Jesus har gjort for meg, da blir det ikke så vanskelig å gi videre litt av det jeg selv har fått i overflod. Han sier ikke: Jeg skal tilgi deg denne gangen, bare du ikke gjør det igjen. Eller, Jeg skal tilgi deg for det og det, men de tingene der trenger du ikke komme til meg med! Å være et Guds barn, betyr at ALT - både det jeg vet om, og det jeg ikke vet om som jeg har gjort galt, - ER tilgitt. Selv på de tyngste dagene, kan jeg ikke være helt ulykkelig med denne vissheten i hjertet.
I mitt liv, er den største byrden å ikke få lov til å gi tilgivelse. Når jeg har søkt oppgjør, med den hensikt å skape forsoning og fred, og motparten ikke er villig til å erkjenne, og dermed heller ikke vil ta imot den gaven jeg rekker frem, da blir såret stående med sin verkebyll. Selv om tiden kan mildne litt, rives skorpen lett av igjen.
Livet er for dyrebart og for kort til å ville hverandre vondt. Til deg som vet at du har noe uoppgjort i livet ditt: Våg å ta skrittet! Våg å stå i erkjennelsen! Våg å ta imot!
Det er Advent. Vi venter på Herrens komme, og han kommer til deg, som til meg, med sin dyrt kjøpte tilgivelse. Gi alt du bærer på til ham, så skal du få kjenne kraften av hans velsignelse inn i ditt liv.
Jeg har ofte sagt til elevene mine, at å bo i Norge er som å vinne i lotto hver eneste dag. Vi lever i et av verdens rikeste og beste land. Vi blir ivaretatt fra vugge til grav. Gratis grunnskole, og gratis helsetjenester til langt opp i tenårene, og mengder av ulike gode velferdsordninger. Selv om alt ikke fungerer optimalt for alle, så har vi likevel mange gode system og ordninger som de fleste andre land bare kan drømme om!
I fjor hadde jeg et døgn hvor jeg var innlagt for å få smertelindring grunnet dobbel prolaps i ryggen. Helt fra første kontakt med legekontoret og til jeg reiste hjem igjen, ble jeg møtt med den alle beste hjelp og omsorg.
Jeg kom inn på sykehuset like før middagen skulle serveres. Medisinen hadde fremdeles ikke fått tid til å dempe smertene noe særlig før en hyggelig, ung student kom inn og lurte på om jeg var klar for mat. Vel, - akkurat da var det noe av det siste jeg tenkte på, men hun stod der så fint og forklarte hvor viktig det var å spise, - og la stor vekt på at en også fortere ble frisk da. Så begynte hun å ramse opp hva hun kunne tilby. Dersom jeg ikke ville ha det som var dagens middag, kunne hun lage både det ene og det andre til meg på kjøkkenet. Det var ingen grenser for hva jeg kunne få. Listen ble etter hvert så lang at jeg til slutt bare måtte si: "Jeg kan godt ta en liten porsjon med dagens rett." Lykkelig snudde hun på hælene, og et øyeblikk etter var hun på plass med maten, - og jeg hadde ikke hjerte til annet enn å spise.
Jeg har etter hvert fått en del erfaring med ulike instanser innen helsevesenet, og jeg kjenner på en stor og inderlig takknemlighet til alle sammen. Jeg har blitt sett, hørt, ivaretatt og vist både omsorg og respekt hele vegen. Selv om det finnes unntak, tror jeg de fleste andre også opplever det slik.
Yngste datteren vår var uheldig og brakk foten i et skitrekk for noen år siden. Først ble hun hentet med pulk, og deretter kjørt med ambulanse til sykehuset. Da hun var ferdig gipset sa hun til meg: "Vet du hva jeg tenkte på mens jeg lå og ventet på pulken?" "Nei," svarte jeg. "Jeg tenkte: Så heldig jeg er som er født i Norge, for jeg vet at jeg vil få hjelp!"
Jeg syntes dette var sterke ord fra en ung tenåring. Midt i smertene var hun trygg, for hun visste at hjelpen ville komme.
Ja, vi er virkelig rikt velsignet vi som får lov til å bo i Norge, men med denne velsignelsen følger det også ansvar. Vi skal ikke misbruke godene vi har fått, og vi skal dele det vi kan.
Nå tror du kanskje jeg er helt tullete som tar med Døden som en velsignelse, men før du lar den tanken få feste seg, ber jeg deg om først å lytte etter hva det er jeg vil si.
For foreldrene våre, vennene våre, kollegaene våre, de vi ser tilfeldig på gaten, de vi omgås med som venner, de som er våre uvenner, og for absolutt alle andre er det kun èn eneste ting som er helt sikker, og det er at vi skal dø. Når og hvordan har vi ikke kontroll over, men en dag kommer denne dagen for oss alle sammen.
Da jeg som attenåring gikk på Sagavoll folkehøyskole, var jeg ofte gjest hos Jon og Berit Berg. De var blant de første "Kinamisjonærene" på 90tallet, men måtte hjem igjen da landet ble lukket. Han reiste som forkynner i mange år, men da jeg var hos dem, var de begge godt inne i pensjonisttilværelsen. Mye ble sagt, og èn av de tingene som har fulgt meg siden, er Berit sine ord: "Jeg har hele livet bedt for dødsdagen min, at jeg må få sovne inn rolig, og bevart i troen." Da dagen kom, stanset hjertet bare stille mens hun satt på sengekanten en morgen og skulle til å kle på seg. Fredfullt, og rolig - og bevart i troen, fikk hun gå inn til Livet.
Det er ikke mange ukene siden jeg fikk gleden av å være sammen med Magnhild Dyrdal mens hun lå på det siste. (Bl.a. kjent fra filmen Folk ved fjorden). Den ene gangen var en lørdagsformiddag. I løpet av de timene jeg var der, var det tre stykk som ringte og ville bestille pølser av henne. (Hun var en mester i å lage spekepølser). Kreften hadde gjort henne liten og spinkel. Hun satt bakeoverlent i sengen. Håret lå i sine vakre, hvite bølger som en krans rundt hennes fine ansikt. Øynene var fremdeles levende, og stemmen full av kraft, så da hun svarte innringerne, sa hun med sin vanlige, fyldige stemme: "Det er Dyrdal."
Så har de nok spurt etter i andre enden hvordan det gikk med henne, for hun svarte: "Det går dårlig! Nå ligger jeg her og venter på at Jesus skal hente meg. Du får dessverre ikke kjøpt flere pølser av meg, så nå må du finne deg et annet sted."
Det fantes ikke vemod eller sorg i stemmen. Bare kraft og styrke, og etter at hun tredje gang hadde svart på denne måten, klarte jeg ikke å dy meg men måtte le høyt. "Hva i all verden tror du de tenker i den andre enden når du svarer dem slik?" spurte jeg henne. "De må jo bli helt forskrekket!"
Da så hun på meg med et både lunt og lurt smil og svarte: "Ja.... men jeg ser nå litt an hvem det er som ringer da..." Og så lo hun sammen med meg.
Mens vi videre pratet om helt vanlige ting, sa jeg at jeg nå skulle rydde inn alle hagemøblene for vinteren. "Det er et par hagestoler som står ute hjemme hos meg," sa Magnhild da. "De har nok blåst over på ryggen nå." "Er det noe jeg kan gjøre for deg?" spurte jeg. "Nei," sa hun, og så bestemt på meg. "Alt det der er fortid. Det kan andre ta seg av. Nå ser jeg bare fremover!" Så lente hun seg bakover, hvilte hodet mot puten og så opp mot taket. Hele Magnhild utstrålte fred.
Da fortalte jeg henne om Berit og det hun hadde sagt til meg i ungdommen, og at jeg også siden da hadde bedt for dødsdagen min. "Det vil jeg fortsette med," sa jeg til henne, "men nå vil jeg be om at jeg må få dø slik som ho Magnhild." Da smilte Magnhild mot meg og sa: "Velkommen etter."
Bare et par uker etter at jeg var hos Magnhild siste gangen, fikk hun sovne fredfullt inn hun også. 76 år gammel rakk hun å bli. Selv om hun ønsket å leve, var hun også klar for å møte døden. Døden var ikke døden for henne, men å få komme hjem til Jesus. Det var han som var på veg for å hente henne til seg.
Jeg er så grunnfestet i min tro på at jeg, som et Guds barn, har et liv i vente etter dette. Et som er uendelig mye bedre. Derfor er ikke tanken på døden noe som skremmer meg. Den er en håpets stjerne.
Det var en som en gang sa til meg, i en tid hvor jeg var langt nede: "Det er godt at døden er et alternativ." Dette var ikke ment som en oppfordring til selvmord, men ord til trøst. Vissheten om at jeg også en gang skal forlate dette livet, er virkelig en trøst for meg. Ikke fordi jeg ikke vil leve. Tvert imot. Vissheten om døden gjør livet mer verdifullt. Mer verdt å leve. Fordi jeg vet at det er NÅ jeg lever det livet jeg har her i tiden, gir det meg også lyst til å leve det fullt ut. Hver dag blir mer verdifull, og hver opplevelse og glede jeg får blir mer kjærkommen og dyrebar for meg.
For å leve livet helt og fullt, må også vissheten om døden være med. Når livet leves sammen med Jesus, er døden en fortrolig venn som en gang skal banke på for å hente meg. Jeg håper han drøyer litt. Jeg har det ikke travelt med å møte ham, men når han kommer håper jeg å kunne si slik som Magnhild: Alt som har vært er fortid. Det ligger bak meg. Nå ser jeg bare fremover!
I mitt liv er så absolutt også døden en av de velsignelsene jeg vil telle med.
Det er godt å ha et sted å høre til. Et sted som er hjemme. Borte bra, men hjemme best, sies det i ordtaket, og det vil jeg også bekrefte for min egen del. Jeg reiser gjerne både hit og dit, men så er det en egen glede ved det å få komme hjem igjen. Hit hvor jeg har alt mitt, og her hvor jeg hører til. Mann og hus og hage og gard og svigermor og svoger og alt sammen. Det er dette som er mitt sted, og jeg er utrolig glad for alt sammen.
Men jeg har også mange andre steder hvor jeg hører til. I dag var vi på "Syng julen inn" møte på bedehuset. Både huset og menneskene der er en stor del av livet mitt. Alle gode smilene jeg har fått der i løpet av mange år, mange fine felles opplevelser og mengder av vennlighet og gode ord, det har både formet meg og preget meg, - og skapt tilhørighet hos meg.
Eldste jenta vår spilte flere år i korps, og yngste jenta var var lenge med i fotballen. I de åren var også jeg både korpsmamma og fotballmamma. Jeg hørte til sammen med de andre foreldrene som kom dit sammen med barna sine. Vi satt på bakrommet og drakk te og kaffe og sladret om stort og smått mens ungene spilte i gymsalen, og vi satt på tribunen og pratet sammen mens vi så på både treninger og kamper. Det var gode steder å få høre til. Den gangen. Men livet tar oss videre, og slike tilhørigheter er forbigående.
Nå er jeg kommet dit i livet at jeg ikke lenger kan lene meg på barna, og finne steder å høre til via dem. Nå må jeg skape mine egne steder. Nå har jeg mange steder hvor jeg hører til. I kor, i bønnegruppe, sammen med mange gode venner, med familie og på bedehuset. Men det har ikke kommet av seg selv.
Da jeg flyttet hit var jeg fryktelig ensom de første årene. Jeg kjente ingen andre enn mannen min og hans vesle familie. De jeg jobbet sammen med, var gode kollegaer, men det ble ikke noe mer enn det. Og i menigheten var det vanskelig å få innpass. Etter at barna kom, var det mange dører som åpent seg, og det ble lettere å bli kjent med andre. Likevel var det en stor jobb å gå fra å være en fremmed til å komme på innsiden.
Jeg vil påstå at ensomhet er et valg! Det høres kanskje hardt og brutalt ut, men det er mye sannhet i det. Du er selv ansvarlig for hvordan du vil leve livet ditt. Ingen andre kan leve det for deg. Dersom du er ensom, og vil ut av ensomheten, er det du selv som må ta grep.
Det koster å satse. Ja, det er mye som kan bli vanskelig på vegen, men det kan også gå godt. Jeg tror vi ikke tør å stille oss sårbare for hverandre fordi vi er redde for å bli avvist. Og blir vi avvist èn gang, to ganger, eller kanskje også flere ganger, er det lett å generalisere og si til seg selv at slik vil det alltid være. Det er løgn! Jeg tror at alle mennesker bærer i seg muligheten til å høre til et sted. Her i Norge er vi utrolig heldige som har mengder av muligheter. Det er utallige organisasjoner som trenger frivillige, vi har idretten som skaper rom for tilhørighet for ufattelig mange, det finnes strikkekafèer, sjakklubber, padleklubber, bokklubber osv, og på de fleste steder er det også menigheter som gjerne tar imot nye.
Jeg har de siste årene vært med i en bønnegruppe. Da jeg begynte der, tenkte jeg først at dette ikke var rette stedet for meg. Vi var alle så forskjellige, og jeg følte meg både utilpass og fremmed med de som var der. Men jeg ble heldigvis værende. For de rare, snåle menneskene i denne gruppen, som er totalt annerledes enn meg, har blitt noen av mine mest kjære, fortrolige og nære. Den gruppen har blitt et ankersted for meg, hvor jeg har funnet et trygt og godt tilholdssted. Og det hadde jeg virkelig ikke trodd at skulle være mulig med den gjengen der.
Ja, jeg har lært at når en tør å åpne opp litt, vise litt av sitt sanne jeg og være interessert i den andre, da åpnes hjertene, og da skapes også tilhørighet.
Til deg som er ensom, og som kjenner at det koster for mye å jobbe seg ut av ensomheten. Til deg vil jeg si: Det er en som vil inn til deg, og som kommer TIL deg. Du slipper å gjøre noe annet enn å si Kom inn, så vil han komme inn til deg. Jesus er hans navn, og mer enn noen andre og noe annet, er han i stand til å fylle ensomheten din med tilhørighet. Den gleden han kan fylle livet ditt med, kan bare erfares. Den kan ikke forstås på andre måter enn ved å lukke ham inn.
Når jeg skal telle mine velsignelser, da kommer alle mine tilhørighetssteder langt oppe på listen. Til alle dere som har sluppet meg inn i hjertene deres og laget rom for meg, vil jeg si min aller varmeste og hjerteligste takk.
Og til Ham som alltid er hos meg, som aldri forlater meg og som aldri svikter meg, kan jeg umulig få takket nok.
Det er de som sier at de ikke bryr seg så mye om gaver. De har alt, og trenger ingen ting. Vel, - jeg hører ikke til i den kategorien. Visst nok har jeg alt, og mangler ingen ting, men jeg blir umåtelig glad for gaver likevel, - og det jeg blir aller mest glad for, er det jeg får som er hjemmelaget.
Jeg har skatter som ligger fremme enda som jeg fikk da jeg var tenåring. Klokkestrengen på bildet nede til venstre, fikk jeg da jeg var ca 15 år. Den har jeg hatt fremme alltid siden. Bilder, hardangersøm, sjal, sokker, gensere.... Det er små mye fint. Men det fineste er at den som har laget det, har gjort det med tanke på meg. På soverommet har jeg liggende fremme flere av de tingene jeg har fått. De er alt for dyrebare til å gjemmes bort i et skap. Jeg må ha dem slik at jeg kan se dem. På kjøkkenhylla har jeg hengt et vakkert kort som jeg en gang fikk, og på pianoet ligger duken svigermor broderte til meg.
I fjor kom en venninne til meg med en spesiell gave. Hun hadde farget, dekorert og skrevet ulike ord på hele 24 små steiner. Det er en av de beste gavene jeg har fått noen gang. De små steinene ligger over alt i huset. På kjøkkenet, på pianoet, i vinduskarmer, på nattbordet. Og over alt står det ord som gjør meg godt, og som gjør meg glad. "Alt sammen er ord som enten passer på deg, eller som jeg ønsker for deg," sa hun da jeg fikk dem. En så utrolig fin ting å gjøre!
Oppe i gangen har jeg en pyntestige hvor jeg har hengt opp et strikket pledd som min svigermor har laget, et heklet sengetreppe fra min mormor, og en liten hardangersømsduk fra min mor. Jeg ser på dem hver dag og gleder meg over både gaven og de som en gang har laget dem.
På torsdag kom en venninne innom og hadde med seg litt julebakst til meg.
Jeg kan ikke ta med alt, selv om hver eneste gave fortjener å få sin plass i solen. Til deg som har gitt meg noe fra egne hender, skal du vite at det har stor plass i hjertet mitt.
For meg er alle disse hjemmelagde skattene rike velsignelser i livet mitt. Tusen hjertelig takk til hver enkelt av dere som har laget noe selv som jeg har fått.
Dersom du lurer på hva jeg ønsker meg til jul, så er svaret at jeg ønsker meg akkurat det jeg får, men aller mest noe du har laget selv. Et ord på en stein har stor verdi.
I dag har jeg gått og fundert på denne underlige lille tingen, og den kraften som er i det, nemlig Smilet og Latteren. Dette vil jeg påstå er kroppens egne lykkepiller. Kroppen har en tendens til å være der vi selv er, noe som betyr at disse pillene også alltid er tilgjengelige. Jeg har ikke kunnskap nok til å kunne forklare det som skjer i kroppen vår når vi smiler og ler, men AT det skjer noe godt, tror jeg vi alle kan si oss enige i – grunnet erfaring.
Både når jeg får et smil, og når jeg gir ifra meg et smil, skjer det noe mellom meg og den andre. Om det er mellom meg og en venn, en jeg går forbi, bussjåføren, ekspeditrisen, et barn, en ungdom, en voksen, en eldre… Ja hvem det enn er, og hvor det enn er, så er det stjernestøv av små velsignelser inn i livet mitt.
Jeg har også fått erfare at å smile, selv om det ikke er til noen, eller av noe, - bare smile for å smile, - er noe som påvirker meg. Det går inn og gjør noe i meg som jeg ikke har kontroll over selv. Det skaper et glimt av lys og håp. Ja, det kan høres helt tåpelig ut, men jeg har noen ganger, - når det ikke har vært mulig å klare å smile selv, - gått med en blyant i munnen. Når jeg biter over den, da drar munnvikene seg oppover enten jeg vil det eller ikke, og så skjer det som da bare må skje.
Å få le sammen med noen, er både sterkt, og befriende. Da er det noen gode hormoner som blir frigjort rundt i kroppen, og vi fylles av en naturlig rus. Dette er noe som skjer både fordi vi opplever noe som det er verdt å le av, og fordi vi faktisk ler.
Nå skal jeg si deg noe lurt. Selv om det første momentet ikke er til stede, betyr ikke det at det andre må utebli. En gang mannen min var borte og jeg skulle ta fjøsstellet, var jeg så langt nede at jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne styrke til å komme meg på føttene en gang, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte. Jeg husker at jeg tenkte: Hvor i all verden skal jeg hente kreftene fra. Svaret kom flyvende inn i hodet mitt: Le litt! Bare le litt!
Og jeg lo. Det var en både kunstig og rar latter, og hadde jeg hatt tilskuere da, ville de trodd jeg var riv ruskende gal. Men jeg lo, - og jeg kom meg på beina. Også mens jeg melket kyrne lo jeg litt innimellom, og for hver gang ble ryggen litt rettere, og skrittene litt fastere.
Smilet og latteren, det er det mest naturlige vi bruker når vi er glade. Heldigvis har jeg mange i livet mitt som jeg kan smile til, og mye jeg også kan smile av. Og så vet jeg at dette også er nyttige redskaper i verktøykassen min når dagene går litt i stykker.
Også dette vil jeg takke min skaper for. Han som vet alt, vet også hvilke vansker som venter oss. Tenk at han har formet oss så kunstferdig at det finnes krefter inni oss som kan løfte oss opp slik at vi også skal makte å komme oss gjennom de vanskeligste dagene.
Så har jeg også fått den erfaringen at livet med Gud er Godt. I det har jeg en ustoppelig kilde til å lokke frem gleden med. De velsignelser han fører inn i livet mitt, «fyller min munn med latter, og min tunge med jubel.»
Salme 126:2
Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: «Stort er det som Herren har gjort mot dem.»
Ja, i dag teller jeg disse to velsignelsene: Smilet og latteren, og i dag fryder jeg meg ekstra over at de får komme av seg selv. Uten å være påtvunget. Dagens gleder har lokket dem frem mange ganger. Jeg håper du også har en slik dag i dag at smilet og latterens velsignelser får fylle deg.
Så er vi kommet til desember igjen, og vi har startet nedtellingen frem mot jul. En travel tid, og en tid fylt av gleder og forventninger av mange, men også en tid for ensomhet, sorg og savn. Desember er på mange måter kontrastenes tid. I år, som alle andre år, kommer dagene til å gå med til mange slags ulike forberedelser, og sikkert også de fleste former for sinnsstemninger. I dagene som kommer vil jeg også fylle dem med noe mer dette året: jeg vil teller mine velsignelser.
Ja, jeg vil telle, og da må jeg starte med begynnelsen. Med èn. Selv om èn er det minste tallet vi har, er det ingen tall som kan komme etter uten at dette får kommer først. Det er starten. Innledningen. Begynnelsen. Og uten dette ville det ikke vært flere. Inngangsporten til alle de andre er her i dette vesle nummer èn. Når jeg så skal telle mine velsignelser, er det også naturlig å starte der alt har sin begynnelse, nemlig ved livet.
Jeg lever. Jeg er til. Jeg er et menneske her på jorden. Av alle mulige kombinasjoner som kunne ha kommet da jeg ble unnfanget, var det akkurat jeg som ble til, og fra min første tilblivelse av, var jeg både ønsket og elsket av Gud. Ikke bare jeg, men du også. Du og jeg, min venn, ble gitt livet i gave for at vi skulle leve det sammen med ham som formet oss.
Livet. Det vanskelige livet. Det gode livet. Det søte livet. Det smertefulle livet. Det syke livet. Det lykkelige livet. Det er ikke graden av lykke eller glede som definerer livet som en velsignelse. Det er det at jeg er til som i seg selv er selve velsignelsen.
Ønsket og elsket av Gud. Der var min plass helt fra starten.
Salmene 139:13-18
Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg.
Denne velsignelsen er din også. Livet ditt, hvordan det enn er, så er det gitt deg for at du skal ha samfunn med ham som ønsket deg, og elsket deg inn i det.
Noen ganger takker jeg Gud for livet, på grunn av det jeg er og har.
Andre ganger takker jeg Gud for livet, til tross for det jeg er og har.
Livet mitt er gitt til meg. Ingen andre kan leve det, eller overta det. Og ingen andre kan heller fylle den plassen som var tiltenkt meg hos Gud.
Kanskje du tenker at dette er lett for meg å si: At livet er en velsignelse. Dersom jeg skulle sagt det ut fra hvordan jeg opplever det, eller føler det, over hvordan jeg har det mange ganger, ut fra hvilke prøvelser jeg har måttet tåle, eller ut fra hva som har skjedd med meg i løpet av livet, så kan jeg love deg at dette ikke er lette ord å komme med. Likevel er det ord som kommer i form av jubel, og det kan jeg fordi jeg kobler dem opp mot noe jeg VET, og ikke noe jeg FØLER. Ut fra mine følelser knyttet til livet, så kan de noen ganger være fylt med glede og tilfredshet, men mange ganger er de også forbundet med oppgitthet, motløshet, sorg, savn, - og til og med - midt i flokken av familie og venner, - også ensomhet.
Å føle, og å vite er ofte to verdener som ikke er forbundet med hverandre. Når jeg ikke FØLER livet som en velsignelse, kan jeg likevel VITE at det er det. Gud har selv sagt det, og hans ord tviler jeg ikke på.
1. desembers velsignelse er altså LIVET: ønsket og elsket. Er ikke det en vidunderlig måte å få starte adventstiden på? Og den er like mye din som min, og like mye min som din.
Nå er jeg på Centro Sarepta igjen, - i to herlige, varme uker. En ting som er veldig spennende her, er alle de gamle, ærverdige møblene. Hvor gamle de er har jeg ikke helt fått rede på, men de har stått igjen etter forrige eier, og sikkert før den tid også. I matsalen er det en serie med solide, rikt utsmykkede skjenker og skap. Hver gang jeg hviler øynene på ett av dem, oppdager jeg en ny vakker detalj.
Men som med så mange ting i livet, bærer også de preg av både slitasje, elde, og dessverre også av hærverk. Daglig bruk gjennom flere tiår, har mange steder slitt ned malingen. Særlig på kantene. Og bordflatene har fått mange små sår, riper og hakk. Noen steder er skadene så dominerende, at det er det som suger oppmerksomheten til seg, og det er umulig å ikke legge merke til det.
På hovedbordet i matsalen her en freidig person en gang risset inn en A. En som har hatt behov for å markere seg. En som har villet sette spor etter seg for fremtiden. En som har villet si: Se; her var jeg!
På grunn av denne skaden, har bordet i lange tider vært dekket med voksduk. Bordet er så flott, at det er helt feil at det skal dekkes til, men med denne selvlysende, innrissede bokstaven har det vært mest fristende å bare legge noe over.
Da jeg kom hit denne gangen, viste det seg etter at jeg ble kjent med ukens forkynner, at han var utdannet malermester, og tidligere hadde jobbet mange år som maler. Jeg spurte ham om dette var noe han kunne gjøre noe med, og da vi senere skulle på en liten handletur, fant han små malingstuber med ulike farger som vi kjøpte med oss for å forsøke å rette på skadene.
Med øye for de små nyansene, og med stødig hånd, blandet han sammen ulike bruntoner, litt gult, og ørlite rødt, og fant akkurat de fargene som passet til møblene. Noen steder mørke toner, noen steder lysere. Med en liten pensel, og øvet hånd, ble flekk etter flekk dekket til.
Jeg syntes det var både spennende og fascinerende å få se på. Noen flekker ble helt borte, og noen ble mindre synlige. Noen steder var det store områder som hadde blitt avskallet og som fikk nytt liv. Her ser du et eksempel på før og etter. Nå fremstår skapet igjen som et mer helhetlig og komplett møbel.
Den store A-en var vanskeligere å skjule. Den var risset inn i selve treverket. Flere ganger ble malingen lagt på og tørket av igjen. Mesteren ble ikke fornøyd. Til sist ble vi likevel enige om at vi måtte sette strek. Det ble som det ble. Langt mindre synlig, men ikke perfekt. Nå suger den ikke lenger til seg all oppmerksomheten, men arret er likevel synlig. På avstand sees det bare utydelig at det er noe der som ikke stemmer helt. På nært hold vises det bedre, men de fleste vil ikke gå med falkeblikk for å studere den lenger.
Det er flere mørke flekker på bordet, så selv om denne skiller seg litt mer ut enn de andre, glir den likevel inn som en del av helheten.
Også livet mitt er fullt av ulike merker etter både slitasje, elde og hærverk. Små sår og riper er det over alt. Slik er det for oss alle som har levd noen år. Men det er også merker som er risset dypere inn. Jeg har heldigvis også en mester i mitt liv. En som kommer med ulike tuber, og som med øvet blikk og stødig hånd, blander og mikser og dekker til.
Fargepalletten i den store Mesterens hånd består av både familie, gode venner og dyktige fagfolk. Men den viktigste kuløren er Guds eget ord. Med sin legende pensel, bruker han alle disse hjelpemidlene til å mildne og lege både små og store skader. Noen merker vi jeg alltid bære med meg - her i livet, men under disse dyktige hendene får livet mitt også en ny verdi.
Av alle gleder jeg har, er dette like fullt den største: At jeg får høre Mesteren Jesus til, og at jeg får være i hans kyndige hender med livet mitt.
Mitt ønske for deg er at han også må få være din. Jeg kan garantere deg: Det finnes ikke noe bedre!
Bli gjerne medlem av fb-gruppen min som du finner her:
I alle former for kunst, har hjertet en dominerende plass. I sanger, i dekorasjoner, i bilder og skulpturer, i smykker, ringer, øredobber, armbånd, fotlenker og tatoveringer. I tepper, broderier, dynetrekk, duker… Ja, hvor vi enn snur og vender oss, møter vi hjerter i ulike format, uttrykk og formasjoner. Og de appellerer til oss. Det er i hjertespråket vi uttrykker og kjenner igjen det viktigste i livene våre. Hjertets utrettelige arbeid er det som holder oss i live. Vi vet at når hjertet stanser, da er vi ikke mer. På samme måte knytter vi også vår kjærlighet, våre lengsler, håp, drømmer, gleder og smerter til hjertet.
Når vi opplever en stor sorg, da kan vi ikke bare si til hjertet: Nå må du slutte å sørge. Når vi blir forelsket, kan vi heller ikke si til hjertet: Nå må du slutte å være glad i ham/henne. Og når vi blir overveldet av uro, kan vi heller ikke kommandere frykten til å forsvinne ut av våre liv. Hjertet banker dag og natt, og følelser av alle slag blander seg inn, og pulserer gjennom oss enten vi vil det eller ikke.
Det er i alt dette som defineres inn i hjertene våre, at vi er den vi er. De to siste dagene her på Sarepta har Even Ystebø snakket om bønn på en måte som har blitt spesielt god for meg. I ordet: «Se jeg står for døren og banker,» snakket han om at det er Jesus som kommer til oss og inviterer seg selv inn. Det er ikke vi som må oppsøke ham. Han er den aktive, handlende part. Når vi ber til ham, lukker vi ham inn til oss. Vi tror at det er vi som oppsøker Jesus når vi ber, men han har kommet oss i forkjøpet. Det er han som kommer. Det er han som banker på. Det er han som vil inn. I bønnen åpner vi døren for ham og gir ham rom inn til våre hjerter.
Jeg ser for meg at det i hjertene våre bor en stor familie. Der er det hjelpeløse spebarnet, som bare kan uttrykke sine ønsker og behov gjennom gråt. Der er den trassige fireåringen, som er verdensmester og vil klare alt selv. Der er det større, tillitsfulle barnet, som vil ha en superhelt å forme livet sitt etter. Der er tenåringen med sine forvirrende og kritiske spørsmål. Der er den unge, sterke og ansvarlige voksne, som vil være med og bygge en trygg og god verden. Der er den modne voksne, som har gått falitt og trenger nytt håp. Og der er den gamle, som er sliten og lengter etter hvile.
Det forunderlige med Jesus, er at han evner å se alle disse ulike behovene våre, og i alle våre uttrykksformer, om det er gråt, sukk, ord, takk eller lovprisning, hører han oss. Å lukke Jesus inn i våre hjerter er aldri feil.
Jeg er spesielt glad i hjerter, og særlig dette ene, men i motsetning til oss, som velger den utsmykningen vil liker best, ser ikke Jesus etter hjertets tilstand når han oppsøker oss. Det må ikke være prydet av en viss type tro, flotte utskjæringer av tillit, eller forgylt av oppriktighet og godhet. Han oppsøker oss akkurat slik vi er, banker på, og vil inn.
Kjære venn, jeg kan ikke sterkt nok få si hvor inderlig jeg ønsker at du må lukke Jesus inn i hjertet ditt. Det skal ikke mer til enn to enkle ord:
Noen ting slutter jeg aldri å fasineres over, og for meg er stedet der himmel, hav og jord møtes, noe av det mest majestetiske og vakre jeg vet om. Dagens møte med disse elementene var ikke noe unntak.
Vi tok turen til Villajoysa, hvor jeg fikk tatt en dukkert, og gått en tur langs stranden. I dag fikk jeg til noe jeg aldri har klart før, nemlig å FLYTE. Jeg kunne ligge helt i ro i sjøen, og bare duve sakte opp og ned med bølgene. Det må skyldes at det har skjedd noe overnaturlig med kroppen min i løpet av de siste ukene, eller et forholdsvis høyt saltinnhold i vannet. Jeg heller mest mot den siste teorien.
Etter dukkerten var det deilig å rusle langsomt bortover stranden. Våt, varm sand er jo bare det beste underlaget å gå på. Undervegs så jeg en fjær i vannkanten. Jeg tok den opp, og skrev i sanden. Før jeg enda var ferdig, kom en bølge og visket bort det jeg hadde skrevet. Etter at bølgen hadde trukket seg tilbake igjen, var ordene helt, komplett og fullstendig borte. Det var ikke en eneste liten fordypning igjen som vitnet om at det hadde stått noe der. Også fotsporene mine kom bølgene og jevnet ut etter meg. Som om jeg aldri hadde vært der.
Bølgene sang til meg med sitt rytmiske brus, vinden lekte med håret mitt, og solen tok følge og strøk meg varmt over kinnet.
Det er i dette eventyret jeg tydeligst ser meg selv. Livet mitt er ikke noe mer enn skrift i sand. Jeg er her en kort tid, og så er jeg borte, og etter en stund har tidens bølger visket meg ut. Jeg er ikke mer enn et sandkorn. Liten, ubetydelig, og snart glemt.
Men jeg er ikke bare det. Det er her livets samtidighet også møter meg med full kraft. Hjertets jevne pulsslag er mine ustanselige bølger. Pustens uopphørlige åndedrag er livsvinden min. Og evnen til å kjenne glede og kjærlighet er solstrålene mine. Sanden, havet, himmelen, solen... de kan ikke annet enn å være til. De er bare det de er, og har ingen makt til å styre, eller endre sin skjebne, tross sin veldige kraft og majestet.
I min litenhet og uforgjengelighet er jeg derfor likevel mer enn alt dette. Jeg er Guds øyensten, dyrebar og elsket av Ham. Det bekymrer meg ikke at navnet mitt en gang skal forsvinne fra jorden. Jeg er bare en del av slekters gang. Faktisk er det bare godt at det er slik. Jeg er så grunnfestet trygg i min tro på at jeg har et sted å høre til etter dette. Et sted hvor jeg aldri skal viskes ut som fotspor i sand.
Mens jeg går langs stranden er det dette som fyller meg. Vissheten om min forgjengelighet og min evighet, og om Guds ufattelige storhet og makt, og hans uendelige kjærlighet til det vesle sandkornet jeg er i verden.
I dag er en fin dag å ta dere med på omvisning, for i dag har jeg huset for meg selv. Gjestene er på en liten dagsutflukt med noen bekjente. I løpet av helgen kommer det flere gjester, og på mandag er det fullt hus. Men i dag kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil, og da velger jeg å vise frem dette vakre stedet til deg.
Vi starter med en liten presentasjon av selve huset. Det var opprinnelig hovedhuset til en stor appelsinplantasje. Store deler av plantasjen er nå omgjort til byggefelt med mange flotte eneboliger. I en lengre periode ble selve huset drevet som sykehjem for nordmenn som var bosatt i området. Etter at sykehjemsdriften ble avsluttet, kjøpte Sarepta huset for å drive det som et Bibel- -og misjonssenter. Det meste av møbler og utstyr som var her da fulgte med. Det utstyret som ikke ble solgt til andre sykehjem i området, ble gitt til veldedige organisasjoner, men det meste av møblene ble beholdt.
I og med at det hadde vært sykehjem, hadde huset de fasilitetene Sarepta var på jakt etter: Et storkjøkken, matsal, vaskerom, rom med tilhørende bad, fellesstuer og samlingsrom. Det var også en egen leilighet i andre etasje, og en fin, opparbeidet hage med eget svømmebasseng. Med andre ord: Perfekt!
Vi starter med en liten vandring ute:
Det første vi møter er hovedporten med senteres Logo. Alle eiendommene er omgitt av høye murer eller gjerder. Det var noe av det første jeg la merke til da jeg kom hit første gang. Også Sarepta er omringet av murer og smijernsrekkverk.
Innenfor porten er det en herlig, sydlig atmosfære som hilser velkommen.
Etter at vi runder hushjørnet, kommer vi til selve hagen. Tidligere stod det en hekk rundt hele området som nå er sort. Her skal det plantes plen til våren. Da får en et større område til ulike uteaktiviteter som krokket, badminton m.m.
Her er store spisebord. Mange av måltidene inntar vi ute. Det er bare en liten periode midt på vinteren at en gjerne trekker innendørs, eller dersom det er alt for varmt midt på sommeren. Solskjermingen gjør det likevel mulig å sitte ute også på solrike dager.
Stedet har eget inngjerdet basseng. Det er strenge regler til drift av bassenget, både med hensyn til sikkerhet og vannkvalitet. Porten inn er alltid låst når bassenget ikke er i bruk, og annen hver uke blir det tatt vannprøver. Så her er det trygt å legge på svøm.
Her er også egne sitteplasser, og tilgang til solstoler. Det er også en utedusj.
Da tar vi turen inn. Først titter vi litt på soverommene. Det varierer fra to til fire senger på hvert rom. For å øke kapasiteten, er det satt inn køysenger på noen av rommene. De egner seg godt til familierom, for ungdomsgrupper, eller for skoleklasser som kommer hit. Alle rommene i første etasje har egne tilhørende bad.
Det er også en avdeling i andre etasje som tidligere var en egen leilighet. Der er det fire rom, med felles bad, egen stue, og også et eget kjøkken. Kjøkkenet er mulig å bruke for husets gjester dersom en ønsker å lage seg noe mat utenom måltidene, som et supplement.
Det er flere oppholdsrom på huset. Jeg starter med møtesalen. På bildet her er det satt opp pulter, men det blir også brukt som vanlig møtesal. Blir det fullt inne her, er det mulig å åpne dørene til hallen og sette opp stoler der.
I tilknytting til møtesalen, er det et stort oppholdsrom med sittegrupper, infoskjerm - hvor en kan koble om og se på norske TV-kanaler, og et bordtennisbord en kan trille frem. Familier med små barn kan også sitte her og følge bibeltimene på skjermen. Da kan barna leke litt uten at det forstyrrer undervisningen.
Her er også et lite utvalg av bøker, sykkelskjorter og drikkeflaseker en kan kjøpe.
Da tar vi turen innom matsalen. Her er flere koselige sitteplasser. Jeg synes det er sjarmerende at ikke alt er likt, og at en kan sitte med litt avstand slik at det er mulig å føre en samtale selv om det er mange til stede.
Biblioteket ligger i en krok for seg selv. Her har det vært mange hyggelige pratestunder, sangstunder, eller spillerunder. På kalde vinterkvelder fyrers det i peisen. Det gir god varme og en lun atmosfære. Her er et godt utvalg av både bøker og spill.
Spillerommet må jeg ikke glemme! Her er det mulig for den yngre garden å engasjere seg i ulike spill.
I tillegg til det som er vist her, er det også et par klasserom som kan nyttes til mindre grupper, og et godt vaskerom som kan benyttes av husets gjester på ettermiddagene. Jeg synes stedet er både sjarmerende, lunt og vakkert. Det er en blanding av nytt og gammelt, og det er mye historie som sitter i veggene her.
Hvorfor viser jeg så frem alt dette til deg? Jo, for å fortelle deg at dette er et sted også du kan få komme til. Ta med deg familien din, en venn, bibelgruppe, studiekamerater, menigheten, eller kom alene. Bruk stedet som en base for ferie, til å ta med storfamilien for å feire en rund dag, eller for å slappe av i hjemlige omgivelser, Studenter med nettundervisning, kan komme hit for å få en avveksling.
Det er ofte parallelle aktiviteter på huset. I neste uke vil det være en skoleklasse her på studietur, samtidig som det er to ektepar her på ferie. Bibeltimene går sin gang, og de som vil og har anledning, følger dem, og de som har annet de skal på, gjør det. Les gjerne mer på senterets egen hjemmeside:
Det er godt å ha et sted å høre til. En plass der en vet at en er ønsket, og at en har en plass å fylle. Det har jeg heldigvis hjemme hos meg selv. Der har jeg en mann som er glad i meg, og jeg har mange oppgaver i hverdagen som er mine. Ja, det er godt å høre til i sitt eget hjem. Men jeg er så heldig at jeg har fått ett sted til hvor jeg kjenner at jeg hører til. Og det er der hvor jeg er nå:
I dagene som kommer vil jeg ta deg med hit for å vise frem og fortelle deg litt om hva Centro Sarepta er, hva stedet betyr for meg, og hvilke muligheter som finns her. Jeg håper det kan skape en nysgjerrighet hos deg til å finne ut mer. For her er det mulig for flere enn meg å kjenne seg hjemme.
Centro Sarepta er et Bibel- og misjonssenter ca 50km nordøst for Alicante. Med unntak av noen få uker, har de bibelundervisning her hver formiddag fra begynnelsen av september, til begynnelsen av juni. Mange tenker nok at bibelskole er noe som bare er for ungdommer, og at de da må gå der hele året. Slik er det ikke her.
Det er en nedre aldersgrense på 18år dersom en vil delta på et helt semester, men ingen øvre aldersgrense. Her er det mulig å komme for en uke eller to, en langhelg, eller også bare komme innom på enkeltdager. Det er både noen som er fast ansatt her på huset som har undervisningen, og noen som kommer hit for kortere perioder. Dermed blir det en god allsidighet i bibeltimene.
«Overbevist om at frelsen er ved tro og ikke ved gjerninger, ønsker vi at undervisningen skal peke på Jesus Kristus og hans verk alene som eneste vei til fred med Gud. Det er et inderlig ønske at Bibelen skal bli ei åpen og umistelig bok i den enkeltes liv, og at all undervisning skal skape kjennskap, kjærlighet og tillit til Bibelen. Vi vil at all undervisning kan være med å lede den enkelte inn i et frimodig, avklart og personlig forhold til Gud.» (Sitatet er hentet fra linken over.)
Da jeg kom ut av flyet midt på dagen i dag, var det 27 herlige grader som møtte meg. Senteret ordner alltid med transport fra flyplassen og helt til døren, så det er ikke noe stress. Det var bare å sette seg inn, og nyte opplevelsen av å kjøre gjennom et annet landskap enn det en gjør til vanlig. Fjell, åser, små og store byer, havet, palmer, frukthager…. Herlig!
På Sarepta ble jeg tatt imot med både smil og klem og gode ord. To ektepar fra Sverige, er for tiden husets gjester. Jeg fikk hilst på dem, og vi fikk noen hyggelige stunder sammen ut over dagen.
En dukkert i stedets eget basseng ble det også tid til. Litt varmere her enn de ti gradene vi plasket rundt i Osterfjorden i på mandag. Må innrømme at dette kjennes litt bedre.
Nå lakker det mot kveld, og jeg skal snart innta horisonttalen. Hva jeg ellers skal gjøre her skal jeg fortelle mer om senere. Takk for følget så langt, og god natt til deg kjære leser.
Jeg liker å jobbe med tall. I tallenes verden er det system og orden, og hver oppgave har ett bestemt svar. Hvor umulig og vrien den enn kan synes å være, leder den likevel frem mot en løsning. De fire regneartene klarer de fleste av oss, men brøk, lignelser med flere ukjente faktorer, målinger i både tid og rom, fysikk og kjemi, kan få de flinkeste til å vri seg i stolen. Det er mye som kan undersøkes, studeres og læres, - og som har et svar.
Det er noe tilfredsstillende med det å jobbe med en vanskelig oppgave, med å kjenne på utfordringen når det butter imot, men da å stå på og å komme frem til oppdagelsen som leder mot målet. Når jeg har jobbet meg gjennom en sudoku oppgave på ekstpertnivå, gir det meg en følelse av både mestring og lykke når den er fullendt. Selv om hver rute er full av små tall og overstrykninger, - står rett tall tydelig fremhevet og viser seg frem til sist.
Og så da? Ja, da er det bare å bla om til neste oppgave.
Jeg skulle ofte ønske at livet også var slik. Store oppgaver og utfordringer er til å tåle når en vet at de går mot en løsning. Studentene vet at det bare er for en tid de må lese, skrive og besvare oppgaver og eksamener. Så er de ferdig, og yrkeslivet venter. I arbeidslivet kan oppgavene og utfordringene være både krevende og store, men stort sett får de også en løsning. Tannlegen fikser tenner. Kirurgen opererer. Læreren underviser. Bonden sår og høster, skjønt alt med sine egne gleder, og sitt eget besvær.
Jeg fikk meg en viktig lærdom da jeg i slutten av tyveårene jobbet som inspektør på en ungdomsskole. En av de første oppgavene jeg fikk, var å fordele friminuttsvaktene på lærere og assistenter. Dette jobbet jeg med uken før resten av staben kom tilbake etter sommerferien. Jeg gjorde mitt beste for å gjøre fordelingen så rettferdig som mulig, og å gi alle vakter på de tidene som skulle passe den enkelte best. Ja, jeg la meg virkelig i selen for å gjøre det slik at alle skulle bli fornøyde.
Det var bare èn ting jeg ikke hadde tatt med i beregningen, og det var at noen kunne ha andre tanker om hva som var best enn det jeg selv hadde. JEG tenkte at når du gikk fra en undervisningstime og skulle ha fritime etterpå, da var det naturlig å ha vakt etter denne timen, slik at du ikke måtte haste fra friminutt og inn til ny time. De fleste var fornøyd med vaktene de var satt opp på, men det kom et par stykker til meg i etterkant som absolutt ikke likte denne løsningen. Det forunderlige var at de ordla seg slik at det var helt uforståelig for dem at jeg hadde sett på dette som en god løsning, og ikke forstod at det var mye bedre å få ha vakt mellom timene de hadde undervisning i, slik at det ikke gikk ut over tiden de hadde til disposisjon når de hadde fritimer.
For meg var dette i utgangspunktet enkelt matematikk:
Undervisning, – Vakt, – fritime = Beste løsning.
Men så kom det altså noen og roter det til med denne løsningen:
Undervisning, - Vakt, - Undervisning = Beste løsning.
Det er mange år siden nå, - noe som betyr at jeg begynner å bli godt voksen… Men når jeg kommer i situasjoner hvor jeg må ta valg som påvirker andre mennesker, da dukker ofte denne erfaringen opp igjen i minnet mitt. Jeg skulle så inderlig ønske at det var mulig å ta valg som ble rett for alle involverte parter, i alle ting, - alltid, - men slik er ikke livet. Det er ikke mulig å få til. Hva skal en da velge? Og hvordan kan en vite hvem en velger det gode for, og hvem som kommer dårligst ut?
Jeg synes livet, med sine mange valg, er vanskelig. Oppgaver uten fasit, er krevende å forholde seg til. Men jeg har funnet noen gode metoder som hjelper meg, og den aller beste, er Guds ord. På samme måte som i tallenes verden, er også den full av orden og system. Der får alle spørsmål sitt svar, og løsningen bak erlikstegnet, har alltid noe med Jesus å gjøre. Jesu død, Jesu frelsesverk, Jesu oppstandelse, Jesu nåde, kjærlighet og fred…
Det kan starte med et spørsmål, deretter kommer det en lang og uforståelig ligning imellom, - gjerne med mange ukjente faktorer, og så svaret til slutt. Alt det vanskelig i midten, det mellom spørsmål og svar, kan trøble til livet mange ganger, men når jeg retter blikket mot svaret, da er det – som vi sier på Jærsk: Vannari med alt det andre! Om hele tavlen fylles, og mer til, med både x-er og y-er og alle slags rare kruseduller og tegn, så får det bare stå som det står. Jeg ser bare det som kommer etter =, og der står det:
Min nåde er nok for deg.
I denne vesle sangen har forfatteren Christian Richards fanget en bit av Bibelens herlige orden:
Du som freden meg forkynner,
Du en frelser, jeg en synder.
Du med amen, jeg med bønn.
Du med nåden, jeg med skammen,
Å, hvor vi dog passer sammen,
Du Guds Salvede, Guds sønn.
Det er godt å få være på lag med han som sitter med fasiten, og faktisk har svar på alle tilsynelatende uforklarlige og uoppklarlige oppgaver vi må leve oss gjennom.
I dagmorges pakket jeg i bilen og kjørte sørover. Målet for første døgnet var Utstein Pilgrimsgard, der jeg skulle hjelpe til på kjøkkenet. I det jeg svinger inn på vegen bort til huset, ser jeg opp på gatenavnskiltet. Der står det:
Sorgenfriveien
Noe så fantastisk! Jeg ER i Sorgenfriveien. Jeg trenger ikke å være sorgfri for å være her. Jeg er her, bare fordi jeg er her. Jeg er i Sorgenfriveien. Så lenge jeg er her, er jeg i den. Jeg er en del av den. Det har ikke noe å si om jeg står eller sitter. Sover eller er våken. Arbeider eller hviler.
Bare navnet gjorde meg glad allerede før jeg hadde kommet frem. Og den første gleden har blitt møtt av flere. Som gylne perler har jeg tredd dem alle på en snor og festet dem om halsen min. Når jeg legger meg, skal jeg holde varlig om dem, - og jeg vet at jeg vil sovne med smileroser på kinnet.
Hvert ord har sin egen tone, - sin egen stemme, - sitt tilholdssted:
Jeg - er - i - Sorgenfriveien.
Like sikkert som at jeg er her, er det også visst at jeg er i Guds Nåde. Ikke fordi jeg er sorgfri, eller syndfri, eller fortjent til det. Jeg er der fordi jeg er der AV hans nåde, VED hans nåde, og I hans nåde. Jeg gjør ikke annet enn å være der.
Jeg liker å tenke om meg selv at jeg er ganske sterk. Jeg er utholdende på turer, og jeg jobber ganske lett med ulikt arbeid på garden som det må brukes litt muskler på. Dermed tenker jeg at formen min er helt ok. I alle fall så god at jeg ikke trenger å gå på trening.
Trening er et særdeles negativt ladet ord for meg. Trening er for en spesiell gruppe mennesker som jeg ikke har behov for å identifisere meg med i det hele tatt. Mange av vennene mine går på treningsstudio, eller er med på ulike former for gruppetrening. Jeg hører på at de forteller om det, men uansett hvor stor begeistring de uttrykker, tenker jeg i mitt stille sinn: Stakkars deg!
For det første, misliker jeg sterkt å anstrenge meg slik at jeg får puls. Det synes jeg er direkte ubehagelig. Trening og puls er synonymer, og dermed i seg selv nok til å få meg til å frastå. For det andre gir det ikke mening i seg selv. Å gå tur i fjellet gir mening. Det gir en opplevelse. Å stå i siloen gir mening. Det gir mat til dyrene. Men å bare trene for å trene er i mitt hode bortkastet tid. Det må gi en mening, og den ser jeg ikke helt i dette.
Vel,... slik tenkte jeg inntil nylig.
En venninne utfordret meg, og inviterte meg med på trening i det nedlagte skolehuset på Stranda. Jeg har vært èn gang på spinning i hele mitt liv, og dermed kunnet krysse av på at jeg har opplevd det. Jeg tenkte jeg kunne bli med èn gang på dette også, slik at jeg kunne få et kryss til i "Dette har jeg opplevd" kalenderen min.
Jeg rullet sammen treningsmatten til mannen, lette frem mine godt nedstøvete joggesko, fant frem en bortgjemt treningstights, og kledde meg opp etter forventet kleskode for anledningen. Og så for jeg av sted, uten helt å vite hva jeg gikk til.
Den første oppturen var bilturen inn dit. I godt lag med tre andre, som alle var i lystig humør, ble det en hyggelig opplevelse. Jeg har aldri før vært inne i dette lokalet. Det ble opptur nummer to. Det var mange fine detaljer å legge merke til allerede etter første skritt innenfor døren.
Den mest spesielle opplevelsen var likevel selve treningen. Jeg hadde ikke forestilt meg noe spesielt, men jeg var over hodet ikke forberedt på at det skulle være kjekt, men det var det. Rett og slett!! Kan du tenke deg? Trening kan rett og slett være gøy!
Instruktøren er utdannet gymlærer, men arbeider for tiden med rehabilitering av hjerte- og lungesyke. Det var tydelig at hun kunne faget sitt. En tydelig leder, med mye humor og sjarm. Og så viste hun hele tiden hvordan de ulike øvelsene kunne gjøres med ulik vanskelighetsgrad. "Vil du gjøre det litt tyngre for deg selv, kan du gjøre slik... Og vil du ha det litt enklere, kan du gjøre slik..." Og så kjører vi på hver og en på sin egen måte og i sitt eget tempo, samtidig som det oppleves som vi er en helhetlig gruppe. Fascinerende!
På noen av øvelsene får jeg fullstendig hakeslepp. Jeg ligger på magen, og skal løfte diagonalt arm og fot, og det er så vidt jeg kommer et par centimeter opp fra bakken. Var det ikke jeg som var ganske sterk? Hvorfor i all verden vil verken fot eller arm gå lengre opp? En skummel oppdagelse, og litt flaut for stoltheten min. Jeg kikker litt til begge sider for å se om de andre har oppdaget hvor svak jeg er, men ser til min lettelse at alle har nok med seg selv. Jeg trenger ikke å prestere over evne. Mitt tempo, og mitt utgangspunkt er ok for alle rundt meg, og da kan det like godt være det for meg selv også!
Nå har jeg vært der tre ganger, og sørger over at jeg må vente til over jul før det blir en ny mulighet. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv. At det å gå så langt ut av min egen komfortsone skulle vise seg at jeg IKKE gikk UT av den, men INN i den! At det å trene på denne måten, ikke bare handlet om å få opp pulsen (jeg la faktisk ikke merke til at den gikk opp en gang - selv om den nok gjorde det), men om å styrke kroppen SAMTIDIG som en har det gøy.
Taket var dekket av hvite, tynne gardiner, med lyslenker på kryss og tvers. Jeg tror ikke det er så mange som ligger innendørs og trener muskler mens de ser opp på en lysende stjernehimmel. Også en ekstra glede.
Jeg tror mange ikke kristne tenker slik som jeg gjorde om trening, om det å være kristen. At å bli en kristen, handler om å gå UT av komfortsonen sin. At det handler om krav, om å prestere noe, være noe, gjøre noe, - eller at det er et kjedelig liv sammenlignet med alt en har lyst til å gjøre. En lytter kanskje til andre kristne som forteller med glede og begeistring om livet sitt, mens en tenker i sitt stille sinn: Dette er ikke noe for meg.
Det er feil. Å bli en del av Guds rike, er å gå INN i komfortsonen. ALT du må gi slipp på, eller forlate, er verdt det mot det som venter deg som Guds barn. Jeg utfordrer deg kjære leser til å bli med. Et Ja til Jesus, er ja TIL livet, ikke FRA det.
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Matteus 6:33
Å ha noe å se frem til er utrolig viktig for meg. Noen liker best å ikke ha særlig planer, og vil helst ta tingene litt på sparket. Det gjør gjerne jeg også, men jeg har likevel en ekstra glede av det som er planlagt på forhånd, - nemlig å få bruke tid på å glede meg til det som skal skje. En liten tur, en lunsj sammen med en venninne, et telefonbesøk, å skulle gjøre noe sammen, hyttetur, søndagstur med mannen... ja hva det måtte være av stort og smått. Bare å gjøre en avtale om morgenen om noe som skal skje om kvelden, er med på å gjøre dagen min ekstra god.
Denne uken har jeg hatt noen spesielt gode "Gleder meg til..." dager. Jeg laget til i garasjen til å lage julekranser og dekorasjoner, og flere dager har jeg hatt venninner på garasjevisitt. Å gå i skogen etter ulike grener, og å få alt på plass har vært en stor del av gleden ved det hele. Jeg tenker på de som skal komme, og hva vi skal gjøre, og da går jeg gjerne og småsmiler for meg selv. Tillagingen blir både lett og lystig.
Det gjør så godt.
På en salgsmesse jeg var på, fikk jeg se julekranser laget av saueskinn. Da tenkte jeg på all ulla vi har liggende i løa. Kanskje den også kunne brukes. Jeg hadde også noen store metallringer. Litt i største laget kanskje, men hvorfor ikke? Så da ble det store ringer, dekket med ull, einer og lerk, - gjenbruk av pynt jeg hadde liggende, samt litt forskjellig jeg har snopt med meg fra ulike gjenbruksbutikker i det siste.
Jeg synes resultatet ble ganske så flott! Er det lov å si det selv? Vel, - jeg sier det uansett. I år har jeg laget mine flotteste julekranser noensinne, og jeg er godt fornøyd. Det kjekkeste var likevel å kunne lage sammen med venner, høre på julemusikk, småprate og bare kose oss sammen.
Litt vaffelsteking i ene kroken fikk vi også til, og en kopp varm sjokolade.
Det ble flere kranser på meg enn jeg har plass til selv. Svigermor ble godt begeistret over å få en ned til seg, og en venninne har også fått en. Å få en oppriktig takknemlighet og glede tilbake, mangedobler givergleden.
Nå har jeg ryddet alt på plass og fått bilen inn i garasjen igjen. Men det er ett arbeid igjen som kommer til å pågå lenge, og det er ettergleden. Det har vært en aktivitet som har gitt tredobbel glede; før, under og etter.
Jeg stiller meg ofte som tilskuer til meg selv. Noe som ofte er både nyttig og godt. Da jeg var ute på beite og klippet med meg einer- og grangreiner, tok jeg meg en time-out og tenkte på hvor heldig jeg var som kunne rusle rundt på egen eiendom og plukke med meg det jeg ville ha, hvor heldig jeg er som har muligheten til en slik aktivitet, og hvor godt det er å ha venner som vil komme og være med. En trefoldig glede også der.
Da besøkene var hos meg, tok jeg meg flere ganger i å bare lytte og se. Lytte etter den gode latteren, de glade ordene og de varme stemmene. Se på lyset, alt utstyret, hvor ulikt og unikt hver av oss laget våre egne kranser, og hver enkelts glede over både andres og eget arbeid. Jeg kjenner både på glede, og på glede over at jeg får glede meg.
Så er det også slik jo sterkere noe skinner, desto mørkere blir bakgrunnen. Kontrastene blir større til lengre de kommer fra hverandre. Slik er det gjerne med de gode dagene også. Savn og sorg over tap er også med. Lys og mørke. Glede og smerte.
Jeg så julefilmen "Gutten som ble julenissen" for noen dager siden. I filmen mister gutten faren sin. Han spør en sannhetsalv, som ikke kan annet enn å fortelle sannheten: "Vil smerten ta slutt?" "Nei," svarer alven. Da sier noen til henne; "kan du ikke lyve for en gangs skyld!" "Smerten vil ikke ta slutt," svarer hun tilbake, "men du vil lære deg å leve med det, og det vil gjøre deg sterkere."
Jeg tror vi alle har noe i livet vi må lære å leve med av savn, sorg og smerte... Det er så mange ulike ting som setter spor i oss. Men vi har også noen valg vi kan ta i forhold til hva vi vil skal få fylle oss og prege oss mest. Jeg velger gleden fremfor smerten. Noen ganger går det lett. Andre ganger er det et både tungt og krevende arbeid, og noen ganger går det rett og slett ikke. Men en viktig ting som jeg har erfart når det absolutt ikke går, er at det også går over.
Det er likevel èn bestemt ting jeg ikke kan klare meg uten, som jeg trenger i både gledene og sorgene, i lykke og savn, i medvind og motvind, - og det er vissheten om at jeg er i Herrens hender. Hos ham kan jeg både gråte og le, og i Ham har jeg fred i all uro.
I dagmorges tok jeg fjøsstellet siden mannen var bortreist. Alt var tilrettelagt på beste måte, og jeg gjorde jobben så pliktoppfyllende og godt jeg bare kunne. Kostet kyrne litt ekstra, skrapte skikkelig av båsene, og vasket maskinene litt ekstra grundig. Alt på stell. Da jobben var unnagjort, var jeg mer enn klar for å komme i hus igjen og slenge meg ned på sofaen en velfortjent time eller to.
Det siste jeg gjør før jeg går, er å se over at alt er i orden med dyrene. Joda, alt i orden .... eller... Nei, - har du sett! Av alle ting, så har jeg glemt å melke en av de mest rikholdige kyrne. Juret strutter som en ballong som er i ferd med å sprekke. Tanken på å late som om jeg ikke har sett det, og la Olav ta seg av det ved kveldsstellet, dør før den er født. Å stå der et halvt døgn med to fulle bøtter melk pressende på under magen er bare ikke aktuelt.
Siden jeg hadde brukt ekstra tid på vaskingen, hadde jeg akkurat satt i gang vaskeprosessen. Den kunne jeg ikke avbryte. Å gi inn, for å gå ut igjen like etterpå var heller ikke aktuelt. Så stod jeg bare der, sånn passe irritert, og ventet. Jeg tenkte jeg kunne koste litt mer på kyrne. Kanskje bruke klipperen litt på et par som ikke var helt ferdigfrisert enda. En ekstra skraperunde i kalvebingene hadde heller ikke vært så dumt. Inne hos hønene var det også litt å ta fatt i, og jøtene til småkalvene kunne vært rensket opp i. Slik stod jeg og tenkte, og hadde mer enn nok med det. Føttene var godt plantet der de var.
Endelig var vaskeprosessen over, og jeg fikk satt i gang melkingen. Ny venting, og nye ting jeg legger merke til som med fordel kunne vært gjort. Litt her og litt der. Jeg ser det nå i alle fall, roser jeg meg selv mens jeg lener meg bedagelig inntil veggen med armene i kors. 18,7 liter ble resultatet. Det måtte til.
Så var det tilbake til melkerommet og ny vaskeprosess. Når noe ikke går helt som det pleier, er det lett for at en i farten gjør noe galt, så i frykt for å gjøre noe feil, går det litt ekstra tid med å sjekke at alt er som det skal. Heldigvis, - tror jeg da, - er alt ok, og jeg kan endelig skifte og slenge meg på sykkelen og tråkke meg opp bakken til huset.
Hendelsen har surret i hodet mitt i hele dag. Og grunnen er enkel: Jeg gjorde en feil jeg på ingen måte kan finne en mulighet til å legge over på noen andre. Det var ikke større problem enn at det tok meg en liten halvtime ekstra, og en liten kalddusj over stoltheten min. Ingen skade skjedd, - men likevel. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik at når jeg gjør noe galt, eller tabber meg ut, så søker jeg etter å finne noe eller noen andre å legge det over på. Eller i alle fall litt av det. Det jeg har gjort feil, er bare et resultat av hva andre har sagt eller gjort. Dermed blir jeg i beste fall uskyldig, og i verste fall bare delskyldig. Det er litt lettere å forholde seg til, enn å være den som sitter alene med svarteper.
Å ha det slik er ikke noe som er nytt i tiden. Det startet med Adam som sier til Herren: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» 1.Mos 3.12 Altså, dersom Gud ikke hadde gitt ham kvinnen, hadde han ikke spist. Med andre ord så var det Guds egen feil at han spiste av den forbudte frukten.
Jeg kunne ikke gå inn til frokost i dag og tenke som så, at siden jeg hadde melket alle de andre kyrne, så var det godt nok. Den ene fikk bare vente. I forhold til Gud er det også slik, at om jeg gjør alt rett og godt, - det var bare den ene lille tingen som ikke var helt i orden.... så er den ene tanken, det ene ordet, den ene handlingen nok til å gjøre det umulig for meg å nå Guds rike. Hos Gud handler det ikke om verken antall eller størrelse på våre feiltrinn.
Et epletre bærer epler. En kur gir melk. Vi gjør både urett og feil fordi vi ER syndere. Så står vi likt, - både den edleste og den verste blant oss: Nåden alene er nøkkelen til Gud.
For noen år tilbake, var vi inni et slikt opp-ned hus mens vi var på ferie. Olav ble helt svimmel med det samme, og måtte gå rett ut igjen. Også jentene kjente at det gynget, og ble ikke værende inne mange minuttene. Det er noe som blir riv ruskende galt inni hodet. Verden er ikke lenger slik vi kjenner den og noe inni balansesenteret går helt i stå. For min egen del, ble jeg så utrolig fasinert at det ikke ble plass for noe svimmelhet. Jeg gikk fra rom til rom, og kikket på både møbler og alt krimskramset som var limt eller skrudd fast i "tak" og vegger. Ved inngangsdøren stod det et skostativ med flere par sko, der skolissene selvfølgelig hang nedover. Det var en garasje der også, med en bil festet opp ned. Det gav en merkelig uvirkelighetsfølelse.
Jeg er glad i musikaler, og for ikke lenge siden så jeg den nye Mary Poppins filmen. Jeg liker de glade sangene, dansen og lekenheten som gjerne er i musikaler, og Mary Poppins er full av liv. I den ene sangen, kommer de til kusinen for å få fikset en suppeterrin, men de kommer på feil dag. Det er opp-ned dagen, og kusinen går helt i stå. Fra klokken ni til to snurres rommet på hodet, og alt går i surr. Dette skjer alltid på den andre onsdagen. Det er dagen da alt som skal gjøres går galt. Ingen ting blir rett, og hun blir både handlingslammet og frustrert. Inntil Mary Poppins hjelper henne til å finner ut at dersom hun selv står på hodet, stemmer plutselig alt igjen. Da er alt som det skal, og livet går fra kaos til kontroll.
Det var litt slik for meg da jeg kom til Centro Sarepta. Jeg hadde snakket med lederen der i forkant, og hadde et ønske om komme dit for å være med å hjelpe til. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne gjøre, og hvilke behov de hadde, men var veldig innstilt på at der hadde jeg lyst til å være med å gjøre en jobb. Aller mest ønsket jeg å finne en måte jeg kunne være med og jobbe for Gud rike.
Jeg kommer på lørdagen. Dagen blir brukt til å finne meg til rette, omvisning på huset og å bli kjent med folket som er der. Søndagen er vi fem stykker som blir stuet inn i en gammel Ford og tatt med på sightseeing i området. Fantastisk. Mandag til onsdag er det to bibeltimer på formiddagen som jeg får være med på, og stadig noe kjekt som skjer som ettermiddag og kveld, og resten av dagene. Plutselig er det lørdag igjen og det er tid for hjemreise. Dagene har gått i turbofart, og jeg har omtrent ikke fått gjort annet enn å bare ha det kjekt. Og jeg som ville gjøre så mye...
Men så, på forunderlig vis, kommer en tanke til meg. Noen vil kalle det er en påminnelse fra Gud. Andre vil si det er en innskytelse. Hva det heter er ikke viktig. Det som betyr noe, er hva det gjorde for meg:
Denne turen var ikke ment for at jeg skulle tjene Gud, men for at Han ville tjene meg. Dette året har vært særdeles utfordrende, på så mange måter. Så kommer jeg til Centro Sarepta, og får lov til å være bare meg. Meg, uten så mye bagasje. Uten så mange forklaringer. Jeg får bare være til, samtidig som jeg får del i glede etter glede. Jeg fylles opp av mengder av nye inntrykk. knyttet til både steder og mennesker. Og uansett hvor jeg vender meg, blir jeg ønsket velkommen og inkludert.
Det er som det skjer en storrengjøring i hodet mitt. Gammelt skrot blir kastet ut, og nye ting blir båret inn og satt på plass.
En annen forunderlig ting, er at denne opplevelsen ble gitt meg på akkurat rett tid. Nå trengte jeg det som aller mest, og nå fikk jeg det. Jeg gikk for å tjene, og trodde det var slik det skulle være. I stedet ble jeg gjenstand for Guds rike velsignelse og mange menneskers godvilje. Å ta imot når noe blir gitt en vederlagsfritt, er ganske strevsomt, men mot slutten av uken klarte jeg å snu meg selv i rett perspektiv i forhold til gaven. Da følte jeg meg litt slik som Mary Poppins kusine: Alt kom på plass. Det var slik det skulle være. Det var jeg som skulle få ta imot, og Gud som skulle være den handlende part.
Nå er jeg hjemme igjen i min egen stue. Forundret, takknemlig og glad, - og jeg har fått en fornyet tro på at jeg har noe godt i vente i livet jeg også.
For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren,
I går var vi oppe på beitet og hentet ned et lass ved på tilhengeren, og i dag har jeg kappet ferdig ti sekker - klar til bruk. Nå er fyringssesongen i gang igjen, og vi har nok å ta av. Det er trivelig å være i hus på ruskeværskvelder når fyringsvarmen brer seg utover med sin lune hygge. Jeg er blant de heldige som har anledning til å holde meg varm hele året. Slik er det dessverre ikke alle steder.
Da jeg var i Spania forrige uke, fikk jeg sett mye. Mye flott og vakkert, men også ting som skapte vemod. Det er mye fattigdom i Spania, og da er varme i huset en luksus som mange ikke har anledning, eller råd til å unne seg. Heldigvis er det mange hjelpeorganisasjoner som bidrar til å gi de som har det vanskeligst nødvendig omsorg og hjelp.
Men det er også en ganske stor gruppe hvor sosial status står høyere på stigen enn daglige nødvendigheter. Å eie en bil av litt nyere dato, og helst litt luksuriøs, betyr mer enn hva de eier inni huset. Det er flere som har en ganske så flott bil stående i innkjørselen, men som ikke har noe å sitte på i stuen.
Jeg la flere ganger merke til nyere biler som stod parkert i grøftekanten langs småveier vi kjørte langs, der en eller to gikk mellom trærne og plukket med seg tørre grener og pinner som lå på bakken. Sannsynligvis for å bruke til oppvarming. Jeg så også små hus som lignet mer på skur. Noen manglet både vinduer og dører. Tørkestativene med klesvask utenfor vitnet om at det bodde folk der. Det er ikke lenger bare en dårlig regissert film jeg har sett, men virkelige og levende mennesker. Mødre og fedre. Barn og besteforeldre. Slike som deg og meg.
Nå har jeg fyrt i ovnen, og gleder meg over varmen og trivselen det skaper, samtidig har jeg en sorg over at ikke alle har det like godt.
Det er farlig å være øyenvitne til nøden. Den river meg ut av min selvsentrerte boble. Jeg forstår enda bedre den forpliktelsen og ansvaret vi i vår velstand har til å hjelpe. I bønn, med villige hender og føtter, og i givertjeneste kan jeg få være med og gjøre verden til et litt bedre sted for en medvandrer i livet.
Min livserfaring er at jeg blir rikere av det jeg gir enn av det jeg eier. Og verdien av andres omsorg og kjærlighet til meg, er også uendelig mye større enn kontoutskriften viser. Vi skal ikke gi over evne, men det er viktig at vi alle er med og bidrar på måter vi har anledning til, for å gjøre verden til et bedre sted.
På forunderlig vis har jeg denne uken havnet på Centro Sarepta i Spania. Jeg har lært et nytt uttrykk her, og det er at mye av det som skjer med oss i livet ikke er TILFELDIG, men GUDfeldig. Det er jeg i alle fall helt sikker på at dette er.
Centro Sarepta er et bibelsenter som har flere målsettinger: Å nå ut med evangeliet til spansktalende, være et rekreasjons- og ressurssenter for evangelister, pastorer og menigheter rundt i landet her, holde bibeltimer og møter for både norske og spanske i området, være en støttespiller for andre kristne etablerte organisasjoner som driver diakonalt arbeid, leirsted for norske skoleklasser, menigheter, grupper, storfamilier, - samt drive bibelskole. Det siste er satt på pause de siste to årene grunnet korona, men det drives nettundervisning i stedet.
Denne uken er jeg her for å bli kjent med stedet og folkene her, og kanskje jeg på sikt kan være med og hjelpe til litt også. Jeg har blitt møtt med en overdådighet av godhet og velvilje av hver enkelt som er her på huset. Dagene er så fulle av opplevelser, at det blir ikke mye tid til egentid. Men jeg måtte ta meg noen minutter nå for å vise frem litt av dette fantastiske stedet.
I kveld var jeg og en venninne med på fakkeltoget i Bergen i regi av Åpne Dører og Stefanusalliansen, med temaet: I fangenskap for sin tro. Først ble det holdt en appell på Torgalmenningen, der vi fikk høre om både enkeltskjebner og generell forfølgelse i ulike deler av verden.
Over 300 000 000 - trehundremillioner - blir forfulgt for sin tro. Det første jeg tenker da: Er det mulig?? I vår moderne, opplyste verden! I en tid hvor vi har så mye kunnskap, - hvordan kan slike ondsinnede, grusomme ting skje?
Mennesker blir sperret inne i containere i ørkenen. Både menn, kvinner og barn blir holdt fanget i egne hjem, lenket fast, låst inne i ubeboelige skur, tvangssultet og mishandlet - av sin egen familie. Fordi de tror på Jesus Kristus. Fordi de ikke er villige til å fornekte ham.
Å eie en bibel blir straffet med fengsel. Å snakke om Jesus, eller møtes i et kristent fellesskap, straffes med tortur og fengsel - uten rettslig dom. Unge jenter blir kidnappet fra kristne familier og tvangsgiftet.
I mange land frykter de kristne for både styresmakter og rettssystem. De er uten sikkerhet om de bekjenner seg som kristne. Vi har tillit til at politiet er en sikkerhetsinstans som har som mål å hjelpe og beskytte. Vi har lover og regler som er til for å verne og hjelpe oss. Vi har styresmakter som vi har tiltro til - selv om vi kan være uenige i ulike saker. Vi har et system som sikrer liv og helse. Vi er trygge i vår vesle boble. Og slik vil vi helst tro at resten av verden også er, men slik er det ikke!!
Som barn fikk jeg barnebøker fra en i familien som jobbet i det som da het Misjon bak jernteppe. Det var bøker som handlet om barn som levde i land der det var forbudt å tro på Jesus, og hvor stor risiko de tok ved å eie en bibel, eller holde et møte. Jeg fikk også være med på møter der det ble fortalt om forfulgte kristne, om deres kamper og lidelser. Dette gjorde mektig inntrykk på meg, og jeg har hele livet båret i meg en særskilt bønn for de som blir forfulgt for sin tro.
I kveld fikk vi både høre om enkeltmenneskers historier, og møte en som fortalte fra eget liv, om forfølgelse, fengsling, tortur og flukt. Slikt gir inntrykk. Jeg kjenner en dyp smerte i hjertet mitt over denne lidelsen.
Min kvise på nesen blir liten mot disses vansirede ansikter.
Mitt gnagsår på helen blir lite mot disses istykkerslåtte bein.
Min flis i fingeren blir liten mot disses avkappede hender.
Min munn blir lukket, men for disse vil jeg tale!
Men hva kan jeg da si? Hva kan jeg gjøre? Jeg er jo så liten. Det er lett å bli tatt til fange av den tanken at ens eget bidrag er så lite at det ikke har noe å si. Det er en både unnvikende, simpel og egoistisk tanke. Hver for oss er vi små, men SAMMEN ER VI STERKE! Sammen KAN vi påvirke. Sammen kan vi utgjøre en forskjell.
Jeg anbefaler deg å gå inn på Åpne Dører og Stefanusalliansen sine hjemmesider for å få informasjon om hva som skjer med de som blir forfulgt for sin tro, om arbeidet de gjør og hvordan DU kan være med å bidra.
Trehundremillioner er ikke bare et tall. Det er navn. Det er barn, kvinner og menn. Det er mennesker som trenger at du og jeg står opp for dem. Og de trenger oss nå.
Bli med i fakkeltoget - både i hjertet og handling.
For en tid tilbake skulle jeg lage bringebærsaft. Jeg hadde bøtten full med de flotteste bringebærene etter flere timer langs grøftekanter og gjerder. En liten smakebit med jevne mellomrom, hadde til sist blitt til en særdeles mettende og god porsjon. Bringebær er godt!
Jeg er ikke særlig erfaren med safting, men denne gangen tenkte jeg at det skulle være en lett sak å få til. Jeg googlet og leste meg opp på ulike sider, og gjorde alt etter planen. Jeg syntes sukkermengden var litt i overkant mye, så jeg tok adskillig mindre i enn det som stod i oppskriften, og tenkte jeg heller kunne smake til etter hvert.
Men så er det gjerne slik at det ikke er bare èn ting som skal gjøres. Noen klær skal legges på plass, en ny maskin skal settes på. Litt forskjellig inn i oppvaskmaskinen, vask av benkeplaten og så videre, og så videre.
Mot slutten av saftingen, etter prøvesmaking, kommer jeg til at jeg nok kunne ha ørlite mer sukker oppi. Bare en skje eller to. Jeg tok to spiseskjeer i, og rører godt. Ny prøvesmaking.... og FYSJ OG ÆSJ OG BLÆ OG ÆÆÆ..
JEG HADDE TATT SALT I STEDET FOR SUKKER! Å nei!! I ryddestyret mitt hadde jeg nok kommet i skade for å flytte om på tingene, slik at saltet stod meg lettest tilgjengelig, og at jeg da i mitt hastverk hadde tatt feil.
Jeg kan love deg at det går an å bli ganske fortvilet over noen liter mislykket bringebærsaft. En bagatell i det store bildet, men der og da kjentes det ikke helt slik ut. Det som gjorde situasjonen mest fortvilende, var at det var ingen ting, - ABSOLLUTT INGEN TING jeg kunne gjøre for å få den god igjen. Det nyttet ikke med mer sukker, eller å vanne den ut, eller koke det hele.
Bærene hadde vært av beste sort. Det var ingen ting å si på det. Sukkeret hadde også vært akkurat slik det skulle. Det var bare de to små skjeene med salt som var problemet. Ikke en prosent en gang av innholdet, men likevel ødelagt. HELT ødelagt.
Hele baljen ble tatt på badet og innholdet ble tømt i toalettet og splosjet bort. Mange timers forgjeves arbeid.
Episoden har gitt meg noe å tenke på. Som kristen har jeg lært at jeg skal være vennlig og god mot alle, være tålmodig og kjærlig og holde fred. Jeg skal sette andre fremfor meg selv og ikke ta meg til rette, eller si og gjøre noe som støter eller sårer en annen. Ja, dette er i og for seg rett, men IKKE ALLTID!!
Det står at vi så langt det er mulig, skal holde fred med alle mennesker. Det står ikke at vi skal gjøre det for enhver pris. Det står også at vi skal elske vår neste som oss selv.
Jeg har vært åpen om at mitt liv har vært temmelig krokete. Det har vært mennesker i livet mitt som kan sammenlignes med saften jeg skulle lage. Så mange gode bære og godt sukker. Men så kom saltet og ødela. Jeg lette og lette etter måter å fikse det på, men det var ikke mulig. Etter mange år med god veiledning og behandling, har jeg lært at det finnes ting i livet som det ikke går an å ordne opp i. Noen roteskuffer må lukkes igjen og låses med rotet oppi. Så vet en at det er rot der, men en må la det ligge. Skuffefronten er hel og pen. Se på den og vit at det er noe der inne som bare må få være i fred. Eller som med saften min, bare må tømmes ut og bli borte.
Dette er ikke noe som er unikt for meg. Jeg merker at når jeg åpner meg og forteller litt fra mitt liv, så får jeg også høre tilbake hvordan andre har det. Og da ser jeg også at nærmest alle har ulike relasjoner de sliter med.
Jeg har lært noe nytt denne høsten. Noe som har gitt meg mot og kraft til å stå opp for meg selv. I samtale med en eldre sjelesørger, med mange års erfaring, fikk jeg høre følgende: Gud har gitt oss et forvalteransvar. Vi skal søke å ta vare på alle mennesker, og på skaperverket. Men det første vi skal forvalte er oss selv. Dersom noen gjør oss urett skal vi ikke bare tie stille og finne oss i det. Å si ifra om det som oppleves galt, er å vise den andre den største form for respekt. Ved å ansvarliggjøre åpner en opp for oppgjør. Og et oppgjør bærer alltid med seg muligheten for å legge frem sin egen side, for erkjennelse og for tilgivelse.
Vi er slik skrudd sammen vi mennesker, at det vi tåler minst er å bli kritisert. Vi blir så sårbare når noen peker på feil og mangler i livene våre. Da stritter vi imot med all kraft. Men det er en stor hemmelighet i det å tillate seg å bli irettesatt når det er på sin plass. Nemlig kraften i det å bli oppreist. David fikk den erfaringen. Etter at profeten hadde fortalt ham en historie om en som hadde lurt til seg noe som ikke var hans, feller kong David en hard dom over synderen. "Du selv er mannen," er ordene som da slår tilbake mot kongen.
En kan undre seg når en videre leser at David var en mann etter Guds hjerte. Han som syndet så grovt. Men det var ikke Davids fall som gjorde ham yndig for Gud, men hans erkjennelse og bønn om tilgivelse.
"Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." Jesaja 1:18
Kom - er det første ordet som møter oss her. Gud er den som inviterer. Han er den som har sendt ut innbydelsen. Og han kaller oss til å gå i rette med ham. Altså til å stå frem med livene våre slik som de er, - med alle våre feil og nederlag. Men det han innbyr TIL - er ikke dom og ydmykelse, men frifinnelse og oppreisning.
Også for oss mennesker er det rett å søke oppgjør når urett har blitt begått. Får vi muligheten er det viktig å gripe den med fred og forsoning som mål. Er alle utveier søkt og det ikke lar seg gjøre, da har en lov til å lukke igjen roteskuffen, eller tømme ut den ødelagte saften, og si til seg selv at slik er det, og så gå videre med livet med fred.
Takk kjære leser for at du holdt ut helt til slutt. Jeg ønsker deg Guds fred i livet, og med de du har nær og kjær.
Livet består av lengsler, drømmer og håp. Vi strekker oss alltid mot noe mer enn det vi har, og som er innenfor rekkevidde. Dette er noe av det unike ved oss mennesker, og som gjør at vi stadig når lenger, gjør nye oppdagelser og finner nye løsninger på problem. Nå har vi kommet så langt at problemløsningene gjerne er av en slik art at vi ikke visste det var et problem før vi fikk løsningen presentert.
Men de største lengslene, drømmene og håpene vi bærer på, retter seg mot mennesker, og det er når relasjoner blir vanskelige, eller går i stykker smertetrykket blir størst. Vi er også mest sårbare i forhold til de som står oss nærmest, og de vi er mest glad i. Dette er noe vi alle har erfaringer med, i større eller mindre grad.
Kong David, som vi leser om i det gamle testamentet, fikk en sønn som ble alvorlig syk. I syv dager fastet han og bad og gråt for gutten sin. Men så skjedde det tragiske at gutten døde. Tjenerne våger ikke å fortelle det til kongen. De har sett hvor hardt han har kjempet for ham, og er redd for hva som vil skje når han får vite at gutten er død. David hører dem hviske, og spør dem om hva som har skjedd. Da får han vite at sønnen er død.
Da gjør David noe som vi kan ta lærdom av. Noe som er både rett og sundt. Fra 2.Samuelsbok kap. 12:
Da reiste David seg fra bakken. Han vasket og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus for å tilbe. Da han kom hjem, ba han om mat. Den ble satt fram, og han spiste.
Tjenerne kommer i villrede. Dette hadde de ikke forventet. De regnet med at David skulle være helt ifra seg av fortvilelse. Ja, de virker nesten sinte på ham i måten de snakker til ham i påfølgende vers:
"Hvordan er det du oppfører deg? Mens gutten ennå levde, fastet du og gråt. Og nå da han er død, står du opp og spiser!
Det er kongens svar som har satt seg i hjertet mitt:
Så lenge gutten levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg og lar gutten leve? Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg hente ham tilbake? En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.
ALT håp for sønnen var ute. Han var ikke lenger blant de levende. Hvorfor skulle han da fortsette med sin faste og sine bønner? Det ville uansett ikke kommet noe ut av det.
Jeg har selv hatt store lengsler og håp som har bristet dette året. Håp knyttet både til liv og død. Den 4. september i år, valgte far bort livet. Et valg som har fått store omkostninger for oss som ble forlatt. Vi står tilbake med mye smerte og mange slags ulike sorger. Sorg som handler om savn går det an å sette ord på, men sorg som handler om smerte har ikke den samme plass i det offentlige rom. Jeg sitter igjen med mye av både sorg, savn og smerte.
Det som var, er borte.
Det som er, er nå.
Det som kommer, kjenner vi ikke.
Livet byr på alle omskiftende årstider. Fra sol og varme, til uendelig lange stormversdager. Byrden av livet kan være tung å bære for mange av oss, men døden er likevel ALDRI en løsning.
Jeg kan ikke gjøre om det som er gjort, men jeg kan gjøre noe med det som kommer. Når ALT håp er ute, når det ikke lenger er noe tilbake vi kan gjøre, da kan vi få legge håpet i grav og så reise oss og sette oss til bords.
Vi kjørte jentene våre til Oslo forrige helg. Både henger og takboks ble fylt opp med minstejentas flyttelass. Nå er de begge installert som studenter i hovedstaden. Søndag formiddag ble det tid til en liten rundtur langs strendene for å se hvor Saga pleier å få ta lufteturene sine. På stien like etter Paradisbukta, skjedde noe underlig.
Et ungt par med barnevogn kom mot oss. Da de nærmet seg oss, slakket de farten og kikket nysgjerrig på Saga. I det de passerer, spør damen: Hvilken rase er det? Maria forklarer at hun er en blanding av Japansk spisshund og Puddel. Etter en kort prat, kommer det frem at de er lykkelige eiere av søsteren til Saga. Det var derfor de hadde stanset. Hun var helt lik Saga. De bodde like i nærheten av Maria, så kontaktinformasjon ble utvekslet slik at både hunder og eiere kunne møtes. De hadde ikke med seg sin hund på denne turen.
Hva er oddsen for å møte noen som har din hunds søster eller bror når går tur på et sted med ganske mange hundretusen potensielle turgåere? Og hva er oddsen for at de vil ta kontakt? Og hva er oddsen for at de skal bo like i nærheten av deg?
Det ble et uventet og underlig, men også veldig hyggelig treff.
Da jeg for noen år siden lagde min aller første råmelkspudding, laget jeg til i tre brødformer. Kry som jeg var over å ha fått det til, pakket jeg den ene inn i et kjøkkenhåndkle og kjørte bort til en venninne med den. Jeg banket på døren og gikk rett opp på kjøkkenet. Der satt min venninne sammen med sin mor. "Jeg har noe til deg," sa jeg og satte brødformen på bordet. Da jeg tok bort håndkleet, og puddingen kom til syne, ble de to kvinnene ved kjøkkenbordet sittende og måpe i en forunderlig sjokkstilling i en uendelighet. Jeg lurte på om jeg hadde gjort noe alvorlig galt, men da de kom til sans og samling igjen, var forklaringen at de - i minuttene før jeg kom - hadde snakket om hvor godt det hadde vært å få smake en råmelkspudding igjen. Et tema de ikke hadde tatt opp på mange år, og mens de snakker om det kommer altså jeg valsende inn og sette tankene deres foran dem på bordet. Ikke rart at det ble hakeslepp.
Da Olav var ung, hadde de lenge tenkt på å skaffe seg en globus. En slik en som var populær på 70-tallet: Bordglobus med lys. Fantastiske greier. Men det er rart med det, at det en tenker på hjemme ofte er glemt når en er ute på handel. I de tider var en bytur en lang reis, og ikke noe som ble gjort hver uke. Ikke hver måned heller. Omsider hadde de klart å huske å kjøpe med seg en globus. Vel hjemme, og med lysene på, banket det på døren. Hvem der? Jo, en globus-dørselger!! Er det mulig? Hvem kjører rundt og selger globuser på døren? Og hva er oddsen for at det skal kommen en globus selger og banke på like etter at du endelig har husket å kjøpe en selv?
Ja, noen ganger skjer det underlige ting. Ting en ikke hadde hatt fantasi til å tenke ut selv en gang at kunne ha skjedd. Det er godt når det er gode ting som skjer. Men det skjer også vonde og triste ting. Ting vi ikke kunne ha forutsett skulle komme av både godt og vondt. Vi kan ofte ikke gjøre noe med det som skal komme på vår veg, men vi kan gjøre noe med hvordan vi vil forberede oss på det.
Vil jeg bruke tiden min på tenke på alle mulige vonde ting som kanskje kan komme? Vil jeg bruke tiden min på å tenke på alt det gode som kanskje kan komme? Eller vil jeg bruke tiden på å leve her og nå, og lete etter gledene som er i dagen i dag, og å bruke kreftene på å holde ut smertene som dagen i dag også bringer med seg? Godt og vondt. Det vil alltid gå hånd i hånd. Det ene utelukker ikke det andre. Gleden tar ikke bort sorgene. Og sorgene minsker ikke gledene.
Jeg sykler opp og ned vegen vår omtrent daglig. Bort til løa etter noe, se til dyrene, til svigermor, til naboen, hente noe, levere noe.... Alltid ett eller annet. Uansett hva jeg skal ha med meg, så sykler jeg. Du verden så mange underlige ting det går an å få med seg på sykkel!! Med alle de rare oppakningene mine har jeg mange ganger tenkt at èn gang kommer jeg til å ramle.
I dag skulle jeg hente noen små stenger nede i løa. Midt på flate vegen klarer jeg å få den ene stokken inn i framhjulet, med det resultatet at både sykkelen og jeg meget plutselig lå i en temmelig horisontal stilling på asfalten. Den eneste skaden ble et mikroskopisk skrubbsår på hånden. Hva er oddsen for at det skulle gå så bra?
Det beste var ikke å ikke slå seg, men at ingen så det. Det er rart hvor utrolig flaut det er å bli sett fallende.
I dag hadde jeg oddsen med meg, og takknemlig er jeg for det. Og jeg kommer til å fortsette å sykle, men nå tenker jeg at jeg er ferdig med fallingen, så da trenger jeg ikke å tenke mer på det 🙂
Livet består av fall av så mange slag. Noen ganger spretter vi opp på beina igjen med en gang. Andre ganger er det ikke fullt så enkelt. Noen ganger faller vi i situasjoner vi ikke kunne drømt om å havne opp i. Andre ganger ser vi ikke hvordan det skal være mulig å komme seg på føttene igjen etter store skader. Er det mulig? Umulig?
De fleste skader vi pådrar oss, som ikke handler om kropp, har med relasjoner å gjøre. Relasjoner er noe kompliserte greier. Det er så mye som kan gå bra, og så lite som skal til noen ganger for at det går i stykker.
Gjennom hele koronaperioden har vi blitt minnet på å ta vare på hverandre. Være gode mot hverandre. Kanskje trenger vi en ekstra påminnelse om å se på de vi har rundt oss nå som høsten kommer krypende inn over oss igjen. Ny som elev eller student. Ny på jobb, eller flyttet til nytt sted. Nye utfordringer. Nye oppgaver som skal løses. Ny livssituasjon.
Husk da på at oddsen for at det skal gå bra, er overveldende stor. Og oddsen for at de overraskende gode tingene skal skje, er absolutt også til stede. Jeg håper at jeg kan få være den gode oddsen i noens liv, og at noen også vil dukke opp som det hos meg.
Hva møter oss rundt neste sving? Jeg velger å tro at det er noe godt.
Jeg føler meg spesielt privilegert som har en støl i fjellet jeg kan gå til. Å få være medeier til et slikt sted mitt på fjellet, er unikt. Og det at jeg, etter ulike fysiske prøvelser, har helse til å gå dit, er også noe som fyller meg med stor glede.
Jeg snakket med en venninne for noen dager siden - som jobber i hjemmetjenesten. Vi sliter begge med noen småvonter her og der. Litt hofter og skuldrer og rygger og nakker.... Men som hun sa; vi er ikke verre stilt enn at vi kan gjøre alt vi har lyst til. Vi svømmer og sykler og går på turer alt vi bare orker og vil. Det er mange som er frarøvet den muligheten, og er avhengig av andres stell og pleie til helt basale behov.
Det tar i underkant av 1 1/2 time å gå til Stølen. Hver gang jeg går dit, er det med mobilen i hånden for raskt å kunne knipse noen bilder. "Hva skal du med alle bildene," undrer gjerne mannen. "Bare for å kunne se på dem og glede meg over hvor vakkert det er," svarer jeg gjerne da.
Det er mange som tar ufattelig flotte naturbilder som også blir postet på sosiale medier. Og jeg fasineres ofte. Jeg synes det er flott å kunne se landet vårt gjennom andres linser. I dag vil jeg dele litt av mine bilder fra turen over fjellet. De er ikke unike i seg selv, men de viser et lite glimt av vårt fantastiske fjellrike. Håper du vil gledes sammen med meg 🙂
Min beste turkameratBallerinaen med strutteskjørtet sitt. Langs hele stien er det satt opp små varder, så det er ikke mulig å gå feil. Det er noe eget med vann. Blikk på vann gir ro til sjelen. Pytt i panne til middag med FocacciaOppvasken ble tatt på gamlemåten i dag; i elva - og skylt i kokende vann etterpå.
Takk for følget 🙂 Håper du også har hatt en fin helg, med gode innputt til både kropp og sjel.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.