Sist jeg laget pizza fikk jeg høre: Mamma, dette er den beste pizzaen du har laget noen gang! Og jeg skal love deg at den forsvant på høykant. For meg var dette en helt ny variant, men sikkert ikke så uvanlig for mange andre. Jeg drister meg likevel til å komme med mine tips her:
Jeg bruker TORO sin pizzabunn, men har i 3dl vann i stedet for 2,5. Den blir alltid god. Jeg prikket bunnen med gaffel, og stekte den i 6min først. Deretter hadde jeg på litt pizzasaus, en rødløk skåret i tynne skiver, nesten en hel boks med cottage cheese, og en pakke revet ost. Jeg bruker TINE sin med fire sorter i. Inn i ovnen igjen i ca 12min. Bunnen må være skikkelig stekt, og osten godt smeltet.
Jeg skar opp to avocadoer i tynne siver og la oppå etter at pizzaen var tatt ut av ovnen. Vi hadde en pose med spekeskinkeskalker. Denne skar jeg opp i tynne strimler og strødde over pizzaen til slutt. Fiks ferdig. Veldig enkelt, og såååå godt.
Men er dette virkelig den beste pizzaen jeg har laget? Er det fakta, eller en mening? Eller kan det være begge deler?
Jeg overhørte en diskusjon mellom to gode venner, hvorvidt noe var riktig eller ikke. Den ene ble etter hvert litt småhissig, og ville påberope seg å være den som med sikkerhet visste hva som var rett. Den andre virket mer å ville diskutere, og kanskje provosere litt også, mer enn å være den som hadde det absolutt rette svaret.
En stund etter at diskusjonen var avsluttet, og saken hadde fått roet seg, - sa jeg til dem: Det dere snakket om i sted, handler egentlig ikke om hvem som har rett og hvem som har galt. Det er en sak som kan ha ulike svar, alt etter hvordan det blir tolket. Akkurat nå tenker jeg at jeg vil støtte deg (..), fordi jeg vet at dette er viktig for deg. Det er noe som betyr noe for deg, og når en vet det, så skal en være litt ydmyk i forhold til å ikke hevde noe annet bare for å provosere. Selv om andre svar også kan være rett.
Det ble etter hvert en fin avslutning på temaet, der begge fikk uttrykke mer hva de følte, enn hva de mente. Det kan ofte være lettere å ta større hensyn til andres følelser enn meninger.
Å stå opp for egne syn og meninger er viktig. Og noen ganger kan "Koste hva det koste vil" holdningen være verdt å kjempe for. Andre ganger er det viktig å være den som gir seg og gir andre rett, - bare fordi det er rett å gjøre det.
At denne pizzaen er den aller beste jeg har laget, var vi skjønt enig om på daværende tidspunkt. Så får vi se om det blir stående 🙂
Det er lenge siden jeg sluttet med nyttårsforsett. Det er bare å lage seg uoppnåelige byrder. Gjøre mer av ditt, mindre av datt, bli flinkere til noe, få til noe, klare noe.... Jeg har forsøkt, og virkelig hatt gode intensjoner og rett motivasjon, - men det renner ut i sanden likevel. Men jeg har noe annet på lur. Noe mye bedre. Noe som gir mening, - og det er drømmer.
Drømmer er viktige for oss alle. De våkne drømmene våre. De er med på å driver oss fremover, og de gir oss håp og glede i hverdagen.
Jeg har tre ulike sorter drømmer. De har ulike oppgaver i livet mitt, men alle tre er like viktige. Det er:
1. De oppnåelige
2. De utfordrende
3. De umulige
Nå har jeg laget meg tre i hver kategori, og de vil jeg dele med deg.
1. De oppnåelige:
Jeg elsker å klatre i trær. Jo høyere, jo bedre. Å manøvrere seg oppover en trestamme, smyge seg gjennom grener, kjenne den ru barken mot hendene, - og til slutt komme så høyt at en svaier med trettet helt i toppen. DET er ren og skjær lykke. Så min første drøm for 2021 er å klatre i trær. At det gjør meg litt spesiell (kanskje mer enn litt også) gjør ingen verdens ting. Når en så liten ting kan gjøre meg så glad, får det bare være hva andre måtte tenke og mene. Jeg tror det er sunt å være litt gal.
Den andre oppnåelige er å fiske etter krabbe. Det hadde vi tenkt å gjøre både i høst og i fjor høst, men så ble det bare ikke. Tiden gikk ifra oss. Den ene dagen fløy forbi den andre, og så var plutselig båten kommet hjem, og anledningen gått for året. Til høsten drømmer jeg om at vi skal gripe mulighetene før de glipper for oss igjen. Alt er lagt til rette for at det skal kunne gå. Vi har båt. Vi har krabbeteiner. Vi har fjorden som venter på oss. Det er bare å gjøre det. Jeg drømmer om nytelsen ved å sette seg til bords med egenfisket, fersk og nykokt krabbe, med levende lys på bordet og omgitt av gode venner.
Den tredje er å skrive med hendene noe av det jeg skiver i hodet. Jeg skriver så mye, men det aller meste blir værende inni meg. Jeg drømmer om å få litt mer av det ut gjennom fingrene. Et dikt, en novelle, en ny barnebok, en roman, noen flere innlegg på bloggen.... Noe. Ett eller annet. Det skal så lite til. Bare noen tastetrykk så er det gjort. Det er så lett, og likevel så vanskelig. Det er som med dørstokkmila. Når en bare har kommet seg ut, så er det så deilig. Slik er det med meg og tastaturet også. Jeg drømmer om at vi skal bli gode venner igjen i år. Tastaturet og jeg
2. De utfordrende
Nå er det meldt kaldt være i lang tid fremover. Det betyr at vannet fryser, noe som igjen betyr at det snart vil bli mulig å gå på skøyter. Når vi skal til Stølen, parkerer vi ved et vann. Det er totalt 4 vann langs den ene løypen til Stølen. DET hadde vært noe det, - å kunne gått på skøyter mot Stølen. Om det ikke kommer snø, og frosten holder seg, så vil det faktisk også være mulig. Å skøyte seg innover disse lange fjellvannene i vinterstillheten og frosteventyret - høres ikke det ut som en vakker drøm?
Å få oppleve spesielt vakre omgivelser er også en viktig drøm for meg. I sommer stanset vi ved et spesielt vakkert hotell. Vi var på farten, og stanset bare for å fått sett stedet. Området rundt var slående flott. Jeg følte meg nesten som en liten forbryter da jeg snek meg inn på toalettet, men det var så verdt det. Jeg ble overveldet av skjønnheten. Jeg kunne vært der i dagevis og bare gått fra rom til rom og fått med meg hver eneste lille detalj. Jeg håper at det nye året vil gi meg muligheten til å vandre i skjønnhet. Bare få være i det. Se det, nyte det og memorere det. Jeg elsker slike opplevelser.
Den tredje er å overraske meg selv. Gjøre noe annerledes. Noe vågalt. Noe modig. Noe sprøtt. Jeg vet ikke hva det skal være, men jeg ønsker å gjøre noe slik at jeg etterpå kan si: Tenk at jeg gjorde det! Og være stolt av det.
3. De umulige
Å ha drømmer som bare er drømmer, og som ikke har rot i virkeligheten, er også viktig. Vi trenger å ha noe som kan ta oss bort fra oss selv innimellom. Bort fra hverdagen. Bort fra det som er vanskelig. Da er uoppnåelige drømmer godt å ha som en følgesvenn. Jeg har noen gode
Å vinne 52millioner i lotto. Å vinne i lotto i seg selv er nesten umulig, men å vinne når en ikke tipper er garantert umulig. Vinnersjansene mine er altså lik 0, men det er ikke drømmen om å vinne. Nettopp fordi jeg ikke tipper er den så god. Da kan jeg fantasere meg inn i en eventyrverden der alt er mulig. Alt som en kan kjøpe for penger vel å merke. Hva ville jeg gjort med så mye penger? Hvem ville jeg gitt til? Hva ville vært viktig for meg? Hvor ville jeg dratt? Hva ville jeg kjøpt? Det er mange spørsmål å ta stilling til. Mange okkuperende spørsmål. Det er det som er så godt med denne drømmen. Den holder meg i vigør. Den opptar tankene mine. Jeg tror vi alle trenger det innimellom. Noe som bare tar oss bort fra oss selv en liten stund.
En annen umulig drøm er å få være med i Farmen. Jeg synes det ser så spennende ut. Alle oppgavene de får. Måten de skal leve sammen på. Omgivelsene. Dyrene. Jeg ville ikke vært med for å vinne. Premien er ikke viktig, men drømmen om opplevelsen av å være med på et slikt eventyr er viktig. Tenk å kunne få kjenne litt på kroppen hvordan det var å leve i en annen tid. Det fasinerer meg. Ja, jeg skulle gjerne ha byttet sko med en av deltagerne der.
Den siste umulige drømmen er å få møte en kjendis. En skuespiller, musiker, idrettsutøver, kongelig.... Hvorfor jeg drømmer om akkurat det? Vi ser dem i glansbildeformat. Jeg drømmer om det for å se at de også er mennesker som alle oss andre. De sover og spiser og drikker og tisser som alle vi andre milliarder gjør. Og pusser tennene og vasker håret, - og kanskje de til og med kan lukte svette. De har sine oppturer og nedturer de også. De både ler og gråter. Jeg vet det. Likevel drømmer jeg om å få se det. Oppleve det selv. At de er noe spesielt, men også en av oss. En jeg kan identifisere meg med.
Drøm kjære deg. Finn dine egne drømmer. Både de som vil kunne komme til deg, og de som svever blant stjernene. Vi trenger dem alle sammen. De gir lys i mørket, styrke i motgang og hvile i kaos. Våg å drømme, og våg å drømme vågalt 🙂
I det siste har jeg vært på leting etter Meningen med livet. Jeg er sikker på at jeg hadde den i hånden for ikke så lenge siden, men så har jeg nok lagt den ifra meg på et lurt sted. Det er noe rart med de lure stedene. De har en tendens til å bli forsvinningssteder. Både bilnøkler, bankkort, briller og annet har havnet der innimellom. Og nå er det altså Meningen med livet som har blitt borte.
Jeg har forsøkt å rydde huset for å se om jeg fant den der, men uten resultat. Jeg skal riktig nok innrømme at jeg gav opp før jeg var helt ferdig, så det kan jo være at den ligger blant rotet som er igjen, men jeg tviler på det.
Kanskje den var ute i hagearbeidet? Jeg ryddet og ordnet, og gjorde klart til vinteren, men nei, - ikke der heller. Kanskje i skogen, eller på fjellet, eller i fjorden? Så jeg gikk turer i både skog og mark og lette. Jeg var høyt oppe på fjellet og langt inni skogen, og tok båten ut på fjorden, men akk nei. Jeg trodde jeg øynet den i de vakre høstfargene, det intense sollyset som glimtet til innimellom, og i duften av sjø. Jeg fant mye gled der, men ikke Meningen med livet. Og det er den jeg er på desperat jakt etter.
Kanskje vennene mine hadde sett den? Jeg har mange gode venner rundt meg, og i disse koronatider blir det ofte hyggelige telefonbesøk. Vi snakker om både det ene og det andre, men Meningen med livet kunne de ikke gi meg.
Nå har jeg satt meg ned for å tenke grundig gjennom enda en gang hvor den kan være. Har jeg snudd alle steiner? Eller er det at jeg ikke ser skogen for bare trær? Når en elev spør meg om noe, så har jeg erfart at det ofte kan være mer nyttig for eleven å bli stilt et motstpørsmål som får han eller henne til å tenke annerledes. Kanskje det er det jeg også trenger? En ny innfallsvinkel til saken? Så jeg spør:
Når noe er borte og skal etterlyses, så må det aller først beskrives. Så hvordan ser Meningen med livet egentlig ut?
Vanskelig spørsmål. Vel, - for det første så er den ganske stor. Det er den som får en til å føle at en har noe å leve for. Noe utenom en selv. Den er både sjelden og kostbar. Selv om den er stor, kan den være vanskelig å få øye på.
Neste spørmål; hva trenger du den til?
Jeg trenger den for å føle at jeg har noe å leve for. At den skal gi meg et mål for dagen. Uten den har jeg ingen verdi. I alle fall ikke for meg selv. Jeg ønsker å kunne leve dagene. Ikke bare komme gjennom dem. Så jeg trenger virkelig Meningen med livet.
Hvor hadde du den sist?
Det var det ja..... Jeg tenker så det knaker. Hvor var nå det da? Var det i sommer, - da vi var på Norgesferie med hele familien? Eller var det på en av de mange turene til Stølen i høst med Olav eller venninner? Eller kan det være da jentene var hjemme på høstferie og vi satt ved kjøkkenbordet og pratet sammen? Jeg husker ikke helt når tid jeg hadde den sist.
Kan jeg få komme med et tips?
Ja, gjerne det.
Du har snakket om hus- og hagearbeid. Om familie og venner. Om turer i skog og fjell og på sjøen. Hva gir alt dette deg da? Når du har ryddet kjøkkenet, når du har lagt på plass en maskin med klær, når du står og nyter utsikten fra en fjelltopp, når du hører telefonen ringe, eller det plinger inn en melding, - hva føler du da?
Jeg blir glad.
Hvorfor blir du glad?
Fordi jeg har fått til noe. Fordi jeg har fått det fint rundt meg. Fordi noen tenker på meg. Fordi jeg nyter å kunne være ute i naturen.
Så alt dette gir deg både glede og nytelse?
Ja.
Men er det da ikke mening i det å kunne glede seg over hverdagens små og store hendelser? Er det ikke også mening i å kunne gå turer, ta inn i seg alt det gode naturen har å gi? Er det ikke også en stor tilfredstillelse i det å bli husket på av de du er glad i?
Jo, det er virkelig det.
Dersom du leter etter brillene mens du bærer dem på hodet, da er det jammen ikke lett å finne dem. Kanskje også Meningen med livet er deg nærmere enn du tror.
Å handle med en trett og trassig treåring på slep, er noe alle småbarnsforeldre vet kan være utfordrende. I dag fikk jeg prøvd meg, og det var ikke en hyggelig opplevelse. Jeg skulle bare innom matbutikken en snartur etter noen få ting.
Første stopp var grønsakene. Litt til taco i kveld. Da begynte det. Vesle Liv la seg rett ned på gulvet og begynte å hyle. Forskrekket gikk jeg bort for å ta henne opp, men hun vred seg unna armene mine som en sleip ål, for så å krabbe bort fra meg i reserfart. I faktabøker om dyr, står det ofte hva som er toppfarten deres. Jeg undrer meg i hva som er toppfart på et krabbende barn. Den kan være lynende rask, det er helt sikkert. Jeg gikk slalåm gjennom grønsak- og fruktdiskene på jakt etter Liv, samtidig som jeg forsøkte å få med meg tacogrønsakene. Jeg endte opp med en hylende Liv på ene armen, og en stor rød paprika i den andre. Passe svett, fant jeg ut at det var best å komme seg bort fra hele avdelingen.
Liv hadde fått et godt grep i håret mitt da jeg stod ved Tacohyllen. Det nytter aldri så mye om det er 40% tilbud på alt til Taco når hårfestet er i ferd med å bli slitt av. Jeg bet sammen tennene, forsøkte å løsne grepet med å presse pekefingeren inni den stramt knyttede hånden, mens jeg ilte videre innover i butikken.
Liv ble plassert på gulvet. Skrikingen var gått over til trassig gråt. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne se på henne at hun bare var sliten. Mange nye opplevelser i løpet av høstferien. Seine kvelder. Travle dager i barnehagen, med flere nye folk å forholde seg til. Fredagsettermiddag og utslitt.
Jeg tok et vennlig, men bestemt tak i hånden hennes, og sa at vi skulle skynde oss hjem. Jeg måtte bare få tak i et par ting først. Hun fulgte etter meg. Frivillig, men med tunge skritt. Jeg fikk tak i en liten pakke kyllingsalat som jeg klemte sammen med paprikaen.
Hun ville ha is-te. Siste stopp. Litt drikke. Vi ankom kjøledisken med brus, men der var det ingen is-te. Vi kikket sammen opp og ned hver eneste hylle, men ingen is-te var å se. Da segnet hun om på gulvet igjen. På magen denne gangen. Der ble hun liggende som en vaskeklut og gråte. Da kom jeg nesten på gråten selv også.
Jeg løftet Liv opp. Varlig. Hun hang slapt over skulderen min, og jeg strente utmattet bort til de nye selvscanningsdiskene. Et øyeblikk senere var vi i bilen. Liv sovnet nesten før jeg fikk plassert henne i bilsetet.
Dagens helgehandel: en paprika, kyllingsalat og en flaske jordbærfarris, havnet på setet ved siden av.
___________________________
Vesle Liv sover enda. Ute i bilen? Jeg vet ikke. Akkurat nå vet jeg ikke hvor hun har blitt av. Det er stille.
__________________________
Vesle Liv er ikke en virkelig person. Hun er kaoset inni meg. Slik føltes det å gå på butikken i dag. Planen var klar. Jeg visste hva jeg skulle ha. Ingen problem. Det har aldri vært et problem å handle. Så kommer det som lyn fra klar himmel. Uforklarlig.
Det er utfordrende å være så splittet. Å ha kontroll i tanker og hodet, samtidig som følelser og kropp lever sitt eget liv. To ulike kanaler. To ulike liv som krasjer sammen.
Dagen i dag har først og fremst vert god. Jeg har hatt en rolig og fin dag. Harmonisk. Kanskje nettopp derfor er det ekstra vanskelig å forstå hvorfor slike ting skjer. Men kanskje det ikke alltid er alt som skal forstås. Kanskje noen ting bare må aksepteres.
Det blir nok ikke et slikt tacobord på oss i kveld, men en skive brunost er da heller ikke å forakte.
Jeg savner det! Dypt og inderlig! Hver eneste dag kjenner jeg på savnet og lengselen etter å få skrive. Lengselen etter å la fingrene hvile på tastaturet, etter å lukke øynene, og bare la dem få leke seg bortover tastene, la dem få danse sin egen dans. En dans der en ikke må telle... EN - to -tre -fire. EN - to - tre - fire. EN - to - tre - fire.... men at fingrene glir i ett med musikken, at en blir ett, svinger seg sammen med den, og bare ler - fordi en kan ikke annet. La gleden og latteren, og sorgen og tårene få bruser sammen med melodien fra tastaturets sarte toner.
Jeg skriver nå. Gjør jeg noe galt? Jeg vet ikke. Det er skille mellom det personlige og private som har blitt visket ut. Å fortelle litt fra det private liv er innafor. Vise glimt fra livet, hva som skjer på garden, tips fra skolehverdagen, små begivenheter i livet. På sosiale medier, som ellers i livet, så er det glansbildet som skal vises frem. Det er innafor å si at en har det travelt. At livet er stressende. At det går i motbakker innimellom. Men det er ikke innafor å gi til kjenne at en ikke har det bra.
Jeg har det bra. På så veldig mange måter. Livet er virkelig et glansbilde. Jeg gleder meg over hver eneste dag. Lykken omgir meg i hverdagens mange underfundigheter. Hele tiden. Men det er også sant at jeg ikke har det bra. At det er et kaos som herjer på innsiden som jeg ikke har kontroll over. Å si noe om dette kaoset er ikke stuerent. Selv ikke i 2018. Det sies og skrives om det hele tiden. Hvor viktig det er at vi må være åpne. At det skal være rom for alle. At psykiske lidelser må få et ansikt. Det er greit så lenge det bare er ord, men når ordene virkelig får et ansikt, da blir det farlig. Da blir det noe en må forholde seg til.
Det som er vanskelig, er ikke å fortelle, men å forholde meg til at du må bære byrden av å vite. Følelsen av å bli hysjet på. At jeg tar ordet i en forsamling der jeg ikke har talerett. At jeg får misbilligende blikk fra de rundt meg, med både synlige og usynlige pekefingrer løftet mot munnen. Vær stille!
Jeg husker en skoleforsetilling jeg satt på som mor. Ungene var i siderommet og gjorde seg klar. Inne stod en lærer og skulle introdusere hva som skulle komme. Ivrige barnestemmer og nervøs småfnising nådde ut til oss. Men det gjorde også en annen lyd. En av lærerne som hadde tilsyn med barna forsøkte å hysje på dem. Og mer skingrende enn alt annet, var denne lyden: hysj... hysj.... hyssssj….
Nå er jeg der. I siderommet. Jeg ønsker å gå ut på senen. Være meg. Få være en som sier: I dag har jeg det ikke bra, - selv om jeg har det veldig bra. I dag er jeg redd. Men jeg vet ikke hva jeg er redd for. Jeg er bare veldig redd. I dag har jeg gråtedag. Tårene renner, og jeg klarer ikke stanse dem. Men jeg vet ikke hvorfor jeg gråter. I dag er ingen god dag.
Men jeg hører bare lyden av hyssssssj, og vet at det ikke er denne forestillingen jeg skulle vært med på. Jeg er på feil sted. Men det er her jeg er.
Jeg ønsker så inderlig å skrive. Men lyden av hysssj har satt seg i ørene. Det er ikke slik en gjør. FB-gruppen min finner du her 🙂
Mange tenker at en kirkekonsert er noe høykirelig og fremmed. Kanskje det, - men hvorfor? Kanskje svaret enkelt og greitt er fordi en ikke vet hva det er. Dersom du er en av dem, vil jeg oppfordre deg til å benytte anledningen nå før jul til å gå på en Händels Messias konsert. Den kommer til å bli fremført mange steder i landet i løpet av de kommende ukene. I kveld skal vi fremføre den i Knarvik kirke kl. 18:00. Kom, kom!
Det som er spesielt kjekt med Händels Messias, er at sangene er lette å å forstå og å forholde seg til - både når det gjelder tekst og melodi. Nedenfor har jeg lagt ved en link til YouToube der du kan lytte til korsatsene. Dersom du ikke er kjent med disse sangene fra før, kan det være lurt å forberede seg med å gjøre seg litt kjent med dem på forhånd.
Det har hendt jeg har klart å få lånt en ekstra noteperm til jentene når de har vært med på de store konsertene våre. De synes det er mye kjekkere når de kan følge med undervegs.
Nå har vi øvd på dette i ganske mange uker, i tillegg til mange timer denne helgen. Og både orkester og solister er helt fantastiske! Vi har aldri hatt et så ungt orkester før. Veldig spennende å få ha bygdas egen talentfulle Maria Eikefet i spissen der.
Orkester og solister øver mens vi andre koser oss med en overdådig god lunsj.
Nå skal jeg hive på meg finstasen og frese av sted på siste innspurt av øving. Håper særlig å få se deg der som ikke har vært med på dette før. Kan garantere deg en flott opplevelse!
For to måneder siden fikk begge kattene våre unger. Hele 5 + 6 små firbente nøster har sullet rundt føttene våre, og vi har storkost oss. Litt i meste laget kanskje men her er god plass, så det har gått fint. Helt frem til i går...
Her er hele gjengen samlet, - i alle farger og fasonger.
De har stort sett holdt seg på fremsiden av huset, rundt uteboden der de får mat. Den siste uken har de våget seg helt frem til hagen, hvor de har lekt under verandaen, men når jeg har gått ut med mat til dem, har de sprunget etter meg. Litt av et syn ja!
De fleste var nå lovet bort, men da vi i går satt ute i hagen og grillet, fant vi bare seks kattunger. De fem andre var sporløst forsvunnet. Fire av dem ble gitt bort, og de to andre tatt med på fremsiden. Jeg tenkte at de andre nok også var i nærheten, og satte ut mat til dem.
Men da jeg kom ut i dag morges, var maten ikke spist opp. Da ante jeg uråd. I hele dag har jeg speidet og lett etter 7 bortkomne kattunger. Merkverdig... Hva i all verden har skjedd?
Rev? Ja, - det er nok rev i nærheten, men om den hadde kommet om natten, ville Lady, hunden vår, gitt lyd fra seg. Hun sover ute i boden rett ved siden av der kattene er. Om det var rev, kunne den kanskje tatt en eller to, men ikke noe mer. Nei! Reven er det ikke! Også andre rovdyr ville Lady reagert på og gitt beskjed om, så det er nok ikke det som har skjedd. Ikke med 7 stykk.
Rømt? Kan de ha gått seg bort? De er nå så store at de har begynt å utforske området rundt seg, men de har aldri gått mer en rundt huset, så at de plutselig skulle ha gått langt av sted - alle 7 - er helt utenkelig. Jeg har dessuten vært rundt på hele garden og lett, uten det minste spor etter dem.
Flyttet av kattemamma? Nei. De er for store til det. Begge kattene har gått her rundt huset i hele dag og sett undrende ut. Hadde de flyttet dem, ville de gått til dem. Så nei. De er helt sikkert ikke flyttet. Dette er Nemi. En av de som har forsvunnet.
Innestengt ett eller annet sted? Jeg har gått rundt i alle hus på hele garden flere ganger. Ropt og lett, - så nei. Det er de nok ikke.
Rovfugl? Det fløy en flokk med kråker her i går. Kan de ha tatt dem? Lite trolig. Om de var mindre så kanskje... Men nå er de så pass store.... Tvilsomt.
Tatt av mennesker? Jeg har lagt ut et innlegg på en salgsgruppe på FB. Kan det være noen som har sett den som har kommet hit og bare tatt alle kattungene? Eller noen andre som har visst om dem, eller noen som har sett dem fra vegen?? Nei. Det tror jeg virkelig ikke. Så stygt får jeg meg ikke til å tro om noen. Det er dessuten helt ulogisk at noe slikt skulle kunne skje.
I kveld har også to venner vært med meg på leterunde. Den ene kattemammaen ble også med på turen, samt tre hunder. Hodelykter hadde vi også. Katteøyne lyser ganske så godt i kveldsskumringen. Både naboer og forbigående har blitt varslet, men nei. Ikke så mye som en ørlite pip har vært å oppdrive.
Etter så lang tid, skulle de vært skikkelig sultne nå, - og sultne kattunger jamrer, - og kattejammer høres på lang avstand.... men vi har ikke hørt noe jamring i hele dag...
Dette er virkelig et mysterium! Uansett hvordan jeg snur og vender på tingene, finner jeg ingen naturlig forklaring på hvordan så mange kattunger har klart å forsvinne på en gang. Og nå har de vært borte i over ett døgn, så nå begynner jeg å tvile på at de kommer tilbake også. Vi ville jo gjerne bli kvitt alle kattungene, men ikke på DENNE måten. Vi hadde fått nye hjem til de fleste, og jeg var klar for å legge ut nytt innlegg om de siste. Trist å miste dem på denne måten. Å ikke vite...
Dette er Charlie. Han er en av de heldige som er trygt plassert i et nytt hjem. Det blir trist å måtte meddele de andre som venter på å få en lite pus hjem, at de ikke får en likevel.
Nei, - dette var bare trist. Men hva i all verden har skjedd??? Kanskje morgendagen vil gi et svar.
I dag fikk vi storfint besøk i fjøset. Ordføreren vår Astrid Byrknes, ble kidnappet av Frøydis Haugen, leder i Hordaland Bondelag, og Asgeir Nøttveit, leder i Radøy Bondelag og 2.vara til fylkesstyret - og tatt med til oss for å være med på et fjøsstell. Det var en både smilende og lattermild Astrid som kom til gards, og tok heldigvis det hele med godt humør.
Første post på programmet var å gi vesle Iris melk. .Både den to- og den firbente virket svært så fornøyde med dette oppdraget.
Så var det tid for nedbørsmåling. Her ble det vist og forklart hvordan dette gjøres. Det hele ble skikkelig dokumentert av Strilens utsending.Så var det kyrnes tur, og Astrid utførte alle typer arbeid med både letthet og glede. Litt kraftforsnadder til kyrne først.... Astrid både vasket, tørket og klemte ut noen dråper melk for å klargjøre for melking.Her er det Olav som viser hvordan maskinen skal settes på.Litt forklaring til avisa måtte til: På grunn av bruddet i jordbruksforhandlingene på trisdag, markerer bøndene seg i hele landet for å vise hva det er vi gjør, og for å sette den norskproduserte maten på dagsorden.
Møkkagreipa tok Astrid tak i uoppfordret og fikk unna litt skitt i korridoren 🙂
Jeg vil oppfordre alle mine lesere til å følge med på det som skjer med bøndene i disse dager. Dersom en vil ha norskprodusert mat på bordet, og et åpent kulturlandskap må en gi de små og mellomstore bøndene også vilkår som gjør det økonomisk mulig å stå i det arbeidet vi driver.
Både Strilen og avisa Nordhordland har med en reportasje fra dagens stell. Har du + abonement kan du lese de her:
Da har jeg laget en bingo til med 17.mai ord. Den skal jeg bruke både på skolen og på festen på bedehuset på kvelden. Det tok litt tid å finne 75 ord som kunne passe - og å fylle ut 38 bingobrett. Elevene vil få hver sitt, men på festen må de gå flere sammen om ett brett. Har laget til oversikten slik at det kan spilles som vanlig bingo - med trekking av nummer - og at en leser opp ordet som står ved nummeret, - eller at en klipper ut ordene og trekker.
Legger bingoen ved både som PDF og Word fil. Når jobben først er gjort, er det bare kjekt om andre også vil bruke.
Lykke til, og håper dagen blir god for dere alle 🙂
Det er noen år siden denne sykkelen var i bruk. Nå har den stått nedstøvet, punktert, rusten og stygg i løa i lang tid. Ubrukelig. Men en gang i tiden var den faktisk flittig i bruk. Jeg brukte den faktisk ganske ofte til å sykle på jobb med i mine yngre dager. Og da jentene var små, var vi ofte på sykkeltur sammen. Det var stas. Men nå.... akk for et syn!Selv etter en grundig vask, var den ikke noe særlig tess. Fristet ikke å sykle på tur med dette vraket. Bare boss? Neida! Jeg har lenge ønsket meg noe nede ved vegen som kunne være et lite landemerke til huset vårt. Noe som gjorde det lett å forklare hvor vi bor.
Sykkelen ble vasket og demontert...Og så var det bare å spraye i vegFørst tenkte jeg å ha alt rødt, men tenkte det kunne live opp med to farger, så da ble dekkene gule. Et par lyslenker fra IKEA som jeg hadde liggende ble surret på, og vips så var landemerket mitt klart. Jeg synes den ble riktig flott jeg, og når været blir litt bedre, skal den få seg en fin blomst i kurven.
Livet kan også føles litt slik som med sykkelen. En er først aktiv. Er med på alt som skjer. Fyker fra det ene til det andre. Så kommer det stille perioder der en blir parkert i skuret, der en kjenner seg både ubrukelig og udugelig. Men om en ikke kan få tilbake sin gamle rolle, så finnes det alltid andre muligheter. Denne sykkelen har verken bremser eller gear lenger. Likevel er den nesten til større glede nå enn den var, - og det bare ved å stå der. Bare ved å være til, være en vegviser, et mål.
Så om du lurer på hvor jeg bor, er det bare å se etter en strålende rød og gul sykkel ved vegkanten. Der er det 🙂
Vil minne om disse ordene i Efeserne 2. Her fortelles det også om en forandring. På samme måte som sykkelen ikke forandret seg selv, er det heller ikke vi som skal forandre oss for å få del i Guds nåde og hans plan med vårt liv.
8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
Skippertaksfruen, - ja, det er nok meg det, men når jeg så først går i gang, da gjør jeg det til gjengjeld skikkelig. I dag har både kjølerom og vaskerom fått gjennomgå, og der dukket det opp mange overraskelser undervegs :). Ikke visste jeg at jeg hadde 6 pakker melis, 4 pakker lasagneplater, 3 bokser natron, hele 8 glass tacosaus....
Det har visst blitt litt for mye "Kjekt å ha" handling. Nå får jeg forsøke å sette opp en menyliste slik at vi får spist opp av det vi har. En ting er sikkert: Jeg våger IKKE å gjøre det samme med fryseboksen! Du verden så godt det føles å være ferdig. Nå kan vi ta helg med god samvittighet, - og om litt er pizza`n klar 🙂
Å ha utvekslingsstudent i huset byr på mange både morsomheter og gleder. Her en dag hadde vi oss en skikkelig fight på kjøkkengulvet. Til slutt ropte hun lattermild: "It`s enough!" Du må si det på norsk, beordret jeg henne. "Vent," ropte hun, - og mens jeg stod som et monster over henne, grep hun fatt i den tysk/norske ordboken som alltid ligger på kjøkkenbordet. Etter en rask blaing så hun triumferende mot meg og sa: "Jeg er tilfreds!"
Jeg trodde jeg skulle dø av latter - (som ungdommen sier), - og vi har flirt mange ganger av kommentaren etterpå. Så nå har det blitt et ord her hjemme hos oss: Jeg er tilfreds!
Og i dag er jeg virkelig tilfreds! Med meg selv faktisk. Jeg har hatt et seminar for 1.års studentene på lærerhøyskolen om klasseledelse. Det surret mange sommerfugler rundt i magen i dag morges, men så gikk det bra! Det var fantastisk å få være sammen med alle de flotte studentene. En inspirerende og givende gjeng 🙂 Og nå er jeg tilfreds!
En liten deilig relaxtid i pysjen før neste oppgave som venter 🙂
Jeg tror aldri vi har vært på tur til Stølen før i vakrere høstvær enn det vi hadde i helgen! Det var til å miste pusten av! Vakkert, vakkert, vakkert!! Sol fra en HELT blå himmel, og ikke et vindpust. Gjenspeilet av himmel og natur i vannene var fullkomment. Vi skulle egentlig vært både store og små på turen, men så datt de av den ene etter den andre - av ulike grunner, - så det endte opp med at vi ble to ungdommelige jenter på tur. Vi brukte god tid opp, slik at vi kunne stanse og nyte alt det vakre som var rundt oss, og ikke bare haste av sted for å komme frem. Etter et godt måltid på hytta, rigget vi oss til ute og kikket på stjernehimmelen. Månen nikket så blidt til oss, og i det fjerne kunne vi høre hjorten som burte. Morgenen etter våknet jeg tidlig. Her kan dere få noen glimt av hvor vakkert det var ute mens frostrimet fremdeles lå på bakken. Jeg hadde fått det for meg at jeg skulle hente en stor steinplate jeg hadde sett meg ut til bålplassen. Jeg drasset med meg en stige bort til eleven, som jeg bant stenen fast til, men den klarte å smette av da jeg skulle dra den over elven.Vel. Stein var jeg helt bestemt på at jeg skulle ha, så jeg gikk oppover elven til jeg fant en annen. Til slutt fant jeg en flott en blant disse steinene her: Og på denne måten kom jeg tilbake til Stølen:Da var også solen kommet over fjellet, og kastet sin vakre glans over naturen:Etter en solid pannekake-og-bacon-frokost, tok vi oss en liten rusletur ut. Bort til fossen, og opp til Flådalsvannet.Olav og Sarah - vår tyske utviklingsstudent - kom også opp til oss. Det var hennes første tur i den norske fjellheimen - og dessuten den første fjellturen hennes noen sinne. "Her er det veldig fine!" utbrøt hun begeistret da hun kom opp i høyden og fikk sett utover det vakre landskapet. Etter noen avslappende timer sammen ved hytta, og mer god mat, - pakket vi sammen og ruslet tilbake. Ikke til å rikke - eller.... 🙂 En siste rast ved Kvilesteinen før nedstigningen. Nesten fremme, og solen er i ferd med å gå ned. På veg hjem igjen var vi enige om at vi har hatt verdens triveligste hyttetur: Verdens vakreste natur, god mat, en varm og lun hytte, og trivelig lag. Da er alle ingrediensene som virkelig betyr noe med! Hadde det ikke vært for alt arbeidet som venter hjemme, skulle jeg gjerne vert på hytta hele høstferien. Kanskje det blir tid til enda en tur før vinteren kommer. Håper jeg 🙂
Så var årets første kalv kommet, og vi er i gang igjen med dyr i fjøset. Det er et sikkert tegn på at sommeren er over, og at høsten og vinteren står for døren. Kyrne har fått hatt en lang og god ferie ute på beite, og nå var de glade for å få komme inn igjen. Og de var ikke vanskelige å be. Til tross for det fine været, småjogget de helt frem til døren, og så riktig så fornøyde ut da de stod på plassene sine og fikk maten ferdig servert. Denne flotte krabaten fikk se dagens lys ute i det fri. Heldigvis var det varmt og godt, så han klarte seg fint. Hentet med taxi...Det vil ikke gå mange dagene før han får lag med mange flere. Det er trivelig med dyr 🙂
I dag har vi vært på en skikkelig laaang spontantur til Dyrskuen i Seljord. Klokka 7:30 satt vi i bilen, og klokka 14:00 var vi framme. En litt trist kjøretur i regn og skodde, men med strikketøyet i fanget gikk tiden likevel fort. Det er første gang vi har fått til å komme hit på Dyrskuen, så det var jammen på tide. Landets største landbruksmesse er noe en bør ha fått med seg, særlig når en bor på gard. Som vanlig på slike store messer, var også her alt mellom himmel og jord å få tak i - i tillegg til landbruksartikler og maskiner. De store doningene spaserte jeg stort sett bare rett forbi, - skjønt det var facinerende å se hvor diger en gravemaskin eller traktor kan være. Ikke noe for oss på myrjordene våre. Der skal det helst være så lett som mulig. Men her var også små lilleputter å få tak i. Kanskje dette kunne vært noe for oss...Eller kanskje en ny høytrykksvasker?Verktøy, utstyr, arbeidsklær... Her er ALT!Noe av det jeg likte best, var å kikke på de ulike tingene som ble vist og demonstrert. Utskjæring av figur med motorsag: En flott benk å ha stående i hagen - for spesielt interesserte.For mange år siden så jeg onkel sko en hest. Det var artig å få se det igjen. Fletting av korger og figurer.......og demonstrering av hvordan en selv kan lage en enkel vev til fine bånd. Dette skal jeg prøve ut med elevene mine.Da jeg var ung, hadde mor og far en smultringbod utenfor Kvadrat. Der har jeg jobbet i mange ferier og helger. Det var derfor litt nostalgisk å se denne smultringmaskinen i sving. Smultringene trykkes ut fra beholderen til venstre, og blir så ført bortover smultoljen av et bånd - som snur dem på halvvegen. Til slutt faller de ned på en liten rist. En gruppe sangere stod midt på plassen og sang gode, kristne sanger. Jeg synes det var flott å se denne frimodige gjengen midt i all ståheien 🙂Mat var det mye av, i alle kulører og varianter. Både facinerende og fristende å se og lukte på. Vi endte opp med elgbiff med løk og sopp i pita. Det var skikkelig godt.Kunstferidg og vakkert. Men her var det visst noen kniver som først og fremst ble demonstrert, og ikke selve maten.Kunne godt tenkt meg dette fatet til å servere noen KUlinariske retter på 🙂 Eller denne som en julegave til.... Jeg smeltet litt for disse vakre kyrne.En annen ting som var spennende, var sædtømming av en okse. Selve handlingen - at oksen hoppet opp på bukken og at sæden ble tappet i en sylinder - gikk så raskt for seg at en rakk nesten ikke å blunke. Det interessante var å få fortalt hvordan hele prosessen gikk for seg, fra utvelgelse av okser, nedfrysing i flytende nitrogen, og ut til inseminørene - og så rundt om i hele landet til alle bøndene. Tenk at èn sæddose, som blir satt inn i ei ku, innholder ca 12millioner sædceller. Det er mye det! Små rør, mindre enn sugerør, blir lagt inn i den grønne beholderen, og så satt ned i den store beholderen med flytende nitrogen. Dermed holder sæden seg fersk veldig lenge. Det er 1000 ting til jeg kunne ha vist, men jeg skal nøye meg med noen få til. Hver gang jeg er på messe, ser jeg på disse flotte grillhyttene. Skulle gjerne hatt en slik hjemme i hagen. De er jo bare så utrolig flotte. Når jeg kommer hjem igjen er jeg glad og takknemlig for alt jeg har, men det må være lov å få drømme litt også 🙂Vakre håndlagde lys - eller er de litt groteske?? 😉En slik teltparaply kunne vært grei å ha når en skal stå ute og se på fotballkamp, men 1100kr.... Litt i dyreste laget for meg.Sammen med denne karen, takker jeg for følget også denne gang. Dyrskuen fortsetter i morgen, og da ser det ut til at vi også skal få sol. Får håpe den vil følge oss på den lange turen hjem også. Nå er vi innlosjert på hotell og klar for natten. Håper jeg får gjort unna litt av julehandelen på messa i morgen. Skulle være gode muligheter for det med alt som er der. Kanskje vi sees?
Det som er selvfølgelig for èn, er ikke nødvendigvis det for en annen. Dersom en elektriker snakker om jobben sin - og bruker sine faguttrykk, er det for meg som å høre på en som snakker et helt uforståelig språk. På samme måte opplever jeg at mange ikke vet hva som skjer på en gard, og hva de ulike arbeidsoppgavene består av. Ord som silo, forhøster, avlesservogn, silojevner er for mange uforståelige begrep. Vi som bor på gard rister gjerne litt på hodet over hvor uvitende mange er som ikke vet så "enkle" ting, men sannheten er at det faktisk ikke er så rart. På samme måte som jeg har null erfaring med elektrikerarbeid, er det også mange som har null erfaring med gardsliv. Hvordan skal en da forvente at de kan noe om det, - annet enn hva de ulike dyreartene heter og at bonden må skaffe dem mat.
Her vil jeg enkelt fortelle litt om hvordan det går for seg hos oss.
Vi gjør det på gamlemåten, - nemlig at vi kjører gresset inn i silo. En silo er stor, rund og dyp, og som oftest laget av betong. I bunnen ligger det noen paller. Der ligger det også et plastrøyr som går fra bunnen og opp langs silokanten et stykke og ut en liten luke. Det er mye vann i gresset. Dette vannet blir presset ut av gresset på samme måte som fra andre frukter og bær når de blir presset sammen. Vannet må ut fra siloen. Det står en pumpe på utsiden som pumper vannet ut og oppi store kar. Dette blir så kjørt opp til dyrene og gitt som drikkevann, - som en slags "gressjuice." Kyrne elsker dette vannet.
Vi har to siloer. I den ene har vi en silojevner. Det er en maskin med tre armer med stålskåler som kaster gresset ut. Maskinen går automatisk høyere og høyere opp etter hvert som siloen fylles med gress. Her ser dere hele maskinen etter at vi var ferdige med 1.slåtten og presenningen var lagt på.En arm har taggete skåler. Den kaster gresset utover. De to andre er glatte og kaster gresset innover. Sammen får de lagt gresset jevnt i siloen. Fra hver arm går det en stålvaier som blir tredd innpå disse snellene etter hvert som maskinen skal høyere opp. Dette er en avlesservogn. Når den er full, blir den rygget bak mot siloen, og gresset blir kastet inn. På toppen bak er det en kastevals som går rundt i full fart. Dermed blir gresset kastet innover i siloen, og vil slipper at alt faller rett ned på en plass. Bildet er lånt fra denne siden.
Nederst i vognen er det et slags belte som går sakte bakover. På skråplanet bakerst er det også et belte med tagger på, som går hurtig rundt. Disse to beltene sørger for at gresset kommer både bakover og oppover. Her ser dere gresset som blir kastet innover i siloen.
Vi har to siloer. De står inne i dette bygget. Siloene er ca 9 meter dype. Den ene er 6 meter i diameter, og den andre 5. Silojevneren står i den bredeste siloen. I den andre må vi jevne selv på gamlemåten.
Inn i siloen med gresset.
Her er ikke så mye gress enda, men det fylles fort opp.
Og her er min plass.
Det blir muskler av slikt 🙂
Hele gjengen må hjelpe til.Godt med en liten pause mellom lassene.Farmor går fremdeles med ljåen og tar småtustene som står igjen.Første stripe slått på dette feltet....For å få siloen enda litt høyere, setter vi på slike kassetter på slutten. Dermed får vi inn noen ekstra lass. Vel, - da vet dere litt om hva som har skjedd her hos oss de siste dagene. Nå har vi bare ett stykke igjen å slå, og èn fin dag igjen å gjøre det på. Men det skal gå bra...
Da var årets første skoledag over for denne gang. Det er kjekt med ferie, men også kjekt å komme i gang med den vanlige hverdagen igjen. Torsdagen er min fridag, men jeg måtte innom og hilse på elevene. Det var kjekt å se dem igjen, - og rart å se hvor mye de har forandret seg på de to sommermånedene. Det skal bli kjekt å få være sammen med dem det siste året på barneskolen.
Etterpå fikk jeg gått meg en god tur, sammen med en venninne, rundt Fossevannet. Der var det både vått og vakkert. Alltid ekstra kjekt å få gå på nye stier. Fascinerende å se på alle de vakre spindelvevene som lå fulle av duggdråper. Det beste i dag er likevel at vi nå endelig er i gang med slåtten. Så dårlig slåttevær har vi ikke hatt på garden i manns minne. En må visst gå tilbake til 1880 tallet for å finne dårligere sommervær. Men nå er vi heldigvis i gang!! Måtte det bare vare, slik at vi får alt i hus!
Det fylles fort opp. I morgen kan vi hoppe fra kanten. Det kiler fremdeles i magen når jeg står på silokanten og hopper ned i gresset to-tre meter lenger nede 🙂 Jeg fikk også tid til å ligge ute i hagestolen min og nyte solvarmen på kroppen. Åååå så deilig det var å få både se og kjenne solen igjen. Vi er nok alle einge i at den godt kan få lov til å bli værende der en stund: synlig, varm og god! Her var to som kom og holdt meg med selskap under middagshvilen 🙂
ENDELIG! Da var alt arbeidet med å pusse opp TV-stua ferdig. Slik så det ut før jeg gikk i gang: Veldig fin tapet, men det vesle rommet ble veldig mørkt. Det var med stort vemod den ble revet ned, men nå er det altså gjort... ...og slik ser det ut nå: Vinduskarmer og lister er malt, og ny hvit tapet på veggene. TV-benk og glasskap fikk jeg kjøpt via Finn. Rimelig og pent. Demontert fikk jeg plass til alt i bilen.Og så har TV-en kommet. Tenke seg til - helt gratis! Det var stas å vinne noe så STORT 🙂 Litt vel stor kanskje til det vesle rommet, men du verden så flott bilde det ble! Og TV-benken passet akkurat. Både TV og lydplank ble levert på døren. TV-en var så stor at den måtte sendes med adskillig større bil 🙂 Vitrineskapet fikk jeg "på kjøpet." Kjekt å få ha de fine servisene på utstilling. Noe av det jeg er mest fornøyd med, er vinduskarmene. De ble totalt annerledes. Så lyse og pene. Bare oppryddingen av resten igjen...Nå kan jeg krysse av for "Arbeid utført" på listen min. Godt med alt som er ferdig 🙂
I går hadde vi oss en flott aftentur i skogen, Olav og jeg. Vi liker egentlig best å komme litt mer i høyden når vi går tur - slik at vi får litt mer utsikt, men en rusletur i skogen går også an en vakker sommerkveld. I vinter har Olav kjørt hjem så mange trær etter vinterens stormer, at vi nå har ved for flere år fremover. Og enda er det mange trær igjen som skulle vært tatt...
Der det er mye bregner er det gjerne også orm - har jeg lært en gang... Orm så vi heldigvis ikke noe til, bare bregnene lyste vakkert mot oss i kveldslyset. "Fossen" var helt uttørket. Tenk at det en gang har stått en kvern i denne lille hellingen her! På høyre siden står enda trappetrinnene som ble murt opp en gang for lenge, lenge siden.
Så tørt som det er nå skulle en tro denne broen var unødvendig, men når det regner "cats and dogs," da er den god å ha for å komme over bekken. Steingarden - som en gang holdt dyrene på plass på den ene eller andre siden - ligger nå bare som et bortgjemt minne om en forsvunnet tid. Jeg liker å stanse ved slike minner og tenke på det som en gang var. Så annerledes alt var den gangen, og likevel så likt. De arbeidet med svette, noe de fleste av oss slipper i dag. Men på innsiden... der har nok ikke så mye endret seg: ønsket om å høre til, lengselen etter å bli sett og elsket, og å få være til glede for andre... Det er også underlig å tenke på at de menneskene som levde da lever videre i oss. De er vår historie, og det er godt å få gå slik i skogen å se de mosegrodde sporene etter dem.
Sollyset var så intenst at det var nesten umulig å se noe som helst med blikket vendt oppover. For noen år siden ble linjen ryddet. Fremdeles ligger det mye tømmer igjen etter nedhogsten. Det er greitt at de må rydde traseen, men trist at det blir liggende igjen slik etter ryddemannskapet... Ikke vanskelig å se hvilken retning som er sør...Nå er det kommet opp flotte skilt og god merking av alle løypene, så her kan ingen gå seg vill.Det var dette som var målet for turen: Den nye gapahuken i Baståsen. Her er de kommet godt i gang. Jeg synes det var stilig at de har bygget den gjennom trærne. Takpappen er foreløpig surret fast til den ene trestammen. Blir spennende å se hvordan det ser ut neste gang vi kommer dit. Supert at dette blir laget til!! Noe av det siste vi snakket om før vi gikk, var at vi måtte huske på å ta med kortene. Selvsagt klarte vi å glemme dem! Vi klarte også å glemme å skrive oss inn i boken mens vi var der! Snakk om somlehuer!! Og her ser dere utsikten over Eikangerbygden! Vakkert!!Her var benk både under tak og utenfor.
Vinterstormene hadde lagt mange trær over stien. Den var nå ryddet slik at stien var åpen, men alt tømmeret lå igjen... Var ikke denne store bautasteinen flott? Skulle jeg gjerne hatt som benk i hagen. Flere plasser var det satt opp skilt med markering av stier og "Her står du nå." Veldig kjekt å kunne orientere seg etter. Snakk om å vokse på steingrunn. Ikke rart det blir rotvelting av slikt.
Ikke mye igjen av Baståstjernet nå lenger. Olav fortalte at i hans guttedager hadde de skøytekonkurranser på tjernet. Da var det adskillig større enn den vesle dammen som er igjen nå. Da var vi nesten ute av skogen igjen. Jakthytta smiler mot oss i solglansen. Det ble en rundttur på over to timer. Selv om vi har tuslet rundt i rolig tempo, kjente jeg at det skulle bli godt å få hvile etter at siste bakketopp var besteget. Et par vaffelkaker ble en perfekt avslutning på kvelden. Takk for følget 🙂
...er ikke så enkelt alltid! De tre koppelammene er nå avvendt, og går på beite for seg seg selv. Vi forsøkte å få dem sammen med resten av flokken, men de forstod ikke helt at de skulle henge med dem. I kveld gikk jeg for å se til dem, og to dukket snart opp. De kom springende i håp om at jeg hadde med en liten melketår til dem, men den gang ei. Men sistemann? - eller dame - var ikke å se.
Med et par hyggelig telefonbesøk - som jeg kaller hyggelige pratestunder på telefonen med familie og venner - fikk jeg pest meg gjennom et par beiter på let etter vesle Sebra. Det var deilig å gå ute i det vakre REGNET! Den gode lukten av sommerregn etter tørke er noe av det beste som finnes! Beitene har begynte å bli brune, så hver eneste dråpe var kjærkommen. Da jeg kom over en liten knaus, så jeg plutselig rett inn i øynene til en hjort bare få meter bortenfor - og det endatil jeg pratet i telefonen og pustet som en hval. Hun kikket på meg med ørene på stilk før hun hoppet elegant bortover mot skogen. Jeg rakk ikke å ta bilde av henne, men jeg fikk snudd meg og tatt dette bilde av garden vår - verdens navle!Sebra var søkk borte. Til slutt måtte jeg gi opp. På veg hjem stanset jeg på kjøkkenet til svigermor for å høre om hun hadde sett noe. Det er så trivelig å ha et svigermorkjøkken å kunne svinge innom i hverdagen. Hun hadde observert en hvit, brekende pelsdott ved gjerdekanten tidligere på dagen. Ut på et siste forsøk, - og der var hun 🙂 Selv om det bugner av mat på beitet, stod hun og nappet i stråene på andre siden av gjerdet. Ikke lett å få øye på dette vesle kreket gjemt i et hjørne mellom blomster og gress.
Etter en snartur innom frukthagen - som består av to plommetrær bakom traktorgarasjen - fikk jeg konstantert at det blir et magert plommeår i år. Det var flere grener uten fruktknupper på enn med. Bare noen få grønne kuler var å se innimellom. Her leker kveldslyset seg mellom bladene. I dag har jeg tatt avskjed med elevene for sommeren. Nå er vi klare både store og små til noen gode sommerferieuker. Det har vært en spesiell vinter og vår for meg. Nå gleder jeg meg til late, gode dager - og til å få tid til å putle med småting her hjemme som jeg ønsker å gjøre. Litt malearbeid blir det nok også om været holder, - og det får vi jo håpe!
I dag kom presenningen på i siloen! Etter en fantastisk slåtteuke - uten en eneste dråpe nedbør - har vi fått alt i hus. Et sjeldent godt slåtteår på flere måter: Sjeldent tidlig og sjeldent tørt. Nå håper vi virkelig at det kommer regn snart, slik at ikke alt gresset svir på rot - og for å unngå den store brannfaren som er nå...
Her er Olav i full gang på Storemyra.Det var mye gress. Akkurat her var det sånn passe... ...men noen steder gikk det nesten helt opp til hodene våre. Det er heller ikke helt vanlig!Den bratte skråningen bak løa blir slått med slåmaskin og deretter raket ned i en streng som Olav suger opp med forhøsteren. I år kunne han kjøre ganske langt opp med forhøsteren først, og dermed ble det adskillig mindre skrapslått enn vanlig. Noen småplasser blir det alltid å slå med slåmaskin og rake sammen, men det er bare kos. Når en får kjørt litt traktor innimellom - går arbeidet som en lek... Etter hvert som siloen begynner å bli full, setter vi på disse kassettene. Dermed får vi plass til enda litt mer. Gresset som kommer utenfor må da kastes inn for hånd. Gratis styrketrening 🙂Selv om vi har kastevals - en stor snelle bak på vogna som kaster gresset innover i siloen slik at det ikke bare faller rett ned - er det alltid litt som også kommer på utsiden. I siloen har vi denne kjekke karen til å hjelpe oss. Her går det unna. Med tre armer som går rundt med kasteskåler på, slipper vi å måtte jevne selv i siloen. Nå er maskinen rengjort og presenningen lagt på. Det er viktig å få det lufttett med en gang en er ferdig for at det ikke skal gå varmgang i gresset. Blir det for varmt kan det rett og slett begynne å brenne. Selv om det ikke går så langt, blir gresset likevel forringet eller ødelagt. Plankene under er for at skålene ikke skal skjære hull i presenningen. Tannhjulet har fått seg en omgang smurning. Alltid godt å gjøre alt ferdig og klart til neste gangs bruk med èn gang. Tre armer står i spenn mot veggen. De blir løftet opp automatisk av vaiere etter hvert som det fylles opp med gress. Her er de tatt løs for rengjøring. Slik så det ut på utsiden før jeg gikk i gang med trykkluftblåsingen av kassetter og dører... ...og slik så det ut etterpå 🙂 Det tar ikke så mange minuttene ekstra å gjøre rent, men det blir så mye triveligere. Nå er vi godt fornøyd. Mye gress, og god kvalitet. Så får vi håpe at vi ikke har brukt opp alt finværet for sesongen, men at vi har litt i vente i de neste månedene også 🙂
I dag har vært en spesiell dag på garden. En særdeles underlig og uforklarlig hendelse har funnet sted. Jeg skulle ta meg en tur bort til sauene for å se etter at de hadde det bra og at alle var der. Å telle en flokk sauer med lam kan i seg selv være temmelig utfordrende, og det gikk en god stund før samme tall krystalliserte seg: 28! Men det skulle vært 29.... Far selv var borte!
Som den gode hyrde, la jeg ut på leting. Først en runde langs hele gjerdet for å sjekke om det var hull eller spor etter en rømning. Men neida - ingenting! Deretter var det å saumfare hele området for å se om han lå skadet eller død ett eller annet sted, men neida... Helt tomt.
Mystisk! Det var altså ingen steder han kunne ha kommet seg over gjerdet, men han var heller ikke noen steder. Tyveri?? Mange spor på kryss og tvers på bøen kunne tyde på at noe hadde spesielt hadde foregått der. Hjort? Eller bare spor etter at Olav hadde gått og dratt opp Høymoler? Merkelig... Da jeg kom til enden av strømgjerdet, la jeg merke til at endepålen stod i en litt spesiell stilling. Den stod ikke slik i bue i går. Et nytt tegn på at noen hadde vært og gjort noe? Jeg gikk bort til Olav for å diskutere saken. Han ble med tilbake, og da oppdaget vi begge at strømtråden som gikk over bøen og bort til strømapparatet i garasjen, lå i en helt feil retning. Vi fulgte tråden, vel vitende om at det trolig ventet oss et mindre hyggelig syn i det høye gresset. Og der lå han. Steindød, men fremdeles varm. Hadde vi bare kommet litt før... To underlige spørsmål meldte seg:
1. Hvor og hvordan har han kommet på bøen? Som dere kan se på det andre bildet, har vi en strømtråd som går over gjerdet for å sikre at de ikke skal hoppe over. Det var kanskje en liten halvmeter uten denne overtråden helt i hjørnet. Har han klart å hoppe over der? Lite sannsynlig, men forstår ikke at det kan være andre alternativ heller...
2. Hvordan har han klart å få hornet fast i strømtråden? Tråden var festet på høye pinner, så han kunne fint gått under den...
Vel, skjedd er skjedd og vi kan ikke gjøre noe med det. Vår produktive, småskumle og påpasselige flokkleder har altså avgått ved døden - på en heller ublid måte. Slikt gjør vondt. Selv om det bare er et dyr, så vil vi at de skal ha det godt så lenge de lever, og at de skal dø på en så rask og smertefri måte som mulig når den tid kommer. Seigpining av denne typen her unner vi ingen å oppleve!! Men dessverre skjer det av og til ting vi ikke kan forutse eller forhindre.
Helt borte blir han heldigvis ikke. Det fantastiske hornet har blitt hentet og skal få bli til veggpryd - om enn ikke i vår stue...
I dag var en av årets kjekkeste dager. Kalvene har endelig fått komme ut! Vi kjører 2-3 ut om gangen i denne transportkassen. De protesterer veldig på å bli dratt ut, og det må noen basketak til for å få dem til å lystre. Jeg har ofte tenkt når de styrer som verst, at hadde de bare visst hva godt de hadde i vente, så... Men neida. Alt som er nytt og ukjent er skummelt i starten. Slik er det vel med de fleste av oss også 🙂 Å se når de tar sine aller første skritt ute i frihet, er like kjekt hvert eneste år. Friskt gress, solskinn, steiner, bakker, trær, gjerde, grind.... Det er ufattelig mye som skal utforskes på en gang. Jeg tok en liten filmsnutt av de tre første kalvene. Den kan du se her.
Nå skal de få gå ute i over fire måneder. Får vi fint høstvær kommer de ikke inn igjen før i oktober. Vi går en fin tid i møte - for både to- og firbeinte skapninger. Og kanskje vi er flere som har godt av å våge oss ut i noe ukjent. Kanskje det faktisk er noe der ute som vil gjøre oss godt... Nyt solen!
...synger vi i en sang. Ja, gårsdagen ER virkelig forbi! Dagen vi har sett frem til og arbeidet for så lenge: Miriams konfirmasjon. Og alt var perfekt.
Seremonien i kirken, med ungdommene som kom frem for å stadfeste dåpspakten og vitne om at de ønsket å høre Jesus til. Husflidens Hus, som ligger helt nede mot fjorden ved Hillesvåg ullvarefabrikk, var et fantastisk sted å ha selve festen. ALT der var bare helt topp. Utenfor var det god både parkeringsplass og tumleplass. De som var litt lette på foten snek seg til å låne trampolinen i pausen. Det var heldigvis helt ok. Stor veranda med masse hagemøbler. Det var litt for mye vind til at vi kunne SITTE ute, men det var godt å få seg en frisketur ut innimellom - noe de fleste benyttet seg av. Inne var alt lyst, fint, praktisk og lettstelt. Prosjektor og internett fungerte som det skulle. Kjøkkenet kunne kanskje hatt noen kvadratmeter til, men det gikk bra. I hovedrommet hadde vi god plass til både bordstettingen, matbord og gavebord. Det er flere som har spurt meg hvordan jeg har laget bordkortene. Det har jeg vist på et innlegg tidligere. Du finner link til det her:
Vi hadde bestilt koldtbord fra Alver hotell. Det har vi gjort før også, og alltid har vi fått både fantastisk flott tillaget fat, veldig god, og rikelig mengde mat! Denne gangen var ikke noe unntak, - men jeg må si jeg har vært litt spent de siste ukene på om det ble opptrapping av hotellstreiken og at jeg dermed ville stå uten mat. Gode korvenninner hadde lovet å stille opp dersom det skulle skje, - noe vi heldigvis slapp!Kakebordet var en drøm! Den store marsipankaken var litt av et syn - og en NYTELSE for ganen!! Den var det søsteren min som stod for, og den skal få sitt eget innlegg når jeg har fått pusten tilbake. Vi forsøkte oss på noen familiebilder med fjorden i bakgrunnen, men det var litt for mye vindt til det. Dette var det eneste bilde hvor ikke alt flagret... For to år siden holdt Miriam en vakker tale til Maria. I går fikk hun gode ord tilbake, og noe av hovedbudskapet i begges taler var gleden over å være hverandres bestevenninner. Det har jeg ofte fått høre både på foreldremøter på skolene de har gått på, og som kommentarer fra både barn og voksne - at de undrer seg over at de er så gode venner selv om de er søsken. Dette gjør morshjertet ekstra glad. Kvelden før snakket jeg med to små tantebarn om hva som skulle skje, og min måte å formane dem til å oppføre seg pent på var følgende:
I morgen er det Miriam sin store dag, og det skal være en dag hun skal kunne se tilbake på meg glede. Tenk når hun er 92 år gammel og sitter på sykehjemmet og tenker tilbake på konfirmasjonsdagen sin. Tenk om hun midt i alle de gode minnene også har minner som at onkel Arvid ble sur da han så maten fordi det ikke var italiensk salat der, og så ropte han høyt så alle kunne høre: JEG VIL IKKE HA DENNE MATEN! Eller om bestemor satt og furtet på stolen sin fordi hun måtte ha kjole på seg. Hadde ikke det vært litt trist for Miriam?
Jo, det var de helt enige i. Og dagen ble virkelig slik at vi alle kan se tilbake på den med bare glede.
Det ble mange flotte høydepunkt utover dagen, med både taler, sang og opptreden. Tusen takk til alle som kom, og til alle som var med på gjøre dette til en slik fantastisk god og minnerik dag for oss alle.
Etter at snøen har forsvunnet og frosten har slept taket, står arbeidsoppgavene i kø og venter! Da er det viktig å kunne glede seg over den en faktisk FÅR gjort, og ikke bare bli matt av å se på alt annet som en også skulle ha gjort.
I fjor ble denne skråningen ryddet. Både trær og kratt ble saget ned. Veden ble kjørt bort, og de fleste greinene ble kuttet opp til flis. Det som ikke ble gjort da, har vi tatt ferdig nå. Som bildet viser, var det mye greiner igjen.Det er to måter å kvitte seg med dem på: 1 - Brenne dem! Vi fikk brent opp ganske mye mens det fremdeles var mulighet for det.Et trivelig arbeid. Det ble mørkt før de siste greinene hadde brent opp. Jeg ble litt for ivrig med å kaste halvbrente pinner lenger inn på bålet... Isposen måtte hentes.Slik så det ut dagen etter. På lørdag var hele familien engasjert i metode 2: Å kjøre dem bort.Alt rusket som lå igjen langs kanten ble plukket sammen, kastet på tilhengeren og kjørt bort. Nå har hele skråningen blitt ryddig og fin, og bøen er klar til neste prosjekt: møkk og gjødning.
Da var 1. april snart over for denne gang (kl. 22:50), og jeg kan røpe at innlegget nedenfor var årets aprilspøk fra meg. Gikk du på, eller fikk du deg en god latter?
I dag er avtalen i boks: Vi skal få låne 2 påfugler her på Myhr i hele april. Hvorfor? Jo nå skal du få høre: For to år siden ferierte vi i England, og som vanlig hadde vi et par netter på et sted hvor de drev med gårdsturisme. Der hadde de en liten flokk påfugler samen med sauene sine. "De beskytter de nyfødte lammene mot rev," var forklaringen. De ser på sauene som flokken sin, og dermed blir reven en inntrenger. Med sine brusende fjær og hissige fremtreden jager de morderen på flukt.
Noen bekjente av oss har påfugler. Vi diskuterte dette med dem en gang i vinter, og da jeg kontaktet dem igjen i dag fikk jeg løfte om å få ha dem til låns. Disse påfuglene har hatt sauer som sine nærmeste naboer, men ikke gått i flokk med dem, så det blir veldig spennende å se om de finner seg til rette sammen med sauene våre,- og de med dem. De siste årene har det vært alt for mange lam som har blitt tatt av rev her hos oss, så nå tenkte vi at det kunne være verdt å gjøre et forsøk.
Vi ønsker å komme i kontakt med andre som har erfaring med dette, så skriv gjerne en kommentar eller del videre om du kjenner noen som har forsøkt dette selv. For oss blir dette en ny og forhåpentligvis god erfaring.
En liten kattunge eller vakker valp kunne ikke vakt mer begeistring enn vesle Sebra. Hun er liten, vakker og hjelpeløs, og helt avhengig av oss tobente. Og slikt smelter en av! Uten tvil. Den første natten ble hun sperret inne i dusjen i 1. etasje, noe jeg angret på utover natten. "Det var bæ-bæ her, det var bæ, bæ der..." synger vi i en barnesang, og til slutt sa det bæ, bæ i hodet mitt selv om det ikke kom i form av hørbare lyder. Stress.
Mora hadde ikke tatt seg bryet med å slikke det tørt, så det fikk seg en et lite bad i vasken, med påfølgende føning etterpå. Mating med max to timers intervaller og maaaasse kos. I dag har hun vært med jentene ute på beite. Mens de arbeidet med veden, tok hun seg en blund under tilhengeren. En liten oppdagelsestur i hagen fikk hun også tatt. Lady er litt skeptisk enda. Hun liker seg ikke helt når hun kommer for nær. Da trekker hun seg unna - med lammet springende etter. Best å være i nærheten enn så lenge. En liten fotvask i vasken etterpå måtte til. Hun blir fort tørr. En lett massasje med håndklèet, så er hun tørr igjen. Ser du hvor fint hun smiler?
I dag har jeg kjøpt noe jeg ikke har kjøpt på mange år: Nemlig bleier!! De aller minste jeg kunne få tak i. Et lite hull til halen......og den passet perfekt! Sauer er flokkdyr. De trives ikke alene. Heller ikke vesle Sebra. Når hun blir forlatt, jamrer og skriker hun så sårt at vi ikke har hjerte til å gå ifra henne. Dette ble en praktisk og god løsning.Nå kan hun være der vi er uten å etterlate seg diverse på vegen. Men hvordan vi skal få henne tilbake til flokken om noen uker.... Det kan bli en utfordrende oppgave!
Da var årets første lam kommet på Myhr. Ikke mindre enn tre ørsmå nøst kom til verden i dag, - i regn og vind. Tre stykk på en liten villsau er minst èn for mye. Det er noen år siden vi har hatt kopplam nå, men da var vi altså i gang igjen. Husets yngre garde er svært begeistrert - for øyeblikket, vel å merke. Det gjenstår å se hvor lenge det varer. Må jo innrømme at små lam er noe av det vakreste som finnes.
Det er godt vi har råmelk i frysen fremdeles. Apetitten er det ikke noe å si på. Her går det unna.
En god favn å hvile seg litt i.
Og så en photoshoot runde...Noe av det kjekkeste med nye familiemedlem, er å finne navn. Vi endte opp med Sebra AnnaNas Yoghurt Myhr, - for enkelhetsskyld kalt Sebra. (Vårt forrige koppelam het Milly Bjørg Petra)
Den nye puten jeg fikk av mor for et par dager side, kommer godt med nå. Kanskje hun ikke blir så ensom....Tid for en liten lammeblund. Spørs om vi ikke må få tak i noen hundetruser til denne vesle skjønnheten. Kommer ikke til å bli så enkelt å lempe henne ut i boden de første dagene.
... solen skinner fra skyfri himmel og termometeret viser 12 grader. Da kan hagestolene hentes frem fra vinterlageret... og bålpannen fyres opp.Litt snø er ingen hinder for trivsel ute i solvarmen en vakker vinter/vårdag.Ble ikke så mye til overs til Lady denne gang. Hun måtte nøye seg med luktene etter pølsegildet 🙂Slike vakre dager tar vi gjerne imot mange av. Heldigvis viser YR gode prognoser for kommende uke. Nå er det på tide å komme seg ut av vinterdvalen folkens. Håper solstrålene fordeler seg til hele vårt langstrakte, vakre land. God helg 🙂
...er lukten av et nyfelt tre. Jeg blir ikke lei av å se på når Olav sager ned trær. For hver gang et tre faller, kjenner jeg kriblingen i magen. Jeg har enda til gode å prøve en motorsag selv, - skjønt jeg har tenkt på det siden jeg kom hit til gards, at det må jeg da få til. Vel, - noen gleder får en ha i vente...
Tenkte jeg kunne ta dere med på en liten hogst:
Det ser åpent ut nå, men når bladene kommer på, da blir det ganske tett på toppen der de tre trærne står. Ospa tar det meste av plassen, og må nå vike for bjørka og rognetreet.For å være sikker på at treet faller rett veg, blir det festet en kjetting til stammen......som deretter blir strammet opp med en vaier......festet til traktoren.
Så kan felleskåret skjæres ut. Det er et trekantet kutt i den retningen en vil at treet skal falle. Etterpå sages det fra den andre siden. Ser du godt etter, ser du en liten trekant på nede på høyre side. Den vises ikke så godt p.g.a. vinkelen jeg står og tar bilde fra.Og der var treet nede.Så var første del av jobben ferdig. Og nå kan jeg kjenne på den nyyyydelige lukten av ferskt tre. Litt av noen årringer dette her! Etterpå skal greinene kappes av.Kjetting og vaier blir festet til tuppen av stammen...Og vinsjet inn til traktoren, sammen med de andre stammene. Opp på beitet for videre oppdeling til ved.Så var det greinene da... Heldigvis har vi en god nabo med flisekutter, så det er fort og effektivt å få dem bort. Litt mer luftig og lett nå, og helt sikkert mye mindre blader å få bort til høsten igjen. Takk for følget, - og god helg 🙂
I dag har jeg gått til anskaffelse av digipost. Hva er det? Det er kort sagt en postkasse på nettet. I stedet for å få brev levert i postkassen, får du dem digitalt. Bilde under viser hvordan den kan se ut: Brevene ligger sortert. Avsendernavnet og dato står under konvolutten. Når du klikker på brevet lastes det inn, og teksten kommer opp.
Digipost kan åpnes på alle typer enheter.
Dette er en sikker tjeneste. Brev blir ikke borte undervegs, de kommer raskere frem, og det er portofritt. Særlig offentlige brev er greitt å ha samlet her, men du kan også sende og motta private brev. Når du mottar et brev blir du automatisk varslet på e-post. Du kan også velge å bli varslet på SMS.
Her ser du eksempler på brev du kan motta på digipost.
Innbokssiden er ryddig og oversiktlig. Du kan velge om du vil ha den vist slik som her eller som en liste.
Innboksen ser slik ut.
Når du åpner et brev, blir det vist slik som dette. I høyremargen vises alle valgene du kan gjøre med brevet.
Eksempelet er hentet på nettet.
Hvordan opprette digipost? Det er enkelt. Gå til denne siden: digipost.no
Klikk på "Registrer deg" Da kommer du til en side der du skriver inn e-postadresse, mobilnummer og oppretter et passord. I neste omgang må du bekrefte hvem du er med å logge deg inn med "Min ID." Når du senere skal logge deg inn, bruker du bare fødselsnummeret ditt og passordet. Spesiell sensitiv informasjon blir sendt slik at du må bruke "Min ID" for å åpne brevet. Du kan også selv velge at mottakeren skal bruke dette for å åpne brev du sender.
Trygg post med andre ord 🙂
Når du selv skal sende et brev, er det et eget søkerfelt du skriver navn eller adresse til mottakeren i. Dersom vedkommende har digipost, vil dette vises i et felt nedenfor som du da bare klikker på. Det er dermed veldig enkelt å søke opp både privatpersoner og bedrifter.
På denne siden finner du svar på de fleste spørsmål:
Julekortene vil jeg svært gjerne få tilsendt i posten enda, men mye annet er helt greitt å få digitalt. Mindre papir å måtte ta vare på selv, noe som passer meg utmerket. Registrer deg du også, og send meg gjerne en liten hilsen etterpå 🙂
I dag har jeg hatt en tung dag. Fryktelig tung. Deprimerende! Nå har jeg satt meg til tastaturet for å skrive ut frustrasjonen min. Kanskje er det andre som også kan kjenne seg igjen i noe av dette...
Jeg var hos legen i dag. "Hvordan har du det?" spurte hun. "Jeg er fremdeles veldig trett," svarte jeg. "Trett hele tiden. Men selv om jeg er så trett at jeg stuper i seng klokka ti om kvelden, får jeg ikke sove. I det jeg holder på å sovne får jeg ofte en lys idè, eller jeg kommer på noe jeg burde har gjort eller kanskje har glemt - samtidig som jeg får skikkelig hjertebank. Dette skjer gjerne både to og tre ganger før jeg sovner, og da er klokken passert langt på natt. Som regel er det positive ting som holder meg våken; Tanker om en bok jeg har lyst til å skrive, - et matteopplegg jeg har lyst å gjøre med elevene mine eller noe annet i den duren. Når jeg så våkner føler jeg at både kropp og sinn er helt utslitt. Det er så slitsomt å ikke våkne uthvilt, selv når jeg sover godt."
Jeg fortalte om jobben min. Jeg trives som lærer. Selv om det er travelt, er dagene fylt med glede. Hjemme er jeg med litt på gårdsarbeidet, men ikke så mye. Det er mest i onnene. Småting innimellom er jeg jo med på, men for det meste er dette mannens domene. Ellers er det vanlige ting som opptar meg: husarbeid, matlaging, kjøring på barn, være med litt her og litt der på ting som skjer i bygden, og å skrive. Skrivingen er mitt friminuttsyssel.
Det selvfølgelige spørsmålet "Hvor lenge har du vært trett," var vanskelig å svare på. Jeg husker at jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke høstferien til å lade opp batteriene på, men den ble alt for travelt. Jeg gledet meg til juleferien, og tenkte at da skulle jeg få slappet av og ta livet med ro, men selv etter en hyggelig OG rolig juleferie, var ikke kreftene på plass igjen. Den siste tiden på jobb, var jeg så trett at når det var tid for lunch ville jeg helst låse meg inne på do og legge meg ned på gulvet der for å få en liten hvil. Der ville jeg fått fred... Jeg gjorde det ikke, men lengselen etter hvile ble mer og mer påtrengende.
Jeg er lykkelig og har et godt liv. En blir IKKE syk av det! For jeg er ikke syk, jeg er bare trett! Blodprøver viser at jeg har D-vitaminmangel og litt lite jern. Akkurat den biten er det enkelt å gjøre noe med. Men de er nok bare brikker i puslespillet, - ikke hele bildet.
Det ble en ganske lang prat der på legekontoret. En prat som det er vanskelig å fordøye. Oppsummert var budskapet:
Noe av det viktigste jeg må gjøre er å erkjenne at jeg faktisk ER syk. Bare å skrive det føles helt feil. Det er to måter å være syk på: synlig syk, eller psykisk syk. En er syk når en har brukket foten, ligger med influensa eller omgangssyke, har fått kreft, er psykisk syk på ett eller annet vis, eller har møtt veggen. I mitt hode handler det "å møte veggen" om å være i psykisk ubalanse. At en for eksempel er deprimert. Jeg er ikke deprimert. Ikke tungsindig engang. Jeg har bare hodet stappfullt av tanker og idèer om tusen ting.
Men altså: Jeg er syk. (nei, nei, nei og atter nei!!) ... og når jeg har erkjent det, vil det være lettere å akseptere situasjonen, noe som igjen vil føre til at jeg lettere vil kunne klatre oppover på stigen igjen.
Gjør det du klarer med god samvittighet. Dette kommer til å bli en stor utfordring for meg. For hver ting jeg gjør her hjemme, om det er å tørke støv, vaske klær, mate dyrene eller arbeide med noe på pc-en, så tenker jeg som så: "Klarer du dette, så klarer du også å være på jobb." Selv om jeg er trett, og det ofte føles som om kroppen er en potetsekk jeg sleper rundt på, så er jeg absolutt ikke sengeliggende. Særlig er det godt å få gjøre noe litt fysisk innimellom: gå seg en tur, stable ved, måke snø utenfor dørene o.l.. Og med en gang jeg gjør noe slikt kommer TKM (Tanke Kjendisen Min): "Klarer du dette, klarer du å gå på jobb."
Å være hjemme, og å GJØRE noe med god samvittighet.... Vel...
Gjør det du har lyst til å gjøre og kutt ut alt som tapper deg for energi. Enda en uoverstigelig utfordring. Jeg har jo lyst til så mye! Ufattelig mye. Hele tiden! Prosjekter både her og der, og alt er jo kjekt! Skal jeg følge den oppfordringen vil jeg i alle fall bli syk av å være sykemeldt 😉
Kanskje jeg heller skal lage meg en liste over alt jeg har lyst til å gjøre, og sette kryss over alt som kan vente, - og så prøve å kutte dem ut i hodet mitt også... Det skal ikke være enkelt.
Og så det vanskeligste av alt: Vær innstilt på at det tar tid. Ikke bare en eller to uker. Kanskje noen måneder. Her sank hjertet ned i magen på meg. Jeg er jo aldri syk. En dag eller to med halsbetennelse om høsten kanskje, men ellers ikke. Ellers holder en paracet en gang i mellom hjulene i gang. Jeg er et arbeidsmenneske! Jeg har ikke tid! Hva med alt som skulle vært gjort? Foreldremøte, samtaler, planlegging... Heldigvis vet jeg at klassen min har fått dyktige vikarer som jeg vet vil gjøre en god jobb. Likevel...
Jeg tar meg i å minnes noe mormor sa til meg: Dersom du tror du er uunnværlig da skal du gjøre dette: Stikk en finger ned i et glass med vann. Dra den så opp og se etter hvor hullet ble av. Vannstanden går et lite hakk ned, men det blir ikke noe hull. Ergo: Du er ikke uunnværlig! Heller ikke jeg. Om jobben ikke blir gjort akkurat slik som jeg ville ha gjort den, og om alt ikke blir fulgt opp på samme måte, - så vil den bli gjort. Og jeg vet også at den vil bli gjort på en god måte. Likevel er det vanskelig å gi slipp.
Det er jammen ikke mye annet som er mer utmattende enn å måtte erkjenne sannheten om seg selv. Hver uke lager vi planer til elevene der vi også skriver hva som er målet i de enkelte fagene. Det kan for eksempel være: "Jeg kan sette navn på ulike geometriske figurer." Lett som bare det. For meg ja, men kanskje ikke like enkelt for alle ti- og elleveåringer. Jeg tenker at jeg nå skal få erfare selv hvor vanskelig det kan være å nå et mål. Mål som for andre kan virke latterlig enkle, men som jeg vet vil koste meg mye:
Erkjenne at jeg ER syk.
Skru ned aktivitetsnivået i hodet.
Være fri til å glede meg over det jeg klarer å gjøre hjemme.
Akkurat nå lurer jeg på om jeg er litt deprimert likevel....
At det er mye varme i ved, det er helt sikkert, men hvor mye varmer den egentlig? Kanskje varmer den mer før den havner på bålet? Se bare her?
gang: Når treet skal sages ned.
gang: Når treet skal på vinsjen og fraktes til opplagringsplassen.
gang: Når treet skal kappes 1. gang (ca 60cm)
gang: Når kappbitene skal kløyves.
gang: Når veden skal på tilhengeren for å fraktes til tørkeplassen.
gang: Når veden skal stables for å tørkes.
gang: Når veden skal på tilhengeren for å kjøres hjem.
gang: Når veden skal kappes 2. gang (30cm).
gang: Når veden skal samles i sekker.
gang: Når sekkene skal bæres inn.
og så til slutt:
11. gang: Når veden brenner.
I dag har har den varmet fra 7. - 11. punkt her hos oss. Helt ærlig så er det nok mannen som fikk mest del i den varmen, - skjønt det varmet også meg å se ham i aksjon 🙂
Vi har heldigvis mye ved å ta av. For tiden går det i tørr og fin furuved som ble hugget for tre år siden. Det skal ikke mange kubbene til før hele huset blir varmt av disse. Denne vedkløyveren laget Olav selv da han gikk på videregående. Fremdeles er den i aksjon. Tett i tett, - både inne og ute. Vi har så det holder en stund nå ja. Godt med et redskapshus til å sette alt inn i om vinteren. Sparer mye på redskapene på å få ha dem under tak når de ikke er i bruk. Årets hogst ligger på beite. Barken er god mat for sauene nå. Her står de litt fornærmet og ser på meg ved siden av jakthytta. De tenkte nok at jeg skulle ha med noe godt til dem, men det hadde de fått tidligere i dag av Olav.Denne var ikke helt enkel å forstå seg på...Avslørt! Ikke vanskelig å forstå hvem som har gått og lusket her.Bark fra gran, furu og hegg liker de godt, men......bjørka får ligge i fred. Den rører de ikke. Her er veden kommet på tilhengeren, og er klar for å fraktes hjem til neste kapping.Vått er flott det også...Alltid kjekt å nyte utsikten over garden og bygda. Veden ble tippet i løa. Der ble den kappet på nytt. Ikea har mye nyttig, - som disse sekkene. Vi fyller de med ved, og kjører 10 slike poser hjem om gangen. Der blir de stablet opp i kjellerhalsen, og er da lette å ta med seg inn til fyrrommet.
Slik ser kammeret vårt ut. Denne ovnen klarer altså å varme opp tre etasjer! Det er hull i gulvet opp til stuen, med en rist i, der varmen kommer opp. Dessuten står kjellerdøren på gløtt slik at varmen får komme ut i gangen og helt opp til loftet. Fungerer helt supert. Dessuten er det veldig greitt å slippe alt rotet i stua. Her nede er det ikke så farlig om det flyter litt innimellom...
Her har den begynt på sin siste oppgave i denne omgang. Til våren blir de siste restene brukt til å gjødsle hagebuskene med.
At det er mye varme i ved, det er helt sikkert, men hvor mye varmer den egentlig? Kanskje varmer den mer før den havner på bålet? Se bare her?
gang: Når treet skal sages ned.
gang: Når treet skal på vinsjen og fraktes til opplagringsplassen.
gang: Når treet skal kappes 1. gang (ca 60cm)
gang: Når kappbitene skal kløyves.
gang: Når veden skal på tilhengeren for å fraktes til tørkeplassen.
gang: Når veden skal stables for å tørkes.
gang: Når veden skal på tilhengeren for å kjøres hjem.
gang: Når veden skal kappes 2. gang (30cm).
gang: Når veden skal samles i sekker.
gang: Når sekkene skal bæres inn.
og så til slutt:
11. gang: Når veden brenner.
I dag har har den varmet fra 7. - 11. punkt her hos oss. Helt ærlig så er det nok mannen som fikk mest del i den varmen, - skjønt det varmet også meg å se ham i aksjon 🙂
Vi har heldigvis mye ved å ta av. For tiden går det i tørr og fin furuved som ble hugget for tre år siden. Det skal ikke mange kubbene til før hele huset blir varmt av disse. Denne vedkløyveren laget Olav selv da han gikk på videregående. Fremdeles er den i aksjon. Tett i tett, - både inne og ute. Vi har så det holder en stund nå ja. Godt med et redskapshus til å sette alt inn i om vinteren. Sparer mye på redskapene på å få ha dem under tak når de ikke er i bruk. Årets hogst ligger på beite. Barken er god mat for sauene nå. Her står de litt fornærmet og ser på meg ved siden av jakthytta. De tenkte nok at jeg skulle ha med noe godt til dem, men det hadde de fått tidligere i dag av Olav.Denne var ikke helt enkel å forstå seg på... Avslørt! Ikke vanskelig å forstå hvem som har gått og lusket her.Bark fra gran, furu og hegg liker de godt, men......bjørka får ligge i fred. Den rører de ikke. Her er veden kommet på tilhengeren, og er klar for å fraktes hjem til neste kapping.Vått er flott det også...Alltid kjekt å nyte utsikten over garden og bygda. Veden ble tippet i løa. Der ble den kappet på nytt. Ikea har mye nyttig, - som disse sekkene. Vi fyller de med ved, og kjører 10 slike poser hjem om gangen. Der blir de stablet opp i kjellerhalsen, og er da lette å ta med seg inn til fyrrommet.
Slik ser kammeret vårt ut. Denne ovnen klarer altså å varme opp tre etasjer! Det er hull i gulvet opp til stuen, med en rist i, der varmen kommer opp. Dessuten står kjellerdøren på gløtt slik at varmen får komme ut i gangen og helt opp til loftet. Fungerer helt supert. Dessuten er det veldig greitt å slippe alt rotet i stua. Her nede er det ikke så farlig om det flyter litt innimellom...
Her har den begynt på sin siste oppgave i denne omgang. Til våren blir de siste restene brukt til å gjødsle hagebuskene med.
Bildet er lånt 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.