Jeg liker å jobbe med tall. I tallenes verden er det system og orden, og hver oppgave har ett bestemt svar. Hvor umulig og vrien den enn kan synes å være, leder den likevel frem mot en løsning. De fire regneartene klarer de fleste av oss, men brøk, lignelser med flere ukjente faktorer, målinger i både tid og rom, fysikk og kjemi, kan få de flinkeste til å vri seg i stolen. Det er mye som kan undersøkes, studeres og læres, - og som har et svar.

Det er noe tilfredsstillende med det å jobbe med en vanskelig oppgave, med å kjenne på utfordringen når det butter imot, men da å stå på og å komme frem til oppdagelsen som leder mot målet. Når jeg har jobbet meg gjennom en sudoku oppgave på ekstpertnivå, gir det meg en følelse av både mestring og lykke når den er fullendt. Selv om hver rute er full av små tall og overstrykninger, - står rett tall tydelig fremhevet og viser seg frem til sist.

Og så da? Ja, da er det bare å bla om til neste oppgave.

Jeg skulle ofte ønske at livet også var slik. Store oppgaver og utfordringer er til å tåle når en vet at de går mot en løsning. Studentene vet at det bare er for en tid de må lese, skrive og besvare oppgaver og eksamener. Så er de ferdig, og yrkeslivet venter. I arbeidslivet kan oppgavene og utfordringene være både krevende og store, men stort sett får de også en løsning. Tannlegen fikser tenner. Kirurgen opererer. Læreren underviser. Bonden sår og høster, skjønt alt med sine egne gleder, og sitt eget besvær.

Jeg fikk meg en viktig lærdom da jeg i slutten av tyveårene jobbet som inspektør på en ungdomsskole. En av de første oppgavene jeg fikk, var å fordele friminuttsvaktene på lærere og assistenter. Dette jobbet jeg med uken før resten av staben kom tilbake etter sommerferien. Jeg gjorde mitt beste for å gjøre fordelingen så rettferdig som mulig, og å gi alle vakter på de tidene som skulle passe den enkelte best. Ja, jeg la meg virkelig i selen for å gjøre det slik at alle skulle bli fornøyde.

Det var bare èn ting jeg ikke hadde tatt med i beregningen, og det var at noen kunne ha andre tanker om hva som var best enn det jeg selv hadde. JEG tenkte at når du gikk fra en undervisningstime og skulle ha fritime etterpå, da var det naturlig å ha vakt etter denne timen, slik at du ikke måtte haste fra friminutt og inn til ny time. De fleste var fornøyd med vaktene de var satt opp på, men det kom et par stykker til meg i etterkant som absolutt ikke likte denne løsningen. Det forunderlige var at de ordla seg slik at det var helt uforståelig for dem at jeg hadde sett på dette som en god løsning, og ikke forstod at det var mye bedre å få ha vakt mellom timene de hadde undervisning i, slik at det ikke gikk ut over tiden de hadde til disposisjon når de hadde fritimer.

For meg var dette i utgangspunktet enkelt matematikk:

Undervisning, – Vakt, – fritime = Beste løsning.

Men så kom det altså noen og roter det til med denne løsningen:

Undervisning, - Vakt, - Undervisning = Beste løsning.

Det er mange år siden nå, - noe som betyr at jeg begynner å bli godt voksen… Men når jeg kommer i situasjoner hvor jeg må ta valg som påvirker andre mennesker, da dukker ofte denne erfaringen opp igjen i minnet mitt. Jeg skulle så inderlig ønske at det var mulig å ta valg som ble rett for alle involverte parter, i alle ting, - alltid, - men slik er ikke livet. Det er ikke mulig å få til. Hva skal en da velge? Og hvordan kan en vite hvem en velger det gode for, og hvem som kommer dårligst ut?

Jeg synes livet, med sine mange valg, er vanskelig. Oppgaver uten fasit, er krevende å forholde seg til. Men jeg har funnet noen gode metoder som hjelper meg, og den aller beste, er Guds ord. På samme måte som i tallenes verden, er også den full av orden og system. Der får alle spørsmål sitt svar, og løsningen bak erlikstegnet, har alltid noe med Jesus å gjøre. Jesu død, Jesu frelsesverk, Jesu oppstandelse, Jesu nåde, kjærlighet og fred…

Det kan starte med et spørsmål, deretter kommer det en lang og uforståelig ligning imellom, - gjerne med mange ukjente faktorer, og så svaret til slutt. Alt det vanskelig i midten, det mellom spørsmål og svar, kan trøble til livet mange ganger, men når jeg retter blikket mot svaret, da er det – som vi sier på Jærsk: Vannari med alt det andre! Om hele tavlen fylles, og mer til, med både x-er og y-er og alle slags rare kruseduller og tegn, så får det bare stå som det står. Jeg ser bare det som kommer etter =, og der står det:

Min nåde er nok for deg.

I denne vesle sangen har forfatteren Christian Richards fanget en bit av Bibelens herlige orden:

Du som freden meg forkynner,

Du en frelser, jeg en synder.

Du med amen, jeg med bønn.

Du med nåden, jeg med skammen,

Å, hvor vi dog passer sammen,

Du Guds Salvede, Guds sønn.

Det er godt å få være på lag med han som sitter med fasiten, og faktisk har svar på alle tilsynelatende uforklarlige og uoppklarlige oppgaver vi må leve oss gjennom.

Alle takk, ære og pris til Ham!