I dagmorges tok jeg fjøsstellet siden mannen var bortreist. Alt var tilrettelagt på beste måte, og jeg gjorde jobben så pliktoppfyllende og godt jeg bare kunne. Kostet kyrne litt ekstra, skrapte skikkelig av båsene, og vasket maskinene litt ekstra grundig. Alt på stell. Da jobben var unnagjort, var jeg mer enn klar for å komme i hus igjen og slenge meg ned på sofaen en velfortjent time eller to.
Det siste jeg gjør før jeg går, er å se over at alt er i orden med dyrene. Joda, alt i orden .... eller... Nei, - har du sett! Av alle ting, så har jeg glemt å melke en av de mest rikholdige kyrne. Juret strutter som en ballong som er i ferd med å sprekke. Tanken på å late som om jeg ikke har sett det, og la Olav ta seg av det ved kveldsstellet, dør før den er født. Å stå der et halvt døgn med to fulle bøtter melk pressende på under magen er bare ikke aktuelt.
Siden jeg hadde brukt ekstra tid på vaskingen, hadde jeg akkurat satt i gang vaskeprosessen. Den kunne jeg ikke avbryte. Å gi inn, for å gå ut igjen like etterpå var heller ikke aktuelt. Så stod jeg bare der, sånn passe irritert, og ventet. Jeg tenkte jeg kunne koste litt mer på kyrne. Kanskje bruke klipperen litt på et par som ikke var helt ferdigfrisert enda. En ekstra skraperunde i kalvebingene hadde heller ikke vært så dumt. Inne hos hønene var det også litt å ta fatt i, og jøtene til småkalvene kunne vært rensket opp i. Slik stod jeg og tenkte, og hadde mer enn nok med det. Føttene var godt plantet der de var.
Endelig var vaskeprosessen over, og jeg fikk satt i gang melkingen. Ny venting, og nye ting jeg legger merke til som med fordel kunne vært gjort. Litt her og litt der. Jeg ser det nå i alle fall, roser jeg meg selv mens jeg lener meg bedagelig inntil veggen med armene i kors. 18,7 liter ble resultatet. Det måtte til.
Så var det tilbake til melkerommet og ny vaskeprosess. Når noe ikke går helt som det pleier, er det lett for at en i farten gjør noe galt, så i frykt for å gjøre noe feil, går det litt ekstra tid med å sjekke at alt er som det skal. Heldigvis, - tror jeg da, - er alt ok, og jeg kan endelig skifte og slenge meg på sykkelen og tråkke meg opp bakken til huset.
Hendelsen har surret i hodet mitt i hele dag. Og grunnen er enkel: Jeg gjorde en feil jeg på ingen måte kan finne en mulighet til å legge over på noen andre. Det var ikke større problem enn at det tok meg en liten halvtime ekstra, og en liten kalddusj over stoltheten min. Ingen skade skjedd, - men likevel. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik at når jeg gjør noe galt, eller tabber meg ut, så søker jeg etter å finne noe eller noen andre å legge det over på. Eller i alle fall litt av det. Det jeg har gjort feil, er bare et resultat av hva andre har sagt eller gjort. Dermed blir jeg i beste fall uskyldig, og i verste fall bare delskyldig. Det er litt lettere å forholde seg til, enn å være den som sitter alene med svarteper.
Å ha det slik er ikke noe som er nytt i tiden. Det startet med Adam som sier til Herren: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» 1.Mos 3.12 Altså, dersom Gud ikke hadde gitt ham kvinnen, hadde han ikke spist. Med andre ord så var det Guds egen feil at han spiste av den forbudte frukten.
Jeg kunne ikke gå inn til frokost i dag og tenke som så, at siden jeg hadde melket alle de andre kyrne, så var det godt nok. Den ene fikk bare vente. I forhold til Gud er det også slik, at om jeg gjør alt rett og godt, - det var bare den ene lille tingen som ikke var helt i orden.... så er den ene tanken, det ene ordet, den ene handlingen nok til å gjøre det umulig for meg å nå Guds rike. Hos Gud handler det ikke om verken antall eller størrelse på våre feiltrinn.
Et epletre bærer epler. En kur gir melk. Vi gjør både urett og feil fordi vi ER syndere. Så står vi likt, - både den edleste og den verste blant oss: Nåden alene er nøkkelen til Gud.