Jeg savner det! Dypt og inderlig! Hver eneste dag kjenner jeg på savnet og lengselen etter å få skrive. Lengselen etter å la fingrene hvile på tastaturet, etter å lukke øynene, og bare la dem få leke seg bortover tastene, la dem få danse sin egen dans. En dans der en ikke må telle... EN - to -tre -fire. EN - to - tre - fire. EN - to - tre - fire.... men at fingrene glir i ett med musikken, at en blir ett, svinger seg sammen med den, og bare ler - fordi en kan ikke annet. La gleden og latteren, og sorgen og tårene få bruser sammen med melodien fra tastaturets sarte toner.

Jeg skriver nå. Gjør jeg noe galt? Jeg vet ikke. Det er skille mellom det personlige og private som har blitt visket ut. Å fortelle litt fra det private liv er innafor. Vise glimt fra livet, hva som skjer på garden, tips fra skolehverdagen, små begivenheter i livet. På sosiale medier, som ellers i livet, så er det glansbildet som skal vises frem. Det er innafor å si at en har det travelt. At livet er stressende. At det går i motbakker innimellom. Men det er ikke innafor å gi til kjenne at en ikke har det bra.

Jeg har det bra. På så veldig mange måter. Livet er virkelig et glansbilde. Jeg gleder meg over hver eneste dag. Lykken omgir meg i hverdagens mange underfundigheter. Hele tiden. Men det er også sant at jeg ikke har det bra. At det er et kaos som herjer på innsiden som jeg ikke har kontroll over. Å si noe om dette kaoset er ikke stuerent. Selv ikke i 2018. Det sies og skrives om det hele tiden. Hvor viktig det er at vi må være åpne. At det skal være rom for alle. At psykiske lidelser må få et ansikt. Det er greit så lenge det bare er ord, men når ordene virkelig får et ansikt, da blir det farlig. Da blir det noe en må forholde seg til.

Det som er vanskelig, er ikke å fortelle, men å forholde meg til at du må bære byrden av å vite. Følelsen av å bli hysjet på. At jeg tar ordet i en forsamling der jeg ikke har talerett. At jeg får misbilligende blikk fra de rundt meg, med både synlige og usynlige pekefingrer løftet mot munnen. Vær stille!

Jeg husker en skoleforsetilling jeg satt på som mor. Ungene var i siderommet og gjorde seg klar. Inne stod en lærer og skulle introdusere hva som skulle komme. Ivrige barnestemmer og nervøs småfnising nådde ut til oss. Men det gjorde også en annen lyd. En av lærerne som hadde tilsyn med barna forsøkte å hysje på dem. Og mer skingrende enn alt annet, var denne lyden: hysj... hysj.... hyssssj….

Nå er jeg der. I siderommet. Jeg ønsker å gå ut på senen. Være meg. Få være en som sier: I dag har jeg det ikke bra, - selv om jeg har det veldig bra. I dag er jeg redd. Men jeg vet ikke hva jeg er redd for. Jeg er bare veldig redd. I dag har jeg gråtedag. Tårene renner, og jeg klarer ikke stanse dem. Men jeg vet ikke hvorfor jeg gråter. I dag er ingen god dag.

Men jeg hører bare lyden av hyssssssj, og vet at det ikke er denne forestillingen jeg skulle vært med på. Jeg er på feil sted. Men det er her jeg er.

Jeg ønsker så inderlig å skrive. Men lyden av hysssj har satt seg i ørene. Det er ikke slik en gjør. FB-gruppen min finner du her 🙂