I dag har jeg satt et endelig punktum for jentenes barndom. Vi har nemlig pakket ned alt av barneleker som de vil ta vare på, og fått det opp på loftet. Det er lenge siden det ble lekt med, men det har likevel fått stått tilgjengelig. Lett gjemt i skuffer og skap, men ikke lenger borte enn at det har gått an å få tak i om det skulle komme noen små på besøk. Nå er tantebarna også blitt så store, at det ikke blir lekt med slikt når de er her.
Babylekene som var igjen, har havnet i en egen sekk. Litt vemodig å tenke på at JEG har mange minner fra da jentene lekte med disse tingene, men at de ikke har det selv. JEG husker lesestundene da vi satt sammen i sakkosekken alle tre og leste bøkene om igjen og om igjen. JEG husker latteren og gleden deres da vi bygde tårn av koppene, og de raste dem ned igjen med frydefylle hvin. Så vidunderlig det er å få ha slike gode minner!!
De ville ha biler, men de måtte selvsagt være rosa. Alt som ikke var rosa eller rødt, var ikke særlig interessant å holde på med. De var to skikkelig jente jenter som små, og er det vel enda også. 
Dukker og bamser... De fleste har vi sendt videre med hjelpesendinger, men de som har blitt mest lekt med, skal få ligge. Så får vi håpe at de vil bli tatt frem igjen om noen år, - til en ny generasjon. 
Dette settet er det ikke så lenge siden jeg strikket. Hadde ikke hjerte til å pakke henne ned. Hun skal få sitte i bokhyllen sammen med Norges historie. Er jo kjekt bare å SE på også!
Jo, - det er vemodig at barneårene er over, men samtidig er det både spennende å kjekt å få følge dem inn i ungdomstiden. Skolearbeid, øvelseskjøring, ungdomstanker.... Dette er også en vidunderlig tid, og jeg er så glad jeg får ha den sammen med dem.
Takk mine kjære døtre, - for at jeg fremdeles får være en viktig brikke i livene deres. Og om jeg blir hundre år, vil dere ALLTID være barna mine. Verken år eller grå hår kan forandre på det 🙂