Vi har vel alle vert der at ting har sett håpløst ut. Både i stort og smått. Det kan være noe så lite som at en ikke finner løsningen på en hjernetrim-oppgave, eller at det skjer store og vanskelige omveltninger i livet som gjør at det er vanskelig å se vegen videre. Og det er rart hvor stor plass en liten ting kan få i hodet. Den kan spise seg innover som hyfene på en lite velkommen sopp.
En liten triviell ting i mitt liv, - som for øvrig ikke har forårsaket alt for mye hodebry, har gjaldt redningsvestene våre. For et par år siden ble de liggende i garasjen litt for lenge utpå høsten. Da jeg skulle ta dem inn, var samtlige dekorert av små sorte prikker. Fremdeles like hele, og fremdeles like brukbare, - men akk så stygge.
Jeg har prøvd alt jeg har hatt i huset av såper og rensemidler i håp om å få bort flekkene, men du verden for noen uregjerlige småtasser! Ikke tale om! Ikke litt en gang. Ulike svamper og skurekluter har også blitt forsøkt. Med like lite hell.
Redningsvest skal man ha i båt. Noe annet kommer ikke på tale. Men å ha med seg gjester ut på fjorden iført disse prikkedyrene har ikke vært like kjekt. Smilende selfier, strålende solnedganger, fiskende barn. Idyllisk og vakkert... og samtidig så skjemmende.
Mange av redningsvestene har vi fått i julegave. Noen har vi kjøpt selv. Vi har i ulike størrelser, til ulike behov, og det vil koset å skifte ut alle sammen. Jeg har med noe tungt hjerte, tenkt at til våren får de gå på fyllinga, og så får vi investere i nye, men så i dag fant jeg løsningen! Og er det ikke gjerne slik, at når en har gitt opp håpet, - da dukker det plutselig opp en ny og uventet løsning eller mulighet.
Redningen ble høytrykksspyleren. Mosen på asfalten ble spylt opp med roten i dag, - og da det var gjort, datt tanken på redningsvestene i hodet mitt. Skal det være, så skal det være, tenkte jeg, og skrudde varmen opp på hele 80 grader, og fyrte løs. DET VIRKET! I alle fall til en helt annen tilstand enn de hadde vært i, om enn ikke helt perfekt.
Nå henger det lykkelige antallet av 13 redningsvester på klessnoren til farmor og renner av seg i nordavinden. Nå kan jeg glede meg både til nye turer ut med båten, og til litt triveligere forevigelser enn vi har hatt de siste par årene. Og så er jeg enda en erfaring rikere i at når det ikke kan bli verre, så kan det faktisk bare bli bedre 🙂
