Hva er det som gjør oss mest sinte, irriterte og frustrerte? Er det ikke dette at andre ikke er slik vi ønsker de skal være? At de ikke sier det vi vil de skal si? At de ikke GJØR ting på den måten vi mener er rett? Det gjelder barna våre, ektefeller, kollegaer, ledelse, politikere, foreldre, venner...
Så fredfull og god verden hadde vært om alle bare hadde passet til MITT hode og mine meninger!!
Ja, slik er det lett å tenke, men det er ikke så lett å få alle til å passe inn i vårt mønster. Men det er en annen veg vi kan gå; nemlig den som handler om å forandre oss selv. Om jeg ikke kan forandre andre, så kan jeg forandre på mine egne HOLDNINGER til dem.
Som ung sjåfør ble jeg alltid spesielt irritert når jeg kjørte bak andre som kjørte under fartsgrensen. Det hendte derfor at jeg tok noen forbikjøringer som ikke alltid var helt etter lovboken. Etter en slik forbikjøring tenkte jeg at jeg skulle ta tiden da jeg kom til bestemmelsestedet mitt for å se hvor mye tid jeg hadde spart. Det var da over en mil siden forbikjøringen. Det gikk mindre enn ett minutt før bilen jeg hadde passert nå kom kjørende forbi meg. Mindre enn ett lite, usselt minutt!! Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke lenger skulle la meg provosere av saktegående sjåfører! Det var rett og slett ikke verdt det! Det vesle minuttet hadde jeg tid til!
__________________________________________________________
Å forandre på sine egne holdninger og innstillinger betyr ikke det samme som at en skal utslette seg selv og sine egne meninger. En veg har alltid to ytterkanter. Det er strevsomt å måtte gå i dem, enten det er på den ene eller den andre siden. Hele vitsen med en veg er at det er DEN vi skal gå på, - ikke grøftekantene! 
Frans av Assisis bønn, som sannsynligvis ble skrevet rundt 1900, er en bønn vi også har godt av å be i dag. En bønn som kan hjelpe oss å gå på vegen. En bønn som forteller oss at det er gjennom det vi selv GIR vi også FÅR.
Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen
Den største lykken ligger i kjærlighetens mysterium. Og hva det innebærer kan vi lese om i 1.Kor 13. 4-7
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Ydmykhet og kjærlighet er siamesiske tvillinger, - hvor den ene kan ikke leve uten den andre.
Men så er det også slik med all ønsketenkning, at èn ting er det å VITE hva som er rett. Noe helt annet å GJØRE det! Jeg svikter mitt eget ideal hver eneste dag. Å ville, men ikke få til, er både frustrerende og sårt. Det som gir meg kraft og mot og ny styrke, er troen på at jeg får være et Guds barn, uansett! Han møter meg hver eneste dag med sine utstrakte hender, og ordene: "Min nåde er nok for deg."