Ja, det er kaldt ute. Kulda biter i kinnene, men du verden hvor godt og vakkert det er likevel! I dag har vi vært ute og både arbeidet og lekt. Først var det en del grener som måtte bort. Olav har felt noen trær, og nå var bøen full av grener som måtte bort før skjellsanden skulle kjøres ut. Hjorten så vi ikke, men vi så disse sporene etter den: Vi ser ofte hjort på beitene her dersom vi er ute og kjører litt sent om kvelden. Her har de nok kommet for å se om de kunne få tak i litt bark fra de felte trærne. Utkjøring av skjellsand
For uinvidde: Det er viktig at engen har rett ph-verdi for at gresset skal trives og vokse godt. Derfor blir den gjerne kalket med noen års mellomrom. Her har vi tilgang på skjellsand, og den holder lenger enn annen kalk som løses raskere opp. Nå er marken frosset, og det har kommet et tynt snøteppe oppå. Da kan vi kjøre ut på med tungt lass uten å skade underlaget.
Først må skjellsanden oppi hengeren....
...og deretter kjøres ut. Vi har en egen avlesservogn med spreder på til dette bruket. Det er noen uker mens det er på det mørkeste, at solen ikke klarer å bryte gjennom skogen og nå ned til garden, men nå er den her igjen 🙂 Om enn bare så vidt....Farmorhuset ligger badet i vakker vintersol. Selv i kulden ser det innbydende og varmt ut. Snart kan også vi glede oss over solen igjen. Nå har den nådd ned til taket i alle fall. Det går mot lysere tider....Nypene har også kledt seg i sine vakre vinterkåper.Både slalomski og kjelke har blitt testet i den bratteste bakken på bøen i dag, og det gikk så det suste. Herlige vinter 🙂 Og i morgen skal vi få enda en vakker dag.... God helg alle sammen 🙂
Nå har jeg hatt en vidunderlig ferieuke. Avslappende og god. Det har vært fantastisk å få hvile seg ut. Bare kjekke oppgaver: lage mat, pynte til besøk, være sammen med familie og venner... Og på mandag var det også vær til å gå ut i. Jeg fikk med meg Miriam på en nydelig tur i marka. Vi tok med oss en bøtte mjøl til sauene. Far selv passet på å få en god del av godene, samtidig som han passet på alle damene sine. Må si jeg passer meg for å komme i klammeri med denne karen!
Vi fikk også sett spor etter høstens stormer i år også. Får håpe det vil fryse på igjen slik at Olav får ryddet opp. Det er umulig å kjøre i skogen hos oss uten at bakken er skikkelig frossen.
Kan ikke akkurat si at vi har snø, - men det hvite lyste opp både hjerte og sinn...
Etterlengtede solstråler....
Vi har ofte lett for å se "verden i sort/hvitt." Og det lar seg gjøre, men det er en illusjon, - slik som her på dette bildet. Det har med hvordan lyset treffer når vi tar bildet. Her er vi på veg ut av skogen....
...og her har vi kommet ut. Det er bare noen få meter mellom disse to bildene, men det skulle en ikke trodd når en ser hvor mørkt det ene er og hvor lyst det andre er. Hva er så "sannheten?" Er det ene rett og det andre galt? Ikke nødvendigvis, men det ene viser bare en liten bit av virkeligheten. Noen skritt lenger fremme får vi med oss et større og mer nyansert bilde.
Særlig når vi skal lære nye mennesker å kjenne kan det være lurt å ha dette med seg i bakhodet. Det første vi ser er kanskje bare de store kontrastene. Kanskje vi vil bli overrasket om vi kommer noen skritt nærmere og oppdager detaljene. Sannheten er ikke nødvendigvis slik den fremstår ved første øyekast.....
Håper dere alle får en vakker avslutning på 2015 🙂
De små ventetimene jeg må ha i Knarvik innimellom kan være ganske kjedelige. Ofte tar jeg en tur innom jobben og putler med noe der, men det orket jeg ikke i dag. Etter fire timers øving på Händels Messias i kirken, var jeg ikke særlig opplagt på verken jobbing eller handel. Men noe måtte jeg finne på før Miriam ville dukke opp - omtrent en time senere. Det ble til en tur innom de nye lokalene til NMS-gjenbruksbutikk i Knarvik. Nå er de de som har overtatt huset ved siden av Shell. Mye rart som har vært innom der de siste årene, men nå blir nok disse værende tenker jeg.
Det ble en hyggelig time! Den første jeg møtte på var en kollega som stod ved disken med en hel kasse full av lilla adventslys. Ved siden av stod barna med hver sin store julebamse. "Så heldige dere er da," sa jeg til dem. "Ja," svarte jenta, "men vi må hjem og vaske dem først. Vi vet jo ikke hvem det er som har hatt dem før. Det kan for eksempel ha vært en baby, og da kan det være mye rart på den. Vi skal ikke kose ordentlig med dem før de er vasket!" Hun pratet så alvorlig og fornuftig at jeg fikk problem med å holde ansiktet i de rette foldene.
Etter en liten kollegadrøs startet jeg på kikkerunden min. Det første jeg la merke til, var hvor ryddig, systematisk og trivelig det var over alt. Rommet var ikke overlesset. Det var mulig å se hva som var der etter hvert som en beveget seg rundt i lokalet. Spisebordene var dekket med både duker, fine serviser, lys og pynt.
Barna hadde fått sitt eget sted, med bøker, spill og leker. Der kunne de også sette seg ned og leke litt dersom ventetiden skulle bli litt lang. Ingen vil skjenne på dem fordi om de holder litt på bamsene og dukkene, eller om de tar en liten sving med lekebilen.
Her blant bøkene likte jeg meg best, men før jeg fikk tid til å begynne å se ordentlig etter noe som kunne falle i smak, kom Kari inn i rommet. "Nå vet jeg endelig hvem du er," sa hun til meg, rekte ut hånden og presenterte seg. "Siv-Merethe Myhr," svarte jeg automatisk tilbake før jeg sanset hva det var hun hadde sagt, så jeg føyde til: "men det vet du visst allerede."
Så ble vi stående der inne vi to, og vi fikk oss en særdeles hyggelig prat. Hun fortalte om butikken; om innflyttingen og gleden over de nye lokalene. Ekstra kjekt var det for meg å kunne få gi hyggelige kompliment for den lune atmosfæren de hadde skapt, og for hvor innbydende alt var laget til. Etter å ha beveget oss inn i hovedrommet igjen, kom Arne Risnes inn døren. Han for strake vegen bort til Kari med en god gratulasjons klem. Jeg gikk inn i tilskuerrollen et lite øyeblikk, og gledet meg over hvor hjertelig stemningen var mellom de to tidligere sambygdingene. Etterpå viste Kari meg det store, romslige lageret. Det er godt å ha god plass til å ta imot og oppbevare nye "varer." Og godt for kundene at butikklokalet ikke blir overfylt! Det gjør ikke noe om tingene står litt på vent. Eget vaskerom hadde de også. Her ble tingene vasket før de ble tatt ut i butikken. Rent og pent skal det være!Her kan du lese en artikkel Strilen laget like før åpningen.
De hadde en egen hylle med lys fra Knausen Lysstøperi. Lys fra selveste slottet! Lysstumpene fra slottet blir nemlig sendt til Knausen Lysstøperi og smeltet om til nye lys. Genialt! Det var lys i alle slags farger og fasonger, så kom gjerne hit for å få tak i det du trenger til advent og jul. Så støtter du samtidig både miljøet og en god sak.
Over kassen hadde de fått en stor skjerm. Der rullet det bilder som fortalte hva NMS er og hva de gjør.
I denne lysbildeserine kan du se en del av bildene herifra. Bla gjennom, så får du vite hva du støtter når du handler her, eller når du gir ting du ikke lenger trenger til en av NMS sine gjenbruksbutikker:
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Og her kan du se litt av hva annet som var i butikken. Ønsker du å fornye julepynten i år? Her finner du litt av hvert. Er du lei av dine egne ting? Kom gjerne hit med dem, og la noen andre få glede seg over dem.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Egen kafèkrok var det også. "Vi har tre M-er i arbeidet vårt," forklarte Kari: "Miljø, Møteplass og Misjon. Vi ønsker å arbeide til beste for miljøet, å få være et møtested hvor en kan samles over en kopp kaffe, og å få drive misjon." Og her tenker jeg de har fått et sted hvor de kan få utfolde alle disse tre M-ene. Jeg var en smule skeptisk til de "brukte" koppene i kafèkroken....
En selfie på veg ut døren....
Dette bilde tok jeg fra utsiden, og da jeg så hvem som stod der inne, måtte jeg selvsagt inn igjen.
Randi hadde vært og myst i vinduene i går etter stengetid, og sett seg ut "Ibsens samlede verker" innbundet i skinn. "Jeg kan ikke garantere at de blir lest, men jeg var på jakt etter skinnbøker til en bestemt hylle jeg har hjemme," forklarte hun. "Der skal de få stå og pynte opp, - og hvem vet om det kanskje blir litt lesing på sengekanten også...."
Dagens ventetimen gikk fort! Superfort! Til slutt måtte jeg haste av sted for å gjøre den siste helgehandelen på Rema 1000 før Mirima ville ankomme.
Lykke til med ny butikk til alle dere fantastiske dugnadssjeler som jobber der, - og neste gang jeg kommer skal jeg ta meg tid til å handle også. Lilla lys skal jeg i alle fall ha, og så får vi se hva annet dere har inne når jeg stikker innom. Kanskje blir det tid til en liten stans i Kafèkroken også...
...danser musene på bordet, - heter det, men her må det være: Når mannen er borte dukker problemene opp! Sist jeg var hjemme alene sa det "Pang," da vannrøret sprakk. I dag var det en ku som la seg ned med melkefeber. Dersom du lurer på hva det er kan du lese dette:Kua var ikke bevisstløs, men lå ganske apatisk på plassen sin. Alle vi som er foreldre deler den erfaringen at vi selv har det vondt når barna våre har det vondt, - og særlig når de er så små at de ikke kan sette ord på hva som er problemet selv. Det blir litt slik med dyrene også.
Det startet egentlig i går: Fløyel skulle kalve, men kalven lå feil. Bare èn fot stakk ut. Vi måtte trå til, både Olav og jeg, for å få kalven ut. Èn mått presse kalvens hode tilbake, og den andre måtte inn med hele armen for å få tak i den andre foten og få den med frem. Med en plasthanske på som gikk helt opp til skulderen, var det bare å sette i gang. Det høres kanskje enkelt ut, og det kunne det vært også, - hadde det bare ikke vært for alle konkler og bein som er i en ku! Både ribbein og hofter kom i vegen for å få foten på rett kjøl. Det ble mye styr for både kalv og ku, men omsider lå føttene slik de skulle, og kalven kom ut.
Først trodde vi den var død, men da vi rørte ved øyet så vi at den blunket. Den var bare helt utslitt. Og Fløyel også! Det tok lang tid før det kom bevegelse i denne store okse-krabaten, men heldigvis kviknet både mor og barn til utover kvelden.I dag morges så også alt fint ut. Miriam og jeg tok et ekstra tidlig fjøsstell for å rekke skole og jobb, mens mannen skulle på styremøte til fjernere strøk (Les Trondheim). Kalven drakk godt, og Fløyel åt godt, stod fint og melket som hun skulle. Alt var i orden.......til jeg kom hjem igjen. Da lå hun slik; helt apatisk, med snuten ned i maten uten å røre den. KJennetegn: Kalde ører, slapp, klarer ikke å komme seg opp.... Dyrlegen ble tilkalt, og kort etter var han på plass. Hod
Behandling: Kalk rett i blodet. Hodet ble festet slik at hun ikke skulle skade seg på sprøyten som ble satt i nakken.Jeg fikk æren av å holde flasken.......mens dyrlegen lyttet etter hjerteslag. Den kan nemlig plutselig få hjertestans under denne behandlingen, og da må en handle raskt for å få det i gang igjen.Etter denne "sjokkbehandlingen" var det viktig å få henne på føttene. Ikke særlig lett med en som helst vil ligge og ta livet helt med ro. "Vi må bare få henne sint nok," sa dyrlegen, - så det gjorde vi, - og til slutt fikk vi henne opp. Heldigvis.
Nå har jeg vært nede hos henne igjen, og hun er fremdeles på føttene. Hun har også fått i seg mat, noe som er et godt tegn. Det er ikke så lett å forklare en ku at en vil være snill med henne når en gjør noe som absolutt ikke kjennes særlig snilt, - som å få på seg grime, få hodet presset oppover og surret fast, og få denne flasken trykt ned i halsen og tvunget til å svelge ned alt sammen. Men jeg får heller finne meg i å være den slemme en liten stund, for jeg vet at det vil GJØRE henne godt! Slik er det ofte her i livet: Den beste medisinen smaker ikke alltid så godt.Her er hun. Ikke særlig blid på meg akkurat nå, men jeg er godt fornøyd med å ha fått henne i form igjen. Får bare håpe det holder. Må ned en tur sent i kveld å sjekke. Dyrlegen fortalte at det verste han hadde vært med på var 6 runder med en slik hestekur på samme ku.... Tenker både Fløyel og jeg er enig i at det holder med èn!
Bare mannen kommer hjem igjen snart, så går det nok bra...
Onsdag ettermiddag gikk jeg på tur til Gladihaug sammen med en venninne. Vi fikk oss en skikkelig god jenteprat. Vi hadde så mange gode poeng, at jeg tenkte jeg ville dele noen av dem her.
For det første var vi ganske så enige i at menn kan være både urimelige og uforstandige til tider. Og det MEST urimelige med dem, er at de ikke forstår hvor forståelsesfulle, snille, omtenksomme, oppmerksomme og gode VI er! For DET er vi jo! VI forstår dem; deres meninger, tanker og behov. Og vi er selvfølgelig også mestere i å tilfredsstille og å være imøtekommende, - langt utover det som BURDE forventes av oss.
Dersom vi en sjelden gang skulle være litt vanskelige tilbake, vil det UTELUKKENDE være fordi målet for hva vi kan finne oss i er nådd! En kvinne furter nemlig ikke uten grunn! (Med mindre hun har "perioden sin," en dårlig dag - som kan hende den beste, fått for lite søvn - som ofte kan skyldes mannen pga f.eks. snorking eller manglende engasjement i nattevåk med skrikende barn, eller at våre MANGE positive forsøk på å bli sett og hørt ikke har vunnet frem.)
Men det er ikke bare mennene som kan være vanskelige å ha med å gjøre. Også barna kan være både umulige og uskikkelige. Burde vi ikke - med den største selvfølge - forvente at de setter sko og yttertøy på plass etter seg når de kommer inn? At teppene de tuller seg inn i når de ser på film blir brettet pent sammen og hengt over armlenet igjen etter bruk? At tannkost og tannkrem ikke blir liggende ved siden av vasken etter bruk, men lagt pent oppi koppen igjen? At skolebøker, ladere, klær, ransler, gymtøy, bager, hårkoster, drikkeflasker og alt annet dill får ligge på det stedet ungdommen VET de hører til på?
Når vi så forsøker å påpeke noe av dette, og til og med klarer å ta i bruk den "snille stemmen," får vi slengt tilbake at det er VI som er vanskelige og kjeftete. Og ikke bare det, men de kan til og med få seg til å svare tilbake at dersom det er så viktig for OSS, så kan vi vel bare ta det på plass selv. Som om det var VÅR jobb!! Er ikke oppdraget vårt å få DE til å forstå at det er DERES jobb å holde orden etter seg??
Konklusjonen vår var følgende: Heldigvis er ikke VI urimelige og vanskelige selv om alle andre kan være det! Nå gjenstår det bare å få alle disse andre til å se og oppdage hvor fantastiske vi er :). Kanskje Lady er den eneste som kjenner min rette verdi. Hun møter meg i alle fall alltid med smil og varme. Og må jeg kjefte på henne legger hun seg flat med èn gang. Kloke hund!!
I begynnelsen av mai publiserte jeg et innlegg på Facebook som jeg fikk mange reaksjoner på. Jeg skrev nemlig noe om det å være ensom. Du skal få lese dette først, og så skal jeg si noe etterpå om hvordan det har gått:
Nå skal jeg gjøre noe som er ganske skummelt; Jeg skal være litt personlig her på FB. Det hender rett som det er at jeg får kommentarer som "Du er så flink, - Du er så kreativ, - Du får til så mye, - Du er så engasjert... " osv. Ja, jeg liker å skape på mange måter og på ulike felt. Og jeg smiler for det meste til de fleste. Men det har ikke alltid vært slik. Jeg har også tøffe år bak meg. År som gjør at jeg nå gleder meg ekstra mye over alt som er godt i livet, - og særlig de små tingene. På første plass kommer mann og barn, deretter familie, venner, gode kolleager og naboer, - hus, hjem og helse. Men en ting løfter meg mer enn dette; troen på at jeg får være et Guds barn. Han er med meg i ALT jeg gjør.
Er det da ikke noe som er vanskelig? Å jo. Dagene kan gå både opp og ned, men for det meste skinner solen på Myhr. Det som nok kan kjennes tyngst iblant er det er litt ensomt her. Der var det sagt: Dette skumle, forbudet, utleverende ordet: ENSOM. Jeg koser meg med mann og barn, familie og venner, - men likevel.... Da barna var små, fulgte vi mødrene med når barna skulle i vennebesøk. Nå har de blitt så store at vi ikke gjør det lenger. Og det merkes at vegen UT på LANDET, er mye lengre enn vegen INN til BYEN (tettsteder). Et besøk må alltid planlegges, inviteres... Jeg savner "Stikk innom - tiden."
Olav er heldig, for det stopper rett som det er en aller annen bonde eller nabo som kjører forbi og ser at han er ute og arbeider med ett eller annet. Så står de og henger ved bilen eller traktoren en times tid og har seg en god drøs.
Ja, - vi bor på landet, og jeg ville ikke byttet med noen andre! Jeg elsker stedet vårt, og er så fornøyd med alt jeg har her. Men jeg savner deg. Savner at du stikker innom i det du kjører forbi, at du kommer uanmeldt for en kopp te (eller kaffe, - selv om jeg ikke drikker det selv!), eller at du ringer og spør om jeg er hjemme.... Det kan godt hende at det ligger en haug med klær på badet, - at oppvasken står på kjøkkenbenken, at det flyter med aviser i stuen.... - men jeg er her...
Vi som bor på gard, er heldige som har dyrene våre, og naturen like utenfor stuedøren, - noe jeg gleder meg over hver eneste dag. Dere som bor i by og byggefelt er heldige som har noen like rundt hushjørnet å snakke med. Jeg misunner dere det, selv om jeg ikke vil bytte bort mitt eget paradis. Men jeg deler det gjerne.
For et par dager siden snakket jeg med elevene mine om forskjellen på å være dristig og dumdristing. Akkurat nå føler jeg at jeg er det siste....
Dette er ikke en LUKKET dør, men en VENTENDE dør!
______________________________
MANGE følte på akkurat det samme. MANGE jeg møtte, både på butikken, på jobb, via meldinger m.m. ga uttrykk for at de også ofte kjente på ensomhetsfølelsen. Selv tok jeg tak i min egen utfordring og stakk innom både den ene og den andre. Jeg tenkte at nå kom ting til å endre seg. Nå ville folk begynne å stoppe mer opp. Nå ville flere ta kontakt. Nå ville det komme noen å ringe på døren....
...men det skjedde ikke. De jeg selv besøkte takket hjertelig for kjekt lag og sa jeg var velkommen tilbake. "Jeg kommer gjerne," svarte jeg dem alle, - "etter at du har kommet til meg!" Jo, det ville de gjerne! Èn har kommet
Jeg venter fremdeles....
Er det meg det er noe galt med, eller er det samfunnet?
______________________________
Jeg snakket med en ungdom som går på internatskole nå. Jeg spurte hva de holdt på med i helgene når de ikke reiste hjem. Joda, de koste seg med mye forskjellig de. Hva da, undret jeg. Svaret var egentlig ikke særlig sjokkerende, men likevel ganske trist: "Vi ser på film."
Er det derfor vi også er i ferd med å bli et ensomt folkeslag? Fordi vi ser på film? Fordi vi leser nyhetene på iPaden, fordi vi scroller nedover fb og klikker oss inn på interessante linker, Fordi vi går med mobilen i hånden for å være sikker på at vi får med oss hver eneste oppdatering på sosiale medier? Fordi dette stjeler så mye av tiden vår at det ikke lenger er rom for å møtes??
Jeg så på gamle bilder fra min egen tid på internatet. Vi var så gammeldagse at vi strikket og heklet, spilte gitar og sang, spilte kortspill sammen eller gikk på turer. Kan du tenke deg? At ungdom HELT FRIVILLIG gikk på tur?? Til og med uten at noen voksne først har foreslått det??
Det hender jeg sitter sammen med jentene i loftstuen og ser på film. Da sitter de samtidig og "snakker" med vennene sine på instagram eller fb. "Hallo! Jeg er her!" forsøker jeg å si, men da barer flirer de og taster videre.... Joda. Det går an å være ensom SAMMEN med noen også!
______________________________
Likevel, - det er èn ting jeg er glad for, og det er at jeg faktisk KJENNER meg ensom!! At ikke internett har fått så stor plass i livet mitt at jeg ikke lenger ØNSKER å være sammen med andre. At ikke noen tastetrykk har fått erstattet gleden over å kunne sitte sammen med en tekopp over et kjøkkenbord. At ikke alle de vakre bildene av solnedganger har fått erstattet den gode følelsen av selv å være ute i høstskumringen og se det fargerike løvet som blafrer mot en rødmalt himmel.
______________________________
Jo, jeg er litt ensom, og det er en skrekkelig skummel ting å si!
Da var alle dyrene kommet inn, og det er tid for å sulle opp, - bokstavelig talt. Strømtråd og pinner skal tas ned og fås i hus. Her har ungdyrene kommet inn i bingen sin og lurer på om det snart er noe godt å få. Tenker de synes det er godt nå å få slippe å måtte lete etter mat. Den siste tiden har det vært så lite mat ute at vi daglig har kjørt ut både silofôr og mjøl til dem. Litt enklere både for dem og oss nå når de er inne.
så var det å vinne opp strømtråden. Først må tråden tas av...
Så blir alle stokkene samlet sammen...
Tråden blir surret opp på VINNETRE. De ser slik ut:
Dette går jo fint 🙂
Det blir ganske mange slike å vinne sammen:
Alt blir samlet ...
...og til slutt stablet på plass inne. Klart til bruk til våren igjen.
Denne vesle tulla kom til verden i dag. En fin, lita Jersey dame. På noen få dager har har fargene skiftet fra grønt til gul-grønt til gult. Jeg synes høsten er vakker med sine mange vidunderlige farger.
Men nå piper klokken på stekeovnen. Minimuffinsene er ferdige:
En av de tingene jeg opplever som en stor utfordringen i læreryrket, er presset på alt fagstoffet vi skal ha gått gjennom i løpet av et skoleår. Jeg har vært lærer i noen år nå, og har gjort meg en del erfaringer. Og når et skoleår nærmer seg slutten, sitter jeg ofte igjen med en frustrasjon over at det vi har vært gjennom i løpet av året IKKE har blitt LÆRT. Det er bare noe vi har sust forbi i full fart.
Jeg passerer mange steder dersom jeg tar toget fra Bergen til Oslo, men jeg kan ikke si at jeg da har vært på alle de stedene. Slik er det også med alt vi skal ha kjørt gjennom i løpet av et skoleår. Det hender vi får gå av på en stasjon innimellom og strekke litt på bena. Er vi heldige, rekker vi også en ørliten rundtur i nærområdet, men så må vi skynde oss ombord i toget igjen og suse videre.
Når turen er slutt, sitter vi gjerne igjen med et inntrykk av fjell og daler, åkrer og vidder, vann og elver, - men vi husker kanskje ikke så lett hva som var hvor. Og etter en stund er det hele bare et vagt minne om fin natur.
Et eksempel: I KRLE skal vi ha vært innom alle de ulike religionene. Vi lærer elevene våre både om likhetene og ulikhetene mellom religionene. Hvilke guder som blir tilbedt, hvilke ritualer som er viktige, hvilke gudshus de har osv. Vi har gjort jobben vår. Og vi har gjort den på en pedagogisk god måte. Men om jeg testet elevene ved årsslutt, ville jeg nok fått mange sprikende svar (av mine 6.klassinger) på spørsmål som: Hva heter gudshuset til de ulike religionene? Hvilke religion lærer om den gyldne middelveg? Kan du si navnet på en av de hellige skriftene i Hinduismen?
Det blir som å be dem om å beskrive steder vi passerte i løpet av togturen mellom Bergen og Oslo. Dersom de duppet av litt undervegs, tok seg en tur på toalettet eller snakket litt med sidekameraten undervegs, da mistet de muligheten til å få med seg det som ble passert akkurat da.
Dette var bare et lite, enkelt eksempel. Jeg mener ikke at elevene ikke skal lære dette!! Jeg mener bare et det er så veldig MYE de skal lære i løpet av et år at det ikke er mulig for dem å få ALT med seg.
Jeg ønsker KVALITET på det som skal læres inn i skolen, og skal vi få det, må vi bort med KVANTITETEN! Jeg skulle ønske jeg kunne stå på seierspallen med elevene mine når de er ferdige til sommeren, og at vi stolt kunne løftet hendene sammen og sagt:
JA - DETTE KAN JEG, OG DETTE HUSKER JEG!!
Bakgrunnen til at jeg skriver dette innlegget, er at jeg har lest noen innlegg i det siste som handler om leksefrie skoler og leksefrie familier. Til det vil jeg som lærer si: Med den store mengden fagstoff vi har som elevene skal ha vært gjennom i løpet av et år, har vi som lærere ikke mulighet til å klare å komme gjennom dette med elevene KUN i skoletiden. Dersom vi ønsker leksefrie skoler og familier, må kunnskapskravet først senkes.
Kanskje jeg er litt kjerringa mot strømmen når jeg sier at jeg ønsker MINDRE kunnskap inn i skolen. Det får så være. Jeg mener det likevel!! Og grunnen er enkel: Jeg vil at det elevene lærer, skal de lære slik at de husker det, helst for resten av livet, - og ikke at det bare var et vindpust som blåste dem i nakken!
I dag var en spennende dag her på garden. Kalvene skulle nemlig flyttes fra den ene siden av vegen til den andre. Det høres kanskje veldig enkelt ut, men det er jammen ikke alltid det! Selv om de har vært ute hele sommeren og høsten nå, så har de aldri satt sine føtter på asfalt før. Og det å gjøre noe nytt, kan for noen være et fullstendig uoverstigelig hinder. Som regel får vi de fleste over uten for mye kav og mas, men ofte er det en eller to som fullstendig NEKTER å berøre asfaltkanten. Jeg har hatt mange springturer etter slike krabater. De forstår ikke sitt eget beste! Vi har alltid gått av med seieren til slutt, og stabukkene har alltid blitt fornøyd når de har kommet over på den andre siden, - men det har jammen kostet både tid og krefter mange ganger.
Å få de bort til vegkanten går som regel bra, men ikke nødvendigvis lenger!
Og her er det mange paralleller å hente til arbeidet mitt med elever! jeg vil fortelle dere om et av de største øyeblikkene jeg har hatt som lærer:
Jeg var en gang lærer for en slik "kalv" som ikke på noen måter klarte å komme seg over vegen - i betydning av å fremføre noe for andre. Hele skolen skulle være med på en stor forestilling, og min vesle elev skulle fremføre et lite dikt på fire små verselinjer. Hun ville så gjerne, men var så veldig, veldig redd. Vi øvde og øvde. Hun kunne det både framlengs og baklengs, og sa det sikkert i søvne også. Vi øvde både med og uten mikrofon. Vi øvde på grupperommet, i gangen og på scenen. Likevel var frykten for å ikke få det til utrolig stor.
Da kvelden kom, og salen var full av gjester og forestillingen var godt i gang, - da stod jeg bak kulissene med min vesle, redde spurv. Hun skalv så hun nesten hakket tenner. Hendene var iskalde der de lå i mine varme. Da det var hennes tur, og hun ble ropt inn, måtte jeg rive henne løs fra taket hun holdt i meg, og skubbe henne ut på scenen. Hun kiket på meg med et blikk fylt av frykt, men gikk så bort til mikrofonen og stjal hele showet med sin vare, vakre deklamering. Jeg tror neppe jeg har hørt noe så vakkert noen gang, verken før eller senere, som de fire små linjene hun fremsa den gangen.
Og jeg får fremdeles frysninger når jeg tenker på hvor hun strålte etterpå. En så stor lykke som hun opplevde den kvelden, er det sjelden en lærer får ta del i.
Det venter en lykke på den andre siden, men det er ikke alltid like lett å nå frem dit. Alle som arbeider med barn skulle fått vært med på en slik kalveflytting. Noen ganger må vi lokk og lure, noen ganger stoppe dem når de vil gå i feil retning, og andre ganger jage. Når målet er å få dem til et bedre sted, da er det vår jobb å ikke gi opp.
Om det kan ta litt tid, så er det nesten verdt strevet når en får se hvor lykkelige de blir når de endelig kommer over. Se bare alt det deilige gresset de skal få kose seg med nå!
Se mer av Bondekonens tankespring på facebooksiden HER, og bli gjerne medlem du også 🙂
Selv om det er godt å ha fri fra melkingen, så er det likevel alltid stas når kalvingen starter. Førstemann ble født ute. Da vi fant den i dag, lå den helt alene. Moren - en kvige - hadde gått tilbake til de andre kvigene. Å få tak i kalven ble ikke så enkelt som vi hadde tenkt. Det er nemlig stor forskjell på hvor sprek en helt nyfødt kalv er og en nesten nyfødt kalv. Har de først kommet seg på føttene og vet hvordan de skal forflytte seg, da går det ganske raskt. Og fire små unge føtter springer utrolig mye raskere enn mine to tunge gamle!
Han fikk seg et skikkelig gjørmebad før vi klarte å få fatt i villstyringen. Og for at han ikke skulle hoppe ut av skuffen igjen, måtte vi binde fast føttene hans.
På veg inn til sitt nye, lune og varme hjem for vinteren.
Vi masserte han godt med høy for at han skulle bli ren og tørr. Ikke særlig ren enda, men tørr og varm har han iallefall blitt.
Synes denne snuten var litt ekstra pen i både rosa og sort. Litt uvanlig kombinasjon. Han kom litt før planlagt denne krabaten, - for som dere kan se i bakgrunnen er ikke veggene vasket enda. Men det skal snart bli pent og rent her også. Vi forsøker alltid å få vasket ned hele fjøset før dyrene skal inn igjen om høsten.
Det er små mye snakk om valget over alt nå, at en kan lett få det helt opp i halsen. Politikerne krangler, snakker stygt om hverandre og lover MYE mer enn de vil være i stand til å holde. Det er lett å bli forvirret i denne jungelen av viktige saker og løfter som blir holdt frem. Mange vet hva de vil stemme, men det er også mange som er usikre. En er kanskje litt enig med ett parti i noe, men uenig med dem i andre ting, - og slik har en det gjerne i forhold til flere parti. Valgets kvaler...
Partiene ved kommunestyrevalget 2015
Likevel vil jeg oppfordre deg: Bruk stemmeretten din! Gå for det partiet som har noen saker du kan identifisere deg med. Vær ikke en sofavelger! La ikke resten av landet bestemme FOR deg og OVER deg. Det er ikke en selvfølge at vi har et fritt land, at vi har demokrat og selvstyre. Vi må verne om disse verdiene, og en enkel måte vi kan bidra til dette på er ved å BRUKE STEMMERETTEN VÅR!
De fleste av oss er flinke til å ha meninger om hva som er galt i samfunnet, og hva som burde vært gjort. Vi er flinke til å syte og klage. Noen bønder klager over lover og regler som er vanskelige å etterkomme, over lange arbeidsdager og for dårlige lønninger. Andre klager over andre ting. Men da undrer jeg meg også over dette: Har du brukt muligheten din til å påvirke? Har du lagt stemmeseddelen din i valgurnen? Vi har et viktig arbeid foran oss i dag. Et arbeid som IKKE kan utsettes!
Nå er det snart tid for ny kalving! Hos oss kalver alle kyrne fra september til november. Dette gjør vi for å kunne få helt fri fra melking om sommeren. Kyrne skal nemlig ha "melkefri" et par måneder før neste kalv kommer. Dermed har de kunnet gå ute på beite og kose seg i flere måneder nå. Ulempen for oss er at bøndene får ekstra godt betalt for sommermelken, så rent økonomisk er det ikke så lurt. MEN - det er veldig godt å få være HELT fri en periode, og dermed også ekstra kjekt å starte på an igjen etterpå.
Nå holder jeg på med fjøsvask. Før vi starter på storvasken, bløtlegger vi både vegger og gulv et par dager i forvegen. Da løsner skitten mye lettere.Ellers vasker vi etter samme prinsipp som ved en oppvask:
Fjern alt som er løst først.
Skyll bort all synlig skitt så godt som mulig.
Vask rent og tørk.
Vi tørker ikke så mye, men taket koster vi dråpen av med en stor nal til slutt.
Med varmtvanns-høytrykksspyler går jobben unna.
Her har jeg fått bort den verste skitten.
Noen gummimatter begynner å bli så slitt at de må byttes ut.
Alt skal skinne før dyrene skal inn igjen. Vask og små reparasjoner må alltid til.
Fullt regnutstyr må til - selv om solen skinner ute.
I dag fikk jeg vært innom Bergen matfestival, og det ble en flott opplevelse: Mye god mat, kalvemønstring - med særdeles motvillige kalver, underholdning og god stemning i flott sensommer-sol. Jeg må si jeg er imponert over alt det fantastiske dere bønder produserer hjemme på eget bruk!! Honning, syltetøy, juice, spekemat, oster, sjokolade, kremer, krydder.... Vi produserer også både melk og kjøtt, - men det er Tine og Gilde som tar seg av foredlingen. At det var så utrolig mange som lager til så mye flott og godt rundt i de små bygdene.... FANTASTISK!!
Her var mye å smake på, og mye å kjøpe med seg hjem. Selvfølgelig MÅTTE jeg ta bilder! Mange bilder! Her får du et liten "smakebit" på noe av det du kunne få tak i på festivalen denne helgen:
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Og fikk du det ikke med deg denne gangen må du vente et helt år på neste anledning...
Jeg må si jeg er imponert over alt det fantastiske dere bønder produserer hjemme på eget bruk!! Honning, syltetøy, juice, spekemat, oster, sjokolade, kremer, krydder.... Vi produserer også både melk og kjøtt, - men det er Tine og Gilde som tar seg av foredlingen. At det var så utrolig mange som lager til så mye flott og godt rundt i de små bygdene.... FANTASTISK!!
Her var mye å smake på, og mye å kjøpe med seg hjem. Selvfølgelig MÅTTE jeg ta bilder! Mange bilder! Her får du et liten "smakebit" på noe av det du kunne få tak i på festivalen denne helgen:
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Og fikk du det ikke med deg denne gangen må du vente et år på neste anledning...
Jeg fikk flere meldinger med ulike spørsmål om Kahoot etter innlegget mitt i går. Lager derfor til denne siden hvor du kan se - skritt for skritt hva du skal gjøre for å lage din egen Kahoot. Vil bare presisere at dette IKKE er bare for lærere, men for alle som har lyst å lage en spørsmållek, - til selskap og fest. Klikk på linken under, så kommer du rett til der du skal starte.
Når du kommer til denne siden, trykker du på det lilla feltet oppe til høyre. Da kommer du til en side hvor du velger hvilken rolle du har: lærer, student, sosialt..... Og når du da kommer videre fyller du ut denne siden her.
Når du er ferdig med dette klikker du på "Create account" og du vil komme til denne siden:
For å lage spørsmål, trykker du på ? ikonet som pilen peker på. Det første du må gjøre, er å lage en Overskrift/tittel til spørsmålene dine. Dersom det er noe du vil publisere offentlig er det viktig at tittelen fortelle så nøyaktig som mulig hva det handler om. Trykk deretter på "GO!"
Da er du kommet til plassen der du lager spørsmålene:
Her formulerer du spørsmålet.
Her kan du legge inn et bilde, enten fra en fil på egen maskin, eller "drag and drop." Dersom jeg skal hente bilder fra internett, må jeg ofte dra dem ut på skrivebordet først, og så dra dem med inn hit. Du MÅ ikke legge til bilde. Dersom du ikke gjør det, vil det komme opp et sort felt der det står Kahoot.
Her skriver du inn ulike svaralternativ, og klikker under det svaret som er rett. Denne ruten blir da grønn. På den siste ruten ser du et - symbol til venstre for svarfeltet. Det betyr at du kan ta dette svaret bort og bare ha tre. Du kan ha min. 2 svar og max 4.
Du velger hvor lang tid deltakerne skal ha på å kunne svare. Min. 5sek. og max. 120 sek. På en gangetest kan det være nok med 5sek.
Helt til venstre på den nederste sorte linjen ser du hvor mange spørsmål du har laget. Her kan du også gå tilbake til spørsmål og gjøre endringer, men ikke før du har fullført det du holder på med. Det er også her du klikker på "+add question" for å lage nytt spørsmål, - og til slutt "save and continue."Når du har lagret vil du få en oversikt over hele quizen din. Her har jeg bare laget to spørsmål for å vise, men du kan ha så mange du vil. Gå videre igjen på "Save and continue," og du kommer hit. Gjør dine valg her, og så til siste "Save and...."Det siste du kan gjøre - om du vil - er å legge inn et framsidebilde til quizen din. Bruk samme teknikk som når du legger til blide i spørsmålene. Trykk deretter "Done."
Nå er Kahooten din ferdig, og klar til å spilles.Klikk på "Play now." Da kommer denne siden opp, og du kan gjøre dine valg. Jeg pleier som regel bare å gå videre med en gang på "Launch."
Alle deltagerne må ha sin egen pc eller mobil, og gå inn på Kahoot.it Du får opp dette bildet på din pc, som alle deltagerne må se - helst på storskjerm:Deltagerne skriver inn nummeret som kommer opp på sin PC/mobil, og gir seg selv et kallenavn. Disse navnene vil vises på skjermen, samt antall spillere. Når alle er med, trykker du på start. Først kommer KUN spørsmålet opp i noen sekunder, deretter kommer dette bildet. På deltakernes enheter vil ikke svaralternativene stå. De får bare opp de fargede rutene og symbolene inni. Her er det 15 sekund igjen til å svare på, og tallet til høyre viser hvor mange som har svart. Når tiden er ute, eller alle har svart, vil rett svar vises, og hvor mange som har svart på de ulike alternativene. De fem som ligger i tet vil vises på dette bildet, før neste spørsmål kommer. Alle deltagerne kan se på sin egen enhet hvilken plass de har. Denne rangeringen er mulig å velge bort før du starter spillet. Etter siste spørsmål vil navnet på vinneren vise.
Da tror jeg at jeg har fått med alt. Gå i gang, og lykke til 🙂
Endelig er dagen her som vi har ventet så lenge på: 10 store, flotte, verpeklare, brune Lohmanhøner var endelig klar til å komme til oss. Jeg fikk dem med meg hjem fra Knarvik i store banankasser. Da jeg åpnet opp for dem inne i hønsebingen, lå de litt betuttet og kikket rundt seg før de våget å ta skrittet ut til sin nye, ukjente verden. Stedet under verpekassen var visst den tryggeste plassen i starten. Der flokket de seg sammen for å ta sin nye verden i øyesyn. Jeg synes det er så fascinerende å se på hvordan de beveger på hodene i små, raske kast.
Nå gleder jeg meg til de første eggene kommer. Det er noe eget ved det å kunne gå ned til fjøset og hente ferske egg til frokost. Kan tro vi skal kose oss nå med speilegg, omelett, pannekaker....
Jeg blir mange ganger rett og slett sjokkert over hvor UTROLIG lite mange vet om hva vi bønder holder på med og hva vi gjør i vårt daglige arbeid. For kort tid siden måtte jeg forklare en voksen mann hva en rundball er, og hva det vil si å legge gresset i silo. Dette er så selvfølgelig for oss, at vi ikke tenker over det, - men jeg tror faktisk at de FLESTE i vårt langstrakte land vil ha problemer med å forklare skikkelig hva både rundballer og silo er.
Garden vår ligger underkuet til, sett fra et juridisk ståsted!
Jeg har derfor tenkt at jeg skal legge til en ny kategori på blogge min som jeg vil kalle: "Bli kjent på garden." Her vil jeg skrive om ulike ting som skjer her på en enkel måte slik at ALLE kan forstå det. I barnebøker er det oftest flotte bilder av dyrene som går ute på beite, og en bonde som sitter på traktoren, - men er det noen bøker for barn (og voksne) som forklarer hva en fohøster er og hvordan den fungerer? Eller at gresset i en silo kan begynne å brenne? Eller hvorfor Oksekatalogen er bondens viktigste bok? Her er et HAV av emner å ta av.
Dette mener jeg er politikk!! Og grunne er følgende: Skal vi fortsatt kunne ha et livskraftig landbruk rundt omkring i de mange små bygdene i landet vårt, må vi ha folket med oss. Da er det viktig å spre kunnskap og informasjon om hva vi holder på med på en slik måte at den vanlige mann kan ta imot det. Ingen pekefingermoral! Den når sjelden frem, - men å vise frem livet vårt. La folket få se hvor mye som ligger bak oksesteken i ferskvaredisken, kremfløten de pynter kaken med, grønnsaksblandingen som skal kokes, ullgarnet de skal strikke nye tøfler av....
Så lenge det bare er vi bønder som roper: "La oss leve," henger livet i en tynn tråd, men når folket roper: "La bonden leve," da er det håp! Og mange bekker små - skaper den sterkeste Å! Jeg håper at jeg kan være med og lage noen slike små bekker....
Dersom du tenker dette er en god idè hadde det vert kjekt om du skrev en kommentar til hva du kunne tenke deg at jeg fortalte om. Selv om jeg har en god del ting lagret i tenkeboksen, så hadde det vert ekstra kjekt å høre hva dere mener.
En av jentene mine kom trist og lei inn til gymtimen en dag. Det var tydelige merker etter tårer på kinnet, - men hun ville ikke si noe. Mens hun var i garderoben, fikk jeg vite av noen av de andre jentene at hun var lei seg fordi noen hadde baksnakket henne, og hun hadde overhørt noe av dette. Forståelig nok var hun lei seg. Da hun så kom inn i gymsalen, var flere av jentene i full trøsteberedskap, og flokket seg rundt for å stryke, dulle og klappe, men DET får de rett og slett ikke lov til av meg! Jo mer dulling, jo mer trist blir tingene - tenker jeg.Jeg satte alle i gang med oppvarming, også hun som var i snufsemodus. Selv om jeg ikke hadde fått vite helt ordrett hva som var blitt sagt, så kjenner jeg jentene godt nok til å vite hva det går i. Ikke de veldig alvorlige tingene, men likevel alvorlig nok til at den det gjaldt følte seg tråkket på.
Etter et par runder ropte jeg veslejenta bort til meg. "Nå har du to valg," sa jeg til henne. "Du kan velge om du vil bruke tiden på å tenke på det som har blitt sagt, og å være lei deg for det, - eller du kan tenke som så at det er de som sier slikt som er dumme, og ikke bry deg om det. Uansett hva du velger er det deg selv det går ut over, - om du vil være trist eller glad." Hun mente hun ikke kunne velge, men jeg hevdet at hun kunne det. "Det viktigste er ikke hva som har blitt sagt, men hva du gjør med det!" Jeg sendte henne videre, og passet på at det ikke ble stoppet og dullet for mye.
Etter oppvarming skulle vi øve på volleyball. Jeg passet på å skryte av og oppmuntre denne jenta spesielt, og det varte ikke lenge før hun var med i spillet med iver og lyst.
Da timen var slutt tok jeg henne til sides igjen og sa; "Du tok et godt valg!" Hun så litt forundret og tankefullt opp på meg. "Du har faktisk helt rett," sa hun etter en liten tankepause, og smilte glad før hun sprang med lette skritt til garderoben.
Det er viktig å ta barna på alvor, også på den måten at vi hjelper dem til å skille mellom hva som er bagateller og hva som er problemer, og hvilke problemer vi kan gjøre om til bagateller - for så å komme ut av sorger og tristheter.
(Episoden er gjengitt med tillatelse fra elev og foreldre.)
Den katten, den katten!! Den kan beskrives med to ord, og det er LAT og KJÆLEN!! Og den tar INGEN hensyn til at vi holder på å arbeide. Den klatrer opp for å komme dit den vil uansett. Naken hud er heller ingen hindring. Den borer klørne inn i både armer og bein for å komme dit den har bestemt seg; nemlig opp på ryggen eller rundt nakken! Har mange ganger hatt lyst til å klippe de klørne! SKIKKELIG!! Og bruke neglefil etterpå på stumpene!! Vel,- får meg ikke helt til å bli sint på den heller. Ikke ordentlig sint i alle fall :). Og litt lat er jeg selv også som sykler mellom hus og løe..
Vi kom oss opp, - begge to, men det var noen bilister som glodde fælt på oss...
Men nå er jeg trett!! En får utnytte de øyeblikkene en kan til å ta seg en liten hvil. Jentene har overtatt siloarbeidet, så nå kan jeg slappe av med å BARE gjøre litt husarbeid, - og å lage lørdagspizza!
Jeg gikk til sauene for å se til at de hadde det bra. Vi hadde flyttet dem noen dager før for å la dem beite på en av bøene våre, - en bø som var så gjennomvåt etter alt regnet at vi ikke regnet med å kunne høste gresset der med forhøsteren. Da jeg kom frem, lå de i gresset og koste seg. Når sauene legger seg ned midt på dagen, betyr det at de har rikelig med mat. Når det begynner å bli smått, går de og smånapper i tustene som er igjen hele dagen. Her har de kommet seg på bena igjen for å ønske meg velkommen.
Det var tydelig at de hadde det godt - alle unntatt en! Ett vèrlam hadde villet seg over på andre siden. Den stod der så sørgmodig og ropte på moren sin. Vel, - det var bare å brette opp armene og komme seg i gang med jobben med å få det på plass!
På ett område står det et gammelt gjerde. Dette skal skiftes ut, men i år måtte vi bare sette opp en strømnot der for å hindre sauene i gå gå over. Jeg laget til en åpning og prøvde å få lammet til å gå dit åpningen var. Men neida! Selvsagt gikk det i motsatt retning, og selvsagt kom alle de andre sauene dit åpningen var. Springmars for å jage dem bort, - tette åpningen og lage ny ett annet sted. Ny runde, - og enda en, - og enda en... Det ble mange flyttinger og mye løping. Frem og tilbake. Opp og ned!!
Hadde bare det vesle lammet forstått at jeg ville hjelpe ham! Istedet så han på meg som om jeg var hans verste fiende. Men til slutt kom han igjennom, og fikk en lykkelig gjenforening med både mor, søster og resten av flokken.
Tenk om også vi forstod at det er slik med den måten Jesus vil lede oss på. Han vil oss bare vel! Likevel har vi en tendens til å ville velge våre egne veger, og til å sette oss til motverge når han viser oss sine stier.
"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti."
Salme 119.105
Jeg vil be i dag om at Gud må gi meg både seende øyne og lyttende ører, slik at jeg kan se og forstå hva som er hans gode vilje med mitt liv.
Gått til sauene og sett at de hadde det bra og at de var der de skulle.
En ku hadde kommet seg over på bøen og måtte jages på rett plass. Gikk heldigvis ganske bra denne gangen.
Sett etter at alle dyrene hadde vann nå i varmen.
Jevnet i siloen.
Tappet vann i dunk som skal kjøres til kyrne.
Flyttet strømtråden til kalvene noen meter slik at de skulle få litt mer beite. Når gresset er så høyt kan de bare få litt om gangen, ellers trakker de det bare ned.
Lunch i hagen, men det blåste så veldig at jeg måtte legge ned hagemøblene for at de ikke skulle flagre av sted med vinden. Tuslet inn igjen...
Jevnet i siloen
Kjørt for å hente eldste jenta - som har ca 4 km å gå fra busstoppet...
Hentet vann 🙂 Vi har eget borehull som går 100m ned i bakken, med det aller beste vannet, - men dette går ikke inn til huset, så da henter vi drikkevann i egne dunker herfra som vi setter på kjølerommet.
Jevnet i siloen
Innom butikken etter litt drivstoff (les Cola) før yngste jenta skulle hentes på samme sted....
Satte på en maskin med klær
Jevnet i siloen
Raket restene i brekka slik at Olav kunne få det med i forhøsteren.
Middag OG dessert hos farmor, og en (velfortjent) hvil på sofaen.
Jevnet i siloen.
Hentet vannslangen og fylte vanndunken til kalvene.
Jevnet i siloen.
Kjørte yngstejenta på Fredagskafè i kirken.
Handlet pizza til eldstejenta og hennes besøk.
Jevnet i siloen
.... og nå er det meste av krefter oppbrukt 🙂
Om jeg har hatt det travelt? Vil heller si at jeg har hatt en OPPLEVELSESRIK dag 🙂
Kalvene kan bare få litt gress om gangen slik at de ikke tråkker det ned.
Her finner du et VØL-skjema som du kan bruke. Første siden er ment som en plakat som du kan forstørre til A3 og henge opp i klasserommet. Den andre siden er til kopiering til elevene. I vedlegget finner du både nynorsk og bokmål varianter.
På bloggen min finner du også et skjema for utviklingssamtaler som er publisert i dag 21.08.15. Få gjerne med deg den også.
Vil benytte anledningen til å takke alle som liker, kommenterer og deler, og på den måten er med på å gjøre bloggen min kjent. Det er det som inspirerer meg til å fortsette å skrive og å dele 🙂
En viktig debatt i den norske skolen er hvordan og hvor mye det er greitt at vi tar på elevene våre. For vi SKAL ta på dem!! Det må ikke bli slik at vi skal være redde for alle former for fysisk kontakt, men vi skal kjenne vår plass. Jeg er svært bevisst på hvordan jeg bruker fysisk kontakt i skolehverdagen, og her skal du få vite hva jeg gjør.
1. God morgen
Hver morgen står jeg i døråpningen og håndhilser på elevene når de kommer. Og vi har regler for hvordan det skal gjøres. De skal stå i ro når de hilser, håndtrykket skal være fast, de skal se meg i øynene og de skal svare tilbake når jeg hilser dem god morgen. Dette har jeg praktisert siden jeg startet som lærer, med både barne- og ungdomsskole elever.
Dette er mitt viktigste møte med elevene. På denne måten sikrer jeg at jeg har sett hver enkelt. Jeg sier oftest navnet til eleven og kommenterer gjerne ett eller annet. Dersom de har vært syke blir de ønsket ekstra velkommen tilbake. Har de klippet seg eller fått en ny genser sier jeg noe pent om det. Ser de triste ut vet jeg at jeg må ha dem litt ekstra i øyekroken den dagen. Dersom noen kommer for sent, stanser jeg undervisningen, går bort til dem og håndhilser og sier at jeg er glad for at de kom. Elevene mine vet at dersom jeg ikke har fått melding hjemmefra om at de ikke kommer den dagen, så går jeg både til vinduet og døren mange ganger den første timen for å se etter dem.
Jeg fikk låne to hender til illustrasjonsfoto 🙂
Det er vanskelig gjennom en travel skolehverdag å være sikker på at en har fått gitt hver enkelt elev oppmerksomhet, men ved å at vi hilser på hverandre om morgenen, har jeg sikret meg dette. Elever som ikke har vært vant til dette fra før synes ofte der er litt rart i starten, men de blir fort vant til det - og glad i det. Anbefaler dette på det STERKESTE!
2. Stakkars deg!
Når en elev kommer gråtende og vil ha trøst, da er det viktig at vi IKKE omfavner dem!! Å holde dem lett på skulderen er helt ok, men en tett "Stakkars deg," omfavnelse er ikke greitt!! Små barn tar vi gjerne på fanget, og det tenker jeg at må være helt ok, - men også da skal vi være forsiktige med å "knuge" dem inntil oss. En varlig hånd kjennes trygt og godt. Intimitet kjennes ubehagelig, - særlig når en er ekstra sårbar. Dette gjelder også for barn!
Da jeg selv var ungdomsskole-elev, var jeg en gang inne alene i klasserommet med en mannlig lærer. Jeg var lei meg, satt ved pulten min og gråt litt. Han hentet tørkepapir til meg, klappet meg lett på skulderen, satte seg ned ovenfor meg og sa stille: "Jeg har god tid." Jeg husker ikke hva det gjalt, kanskje en jenteintrige, - men jeg husker veldig godt den følelsen av respekt han gav meg ved å IKKE ta på meg.
3 Det kiler!
Å tulle med elevene ved å kile dem, er det greitt? Både ja og nei tenker jeg. Når elevene mine ikke gjør det de skal, går jeg gjerne bort til dem og prikker dem lett i ryggen med en finger to tre ganger mens jeg spør hva som skjer med en litt morsk stemme. Det at jeg kombinerer det morske med det morsomme gjør at elevene tar alvoret mitt, men skjønner at jeg ikke er sint - jeg bare korrigerer. Vi smiler til hverandre og så er de i gang igjen, men at en lærer kiler for å kile, - DET skal vi passe oss for!!
4. Kan du hjelpe meg litt?
Når en elev rekker opp hånden for å få hjelp, legger jeg alltid en hånd på skulderen hans/hennes aller først når jeg kommer bort, MEN jeg tar den fort bort!! Et lite klapp for å signalisere at nå er jeg her, jeg hører deg og jeg ser deg. Deretter setter jeg meg ned på huk, slik at jeg kommer i sammen høyde som eleven, lytter og hjelper. Slik berøring synes jeg er VIKTIG! Vi BØR ta på elevene våre i alle slike små anledninger hvor vi på denne måten kan signalisere vennlighet, men vi skal passe oss for å gjøre for mye ut av det.
5. Når det smeller.
Når en elev er til fare for seg selv eller andre, da er det vår PLIKT å gripe inn!! Da har vi ikke noe valg! Selv om vi utsetter oss selv for fare må vi gå inn og tåle det. Elevene MÅ skjermes for enhver pris! Unnavikelse her er rett og slett en skam!! Men hva skal vi gjøre?
Regel nr. 1 VÆR FORSIKTIG
Regel nr 2. GJØR DET DU MÅ, MEN IKKE MER!
Dette er grunnprinsippene jeg handler etter. En gang måtte jeg ta en elev ut av klasserommet. Det var helt nødvendig. Det ble ett basketak, men jeg fikk ham med meg. Noen andre elever ble sendt av sted for å hente en annen lærer som kunne overta og roe ned. Situasjonen kom fort under kontroll, men i etterkant ble JEG anklaget for å ha skadet denne eleven, noe jeg ikke hadde gjort. Det ble en tøff tid, men både rektor og kommunens skolestyre støttet meg som best de kunne.
Selv om episoden førte til problemer for meg, så vet jeg at jeg ville gjort akkurat det samme i en ny situasjon. Jeg kan ikke la det at jeg opplever problem hindre meg fra å gjøre jobben min. Jeg håper at de som utdanner seg i dag får opplæring i hvordan de skal takle slike situasjoner, for det kan være ganske tøft. Men å vike unna, det må vi ikke gjøre!!
6. Snakk med elevene!
Vær ikke redd for å snakke med elevene om dette med fysisk kontakt. Ta dem med i diskusjonen og la dem selv få si noe om hva de synes er greitt og ikke greitt. Fortell dem også hva du selv tenker og hvorfor du gjør som du gjør. Bruk gjerne rollespill. La også elevene få vite at det er LOV å si ifra, også til voksne, når de opplever at ting er ubehagelig.
Når guttene har klippet seg helt kort, stryker jeg dem mothårs bak i nakken en gang eller to, og kaller det "Kosenakke." De aller fleste liker det og synes det er morsomt. Men noen dukker seg. Da gjør jeg det selvfølgelig ikke på dem. Vi skal respektere den enkelte elevs grenser, men vi må ikke la det at noen verger seg hindre oss i all fysisk kontakt.
7. Finn din veg.
Vi er ulike, også når det gjelder dette, - og det skal vi ha lov til å være. Min oppfordring til alle er:
Vær deg selv bevisst på HVA du gjør og HVORFOR du gjør det!!
Ta på elevene dine, men vær IKKE intim!!
Klapp dem på skulderen, men knus dem ikke i omfavnelser!!
Grip inn når du skal og må gripe inn!!
Slik tenker altså jeg, men jeg påberoper meg ikke den hele og fulle sannhet. Bli gjerne med og diskuter 🙂
PS Dette var det altså jeg gikk og tenkte så iherdig på da jeg gikk meg vill tidligere i dag; - se mitt forrige innlegg 🙂
At vi må passe på at elevene våre holder seg til stien når vi er ute og går er jo greitt nok, - men at jeg som LÆRER skal gå meg vill er ikke helt etter læreboka!
I dag gikk vi på tur med hele trinnet vårt til Håøy. Det vil si: De andre gikk først. Jeg skulle ordne noe og komme etter. Jeg langet ut det jeg var god for i håp om å ta dem igjen. Helt konsentrert, og fullstendig i mine egne tanker småsprang jeg innover i skogen. Uten tanke på at stien ble smalere og smalere... Men da jeg plutselig så fjorden på min HØYRE side - istedenfor på min VENSTRE der den skulle ha vært, da begynte det å ringe noen bjeller i hodet mitt. Her var det noe som ikke stemte!
180 graders helomvending. Passe irritert på meg selv satte jeg opp farten enda mer. For å slippe å gå i en lang U bestemte jeg meg for å ta en snarveg. Gjennom einerbusker og kratt. Og selvsagt hadde jeg glemt tjernet som også lå midt i den U-en.Men nå hadde jeg ikke mer tid å spille bort. Jeg tok av meg skoene og vasset av sted.
Til å begynne med gikk det ganske bra. Det var myke gresstuer jeg kunne gå på langs kanten. Føttene sank bare noen få centimeter ned, men plutselig stod jeg uti til låret. Heldigvis hadde jeg skjørt på meg, og det føk opp i en viss fart! Men vakkert var det jo! Så litt glede fikk jeg da av turen.Og her var det masse, deilig blåbær! Hadde det bare ikke vært for at jeg MÅTTE springe av sted igjen, kunne jeg blitt værende her lenge.
Det verste med turen var at da jeg omsider kom tilbake til stien, og kom luskende ut av et jungellignende område, - da kom selvsagt en hel ungdomsskoleklasse gående mot meg. Med signalgul vest på var ikke tanken på å leke gjemsel mulig. Jeg spaserte ut, med skoene i hånden og våt skjørtekant, - smilte og hilste som om DET var det mest selvfølgelige i verden å komme ut akkurat i en slik forfatning akkurat DER.
Dersom du lurer på om det er lett å gå seg vill der, så taler vel dette bildet sitt tydelige språk. Sier ikke mer om den saken. Jeg fant flokken min til slutt, og fikk også tid til å kose meg litt sammen med dem før returen. Men DA passet jeg meg for hvor jeg gikk! Det kan jeg love deg 🙂
Nå skal jeg pakke ned dataen, skyndte meg hjem og ut til slåttearbeidet.
Når du ser en bonde som høster grøden sin, så tenker du kanskje: "Så flott," - eller "Så idyllisk," - eller bare: "Ja, nå er de i gang igjen!" Men har du egentlig noen idè om hvor mye arbeid - og hva slags arbeid som ligger bak alt som dyrkes og havner i butikkene, eller gresset som skal berge dyrene våre gjennom vinteren? Og èn ting er det med det arbeidet som MÅ gjøres, - en annen ting er det med alt ekstra en må ta høyde for at kan skje. Og som regel skjer en del andre ting som en IKKE har tenkt at KUNNE skje. Som i dag...
To fremre traktorhjul ble kjørt i bilhenger for å få nye både dekk og slanger på felgene. Etter monteringen sprakk den ene slangen. Feilvare!
Ny kjøring - på over en halv time hver veg - og ny venting... Da dekkene endelig var på igjen, røk det andre også. Og da var verkstedet stengt... Det var den traktoren! Heldigvis ikke den som skulle brukes til forhøsteren, men like fullt til annet nødvendig arbeid. Nå blir det mer tungvint med bytte av redskap.
Svogeren min tok en runde med slåmaskinen i et par bratte bakker hvor vi ikke kan kjøre med frhøsteren. Så var det klart for rakearbeid til oss damene.
Kjekt arbeid en vakker sensommerkveld.
Det er mye gress, men lite næring i det. Når aksene er kommet så langt som dette, da er det ikke mye mat igjen i strået som kyrne skal spise. Slikt blir det ikke noe særlig melk av. Det betyr mer "kjøpemat," - altså kraftfor, - og dermed mindre lønn til bonden. Litt muskeltrim har vi ikke vondt av. Kveldens siste solstråler måtte jeg bare nyte, - men den gleden ble kortvarig! Gresset stakk i ryggen, og jeg klødde av all den innbilte prikkingen i lang tid etterpå.
Men gresset kom på silosvansen.......ble kjørt bort til løa......og lempet inn i siloen.Stadig noen småting som må fikses litt. Her er platen kommet litt for langt inn mot kjedet og må benkes ut igjen. Ikke store jobben, men det er stadig slike småting som dukker opp.Men til tross for litt forviklinger, kom vi oss i gang i kveld og fikk kjørt inn noen lass før mørket kom over oss.På tide å gi seg 🙂
Fra lørdag til søndag var vi på Stølen, Olav og jeg og vår yngste datter sammen med to venninner. Dette er vårt vesle paradis. Det er fantastisk å få gå i fjellet, og så er det så godt å få være i den gode roen som naturen gir. Jeg inviterer deg her til å bli med meg på en bildesafari. Håper du vil kose deg 🙂
Gjennom Passet...
Da var vi på veg – til Stølen vår!!
Etter et lite stykke kommer vi til Broen. Her er det fremdeles en god del sauer som blir jaget over om våren, og hjem igjen om høsten.
Det er lett å følge stien, – det er bare å gå etter de små vardene.
Det stiger ganske mye i starten.
Her er “Hvileberget.” Vi må alltid ha oss en rast her etter en bratt brekke opp hit.
Gjennom Passet…
Det er så mange vakre detaljer i naturen. Plutselig ligger det en hvit, vakker stein og skinner foran meg.
Og ser en etter, er det mange vakre blomster…
…og planter som karrer seg fast.
Fjellet har selv laget veg til oss.
Grønt og frodig.
Nå er vi ved Utsiktssteinen. Herfra kan vi se ned på Stølen.
Den ligger der som en liten prikk omtrent midt i bildet.
Fremdeles noen småpytter…
…og bekker som skal passeres.
Nesten fremme. Bare siste bakken igjen.
Og her er den; vår vesle, vakre Støl!!
Vinduene er godt beskyttet med skodder. De må av.
Litt avislesing og kryssordløsing i benken.
Og selvfølgelig litt kaffe – til Olav!
Tradisjoner er viktig, og på stølen er det standard med pannekaker og bacon til kvelds.
Nam, – gjett om vi koser oss 🙂
Tid for kortspill. Alle som er med oss hit må lære å spille Amerikaneren – enten de vil eller ikke!!
Jeg slapper av med sudoku.
Olav måtte gå ned før oss søndagsmorgen for å hente Maria.
Snaddermat!
Kakao med sjokladedipp..
Og nugatti og syltetøy… God frokost 🙂
Tannpussing i bekken.
Også på Stølen har IKEA gjort sitt inntog, men så er de jo flinke på det som handler om oppevaring!
Kjøkkenkroken.
Denne tørkeristen bar vi opp i fjor.
I denne benken er det plass til to, og under har vi kasser til sengetøyet. Dit kommer ikke musene til!
En solcelledrevet lampe er OK å ha på lur om lyset skulle svikte.
Praktiske kroker til klærne henger på døren.
Mer IKEA!
Litt ludo før hjemreis.
Og jeg har koooost meg med dette 🙂
Så var kroken på igjen for denne gang…
…og skoddene tatt for vinduene.
Vi kommer nok snart igjen.
Jeg gikk over myra…
For å se Veslefossen som har sunget for meg i natt.
Det var ikke mange blåbærene å se!
Men MYE einerbær.
Vann er alltid vakkert!
Her på toppen møtte jeg jentene igjen.
Velkomstporten
Vi passerer mange slike småvann på turen vår.
Stadig nye varder jeg ikke har lagt merke til tidligere.
Være kan godt være stygt når du sitter inne i stuen, men kommer du deg ut så er det ofte ikke så ille som en trodde!
Det vakreste bunadsbelte kan ikke måle seg med naturens kunstverk.
Herr Luster står fremdeles! Han har stått som et minnesmerke så lenge jeg har gått her.
Så var vi ved Bekkefossen ved Merkesgjelet igjen. Det er her fjellet vårt begynner.
Enda en diamant!
Mat smaker alltid god ute.
Lady måtte settes fast, men hun fikk litt hun også.
Det går fint å bruke en kvist som kniv.
Litt ekstra drivstoff…
Vi koste oss med mat på Hvilestenen før den siste nedturen.
Når andre tar helg, er det full rulle hos oss. I dag våknet jeg tidlig av FEIL lyd ute; nemlig lyden av regn. Selv om det var meldt, var det litt trist likevel. Slåtten utsatt enda noen dager...
Jeg gikk ned og skrev dagens innlegg: "Pass deg for GRESSET - det SKYTER." Når jeg forsøker å formidle kunnskap, bruker jeg alltid litt tid på å sette meg ekstra inn i det jeg skriver om. Selv om jeg kan det fra før, så vil jeg at det skal være så korrekt som mulig. Dermed gikk det litt mer tid enn normalt til dette i dag.
Etter frokost ble jeg med mannen opp på beite for å se over strømgjerdene der. Han holder på med vedlikehold av en redskapsbod, så da fikk jeg tatt den i øyesyn med det samme. Da vi kom opp stod det også to andre der og betraktet arbeidet hans, nemlig to kyr som absolutt ikke hørte til der - på beste bøen! Dagens første trim ble satt i gang for både to- og firbente.
Da de - noe motvillig - var kommet på plass, fikk jeg telefon om at "videomannen" var på veg. Hvem det var og hva det gjelder røper jeg ikke nå. Det kommer om litt... Men iallefall,- full fart ned, - og selvfølgelig hadde tre kyr benyttet seg av å gå gjennom porten vi hadde latt stå åpen da vi kjørte opp. Ny trimtur, og denne gangen måtte jeg ut i det lange, våte gresset for å komme foran dem og få jaget dem på plass. Det gikk det også, men klærne mine var ikke av den vanntette typen, så jeg stod ganske dryppende ved porten da jeg lukket den bak kyrne.
Så bar det hjem i en viss fart. Jeg fikk på meg tørre klær til oppdraget. Da det var gjort, var det å komme seg opp på beite igjen for å fullføre jobben. Først gikk jeg langs hele strømgjerdet bare for å se at det stod skikkelig. Det hender rett som det er at hjorten river det ned, så det må ha tilsyn med jevne mellomrom.
Så skulle sauene få litt mer å beite på, så da var det å flytte og ordne med gjerde til dem. Den ene strømnoten hadde floket seg så sammen at jeg brukte lang tid på å nøste den ut og å finne ut hvor den begynte og sluttet. Slikt som skjer...
Ned til lunch, og nå venter huset på en "oppsjaining," og når DET er gjort kommer dagens høgdepunkt: En tur i fjellet sammen med hele familien!!
Om jeg misunner dere som kan sitte med et strikketøy i hendene en lørdags formiddag? Nei, jeg gjør ikke det. Selv om det kan være litt FOR travelt innimellom, så er det så mye glede i dette livet og arbeidet vi holder på med at jeg ville ikke byttet det bort mot noe annet!
Visste du at gress kan skyte? Joda, det er helt sant!! På denne tiden bør du være forsiktig når du er ute og går, for nå "smeller" det vilt i bøene og på engene!! Men hva betyr det at "Gresset skyter?"
Jo, det betyr at akset, - den øverste delen av gresset som er fylt av små frø, har blitt synlig over bladet. Dette er et veldig viktig tidspunkt for bonden, for når gresset begynner å skyte, da er det tid for høsting. Dersom en ikke får gresset i hus til rett tid, mister det mye av næringsverdien sin.
Jeg ble kjent med Olav før mobilen sin tid. Vi var kjærester i brevskrivingens tidsalder, noe som må ha vært for omtrent hundre år siden.... Vel. Selv om jeg er fra Jæren, kommer jeg ikke fra gard. I de fleste brevene jeg fikk fra Olav skrev han ett eller annet om gresset.
"Det blir mye gress dette året..." - "Vi får ikke slått gresset enda fordi..." - "Nå er vi i gang med slåtten, og det ser ut som om siloene skal bli fulle i år også...."
Det undret meg at han var så opptatt av dette gresset. Var det SÅÅ viktig da? Jeg hadde ikke bodd lenge her på garden før jeg forstod at GRESSET er noe av det aller viktigste for bonden. Å få nok gress og å få høstet til rett tid er to av de viktigste faktorene for boden. Iallefall for oss melkebønder. Dersom en av disse to slår feil, at vi får for lite fòr eller får dårlig kvalitet på fòret, må vi kjøpe mer mat til dyrene - enten i form av mer kraftfòr eller gress fra andre bønder. Og mer penger brukt - betyr mindre lønn!! Så enkelt er det!!
Og nå skyter gresset! Akset står høyt, og det er virkelig på tide å få det i hus. Nå har vi hatt to flotte dager med sol, og likevel har vi ikke slått inn ett eneste strå. Er vi helt tullete? Var det bare så enkelt at vi kunne kjøre utpå med de store tunge maskinene med det samme solen gløttet frem, men det går ikke her. Det er nemlig en grunn til at vi heter Myhr til etternavn!
Vi har myrjord. Det betyr at etter en periode med regn vil bakken være full av vann. Det tar tid å få vannet til å renne ut i grøftene som ligger som et spindelvevnett under bakken. Kjører vi utpå for tidlig ødelegger vi markene. Jorden rundt grøften blir så tett pakket sammen at de kan bli ødelagt. Og så er det lett for at en kjører jorden svart og at en lager dype hjulspor etter seg. Først må bakken tørke opp, og så kan vi høste.
Men etter de to fine soldagene, kom det regn igjen i natt.... Da skjønner du hva det betyr: Ingen slått i dag heller. På ny må vi vente... Yr sin side er i flittig bruk her hos oss. Gjerne flere ganger for dagen. Det er i veldig stor grad været som bestemmer hva vi skal jobbe med. Nå håper vi at det blir slik det er meldt til neste uke, for da får vi berget gresset i hus
Det er ganske mange interiør-bloggere med stor suksess. De fleste viser frem sine vakre rom og flotte detaljer med puter og lys og all slags nips. Mye å bli inspirert av for mange, men jeg er av den litt mer jordnære typen. Fikk lyst å prøve meg på litt interiørtips jeg også, - av MIN sort - altså praktisk!
Jeg er av den typen som arbeider best under litt press. Å vite at vi skulle få arbeidsfolk i huset forrige mandag, slik som det så ut her på fredag (etter vannkatastrofen!) - fikk virkelig satt meg i sving. Etter både å ha vært på ferie, og å hatt feriegjester like etterpå, var det ganske mye å ta fatt på. Det var for ille å vise frem et "før" bilde av vaskerommet, men nå når ting er i orden - noe det svært sjelden er - kan jeg benytte anledningen til å vise frem noen skrytebilder!
På vaskerommet har jeg ALT jeg trenger plass til! Vaskemaskin, tørketrommel - og kildesortering skjult bak et forheng...
Glass og metall, flasker og papir.
Kulepenner, sakser, lim og andre småting som er godt å ha for hånden er samlet under veggskapet.
IKEA er eksperter på oppbevaring! Disse småhyllene er også gode til oppbevaring av diverse "smått og godt" som en ellers ikke vet hvor en skal gjøre av.
Det blir ganske mange forskjellige ladere etter hvert. Da er det greitt å ha en plass å henge dem opp, så vet en hvor en finner de når en skal ha tak i de igjen. En vanlig knaggrekke ved utgangsdøren har fått dette oppdraget.
Ikke alle skuffene som er i bruk nå sommerstid, men likevel greitt å ha lett tilgjengelige ved ytterdøren. Høsten og vinteren kommer snart.
På den andre siden av ytterdøren har vi en smal liten krok - før døren til kjølerommet. Det har vært vanskelig å finne små nok skohyller til å plassere her, men igjen ble IKEA redningen! Enkle, billige OG funksjonelle!!
For oss på vestlandet er dette tak-tørkestativet helt genialt. Klærne tørker fort der oppe i varmen, og siden stengene er runde kommer det ikke stygge tørkesnormerkene tvers over ryggen. Stativet kan bestilles etter eget mål hos:
Veggfeste og snorer følger selvsagt med, og grei bruksanvisning for montering! En senker ned en og en stang for å henge opp klærne, og heiser dem deretter opp til taket igjen. (Gratis reklame i dag...)
Mer fra IKEA! Sortering av skittentøy, og småbokser over til reflekser, klesklyper, batterier m.m. - og dunk til plastboss. Den må være lett tilgjengelig, for det dukker stadig opp plast som skal kastes.
Store Tupperware-bokser, som tar alt for stor plass på kjøkkenet, har fått plass på selvlagde hyller, sammen med kokebøker og annet krimskrams.
Her ser du vaskerommet fra kjøkkendøren.
Både brannslange og brannteppe har fått plass ved kjøkkendøren.
Fryseskapet fungerer også som oppslagstavle.
På skapdøren har jeg hengt opp en lapp som forklarer hvordan klær skal vaskes - men den har ikke vært særlig flittig i bruk av andre her i huset...
Sommerinvesteringen min, - som enda ikke er blitt tatt i bruk, - men jeg håper vi skal bli to gode kamerater etter hvert... Men det flotteste av alt er denne vakre heklede duken. Den fikk jeg for mange år siden av en venninne som kom på besøk. Den ligger ofte på stuebordet, men jeg har ikke hjerte til å legge den bort når den ikke skal være der, så da har jeg den på vaskeromsbenken. En gave som har lokket frem mange smil og gode minner.
I dag fikk jeg lov til å lese i dagboken etter farmor. For det meste stod det litt om vær og vind, bursdager, fødsler, slåttearbeid og litt ulikt annet arbeid på garden, - men bakerst i boken hadde hun skrevet fra evakueringen under krigen. Jeg gjengir her både i bilder og ord det hun har skrevet:
Vi blev tvangsevakuert den 12-11- en søndag. Vi reiste med Nordlys III. Var jo en bra stor båt. Det var folk fra Rotsundelv, Rotsund og Ravelseid. Det var helt fullt ombord, både under dekk og oppå dekk lå det folk.
Var innom Tromsø på turen sørover til Sortland. Vi kom til Reinsnes den 17-11. En liten plass med 4 - 5 hus. Vi fikk hus hos en som het Lysnes. Huset var stort men i dårlig stand. Vi var der i 8 månder. Til vi reiste hjem.
Reiste fra Reinsnes den 11 - 6 - 1945 om kvelden. Kom hjem til Rotsundelv den 14 - 6 en torsdags morgen. Vi hadde fint vær på turen hjem. Det var grønt over alt. Vi hadde en Ku kalv med oss hjem som vi kjøpe hos Sigvart Lysnes der vi bodde.
Da vi kom opp til dalen drakk vi kaffe hos Petra. De var kommet hjem før oss. Vi satt ute på marka. Båten vi kom hjem med het Ørnes. Skipper Eleseus Jensen fra Maurnes. På den båten hadde vi god plass. Vi var vel en 25 stykk om bord med dem som eide båten.
____________________
1944
Da vi reiste måtte vi leie kyrne og sauene ned til barnehjemmet - Rotsund. Tyskerne slaktet dem men hestene skulle dem ha. Vi fikk jo ikke ta med oss mere enn det vi kunne bære i en ryggsekk eller koffert.
Jeg og pappa grov et stort hull i en bakke som vi gjemte forskjellige ting. Det var 3 stk symaskiner, 3 stk rokker vevstoler og mange andre småting som kokekar, kopper, bøtter, seperatorer og sånne ting. Vi fant alt igjen av det.
Husene var det mye ødelagt. Vinduene var knust. Alt inne var borte. I fjøsen og bua var gulvene revet ut. Det var mest bare veggene som stod igjen. Så vi måtte jo lete etter stoler og ovner og senger. Fant jo noe, men det var jo mest bare sånt gammelt.
Mamma reiste til Ulsfjorden til onkel Hans og fikk to lam. Pappa var og hentet en hest og en sau. Alle her omkring som hadde hester for jo opp til Setermoen for å se om dem fant hestene sine igjen. Men dem fant dem jo ikke.
Pappa kom med en stor hest. Det var en traver. Gikk ikke an å bruke den på slåmaskinen, men den var snill og god å kjøre ellers med. Hadde den ikke så lenge. Bytta den i en fjording hos Lefdal. Han reiste jo rundt med hester som han solgte. Har nå prøvd å fått med det meste, men det er jo mye mere som jeg skulle ha skrevet. Det var jo mye som hendte høsten 44 til våren 45.
En hest, to kyr og tre sauer var levert til tyskerne. Vi slaktet lam og sau og salta i en tønne som vi gjemte sammen med de andre i det hullet. Ellers var det jo slakta og solgt bort tidligere på høsten.
Fant igjen det som vi gjemte i det hullet.
Frida Othelia Hansen
Selv om hun her gjengir hendelsen som ren faktatekst, så kjenner jeg likevel på mye av den spenningen, smerten og fortvilelsen hun opplevde i dette. Selv om dette er farmors historie, så er det også litt av vår norske historie som vi skal minnes og bære med oss.
Vi skal gå videre, men vi skal heller ikke glemme!!
Dette er virkelig noe for oss bønder, og for alle som har stor tomt eller tilgang til å bruke skog eller mark! En fantastisk kjekk aktivitet for absolutt HELE familien!! Dette bør virkelig bli den nye folkeaktiviteten i hele landet!
Poenget er enkelt: Det står spesialkurver rundtomkring med ulik avstand og ulike hinder mellom seg. Hinder i form av busker, trær, knauser... Disse kurvene skal en kaste en frisbee oppi, etter samme prinsipp som golf. Etter første kast, går en bort dit frisbeen landet og kaster videre derfra. Det er om å gjøre å bruke færrest kast. Etter første omgang kaster den først som kastet kortest. De andre står bak. Dette for at ingen skal bli truffet av.
Antall kast blir notert ned etter hvert. Vinneren er den som kommer rundt med færrest kast.
Det er mange typer frisbeer, men i utgangspunktet tre hovedtyper: En for lange kast, en for mellomdistanse og en for korte kast. Vi var så mange at det bare ble delt ut en til hver, og så kastet vi på lykke og fromme. Det gikk helt fint det også.
Denne kurven koster ca 1500 kr. Det enkleste er å ha markeringer rundt for hvor kurven skal stå, og så kan en bære denne ene med seg. Når frisbeen treffer kjettingen faller den ned i kurven.
Fastmonterte kurver koster over 5000 kr, men de du ser på bildene her er det onkelen min som har laget. Er du fingernem og kan sveise lar dette seg fint gjøre. Kurvene er lakket grønne for å stikke seg minst mulig ut i naturen. Litt vanskelige å få øye på, men det kan fikses med å feste et lite flagg på toppen.
Dette var kveldens familieaktivitet i går kveld. Og her nord er det jo så lyst nå, at det ble tid til to omganger, med en god pause mellom, før vi gikk til ro. Her ser du noen bilder fra hvordan vi hadde det. Yngste deltaker var 7år, og eldste var over 70.
Ja, det er litt av et syn, det kan jeg love deg!! Og i går hadde vi begge deler på beitet vårt. Men vet du egentlig hva en flygende ku er? Heng deg på her, så skal du få vite det.
På samme måte som vi kvinner påvirkes av hormonene som skilles ut når vi har "peroiden vår," får også kyrne en annen oppførsel når de er i brunst. De vandrer mer, rauter mer, småkrangler, skubber mer i de andre dyrene og kjekker seg. Og så prøver de å hoppe opp på andre kyr. Vi sier da at kua flyr. Dersom den andre står i ro, betyr det at også hun er i brunst. Dette er et godt tegn for bonden på at det er tid for inseminering, - og det må gjøres fort! Normalt har en bare inntil 24 timer på seg til å få dette gjort før det vil være for sent.
I går kom naboens kvige over på vårt beite, kåt og yr. Når de er i det humøret, kan fort et gjerde bli et særdeles lett overkommelig hinder. Hun spratt over som en hjort, og i sin schizofrene tilstand må hun ha innbilt seg at hun var hest, for hun galopperte så elegant over både stokk og stein. Og våre kyr var ikke noe bedre! De sprang og kjekket seg sammen, og trakket opp beitet slik at det så ut som en potetåker etterpå!
Heldigvis har ikke kyr heller ubegrenset med krefter, så de fikk etter hvert roet seg ned. Etter en runde med sniffing og småknuffing var det tid for å fly! Å se en ku som forsøker seg på en annen ku, kan være et ganske så morsomt syn, men en skal vite å passe seg! En brunstig ku skiller ikke alltid mellom folk og fe, og er du i nærheten da kan det være at hun vil forsøke å hoppe på deg. Hun trenger ikke å være verken mannegal eller ond fordi om hun gjør det. Hun er rett og slett bare kåt!
Som kjent er ofte ungdommer mer ustyrlige enn voksne, og på samme vis med unge kviger, noe naboens kvige var et godt bevis på. Vi fikk samlet oss oppe på beite og diskutert hva vi skulle gjøre. Å forsøke å få henne tilbake samme veg som hun var kommet var dømt til å mislykkes. Å måtte lage hull i gjerde for å jage henne tilbake var også en dårlig løsning. Heldigvis hadde hun kommet over til kyrne våre og ikke til kvigene. De er vant til å gå inn og ut av fjøset, så vi bestemte oss for å forsøke å jage henne inn i vårt fjøs sammen med de andre.
Å gå på nye veier, i en ny flokk for en spretten og yr kvige kan være som å sette en propell i et vannglass. Nå var det min tur til å forsøke å komme i hestemodus - og flakse over stokk og stein - for å komme først slik at strømgjerder og grinder ble åpnet og lukket på rette steder før bølingen kom.
Det gikk heldigvis bra, i alle fall til de var kommet inn. Et nytt fjøs var tydeligvis ett skummelt sted for nykommeren. Schizofrenien gav seg denne gangen utslag som tiger i bur. Vill i blikket, sirkle rundt, angripe ... Men vi har vært i en stormsjø tidligere og visste hvordan villskapen skulle temmes. Noen minutter senere var hun tjoret fast. Vi lot noen av våre kyr bli værende igjen inne med henne slik at hun ikke skulle bli stående helt alene. Det gir trygghet i det å være flere sammen, - også for dyr!
Nabokona var med på det hele, men mannen var på arbeid et annet sted. Siden vår transportboks ikke var tilgjengelig, ble han tilkalt. Han kom hjem, og vi fikk kvigen inn i boksen uten flere forviklinger.
Så gikk det bra denne gangen også. Og ingen kan klandres! At en halvskrullete kvige i brunst stikker av kan skje for hvem som helst. Denne gangen var det naboens. En annen gang kan det være vår. Da er det godt vi kan være der og hjelpe hverandre når det trengs.
Etter en dag eller to inne, rir de det av seg. Da kan de få tusle ut igjen til sol og vind og regn og åpne beiter med sine mange deilige retter.
Takk for følge i dag også, og vil du bli med videre kan du...
(I dag er det min tur til å FLY!! Men ikke i den forstand at jeg har tenkt å hoppe på en ku!! Jeg gleder meg som et barn til julaften. Hvor og hva jeg skal, vil jeg fortelle deg i morgen.)
Til alle som IKKE er bønder: Ta deg tid til å lese dette innlegget, så får du vite noe viktig om hva som venter oss som er det! Joda, det angår faktisk deg også!! I aller høyeste grad!
Fra 2024 er det et krav om at kyr ikke lenger har lov til å stå på bås, men skal kunne gå løse i store binger. Hva vil dette føre til? Før jeg går videre må jeg forklare hva som er forskjellen på disse to typene fjøs:
Båsfjøls:
Hver ku har sin egen bås som den må stå på gjennom vinteren. De står da oftest på gummimatter som er gode for dem både å stå på og ligge på. Kua er bundet fast. Den har likevel mulighet til å bevege seg litt, men kan selvsagt ikke gå fritt i rommet. Det er i dag regler for hvor stor plass en ku skal ha når den står på bås.
Kua blir melket der den står. Bonden bærer da med seg melkemaskinen fra ku til ku, eller skyver dem på skinner i taket. Det er denne typen fjøs som har vært mest vanlig, og som fortsatt er mest i bruk i de fleste land.
Løsdrift.
Kyrne går løse i store binger. De har da liggebåser som de kan legge seg ned i for å sove og hvile. Når de skal bli melket blir de ført inn i et et eget rom; en melkestall. Der blir de melket to ganger for dagen, morgen og kveld, og får så gå tilbake til bingen. På store garder har de gjerne melkerobot. Da går kua inn for å bli melket når den selv ønsker, og da gjerne tre eller fire ganger i løpet av dagen. Dette gir mer melk pr. ku.
Selvfølgelig har kyrne det best i løsdrift! Det er ingen tvil om det. Men har de det ille i båsfjøs? Noen sammenligninger:
Når du skal på ferie, har du da alltid muligheten til å velge seks stjerners hotell, eller må du nøye deg med et tre eller fire stjerners? Blir ferien din elendig om du ikke får fly på første klasse? Får du ikke sove om du må ligge på en skumgummimadrass?
Og for å gå litt lenger:
Vi har i dag mange regler for hvordan ting skal fungere. Det skal være full barnehagedekning, men har vi det? En kreftpasient skal ikke måtte vente mer enn et visst antall uker på å få starte behandlingen. Får vi det til? Et verdig liv for de gamle er å få enerom på sykehjemmet. Har alle det? Det er uverdig å måtte ligge alvorlig syk i korridoren på et sykehuset med bare et skjermbrett å skjule seg bak. Har vi fått bort alle korridorpasientene i 2015?
Vi har mange lover som skal sikre oss retten til et verdig liv som IKKE blir innfridd. Hvorfor vi ikke får det til og hva som må gjøres diskuteres i mange sammenhenger, men det er ikke alltid så lett å finne de gode og rette svarene.
Tilbake til spørsmålet mitt: har kyrne det ille på båsfjøs?
Mitt svar er et definitivt NEI! Det er ikke et seksstjernes luksusopphold, men det er likevel et fullt verdig liv for en ku! Og faktisk så er det noen VIKTIGE ting som er bedre for dem med det livet vi kan tilby enn mange av dem som har løsdrift, og da særlig i forhold til dem som har melkerobot:
Vi SER hver enkelt dyr minst to ganger for dagen. Vi tar på kua, kontrollerer at alt er i orden, og oppdager med en gang om noe er galt. Det er ikke alltid lett å oppdage like raskt at en ku har blitt syk som går i et løsdriftsystem.
På store garder kan det være vanskelig/umulig å ha beiteplass til dyrene i nærheten av fjøset om sommeren. Kyrne går derfor inne hele året. Hos oss går de ute på beite i 3-4 måneder.
De svakeste blir "hakkekyllingene" i løsdrift, noe som kan være ganske rått og brutalt. Det unngår vi når de står på bås, for da har vi mer kontroll med hvem hver enkelt står ved siden av.
Likevel: det ER best med løsdrift, og jeg er enig i at det er DET vi skal ha som mål for alle norske bønder, men ikke som et absolutt krav. For vår del vil det si å måtte bygge helt ny fjøs - til ca 18 melkekyr. En investering som vil koste mange millioner. En investering som arbeidet med dyrene ikke vil klare å gi avkastning nok til å finansiere.
Kan vi ikke bare utvide litt da? Ha flere dyr? Var det bare SÅ enkelt, men dyrene skal ha mat, og vi har ikke fôr til flere og heller ikke beiteareal.
Nei, fra 2024 er det SLUTT for oss!! Så enkelt er det! Og ikke bare for oss, men for veldig, veldig mange andre bønder også. I starten skrev jeg at dette stykket angikk deg også, og det gjør det, - for når du skal reise på Norgesferie, eller du skal kjøre langs Vestlandet for å komme til slekt og venner, eller du skal på fjellet på hytta, - hvordan tror du det kommer til å se ut når vi er borte? Og for alle turistene som vi gjerne vil vise fram vårt vakre land til, hva annet får de se enn grønne tunneler av trær, busker, kratt og ugress? Dessuten regner en med at hver bonde skaffer arbeidsplass til 2-3 andre. Tenk bare på alle som er involvert fra melka blir hentet av melkebilen til den er blitt et ferdig produkt i butikkhyllene. Kanskje er du en av dem som blir satt på døra når vi forsvinner??
Det er stor forskjell på et uverdig og et verdig liv. Kyrne i båsfjøs har et både godt og verdig liv, selv om de i løsdrift har det bedre. Elever som må sitter på gamle trestoler kan ha en like så god skolehverdag som de som får sitte på en moderne stol med både sving og justering.
Jeg ønsker at vi skal gå sammen mot en bedre framtid, for både folk og fe, men på en måte som ikke stenger dører eller ødelegger for noe som faktisk ER bra - om enn ikke optimalt!
Også i dag vil jeg oppsummere med å si:
Vårt ønske er at vi også etter 2024 skal få fortsette med det vi er flinke til: nemlig å stelle fint med dyrene våre og å ta godt vare på jorden vår!! Er det for mye forlangt??
For å klare seg økonomisk som bonde, bør en kunne mer enn bare å "være bonde" - skjønt DET ikke er bare bare!! Å ha tilleggsutdannelse som tømrer eller mekaniker - eller aller helst en blanding av begge - er nesten helt nødvendig.
Skulle en brukt mekaniker for å skru på hver minste ting på maskinparken, hadde en fort blitt ruinert. Det blir brukt mange timer i løpet av et år til vedlikehold og stell av maskiner. I dag var det en vaier som skulle løs - og noen kranglevorne muttere som ikke ville gi seg. Firling og lirking måtte til - og noen litt slanke konehender som kommer litt bedre til enn store kraftige arbeidsnever. Så vant vi til slutt en liten seier i dag også!
Svarte hender er ikke farlig. Det gir bare en god følelse av å ha gjort et godt og nyttig arbeid. Og om alt ikke går av i første vask, - hva så?
De fleste yrker er preget av rutinearbeid. Selv om bøndene også har oppgaver som ofte må gjøres daglig, tror jeg likevel at bøndene er blant dem som har størst variasjon i arbeidsdagen sin. I sommersesongen er det å kjøre møkk og gjødning, sprøyte ugress og høste, se etter og stelle med dyrene ute, arbeide med vedlikehold .... Om vinteren er det tømmerhogst, reparasjoner, fjøsstell ...
Å være bonde er ikke bare et yrke, men en livsstil. Det blir ikke rare timebetalingen om en skulle regnet med alle arbeidstimene som blir brukt i løpet av et år. Det nytter ikke å si at grensen for minstelønn er nådd når dyrene står og venter på mat og stell. Det nytter heller ikke å si at en bare vil jobbe fem dager i uken.
Det er mange arbeidsoppgaver å skjøte som bonde, og mange, mange arbeidstimer som går med i løpet av et år. Mye mer enn det folk flest er klar over. Men vi holder ut fordi dette livet også GIR mye glede.
Dersom du har lest noen av de tidligere innleggene mine fra gardslivet, tror jeg nok du kjenner på gleden i det jeg uttrykker i det jeg forteller. De følelsene jeg kjenner mest på ved å få være en del av dette livet, må være opplevelsen av skjønnhet og harmoni.
Men det er også med litt vemod jeg skriver om livet her på garden, og det er fordi jeg vet at dersom loven om forbud mot båsfjøs fra og med 2024 blir opprettholdt, da blir det kroken på døren for oss - og MANGE med oss.
Jeg skriver blogg om livet på garden for å gjøre kjent hva det vil si å være bonde. Det handler om så mye, mye mer enn å melke kyr og å slå gress. Vi melkebønder som ikke hører til blant de store samdriftene, er en utrydningstruet art. Vi vil så gjerne leve! Vi vil så gjerne få lov til å fortsette med det vi er flinke til; nemlig å stelle fint med både dyr og landskap.
Dersom du som leser bloggen min er med på å dele innleggene mine videre, så kanskje vi sammen kan vise Ola og Kari Nordmann hva en bonde er og hva som går tapt dersom vi forsvinner....
Takk for oppmerksomheten, og så vil jeg ønske deg alt godt i det livet du lever. Måtte det være like fylt av glede, skjønnhet og harmoni som det vi får ha her hos oss.
Takk til Ella Sandra Dahl Berland for et flott stykke i Strilen. Det er alltid spennende når en skal bli gjengitt av andre, hvordan det en har sagt blir vinklet. Jeg synes Ella Sandra har formidlet intervjuet på en god måte.
Hjorten så vi ikke, men vi så disse sporene etter den: 
Vi ser ofte hjort på beitene her dersom vi er ute og kjører litt sent om kvelden. Her har de nok kommet for å se om de kunne få tak i litt bark fra de felte trærne. 
Utkjøring av skjellsand
...og deretter kjøres ut. 
Vi har en egen avlesservogn med spreder på til dette bruket. 
Det er noen uker mens det er på det mørkeste, at solen ikke klarer å bryte gjennom skogen og nå ned til garden, men nå er den her igjen 🙂 Om enn bare så vidt....
Farmorhuset ligger badet i vakker vintersol. Selv i kulden ser det innbydende og varmt ut. 
Snart kan også vi glede oss over solen igjen. Nå har den nådd ned til taket i alle fall. Det går mot lysere tider....
Nypene har også kledt seg i sine vakre vinterkåper.
Både slalomski og kjelke har blitt testet i den bratteste bakken på bøen i dag, og det gikk så det suste. Herlige vinter 🙂 Og i morgen skal vi få enda en vakker dag.... God helg alle sammen 🙂
M
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.