De siste ukene har jeg måttet revurdere mange ting, og en ting er dette uttrykket: Helt normalt! Er det noe som er viktig i livene våre, - enten vi er unge eller gamle, - så er det å få være innenfor normen NORMAL. I løpet av alle årene mine som lærer, har jeg hatt mange slags elever, - fra 1.klasse til folkehøyskole, - fra skolesvake til skolelys. Variasjonene har vært mange, men en ting har de hatt felles: Behovet for å være normal.
Svake lesere vil ofte helst lese i de samme bøker som resten av klassen - selv om de er for vanskelige - for ikke å skille seg ut. Balansen mellom å tilpasse undervisning og samtidig la elevene oppleve at de hører til innen normalbegrepet, kan til tider være utfordrende. Det har vært maktpåliggende for meg som lærer at ALLE - uansett hvem de er og hva de kan stille opp med av evner og anlegg, skal kunne føle seg verdsatt, verdifull og INNENFOR i den gruppen de hører til i.
Nå er min verden i ferd med å bli snudd på hodet.
- Jeg har blitt den lesesvake - den som ikke klarer å henge med de andre.
- Jeg har blitt den som ligger bakerst i løypa mens læreren står med stoppeklokka og tar tiden.
- Jeg har blitt den med ti tommeltotter som ikke får strikkepinnene til å gå slik de skal.
- Jeg har blitt den som tallene stokker seg for, og der pluss og minus og alle andre symboler flyter sammen.
(Ikke bokstavlig, - men for å sammenligne...)
Nå er jeg den som har falt utenfor NORMALEN, - og det kjennes IKKE godt! Den verden jeg kjente, som var trygg og god, er i ferd med å rakne. Livet var å være i aksjon - absolutt hele tiden. Og jeg elsket det livet. Nå handler dagene om å stå opp. Gå en liten tur og å gjøre det aller viktigste.
Jeg har gode dager hjemme - det er ikke det. Men jeg lengter etter å kjenne meg "levende" igjen. Jeg lengter etter å være i vigør, etter å være den jeg kjenner. Noen må lære seg å snakke på nytt etter å ha fått slag. Noen må lære seg å gå på nytt etter en skade eller operasjon. Jeg må lære å kjenne meg selv på nytt. Et menneske som skal leve livet i ett litt roligere tempo og som skal bli flinkere til å trykke på pauseknappen.
Trøsten er de fire ordene fra legen; "Det er helt normalt." Etter så mange år med hardkjør, har kroppen tråkket på nødbremsen. Tålmodighet har ikke vært en av mine dyder, men nå får jeg tid til å øve meg i det også. Kanskje nødvendig om ikke ønskelig.
Men jeg skal innrømme det, at det gode er at jeg får sett på mangt og mye i ett annet perspektiv enn tidligere, så kanskje det kommer noe godt ut av det hele likevel. Den tyngste byrden har vært følelsen av å svikte - og da særlig elever og kollegaer. Men kanskje det også til syvende og sist bunner i ønsket om å være uunnværlig?
Jeg fant frem strikketøyet mitt igjen i dag. Det er for flaut å si hvor lenge det har ligget gjemt, så det forteller jeg ikke. En av grunnene til at det har tatt så lang tid å hente det frem igjen, er at jeg først må rekke opp en del runder for å rette på en liten feil. Så kan jeg gå igang igjen.
Der er livet mitt også nå. Det rakner litt. Rekkes opp. Det skal ikke være slik som det er nå. Og når en har kommet dit feilen var, kan en begynne på nytt igjen. Det koster å gi slipp på en del av disse rundene, men samtidig kjenner jeg også på håp. Tråden er der. Strikkepinnene er der. Hendene som skal utføre jobben er der. Den skal bli ferdig, - slik den var ment å være, - og jeg skal også komme meg på bena igjen.
Jeg er særlig glad over at jeg er en kristen nå. Å være under Guds nåde betyr også at en får stå under hans omsorg. Gårsdagen og morgendagen får bekymre seg for seg selv, - men i dag hjelper Herren. I dag har jeg en som er nær meg og som styrker, trøster og holder meg oppe. Jeg vet virkelig ikke hvem jeg hadde hvert, og hvor jeg hadde vært i livet, om det ikke var for all den omsorg og kjærlighet som blir tildelt meg av Guds kjærlighet. Det kan høres ut som klisjeaktige fraser, men det er ikke det. Guds ord ER liv og GIR liv.
Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»
Matteus 11. 28-30
"Velkommen i klubben," fikk jeg høre fra en god kollega i dag. Jeg er ikke alene. Jeg er faktisk HELT NORMAL! Og ja - det ER en trøst...