Stadig kan en lese om elever som ikke liker matte, om dårlige resultat på ulike matteprøver, om de som velger bort realfag og undring over hva som må til for å snu trenden. Svaret er i grunnen ganske enkelt...
Vi LIKER det vi får til, og vi liker IKKE det vi ikke får til. Når jeg har hatt utviklingssamtaler, kommer det så godt som alltid frem at de som FÅR TIL matte også har dette faget på listen over noe av det de liker best å holde på med på skolen, og motsatt for de som ikke får det til.
Hva må så til for at flere skal LIKE matte, og velge det videre? Jo, - at de må oppleve mestring. Hvordan skal vi få det til da? VED Å IKKE MÅTTE GÅ SÅ FORT FREM!! Ved å la ALLE få lov til å jobbe i sitt eget tempo! Vi må bli mye flinkere til å ikke forvente at alle skal klare det samme - eller i samme tempo. Når vi er ferdig med et kapittel, har vi en kapittelprøve. Da viser det seg stort sett alltid at noen har fått det godt til, noen har fått til det meste, og noen strever. Likevel går en videre. Er det rett?
De som har fått det til kan få gå videre. De som har fått til en del, trenger mengdetrening for at det skal sitte helt, og de som strever må få bruke MYE LENGER TID før de går videre.
Er det ikke slik det skal være da? Jo, det er egentlig det, men i forhold til kunnskapsløftet er det så utrolig masse elevene skal ha vært gjennom og ha kjennskap til før de forlater skolen, at vi makter ikke å være innom alt uten at vi raser av sted. Noen elever hadde hatt mer enn nok med KUN å arbeide med de fire regneartene gjennom hele barneskolen. Da kunne de også fått en opplevelse av mestring og av at mattefaget var både kjekt og spennende.
Nå snakker jeg IKKE om de med særlige behov. Det er mange helt normale og oppegående elever som har vanskelig for å mestre matte. På samme måte som helt vanlige barn har vanskelig for å tegne et menneske eller dyr i rette forhold. Noen tar det lett, mens andre kan tegne i årevis og aldri komme lenger enn til enkle strekmennesker.
Kan vi ikke bare akseptere at alle ikke skal kunne alt? Alle skal ikke kunne tegne! Alle skal ikke kunne skrive romaner! Alle skal ikke måtte kunne forklare detaljene i fotosyntesen, og alle skal ikke måtte kunne finne den ukjente mr. x.
Vi liker å være gode. Vi liker å ligge høyt oppe på lister som viser at de norske elevene får det til. Vi vil at andre land skal se på oss som fremragende. "Vi må se hva de gjør i Norge. De har funnet noen riktig gode løsninger der. Vi kan lære av dem." Slikt liker vi å høre. Da er vi som katten som blir maler når den blir klappet på ryggen.
Men har ikke historien vist at å ligge på toppen har sin pris? Hva med den høye statistikken for selvmord og selvmordsforsøk blant unge i landene som ligger øverst? Og hva med de landene som ikke tar med de svakeste elevene i sine statistikker? Ser vi sannheten når vi ser disse listene, eller er de bare en optisk illusjon??
Elevene våre har et enormt stort presse på seg over alt de skal få med seg. Kan vi ikke la dem få lov til å senke skuldrene litt med å få høre: "Ta den tiden du trenger! Det går helt fint. Det gjør ingen ting om du ikke har kommet like langt som sidekameraten. Det er ok å være sist i kappløp. Det er ok å tegne strekmennekser. Det er ok å ikke ha kommet lenger enn til kapittel tre i matte når skoleåret er slutt!"
Jeg ser for meg den store jubelen til korpset Maria var med i, - både spillere og foreldre, da de vant i 2.divisjon. Jeg ser også for meg den mutte tristheten da de kom blant de siste i 1.divisjon året etter. Det nyttet ikke hvor mye vi skrøt og sa at de var superflinke som i det hele tatt var kommet så høyt opp. Ingen jubel. Ingen glede. Bare fårete smil, tårer i øyekroken og små, spede forsøk på å holde mot i hverandre med klemmer og vennlige klapp på skulderen.
Også i skolen tror jeg vi vil få mye mer både glede og arbeidslyst ved å la elevene våre bli vinnere i både 2. og 3. divisjon isteden for at de MÅ delta i 1. divisjon og hele tiden ligge på bunnen der.
