Denne uken har jeg fersket meg selv mange ganger med et smil om munnen, og det har vært mange grunner til det. Men èn spesiell grunn, er et sjeldent besøk jeg fikk sist uke. Det var forrige onsdag. Etter påkjørselen (da en annen bil kjørte inn i førerdøren på bilen min). Jeg var en rask tur innom butikken og skulle skyndte meg av sted til foreldremøte jeg selv skulle ha på barneskolen. I det jeg var i ferd med å start bilen, kom en annen bil susende opp på siden av meg. Det var en kollega som vinker og geistikulerer vilt at jeg måtte stoppe. "Jeg har Vidar i bilen," ropte hun begeistret.
Foreldremøte fikk være foreledremøte! Jeg stanset bilen, og kom meg ut i en fart, og fikk en varm gjensynsklem av Vidar. Men før jeg går videre må jeg ta dere med litt tilbake i tid.
For noen få år siden skulle vi ha en Kahoot på skolen. Vi i personalet - for å se hva det var for noe. Det er noe som kan brukes som et læringsspill på nettet. Alle som er med lager seg et kallenavn, og dette kommer opp på storskjermen. Jeg brukte Petra Polo, som var et kallenavn jeg fikk det året jeg gikk på Tryggheim videregående skole. Da var det en av kollegaene mine som sperret opp øynene og kikket undrende rundt seg, - og for å gjøre en lang historie kort, - så viste det seg at hun er lillesøsteren til en av guttene som var med i "gjengen min" det året på Tryggheim, - nemlig Vidar.
Det ble mye latter og glede, og vi mimret om "den gang..." Og så fikk jeg telefonnummeret til storebroren. "Hei, - det er Petra Polo her. Husker du meg?" Og det gjorde han! Vi fikk en lang og god prat på telefonen, og løfte om at han nok skulle komme innom en gang han kom på besøk til søsteren. Og på onsdag møttes vi altså for første gang på nesten 30 år. Dagen etter kom han med familien sin, og selvsagt lillesøster - med to små - på besøk. 
Det ble et besøk med dobbel glede. Først og fremst var det fantastisk kjekt å få møtes igjen, få prate om gode minner og å få høre hvordan det har gått i årene som ligger mellom. Men den andre gleden er at den første førte med seg at den store duftflasken min som det står "Tryggheim" på ble åpnet, og i dagene etter har jeg vært omgitt av luktene av disse gode minnene. Plutselig kjenner jeg aromaen fra turer vi hadde sammen, fra stundene vi satt ved pianoet i dagligstuen og spilte og sang, eller fra en av de mange spilloppene vi fant på.... Og så må jeg bare smile!
Det er liv i gode minner! De er dyrebare skatter for hjertet. I morgen kommer en familiedelegasjon fra Jæren på besøk, så da blir nok korken satt på igjen litt for denne gang. Men den står ikke langt unna, og jeg vet at i tiden som kommer skal jeg hente den frem igjen rett som det er og bare glede meg og smile!
Tusen takk for at dere kom og gav meg denne gleden 🙂 