Det var det da... Tja, - tjo, - altså.... Det har seg slik at.... Egentlig ikke, men... Nei, - dette ble vanskelig!
Jo, jeg er visst det! Men jeg liker det IKKE! Egentlig så er det en hemmelighet, men nå forteller jeg det likevel. Jeg har alltid vært glad i Cola, men helt ærlig så synes jeg faktisk ikke SMAKEN er særlig god. Det er bare noe jeg MÅ ha!
Tidligere ble det stort sett bare kjøpt inn brus til spesielle anledninger. Det var ikke hver helg den sorte drikken fikk komme hjem. Da barna var små var vi ganske flinke til å passe på hva både de og vi selv fikk i oss. Solo til lørdagsgrøten, litt smågodt til barne-TV og Cola og chips en gang innimellom.
Da barna ble større begynte jeg i fast jobb igjen, og på veg hjem ble det ofte til at jeg stoppet for å handle med meg noen småting. Det var da den vesle Cola-flasken begynte å havne oppi handlekurven. Ikke så veldig ofte. Og som regel hadde jeg en god unnskyldning. Dagen hadde vært travel, og jeg trengte litt ekstra energi til resten av oppgavene som ventet hjemme. Og jeg drikker altså IKKE kaffe!
Etter et par år byttet jeg arbeidssted. Med parkeringsplass i kjelleren under et kjøpesenter er ikke vegen fra bil til butikk lang, og det ble enda oftere til at jeg bare skulle ha noen småting med meg hjem i forbifarten. Et brød, en pakke smør, litt frukt.... Og dagene ble ikke mindre travle! Og behovet for en liten ekstra piff ble heller ikke mindre! Stadig vekk endte jeg opp med den vesle flasken i hånden på veg ut av butikken. Jeg begynte nesten å lure på om den hadde startet med å hoppe opp i kurven av seg selv??
Det tok helt av da butikken rundt første hjørnet begynte med sitt lokketilbud: 10kr for en cola, - og kjøleskapet stod HELT klistret til inngangsdøren. Det var UMULIG å ikke se den hver gang jeg skulle inn på senteret. KUN 10kr! Det var billig det. Da gjorde det liksom ikke så mye. Det ble etter hvert en del mynter som skiftet eier i den butikken. Etter en tid gikk prisen opp til 15kr. Var jo ikke så gale det heller.... Myntene forsvant de, - stadig vekk.
Og jeg har forsøkt mange ganger å kutte ut. Det går gjerne for en periode, men så er det på`an igjen. Så har jeg prøvd å bare kjøpe en flaske kun om fredagene. Det gikk det også - i noen måneder...
Etter sommerferien var jeg helt bestemt på at nå skulle det være slutt. Det hadde blitt mye cola da vi var på reis. Jeg ELSKER Cherry Cola, og det fikk vi tak i over alt da. Jeg drakk Cola både åpenlyst og i smug, men da jeg kom hjem skulle det altså være stopp! En stor falske ble kjøpt inn - og skulle være den siste!
Og jeg klarte det! I noen uker...
Om jeg forteller deg at et vanlig forbruk er 2 - 3 liter i uken vil du kanskje le og si: "Det er da så lite, du er ikke Coca-Coliker da!" - så vil jeg svare deg og si at det er IKKE så mye mengden det kommer an på, men den maktesløse følelsen av at det er Colaen som styrer MEG og ikke jeg DEN! Hver gang jeg går i en butikk er det tanken på Cola som surrer rundt i hodet mitt. Selv om jeg ofte kan gå ut derifra uten å ha kjøpt også, så er tanken med meg hele tiden. "Bare èn flaske til. Du fortjener det i dag. Litt ekstra energi til i kveld. Bare ta den. Du tjener pengene selv. Gjør som du vil... " Jeg føler noen ganger at jeg blir helt smårar av meg selv!!
Og butikkene vet hvordan de skal selge! Den sorte og røde flasken lyser ofte opp både som det første og siste en ser når en skal handle. Det er nesten ikke til å unngå at den bare ramler oppi handlevognen! Joda, - jeg er en Coca-Coliker.
Og hvor rart det enn kan høres ut, så er jeg LITT glad for det. Jeg liker IKKE at Colaen har den makten over meg som den har, men i og med at jeg selv er fanget i et avhengighetsgarn, gir det meg en forståelse av hva andre kan slite med som jeg ikke hadde hatt uten. Det er ikke bare å si til en røyker: "Slutt å røyk!" Til en alkoholiker: "Slutt å drikk!" Til en spilleavhengig: "Slutt å spill!" Jeg har både medfølelse og forståelse for at det kan være vanskelig; først å erkjenne at en har et problem, og siden å slutte. Og kanskje vanskeligst av alt: Å be om hjelp.
Det er egentlig det jeg gjør nå: Ber om hjelp! Vær så snill å ikke server meg Cola når jeg kommer på besøk! Det er lov å komme med en vennlig pekefinger og et oppmuntrende ord om du ser jeg kommer med den sorte flasken. Og det er lov å spørre "Hvordan går det?" Jeg vil så gjerne bli kvitt dette monsteret inni hodet mitt som sier: "Du MÅ ha, MÅ ha, MÅ ha.... - men jeg klarer det ikke alene....
Og så lurer jeg litt: Er det bare JEG som har det slik??