Livet består av lengsler, drømmer og håp. Vi strekker oss alltid mot noe mer enn det vi har, og som er innenfor rekkevidde. Dette er noe av det unike ved oss mennesker, og som gjør at vi stadig når lenger, gjør nye oppdagelser og finner nye løsninger på problem. Nå har vi kommet så langt at problemløsningene gjerne er av en slik art at vi ikke visste det var et problem før vi fikk løsningen presentert.
Men de største lengslene, drømmene og håpene vi bærer på, retter seg mot mennesker, og det er når relasjoner blir vanskelige, eller går i stykker smertetrykket blir størst. Vi er også mest sårbare i forhold til de som står oss nærmest, og de vi er mest glad i. Dette er noe vi alle har erfaringer med, i større eller mindre grad.
Kong David, som vi leser om i det gamle testamentet, fikk en sønn som ble alvorlig syk. I syv dager fastet han og bad og gråt for gutten sin. Men så skjedde det tragiske at gutten døde. Tjenerne våger ikke å fortelle det til kongen. De har sett hvor hardt han har kjempet for ham, og er redd for hva som vil skje når han får vite at gutten er død. David hører dem hviske, og spør dem om hva som har skjedd. Da får han vite at sønnen er død.
Da gjør David noe som vi kan ta lærdom av. Noe som er både rett og sundt. Fra 2.Samuelsbok kap. 12:
Da reiste David seg fra bakken. Han vasket og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus for å tilbe. Da han kom hjem, ba han om mat. Den ble satt fram, og han spiste.
Tjenerne kommer i villrede. Dette hadde de ikke forventet. De regnet med at David skulle være helt ifra seg av fortvilelse. Ja, de virker nesten sinte på ham i måten de snakker til ham i påfølgende vers:
"Hvordan er det du oppfører deg? Mens gutten ennå levde, fastet du og gråt. Og nå da han er død, står du opp og spiser!
Det er kongens svar som har satt seg i hjertet mitt:
Så lenge gutten levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg og lar gutten leve? Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg hente ham tilbake? En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.
ALT håp for sønnen var ute. Han var ikke lenger blant de levende. Hvorfor skulle han da fortsette med sin faste og sine bønner? Det ville uansett ikke kommet noe ut av det.
Jeg har selv hatt store lengsler og håp som har bristet dette året. Håp knyttet både til liv og død. Den 4. september i år, valgte far bort livet. Et valg som har fått store omkostninger for oss som ble forlatt. Vi står tilbake med mye smerte og mange slags ulike sorger. Sorg som handler om savn går det an å sette ord på, men sorg som handler om smerte har ikke den samme plass i det offentlige rom. Jeg sitter igjen med mye av både sorg, savn og smerte.
Det som var, er borte.
Det som er, er nå.
Det som kommer, kjenner vi ikke.
Livet byr på alle omskiftende årstider. Fra sol og varme, til uendelig lange stormversdager. Byrden av livet kan være tung å bære for mange av oss, men døden er likevel ALDRI en løsning.
Jeg kan ikke gjøre om det som er gjort, men jeg kan gjøre noe med det som kommer. Når ALT håp er ute, når det ikke lenger er noe tilbake vi kan gjøre, da kan vi få legge håpet i grav og så reise oss og sette oss til bords.
Med andre ord:
Gi livet en ny sjanse.