Jeg hørte en fin historie på radioen i dag. Noen hadde satt ut et fuglebrett. En flokk små, vakre Kolibrier kom daglig og koste seg av maten. Hver dag ble det lagt ut ny mat, - inntil det plutselig bare var èn fugl som kom. Nå ble det nok å legge ut mat bare en gang i uken.
Eierne undret seg over dette og begynte å følge med. De fant etter hvert ut at en hann hadde okkupert fuglebrettet som sitt territorie. Han jaget bort alle andre som forsøkte å komme bort til maten. Hver dag satt han ved brettet og koste seg - alene. Og var han ikke ved brettet, var han alltid i nærheten og på vakt.
Budskapet til oss var dette: Når vi blir så opptatt av det vi eier, er det ikke lenger VI som eier tingene, med DE som eier oss! Vi blir så opptatt av det vi har og det vi vil ha at vi glemmer gleden og friheten ved å glede oss over oss selv og de menneskene vi har rundt oss.
Hvor er så jeg oppi dette? Jeg vet faktisk ikke helt. Dette må jeg grunne litt over. Er det JEG som eier tingene jeg omgir meg med, eller er det DE som har blitt herre over meg? Har jeg satt meg selv i bur?
Fortellingen fikk meg også til å tenke på en annen ting:
I en av lovprisningssalmene i Bibelen, står det plutselig noe rart: "Du har gjennomstunget mitt øre." Jeg syntes dette var underlige ord å ha med i en lovsang, men så fikk jeg det forkalrt:
Jødene hadde den lov hos seg at hvert syvende år skulle alle slaver settes fri, men dersom en slave hadde det så godt hos herren sin at han selv - frivillig - ønsket å bli værende der, - da hadde de et ritual for det. Trellens øre ble lagt inn til dørstolpen på huset, og så stakk de en syl gjennom øreflippen og inn i dørkarmen. På den måten ble merket satt på både trellen og huset for å vise at han hørte til der.
Derfor passer disse ordene med i lovsangen: "Du har gjennomstunget mitt øre." Med de ordene sier sangeren: Det er godt å høre deg til Herre! Du har satt ditt merke på meg slik at alle skal se at jeg er din og at du er god mot meg."