Lady begynner å bli gammel. Over åtte år. Selv om hun virker sprek fremdeles, må vi regne med at hun har færre år igjen å leve enn de hun har bak seg. Når jeg arbeider ute, får hun være sammen med meg. Da går hun alltid og svinser bare noen få meter unna.
Da yngste jenta vår, - som også er hundens eier, kom ut, var vi andre allerede i gang med ulike oppgaver. Selv var jeg oppe på beite med ryddesagen. Da jeg kom hjem til lunch undret jeg meg over at de andre var ute, og at Lady ikke var der. De derimot trodde at hun hadde vært meg meg, - noe hun altså ikke hadde!
Da hun heller ikke kom etter å ha blitt ropt på, begynte vi å lure på om det var hendt noe galt. Hun får ikke lov til å gå løs uten at vi er ute sammen med henne, men det har hendt at hempen på båndet ikke har lukket seg skikkelig, og da kommer hun seg løs. Likevel - hun pleier da bare holde seg rundt huset, og iallfall ikke lenger borte enn at hun kommer når vi roper, - men denne gangen dukket hun ikke opp.
Kunne hun ha gått ned til bilvegen? Var hun skadet? Var hun syk? Selv om det er "bare en hund," så er hun et levende vesen som har blitt en del av familien - og som hører til sammen med oss. Uroen begynte å prikke innvendig, - og vi måtte tenke på hvor vi skulle begynne å lete. Tanken på å skulle gå langs vegen og kanskje finne henne skadet eller død i grøftekanten fristet ikke. Et slikt syn er ikke kjekt å få på netthinnen.
Jeg satt meg ned for å tenke. Var det et sted det var realistisk at hun kunne være? Når hadde jeg sett henne sist? Hun hadde vært med meg kvelden før på beite. Da vi kom hjem igjen skulle jeg hjelpe Olav med å flytte sauene. For å slippe å gå hjem med Lady først, hadde vi tatt henne inn i traktoren. Men hun var blitt sluppet ut etterpå.... Eller, - var hun ikke det??
Miriam hoppet på rullebrettet, for ned bakken i en viss fart, og sprang bort til traktoren. Og der, krøllet sammen på traktorsetet, lykkelig og glad, lå Lady!! Det så virkelig ikke ut som om hun hadde lidd noen nød etter over 12 timer der inne. Ingen sjenerende solstek, og med vinduet i luftestilling så gikk det heldigvis bra.
To glade "ladyer" kom springende hjem igjen, og vi andre gledet oss med! Kvelden før hadde vært så hektisk. Alle hadde tenkt at en annen hadde tatt seg av Lady, men ingen hadde gjort det. Slik kan det gå, men denne gangen gikk det bra. Lady svinser rundt oss som hun pleier, og nyter den ekstra oppmerksomheten hendelsen har ført med seg. Så fikk hun litt igjen hun også av det hele.
(På bloggen min kan du lese mer om hvordan livet på garden er.)