I går ble det storrydding i huset etter vannkatastrofen. Da kvelden kom følte jeg meg både sliten, fornøyd - og litt ensom. Etter å ha vært alene hele dagen og ikke hatt de vanlige stemmene surrende rundt meg, føltes det litt tomt og stusslig i huset. Jeg bestemte meg for å gå i et "Stikk innom" besøk, - men til hvem?

Jeg har tidligere hatt en oppfordring på FB om at vi må bli flinkere til å gå på små visitter, - slik vi gjorde da barna var små. En slik oppfordring bør jeg jo følge opp selv også, og ikke bare adressere til vennene mine. Jeg tok min egen utfordring, og ringte til en dame jeg ofte har snakket med i ulike sammenhenger, som jeg synes er både hyggelig og åpen, - men som jeg ikke har vært hjemme hos tidligere.

En både overrasket og glad stemme ønsket meg hjertelig velkommen. Jeg kom meg i bilen og suste av sted. Det ble et hyggelig besøk!! Den lille timen ble til to, og mørket falt på før jeg kom meg hjem igjen.

Det både snakkes og skrives om de ensomme menneskene, men hvorfor er vi ensomme?? Vi ønsker så gjerne, men tør ikke, - men hva er det som er farlig? Å få et nei? Å få høre at det ikke passer? At noen skal tro at vi er innpåslitne om vi tar kontakt?

Det kan nok være at en av hundre synes du er innpåsliten, men hva med de nittini andre som ikke synes det, som derimot vil synes det er hyggelig med et besøk? Er det ikke bedre å tenke på dem enn på den ene?

Min oppfordring i dag er ikke først og fremst å se de ensomme menneskene, men TIL de ensomme menneskene. Ensomme i den forstand at en ønsker noen i hverdagen å kunne småprate med over en kopp te, eller en å gå en liten tur med i marka. Det er mange som ikke er lenger enn et bank på døra eller et telefonnummer unna.

JEG kjenner mange sommerfugler krible i magen når jeg tar en slik uventet kontakt, men gleden det gir får meg til å gjøre det likevel. Og jeg ønsker gjerne å FÅ slike besøk også, så du må gjerne komme og banke på MIN dør!!

Da vi i går skulle se til sauene, la vi merke til at det ene lammet var mer urolig enn de andre, - og det var ikke rart, for det var full av makk! Men å få tak i et villsaulam, er adskillig lettere sagt enn gjort. Det ble dagens trim for både mannen og meg!! Men - som i så mange ulike saker - vinner den som holder ut lengst.

Vi tok lammet med oss hjem, fikk klippet, vasket, stelt og smurt. Det er første gang vi opplever at et lam har fått makk. Det var helt forferdelig å se hvordan de små hvite makkene kravlet i hopetall i det store åpne såret. Å stelle syke dyr er absolutt den verste jobben jeg er med på! Men nødvendig!!

Lammet fikk være inne i natt, og da vi kom til det i dagmorges var det tydelig at middelet hadde gjort jobben sin. Ikke mer makk, og det hadde lagt seg en fin skorpe over såret. Et tykt lag med sårsalve ble smurt på, og så fikk vesla komme tilbake til mammaen sin - som har lengtet og brekt i hele natt. Ja, hele slekta stod på rekke og rad for å ta imot lammet da vi kom.

Da får vi bare følge med videre, - og håpe at ikke flere blir syke. Dersom noen har gode tips til videre stell/forebygging, så kom gjerne med dem!

Mer oppmerksomhetssyke og kjælne dyr enn disse to skal du lete lenge etter! Og får den ene kos, MÅ selvsagt den andre også bli klappet og dullet med. Å slå plenen er det eneste hagearbeidet jeg får gjøre i fred.

Esel (det er altså katten) legger seg på ryggen min og maler, og Lady presser hodet sitt under armen min og tvinger til seg en klapp. Ikke så lett å være effektiv med disse to rundt meg, men litt koselig er det da - innimellom....

Tenk deg at du går forbi to jenter på videregående, og at du overhører bruddstykker av en samtale som foregår på dette viset:

"Hvor mange pulevenner har du?" 

"For tiden har jeg bare to. Jeg kuttet ut Anders etter sist helg, for han var så krevende."

"Mener du Anders i B klassen? Han har jeg også hatt. Synes han var OK jeg, men det var i første..."

Eller i det du passerer to gutter hører dette:

"Jeg var mye sammen med Marte i helgen."

"Er hun blitt en sengekamerat?"

"Nei, - ikke akkurat.... Ikke enda iallefall...." 

Det er bare noen måneder siden jeg overhørte disse samtalene i det jeg gikk forbi. De snakket sammen, helt uten sjenanse, som om dette var noe helt dagligdags. Noe senere kom jeg i snakk med en jente fra videregående. Jeg fortalte henne hva jeg hadde hørt, og spurte om det var vanlig å snakke sammen om slikt. "Det du hørte var egentlig fint snakk i forhold til hvordan mange jenter snakker sammen," fikk jeg vite da. Hun synes det var litt flaut å fortelle hva hun hørte, men kom frem med det likevel. "Det er mange som diskuterer sammen hvor mange de har ligget med. Særlig etter helgene. De omtaler dem som "Pulevenner."

Ville du blitt sjokkert? Det kan jeg love deg at JEG ble. Ikke bare sjokkert, men rystet!! Jeg fikk så vondt inni meg av dette. Jeg vet jo at mange ungdommer er seksuelt aktive, og gjerne med mange partnere, men å få vite det så direkte.... Jeg har tenkt mye over dette siden, og vil dele noen av disse tankene med deg.

Som kristen mener jeg det er galt å ha flere seksualpartnere enn den ene en skal dele livet med. Refleksjonene mine er likevel ikke bare med dette som bakteppe, men om hva som skjer med oss som mennesker.

Men aller først: Hvordan har det blitt slik? Det er vel vi voksne som må ta på oss skylden for det! Det er fra den voksne verden den massive påvirkningen kommer, - og da tenker jeg særlig på filmindustrien. I de fleste filmer er det slik at etter det første kysset, er neste scene at de ligger nakne i en seng sammen. Slik ER det. Og selvsagt blir det slik for ungdommen også. Å ha sex blir normalisert til noe som er på linje med en aktivitet som å pusse tennene. Men er det slik vi ønsker det skal være for dem? Er ikke seksualitet noe mer enn bare en akt? En handling?

Jeg har et bilde jeg vil bruke for å illustrere hvordan jeg tenker det bør være. Bilde er mangelfullt på mange måter, men kan likevel gi noen tanker…

Tenk deg at du fra fødselen av får to vakre buketter med roser i gave. Den ene buketten består av gule vennskapsroser. Det er en magisk bukett som er slik at til mer du deler ut av den, til mer får du tilbake og til større og vakrere blir buketten.

 

Den andre buketten består av røde, vidunderlige, unike og vakre kjærlighetsroser. Men denne buketten er helt annerledes. Alle rosene vokser ut fra den samme stilken og er ment å bli gitt til Den Ene. Når en gir seg selv til en annen, er det som en knekker av en av disse rosene og gir den ifra seg. En rose som aldri kan settes tilbake, på samme måte som noen minner aldri kan viskes bort.

Når en senere finner Den Ene, har buketten mistet noe av sin fylde og glans. Rosene som skulle vært der bæres av andre som en stadig møter på og minner en om det som var.

Kjære ungdom: Du er verdifull og unik! Det er også kroppen din! Ta vare på deg selv! Våg å vente, våg å være kostbar, - våg å si nei! Seksualitet handler ikke bare om kropp og nytelse, men også om tanker, følelser og minner som du skal bære med deg resten av livet.

Og til deg som er ungdomsforelder, eller omgås ungdom på annet vis: Våg å snakke med de unge om dette! Selv om det kan oppleves både vanskelig og flaut i starten, så er det egentlig bare en bøyg vi må komme over. Vi snakker gjerne med dem om andre viktige valg de tar i livet, som hvilke skole- og yrkesvalg de bør ta. Men er det ikke enda viktigere å snakke med dem om hvilke valg de tar for seg selv og sin egen kropp? At vi hjelper dem til å forstå hvilke valg de har å velge i, og hva som kan bli konsekvensene av de valgene de tar? At det ikke bare handler om øyeblikk, men om fremtiden deres, - om hvilke minner de skal bære med seg inn i voksenlivet sitt?

Selv om de unge ikke sier så mye, så vil likevel de fleste lytte. Og vi ER viktige for dem! Vi har muligheten til å påvirke. Selv om de blåser av oss, så er jeg likevel overbevist om at de tar ordene våre med seg videre i hjertene sine. Vi kan ikke leve livet for dem! Det skal de heldigvis få lov til gjøre selv.

Ønske mitt for hver eneste ungdom, er at årene de har fremfor seg skal bli fylt med glede og gode minner! Jeg avslutter med å gi deg dette diktet mitt:

 

(Bli medlem i gruppen "Bondekone" på Facebook, så får du opp mine nyeste innlegg på fb siden din dersom du ønsker å følge meg videre.)

Er dette en påstand eller er det fakta? Vel, - akkurat det skal jeg ikke diskutere her. Jeg vil i stedet komme med noen refleksjoner rundt egne erfaringer som handler om det å ikke være det vakre barnet, og hvordan det oppleves.

Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg et ganske alminnelig ansikt. Ikke vakkert, men heller ikke stygt. Nesen er litt for stor. Tennene er ikke lenger helt hvite. Selv ikke Colgate Whitning klarer å sørge for det. Stadig dukker det opp noen små kviser og hår som må pilles bort. Likevel er jeg fornøyd. Jeg kan se på meg selv i speilet og smile.

Slik har det ikke alltid vært. Som liten følte jeg meg stygg. Når jeg nå ser på bilder av meg selv som barn, ser jeg at jeg også da var helt normal. Ikke den sorten som blir plukket ut til modell, men absolutt helt ok. Så hvorfor trodde jeg at jeg var stygg?

Kanskje det vil være ulike måter å forklare det på, men jeg tror at det ene svaret handler om hvordan de voksne møtte meg. Eller kanskje rettere sagt; hvordan de IKKE møtte meg.

Bestevenninnen min var svært vakker, med dukkeansikt og englehår. Hun var det nydeligste barnet en kan tenke seg. HUN sa aldri noe til meg om at hun ikke syntes jeg var pen. Likevel var jeg - fra jeg var ganske liten - veldig klar over at hun var den pene og jeg den stygge. Hvorfor?? Jo fordi HUN var den som ble SETT og SNAKKET TIL av de voksne!! Fra vi var så små at vi satt i sandkassen og bygde slott, var det hennes byggverk som ble kommentert av mødrene som var til stede. Selv om mitt var både større og mer fantasifullt utformet. Stod vi i gaten og hoppet tau, kunne hun få skryt over å være så flink til å hoppe så mye, - selv om jeg hoppet mer enn henne. Men det visste de ikke, for de hadde ikke tid til å se på når det var min tur.

Da vi var så store at vi fikk gå på butikken alene, med femkroningen i lommen for å kjøpe lørdagsgodt, var det hun som ble hjulpet, - uoppfordret - av smilende butikkansatte, som også alltid hadde noen gode kommentarer til henne. Jeg fikk hjelp jeg også. Dersom jeg spurte.

De voksne var ikke stygge mot meg. På ingen måte! De var bare så veldig mye mer hyggelige og oppmerksomme mot min vakre venninne. De trengte ikke å si noe til meg for at jeg skulle forstå at jeg ikke var så vakker, - og dermed heller ikke fortjente den samme oppmerksomheten. Jeg forstod det godt likevel. Jeg visste at plassen min var å holde meg litt på avstand, å stå i skyggen.

Har tidene forandret seg? Jeg tror dessverre ikke det. Selv har jeg to døtre som fikk mye oppmerksomhet for sin skjønnhet som små. Den ene var ikke mer en tre år en gang vi var på butikken, og hun forundret sa til meg etter at vi hadde handlet: "Damen sa ikke at jeg var pen mamma!" Hun var så vant til å få kommentarer at hun reagerte når hun IKKE fikk det!

Og det er ikke lenge siden en venninne fortalte at hennes fire år gamle sønn hadde sagt følgende til henne: "Jeg har ikke lyst til å være tykk lenger mamma." Hun spurte ham om det var noen som hadde sagt til ham at han var tykk. "Det er bare hjertet mitt som sier det til meg selv," hadde han da svart. Er det også her et taust språk den vesle gutten har fanget opp??

Kjære medvoksne - det er på tide vi går på skjønnhetsjakt hos de stygge barna. Og med stygge barn så mener jeg faktisk de som er helt alminnelige og normale! De vakre barna skal få fortsette å skinne. Jeg unner dem det. Men vi voksne må lære oss til å se de andre barna også, - og helst være så bevisst at vi ser dem FØRST. At han med de utstående ørene får det FØRSTE smilet. At hun med dobbelthake og fregner får de FØRSTE vennlige ordene.

Mer en noen gang før, trenger barna i dag å få vite at det IKKE er den ytre skjønnheten som er målet for hvor godt de skal bli likt. At iallefall vi som er voksne ser dem og de skjønnhetene de har som mennesker.

Følg Bondekonen på facebook her 🙂

Vacation is synonymous with the collection! Collection of memories, and then mostly good memories. This summer I have collected many, but one is more special than the others. A memory for contemplation, wonder and joy - a memory that makes sense to share further. Yes indeed something I am committed to providing further.

We stayed in an apartment on a farm near Lake Constance. There were a total of seven holiday flats on the farm. It lived German families in the other six. Everyone was friendly, polite and easy to get in touch with. Particularly two families, who were there together, we got familiar with.

One night as we sat outside and grilled together, it was so that one of the wife and I got to ride a bit for ourselves and talk. What she then said to me, was something that was not meant only for me but for all Norwegians. I can not reproduce the conversation verbatim, but I will try to render it as truthful and straight as I can manage.

Anna and I had talked about this and that. Anna became suddenly a little more quiet. She looked down, and I sensed that she was searching for words. When she turned to me, I got a little startled, for her face had a mournful puffs and her eyes were full of tears.

"It's something I want to tell you that it's very important for me to say," she said quietly. "Some time ago I read a book. This book touched me. Yes, in fact so strong that I decided that if I got into a conversation with someone from Norway, I would use this opportunity to apologize. "She put a hand on my shoulder, and said strong and determined:" Excuse! On behalf of Germany, I must apologize for all the things we did to you during the war. It is so painful for me to think that we were so cruel to you! "

I became dumbfounded! I had not expected this . I wanted to say that there was nothing to forgive. She was not part of the war. Nor was I. What did I have to forgive? But I felt her hand on my shoulder and noticed how important this was for her. "We live in a time of forgiveness and reconciliation," I replied. "It happened, we can not do anything about the incident, but that's history now. Something we shall leave behind us. "

I saw that my words made her well. Then she told about the book. It involved a Norwegian woman who had fallen in love with a German soldier. It turned out that this man was a Jew, which literally was crucial to keep hidden. The book depicted their history, but also how the Germans had behaved toward Norwegians during the war. Anna had been shocked by what she read about how the Germans had taken their place. They had occupied the houses and farms, stolen food, forced Norwegians to work for them, and used threats and violence. At school they had learned about the war, on where the Germans had been and what had happened, but not how they had behaved.

"War is always horrible," I said. "War leads moreover that bad people often get wide latitude. But it was also painful for many of the young German soldiers who were forced into the war. Grandma was one of those who were forced to wash for German soldiers. A German department had occupied the largest farm in the parish. She told me that many of the young soldiers were very unhappy about having to be there. Several of them were no more than 16 years. One evening she had finished the job and should go home, came a drunken Germans after her.

The road went through a forest, and it was evident that he had not honest intentions. Grandmother was small and derision, but with the bone in the nose. She had turned against him - a great and strong soldier - and taunted him all she was good for. Finally, she had said: "If you want to shoot me, then you can do it now, but something else you do not get from me!" Then she turned from him and went, - convinced that her last hour had come. The soldier fired. What he hit she did not know, but he did not hit her. If he missed because he was drunk, or if he just shot in midair is not easy to know. But the other soldiers at the farm had heard the shot, and when he came back, they were sure that he had done something bad against grandma, so they beat him up. They knocked him properly !! "

Anna laughed at me. "He got what he deserved!" "Yes," I replied. "And it shows that many Germans also had its heart in the right place. As a teacher I know that in a class, it is often the troubled pupils who get the most attention and become talked most about, but the MOST is both kind and conscientious. They're just not as much seen and discussed. War is cruel. Also what happened in Norway during World War II created a lot of pain for many innocent. It is difficult to understand how people can be so evil against one another, but we live in a time where we should be allowed to put this behind us. We will carry with us the lessons, but go ahead. "

We got the chanse to talked a lot that night. It surprised me how little Anna knew before about what had happened during the war, but I was really touched by the strong guilt she carried. A burden that was not really her. I would therefore, for Anna's sake bring her words widens, to all Norwegians:

"Forgive us for all the evil we did to you during the war. I'm so sorry - so very sorry for all the pain we brought into your life! "

Brainwashing is being told one thing for so long and so many times that we believe in it, even if it's not true. No matter how strong psyche we have, I think nobody will be insensitive of being exposed to this form of influence over the long haul.

I myself have been a victim of brainwashing!

Ever since I was young, I've been told that I'm too fat! Not by my family. Not by my friends. They have never expressed anything other than that I am just as I should be. Nevertheless ...

All advertising - absolutely ALL commercials tell me something about how I should look! Commercials for shoes, toothpaste, car, rail, insurance ... Whatever is advertised, then it is slim, beautiful models that shows off things - and that simultaneously says something about how I should look. We reserved us against unaddressed advertising in the mailbox, but what does it help when advertising is everywhere! Television, magazines, newspapers, internet, signs along the road ...

There is two things that is impossible: 1. To say that I will not expose myself for advertising! 2. To believe that I can avoid being influenced by advertising! I am not AGAINST advertising, but I am saddened by what it has done with me.

I want to be pleased with myself. Being able to think that I'm OK though my waistline does not swing inward. That having a "car tire" around the stomach does not make me ugly - but when I EVERY DAY, wherever I look, are faced with impressions that says: You ARE too thick! Then it becomes difficult not to believe it myself.

I've always had a few kilos too much compared to what the world around me tells me that I should, and most days circles some thought around in my head which is about dieting. I am fed up having it this way. I want to protest, but do not know who I could protest against. The promo is here to stay. There's nothing I can do about that.

I will use the method I have used many times before, the one who gets the monsters under the bed to disappear, - namely, to "turn on the light!" Putting words on what is difficult, can be a good way to put holes in painful balloons which grows inside the heart. So now I say to myself and to the whole world:

"I am NOT fat, I'm actually just the right size, what I intend to continue to be!!

 

Frankrike er et vakkert land, med mange severdigheter, flotte bygninger, sjarmerende byer og smilende, vakre mennesker. Men for oss håpløse nordmenn som ikke kan annet på fransk enn "Sorti," er det omtrent umulig å både gjøre seg forstått og å forstå hva de prøver å si til oss. Selv unge franskmenn klarer nesten ikke å si en hel setning på hverken engelsk eller tysk.

I sommer var vi et par dager i Strasbourg. En særdeles vakker by, som fortjener all god og hederlig omtale for sine mange vakre bygninger, kanaler, broer, folkeliv, butikker, restauranter, hoteller.... Men akk - så vanskelig det var å få til en samtale med menneskene der!!

Da vi satt hjemme og googlet litt om byen, stod det at det var en tospråklig by siden den ligger helt på grensen til Tyskland, - men det merket ikke vi noe til. Enten vi spurte etter veien, var i en butikk og spurte etter noe spesielt eller vi skulle få forklart noe på en meny, så var det samme stotring og knoting! Olav er flink i tysk, og jeg klarer meg brukbart på engelsk, men denne blandingen av fransk, tysk og engelsk som ble presentert for oss der gikk langt over hodene våre! Og det underligste var at dette også gjaldt unge franskmenn.

Men det manglet ikke på VILJEN til å prate. Om vi ristet på hodet, heiste på skuldrene eller gjorde andre tegn på at vi ikke forstod, så tror jeg de tenkte som så at dersom de bare brukte enda flere ord, så ville vi forstå! Noe vi IKKE gjorde!!

Vel, vel... Å feriere i Frankrike kan være spennende på mange måter. Vakkert er det iallfall der, og mange hyggelige mennesker, men selv tror jeg at jeg venter med å reise tilbake dit til det er funnet opp en app som kan oversette opptak av språk!

Endelig er dagene med kummerlige forhold over! Nå skal jeg spankulere ut til det kuperte kulturlandskapet og nyte kusymrene der. Skulle det blåse opp til kuling, eller komme en skur, og kulden komme krypende og gjøre meg litt kulsen, da har jeg en ekte skinnkufte på meg, så det skal jeg nok kunne klare, så noe mer i kufferten trenger jeg ikke. Dessuten er det et leskur jeg kan skubbe meg inn i og artikulere frem et haikudikt eller en kulokk om det skulle komme publikum forbi. På forskudd håper jeg, kanskje litt utsepkulert; å vinne en konkurranse før neste skuronn. Premien er en piknikkurv med krokus og et gjøkur.

Jeg gleder meg til å ta et kurbad og bli nyskurt i den store kulpen. Der kan jeg sitte og kukelure, mens kusinene mine står i kulissene og koser seg. Jeg fikk et lite kutt i det ene kubeinet mitt, og på skulderen har jeg en liten kul. Men når jeg først får okkupert kummen, da tenker jeg både kuttet og kulen vil kunne bli kurert.

Kusine Kutrine fra Skudesnes er et unikum av en skuespiller. Hun kan ta en mirakuløs kuvending fra en skummel Drakula til en kul kunstner på få sekunder, som en ekte tryllekunstner! Men da hun fokuserte på å stå som en skulptur fikk hun dessverre nakkeskudd og får dermed ikke komme inn på sirkus.

På fakultetet fikk jeg kurant kunnskap om hvordan jeg kunne kurtisere. Akkurat nå prøver jeg å skaffe meg kunder som jeg kan hode kurs for selv, men da roper bare de andre kuene: «Ta det kuli, vi blir jo bare kunstig befruktet! Det er ukurant å kunne » Selv om kulturarven vår om hvordan vi gjør kur til en moskus har blitt en kuriositet, bør vi kunne dokumentere den. Det er skuffende at de alle er så kultne at de skulker unna. Hele kullet er en flokk med utspekulerte ukrutt og kujoner! Ingen maskulinitet å skue her nei! Vel, - det er ikke mer å diskutere. Jeg er underkuet og har fått munnkurv, og får legge hele kursplanen i en skuff.

Nå kommer jeg på etterskudd om jeg spekulere mer. Jeg får heller fokusere på hvor mange kubikk av de kulinariske godsakene, som er i alle slags kulører, det er plass til i kuvomma mi. Jeg får sirkulere rundt og beskue hvor jeg skal la startskuddet gå til å fylle matkurven med. Så får kulepennen fly om kull.

(Se gjerne mer på bloggen min. Mye forskjellig her...)

Lady begynner å bli gammel. Over åtte år. Selv om hun virker sprek fremdeles, må vi regne med at hun har færre år igjen å leve enn de hun har bak seg. Når jeg arbeider ute, får hun være sammen med meg. Da går hun alltid og svinser bare noen få meter unna.

Da yngste jenta vår, - som også er hundens eier, kom ut, var vi andre allerede i gang med ulike oppgaver. Selv var jeg oppe på beite med ryddesagen. Da jeg kom hjem til lunch undret jeg meg over at de andre var ute, og at Lady ikke var der. De derimot trodde at hun hadde vært meg meg, - noe hun altså ikke hadde!

Da hun heller ikke kom etter å ha blitt ropt på, begynte vi å lure på om det var hendt noe galt. Hun får ikke lov til å gå løs uten at vi er ute sammen med henne, men det har hendt at hempen på båndet ikke har lukket seg skikkelig, og da kommer hun seg løs. Likevel - hun pleier da bare holde seg rundt huset, og iallfall ikke lenger borte enn at hun kommer når vi roper, - men denne gangen dukket hun ikke opp.

Kunne hun ha gått ned til bilvegen? Var hun skadet? Var hun syk? Selv om det er "bare en hund," så er hun et levende vesen som har blitt en del av familien - og som hører til sammen med oss. Uroen begynte å prikke innvendig, - og vi måtte tenke på hvor vi skulle begynne å lete. Tanken på å skulle gå langs vegen og kanskje finne henne skadet eller død i grøftekanten fristet ikke. Et slikt syn er ikke kjekt å få på netthinnen.

Jeg satt meg ned for å tenke. Var det et sted det var realistisk at hun kunne være? Når hadde jeg sett henne sist? Hun hadde vært med meg kvelden før på beite. Da vi kom hjem igjen skulle jeg hjelpe Olav med å flytte sauene. For å slippe å gå hjem med Lady først, hadde vi tatt henne inn i traktoren. Men hun var blitt sluppet ut etterpå.... Eller, - var hun ikke det??

Miriam hoppet på rullebrettet, for ned bakken i en viss fart, og sprang bort til traktoren. Og der, krøllet sammen på traktorsetet, lykkelig og glad, lå Lady!! Det så virkelig ikke ut som om hun hadde lidd noen nød etter over 12 timer der inne. Ingen sjenerende solstek, og med vinduet i luftestilling så gikk det heldigvis bra.

To glade "ladyer" kom springende hjem igjen, og vi andre gledet oss med! Kvelden før hadde vært så hektisk. Alle hadde tenkt at en annen hadde tatt seg av Lady, men ingen hadde gjort det. Slik kan det gå, men denne gangen gikk det bra. Lady svinser rundt oss som hun pleier, og nyter den ekstra oppmerksomheten hendelsen har ført med seg. Så fikk hun litt igjen hun også av det hele.

(På bloggen min kan du lese mer om hvordan livet på garden er.)

 

...må definitivt være å sole seg!! OG den mest kjedelige!!!! Hva er egentlig poenget med å bli brun - helst veldig brun? Blir vi egentlig så mye vakrere av det? Blir vi snillere? Blir vi kjekkere å være sammen med? Får vi noe annet igjen enn en raskere aldrende hud og større risiko for hudkreft?

Og hvorfor er det ekstra viktig at magen må bli brun? Magen, og andre kroppsdeler som vi dekker til 99% av året? Må si at jeg aldri har skjønt meg helt på dette "Må bli brun" hysteriet. Jeg elsker å ta et bad,  både i sjø og vann, - og å ligge på stranden lenge nok til at en blir tørr igjen går an, - men alt som er mer enn det er bare kjedelig!!

Å reise på strandtur/badetur/grilltur med familie eller venner, - gir mening. Men å ligge stille kun for å bli brun....

I dag endte jeg opp i skyggene av et tre med en bok, mens jentene lå i solen og grillet seg. Da hadde jeg gjort det som ellers kunne gjøres av å utforske området, ta bilder (uten å sjenere de andre solstekene), og gå tur.

Jeg så to ting på turen som fristet. Denne solsengen, med skyggetak var den ene tingen. Er en først nødt til å oppholde seg på et slikt sted, er det iallfall greitt å få skygge over ansiktet slik at en kan lese, løse sudoku eller gjøre noe annet meningsylt! 

Det andre var denne saken som kan stikkes ned i bakken, og være støtte for en parasoll. Dermed kan flere få glede av skyggen, - samt jeg mistenker ikke så mange andre av "mine" for å ville benytte seg av det!

En deilig is, med sjokolade, krem og kjeks - er en av sommerlivets gleder som bare må nytes!

Himmel, sjø og land er dessuten alltid et godt motiv for vakre bilder, så noen gleder fikk jeg da ut av dagen!

Ønsker alle - både hvite og brune - en fortsatt strålende sommerdag!

Nå er videoen ferdig, - og lagt ut på bt.no sin hjemmeside. De har nok speedet opp farten litt, for stemmen min går i et litt lysere toneleie enn vanlig - men det var nå bare moro. Synest Adrian Søgne har gjort en god jobb med måten han har satt sammen det hele på. Vet av erfaring at det ligger mye arbeid bak det å redigere en video, - særlig når den skal være så kort som mulig og likevel få med det en mener er viktig.

Klikk her så kan får du sett videoen - selvsagt etter den sedvanlige reklamen....

Det er ikke hver dag en ku får hovedrollen i en film, - men det fikk altså Lilly! Med kameraet festet i pannen, var det bare å komme seg ut og vasse i deilig gress! Og det midt i fastetiden! (Hvorfor kyrne må faste, kommer jeg tilbake til i et annet innlegg...)

Det ble også noe filming inne i fjøset. På spørsmålet om hvordan det stod til, svarte de alle som en: "Møøøø" i et ganske så beklagende toneleie. Dermed fikk de seg en ekstra go`bit mellom måltidene, - men det var bare fordi vi hadde fått staselig besøk... Adrian Søgne fra BT hadde tatt turen ut til oss, og vi fikk en spennende time sammen.

Her har Lilly fått seg en strikk rundt hodet, med et lite kamera festet på toppen. Dermed får en sett verden fra hennes perspektiv.

Og jeg fikk også være med! Det er innlegget mitt: Ku "galskap" som har blitt gjort om til "film." Jeg ble intervjuet, og måtte lese opp hele innlegget. Nå er jeg veldig spent på hvordan dette kommer til å bli. Ca 2 minutt er den tilmålte tiden. Det skal høre til å komme ut på siden til BT i løpet av kvelden, så følg med, - følg med...

(Du kan abonnere på nye innlegg nederst på siden....)

F5C5162B-A963-4524-B91C944702741E1B-A9F282A3-9332-411E-94A58C1AD4DE5A08

Nå er vi i gang med slåtten! Endelig!! Vi har hatt mye regne her på Vestlandet i sommer, så vi er noe forsinket i forholdt til hva vi pleier.

Now we are in the cutting season! Finally !! We've had a lot of rain here on the west coast this summer, so we are somewhat behind schedule.

Vi har et par småstykker, hvor vi ikke kan slå med forhøsteren. De stykkene blir slått med slåmaskinen. Gresset ligger ute til tørk noen dager, og så kjører vi det inn i løen.

We have a couple of parcels which we can't cut with the harvester. We have to cut the grass there with the mower. The grass is out to dry for a few days and then we can load it into the barn.

Dette gresset blir brukt til småkalvene gjennom vinteren, - både som mat, og til å tørke dem med etter fødselen.

This grass is used to calves through the winter - both as food and to wipe them with after birth.

Heldigvis har vi hatt tørkevær noen dager nå, slik at vi fikk berget tørrhøyet i hus.

Luckily we had dry weather for a few days now, so we saved the hay into the barn before it started raining again.