Mø, møø, møøøø, mø... forteller Heidi. Oversatt til norsk blir det omtrent slik:
Vi har vår egen mobile manikyr/pedikyr salong som kommer til oss om våren. Da får vi stelt neglene (klauvene) våre, slik at de både ser vakre ut, og er gode å gå på til vi skal ut. I løpet av månedene vi står inne på båsen om vinteren, hender det at klauvene vokser skjevt. Da er det ikke særlig behagelig å måtte gå, og slett ikke å springe. Dessuten gjør det direkte vondt. De som sliter med dette, legger seg gjerne ofte ned, spiser mindre og produserer dermed også mindre melk - i tillegg til at de blir mobbet av de andre kyrne!
Her skal du få vite hvordan selve behandlingen går for seg: Først blir vi leid ut og ført inn i "salongen." Der blir vi låst fast fremme med halsen, slik at vi står stille. Det må vi jo selvsagt når dette skal gjøres.
Det neste som skjer er at vi får to brede belter under magen som løfter oss opp slik at vi ikke står på føttene med full tyngde. Den ene framfoten og den ene bakfoten blir løftet opp av en robotarm og låst helt fast. Ikke slik at det gjør vondt, men slik at vi ikke kan lee på føttene.
Her ser du den ene framfoten min bli stelt. Først skraper han bort alt som er løst. I stede for neglesaks bruker han vinkelsliper. Joda - du leste rett: vinkelsliper! Klauvene vår er både tykke og harde, så det må skikkelige saker til for å få jobben gjort! Når han skjærer, fyker det fliser over alt. Klauvskjæreren har alltid på seg godt verneutstyr når han gjør dette. På samme måte som det ikke er vondt for deg å klippe neglene dine, så er heller ikke dette vondt for oss.
Her er bakfoten min før den ble stelt. Som du ser, så legger det seg litt skitt og rusk innimellom. Klauvskjæreren bruker en spesialkrok til å rense opp i sprekken mellom kløften, og ellers alt han kan få bort.
Her er han i gang med vinkelsliperen. Klauvene blir både benke og justere, slik at de blir god å gå på. Det føles alltid litt uvant den første tiden etterpå, men også veldig godt!
Og slik ble resultatet! Er jeg ikke fin vel? Fint mønster har han også laget. Tenkte jeg skulle spør om å få på litt farge neste år. Grønt kanskje.... Møøøøø
I dag lo jeg så juret mitt ristet og melkedråpene skvatt! Den yngste datteren min Lilly var helt på styr i dag. Vi hadde gått ute hele dagen og kost oss da bondekonen kom for å hente oss inn til kveldsstellet. De fleste av oss gikk stille og rolig inn - slik som vi pleier, men Lilly gikk bakerst og nappet i seg stråene langs vegen. Hun er ikke tre år enda, fremdeles bare en kvige, - så litt leken og vilter er hun fremdeles.
Jeg lar henne fortelle videre selv:
Jeg gikk helt i mine egne tanker mens jeg prøvde å få i meg noen av de saftige stråene langs vegen. Da jeg så opp igjen, var de andre forsvunnet. Jeg småsprang etter for å ta dem igjen, da jeg plutselig oppdaget at porten til alle mine drømmer var blitt åpnet! Kanskje noen trodde at vi alle hadde kommet inn, - men der tok de HELDIGVIS feil!!
Der lå bøen åpen for meg - med alt sitt grønne, saftige, vidunderlige gress. Jeg ruslet uti. Mitt paradis! Ååå så deilig det var å kjenne stråene kile meg under magen. Først måtte jeg springe en runde - i ren lykkerus! Egentlig var jeg ganske mett, men omgitt av en så stor og deilig dessert var det bare å hive innpå!
Plutselig så jeg bondekona komme springende. Hun var visst ilke lykkelig som meg, for hun hoppet og spratt og veivet med armene. Jeg var ikke helt sikker på om hun ville vi skulle løpe om kapp eller om vi skulle leke sisten. Jeg bestemte meg uansett for det siste, for den liker jeg best selv. Og du må ikke tro hun skulle få ta meg! Heldigvis har jeg fire føtter, og hun bare to.
Og kan tro vi sprang! Jeg foran - og hun etter - ned bøen, bak huset, opp på andre siden, over vegen, langs hele den store bøen der, så tilbake og over vegen igjen. Noen steder var gresset så høyt at hun nesten ikke kunne se meg. Da tok jeg meg tid til å jafse i meg litt igjen, men før hun var kommet helt bort, kikket jeg lurt på henne før jeg tok en ny runde. "Du tar ikke meg," rautet jeg glad før jeg fløy av sted.
Men alt som er gøy må også ta slutt en gang. Jeg ble faktisk ganske sliten av å løpe så mye. Til sist bestemte jeg meg for å gå hjem. Da jeg kom opp på vegen igjen og kikket utover bøen, så jeg at jeg hadde laget et vakkert mønster i det høye gresset! Det så faktisk ut som en labyrint!
Da jeg kom til fjøsdøren, snudde jeg meg for å se etter bondekona. Jeg rautet et siste "takk for leken," før jeg gikk inn og fant plassen min. Det siste jeg så var at hun la seg ned i gresset. Kanskje hun ville leke gjemsel med de to døtrene sine som også hadde kommet springende...
Le(s) og del! Når du deler, hjelper du meg - som ny blogger - med å finne lesere som kan være interessert i det jeg skriver om.
Takk for oppmerksomheten.
Etterskriv: BT kom og laget en liten video ut fra dette innlegget. En artig liten film der kua fikk kamera på hodet. Filmen kan du se her.
Hello. I have something important to tell you. It's actually about life or death - and it could be YOU who decides whether I will live or not! Before I tell anything more, I'll tell you who I am: My name is Heidi and I am six years old. I live on a small farm on the west coast of Norway, along with all my friends, two daughters and the people who care for us. There I have a simple, but good life. I get food and care several times each day.
My story, is not pleasant. I should have three daughters here with me, but the youngest, Rosa, died three years ago. She only managed to get one calf. She was a beautiful and vigorous heifer with lots of milk, - and should have a long life ahead to live. That we all must die, is something I have reconciled, but what makes me upset - even angry - is the way she died.
It started when she stopped eating. We stood next to each other, and I asked her why she would not have food. "It hurts inside my stomach," she sighed quietly. We tend not to make so much fuss when we are in pain. We suffer mostly in silence, but I could look at her how painful she was. After being milked she lay down at once, and shortly after she got fever. The farmer got the vet and she was examined thoroughly. Rosa was silent, with her eyes closed. I licked her to comfort her as best I could, but I could not take away her pain.
The vet said words such as "glass" and "operation." I do not know what they meant, but she got an injection that made her sleep. Afterwards they cut her stomach. I think they should try to sort out what was wrong.
The operation was not successful. Rosa had got several large pieces of glass into her stomach. They had torn up all over the inside. I could not avoid seeing the ugly wounds she had received.
The vet went. There was nothing more he could do.
The two girls on the farm entered. They clapped Rosa and spoke to her with gentle voices. I could see that they cried. Then I heard the sound of a big car, and another man entered. Then the girls were not allowed to be there anymore.
The farmer and the man talked. Rosa was no longer able to stand on her legs. The words "Emergency slaughter" was said. Then something bad happened . The worst thing I've ever experienced! Something a mother never, never should experience! The man had something in his hand which he held against Rosas head. There came a horrible bang, and afterwards the entire body of Rosa collapsed. Afterwards there was a lot of blood coming out of her head.
I can not tell all the details about what happened next. It was so painful that I had to turn myself away. They got Rosa out, and then she was gone! My beautiful Rosa! So kind and friendly.
Why did Rosa die? Just because someone had thrown a bottle of glass on the meadow. When the farmer collects grass with the forage harvester, he can not be able to see whats hidden in the tall grass. Glass and metal crushes and mixes with the grass inside the silo. Thereby it comes to our food during the winter. The only Rosa did was to eat the food she was served. Food with pieces of broken glass!
Last year I ate metal, but I was lucky! When the vet came, I had to swallow a big hard lump. "Magnet," he called it. It would bring the metal through all my four stomachs and get it out. Yeah, they came out, but the sharp metal edges made several wounds inside me. And on it`s way out, it made a big gash on the unmentionable place!
How would you react if I came and put pieces of glass into your child's soup, or if I let thumbtacks under your cheese? I think you would be angry - and with good reason. But remember, it is just as bad for us as it will be for you!
Next time you've been drinking what ever you have in your bottle or your box: Please do not throw it out of the car window! Please think carefully! Maybe I'll have it served - in pieces - during the winter and must pay for it with my life. Throw it in a safe place. Would it be too difficult for you?
That Rosa died costed my farmer a lot of money. He also lost a lot of money on all the milk Rosa should have given him. The fact that I got metal in my stomach costed a lot of money too. The vet had to come several times, and I lost much of my milk. Rosa will never come back to me, but many other lives can be saved if everyone takes responsibility for their own actions.
I am looking forward to my summer holidays. For two months I'll be out and enjoy myself with delicious, juicy grass. I also hope that I can live without fear through the winter for what I will find inside my food.
Please share my story - in memory of Rosa, and with the hope that everyone who reads this will think before they throw something out of the car window again.
Thank you for your attention.
(I am a Norwegian cow, so my English is not quite perfect. I apologize - but usually I say only - moo)
Hei. Jeg har noe viktig fortelle deg. Ja, det handler faktisk om liv eller død, - og det kan være DU som avgjør om jeg skal få leve eller ikke! Før jeg sier mer om det, skal du få vite hvem jeg er: Jeg heter Heidi og er seks år gammel. Jeg bor på en liten gard på vestlandet, sammen med alle vennene mine, to døtre og folkene som steller oss. Der har jeg et enkelt, men godt liv. Jeg får mat og stell flere ganger om dagen. Snart skal jeg jelles ut og dra på sommerferie. (Hva det er skal jeg fortelle om en annen gang.)
Det jeg skal fortelle om nå derimot, er ikke så hyggelig. Jeg skulle nemlig hatt tre døtre her sammen med meg, men den yngste, Rosa, døde for tre år siden. Da hadde hun bare fått en kalv. Hun var en vakker og sprek kvige, med masse melk, - og skulle hatt et langt liv foran seg. At vi alle en gang skal dø, er noe jeg har forsonet meg med, men det som gjør meg opprørt - ja faktisk også sint, - er måten hun døde på.
Det startet med at hun sluttet å spise. Vi stod ved siden av hverandre, og jeg spurte henne hvorfor hun ikke ville ha mat. "Det gjør så vondt i magen min," sukket hun stille. Vi kyr er slik at vi pleier ikke å lage så mye styr når vi har det vondt. Vi lider for det meste i stillhet, men jeg kunne se på henne hvor vondt hun hadde det. Etter å ha blitt melket la hun seg ned med en gang, og etter kort tid fikk hun feber. Bonden vår fikk tak i dyrlege, og hun ble undersøkt grundig. Rosa lå helt stille, med øynene lukket. Jeg slikket henne for å trøste så godt jeg kunne, men jeg kunne ikke ta bort smertene hennes.
Dyrlegen sa ord som "kvast" og "operasjon." Jeg vet ikke helt hva de betydde, men hun fikk en sprøyte som gjorde at hun ble helt stille. Etterpå skar de i magen hennes. Jeg tror de skulle prøve å ordne opp i det som var galt.
Det gikk dessverre ikke. Hun hadde fått i seg flere store glassbiter. De hadde revet opp hele magen hennes innvendig. Jeg kunne ikke unngå å se de stygge sårene hennes. Dyrlegen gikk. Det var ikke noe mer han kunne gjøre.
De to jentene på garden kom inn. De klappet Rosa og snakket til henne med milde stemmer. Jeg kunne se at de gråt. Så hørte jeg lyden av en stor bil, og en annen mann kom inn. Da fikk ikke jentene lov til å være der lenger.
Bonden og mannen snakket sammen litt. Rosa var ikke lenger i stand til å stå på bena sine. Ordet "nødslakte" ble sagt. Så skjedde det noe fælt! Det verste jeg har opplevd! Noe en mor aldri, aldri burde oppleve! Mannen hadde noe i hånden som han holdt mot hodet til Rosa. Det kom et fryktelig smell. Hele kroppen til Rosa sank sammen, og så kom det blod ut av hodet hennes.
Jeg orker ikke å fortelle alle detaljene om hva som skjedde etterpå. Det var så vondt at jeg måtte snu meg bort. De fikk Rosa ut på et vis, og så var hun borte! Vakre, gode Rosa! Så snill og vennlig.
Hvorfor døde Rosa? Jo fordi noen hadde kastet en glassflaske på bøen vår. Når bonden kjører gresset inn med forhøsteren klarer han ikke å se hva som ligger gjemt i det høye gresset. Glass og metall knuses og blander seg med gresset som skal inn i siloen. Dermed kommer det i maten vår til vinteren. Det eneste Rosa gjorde, var å spise maten hun ble servert. Mat med knuste glassbiter i!
I fjor fikk jeg i meg noe metall, men jeg var heldig! Da dyrlegen kom fikk han meg til å svelge en stor hard klump. "Magnet," kalte han det. Den ligger i magen min fremdeles, med alle metallbitene rundt seg. Noen biter kom seg også gjennom alle de fire magene mine og ut. De skarpe metallkantene klarte å lage flere sår inni meg på vegen, og den største biten klarte også å lage en stor flenge på det unevnelige stedet!
Hva hadde du sagt om jeg kom og puttet glassbiter i suppen til barnet ditt, eller om jeg la tegnestifter under pålegget? Jeg tror du ville blitt sint, - og med god grunn. Det er ikke noe bedre for oss!
Neste gang du har drukket opp det du har i flasken din eller boksen din: Vær så snill å ikke kaste den ut av bilvinduet! Tenk deg godt om! Kanskje er det jeg som får den servert - i småbiter - en gang i løpet av vinteren og må bøte med livet. Ta den med deg til et sikkert sted. Det kan vel ikke koste deg så mye?
At Rosa døde kostet bonden min mange penger. At jeg fikk metall i magen kostet også mange penger. Dyrlegen måtte komme flere ganger, og jeg mistet mye av melken min. Rosa får jeg aldri tilbake, men mange andre liv kan bli spart dersom alle er med på å ta ansvar.
Nå gleder jeg meg til sommerferien. I to måneder skal jeg være ute og kose meg med deilig, saftig gress. Så håper jeg at jeg kan få leve uten frykt i vinter for hva jeg skal finne i maten min.
Vær med og del min historie - til minne om Rosa, og i håp om at alle som leser vil tenke seg om før de kaster noe ut av bilvinduet sitt igjen.
Takk for oppmerksomheten, og velkommen tilbake.
AK-Maskiner Bergen
Etterskriv: BT var her og laget til en liten video ut fra dette innlegget og et annet som heter Ku "Galskap." Denne videoen kan du se her.
Ta en titt på fb.siden min her, og velkommen som medlem du også 🙂
Her er bakfoten min før den ble stelt. Som du ser, så legger det seg litt skitt og rusk innimellom. Klauvskjæreren bruker en spesialkrok til å rense opp i sprekken mellom kløften, og ellers alt han kan få bort.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.