1. Lysbehandling. Jeg har hatt ganske store problem med tykk, tørr og sprukken hud i hendene, og særlig det siste halvåret. Det er stort sett åpne sår hele tiden, særlig i tommelgropen. Jeg har forsøkt kortisonsalve, men uten varig resultat. For en tid siden var jeg hos lege igjen, og ble henvist til hudspesialist. Det tok bare et par dager før jeg fikk melding om time, men den var nesten tre måneder frem i tid. Etter tips, ringte jeg til hudpoliklinikken og spurte om å få stå på avbestilligsliste. Det var lurt, for bare to dager etter ble jeg oppringt med beskjed om ledig time. FANTASTISK! Hudspesialisten brukte få minutter på å fastslå lys- og kortisonbehandling, så nå sitter jeg med hendene på et slags solarimuspanel tre ganger i uken, smører meg med kortison og fet hudkrem om kvelden, og sover med engangshansker på hendene. I dag fikk jeg min andre behandling, og har troen på at dette skal gå bra!

2. På min veg videre i dag, rakk jeg et stopp innom hos Vivian og Øyvind for å levere et par Ambrosiabrød, og selvfølgelig måtte jeg da også innom å se valpene. De var helt hjerteknusende skjønne. Jeg har bestemt meg for å ikke han hund. Å passe Saga, Maria og Sveinungs hund, er nok. Men du verden så lyst jeg får på et slikt lite nurk. Den spettete gråbrune falt jeg helt for. Stor og lubben som han er, gav jeg ham navnet Broiler. Syntes det var et godt passende navn 😊.

3. Miriam ringte og fortalte at bestevenninnen hadde forlovet seg, og jeg fikk gleden av å kjøpe blomst og levere på døren. Det er kanskje et litt slitt uttrykk, men godt likevel: «Det er så kjekt når ungdommene finner hverandre.» Jeg synes i alle fall at det er kjekt. Blomst ble kjøpt, og Miriam var med på face-time under overlevering. Både blomstene, (og Ambrosiabrødet også - tro jeg) vakte stor begeistring. Veldig kjekt for mammo å få være overleverer. Og gratulerer sååååå masse!

4. I snart ett år har jeg vært en del av Frivilligteamet på Haukeland, og det er bare noe av det aller kjekkeste jeg har vært med på.

Frivilligtjenesten er med både på Skadepoliklinikken, Leketerapien i de nye Glassblokkene, og på Nordnestunet, men jeg er med i gjengen på Sentralblokka. Der står vi nede i foajeen og hjelper pasienter til å finne frem til rett plass. I stedet for bare å forklare vegen, følger vi dem helt frem. Vi hjelper også polikliniske pasienter som skal fra en avdeling til en annen. Innlagte pasienter tar portørene seg av, så vi blander oss ikke inn i deres arbeid, men vi hjelper innlagte pasienter med å komme seg til røykerom, til kiosken, eller vi kan handle for dem på butikken. Det hender også at noen ønsker en å snakke litt med en av oss, og da tar vi oss tid til det. I høst ble vi av Bergens Tidene kåret til Bergens Beste Hverdagshelt, og det er vi skikkelig krye av!

Her sammen med to av de gøyale, sprudlende sykehusklovnene.

På Haukeland er det ikke forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo. For oss er alle like, og alle får den hjelpen de trenger. I dag var det ekstra kjekt, for julelysene kom opp, og et fire meters høyt juletre ble plassert i foajeen. Gøy å se på.

5. I stedet for å lage masse julekaker, har jeg avtalt litt julekakebytting med ulike venner. På den måten får jeg litt av ulike sorter i stedet for store porsjoner, noe som passer meg helt utmerket. I dag overleverte jeg et par Ambrosiabrød til en av de andre frivillige medarbeiderne, og fikk denne skatten tilbake:

6. I kveld var det juleavslutning med Kyrkjeklubben i Knarvik, - en klubb for de med utvikligshemning av ulik slag. I dag fikk alle være med å spille juleevangeliet. En gjeng var hyrder, en flokk var engler, Josef og Maria, de tre vise menn og ulike vertshuseiere var også med i spillet, og alle gikk inn i oppgavene med stor glede og iver. Er det noe jeg er glad for å få være med på, så må det være å delta med denne gjengen her. De er så ekte på alle måter.

Ja, i dag har vært en skikkelig gledesdag. Slike dager er så gode, og det er så godt å vite at de også kommer innimellom. Slike dager hvor en bare går fra en glede til en annen. Fordi dagen i dag har væt god, har jeg håp om at også morgendagen kan bli det. Og på de tunge dagene er det også slik; at vissheten om at de gode dagene stadig vil dukke opp, gir meg håp for morgendagen. Så nå skal jeg gå til ro for natten, med godt håp for i morgen. Det håper jeg du også kan.

⁴ Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! ⁵ La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær! ⁶ Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. ⁷ Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. ⁸ For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det! ⁹ Det som dere også har lært og tatt imot og hørt og sett hos meg, gjør det! Og fredens Gud skal være med dere.
Paulus’ brev til filipperne 4:4-9

Nå er jeg på Centro Sarepta igjen, - i to herlige, varme uker. En ting som er veldig spennende her, er alle de gamle, ærverdige møblene. Hvor gamle de er har jeg ikke helt fått rede på, men de har stått igjen etter forrige eier, og sikkert før den tid også. I matsalen er det en serie med solide, rikt utsmykkede skjenker og skap. Hver gang jeg hviler øynene på ett av dem, oppdager jeg en ny vakker detalj.

Men som med så mange ting i livet, bærer også de preg av både slitasje, elde, og dessverre også av hærverk. Daglig bruk gjennom flere tiår, har mange steder slitt ned malingen. Særlig på kantene. Og bordflatene har fått mange små sår, riper og hakk. Noen steder er skadene så dominerende, at det er det som suger oppmerksomheten til seg, og det er umulig å ikke legge merke til det.

På hovedbordet i matsalen her en freidig person en gang risset inn en A. En som har hatt behov for å markere seg. En som har villet sette spor etter seg for fremtiden. En som har villet si: Se; her var jeg!

På grunn av denne skaden, har bordet i lange tider vært dekket med voksduk. Bordet er så flott, at det er helt feil at det skal dekkes til, men med denne selvlysende, innrissede bokstaven har det vært mest fristende å bare legge noe over.

Da jeg kom hit denne gangen, viste det seg etter at jeg ble kjent med ukens forkynner, at han var utdannet malermester, og tidligere hadde jobbet mange år som maler. Jeg spurte ham om dette var noe han kunne gjøre noe med, og da vi senere skulle på en liten handletur, fant han små malingstuber med ulike farger som vi kjøpte med oss for å forsøke å rette på skadene.

Med øye for de små nyansene, og med stødig hånd, blandet han sammen ulike bruntoner, litt gult, og ørlite rødt, og fant akkurat de fargene som passet til møblene. Noen steder mørke toner, noen steder lysere. Med en liten pensel, og øvet hånd, ble flekk etter flekk dekket til.

Jeg syntes det var både spennende og fascinerende å få se på. Noen flekker ble helt borte, og noen ble mindre synlige. Noen steder var det store områder som hadde blitt avskallet og som fikk nytt liv. Her ser du et eksempel på før og etter. Nå fremstår skapet igjen som et mer helhetlig og komplett møbel.

Den store A-en var vanskeligere å skjule. Den var risset inn i selve treverket. Flere ganger ble malingen lagt på og tørket av igjen. Mesteren ble ikke fornøyd. Til sist ble vi likevel enige om at vi måtte sette strek. Det ble som det ble. Langt mindre synlig, men ikke perfekt. Nå suger den ikke lenger til seg all oppmerksomheten, men arret er likevel synlig. På avstand sees det bare utydelig at det er noe der som ikke stemmer helt. På nært hold vises det bedre, men de fleste vil ikke gå med falkeblikk for å studere den lenger.

Det er flere mørke flekker på bordet, så selv om denne skiller seg litt mer ut enn de andre, glir den likevel inn som en del av helheten.

Også livet mitt er fullt av ulike merker etter både slitasje, elde og hærverk. Små sår og riper er det over alt. Slik er det for oss alle som har levd noen år. Men det er også merker som er risset dypere inn. Jeg har heldigvis også en mester i mitt liv. En som kommer med ulike tuber, og som med øvet blikk og stødig hånd, blander og mikser og dekker til.

Fargepalletten i den store Mesterens hånd består av både familie, gode venner og dyktige fagfolk. Men den viktigste kuløren er Guds eget ord. Med sin legende pensel, bruker han alle disse hjelpemidlene til å mildne og lege både små og store skader. Noen merker vi jeg alltid bære med meg - her i livet, men under disse dyktige hendene får livet mitt også en ny verdi.

Av alle gleder jeg har, er dette like fullt den største: At jeg får høre Mesteren Jesus til, og at jeg får være i hans kyndige hender med livet mitt.

Mitt ønske for deg er at han også må få være din. Jeg kan garantere deg: Det finnes ikke noe bedre!

Bli gjerne medlem av fb-gruppen min som du finner her:

Bondekone | Facebook

Det er godt å ha et sted å høre til. En plass der en vet at en er ønsket, og at en har en plass å fylle. Det har jeg heldigvis hjemme hos meg selv. Der har jeg en mann som er glad i meg, og jeg har mange oppgaver i hverdagen som er mine. Ja, det er godt å høre til i sitt eget hjem. Men jeg er så heldig at jeg har fått ett sted til hvor jeg kjenner at jeg hører til. Og det er der hvor jeg er nå:

På Centro Sarepta i Spania.

https://www.centrosarepta.no/

I dagene som kommer vil jeg ta deg med hit for å vise frem og fortelle deg litt om hva Centro Sarepta er, hva stedet betyr for meg, og hvilke muligheter som finns her. Jeg håper det kan skape en nysgjerrighet hos deg til å finne ut mer. For her er det mulig for flere enn meg å kjenne seg hjemme.

Centro Sarepta er et Bibel- og misjonssenter ca 50km nordøst for Alicante. Med unntak av noen få uker, har de bibelundervisning her hver formiddag fra begynnelsen av september, til begynnelsen av juni. Mange tenker nok at bibelskole er noe som bare er for ungdommer, og at de da må gå der hele året. Slik er det ikke her.

Det er en nedre aldersgrense på 18år dersom en vil delta på et helt semester, men ingen øvre aldersgrense. Her er det mulig å komme for en uke eller to, en langhelg, eller også bare komme innom på enkeltdager. Det er både noen som er fast ansatt her på huset som har undervisningen, og noen som kommer hit for kortere perioder. Dermed blir det en god allsidighet i bibeltimene.

På hjemmesiden deres kan du finne mer informasjon om bibelkusene.  https://www.centrosarepta.no/bibelskole/om-bibelkursene/undervisningen/

«Overbevist om at frelsen er ved tro og ikke ved gjerninger, ønsker vi at undervisningen skal peke på Jesus Kristus og hans verk alene som eneste vei til fred med Gud. Det er et inderlig ønske at Bibelen skal bli ei åpen og umistelig bok i den enkeltes liv, og at all undervisning skal skape kjennskap, kjærlighet og tillit til Bibelen. Vi vil at all undervisning kan være med å lede den enkelte inn i et frimodig, avklart og personlig forhold til Gud.» (Sitatet er hentet fra linken over.)

Da jeg kom ut av flyet midt på dagen i dag, var det 27 herlige grader som møtte meg. Senteret ordner alltid med transport fra flyplassen og helt til døren, så det er ikke noe stress. Det var bare å sette seg inn, og nyte opplevelsen av å kjøre gjennom et annet landskap enn det en gjør til vanlig. Fjell, åser, små og store byer, havet, palmer, frukthager…. Herlig!

På Sarepta ble jeg tatt imot med både smil og klem og gode ord. To ektepar fra Sverige, er for tiden husets gjester. Jeg fikk hilst på dem, og vi fikk noen hyggelige stunder sammen ut over dagen.

En dukkert i stedets eget basseng ble det også tid til. Litt varmere her enn de ti gradene vi plasket rundt i Osterfjorden i på mandag. Må innrømme at dette kjennes litt bedre.

Nå lakker det mot kveld, og jeg skal snart innta horisonttalen. Hva jeg ellers skal gjøre her skal jeg fortelle mer om senere. Takk for følget så langt, og god natt til deg kjære leser.  

Jeg liker å jobbe med tall. I tallenes verden er det system og orden, og hver oppgave har ett bestemt svar. Hvor umulig og vrien den enn kan synes å være, leder den likevel frem mot en løsning. De fire regneartene klarer de fleste av oss, men brøk, lignelser med flere ukjente faktorer, målinger i både tid og rom, fysikk og kjemi, kan få de flinkeste til å vri seg i stolen. Det er mye som kan undersøkes, studeres og læres, - og som har et svar.

Det er noe tilfredsstillende med det å jobbe med en vanskelig oppgave, med å kjenne på utfordringen når det butter imot, men da å stå på og å komme frem til oppdagelsen som leder mot målet. Når jeg har jobbet meg gjennom en sudoku oppgave på ekstpertnivå, gir det meg en følelse av både mestring og lykke når den er fullendt. Selv om hver rute er full av små tall og overstrykninger, - står rett tall tydelig fremhevet og viser seg frem til sist.

Og så da? Ja, da er det bare å bla om til neste oppgave.

Jeg skulle ofte ønske at livet også var slik. Store oppgaver og utfordringer er til å tåle når en vet at de går mot en løsning. Studentene vet at det bare er for en tid de må lese, skrive og besvare oppgaver og eksamener. Så er de ferdig, og yrkeslivet venter. I arbeidslivet kan oppgavene og utfordringene være både krevende og store, men stort sett får de også en løsning. Tannlegen fikser tenner. Kirurgen opererer. Læreren underviser. Bonden sår og høster, skjønt alt med sine egne gleder, og sitt eget besvær.

Jeg fikk meg en viktig lærdom da jeg i slutten av tyveårene jobbet som inspektør på en ungdomsskole. En av de første oppgavene jeg fikk, var å fordele friminuttsvaktene på lærere og assistenter. Dette jobbet jeg med uken før resten av staben kom tilbake etter sommerferien. Jeg gjorde mitt beste for å gjøre fordelingen så rettferdig som mulig, og å gi alle vakter på de tidene som skulle passe den enkelte best. Ja, jeg la meg virkelig i selen for å gjøre det slik at alle skulle bli fornøyde.

Det var bare èn ting jeg ikke hadde tatt med i beregningen, og det var at noen kunne ha andre tanker om hva som var best enn det jeg selv hadde. JEG tenkte at når du gikk fra en undervisningstime og skulle ha fritime etterpå, da var det naturlig å ha vakt etter denne timen, slik at du ikke måtte haste fra friminutt og inn til ny time. De fleste var fornøyd med vaktene de var satt opp på, men det kom et par stykker til meg i etterkant som absolutt ikke likte denne løsningen. Det forunderlige var at de ordla seg slik at det var helt uforståelig for dem at jeg hadde sett på dette som en god løsning, og ikke forstod at det var mye bedre å få ha vakt mellom timene de hadde undervisning i, slik at det ikke gikk ut over tiden de hadde til disposisjon når de hadde fritimer.

For meg var dette i utgangspunktet enkelt matematikk:

Undervisning, – Vakt, – fritime = Beste løsning.

Men så kom det altså noen og roter det til med denne løsningen:

Undervisning, - Vakt, - Undervisning = Beste løsning.

Det er mange år siden nå, - noe som betyr at jeg begynner å bli godt voksen… Men når jeg kommer i situasjoner hvor jeg må ta valg som påvirker andre mennesker, da dukker ofte denne erfaringen opp igjen i minnet mitt. Jeg skulle så inderlig ønske at det var mulig å ta valg som ble rett for alle involverte parter, i alle ting, - alltid, - men slik er ikke livet. Det er ikke mulig å få til. Hva skal en da velge? Og hvordan kan en vite hvem en velger det gode for, og hvem som kommer dårligst ut?

Jeg synes livet, med sine mange valg, er vanskelig. Oppgaver uten fasit, er krevende å forholde seg til. Men jeg har funnet noen gode metoder som hjelper meg, og den aller beste, er Guds ord. På samme måte som i tallenes verden, er også den full av orden og system. Der får alle spørsmål sitt svar, og løsningen bak erlikstegnet, har alltid noe med Jesus å gjøre. Jesu død, Jesu frelsesverk, Jesu oppstandelse, Jesu nåde, kjærlighet og fred…

Det kan starte med et spørsmål, deretter kommer det en lang og uforståelig ligning imellom, - gjerne med mange ukjente faktorer, og så svaret til slutt. Alt det vanskelig i midten, det mellom spørsmål og svar, kan trøble til livet mange ganger, men når jeg retter blikket mot svaret, da er det – som vi sier på Jærsk: Vannari med alt det andre! Om hele tavlen fylles, og mer til, med både x-er og y-er og alle slags rare kruseduller og tegn, så får det bare stå som det står. Jeg ser bare det som kommer etter =, og der står det:

Min nåde er nok for deg.

I denne vesle sangen har forfatteren Christian Richards fanget en bit av Bibelens herlige orden:

Du som freden meg forkynner,

Du en frelser, jeg en synder.

Du med amen, jeg med bønn.

Du med nåden, jeg med skammen,

Å, hvor vi dog passer sammen,

Du Guds Salvede, Guds sønn.

Det er godt å få være på lag med han som sitter med fasiten, og faktisk har svar på alle tilsynelatende uforklarlige og uoppklarlige oppgaver vi må leve oss gjennom.

Alle takk, ære og pris til Ham!

Jeg liker å tenke om meg selv at jeg er ganske sterk. Jeg er utholdende på turer, og jeg jobber ganske lett med ulikt arbeid på garden som det må brukes litt muskler på. Dermed tenker jeg at formen min er helt ok. I alle fall så god at jeg ikke trenger å gå på trening.

Trening er et særdeles negativt ladet ord for meg. Trening er for en spesiell gruppe mennesker som jeg ikke har behov for å identifisere meg med i det hele tatt. Mange av vennene mine går på treningsstudio, eller er med på ulike former for gruppetrening. Jeg hører på at de forteller om det, men uansett hvor stor begeistring de uttrykker, tenker jeg i mitt stille sinn: Stakkars deg!

For det første, misliker jeg sterkt å anstrenge meg slik at jeg får puls. Det synes jeg er direkte ubehagelig. Trening og puls er synonymer, og dermed i seg selv nok til å få meg til å frastå. For det andre gir det ikke mening i seg selv. Å gå tur i fjellet gir mening. Det gir en opplevelse. Å stå i siloen gir mening. Det gir mat til dyrene. Men å bare trene for å trene er i mitt hode bortkastet tid. Det må gi en mening, og den ser jeg ikke helt i dette.

Vel,... slik tenkte jeg inntil nylig.

En venninne utfordret meg, og inviterte meg med på trening i det nedlagte skolehuset på Stranda. Jeg har vært èn gang på spinning i hele mitt liv, og dermed kunnet krysse av på at jeg har opplevd det. Jeg tenkte jeg kunne bli med èn gang på dette også, slik at jeg kunne få et kryss til i "Dette har jeg opplevd" kalenderen min.

Jeg rullet sammen treningsmatten til mannen, lette frem mine godt nedstøvete joggesko, fant frem en bortgjemt treningstights, og kledde meg opp etter forventet kleskode for anledningen. Og så for jeg av sted, uten helt å vite hva jeg gikk til.

Den første oppturen var bilturen inn dit. I godt lag med tre andre, som alle var i lystig humør, ble det en hyggelig opplevelse. Jeg har aldri før vært inne i dette lokalet. Det ble opptur nummer to. Det var mange fine detaljer å legge merke til allerede etter første skritt innenfor døren.

Den mest spesielle opplevelsen var likevel selve treningen. Jeg hadde ikke forestilt meg noe spesielt, men jeg var over hodet ikke forberedt på at det skulle være kjekt, men det var det. Rett og slett!! Kan du tenke deg? Trening kan rett og slett være gøy!

Instruktøren er utdannet gymlærer, men arbeider for tiden med rehabilitering av hjerte- og lungesyke. Det var tydelig at hun kunne faget sitt. En tydelig leder, med mye humor og sjarm. Og så viste hun hele tiden hvordan de ulike øvelsene kunne gjøres med ulik vanskelighetsgrad. "Vil du gjøre det litt tyngre for deg selv, kan du gjøre slik... Og vil du ha det litt enklere, kan du gjøre slik..." Og så kjører vi på hver og en på sin egen måte og i sitt eget tempo, samtidig som det oppleves som vi er en helhetlig gruppe. Fascinerende!

På noen av øvelsene får jeg fullstendig hakeslepp. Jeg ligger på magen, og skal løfte diagonalt arm og fot, og det er så vidt jeg kommer et par centimeter opp fra bakken. Var det ikke jeg som var ganske sterk? Hvorfor i all verden vil verken fot eller arm gå lengre opp? En skummel oppdagelse, og litt flaut for stoltheten min. Jeg kikker litt til begge sider for å se om de andre har oppdaget hvor svak jeg er, men ser til min lettelse at alle har nok med seg selv. Jeg trenger ikke å prestere over evne. Mitt tempo, og mitt utgangspunkt er ok for alle rundt meg, og da kan det like godt være det for meg selv også!

Nå har jeg vært der tre ganger, og sørger over at jeg må vente til over jul før det blir en ny mulighet. Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv. At det å gå så langt ut av min egen komfortsone skulle vise seg at jeg IKKE gikk UT av den, men INN i den! At det å trene på denne måten, ikke bare handlet om å få opp pulsen (jeg la faktisk ikke merke til at den gikk opp en gang - selv om den nok gjorde det), men om å styrke kroppen SAMTIDIG som en har det gøy.

Taket var dekket av hvite, tynne gardiner, med lyslenker på kryss og tvers. Jeg tror ikke det er så mange som ligger innendørs og trener muskler mens de ser opp på en lysende stjernehimmel. Også en ekstra glede.

Jeg tror mange ikke kristne tenker slik som jeg gjorde om trening, om det å være kristen. At å bli en kristen, handler om å gå UT av komfortsonen sin. At det handler om krav, om å prestere noe, være noe, gjøre noe, - eller at det er et kjedelig liv sammenlignet med alt en har lyst til å gjøre. En lytter kanskje til andre kristne som forteller med glede og begeistring om livet sitt, mens en tenker i sitt stille sinn: Dette er ikke noe for meg.

Det er feil. Å bli en del av Guds rike, er å gå INN i komfortsonen. ALT du må gi slipp på, eller forlate, er verdt det mot det som venter deg som Guds barn. Jeg utfordrer deg kjære leser til å bli med. Et Ja til Jesus, er ja TIL livet, ikke FRA det.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Matteus 6:33

Bondekone | Facebook

Å ha noe å se frem til er utrolig viktig for meg. Noen liker best å ikke ha særlig planer, og vil helst ta tingene litt på sparket. Det gjør gjerne jeg også, men jeg har likevel en ekstra glede av det som er planlagt på forhånd, - nemlig å få bruke tid på å glede meg til det som skal skje. En liten tur, en lunsj sammen med en venninne, et telefonbesøk, å skulle gjøre noe sammen, hyttetur, søndagstur med mannen... ja hva det måtte være av stort og smått. Bare å gjøre en avtale om morgenen om noe som skal skje om kvelden, er med på å gjøre dagen min ekstra god.

Denne uken har jeg hatt noen spesielt gode "Gleder meg til..." dager. Jeg laget til i garasjen til å lage julekranser og dekorasjoner, og flere dager har jeg hatt venninner på garasjevisitt. Å gå i skogen etter ulike grener, og å få alt på plass har vært en stor del av gleden ved det hele. Jeg tenker på de som skal komme, og hva vi skal gjøre, og da går jeg gjerne og småsmiler for meg selv. Tillagingen blir både lett og lystig.

Det gjør så godt.

På en salgsmesse jeg var på, fikk jeg se julekranser laget av saueskinn. Da tenkte jeg på all ulla vi har liggende i løa. Kanskje den også kunne brukes. Jeg hadde også noen store metallringer. Litt i største laget kanskje, men hvorfor ikke? Så da ble det store ringer, dekket med ull, einer og lerk, - gjenbruk av pynt jeg hadde liggende, samt litt forskjellig jeg har snopt med meg fra ulike gjenbruksbutikker i det siste.

Jeg synes resultatet ble ganske så flott! Er det lov å si det selv? Vel, - jeg sier det uansett. I år har jeg laget mine flotteste julekranser noensinne, og jeg er godt fornøyd. Det kjekkeste var likevel å kunne lage sammen med venner, høre på julemusikk, småprate og bare kose oss sammen.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Litt vaffelsteking i ene kroken fikk vi også til, og en kopp varm sjokolade.

• 

• 

Det ble flere kranser på meg enn jeg har plass til selv. Svigermor ble godt begeistret over å få en ned til seg, og en venninne har også fått en. Å få en oppriktig takknemlighet og glede tilbake, mangedobler givergleden.

Nå har jeg ryddet alt på plass og fått bilen inn i garasjen igjen. Men det er ett arbeid igjen som kommer til å pågå lenge, og det er ettergleden. Det har vært en aktivitet som har gitt tredobbel glede; før, under og etter.

Jeg stiller meg ofte som tilskuer til meg selv. Noe som ofte er både nyttig og godt. Da jeg var ute på beite og klippet med meg einer- og grangreiner, tok jeg meg en time-out og tenkte på hvor heldig jeg var som kunne rusle rundt på egen eiendom og plukke med meg det jeg ville ha, hvor heldig jeg er som har muligheten til en slik aktivitet, og hvor godt det er å ha venner som vil komme og være med. En trefoldig glede også der.

Da besøkene var hos meg, tok jeg meg flere ganger i å bare lytte og se. Lytte etter den gode latteren, de glade ordene og de varme stemmene. Se på lyset, alt utstyret, hvor ulikt og unikt hver av oss laget våre egne kranser, og hver enkelts glede over både andres og eget arbeid. Jeg kjenner både på glede, og på glede over at jeg får glede meg.

Så er det også slik jo sterkere noe skinner, desto mørkere blir bakgrunnen. Kontrastene blir større til lengre de kommer fra hverandre. Slik er det gjerne med de gode dagene også. Savn og sorg over tap er også med. Lys og mørke. Glede og smerte.

Jeg så julefilmen "Gutten som ble julenissen" for noen dager siden. I filmen mister gutten faren sin. Han spør en sannhetsalv, som ikke kan annet enn å fortelle sannheten: "Vil smerten ta slutt?" "Nei," svarer alven. Da sier noen til henne; "kan du ikke lyve for en gangs skyld!" "Smerten vil ikke ta slutt," svarer hun tilbake, "men du vil lære deg å leve med det, og det vil gjøre deg sterkere."

Jeg tror vi alle har noe i livet vi må lære å leve med av savn, sorg og smerte... Det er så mange ulike ting som setter spor i oss. Men vi har også noen valg vi kan ta i forhold til hva vi vil skal få fylle oss og prege oss mest. Jeg velger gleden fremfor smerten. Noen ganger går det lett. Andre ganger er det et både tungt og krevende arbeid, og noen ganger går det rett og slett ikke. Men en viktig ting som jeg har erfart når det absolutt ikke går, er at det også går over.

Det er likevel èn bestemt ting jeg ikke kan klare meg uten, som jeg trenger i både gledene og sorgene, i lykke og savn, i medvind og motvind, - og det er vissheten om at jeg er i Herrens hender. Hos ham kan jeg både gråte og le, og i Ham har jeg fred i all uro.

Bondekone | Facebook

I dagmorges tok jeg fjøsstellet siden mannen var bortreist. Alt var tilrettelagt på beste måte, og jeg gjorde jobben så pliktoppfyllende og godt jeg bare kunne. Kostet kyrne litt ekstra, skrapte skikkelig av båsene, og vasket maskinene litt ekstra grundig. Alt på stell. Da jobben var unnagjort, var jeg mer enn klar for å komme i hus igjen og slenge meg ned på sofaen en velfortjent time eller to.

Det siste jeg gjør før jeg går, er å se over at alt er i orden med dyrene. Joda, alt i orden .... eller... Nei, - har du sett! Av alle ting, så har jeg glemt å melke en av de mest rikholdige kyrne. Juret strutter som en ballong som er i ferd med å sprekke. Tanken på å late som om jeg ikke har sett det, og la Olav ta seg av det ved kveldsstellet, dør før den er født. Å stå der et halvt døgn med to fulle bøtter melk pressende på under magen er bare ikke aktuelt.

Siden jeg hadde brukt ekstra tid på vaskingen, hadde jeg akkurat satt i gang vaskeprosessen. Den kunne jeg ikke avbryte. Å gi inn, for å gå ut igjen like etterpå var heller ikke aktuelt. Så stod jeg bare der, sånn passe irritert, og ventet. Jeg tenkte jeg kunne koste litt mer på kyrne. Kanskje bruke klipperen litt på et par som ikke var helt ferdigfrisert enda. En ekstra skraperunde i kalvebingene hadde heller ikke vært så dumt. Inne hos hønene var det også litt å ta fatt i, og jøtene til småkalvene kunne vært rensket opp i. Slik stod jeg og tenkte, og hadde mer enn nok med det. Føttene var godt plantet der de var.

Endelig var vaskeprosessen over, og jeg fikk satt i gang melkingen. Ny venting, og nye ting jeg legger merke til som med fordel kunne vært gjort. Litt her og litt der. Jeg ser det nå i alle fall, roser jeg meg selv mens jeg lener meg bedagelig inntil veggen med armene i kors. 18,7 liter ble resultatet. Det måtte til.

Så var det tilbake til melkerommet og ny vaskeprosess. Når noe ikke går helt som det pleier, er det lett for at en i farten gjør noe galt, så i frykt for å gjøre noe feil, går det litt ekstra tid med å sjekke at alt er som det skal. Heldigvis, - tror jeg da, - er alt ok, og jeg kan endelig skifte og slenge meg på sykkelen og tråkke meg opp bakken til huset.

Hendelsen har surret i hodet mitt i hele dag. Og grunnen er enkel: Jeg gjorde en feil jeg på ingen måte kan finne en mulighet til å legge over på noen andre. Det var ikke større problem enn at det tok meg en liten halvtime ekstra, og en liten kalddusj over stoltheten min. Ingen skade skjedd, - men likevel. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik at når jeg gjør noe galt, eller tabber meg ut, så søker jeg etter å finne noe eller noen andre å legge det over på. Eller i alle fall litt av det. Det jeg har gjort feil, er bare et resultat av hva andre har sagt eller gjort. Dermed blir jeg i beste fall uskyldig, og i verste fall bare delskyldig. Det er litt lettere å forholde seg til, enn å være den som sitter alene med svarteper.

Å ha det slik er ikke noe som er nytt i tiden. Det startet med Adam som sier til Herren: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» 1.Mos 3.12 Altså, dersom Gud ikke hadde gitt ham kvinnen, hadde han ikke spist. Med andre ord så var det Guds egen feil at han spiste av den forbudte frukten.

Jeg kunne ikke gå inn til frokost i dag og tenke som så, at siden jeg hadde melket alle de andre kyrne, så var det godt nok. Den ene fikk bare vente. I forhold til Gud er det også slik, at om jeg gjør alt rett og godt, - det var bare den ene lille tingen som ikke var helt i orden.... så er den ene tanken, det ene ordet, den ene handlingen nok til å gjøre det umulig for meg å nå Guds rike. Hos Gud handler det ikke om verken antall eller størrelse på våre feiltrinn.

Et epletre bærer epler. En kur gir melk. Vi gjør både urett og feil fordi vi ER syndere. Så står vi likt, - både den edleste og den verste blant oss: Nåden alene er nøkkelen til Gud.

Bondekone

For en tid tilbake skulle jeg lage bringebærsaft. Jeg hadde bøtten full med de flotteste bringebærene etter flere timer langs grøftekanter og gjerder. En liten smakebit med jevne mellomrom, hadde til sist blitt til en særdeles mettende og god porsjon. Bringebær er godt!

Jeg er ikke særlig erfaren med safting, men denne gangen tenkte jeg at det skulle være en lett sak å få til. Jeg googlet og leste meg opp på ulike sider, og gjorde alt etter planen. Jeg syntes sukkermengden var litt i overkant mye, så jeg tok adskillig mindre i enn det som stod i oppskriften, og tenkte jeg heller kunne smake til etter hvert.

Men så er det gjerne slik at det ikke er bare èn ting som skal gjøres. Noen klær skal legges på plass, en ny maskin skal settes på. Litt forskjellig inn i oppvaskmaskinen, vask av benkeplaten og så videre, og så videre.

Mot slutten av saftingen, etter prøvesmaking, kommer jeg til at jeg nok kunne ha ørlite mer sukker oppi. Bare en skje eller to. Jeg tok to spiseskjeer i, og rører godt. Ny prøvesmaking.... og FYSJ OG ÆSJ OG BLÆ OG ÆÆÆ..

JEG HADDE TATT SALT I STEDET FOR SUKKER! Å nei!! I ryddestyret mitt hadde jeg nok kommet i skade for å flytte om på tingene, slik at saltet stod meg lettest tilgjengelig, og at jeg da i mitt hastverk hadde tatt feil.

Jeg kan love deg at det går an å bli ganske fortvilet over noen liter mislykket bringebærsaft. En bagatell i det store bildet, men der og da kjentes det ikke helt slik ut. Det som gjorde situasjonen mest fortvilende, var at det var ingen ting, - ABSOLLUTT INGEN TING jeg kunne gjøre for å få den god igjen. Det nyttet ikke med mer sukker, eller å vanne den ut, eller koke det hele.

Bærene hadde vært av beste sort. Det var ingen ting å si på det. Sukkeret hadde også vært akkurat slik det skulle. Det var bare de to små skjeene med salt som var problemet. Ikke en prosent en gang av innholdet, men likevel ødelagt. HELT ødelagt.

Hele baljen ble tatt på badet og innholdet ble tømt i toalettet og splosjet bort. Mange timers forgjeves arbeid.

Episoden har gitt meg noe å tenke på. Som kristen har jeg lært at jeg skal være vennlig og god mot alle, være tålmodig og kjærlig og holde fred. Jeg skal sette andre fremfor meg selv og ikke ta meg til rette, eller si og gjøre noe som støter eller sårer en annen. Ja, dette er i og for seg rett, men IKKE ALLTID!!

Det står at vi så langt det er mulig, skal holde fred med alle mennesker. Det står ikke at vi skal gjøre det for enhver pris. Det står også at vi skal elske vår neste som oss selv.

Jeg har vært åpen om at mitt liv har vært temmelig krokete. Det har vært mennesker i livet mitt som kan sammenlignes med saften jeg skulle lage. Så mange gode bære og godt sukker. Men så kom saltet og ødela. Jeg lette og lette etter måter å fikse det på, men det var ikke mulig. Etter mange år med god veiledning og behandling, har jeg lært at det finnes ting i livet som det ikke går an å ordne opp i. Noen roteskuffer må lukkes igjen og låses med rotet oppi. Så vet en at det er rot der, men en må la det ligge. Skuffefronten er hel og pen. Se på den og vit at det er noe der inne som bare må få være i fred. Eller som med saften min, bare må tømmes ut og bli borte.

Dette er ikke noe som er unikt for meg. Jeg merker at når jeg åpner meg og forteller litt fra mitt liv, så får jeg også høre tilbake hvordan andre har det. Og da ser jeg også at nærmest alle har ulike relasjoner de sliter med.

Jeg har lært noe nytt denne høsten. Noe som har gitt meg mot og kraft til å stå opp for meg selv. I samtale med en eldre sjelesørger, med mange års erfaring, fikk jeg høre følgende: Gud har gitt oss et forvalteransvar. Vi skal søke å ta vare på alle mennesker, og på skaperverket. Men det første vi skal forvalte er oss selv. Dersom noen gjør oss urett skal vi ikke bare tie stille og finne oss i det. Å si ifra om det som oppleves galt, er å vise den andre den største form for respekt. Ved å ansvarliggjøre åpner en opp for oppgjør. Og et oppgjør bærer alltid med seg muligheten for å legge frem sin egen side, for erkjennelse og for tilgivelse.

Vi er slik skrudd sammen vi mennesker, at det vi tåler minst er å bli kritisert. Vi blir så sårbare når noen peker på feil og mangler i livene våre. Da stritter vi imot med all kraft. Men det er en stor hemmelighet i det å tillate seg å bli irettesatt når det er på sin plass. Nemlig kraften i det å bli oppreist. David fikk den erfaringen. Etter at profeten hadde fortalt ham en historie om en som hadde lurt til seg noe som ikke var hans, feller kong David en hard dom over synderen. "Du selv er mannen," er ordene som da slår tilbake mot kongen.

En kan undre seg når en videre leser at David var en mann etter Guds hjerte. Han som syndet så grovt. Men det var ikke Davids fall som gjorde ham yndig for Gud, men hans erkjennelse og bønn om tilgivelse.

"Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." Jesaja 1:18

Kom - er det første ordet som møter oss her. Gud er den som inviterer. Han er den som har sendt ut innbydelsen. Og han kaller oss til å gå i rette med ham. Altså til å stå frem med livene våre slik som de er, - med alle våre feil og nederlag. Men det han innbyr TIL - er ikke dom og ydmykelse, men frifinnelse og oppreisning.

Også for oss mennesker er det rett å søke oppgjør når urett har blitt begått. Får vi muligheten er det viktig å gripe den med fred og forsoning som mål. Er alle utveier søkt og det ikke lar seg gjøre, da har en lov til å lukke igjen roteskuffen, eller tømme ut den ødelagte saften, og si til seg selv at slik er det, og så gå videre med livet med fred.

Takk kjære leser for at du holdt ut helt til slutt. Jeg ønsker deg Guds fred i livet, og med de du har nær og kjær.

Bondekone | Facebook Bli gjerne medlem du også 🙂

Livet består av lengsler, drømmer og håp. Vi strekker oss alltid mot noe mer enn det vi har, og som er innenfor rekkevidde. Dette er noe av det unike ved oss mennesker, og som gjør at vi stadig når lenger, gjør nye oppdagelser og finner nye løsninger på problem. Nå har vi kommet så langt at problemløsningene gjerne er av en slik art at vi ikke visste det var et problem før vi fikk løsningen presentert.

Men de største lengslene, drømmene og håpene vi bærer på, retter seg mot mennesker, og det er når relasjoner blir vanskelige, eller går i stykker smertetrykket blir størst. Vi er også mest sårbare i forhold til de som står oss nærmest, og de vi er mest glad i. Dette er noe vi alle har erfaringer med, i større eller mindre grad.

Kong David, som vi leser om i det gamle testamentet, fikk en sønn som ble alvorlig syk. I syv dager fastet han og bad og gråt for gutten sin. Men så skjedde det tragiske at gutten døde. Tjenerne våger ikke å fortelle det til kongen. De har sett hvor hardt han har kjempet for ham, og er redd for hva som vil skje når han får vite at gutten er død. David hører dem hviske, og spør dem om hva som har skjedd. Da får han vite at sønnen er død.

Da gjør David noe som vi kan ta lærdom av. Noe som er både rett og sundt. Fra 2.Samuelsbok kap. 12:

Da reiste David seg fra bakken. Han vasket og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus for å tilbe. Da han kom hjem, ba han om mat. Den ble satt fram, og han spiste.

Tjenerne kommer i villrede. Dette hadde de ikke forventet. De regnet med at David skulle være helt ifra seg av fortvilelse. Ja, de virker nesten sinte på ham i måten de snakker til ham i påfølgende vers:

"Hvordan er det du oppfører deg? Mens gutten ennå levde, fastet du og gråt. Og nå da han er død, står du opp og spiser!

Det er kongens svar som har satt seg i hjertet mitt:

Så lenge gutten levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg og lar gutten leve? Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg hente ham tilbake? En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.

ALT håp for sønnen var ute. Han var ikke lenger blant de levende. Hvorfor skulle han da fortsette med sin faste og sine bønner? Det ville uansett ikke kommet noe ut av det.

Jeg har selv hatt store lengsler og håp som har bristet dette året. Håp knyttet både til liv og død. Den 4. september i år, valgte far bort livet. Et valg som har fått store omkostninger for oss som ble forlatt. Vi står tilbake med mye smerte og mange slags ulike sorger. Sorg som handler om savn går det an å sette ord på, men sorg som handler om smerte har ikke den samme plass i det offentlige rom. Jeg sitter igjen med mye av både sorg, savn og smerte.

Det som var, er borte.

Det som er, er nå.

Det som kommer, kjenner vi ikke.

Livet byr på alle omskiftende årstider. Fra sol og varme, til uendelig lange stormversdager. Byrden av livet kan være tung å bære for mange av oss, men døden er likevel ALDRI en løsning.

Jeg kan ikke gjøre om det som er gjort, men jeg kan gjøre noe med det som kommer. Når ALT håp er ute, når det ikke lenger er noe tilbake vi kan gjøre, da kan vi få legge håpet i grav og så reise oss og sette oss til bords.

Med andre ord:

Gi livet en ny sjanse.

Når det uventede skjer.

Vi kjørte jentene våre til Oslo forrige helg. Både henger og takboks ble fylt opp med minstejentas flyttelass. Nå er de begge installert som studenter i hovedstaden. Søndag formiddag ble det tid til en liten rundtur langs strendene for å se hvor Saga pleier å få ta lufteturene sine. På stien like etter Paradisbukta, skjedde noe underlig.

Et ungt par med barnevogn kom mot oss. Da de nærmet seg oss, slakket de farten og kikket nysgjerrig på Saga. I det de passerer, spør damen: Hvilken rase er det? Maria forklarer at hun er en blanding av Japansk spisshund og Puddel. Etter en kort prat, kommer det frem at de er lykkelige eiere av søsteren til Saga. Det var derfor de hadde stanset. Hun var helt lik Saga. De bodde like i nærheten av Maria, så kontaktinformasjon ble utvekslet slik at både hunder og eiere kunne møtes. De hadde ikke med seg sin hund på denne turen.

Hva er oddsen for å møte noen som har din hunds søster eller bror når går tur på et sted med ganske mange hundretusen potensielle turgåere? Og hva er oddsen for at de vil ta kontakt? Og hva er oddsen for at de skal bo like i nærheten av deg?

Det ble et uventet og underlig, men også veldig hyggelig treff.

Da jeg for noen år siden lagde min aller første råmelkspudding, laget jeg til i tre brødformer. Kry som jeg var over å ha fått det til, pakket jeg den ene inn i et kjøkkenhåndkle og kjørte bort til en venninne med den. Jeg banket på døren og gikk rett opp på kjøkkenet. Der satt min venninne sammen med sin mor. "Jeg har noe til deg," sa jeg og satte brødformen på bordet. Da jeg tok bort håndkleet, og puddingen kom til syne, ble de to kvinnene ved kjøkkenbordet sittende og måpe i en forunderlig sjokkstilling i en uendelighet. Jeg lurte på om jeg hadde gjort noe alvorlig galt, men da de kom til sans og samling igjen, var forklaringen at de - i minuttene før jeg kom - hadde snakket om hvor godt det hadde vært å få smake en råmelkspudding igjen. Et tema de ikke hadde tatt opp på mange år, og mens de snakker om det kommer altså jeg valsende inn og sette tankene deres foran dem på bordet. Ikke rart at det ble hakeslepp.

Da Olav var ung, hadde de lenge tenkt på å skaffe seg en globus. En slik en som var populær på 70-tallet: Bordglobus med lys. Fantastiske greier. Men det er rart med det, at det en tenker på hjemme ofte er glemt når en er ute på handel. I de tider var en bytur en lang reis, og ikke noe som ble gjort hver uke. Ikke hver måned heller. Omsider hadde de klart å huske å kjøpe med seg en globus. Vel hjemme, og med lysene på, banket det på døren. Hvem der? Jo, en globus-dørselger!! Er det mulig? Hvem kjører rundt og selger globuser på døren? Og hva er oddsen for at det skal kommen en globus selger og banke på like etter at du endelig har husket å kjøpe en selv?

Ja, noen ganger skjer det underlige ting. Ting en ikke hadde hatt fantasi til å tenke ut selv en gang at kunne ha skjedd. Det er godt når det er gode ting som skjer. Men det skjer også vonde og triste ting. Ting vi ikke kunne ha forutsett skulle komme av både godt og vondt. Vi kan ofte ikke gjøre noe med det som skal komme på vår veg, men vi kan gjøre noe med hvordan vi vil forberede oss på det.

Vil jeg bruke tiden min på tenke på alle mulige vonde ting som kanskje kan komme? Vil jeg bruke tiden min på å tenke på alt det gode som kanskje kan komme? Eller vil jeg bruke tiden på å leve her og nå, og lete etter gledene som er i dagen i dag, og å bruke kreftene på å holde ut smertene som dagen i dag også bringer med seg? Godt og vondt. Det vil alltid gå hånd i hånd. Det ene utelukker ikke det andre. Gleden tar ikke bort sorgene. Og sorgene minsker ikke gledene.

Jeg sykler opp og ned vegen vår omtrent daglig. Bort til løa etter noe, se til dyrene, til svigermor, til naboen, hente noe, levere noe.... Alltid ett eller annet. Uansett hva jeg skal ha med meg, så sykler jeg. Du verden så mange underlige ting det går an å få med seg på sykkel!! Med alle de rare oppakningene mine har jeg mange ganger tenkt at èn gang kommer jeg til å ramle.

I dag skulle jeg hente noen små stenger nede i løa. Midt på flate vegen klarer jeg å få den ene stokken inn i framhjulet, med det resultatet at både sykkelen og jeg meget plutselig lå i en temmelig horisontal stilling på asfalten. Den eneste skaden ble et mikroskopisk skrubbsår på hånden. Hva er oddsen for at det skulle gå så bra?

Det beste var ikke å ikke slå seg, men at ingen så det. Det er rart hvor utrolig flaut det er å bli sett fallende.

I dag hadde jeg oddsen med meg, og takknemlig er jeg for det. Og jeg kommer til å fortsette å sykle, men nå tenker jeg at jeg er ferdig med fallingen, så da trenger jeg ikke å tenke mer på det 🙂

Livet består av fall av så mange slag. Noen ganger spretter vi opp på beina igjen med en gang. Andre ganger er det ikke fullt så enkelt. Noen ganger faller vi i situasjoner vi ikke kunne drømt om å havne opp i. Andre ganger ser vi ikke hvordan det skal være mulig å komme seg på føttene igjen etter store skader. Er det mulig? Umulig?

De fleste skader vi pådrar oss, som ikke handler om kropp, har med relasjoner å gjøre. Relasjoner er noe kompliserte greier. Det er så mye som kan gå bra, og så lite som skal til noen ganger for at det går i stykker.

Gjennom hele koronaperioden har vi blitt minnet på å ta vare på hverandre. Være gode mot hverandre. Kanskje trenger vi en ekstra påminnelse om å se på de vi har rundt oss nå som høsten kommer krypende inn over oss igjen. Ny som elev eller student. Ny på jobb, eller flyttet til nytt sted. Nye utfordringer. Nye oppgaver som skal løses. Ny livssituasjon.

Husk da på at oddsen for at det skal gå bra, er overveldende stor. Og oddsen for at de overraskende gode tingene skal skje, er absolutt også til stede. Jeg håper at jeg kan få være den gode oddsen i noens liv, og at noen også vil dukke opp som det hos meg.

Hva møter oss rundt neste sving? Jeg velger å tro at det er noe godt.

God helg 🙂

Bondekone | Facebook

Jeg føler meg spesielt privilegert som har en støl i fjellet jeg kan gå til. Å få være medeier til et slikt sted mitt på fjellet, er unikt. Og det at jeg, etter ulike fysiske prøvelser, har helse til å gå dit, er også noe som fyller meg med stor glede.

Jeg snakket med en venninne for noen dager siden - som jobber i hjemmetjenesten. Vi sliter begge med noen småvonter her og der. Litt hofter og skuldrer og rygger og nakker.... Men som hun sa; vi er ikke verre stilt enn at vi kan gjøre alt vi har lyst til. Vi svømmer og sykler og går på turer alt vi bare orker og vil. Det er mange som er frarøvet den muligheten, og er avhengig av andres stell og pleie til helt basale behov.

Det tar i underkant av 1 1/2 time å gå til Stølen. Hver gang jeg går dit, er det med mobilen i hånden for raskt å kunne knipse noen bilder. "Hva skal du med alle bildene," undrer gjerne mannen. "Bare for å kunne se på dem og glede meg over hvor vakkert det er," svarer jeg gjerne da.

Det er mange som tar ufattelig flotte naturbilder som også blir postet på sosiale medier. Og jeg fasineres ofte. Jeg synes det er flott å kunne se landet vårt gjennom andres linser. I dag vil jeg dele litt av mine bilder fra turen over fjellet. De er ikke unike i seg selv, men de viser et lite glimt av vårt fantastiske fjellrike. Håper du vil gledes sammen med meg 🙂

Takk for følget 🙂 Håper du også har hatt en fin helg, med gode innputt til både kropp og sjel.

Bondekone | Facebook

Etter mange hektiske og aktive dager, fikk jeg meg en stille stund i fjorden sammen med en venninne i går kveld. Vi svømte med langsomme armtak langs svaberget mens vi småpratet og lo. Vindstille, varmt og vakkert. Noen båtdønninger kom og vippet oss dovent opp og ned.

Lykke

Da vi var vel kommet på land igjen, og satt behagelig bakoverlent og nøt sommerkvelden, kom det en mann forbi oss med en lang fiskestang. "Har dere fått noe?" spurte han oss. "Ja," svarte jeg momentant tilbake: "Gylne øyeblikk og gode minner. Det beste livet har å gi!"

Jeg rakk ikke å tenke over hva jeg sa før etter at jeg hadde sagt det, og da tenkte jeg at det var akkurat slik det var. Jeg hadde fått noe. Ikke noe som metter magen riktig nok, men som metter hjertet. En fin opplevelse å ta med seg i skattekammeret. Sammen med alle sommergledene skal jeg ta det frem igjen når høstmørket kommer krypende.

Fiskeren var på jakt etter sjøørret. Etter første kast fikk han en makrell på kroken. Den ville han ikke ha, men min venninne ville gjerne ha den med seg hjem til stekepannen. Gentlemannen sløyet og renset fisken på beste måte før overlevering. Han ville til og med gi ifra seg posen han hadde med til eget bruk, men den fikk han beholde.

Enda mer latter og glede. Enda et gyllent øyeblikk og et godt minne. Min venninnes datter hadde også kommet, og da vi gikk mot bilen igjen sa hun så fornøyd: "Det har skjedd så mye gøy i sommer" - der denne opplevelsen var et av dem.

På veg hjemover igjen hadde jeg avtalt å møte noen på Hjelmåskaien. Enda en dukkert. Enda mer glede. Enda mer å minnes.

Dette ble dagens tredje dukkert. Tidligere på dagen hadde jeg vært ute på fjorden sammen med familien, der vi hoppet fra båten ut i den sommervarme, klare sjøen.

Dagen har også gitt påfyll til magen. Uteservering av varme vafler.

Slike dager er så ufattelig verdifulle. Påfyllsdager. Dager som gir så uendelig mye. Mer enn vi skjønner i det øyeblikket vi opplever det.

Livet består av flest hverdager for oss alle. Da er det godt at det kommer noen slike dager hvor livet bare leves til fulle. Og enda litt til. Det som gjør meg spesielt godt, er å vite når de mørkere dagene kommer, at jeg har flere gode dager også i vente. De kommer. Som jula på kjerringa. Plutselig er de der. Da må de leves, nytes, lagres og minne oss om at de kommer igjen. Og igjen. Og igjen.

Etter sol kommer regn, og etter regn kommer sol.

Fortsatt god sommer til deg kjære leser. Jeg håper du har fått noe i dag du også. Noe gyllent til skattkammeret ditt.

Klem

Bondekone | Facebook

Å legge ut nytt profilbilde på fb er en stor sak. For meg i alle fall, - og kanskje for flere også. Først er det å få tatt et bilde. Å ta selfie er i seg selv noe som ikke føles naturlig. Å se seg selv på skjermen og trykke av, er nesten som å ta selvskudd. Ubehagelig. Skummelt. Enda mer rart er det likevel å be noen andre om å ta blide av seg. Det er jo bare kleint - som den yngre garde ville sagt.

Så jeg prøver selv. Men ALLE vinkler blir feil. Fra siden? Absolutt ikke!! For stor nese. Ovenfra? For mye panne. Nedenfra og opp? Nei! Da strutter neseborene som skyskrapere. Hode på skakke eller bent frem? Smile med eller uten tenner som viser? For smile må man på profilbilde!! DET er i alle fall en soleklar regel.

Jeg knipser i veg. Serie etter serie. For mye sol på den ene. For mye skygge på den neste. Feil bakgrunn på den tredje.

Kjære vene - for noe håpløse greier, men til sist finner jeg et som jeg tenker kan brukes, og før jeg rekker å ombestemme meg har jeg bytter profilbilde på fb. Her er det:

Så er det å vente på reaksjonene! Vi prøve å innprente ungene at de ikke må måle status etter hvor mange liker de får på sosiale medier, men er vi noe bedre selv? Jeg må innrømme at det betyr noe for meg at det trykkes "liker" og at det kommenteres. At noe skriver "fin, nydelig, flott" gjør noe med meg. Det gjør noe med selvtilliten min, og det varmer.

Og vi vil vel alle fremstå som fin. Eller aller helst nydelig og flott. Men er vi det? Er jeg det?

Jeg tenker på vennene mine, - som er i alle slagst størrelser og fasonger. En er opptatt av for stor hake, en av skjeve tenner, en av for stritt hår, en av for mye krøller, en av struttende mage, en av ditt og en av datt. Selv som voksne sliter vi med utseendemessige detaljer, og lar de definere hvordan vi tror andre oppfatter oss.

Det rare er at alle disse tingene IKKE påvirker hvordan jeg opplever alle disse vennene mine. Jeg ser dem for meg, den ene etter den andre, og ser bare skjønnhet. Det er den de ER for meg som gjør dem vakre. Haker og tenner og neser og hår og mager har faktisk ufattelig lite å si.

Å tenke det samme om seg selv derimot, - er en annen sak. Men jeg håper at jeg kan få være vakker for mine omgivelser for den jeg er, og ikke så mye for hvordan jeg ser ut.

Ønsker deg en fortsatt god sommer - og vit at du er vakker for noen.

Bondekone | Facebook

I dag klarte jeg ikke å holde tilbake tårene i det offentlige rom.

Jeg dukket tilfeldig opp i en politisk demonstrasjon midt på torget i Trondheim sentrum. Et stort område var sperret av, og store politistyrker var til stedet. Også på et tak hadde de rigget seg til med full bemanning under en stor paviljong. SIAN skulle holde tale!

At det er mulig å si så mye stygt!! Det var de styggeste, groveste, mest sjikanerende og hatefulle uttalelser jeg har vært vitne til noen gang. Jeg vil ikke gjengi noe av det her. Uttalelsene deres egner seg ikke verken hørbart eller på trykk. Jeg er i utgangspunktet for ytringsfrihet, men dette synes jeg var å gå langt over streken i forhold til hva som er akseptabelt - også i ytringsfrihetens navn.

Dersom en som halter voldtar en ung jente, kan vi da si at alle som halter er voldtektsmenn? Dersom en som har oppstoppernese dreper en annen, kan vi da si at alle med oppstopperneser er drapsmenn? Dersom en som er venstrehendt slipper en bombe, kan da si at alle venstrehendte er terrorister? Det kan nok hende at vi har muslimer i landet vårt som er både voldtektsmenn, drapsmenn og terrorister, - men det har vi blant våre egne også. Å hate et helt folk, og å ville jage ut en minoritet i landet vårt for deres etnisitet og tro - ER HELT FEIL!!

Jeg snur det andre kinnet til! Ikke for slag, men i avvisning. Jeg er norsk. Jeg er kristen, og jeg ønsker deg som er muslim velkommen til oss. Jeg håper vi kan bli venner og leve i fred med hverandre du og jeg. Og bryter du våre lover, håper jeg også at du blir straffet etter våre regler og dommer, på samme måte som dommen og straffen rammer vårt eget folk.

Noen ganger har jeg sagt til elever som har blitt lei seg for ting som har blitt sagt til dem: La det gå inn det ene øret, legg hodet på skakke, og la det renne ut det andre. Slik vil jeg både gjøre selv, og oppfordre deg til å gjøre om du har fått med deg noe av det som ble sagt av SIAN i dag: Legg hodet på skakke, og la ordene få renne ut igjen! De fortjener ikke vår oppmerksomhet!

"Ja, vi elsker dette landet..." og ALLE som bor i det!

Bondekone | Facebook

I dag var en dag der det var mye som kunne gått galt, men der alt gikk over forventning bra. Gårsdagens værmelding fra Storm varslet lyn og torden på Besseggen, og utrygt for regnbyger. Det var også varslet vind med storm i kastene. Vi hadde planlagt denne turen i lang tid i forkant, og gikk temmelig slukøret til sengs i går kveld da vi så dette. Vi var likevel enige om at vi ville kjøre bort og ta båten inn til Memurubu, høre med lokalfolk, og vurdere situasjonen etter det.

Ingen ting slo til av de dystre spådommene. Ingen lyn og torden. Ikke regn. Vind i ryggen, men helt til å leve med, og ALLE klarte å gjennomføre, til tross for ulike utfordringer.

Da vi stod ved foten av eggen og skulle starte på den bratte oppstigningen, kom en dame bort til oss som virket noe forkommen. Hun lurte på om vi hadde gått der før, og om det var veldig bratt. Høydeskrekken stod tydelig å lese. Nei, ingen av oss hadde gått der før. Hun ble med i troppen vår, og vi karret oss rolig men sikkert oppover. Skritt for skritt. Stein for stein. "Det er bratt, men ikke farlig," - oppmuntret jeg. "Du er trygg."

Etter en utfordrende, krevende og strevsom, men også ufarlig tur, kom vi oss opp og over den bratte kneika. Da vi omsider stod oppreist igjen, så vi rett på to eldre damer som satt inntil fjellveggen og koste seg med litt nistemat. Jeg mistenker dem for å være i 70årene. De skulle gå hele turen over Eggen. Imponerende!! Vi var eige om at vi alle hadde gjennomført en bragd vi kunne være stolte av. "Nå kan dere nyte mestringsfølelsen resten av dagen," sa den ene damen til oss. "Resten av året," repliserte reisefølget mitt lettet og fornøyd tilbake.

Saga fikk sitte på toppen av ryggsekken min opp de bratte partiene. Der likte hun seg godt. Ps: legg merke til skoene 🙂

Jeg har altså gått Besseggen, og er ikke lite kry av meg selv. 52 000 andre gjør det samme i løpet av et år, så det er ikke noe veldig spesielt i seg selv. Det er likevel spesielt for meg. Så glad og fornøyd 🙂

I en sang står det: "De største byrder som du søker bære, er de du selv på forhånd lager deg." Nå var det meldt lyn og regn og vind i dag, så det kunne jo ha slått til. Heldigvis gjorde det ikke det. Men ofte i livet har vi en tendens til å tenke gjennom alt som kan gå galt i det som ligger fremfor oss. Ja, det er mye som KAN gå galt, men det aller meste går bra. Det er en både tung og unødvendig bør å bære med seg - å tenke på alle hinder og problem som muligens KAN dukke opp i livet.

Det er i dag jeg lever, og jeg er tilfreds. Det er et under stort nok for meg.

Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Matt. 6.34

Bondekone | Facebook

Jeg er femtitreogethalvt år og har vært på min første terrengsykkeltur. Det var ren nytelse fra start til slutt. Sykkelen gikk nesten av seg selv opp den lange, slakke fortausbakken vi startet med, og da vi kom inn på fjellstien, var alt bare boblende fryd og glede.

Først et par runder i grønn løype. En slik som alle kan komme seg igjennom. Sant nok det, men virkelig gøy likevel. Et par av ungdommene var med. "Nå er du mitt store forbilde", sa jeg til yngsten på 20. "Jeg vil gjøre alt det du gjør," og så la jeg meg på hjul etter henne.

Kuler, svinger, broer, sol, varme, blomster , fjell og vidder....

Etter første turen tok ungdommene blå løype ned igjen. Jeg tok meg en ekstra runde og ble overrasket av tett regn. Jeg syklet derfor ned igjen på sykkelstien langs hovedvegen. En laaaang, nedoverbakke. Drømmesenario!! Spørsmålet ble: hvor fort er det mulig å sykle her? Klarer jeg å holde følge med bilene?

Jeg lente meg fremover og trakket det jeg var god for. Jeg klarte ikke helt å holde følge med bilene, men de suste heller ikke så veldig fort forbi. Jeg trodde fartsgrensa var 60, men da jeg kom ned, så jeg at det var 80. Forståelig da at jeg ikke klarte den farten. Det er noe med fart som gir meg en ekstrem lykkefølelse. Alle andre tanker og følelser flytter ut, og jeg er i dette ene: Følelse av berusende glede og frihet.

Litt senere ble mannen også med på tur. Da tok vi blå løype ned til slutt. Bare nedover. Litt større kuler. Litt flere og brattere svinger, men ikke mer enn at det også bare var gøy. Og en deilig mestringsfølelse.

For noen dager siden snakket vi om ulike aktiviteter vi ønsket å gjøre. Jeg drømmer spesielt om paragliding, strikkhopp, fjellklatring, og generelt aktiviteter med høy hastighet. Da fikk jeg den kommentaren tilbake at jeg snakker mye om slikt, men gjør det aldri.

Blå løype i terrengsykling, og litt god fart noen kilometer ned en bakke er absolutt ikke det samme som strikkhopp, eller fallskjermhopping, men det var det beste jeg kunne få i dag. Og det var mer enn godt nok. Jeg har hatt min lykkeligste dag for i dag! Det kan ikke bli bedre enn det!

Toppet med å suse ned bobbanen så fort den lot seg kjøre. Dritgøy som den yngre garden ville sagt 🙂

Når det vi ønsker oss aller mest, ikke er oppnåelig. Da må vi se etter hva som er oppnåelig. og la det få bli det vi ønsker oss mest. Det er så mye større glede i det å kunne være glad i det en har mulighet til, enn å lengte etter det som ikke er mulig å gripe. Paragliding er det jeg aller mest ønsker å få oppleve, og det er ikke en umulig drøm. Men den er umulig for i dag. Så i dag var det terrengsykling og bobbane som ble min lykkeligste mulighet, og et fullverdig alternativ.

Ja, i dag bobler det i årene mine. I dag beruser livet meg.

Jeg håper du også finner din lykkeligste dag i det du har mulighet for å finne i dag 🙂

Bondekone | Facebook

"Tenk om vi har vår beste dag i livet, og så vet vi ikke om det," kom det fra en av jentene fra baksetet. Vi lyttet til sangen Vår beste dag, av Erik Bye, da dette gullkornet glapp ut. Ja, tenk om den fineste dagen i livet bare kom og gikk, og så visste vi ikke at det var den! Har jeg hatt den, eller venter den på meg der fremme et sted?

Jeg har mye godt i dagene mine. Når jeg teller gleder gjennom en dag, blir listen fort lang. Veldig lang. Også på de vanskelige, utfordrende og tunge dagene. Noen ganger må jeg lete litt ekstra for å finne de lykkelige øyeblikkene. Vanskelig kanskje, men ikke umulig. Det kommer an på hva en ser etter og hvordan en leter. Lykke finnes i øyeblikk. Og øyeblikk kan gjøres uendelig lange i hjertene våre.

I dag har jeg hatt den beste dagen jeg kunne hatt i dag. Det betyr ikke at det ikke har vært noe utfordrende i den, men den har vært så god som det var mulig å bli. Ryggen er fremdeles litt sliten etter prolapsen, men over all forventning god i forhold til hva den kunne vært. Innimellom kjenner jeg på uro, men da vet jeg også at det går over. Det er mye glede i å være trygg på akkurat det.

Her er ett av dagens virkelig lykkelige øyeblikk:

Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre!
Dagen i dag den kan bli vår beste dag.

Det er en kraftfull sang, og forståelig at den lever med så stor styrke enda. Det er godt vi ikke vet på forhånd hva vi skal møte og hva vi må mestre. Dagen i dag er min, og den er god. Ja, i dag har jeg min beste dag - for i dag! Jeg tror at I morgen også kan bli min beste dag - for i morgen.

Tenk å få møte dagene slik. Som den beste livet kan gi akkurat her og nå. Ikke uten smerter, sorger og problemer, men i dem.

Vi finner gjerne det vi leter etter. Leter vi etter gledene, da finner vi dem også. En skattejakt det er vel verdt å bli med på 🙂

Bondekone | Facebook

Caps har vært mitt varemerke i alle år. Helt siden tenårene. Mange har kanskje en periode der de går med litt forskjellig, og så ferdig med det, men for meg har capsen blitt sittende på. Helt til for et par år siden. Da var det en som gjentatte ganger kom med kommentarer som:

Du er fin med caps, men det passer seg best når du er på tur. Du bør ikke gå med det i butikk. Da gjør du deg selv annerledes og spesiell. Du skiller deg ut, og andre vil legge merke til deg....

Etter en kommentar som dette, kom gjerne disse ordene som et haleheng: Jeg sier bare det jeg mener vet du, - med en påfølgende liten latter.

Til å begynne med tok jeg til motmæle, og sa at det var min stil og mitt valg. Men etter hvert som det ble gjentatt, selv om jeg våget å si imot, ble det til at jeg ble mer og mer utilpass med caps i det offentlige rom. Ikke fordi jeg ikke ønsket å bruke den, men fordi disse ordene ble sittende i hodet mitt. Du gjør deg selv spesiell. Annerledes. Skiller deg ut... Og til sist sluttet jeg å bruke caps. Det var ikke lenger noe jeg var bekvem med, - slik som jeg alltid hadde vært.

Dersom jeg mener at du har en stygg genser på deg, burde jeg da sagt i fra om det? Eller om jeg synes leppestiften var litt for rød? Eller at fordi jeg ikke liker å kle meg i sort, så synes jeg ikke du heller burde gjort det? Det er jo lov å mene hva en vil. Selvfølgelig er det jo det. Bør jeg ikke da også kunne si det?

Nå er jeg i en fase hvor jeg har bestemt meg for å ta tilbake mitt eget. Jeg vil være den jeg er. Jeg er annerledes, bare ved å være meg. Akkurat slik som du også er. Det er noe unikt ved oss alle. Unikt. Annerledes. Spesielt. Eget. Og det tenker jeg er fint. Det er ikke sikkert at jeg liker alt som hører til annerledesheten din, men du kan få lov til å være deg likevel.

Vi lærer elevene at når en skal si noe om, eller til en annen, kan det være lurt å bruke disse silene: Er det SANT, er det NØDVENDIG, er det GODT? Det er sant at jeg skiller meg ut med caps. Det ser jeg selv. Det er ikke så mange andre som bruker hodeplagg. Men blir jeg dermed annerledes på en måte som støter andre? Gjør jeg noe galt med det? Blir jeg virkelig så spesiell at det blir lagt merke til som noe negativt?

Nei, jeg tror virkelig ikke det! Jeg tror det er mer spesielt å si slikt som det jeg fikk høre. Og ordene jeg sier bare det jeg mener, verken rettferdiggjør, eller tar brodden av det som ble sagt. Det gjør heller ikke latteren som fulgte etter.

Å kunne snakke om og diskutere ting vi er uenig i, er noe helt annet. Temperaturen kan gjerne også gå høyt, uten at en tar skade av det. Det hører livet til. Det tåler vi å være en del av uten å miste oss selv.

En viktig beskjed til deg og meg som har blitt diktert, enten det gjelder hva vi skal gå med, hva vi skal mene, tenke, tro eller gjøre, så kan det være nyttig å stille seg spørsmålet: Hvem er det som eier problemet? At jeg går med caps på kjøpesenteret er IKKE et problem for meg. Det er meg. Dersom det er et problem for andre, så får det bare være det. Ferdig diskutert!

Og er det noe som bør sies, da er dette rette metoden:

Bondekone | Facebook

Å si om noen, eller noe at det er stygt, er alt annet en naturlig for meg. Det er noe jeg vegrer meg veldig for både å tenke, mene og si. Det ligger i beinmargen min at det er noe vakkert i alt og alle, men jeg sliter veldig med å finne noe vakkert ved denne skapningen her:

Om kveldene går jeg rundt i hagen med krummet rygg, stirrende blikk og saksen i hånden, og leter etter disse slimete, ekle krypene. Det er ingen ting, - absolutt ingen ting ved dem jeg synes er tiltrekkende eller vakkert. De er bare stygge.

Jeg har forsøkt å leve opp til min egen filosofi om at det er noe vakkert og godt ved alt som er til, og det er kanskje det med disse også. Jeg evner bare ikke å finne det. De ødelegger det jeg er glad i. Bryter ned det jeg har bygget opp. Dermed er de dømt til å være stygge uansett hvordan de ser ut.

Dersom de derimot gjorde godt mot hagen min, - hva da? Dersom brunsnegleslim hadde virket som en ekstra god næring på plantene, eller om de fjernet lus og annet uttøy? Ville jeg da - på grunn av at de gjorde noe godt - også synes de var vakre?

Jeg vet at jeg påvirkes av hva som blir sagt om andre mennesker. Deres skjønnet forsterkes eller blekner etter hvordan andre omtaler dem. Om jeg vil eller ikke, klarer jeg ikke å være immun mot andres fortolkninger av en person. Vi må tenke over at vi i måten vi omtaler andre på, er med på å gjøre dem stygge eller vakre for våre omgivelser.

Men om brunsneglene ville fremstått som vakre om de gjorde godt, det vil jeg aldri få svar på. De er bare stygge. Ferdig reflektert!!

Bondekone | Facebook

Jeg vil dele en opplevelse fra en busstur i dag. En opplevelse som har gitt meg mange refleksjoner.

Telefonen til passasjeren på bussete bak meg ringte. Han tok den, og snakket en god stund, både høyt og tydelig, med oppringeren. Det var på et språk jeg ikke gjenkjente, så jeg forstod ikke et ord av hva som ble sagt. Da han til sist la på, henvendte en eldre mann seg til ham, som satt på motsatt side av oss. Jeg hørte forbauselsen i stemmen til ham bak meg, selv om jeg fremdeles ikke forstod noe av hva som ble sagt av den ene eller den andre. Men det ble ikke sagt så mye mellom dem før de gikk over til norsk.

Mannen bak meg var fra Syria. Han hadde kommet til Norge for fem år siden. Den eldre herren hadde vært i krigen i Gasa og lært seg litt arabisk der. Dermed fikk jeg oppklart språket. Det ble en hyggelig, og etter hvert ganske personlig prat mellom de to mennene. Syreren fortalte åpent om sin egen situasjon. Han hadde vært jurist i Syria, men jobbet nå som frisør. Jeg klarte ikke å la være å blande meg, og sa til Syreren at jeg syntes det var leit at han måtte jobbe som frisør her når han hadde så god utdannelse.

"Nei," - kom det kontant tilbake. "Det er slik det må være! Systemet her er helt annerledes. Jeg måtte lært meg alt på nytt om jeg skulle vært jurist her. Det hadde ikke gått med den utdannelsen jeg har."

Han sa videre at han var både takknemlig og glad for at han hadde fått opplæring som frisør, og at han trivdes med det akkurat nå. Konen hadde også fått seg arbeid, og begge barna trivdes på skolene de gikk på, og med de nye vennene sine. Han så på seg selv og sin familie som priviligert. De hadde kommet bort fra krigen, og til et sted som gav dem nye muligheter.

Det ble en fin prat mellom oss alle tre der på bussen, og denne Syreren gav meg virkelig noe å tenke på. Han hadde vært i krigen. Han hadde reist fra alt han hadde. Likevel var han oppriktig i sin takknemlighet over den situasjonen han nå befant seg i. Fokuset var det han hadde nå. Ikke det han hadde mistet!

Det var en som sa til meg for ikke så lenge siden - i det jeg beklaget meg over ting jeg hadde mistet, - som var bagateller i forhold til dette: "Du må heller være takknemlig for det du har!"

Vi er mange som har blitt dratt inn i kriger vi ikke har startet, eller bedt om. De kommer inn over oss med sine tunge skyts og okkuperer verden vår. De heldige av oss klarer å flykte.

Så kommer tiden for TTT x TTT: Ting Tar Tid x Tillit, Trygghet og Takknemlighet. Løpet må gå sin gang. Tillit før Trygghet, og Trygghet før Takknemlighet. Det er ikke mulig å ta snarveger fra start til mål, men når en har kommet så langt som til at det siste får blande seg inn, da kan en igjen smile til verden og til livet. Når en får sett det en har her og nå, i stedet for å holde fast i det en måtte forlate, da kan det en har rundt seg få vist seg frem med sin rette verdi.

Å være frisør på et sted hvor en kan gå til jobb uten frykt for hva som vil møte en, vil være langt å foretrekke fremfor jurist på et sted hvor en ikke vet hvor neste bombe vil falle ned.

Jeg er blitt en frisør på mitt nye sted i livet. Ikke det jeg hadde tenkt meg til og sett for meg, men jeg ser - som den glade Syreren - at det er ufattelig mye godt ved å være der jeg er i dag. Så ja; jeg ER takknemlig for det jeg HAR!

Bondekone | Facebook

Når sauene skal flyttes fra ett sted til et annet, er det alltid en jobb å gjøre med å ta ned strømnot, stokker og strømtråd, samle det sammen og sette det opp igjen. Jeg synes det er et trivelig arbeid. Da føler jeg at jeg er på tur, samtidig som jeg gjør noe nyttig. Det blir fort noen kilometer ut av det også når en går frem og tilbake mange ganger, selv om strekningen ikke er så lang i utgangspunktet.

I formiddag har jeg satt opp gjerde på et nytt sted, og jeg er SKIKKELIG FORNØYD MED AT JEG HAR KLART DET!! Skulle det være en bragd da? Ja, for meg er det det. For ikke lenge siden hadde jeg dobbel prolaps i ryggen. Jeg hadde så store smerter at det ikke var aktuelt å bli kjørt verken med bil eller ambulanse til sykehuset. Jeg fikk smertestillende hjem et par dager, men så måtte jeg innlegges for å få sterkere medisin. Smertene var èn ting, men tanken på at jeg ikke kunne gå til stølen, stelle i hagen, hjelpe til hjemme, gå på turer.... slo meg helt ut.

Men nå er jeg i gang igjen!! Jeg har kunnet hjelpe til litt i slåtten. Jeg slår plenen. Jeg går turer. Jeg er i vigør, og det føles helt, helt fantastisk. Jo, - jeg passer meg hele tiden. Både i forhold til løft og vridninger. Jeg tenker rygg i alt jeg gjør, men det hindrer meg ikke fra å gjøre ting. Bare å passe litt ekstra på. Ha noen ekstra forsiktighetsregler.

En slik smerteopplevelse vil jeg ikke ha igjen, så nå øver jeg meg på å kjenne etter faresignalene i god tid. Med èn gang det murrer nede i korsryggen, stanser jeg opp og kjenner etter: Hva er dette? Bare litt trett? Fare på ferde? Kan jeg gjøre litt til? Er det tid for en liten pause, eller er det på tide å gi seg helt? Ble oppgaven for stor? Er det noe som kan vente, trenger jeg hjelp, eller må jeg be andre om å ta over?

Når jeg blir sliten, har jeg lært meg at det er viktig å ta noen minutter hvile med en gang. Der jeg er. Ikke tenke at jeg først skal gjøre meg ferdig og så hvile. Det trenger ikke være så mange minuttene før jeg er på plass igjen. Før slitenheten i ryggen har roet seg ned.

Etter at gjerdet var satt opp, kjente jeg at nå var rette tiden for en liten strekk, så jeg la meg ned. Midt på beitevegen. Det var jo der jeg var! En liten gresstue mellom hjulsporene ble hodepute. Selv om det var overskyet, kom det noen små solstråler dansene ned til meg mens jeg lå der.

Med nesen pekende mot sky, tenkte jeg over hvor glad jeg var for at jeg var akkurat der jeg var. Jeg hadde utrettet noe som jeg for kort tid siden trodde ville være umulig. Jeg har et sted som er mitt, hvor jeg kan legge meg ned hvor og når jeg vil, uten å ta hensyn til eller tenke over hva andre måtte tro og mene om det - og hvile!

Og slik kan en tenke både om rygg og livet ellers. Ønsker deg en god dag, og at du finner rom til hvile der du er, med det du strever med. Husk at selv et lite minutt eller to er uendelig mye lenger enn ingenting.

Bondekone | Facebook

"Hvorfor er du glad i meg?"

Det er et spørsmål vi gjerne ikke stiller direkte, men vi bærer det med oss i møte med de vi omgås med, både venner og familie. Og vi finner bekreftelse på ulike måter. Det er lett å merke når en blir verdsatt og likt for den en ER, og ikke bare for hva en GJØR. Når vi blir elsket, fødes også en trang til å ville være god. Vi gjør godt mot dem som er glad i oss.

Jeg har hatt venner der jeg har følt meg mer verdsatt for hva jeg gjør for dem, enn for hva jeg er. Det har vært strevsomme vennskap. Vennskap der en alltid føler et press på å måtte prestere. Gjøre noe for den andre. Være noe for den andre. Alltid være god. Likevel blir det aldri godt nok. En kommer til kort. Det er rett og slett en umulig oppgave. Slike vennskap vil spise en opp over tid. Både selvbildet og selvtilliten vil etter hvert brytes ned.

For meg er det heldigvis noe som hører fortiden til, men det har satt sine spor. Å bygge opp tillit til andre, å stole på de en slipper inn i livet sitt igjen, blir en stor og krevende oppgave. Er det mulig?

Jeg hørte en samtale på pTro i dag, som gikk rett til hjertet mitt og gav meg håp. Det er Daniel Sæbjørnsen i samtale med legen Eilif Haaland. Jeg har skrevet ned et utdrag fra den her:

Hva har mitt hjerte tatt opp i seg av å la seg degradere av de vanskelige situasjonene i møte med ulike mennesker. Å si at hvor mye makt disse menneskenes handling mot meg, eller i alle fal slik som jeg leste den og forstod den handlingen mot meg, - hvor mye skal det ha makt i mitt liv? Skal jeg la dette menneskets adferd mot meg være det som bestemmer om jeg dypest sett er et verdifullt menneske eller ikke? Jeg har i mitt møte med denne type tenkning sagt, at nei, det ønsker jeg ikke! Da er det viktig å gjøre èn ting: Tilgi!

I et hvert møtepunkt jeg har med mennesker hvor jeg har opplevd å bli trakket på, eller degradert, blir det en negativ binding mellom meg og dette menneske. Denne bindingen må jeg bryte, ellers henger dette mennesket, eller det som skjedde med meg, resten av livet mitt. Og den kan kun brytes ved at jeg ettergir dette mennesket skyld, eller gjeld. For hva har et menneske gjort som har gjort meg urett? Jo, det har en gjeld til meg. Det skylder meg en unnskyldning, eller bønn om tilgivelse.

Jeg er den som kan frigjøre dette mennesket fra denne skylden, SELV OM dette mennesket ikke kommer til meg og ber om tilgivelse. Så kan jeg si: Jeg VELGER å frasi meg retten til at dette mennesket skal komme og be meg om tilgivelse. På denne måten kan jeg løse meg i en prosess videre, fra det traumet - det kan være et stort og alvorlig traume - som dette mennesket har vært med å påføre meg i mitt liv.

Dermed blir jeg frigjort og kan løse meg mer fra min historie, og fra de negative innspill i mitt liv. Og så kan jeg mer rette meg mot en kristen virkelighetsforståelse, Guds sannheter om meg: At uansett hva som har skjedd med deg, uansett hvor mye du har blitt trakket og trampet på, så er du VERDIFULL!

Når så Den Hellige Ånd lar det gå opp for meg på et dypere plan i mitt hjerte, opplever jeg at det skjer noe: Jeg kan faktisk legge noe bak meg! Jeg står ikke i gjeld til det som har skjedd! Jeg står ikke i gjeld til å mene at den degraderingen er noe som skal henge eller hefte med meg I DAG. Jeg kan ta løvetannen ut av mitt hjertes bed, så blir det plass til å plante en rose, som sier: Du er VERDIFULL. Du er UBETALELIG. Du er HØYT ELSKET.

Her er jeg. Uredigert, usminket, og likevel ELSKET! For den jeg ER, - med mine mange feil og nederlag.

Her er linken til hele samtalen utdraget er hentet fra:

‎Preach! med Daniel Sæbjørnsen: Ep. 1 - "Min verdi" med Eilif Haaland // oktober 2019 on Apple Podcasts

Bondekone | Facebook

"Hei damæær, jeg fant en deilig jordbæråker like oppi bakken hæær. Flere som vil smake? Jeg har fått ned gjerdet, så det er bare å forsyne sææg," breker væren til saueflokken som går og småsturer på en nedgnaget bø.

Noen bjeller klinger spredt rundtomkring, så ikke alle får med seg den lystige beskjeden, men en freidig sau like i nærheten har fått med seg meldingen, og kikker nysgjerrig opp skråningen. "Dææær oppe?" undrer hun og kaster et nysgjerrig blikk oppover. Væren er mett og god og bryr seg ikke med å svare en gang. Han setter kursen mot et skyggefult sted for å nyte tilværelsen i fred og ro.

Sauen går opp mot hagen og ser det nedlagte gjerdet. Ja, her var det fritt frem. Hun spaserer freidig inn og prøvesmaker på litt forskjellig. "Dææilig", tenker hun mens hun jafser i seg noen store og velsmakende Hostablader.

Plutselig dukker en tobeint skapning opp. Sauen skvetter til av ropingen og veivingen, og legger på sprang tilbake til de andre. Det går ikke lange stunden før hun har funnet en grasdott å nappe i, og har snart glemt de store underlige bladene. Men det rumler litt rart i magen en stund etterpå....

Et par andre sauer kommer litt tilfeldig slentrende oppover. Gjerdet er satt opp på ny, men de har fått med seg at det er noe spennende der inne på den andre siden. "Vi hoppæær bare over," sier den ene. "Ja, det æær ikke så høyt her," svarer den andre. De tar sats, og uten alt for store anstrengelser mot gjerdet som ikke er særlig godt forankret på den skrinne jorden mot fjellet, kommer de seg lett over.

Flere ulike planter blir utsatt for sauenes grådighet. Uten en eneste tanke om hvilke skade de gjør på den sarte, nyanlagte hagen, nyter de hver munnfull. Mette og tilfredse, finner de omsider vegen ut til de andre, og menger seg med resten av flokken. Bekymringsløse.

Nå skulle en tro det var nok. Men nei da. Enda et sort får har lagt merke til at det har foregått noe spesielt der oppe på haugen, og har lagt på veg for å undersøke saken nøyere. Gjerdet er satt opp igjen. Det har til og med kommet en tråd på toppen. Ikke mulig å hoppe over. Neivel, men nysgjerrig saumfarer hun hele gjerdet, - frem og tilbake, og finner til sist en ørliten grop hun kan grave seg under. Hun ser på de oppspiste jordbærplantene og de skamfarte staudene. I stedet for å ta inn over seg at det har skjedd en skade her, vandrer hun rundt for å se om det er noe igjen hun kan få i seg. Noen avblomstrede liljer var visst nok ganske ok, og en klokkerbusk hadde også noen blader og blomster igjen hun kunne gasse i seg.

Det blir litt mer styr denne gangen når de tobeinte kommer. Rømningsvegen er ikke særlig lett tilgjengelig. Dermed blir det enda mer trakking og ødelggelser før plassen er forlatt igjen.

Det var MIN hage! Det var MINE planter!! Jeg ser på sauene, og vet at ikke èn av dem vil komme tilbake for å beklage seg. Ikke èn av dem vil tenke på konsekvensene av hva de har gjort. Ikke èn vil være villig til å hjelpe til med å ordne opp i skadene de har påført.

Jeg føler trang til å sette dem til ansvars, men jeg vet i min fortvilelse, at det eneste svaret jeg vil få tilbake om jeg prøver er dette:

"Bææææ"

Gjenoppbygge hagen? DEN tanken orker jeg ikke tenke engang akkurat nå!! Det hele er vel egentlig bare min egen feil, - som ikke har sikret stedet beder. Likevel...

Bondekone | Facebook

Jeg ble skikkelig lei meg en morgen jeg kom ned i leikeskogen og så at hele jordbærbedet mitt var oppspist. Jeg hadde satt opp not rundt hagen, for å hindre sauene i å komme inn. Denne noten var det ikke strøm i, men den andre som gikk på nedsiden hadde. Normalt pleier de å koble at strøm i en - betyr fare i andre også, men ikke denne gangen tydeligvis.

Jordbærtrappen ble anlagt i fjor, av stiklinger jeg fikk av naboen. Det var første gang jeg prøvde meg på jordbær, så jeg var ganske kry da jeg allerede i fjor kunne høste en liten avling. I vår stelte jeg det etter alle kunstens regler, og resultatet ble ganske imponerende. Det BUGNET over av bær

Jeg hadde plukket mine første store og velsmakende bær før katastrofen inntrådte.

I bakgrunnen ser dere synderen! Heldigvis var det bare èn sau! Alle plantene var oppspist, og det meste av bærene.

Jeg var heldig midt i det hele. Sauen hadde bare vært der i kort tid. Den hadde ikke rukket å ødelegge resten av hagen. De andre bedene, med alle staudene jeg hadde plantet og stelt til, stod heldigvis urørt. Hendelsen gjorde meg likevel temmelig motløs. Det er underlig hvor mye glede det gir å lykkes med noe, og hvor sårt det blir når det ødelegges.

Vil plantene ta seg opp igjen? Må jeg vente til neste år på ny avling? Må jeg plante helt nytt? Gidder jeg i det hele tatt å prøve på nytt? Hva må til for å hindre et nytt angrep? Fjerne problemet, forsterke hinderet, eller kanskje begge deler?

Bare et lite jordbærbed, men det gir meg mange tanker om livet også. Hva skjer når grensene våre blir trakket over? Hvor stor skade kan èn person gjøre i et menneskes liv når et ja ikke får være et ja, og et nei ikke får være et nei? Når galt blir omgjort til rett, og rett ikke blir hørt? Blir skaden oppdaget raskt, kan også tilhelingen gå godt. Men blir hagen tråkket ned, oppspist og rasert over tid, da kan det virke håpløst å skulle bygge opp igjen.

Tid, krefter, tålmodighet, nytt mot, innsatsvilje.... Jeg må innrømme at dette ikke er det første som dukker opp i tanker og følelser når jeg ser på skadene etter den tilsynelatende uskyldige skurken. Men så tenker jeg at det må være lov å være litt lei seg også.

Bondekone | Facebook

En 17 år gammel gutt i familien, ble sist uke utsatt for en tragisk ulykke og døde. I dag ble han begravet, og mange kom for å følge ham til hans siste hvile.

Døden. Så absolutt. Ugjenkallelig.

Det er to ting vi vet med sikkerhet om livet, det er at vi skal dø, og at de døde ikke kommer tilbake. For de etterlatte kan sorgen komme i så mange slags former. Hvordan vi opplever og håndterer sorg etter tap vet vi ikke før vi selv står midt oppi det. Sorg er sorg, og det er ingen rett eller gal måte å sørge på. Den er et fjell som må bestiges. Hvor lang tid det tar, hvor bratte stigningene kan være, og hvordan vegen krongler seg frem vet vi lite om på forhånd. Dette er en av de tingene i livet som er umulig å forutse.

Døden. Både fiende og venn. En fiende for den som er sulten på dagen, og en venn for den som er mettet.

Døden. Forever?

Dette har vært en uke som har preget mange: Sjokk, sorg, bunnløs fortvilelse, og så underlig og rart det er, også HÅP. For oss som tror på et liv etter dette, og som tar sin tilflukt til Guds ord om et evig liv sammen med ham, er ikke døden absolutt i sin absolutthet likevel. Vi har håp om en gjenforening. Et håp som ikke gjør sorgen mindre, men som bærer oss i den.

Til deg som er i sorg etter å ha mistet, vil jeg gi denne sangen av Marit Selbæk: Til trøst - YouTube

Bondekone | Facebook

På en tur forleden, møtte jeg på denne trappen. På toppen stod det tre menn, en eldre kar, og to i førtiårene. Den ene av dem var kraftig overvektig. Jeg stod et lite stykke unna mens jeg ventet på at de skulle komme seg ned. Det ble et fascinerende skue. Den store karen brukte først lang tid på toppen før han var klar til å våge seg på nedstigningen. Den eldste gikk først ned. Så var det mister Diger, mens tredjemann stod igjen oppe.

Det gikk svært sakte nedover. Begge føtter på øverste trinn. Pause. Neste trinn. Pause. Så ett til. Pause. De to andre sa ikke stort, men innimellom hørte jeg rolige, vennlige og oppmuntrende kommentarer som: Nå står du trygt. Ta en fot om gangen. Vi har god tid. Dette klarer du....

Til sist var han nede, og det var tydelig å se at han hadde gjennomført en stor bragd. Jeg hadde stått et stykke til siden for å ikke stresse dem, men nå da han var nede, gikk han inn mot fjellveggen for å slippe meg forbi, - og sikkert også for å få seg en liten pause. Jeg var så full av beundring at jeg bare måtte kommentere det. "Jeg synes det var skikkelig imponerende å se at du klarte dette," sa jeg til ham. "At du våget deg ned!"

Da kikket han på meg, og hele ansiktet eksploderte i et stort og hjertevarmt smil. "Takk for at du sa det," svarte han tilbake. Vi utvekslet noen gode ord til hverandre mens han pustet ut. "Du har dine utfordringer, og jeg mine," sa jeg til sist, "og for hvert trinn vi tar, vinner vi en liten seier."

Det tok ikke meg mange sekundene å komme opp den trappen, men det er andre stiger i livet mitt som er både skremmende og utfordrende. Ja, - som til tider virker helt uoverkommelige. Men så er jeg også så heldig at jeg har en heiagjeng både foran og bak. Noen som sier: "Nå står du trygt. Ta en fot om gangen. Vi har god tid. Dette klarer du."

Og så går jeg. Skjelvende og redd til tider. Ett trinn om gangen. Innimellom finner jeg fast grunn under føttene og får puste ut litt. Så kommer det en ny stige. Livets uforutsigbare krongleveg. Men sammen med heiagjengen min, og sammen med Ham som tar meg ved hånden og leder der stien er tåkelagt og uklar, og som bærer når egne krefter svikter, - er jeg TRYGG.

Bondekone | Facebook

På veg til butikken i dag lyttet jeg på radioen til pTro. Der fikk jeg høre en sang som gikk rett inn i hjertet mitt. En inntagende og yndig stemme, sammen med vakker musikk var i seg selv nok til å røre meg, men da jeg fikk med meg teksten, smeltet jeg helt. Jeg måtte søke den opp igjen på YouToube og høre den en gang til før jeg gikk inn i butikken, og enda flere ganger etter det.

Jeg føler meg bare så uendelig rik. Som har en himmelsk far jeg kan få legge ALT over på. Han vil ta seg av det!! JEG kan få legge kampen ned, og la det andre fare med FRED, for HAN vil ta seg av det.

Så rik. Så ufattelig rik. Jeg gir videre til deg gaven jeg fikk i dag:

Sleppe taket - YouTube

Sist jeg skulle hente inn kyrne til fjøsstellet, var de ikke særlig samarbeidsvillige. For det første var de så langt unna som det gikk an å være, og da jeg skulle jage dem hjemover, spredte de seg i tre forskjellige flokker. Det gikk både tid, krefter og en god porsjon tålmodighet med til jobben, men til sist var de med alle sammen, og jeg gikk temmelig sliten bak hele gjengen og så på kurumpene som vagget seg fremover, og jurene som disset. Akkurat da var jeg passe irritert, og syntes ikke det var noe særlig vakkert syn å være vitne til. Og på toppen av det hele begynner den bakerste kua å skite. Da var det bare å hoppe unna for ikke å få spruten opp etter beina.

Her går bakdelene bokstaveligtalt i kø, tenkte jeg med meg selv.

Men det var også en tanke å spinne videre på. Ja, det var rett det at bakdelene gikk i kø, men det var bare ut fra MITT perspektiv akkurat der og da. Hva om en skiftet fokus?

Jeg sprang ned på bøen og så på dem fra siden. Da så jeg vandrerne. De som var på veg fra ett sted til et annet. En flokk som hadde blitt hentet og ledet. Fra en dag ute på beitet, til en kveld inne i fjøset der både mat, stell og omsorg ventet.

Det kan ofte være lurt å forsøke å skifte fokus når bakdelene blir overveldende store og mange. Når skiten skvetter opp etter føttene, og en ikke kommer seg unna. Å gå litt til sides kan da være til stor hjelp. Noen ganger kan det være vanskelig å klare det selv. Da er det godt om andre kan ta en ved hånden og lede skrittene et stykke på vegen.

Det er ALLTID flere sider ved en sak, i et problem eller ved en konflikt.

Det er ALLTID flere måter å håndtere en utfordring på.

Og, - viktigst av alt: Det er ALLTID en løsning. Kanskje annerledes enn det du og jeg har tenkt på forhånd, men ikke nødvendigvis dårligere.

I Jesaja 41. 9-10 kan en lese disse oppmuntrende, levende og virkekraftige ordene:

Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste grense. (-) Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd. 

(1) Bondekone | Facebook

Jeg liker å spille Sudoku, og på mobilen er det litt enklere enn med penn og papir, så det blir gjerne noen runder der i løpet av dagen. Jeg liker også å utfordre meg selv litt på vanskelighetsgraden, selv om det da gjerne tar litt tid å komme gjennom et brett.

Men så hender det at det låser seg. Det er ikke mulig å finne bare ETT rett alternativ i noen ruter. Da må en bare ta sjansen på et tall. Litt flaks har en jo alltid, men så blir det gjerne et feilvalg også. I spillet er det lov å gjøre to feil, før Game Over kommer opp.

Men selv om det er Game over, så kommer det samtidig opp en blå livredningsplanke: SECOND CHANSE. Spillet er ikke over likevel. En ny mulighet ligger åpen. Ulempen er at en må se seg gjennom en reklamevideo på opptil 30 sekund, men så er en i gang igjen. Spillet går videre.

Her var det bare en liten uoppmerksomhet som førte til fall. Da er det godt at det er en Undo knapp som kan gjøre om det som var galt og få en på rett spor igjen.

Slik også i livet. Det er som et spill. Noen ganger er vanskelighetsgraden Lett. Andre ganger Extreme. Noen ganger er det innlysende hva som er de rette valgene. Andre ganger kan det være helt umulig å forutse. Det kan være fryktelig vanskeligere i livets spill, å finne Undo knappen. Den som sletter ut det feile valget. Og det kan også være vanskelig å trykke på SECOND CHANSE knappen. Det føles så ydmykende. Stoltheten hindrer oss.

Men de er der om vi vil.

Noen ganger er det som virker uoverkommelig vanskelig egentlig veldig enkelt. Undo. Second chanse. Rette opp feil. Legge ting bak seg. Spille videre.

Hva er lettest, og hva er tyngst: å være den som ber om unnskyldning, eller å være den som tilgir? Å være den som ber om en ny mulighet, eller å være den som retter ut hånden?

Svaret kan være så enkelt at det bare handler om vilje til å være gode mot hverandre.

Jeg er en Gamer i livet. Jeg er ingen stormester, så det går både godt og galt. Jeg øver meg fremdeles på å bruke de rette knappene. Kanskje jeg med litt mer praksis og øvelse vil bli bedre.

Lykke til kjære venn, med ditt spill. Jeg håper vi sammen kan bli flinkere til å gjøre venden litt bedre, med de små, men viktige skrittene Undo, og Second Chanse.

Noe av det kjekkeste når våren kommer, er å pynte i hagen. Jeg stasjer den opp med alt mulig. Ja, - jeg flytter nesten stuen ut når våren kommer. Jeg har en spesiell forkjærlighet for skilt med gode ord. Det er så mye visdom og godhet i mange av dem. Dette enkle trehjertet kjøpte jeg på senteret i vinter. Ikke særlig vakkert, eller forseggjort. Skriften er heller ikke den peneste jeg har sett, men den traff meg i hjertet likevel.

Er det ikke slik livet er noen ganger? At uten den ene, er livet tomt?

Jeg er så utrolig heldig. Jeg har flere enere som er der for meg. Som er venner jeg kan stole på. Som tør å møte meg i sorgene mine. Som våger å åpne hjertene sine for meg. Som klarer å lokke frem latteren gjennom tårer. Og som er der og gleder seg med meg når solen skinner. Og jeg tror og vet at jeg også får lov til å være en slik venn for dem.

Takk til deg som er en slik ener i livet mitt. Den rikdommen du gir meg er uendelig i sin verdi.

For noen få år siden fikk jeg diagnosen Kompleks PTSD (Posttraumatic stress disorder). Å leve med denne lidelsen er som å være konstant i en berg og dalbane. Store svingninger hele tiden, der både ekstatisk lykke og bunnløs smerte er med. Å være vitne til meg selv fra utsiden er til tider svært fasinerende, men å være meg derimot er både utfordrende og slitsomt.

For få dager siden fikk jeg brev fra NAV om at jeg er innvilget 100% uføretrygd. Det har vært en lang prosess, med flere nedtrappinger i arbeisdslivet. Nå er det bortimot ett år siden tanken på uføre dukket opp for første gang hos behandlerne mine. Det var en katastrofal tanke til å begynne med, men jeg har fått tid til å jobbe med den og å forsøke å forsone meg med den undervegs.

Tre sterke følelser dukket opp da jeg fikk svaret. Det første var LETTELSE. Det er mye spenning i å jobbe seg gjennom prosessen som fører til uføresøknad. Flere år med behandling hos psykolog, dialog med fastlege, oppfølging hos NAV, fellesmøter med alle disse instansene. Tilrettelegging og utprøving. Meldeplikt annenhver uke for å få AAP (arbeidsavklaringspenger), og til sist en fire ukers prosess med A2G (arbeid- og inkluderingsbedrift).

Å være i et utstillingsvindu ovenfor så mange over så lang tid er belastende i seg selv, så da uføresøknaden nå ble godkjent, kjenner jeg på stor lettelse over at alt dette er over. Jeg vil få behandling videre også, men da kun rettet mot egen helse og livskvalitet.  

Den andre følelsen er en uendelig stor tristhet. Jeg har ikke vært i jobb det siste året, og jeg savner det med hver fiber i kroppen min. Det å ha et sted å høre til utenom hjemmet, ha kollegaer å si god morgen til, ha en oppgave med livet, tilfredstillelsen av å tjene sine egne penger…. Det er et så stort savn at det ofte ikke er til å holde ut. Gjennom hele den ovenfornevnte prosessen, har mitt mål vært å bli bedre for å komme tilbake i jobb. Men jeg innser og erkjenner at jeg ikke er der i livet akkurat nå.

Den tredje, og største følelsen er TAKKNEMLIGHET. Den overskygger alt annet. Jeg er så umåtelig takknemlig til hver og en som har fulgt meg de siste årene, for den respekt jeg har blitt møtt med, og for omsorg og medmenneskelighet.

Til psykologen min: Du har fulgt meg gjennom flere år, og vært en stor og viktig støttespiller for meg hele vegen. Din innsikt, dine kunnskaper og erfaringer, kombinert med mye tålmodighet har ledet meg fra mange bratte stup og inn på fast grunn. Du har lært meg mye om hvordan kartet meg ser ut, hvordan jeg kan orientere meg i det, og hvordan jeg kan bruke hjelpemidler til å finne fram til trygge stier. Rett som det er, viller jeg meg likevel ut i en myr igjen, eller setter meg fast i et buskas. Og hver eneste gang gjør du den enestående tingen, at du ikke henter meg ut derifra, men hjelper meg til å se selv hvordan jeg skal komme meg løs. Du har forandret livet mitt, og for det TAKKER jeg deg av hele mitt hjerte.

Til alle legene mine: Fra første legebesøk fikk jeg svært god hjelp fra dag èn. Henvisning og oppfølging. Den første legen sluttet, og jeg fikk en ny. Så sluttet hun også, og jeg søkte etter ny fastlege som jeg hadde fått anbefalt. Hun var enestående, men hadde en avslørende stor kul på magen ved første konsultasjon. I permisjonstiden hennes var det flere ulike leger inne i bildet. Det har vært mange å forholde seg til, og kanskje spesielt for meg med min lidelse. Men ingen har gjort noe galt. Det er tilfeldigheter som har gjort at det har blitt slik. Bytte av arbeidsted og graviditet kan ingen klandres for.

Ja, jeg må innrømme at det har vært belastende å måtte forholde seg til så mange, men likevel har jeg ingen ting å klage over. Tvert imot. Samtlige har vært enestående gode mot meg. Jeg er takknemlig til hver og en av dere. Dere har fått sett meg både høyt oppe og langt nede, og uansett hvor jeg har vært, så har dere møtt meg med den aller største respekt, og også godhet. Jeg har ofte kommet inn til dere med stor uro, men alltid gått ut igjen med en følelse av ro, verdighet og også oppreisning. Så til dere alle: En varmhjertet og stor TAKK for fantastisk hjelp.

Til NAV: Der har jeg fått beholde samme behandler gjennom hele denne perioden. Det i seg selv har vært en stor lette. Du har gjort en fantastisk jobb både med meg og for meg. Du har guidet meg og rådet meg på en trygg og klok måte hele tiden. Du har støttet meg i alle prosessene, og vært en frontfigur for meg. Du fortjener på alle måter den ros jeg kan få gitt deg. TAKK

Til A2G (arbeid- og inkluderingsbedrift): Det var en skjelvende og livredd meg som dukket opp på det første møtet vi hadde. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, noe som er en kilde til komplett kaos for meg.  Jeg kan tenke meg at det må ha vært både forvirrende og vanskelig for deg å håndtere situasjonen du havnet i, men du taklet det hele med en beundringsverdig ro. Videre loste du meg gjennom de fire neste ukene på aller beste måte for meg. Du ryddet bort unødvendige hindrer, og la til rette det som var igjen på aller beste måte. Du skrev en utfyllende og ærlig rapport etterpå, der jeg midt i det hele fikk beholde verdigheten min. Det var et kort bekjentskap, slik det skulle være, men av stor verdi. TAKK

Ja, jeg er aller mest takknemlig. Til alle som har hjulpet meg på vegen. Også familie og venner og kollegaer. Jeg er også svært takknemlig for at jeg bor i et land der det er så god hjelp å få. Jeg blir ikke overlatt til meg selv. Jeg blir ikke stående uten noen ting. At jeg bor her jeg bor gir meg rettigheter de fleste i verden ikke kan drømme om en gang. Jeg er født med gullskje i munnen.

Summen av alt dette gjør at jeg kan parkere tristheten min. Den er der, men skal ikke få lov til å ha noen dominans i livet mitt. I stedet skal jeg jobbe med å snu nye steiner. Finne nye mål. Det er mange måter å være en samfunnsstøtter og bygger på enn gjennom betalt arbeid. Det er mitt største ønske nå; å få gi noe tilbake for alt godt jeg har fått.

TAKKNEMLIG

FB gruppen min finner du her

Det var adskillig mer krevende å lage et opplegg om saksofonen enn de to forrige. Et mer nytt og ukjent instrument for meg, selv om jeg har hørt på musikk der det spilles. Jeg har funnet masse spennende og gøy som jeg har tatt med her. Se gjennom, - bruk det som det er, eller bruk det som en idèbank.

Her er en oversikt over alle lysarkene som du finner i Power Pointen. Det ligger forklaringer og linker inni hvert lysark.

https://www.youtube.com/watch?v=QKTcJmHcJaE

https://youtu.be/Ruy8HwzeG8w

Nedenfor ligger mange forskjellige innspillinger med Saksofon. Plukk og miks de som passer klassen din best, eller søk selv. Det er mye flott å finne. Anbefaler å ta med den siste. Ung dyktig norsk utøver.

Kahoot: Ti enkle spørsmål

Tips til alle fag:

Skriv inn de fem viktigste ordene i fingrene. Brett arket i to, legg inni et ekstra stivere ark, og lim sidene sammen. Da får du et tykt kort som du kan ha i en "Husker du" boks. Ta frem kortet  innimellom og repeter ordene.

Her finner du tilsvarende opplegg til gitar

Her finner du tilsvarende opplegg til piano og flygel

Håper du vil bli med i fb-gruppen min. Den finner du her

Blir glad for en kommentar der om du bruker opplegget 🙂

Her er alt fiks ferdig - klart til bruk. Du finner en PowerPoint på 37 lysark, med kommentarer, tips og videoforslag. Alle videoene ligger klar i innlegget også. Håper det kan brukes av flere. Del gjerne med andre du tror kan ha glede og nytte av det 🙂

Kahoot til gitar. 10 enkle spørsmål

Håper det er noe her du kan bruke. Bli glad for en kommentar på fb gruppen min om hvordan det fungerer for deg, eller andre tilbakemeldinger. Fb-gruppen min finner du her

Del gjerne med andre du tror kan ha nytte av opplegget.

Du finner et tilsvarende opplegg til piano her.

Lykke til 🙂

Jeg har laget klart et undervisningsopplegg beregnet på barneskolen - kanskje mest for de yngste, men kan nok også enkelt tilrettelegges for de eldste. Det ligger linker til flere videoer som du kan laste ned nederst. Bruk opplegget som det er, eller bruk det som en idèbank.

Tips: Last ned alle videoene du vil bruke før timen begynner, og se forbi reklamen.

Her har du en oversikt over bildene som er med i PowerPointen. Det står utfyllende informasjon i kommentarfeltene, samt linker til videoer. Disse ser du når du har lastet den ned.

Kahoot! 10 enkle spørsmål

Bli gjerne medlem av fb gruppen min 🙂 Jeg blir takknemlig for tilbakemelding dersom du bruker opplegget 🙂

Bondekone | Facebook

Del gjerne også med andre du tror kan ha interesse av opplegget

Et tilsvarende opplegg til gitar finner du her.