"Hei damæær, jeg fant en deilig jordbæråker like oppi bakken hæær. Flere som vil smake? Jeg har fått ned gjerdet, så det er bare å forsyne sææg," breker væren til saueflokken som går og småsturer på en nedgnaget bø.
Noen bjeller klinger spredt rundtomkring, så ikke alle får med seg den lystige beskjeden, men en freidig sau like i nærheten har fått med seg meldingen, og kikker nysgjerrig opp skråningen. "Dææær oppe?" undrer hun og kaster et nysgjerrig blikk oppover. Væren er mett og god og bryr seg ikke med å svare en gang. Han setter kursen mot et skyggefult sted for å nyte tilværelsen i fred og ro.
Sauen går opp mot hagen og ser det nedlagte gjerdet. Ja, her var det fritt frem. Hun spaserer freidig inn og prøvesmaker på litt forskjellig. "Dææilig", tenker hun mens hun jafser i seg noen store og velsmakende Hostablader.
Plutselig dukker en tobeint skapning opp. Sauen skvetter til av ropingen og veivingen, og legger på sprang tilbake til de andre. Det går ikke lange stunden før hun har funnet en grasdott å nappe i, og har snart glemt de store underlige bladene. Men det rumler litt rart i magen en stund etterpå....
Et par andre sauer kommer litt tilfeldig slentrende oppover. Gjerdet er satt opp på ny, men de har fått med seg at det er noe spennende der inne på den andre siden. "Vi hoppæær bare over," sier den ene. "Ja, det æær ikke så høyt her," svarer den andre. De tar sats, og uten alt for store anstrengelser mot gjerdet som ikke er særlig godt forankret på den skrinne jorden mot fjellet, kommer de seg lett over.
Flere ulike planter blir utsatt for sauenes grådighet. Uten en eneste tanke om hvilke skade de gjør på den sarte, nyanlagte hagen, nyter de hver munnfull. Mette og tilfredse, finner de omsider vegen ut til de andre, og menger seg med resten av flokken. Bekymringsløse.
Nå skulle en tro det var nok. Men nei da. Enda et sort får har lagt merke til at det har foregått noe spesielt der oppe på haugen, og har lagt på veg for å undersøke saken nøyere. Gjerdet er satt opp igjen. Det har til og med kommet en tråd på toppen. Ikke mulig å hoppe over. Neivel, men nysgjerrig saumfarer hun hele gjerdet, - frem og tilbake, og finner til sist en ørliten grop hun kan grave seg under. Hun ser på de oppspiste jordbærplantene og de skamfarte staudene. I stedet for å ta inn over seg at det har skjedd en skade her, vandrer hun rundt for å se om det er noe igjen hun kan få i seg. Noen avblomstrede liljer var visst nok ganske ok, og en klokkerbusk hadde også noen blader og blomster igjen hun kunne gasse i seg.
Det blir litt mer styr denne gangen når de tobeinte kommer. Rømningsvegen er ikke særlig lett tilgjengelig. Dermed blir det enda mer trakking og ødelggelser før plassen er forlatt igjen.
Det var MIN hage! Det var MINE planter!! Jeg ser på sauene, og vet at ikke èn av dem vil komme tilbake for å beklage seg. Ikke èn av dem vil tenke på konsekvensene av hva de har gjort. Ikke èn vil være villig til å hjelpe til med å ordne opp i skadene de har påført.
Jeg føler trang til å sette dem til ansvars, men jeg vet i min fortvilelse, at det eneste svaret jeg vil få tilbake om jeg prøver er dette:
"Bææææ"
Gjenoppbygge hagen? DEN tanken orker jeg ikke tenke engang akkurat nå!! Det hele er vel egentlig bare min egen feil, - som ikke har sikret stedet beder. Likevel...
