Den følelsen: når du går veeeldig lenge og venter på noe, og det så skjer... Nå har i alle fall denne dagen også kommet; dagen da utviklingsstudenten vi skal huse i ett helt skoleår - har ankommet. Hvem er hun? Hvordan er hun? Hvordan får vi det sammen? Vil hun passe her sammen med oss? Mange spørsmål vi både har grunnet på og ikke grunnet på har fått ett gryende svar i dag.
Selv om vi har har skrevet mange e-poster til hverandre den siste tiden, så er det likevel noe helt annet å møtes. Og ja. Vi var veldig spente! Og nå går vi alle til ro med en god følelse inni oss om at dette skal gå bra 🙂 Vi har fått en trivelig, utadvent, hyggelig og blid jente i huset. 
Det skumle når en skal gjøre noe nytt - er det å ikke vite. Men så har jeg tenkt som så, at VI er innstilt på å ta imot og gjøre dette til et trivelig år, og HUN er innstilt på det samme - da skal det mye til for at det IKKE skal gå bra!
Heldigvis tok regnet en pause i ettermiddag slik at det ble mulig å ta en liten rusletur ut. Godt å få strekke litt på beina sammen. Sammenlignet med gardene i Tyskland, er vi en Lilleputt. Likevel er vi glad i og stolt over det vi har. 
Et fast innslag lørdagskvelden, er min egen spesielle hjemmebakte pizza. Her slapper vi av med god mat og trivelig drøs på både norsk, tysk og engelsk. 
Jeg gleder meg til året som ligger foran 🙂