...danser musene på bordet, - heter det, men her må det være: Når mannen er borte dukker problemene opp! Sist jeg var hjemme alene sa det "Pang," da vannrøret sprakk. I dag var det en ku som la seg ned med melkefeber. Dersom du lurer på hva det er kan du lese dette:
Kua var ikke bevisstløs, men lå ganske apatisk på plassen sin. Alle vi som er foreldre deler den erfaringen at vi selv har det vondt når barna våre har det vondt, - og særlig når de er så små at de ikke kan sette ord på hva som er problemet selv. Det blir litt slik med dyrene også.
Det startet egentlig i går: Fløyel skulle kalve, men kalven lå feil. Bare èn fot stakk ut. Vi måtte trå til, både Olav og jeg, for å få kalven ut. Èn mått presse kalvens hode tilbake, og den andre måtte inn med hele armen for å få tak i den andre foten og få den med frem. Med en plasthanske på som gikk helt opp til skulderen, var det bare å sette i gang. Det høres kanskje enkelt ut, og det kunne det vært også, - hadde det bare ikke vært for alle konkler og bein som er i en ku! Både ribbein og hofter kom i vegen for å få foten på rett kjøl. Det ble mye styr for både kalv og ku, men omsider lå føttene slik de skulle, og kalven kom ut.
Først trodde vi den var død, men da vi rørte ved øyet så vi at den blunket. Den var bare helt utslitt. Og Fløyel også! Det tok lang tid før det kom bevegelse i denne store okse-krabaten, men heldigvis kviknet både mor og barn til utover kvelden.
I dag morges så også alt fint ut. Miriam og jeg tok et ekstra tidlig fjøsstell for å rekke skole og jobb, mens mannen skulle på styremøte til fjernere strøk (Les Trondheim). Kalven drakk godt, og Fløyel åt godt, stod fint og melket som hun skulle. Alt var i orden....
...til jeg kom hjem igjen. Da lå hun slik; helt apatisk, med snuten ned i maten uten å røre den. KJennetegn: Kalde ører, slapp, klarer ikke å komme seg opp.... Dyrlegen ble tilkalt, og kort etter var han på plass. Hod
Behandling: Kalk rett i blodet. Hodet ble festet slik at hun ikke skulle skade seg på sprøyten som ble satt i nakken.
Jeg fikk æren av å holde flasken....
...mens dyrlegen lyttet etter hjerteslag. Den kan nemlig plutselig få hjertestans under denne behandlingen, og da må en handle raskt for å få det i gang igjen.
Etter denne "sjokkbehandlingen" var det viktig å få henne på føttene. Ikke særlig lett med en som helst vil ligge og ta livet helt med ro. "Vi må bare få henne sint nok," sa dyrlegen, - så det gjorde vi, - og til slutt fikk vi henne opp. Heldigvis.
Nå har jeg vært nede hos henne igjen, og hun er fremdeles på føttene. Hun har også fått i seg mat, noe som er et godt tegn. Det er ikke så lett å forklare en ku at en vil være snill med henne når en gjør noe som absolutt ikke kjennes særlig snilt, - som å få på seg grime, få hodet presset oppover og surret fast, og få denne flasken trykt ned i halsen og tvunget til å svelge ned alt sammen. Men jeg får heller finne meg i å være den slemme en liten stund, for jeg vet at det vil GJØRE henne godt! Slik er det ofte her i livet: Den beste medisinen smaker ikke alltid så godt.
Her er hun. Ikke særlig blid på meg akkurat nå, men jeg er godt fornøyd med å ha fått henne i form igjen. Får bare håpe det holder. Må ned en tur sent i kveld å sjekke. Dyrlegen fortalte at det verste han hadde vært med på var 6 runder med en slik hestekur på samme ku.... Tenker både Fløyel og jeg er enig i at det holder med èn!
Bare mannen kommer hjem igjen snart, så går det nok bra...