For en tid tilbake skulle jeg lage bringebærsaft. Jeg hadde bøtten full med de flotteste bringebærene etter flere timer langs grøftekanter og gjerder. En liten smakebit med jevne mellomrom, hadde til sist blitt til en særdeles mettende og god porsjon. Bringebær er godt!

Jeg er ikke særlig erfaren med safting, men denne gangen tenkte jeg at det skulle være en lett sak å få til. Jeg googlet og leste meg opp på ulike sider, og gjorde alt etter planen. Jeg syntes sukkermengden var litt i overkant mye, så jeg tok adskillig mindre i enn det som stod i oppskriften, og tenkte jeg heller kunne smake til etter hvert.

Men så er det gjerne slik at det ikke er bare èn ting som skal gjøres. Noen klær skal legges på plass, en ny maskin skal settes på. Litt forskjellig inn i oppvaskmaskinen, vask av benkeplaten og så videre, og så videre.

Mot slutten av saftingen, etter prøvesmaking, kommer jeg til at jeg nok kunne ha ørlite mer sukker oppi. Bare en skje eller to. Jeg tok to spiseskjeer i, og rører godt. Ny prøvesmaking.... og FYSJ OG ÆSJ OG BLÆ OG ÆÆÆ..

JEG HADDE TATT SALT I STEDET FOR SUKKER! Å nei!! I ryddestyret mitt hadde jeg nok kommet i skade for å flytte om på tingene, slik at saltet stod meg lettest tilgjengelig, og at jeg da i mitt hastverk hadde tatt feil.

Jeg kan love deg at det går an å bli ganske fortvilet over noen liter mislykket bringebærsaft. En bagatell i det store bildet, men der og da kjentes det ikke helt slik ut. Det som gjorde situasjonen mest fortvilende, var at det var ingen ting, - ABSOLLUTT INGEN TING jeg kunne gjøre for å få den god igjen. Det nyttet ikke med mer sukker, eller å vanne den ut, eller koke det hele.

Bærene hadde vært av beste sort. Det var ingen ting å si på det. Sukkeret hadde også vært akkurat slik det skulle. Det var bare de to små skjeene med salt som var problemet. Ikke en prosent en gang av innholdet, men likevel ødelagt. HELT ødelagt.

Hele baljen ble tatt på badet og innholdet ble tømt i toalettet og splosjet bort. Mange timers forgjeves arbeid.

Episoden har gitt meg noe å tenke på. Som kristen har jeg lært at jeg skal være vennlig og god mot alle, være tålmodig og kjærlig og holde fred. Jeg skal sette andre fremfor meg selv og ikke ta meg til rette, eller si og gjøre noe som støter eller sårer en annen. Ja, dette er i og for seg rett, men IKKE ALLTID!!

Det står at vi så langt det er mulig, skal holde fred med alle mennesker. Det står ikke at vi skal gjøre det for enhver pris. Det står også at vi skal elske vår neste som oss selv.

Jeg har vært åpen om at mitt liv har vært temmelig krokete. Det har vært mennesker i livet mitt som kan sammenlignes med saften jeg skulle lage. Så mange gode bære og godt sukker. Men så kom saltet og ødela. Jeg lette og lette etter måter å fikse det på, men det var ikke mulig. Etter mange år med god veiledning og behandling, har jeg lært at det finnes ting i livet som det ikke går an å ordne opp i. Noen roteskuffer må lukkes igjen og låses med rotet oppi. Så vet en at det er rot der, men en må la det ligge. Skuffefronten er hel og pen. Se på den og vit at det er noe der inne som bare må få være i fred. Eller som med saften min, bare må tømmes ut og bli borte.

Dette er ikke noe som er unikt for meg. Jeg merker at når jeg åpner meg og forteller litt fra mitt liv, så får jeg også høre tilbake hvordan andre har det. Og da ser jeg også at nærmest alle har ulike relasjoner de sliter med.

Jeg har lært noe nytt denne høsten. Noe som har gitt meg mot og kraft til å stå opp for meg selv. I samtale med en eldre sjelesørger, med mange års erfaring, fikk jeg høre følgende: Gud har gitt oss et forvalteransvar. Vi skal søke å ta vare på alle mennesker, og på skaperverket. Men det første vi skal forvalte er oss selv. Dersom noen gjør oss urett skal vi ikke bare tie stille og finne oss i det. Å si ifra om det som oppleves galt, er å vise den andre den største form for respekt. Ved å ansvarliggjøre åpner en opp for oppgjør. Og et oppgjør bærer alltid med seg muligheten for å legge frem sin egen side, for erkjennelse og for tilgivelse.

Vi er slik skrudd sammen vi mennesker, at det vi tåler minst er å bli kritisert. Vi blir så sårbare når noen peker på feil og mangler i livene våre. Da stritter vi imot med all kraft. Men det er en stor hemmelighet i det å tillate seg å bli irettesatt når det er på sin plass. Nemlig kraften i det å bli oppreist. David fikk den erfaringen. Etter at profeten hadde fortalt ham en historie om en som hadde lurt til seg noe som ikke var hans, feller kong David en hard dom over synderen. "Du selv er mannen," er ordene som da slår tilbake mot kongen.

En kan undre seg når en videre leser at David var en mann etter Guds hjerte. Han som syndet så grovt. Men det var ikke Davids fall som gjorde ham yndig for Gud, men hans erkjennelse og bønn om tilgivelse.

"Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." Jesaja 1:18

Kom - er det første ordet som møter oss her. Gud er den som inviterer. Han er den som har sendt ut innbydelsen. Og han kaller oss til å gå i rette med ham. Altså til å stå frem med livene våre slik som de er, - med alle våre feil og nederlag. Men det han innbyr TIL - er ikke dom og ydmykelse, men frifinnelse og oppreisning.

Også for oss mennesker er det rett å søke oppgjør når urett har blitt begått. Får vi muligheten er det viktig å gripe den med fred og forsoning som mål. Er alle utveier søkt og det ikke lar seg gjøre, da har en lov til å lukke igjen roteskuffen, eller tømme ut den ødelagte saften, og si til seg selv at slik er det, og så gå videre med livet med fred.

Takk kjære leser for at du holdt ut helt til slutt. Jeg ønsker deg Guds fred i livet, og med de du har nær og kjær.

Bondekone | Facebook Bli gjerne medlem du også 🙂