En 17 år gammel gutt i familien, ble sist uke utsatt for en tragisk ulykke og døde. I dag ble han begravet, og mange kom for å følge ham til hans siste hvile.
Døden. Så absolutt. Ugjenkallelig.
Det er to ting vi vet med sikkerhet om livet, det er at vi skal dø, og at de døde ikke kommer tilbake. For de etterlatte kan sorgen komme i så mange slags former. Hvordan vi opplever og håndterer sorg etter tap vet vi ikke før vi selv står midt oppi det. Sorg er sorg, og det er ingen rett eller gal måte å sørge på. Den er et fjell som må bestiges. Hvor lang tid det tar, hvor bratte stigningene kan være, og hvordan vegen krongler seg frem vet vi lite om på forhånd. Dette er en av de tingene i livet som er umulig å forutse.
Døden. Både fiende og venn. En fiende for den som er sulten på dagen, og en venn for den som er mettet.
Døden. Forever?
Dette har vært en uke som har preget mange: Sjokk, sorg, bunnløs fortvilelse, og så underlig og rart det er, også HÅP. For oss som tror på et liv etter dette, og som tar sin tilflukt til Guds ord om et evig liv sammen med ham, er ikke døden absolutt i sin absolutthet likevel. Vi har håp om en gjenforening. Et håp som ikke gjør sorgen mindre, men som bærer oss i den.
Til deg som er i sorg etter å ha mistet, vil jeg gi denne sangen av Marit Selbæk: Til trøst - YouTube
