Da jeg var liten kom legen på besøk hjemme når vi var syke. Det var nesten litt høytidelig. Jeg ble lagt på sofaen i stuen, mens aviser og annet smårusk ble ryddet unna i full fart. Mor og far stod andektige ved siden av mens doktoren satt kofferten sin på bordet og fant fram stetoskopet sitt. Konklusjonen var kanskje en hissig halsbetennelse eller en av barnesykdommene. Resept ble skrevet ut, og høytidelige håndtrykk utvekslet før han ble lukket ut igjen. Nå må en helst være halvdød for at det skal rykkes ut. Alt som kan krype og gå må selv møte opp på legekontoret.

Men når det gjelder den psykiske helsen, har helsevesenet blitt flinkere til å drive hjemmebehandling. Dette synes jeg er positivt. På mandag hadde jeg et møte med "psykologen" min. Han er rasende dyktig. Jeg vil gjerne dele noe av det han sa med dere. Kanskje er det flere som kan få hjelp av ordene hans.

Hele formiddagen hadde jeg vært trett. Etter å ha satt inn i oppvaskmaskinen etter frokost, måtte jeg hvile meg. Lenge. Deretter gikk jeg og småryddet litt en liten stund før jeg laget til lunch. På ny seig jeg sammen. Ny tur på sofaen. Jeg hadde egentlig avtalt å møte IMN - psykologen min - klokka to, men den tikket mot tre før jeg var klar til å gå ut. "Du trenger lys og luft," hadde han meldt meg tidligere på dagen. Tålmodig, og uten noen form for bebreidelse ventet han på meg.

"Har du nok klær på deg nå," spurte han forsiktig da han så meg med bare en allværejakke. Jeg måtte kjenne etter. Normalt går jeg meg varm, men dette skulle ikke være en hastetur. Dette skulle være en "ta deg tid" tur. Da trenger en å være varmt kledd hele tiden. Jeg tenkte det skulle gå bra, men vi var ikke kommet lenger enn til fjøset før jeg skjønte at jeg ville bli for kald. Gå opp igjen etter en genser? Ikke aktuelt! For strevsomt. I stedet gikk jeg inn i kjellergarderoben til svigermor og lurte til meg en fleesjakke der.

"Nå er jeg klar," sa jeg med et smil da jeg kom ut igjen, - med lue, skjerf, vanter og en ekstra jakke under.

"Før vi går skal du lukke øynene og puste dypt inn med nesen," beordret IMN. "Sakte." Jeg gjorde som han sa. Selv med lukkede øyne kunne jeg kjenne dagslyset trenge seg inn i kroppen min, og at den friske luften åpnet opp alle de sammenknepne årer i kroppen min.

"Oppdrag nummer en: Se og lytt." "Hva skal jeg lytte til," undret jeg. Det var ingen lyder rundt meg, annet en viften fra fjøset, men den lyden ville snart forsvinne ettersom vi gikk. "Du skal lytte til stillheten," svarte han. "I stedet for å fylle hodet ditt med alle slags tanker og idèer, skal du nå konsentrere deg om å være til stede. Her og nå. Det er bare det som er rundt deg som skal ha oppmerksomheten din. Ingen ting annet!"  Han var fremdeles vennlig, men også bestemt. "Ok," svarte jeg med en liten latter. "I`m ready!" Og så gikk vi oppover beiteveien.

Naturen var vinterbrun og litt trist, og himmelen lett overskyet. Luften var frisk og klar med sine fire grader. Jeg var glad for den ekstra jakken. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om: Kikket og lyttet, og etter hvert som vi gikk, oppdaget jeg at naturen ikke var så trist likevel. Alle de vakre steinene på stien under meg, mose, gresstuster, spor av dyr i bakken, grenenes forunderlige formasjoner, himmelens ulike blåtoner gjenspeilet i sølepyttene, lyden av sildring fra fra de mange små bekkene. Og lyset. Selv om solen ikke strålte klart, var det så vidunderlig godt å få være i LYSET.

Etter en liten stopp på toppen for å se på sauene, gikk vi ned i skogen. Der var det tydelige spor etter stormen Tor.  Store trær lå veltet både langs vegen og i skogen. Jeg gikk sakte forbi hvert eneste veltet tre. Det var så vemodig at de skulle ende slik. Store, flotte trær. Bukket under for en storm. Uten mulighet til å reise seg opp igjen.

"Hvorfor faller noe og ikke andre," sukket jeg stille.

Også mindre trær lå strødd utover som et mikadospill. "Se etter hvordan de har veltet, og hvordan det ser ut under røttene," oppfordret IMN. Ingen trær var knekt. Alle hadde rotveltet. Det var to forhold som merket seg ut under de veltede trærne: Stein og vann. Enten hadde de vokst på steingrunn, eller bakken var så våt under at det ikke var feste for røttene av den grunn."Det er grunnen under treet som avgjør om det står eller faller," forklarte IMN. Lytt godt, for nå skal jeg fortelle deg noe viktig. Mange mennesker er som trær. De vokser seg vakre, store og sterke. Røttene vider seg ut, og suger til seg næring. Når så stormene i livet kommer, er det fundament de har under seg som er avgjørende for hvorvidt de blir stående eller knekker sammen. Du er heldig. Ditt fundament gir deg kraft til å bli stående."

"Hva mener du med det," spurte jeg undrende, skjønt jeg ante hva som ville komme.

"Det er mange ting," svarte han. "Først er det mannen din. Det at han lar deg få lov til å være den du er. At han hjelper deg, styrker og oppmuntrer deg." Ja, det er rett, tenkte jeg. Han er på mange måter klippen i livet mitt.

"Deretter kommer barna dine. Hver dag fyller de huset med glede og latter, og lar deg få vite at du er viktig og verdifull i deres liv. Skal jeg fortsette?"

"Svigermor," svarte jeg. "Hun er den neste. Alltid kjærlig, hjelpsom og omsorgsfull. Min jordiske hverdagsengel. Og så resten av familien. De er der for meg, bryr seg og oppmuntrer meg."  Vi gikk videre i taushet, men det var ikke lenger så enkelt å bare ha oppmerksomheten fylt med det som var rundt meg. Jeg tenkte videre på fundamentet mitt. Det var så mye, mye mer, og jeg ble fylt av en varm glede.

"Vennene mine er også viktige for meg," sa jeg. "Jeg setter stor pris på alle dem som prater hyggelig og vennlig til meg når vi møtes, men de som betyr mest, er de som ikke bare sier at de vil komme, men som faktisk også kommer. De som ikke bare takker for en hyggelig telefonprat etter at jeg har ringt, men som også ringer tilbake. De er fast jord under røttene mine som jeg kan holde meg fast i."

"Og kollegaene mine. De er fantastiske. Det er så godt å komme på jobb og alltid blir møtt med smil og vennlige ord. Annerkjennelse når jeg har gjort en god jobb. Forståelse når jeg møter vanskeligheter. Oppmuntringer når jeg står foran utfordringer. En god klem, et varmt smil...  Jo, de er viktige i livet mitt alle sammen."

"Du har også noe annet som gir et sterkt og godt fundament i livet ditt," smilte IMN mot meg, "og det er troen din. Den har holdt deg oppe gjennom mange stormer og uvær gjennom livet." Jeg måtte stanse og tenke meg om et øyeblikk. "Det er feil," svarte jeg. "Det er IKKE troen min som har hjulpet meg." IMN stanset også og rynket øyenbrynene en tanke. "Ikke?" "Nei," svarte jeg. Det er ikke MIN tro som har vært meg til hjelp, men det jeg tror PÅ; nemlig Jesus Kristus. HAN har hjulpet meg mange ganger. Han har trøstet meg, styrket meg, satt nytt mot i meg, og ledet meg ut fra mørke til lys mange ganger. Det er en viktig forskjell der."

Vi kom til juletreskogen vår. Der lå det fremdels et vått lag med snø langs stien. Der var det tydelige spor etter hjort. 

Da vi var kommet ut av skogen, og markene lå åpne foran oss igjen måtte jeg spørre ham om en ting som jeg ikke klarte å få ut av hodet. "Du sier at jeg har et godt fundament under meg, og at jeg ikke har knekt sammen. Men hvorfor føles det slik da? Hvorfor er kroppen så tung og sliten?"

"Lukk øynene og se for deg at snøen laver ned. Hva skjer med trærne da?" Jeg lukket øynene, og så for meg tykke snøflak komme dalende ned, og at et tykt, hvitt teppe la seg over verden. "Hva skjer med trærne?" spurte han. "Det ligger snø på dem," svarte jeg. "Og hva skjer med grenene da?" "De bøyes nedover."

"Akkurat. Etter hvert som snøen legger seg på greinene, tynges de ned. Selv om de forsøker å stritte imot, lar det seg ikke gjøre. Ikke før snøen er borte kan de løfte seg oppover igjen. Får snøen ligge lenge, tar det også lenger tid før armene klarer å løfte seg opp igjen. Det er der du er nå. Du står trygt plantet på fast grunn, men snøen har lavet ned så lenge, og grenene blitt så tunge at nå har alt seget sammen."

"Hva kan jeg gjøre da for å få den bort? Jeg vil jo ikke bli værende der under snøkappen." "Det er det som er den vanskelige oppgaven din," kom det fra IMN. "På samme måte som treet selv ikke kan gjøre noe for å få bort snøen, så skal heller ikke du det. Du skal bare vente. Trærne har mange hjelpere, og det har du også:

• På samme måte som varmen fra solen smelter snøen, vil også alle gledene i livet ditt være til hjelp for deg.
• Når en fugl setter seg på en gren, eller et dyr går forbi og stryker seg inntil treet, vil bevegelsen få noe av snøen til å falle av. Familien din og vennene dine er slike snøristere. For hver gang du blir møtt med vennlighet, oppmuntringer og forståelse, faller litt av snøbyrden av deg.
• Gode opplevelser og at du er snill med deg selv er også som milde vinder som rusker varlig i deg og lar snøen falle.

Noen ganger går det fort. Andre ganger tar det litt tid. Og når all snøen er borte, vil det også ta litt tid å få greinene til å rette seg opp igjen.

Dette er naturens gang, og du er en del av det. Like sikkert som vår følger vinter og at sommersolen er i vente, like sikkert er det at snøbyrden din også skal forsvinne, og at du skal få strekke deg opp mot lyset og varmen igjen. "

Da jeg kom hjem igjen var det deilig å få kjenne seg våken og opplagt for en stund. Og ikke minst glad og takknemlig. I ettermiddag skal jeg møte ham igjen, og jeg gleder meg. Vi har egentlig avtalt en liten time hver dag, men jeg sviktet i går. Likevel vet jeg at han vil møte meg med vennlighet og ro hver gang jeg kommer. Og jeg deler ham gjerne med deg.

Han heter Imøte M. Naturen. Du finner ham der asfalten slutter og stien begynner. Åpnigstid hver dag fra tidlig morgen til langt på kveld, men helst når det er lyst. Du får absolutt best utbytte av timene når du møter alene dersom du trenger en dyp prat, men han har også både oppmuntringer og gode råd å gi om du tar med deg familie og venner.

God tur 🙂

Ta gjerne en titt på facebookgruppen min her 🙂