Det er mange vakre steder det går an å ta seg en tur til - det er bare å vite om dem! Nå har jeg for første gang vært på tur i Øksnevadskogen, og det var en meget hyggelig opplevelse. Her går både barnehager og skoler på tur, - og nå som de har fri, kunne vi ta oss en familieutflukt. Her var alt en kunne tenke seg for å få noen trivelige timer sammen ute.
En stor og romslig gapahuk var satt opp midt i skogen. Der var det mange sitteunderlag, og vi var så frimodige at vi tok oss den friheten å låne dem.
God benkeplass og stor bålplass var laget til utenfor gapahuken."Langbord" til maten inne i gapahuken...Her er vi godt i gang... Det er mest stas med grillpinner en har spikket selv. En stor bolle med pinnebrød hadde vi også med. Etter middagen var det dessert: Grillet pinnebrød som en etterpå tok en smørklatt inni og drysset sukker og kanel i. Vips, - så hadde vi deilige kanelboller. Deilig turmat!Det vesle huset med hjerte i for små privatbesøk var det også der. Der det er hjerterom er det husrom, heter det. Vel...Vi kokte egg i stormkjøkken, sammen med litt rødløk for å få rett påskefarge på skallet. Her er to som koser seg på tur...Her var forskjellige ting en kunne engasjere seg med: Disse/huske...Klatretau...... og musikkrøyr var noen av tingene. Bajas måtte fint nøye seg med en plass litt i avstand fra grillingen,......men med mange barn på tur, er det kjekt å være hund også, - alltid litt restemat til de firbente da. Og heldigvis mange til å gi litt ekstra kos...Høydepunktet for flere av oss, var eggjakten. Litt tidlig kanskje, - men det passet så godt... Det tok litt tid, men vi fant alle til slutt. Denne var jo godt synlig, ikke sant? Vel, - sett fra rett synsvinkel ja. Det var flere slike luringer.De minste var flinkest og fant først, - og var til god hjelp for flere av oss andre også.En ekstra til de voksne var også kommet med. (NB: Les DE og ikke OSS!!) Lillesøster kjenner meg så godt at jeg fikk være med på eggjakten jeg også 🙂Og til slutt en Kvikk Lunch runde også, og da måtte alle være med. Her ble det kappløp om godsakene!Vi passet på at alt ble lagt pent på plass igjen, samt litt ekstra grillkull og aviser til neste pulje som kommer. Kroken ble festet på døren for denne gang, - men hit kommer vi gjerne tilbake.
Det fleste av oss har vel fått nye fine ting til jul, og i tillegg handlet litt ekstra på både januarsalg, vintersalg, nattåpent... Kjekt med litt fornyelse, - jovisst, - men hva med det gamle? De fargene som ikke er moderne lenger, klærne med det snittet som ikke er helt in i år, eller det vi av forunderlige grunner har vokst ut av? Legge det litt lenger bak i skape eller få det i søpla...
Nei, - Vær så snill! Ikke kast! Vi lever i et overflodssamfunn der vi både kjøper og kaster så det står etter. Kjøp hva du vil for meg, men vær så snill å ikke kaste, verken klær eller annet, som andre kan ha glede av. Det er MANGE som vil kunne ha glede av det du ikke lenger trenger.
Som f.eks THK-stiftelsen. Du kommer til hjemmesiden deres her. De har flere kontainere hvor de samler inn klær og sko, sengetøy, duker, handduker m.m. På siden deres er det en oversikt over hvor du kan levere og hva de ønsker. Pakk det du ikke trenger i en svart sekk, og lever det i fra deg. Da er det noen som får det som VIRKELIG trenger det.
Denne kontainere står utenfor BoGrønt Eikanger Hagesenter på Fyllingsnes. Snart er den full og kan sendes av sted. Disse sekkene skal altså til Ukraina. Selv om det er nøden i Syria vi hører mest om i media nå for tiden, er det også enorme behov andre steder i verden. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan iallefall gi videre det vi ikke trenger selv i stedet for å kaste! Det mener jeg er en selvfølgelighet!!Dørene på kontaineren er åpen i butikkens åpningstid. Kast sekken inn, og betal 50kr i kassen for transport. Det er mange andre alternativ også, både Fretex og gjenbruksbutikker til ulike misjoner og andre lag. Jeg får vondt langt inn i hjerteroten hver gang jeg er på NGIR sitt sorteringsanlegg og ser hva som ligger i kontainerne. Der står det en stor kontainer hvor en kan sette inn ting som kan brukes av andre. Likevel blir både møbler, sykler og mye annet, som er fullt brukbart, bare lempet i søppelet.
Er det virkelig nødvendig? Kan vi ikke heller unne noen andre gleden over det vi ikke selv trenger?
Jeg hørte på radioen en liten fin historie: Det hadde vært storm, og tusenvis av sjøstjerner var blitt skylt opp på land. Dagen etter gikk en liten gutt og kastet en og en sjøstjerne ut i sjøen igjen. "Det er nytteløst," sa en eldre mann til ham. "Det er så mange. Du kan ikke berge alle. Gi opp!" Gutten fortsatte å plukke og kaste. "Si det til denne ene," sa han og holdt opp en sjøstjerne foran ham før han kastet den uti.
Vi har hørt det tusenvis av ganger: Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Det er IKKE nytteløst, og det aller, aller minste vi kan gjøre, er Å IKKE KASTE NOE SOM ANDRE KAN HA BRUK FOR ELLER GLEDE AV, MEN GI DET VIDERE.
Dagens overskudd har gått med til hagearbeid. Fantastisk å få være ute og nyte de vakre vårdagene vi har nå. I dag gikk jeg løs på hekken. Den vokser seg utover hvert år, og trenger å trimmes. Fra slik:
Til slik:Og så var det oppryddingen. Det er den som tar tid... Alt skal bort! Finpussen ble tatt med hageslangen.Og nå kan jeg nyte synet av en ren og velstelt oppkjørsel 🙂 Litt mer som må gjøres i svingen, men asfalten har i alle fall blitt ren.For hver gang jeg var nede med et lass på trillebåren, tok jeg med et lass flis opp igjen. Her er mye å ta av. Flisa blir lagt i et tykt lag i alle bed. I fjor la jeg først et tykt lag med aviser, så det gjør jeg ikke i år, men med aviser først og flis oppå, holder ugresset seg unna gjennom hele sesongen. Jeg planter de aller fleste blomstene mine i potter. Med stor hage er det lurt å gjøre det så enkelt som mulig for seg selv. Steinkanten har også blitt skåret ren igjen. En gammel kniv fungerer helt fint. Jeg skjærer et par centimeter utom steinene, og tar bort så mye som mulig. Deretter tråkker jeg godt ned langs kanten. Da holder gresset seg på rett side av bedet, og jeg kan vente til neste år med ny skjærerunde. Ikke så verst dette her...Det er fremdeles frost om nettene her, så det er en stund til blomstersesongen starter, men det ble nå ganske fint likevel synes nå jeg.Og det beste av alt: Helt fantastisk å være i sving igjen - våken! Nå klarer jeg å være aktiv i mer enn en halvtime uten å måtte hvile meg etterpå, nå er jeg våken og opplagt om ettermiddagene, og nå føles ikke lenger kroppen som en tung potetsekk. Og hvorfor? Redningen min ble en liten krabat ved navnet B12. Nå har jeg fått min andre sprøyte, og kjenner at kroppen vekkes til live igjen. Og det er HELT FANTASTISK!!
Jeg har ikke lagt merke til noe snakk om B12 mangel tidligere, men etter å ha fortalt om det til venner, har jeg fått høre MANGE historier om slitne og trette mennesker som har frisknet til etter å ha fått i seg B12. Selv var jeg innenfor normalverdien, men i nedre sjikt. "Vi kan jo forsøke," sa legen. Uansett så kan en ikke få for mye B-vitaminer i seg, siden de er vannløselige. Overskuddet blir derfor ikke lagret i kroppen.
Og forsøket gav resultat! Nå begynner jeg å kjenne igjen meg selv, og jeg nyter det! Selv om jeg har hatt gode dager hjemme, så gleder jeg meg til å komme i gang igjen med mine vanlige oppgaver, - både på jobb og ellers. En forsiktig start denne uken, og så forhåpentligvis ganske mye mer etter Påske- og vinterferie.
Det er VÅR - både ute og inne! Trala la la lalala di dum di dei....
PS: Er du også en av de mange som går og kjenner deg tung og trett? Det kan da være verdt å få tatt en blodprøve og undersøkt B12 nivået. En enkel ting å gjøre noe med om det skulle være det...
I dag fikk jeg være med og feire Magnhilds 70års dag. Festen ble holdt i kirkekjelleren på Ostereidet.Vakkert dekket i vårens friske farger...Og her manglet virkelig ingen ting! Koldtbord fra Hagellia matstove......og rømmegrøt og spekemat fra eget kjøkken.Her var det bare å hive innpå 🙂Og gavebordet var etter Magnhilds ønske: først og fremst penger til "Hjelp til Russland." Ta gjerne en titt på Hjelp til russland sin hjemmeside og se hva de driver med. Og vil du være med og gi Magnhild en gave, så støtt gjerne opp om dette prosjektet du også 🙂 Klikk på bildet under for å finne ut mer.
Litt å pynte opp med hjemme tenker jeg også at hun satte pris på å få. Tusen takk Magnhild, for at jeg fikk være med deg i dag. Jeg har storkost meg med både god mat og godt lag. Du er en fargerik person som jeg er veldig takknemlig og glad over å kjenne.
Vil til slutt ta med sangen du valgte i dag. Den sier mye om hvem Gud er, men også mye om hvordan du har levd, og fremdeles lever livet ditt.
Kor stort, min Gud
Kor stort, min Gud, at eg ditt barn får vera,
Og leva i din frie nådepakt!
:/: Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera,
Men bare kvila i det du har sagt. :/:
Eg bed deg: Lei du meg igjennom verda,
Eg er så veik og er i framandt land!
:/: Det mange var som gjekk seg vill på ferda
Og slepte taket i di frelsarhand. :/:
Men visst eg veit: Du maktar fast meg halda,
Det har du lova i ditt eige ord.
:/: Du visste alt om meg før du meg kalla,
Og gav meg plass ved nådens rike bord. :/:
Lat meg få sjå på deg når synda dårar,
Lat meg som barn ditt faderauga sjå!
:/: Då veit eg visst at gjennom tvil og fårar
Eg ved din nåde skal til himlen nå. :/:
... solen skinner fra skyfri himmel og termometeret viser 12 grader. Da kan hagestolene hentes frem fra vinterlageret... og bålpannen fyres opp.Litt snø er ingen hinder for trivsel ute i solvarmen en vakker vinter/vårdag.Ble ikke så mye til overs til Lady denne gang. Hun måtte nøye seg med luktene etter pølsegildet 🙂Slike vakre dager tar vi gjerne imot mange av. Heldigvis viser YR gode prognoser for kommende uke. Nå er det på tide å komme seg ut av vinterdvalen folkens. Håper solstrålene fordeler seg til hele vårt langstrakte, vakre land. God helg 🙂
Hyggelige overraskelser liker vi vel alle, - og særlig godt når de innebærer en hjelpende hånd. I går fikk jeg denne kjekke telefonen fra svigermor: "Jeg skal vaske bunadsskjorten min, og lurte på om jeg skulle ta med deres også."
Dette har jeg lært av svigermor, at beste måten å få hvite plagg helt hvite på, er ved å henge dem ut om vinteren når det er snø og sol. Solbleking er definitivt å anbefale om det har kommet på en gjenstridig flekk, eller at plaggene har gulnet. Her henger de så fint på rekke og rad, og godtgjør seg til vi skal bruke dem i konfirmasjonen. Godt med alt som er gjort. Tusen takk kjære Johanne, for dagens gode gjerning 🙂
Ha en strålende dag alle sammen, - og så får vi trøste oss med at solen er på sin rette plass ALLTID, enten det er skyer mellom oss og den eller ikke.
"Så høy som himmelen er over jorden,
så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham."
De siste ukene har jeg måttet revurdere mange ting, og en ting er dette uttrykket: Helt normalt! Er det noe som er viktig i livene våre, - enten vi er unge eller gamle, - så er det å få være innenfor normen NORMAL. I løpet av alle årene mine som lærer, har jeg hatt mange slags elever, - fra 1.klasse til folkehøyskole, - fra skolesvake til skolelys. Variasjonene har vært mange, men en ting har de hatt felles: Behovet for å være normal.
Svake lesere vil ofte helst lese i de samme bøker som resten av klassen - selv om de er for vanskelige - for ikke å skille seg ut. Balansen mellom å tilpasse undervisning og samtidig la elevene oppleve at de hører til innen normalbegrepet, kan til tider være utfordrende. Det har vært maktpåliggende for meg som lærer at ALLE - uansett hvem de er og hva de kan stille opp med av evner og anlegg, skal kunne føle seg verdsatt, verdifull og INNENFOR i den gruppen de hører til i.
Nå er min verden i ferd med å bli snudd på hodet.
Jeg har blitt den lesesvake - den som ikke klarer å henge med de andre.
Jeg har blitt den som ligger bakerst i løypa mens læreren står med stoppeklokka og tar tiden.
Jeg har blitt den med ti tommeltotter som ikke får strikkepinnene til å gå slik de skal.
Jeg har blitt den som tallene stokker seg for, og der pluss og minus og alle andre symboler flyter sammen.
(Ikke bokstavlig, - men for å sammenligne...)
Nå er jeg den som har falt utenfor NORMALEN, - og det kjennes IKKE godt! Den verden jeg kjente, som var trygg og god, er i ferd med å rakne. Livet var å være i aksjon - absolutt hele tiden. Og jeg elsket det livet. Nå handler dagene om å stå opp. Gå en liten tur og å gjøre det aller viktigste.
Jeg har gode dager hjemme - det er ikke det. Men jeg lengter etter å kjenne meg "levende" igjen. Jeg lengter etter å være i vigør, etter å være den jeg kjenner. Noen må lære seg å snakke på nytt etter å ha fått slag. Noen må lære seg å gå på nytt etter en skade eller operasjon. Jeg må lære å kjenne meg selv på nytt. Et menneske som skal leve livet i ett litt roligere tempo og som skal bli flinkere til å trykke på pauseknappen.
Trøsten er de fire ordene fra legen; "Det er helt normalt." Etter så mange år med hardkjør, har kroppen tråkket på nødbremsen. Tålmodighet har ikke vært en av mine dyder, men nå får jeg tid til å øve meg i det også. Kanskje nødvendig om ikke ønskelig.
Men jeg skal innrømme det, at det gode er at jeg får sett på mangt og mye i ett annet perspektiv enn tidligere, så kanskje det kommer noe godt ut av det hele likevel. Den tyngste byrden har vært følelsen av å svikte - og da særlig elever og kollegaer. Men kanskje det også til syvende og sist bunner i ønsket om å være uunnværlig?
Jeg fant frem strikketøyet mitt igjen i dag. Det er for flaut å si hvor lenge det har ligget gjemt, så det forteller jeg ikke. En av grunnene til at det har tatt så lang tid å hente det frem igjen, er at jeg først må rekke opp en del runder for å rette på en liten feil. Så kan jeg gå igang igjen.
Der er livet mitt også nå. Det rakner litt. Rekkes opp. Det skal ikke være slik som det er nå. Og når en har kommet dit feilen var, kan en begynne på nytt igjen. Det koster å gi slipp på en del av disse rundene, men samtidig kjenner jeg også på håp. Tråden er der. Strikkepinnene er der. Hendene som skal utføre jobben er der. Den skal bli ferdig, - slik den var ment å være, - og jeg skal også komme meg på bena igjen.
Jeg er særlig glad over at jeg er en kristen nå. Å være under Guds nåde betyr også at en får stå under hans omsorg. Gårsdagen og morgendagen får bekymre seg for seg selv, - men i dag hjelper Herren. I dag har jeg en som er nær meg og som styrker, trøster og holder meg oppe. Jeg vet virkelig ikke hvem jeg hadde hvert, og hvor jeg hadde vært i livet, om det ikke var for all den omsorg og kjærlighet som blir tildelt meg av Guds kjærlighet. Det kan høres ut som klisjeaktige fraser, men det er ikke det. Guds ord ER liv og GIR liv.
Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»
Matteus 11. 28-30
"Velkommen i klubben," fikk jeg høre fra en god kollega i dag. Jeg er ikke alene. Jeg er faktisk HELT NORMAL! Og ja - det ER en trøst...
Jeg satt og bladde meg gjennom de ulike TV-kanalene her en kveld. Det var for det meste kjedelige eller oppbrukte filmer, samt monotone komiserier med kunstig latter som dukket opp, - inntil en dokumentar om IS. Jeg leste gjennom informasjonen og tenkte at jeg kunne se litt på den. Etter få minutt var jeg helt dårlig og måtte bare skru av hele fjernsynet.
Jeg skal ikke gjengi innholdet i det jeg så. Mange av dere har sikkert sett den også. Det jeg lurer på er dette: Trenger jeg å vite disse tingene? Hvordan IS fører sin propaganda, hvordan de rekrutterer, hvor grusomme bilder de viser frem i full offentlighet og fremstiller som noe bra? Er dette viktig for meg?
Og hva med alle andre nyheter som vil inn i min fredelige stue? Dødsulykker på bilveiene våre, knivdrap en lørdagskveld, overgrep, svik, krig, hungersnød, naturkatastrofer... Forventes det at jeg skal forholde meg til alt dette? At de groteske nærbildene som flimrer forbi på skjermen,- etterfulgt av Freia sjokolade sin "Kom kyra" reklame... skal feste seg på netthinnen min?Og hva med alle politikerne som klorer øynene ut av hverandre verbalt. Er jeg en dårlig samfunnsborger om jeg ikke får med meg om skattepengene våre skal gå til utbygging av nye veier eller økt støtte til barnehagene?
Listen kan gjøres uendelig lang. Utmattende lang! Hver eneste dag er det nye saker, nye grusomheter, nye opplysninger, ny kunnskap, nye gleder og nye feider, og alle kjemper de om å formidle sine ting slik at vi skal huske dem i mer enn ett minutt etter at de har rullet forbi netthinnen vår.
Men må jeg virkelig vite og forholde meg til alle disse tingene?? Hvorfor skal jeg vite? Hva forventes av meg? Hva kan jeg gjøre? Blir jeg et bedre menneske av all denne informasjonen? Gir det meg større giverglede og hjelpetrang, eller virker det bare mot sin hensikt? Til mer jeg ser, til mer maktesløs føler jeg meg. Jo mer elendighet som kommer mot meg, jo vanskeligere er det å ha tro på at det nytter å gi.
Jeg synes det er vondt å vite. Da jeg studerte sosialpedagogikk, leste jeg en spesiell bok i forbindelse med gruppeoppgaven. For å skåne deg som kanskje er en ung leser, vil jeg ikke si hva boken handlet om, men ondskapen jeg fikk del i, var så stor at jeg fuktet puten med tårene mine og mistet nattesøvnen i flere uker etterpå. Jeg skulle så inderlig ønske at verden ikke var så vond. Og selv om den er det, kan jeg ikke bare få leve i min egen naive boble og tro at den er god?
Aftenposten Junior kommer ut en gang i uken. De skriver om de mest sentrale sakene - tilpasset barn - og meg! Det som står der er akkurat passe for meg å fordøye. Dessuten er det meste vinklet positivt.
Tilbake til utgangspunktet: Er det en forbrytelse å ikke ville vite?
Ja, - det ER viktig at vi kjenner til hva som rører seg både rundt oss og ute i den store verden. Men må vi virkelig vite SÅ mye, og så detaljert? Vi gjør ulike ting for å skåne barna våre. Kanskje er det på tide at vi setter foten ned litt for oss som er voksne også?
Jeg er i utgangspunktet opptatt av at jeg ikke skal ha hjertet mitt bundet til TING. Likevel er det noe som betyr mer enn annet. Til jul fikk jeg et Pandora-armbånd med to charms på av jentene mine: en engel og et hjerte det står MOM på. Selv om det bare var et lite stykke metall, kjentes det likevel som om jeg hadde dem litt ekstra nær meg hver gang jeg kjente at engelen og hjertet danset mot håndflaten min.
Men gleden varte ikke lenge. Like over nyttår var det borte. Låsen må ha gått opp, og armbåndet var sporløst forsvunnet. Siden jeg oppdaget at det var borte, og helt frem til i dag, har jeg hatt det som en sår frustrasjon i hjertet at jeg ikke har klart å finne det igjen. Jeg har lett høyt og lavt, tenkt og fundert, - men uten resultat. Inntil i dag...
Olav kom inn og ropte på meg. "Se her hva jeg fant," sa han og holdt armbåndet opp foran meg. Han fant det i traktorgarasjen. Der hang det helt nede mot gulvet på et redskap. Det var bare et lykketreff - eller kanskje rettere sagt; Guds styrelse - at blikket hans falt på det der det hang nesten usynlig i en krok.
Jeg tror helst at jeg ble enda mer glad da jeg fikk det tilbake i dag enn jeg var da jeg fikk det første gangen. Etter å ha lett så lenge og å ha savnet det så sårt, kjentes det ut som om noe falt på plass da jeg fikk festet det rundt håndleddet igjen.
I dag har jeg derfor en ekstra lykkelig dag!! Tenk at en så liten ting kan glede så mye 🙂
Dagens hendelse fikk meg til å tenke på en kjent og kjær historie fra Lukas 15. Jeg deler den med dere her:
Lignelsen om den ene sauen – og de nittini 1 Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham.2 Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.»3Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?5Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine.6Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.»7Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Jeg håper himmelen har enda større grunn til glede i dag enn jeg har 🙂
For noen dager siden leste jeg stykket "Evig arr på sjelen" på bloggen Pappahjerte. Den gjorde et dypt inntrykk på meg. Det er "Ida" som forteller sin historie, - en historie om mishandling over mange år. Du finner innlegget her.
For noen år siden tok jeg sosialpedagogikk som etterutdanning. Jeg var da med på å skrive en gruppeoppgave med tittelen: "Ser du meg?" Temaet der var hvordan vi kan fange opp signalene som de overgrepsutsatte barna sender ut. Som regel viser de fleste mange tegn på at noe er galt. Også Ida. Hvorfor var det ingen som oppdaget hennes smerte? Mange tydelige signal ble gitt. Det er både forferdelig og ufattelig at det kunne pågå så lenge uten at noen forstod noe som helst. Jeg kunne sagt mye om dette, men det er faktisk en helt annen ting som har opptatt meg mest etter at jeg leste stykket, og det er disse to setningene fra Ida:
"Jeg visste ikke at det som skjedde med meg, ikke var greit. Jeg visste ikke at det som skjedde mot meg, var ett lovbrudd."
Barn stoler på voksne. Barn tror at det voksne gjør er rett. Her har vi en stor samfunnsoppgave foran oss med å la barn få lov til å vite at også de som er større enn dem, enten det er store barn eller voksne, også gjør både dumme ting, galne ting og noen ganger også stygge ting og ulovlige ting. Jeg har kommet frem til fire punkt jeg mener vi må styrke barnas bevissthet på. Jeg har valgt å kalle det for
V for Vondt
Både i barnehagen og på skolen snakker vi med barna om at det ikke er lov å slå og sparke hverandre. I samme åndedrag som at vi sier at barn ikke har lov til å gjøre slike ting, må vi også si at heller ikke voksne har lov til dette. Vi har ikke lov til å gjøre slik at noen får vondt verken på kroppen eller i hjertet.
Vi kan bruke eksempler som at vi får vondt på kroppen når noen slår oss eller sparker oss. Vi får vondt i hjertet når noen sier stygge ting til oss eller stenger oss ute. Dette er ikke greitt, og det er viktig at vi lærer barna at de må si ifra til en voksne de stoler på dersom noen gjør slikt mot dem, eller om de ser det skje med noen andre.
E for Ekkelt
Noen ganger opplever vi at andre gjør ting mot oss som ikke er direkte vondt, men som vi kanskje synes er ekkelt. Det er heller ikke greitt. Vi skal ikke lage vonde bilder i barns hoder, men det går an å snakke om ufarlige ting som f.eks. det å bli kilt.
Noen voksne tenker at de skal tulle med barn med å kile dem. Noen synes bare det er gøy, men andre synes det er helt forferdelig. Dette er et ufarlig eksempel som det går an å snakke sammen om, og styrke barna i at dersom voksne gjør noe slikt, eller noe annet du synes er ekkelt, så har du lov til å si stopp, og du har lov til å fortelle det til noen andre dersom de ikke slutter.
S for Skummelt
Noen synes det er gøy å tullesloss. Det er om å gjøre å få den andre først i bakken, eller at en bare tøysebokser med hverandre. Kanskje er det menn som vil leke slik med gutter for på den måten å vise seg som "kompis" med dem. Mange syne det er helt topp, men det er også noen som synes det er skummelt. Men siden det er en voksen som gjør det, så tør en ikke å si ifra. En er med på leken fordi det forventes. En smiler og ler - fordi det forventes, men egentlig så synes en det er kjempeskummelt.
Dette er også et ufarlig eksempel en kan ta frem for barn for å si noe om at voksne ikke har lov til å gjøre ting de synes er skummelt, og at de - selv om de er barn - har lov til å si i fra.
T for Trusler
"Dersom jeg ikke får den nye ballen din, skal jeg banke deg opp etter skolen!"
Vi må lære barna at dersom noen kommer med en trussel, enten det er barn eller voksne, så er det fordi de selv vet at de har gjort noe galt og at de er redde for å bli oppdaget. Dersom noen truer dem, er det kanskje ikke alltid så lurt å si noe til den som truer, men at en må være rask med å si det til en voksen.
-------------------------------------
Disse fire punktene her mener jeg vi må ta opp med barna jevnlig fra de er ganske små. Vi må trygge dem både gjennom samtale og rollelek på hva som er greitt og hva som ikke er greitt. Vi trenger absolutt ikke å utbrodere med grusomme eksempler. Jeg tror at de barna som opplever vanskelige ting, da vil kunne bli styrket i vissheten om hva som er rett og galt, og at vi gir dem viktige verktøy de kan bruke for å våge å si ifra.
Skal de kunne si ifra, må de også vite hvem de kan si ifra til. Vi må fortelle om voksne de kan stole på, som f.eks. familie, lærere, helsesøstre og ulike hjelpetelefoner.
For det andre må de få vite noe om hva som vilskje dersom de sier ifra. Også her kan vi bruke mange ufarlige eksempler. Dersom en elev har gjort noe veldig stygt mot en annen elev, da trenger kanskje dette barnet å få hjelp til å forstå at det han/hun gjorde var galt. Det trenger kanskje også å bli passet ekstra godt på for at de ikke skal gjøre stygge ting igjen.
Vi snakker MYE med barna om hva som er rett og galt å gjøre mot hverandre, men da oftest med fokus på barna seg imellom. Vi må bli mye mer flinke og frimodige til å inkludere oss som voksne i disse samtalene, å sette tydelige ord på at heller ikke vi har lov til å gjøre slike ting.
En fantastisk bok jeg kom over da jeg skrev oppgaven min, som tar opp temaet om barn, kropp og trygghet, er "Kyss, klapp og klem." Skrevet av Laila Vielfaure, og illustrert av Kari Grossmann. Du kan bla gjennom boken her: Nasjonalbiblioteket
Denne boken burde vært obligatorisk i ALLE barnehager og på småskoletrinnet. Her kan du ta en titt på et par av sidene. Jeg anbefalte denne boken til flere av mine venner, og en mor kom tilbake og fortalte meg denne historien:
Hun hadde lest boken for sin fire år gamle datter. En stund senere var de på badet og skulle ta kveldstellet. Plutselig ville jenta leke, og sprang inn på foreldrenes soverom for å gjemme seg under dynen. Moren kom etter, og krøp under dynen mens hun ropte: "Nå kommer jeg og tar deg!" Hun famlet seg fram i mørket med kravlende hender og fikk tak i barnet, hvorpå jenta rev dyna til sides og ropte med høy røst: "Du leker med tissen min mamma, og det har du ikke lov til!" Da hadde hun kommet til å ta den vesle jenta i skrittet med hånden sin. "Du har helt rett," svarte moren. "Jeg har ikke lov til å leke med tissen din. Denne gangen var det et uhell siden jeg ikke kunne se hvor du var, men jeg er veldig glad for at du sier ifra."
(Gjengitt med tillatelse)
Jeg tror vi kan hindre mange overgrep i å finne sted ved å trygge barna i hva som er rett og galt, og hva som er lov og ikke lov. Å snakke om slike ting handler IKKE om å skremme dem, men om å gi dem en sikkerhet i livet. En kan dessverre ikke hindre alle overgrep i å skje, men jeg er sikker på at vi har MYE å gå på når det gjelder å utruste barna i å våge å både si STOPP og til å si ifra når noe har skjedd. Men skal de kunne klare det, må noen først ha fortalt dem hva som faktisk er rett og hva som er galt. Og det er VÅR oppgave, - vi som er voksne og som på ett eller annet vis har med barn å gjøre!
Jeg føler det egentlig veldig befriende at de jeg har rundt meg vet hvordan jeg har det og hvorfor jeg er sykemeldt. Det går an å være personlig uten å utlevere seg selv. Og det er faktisk ikke farlig. Snarere tvert imot. Er ikke de aller fleste av oss slik at vi vil hverandre vel? Er det ikke bedre at alle våre gode medvandrere får være med på å styre livet vårt, mer enn de få som vil stikke kjepper i hjulene våre?
Det er naturlig å få spørsmålet: Hvordan går det? Og jeg vil så gjerne si at det går bedre. På en måte så har jeg det også bedre nå, på en annen måte ikke. Har du noen gang vært med på en hard treningsøkt der du etterpå får legge deg ned på en madrass for å slappe av? I begynnelsen er hele kroppen stiv og anspent. Dempet musikk settes på, og en leder sier med rolig stemme: "Legg deg i en god stilling og slapp godt av. Pust rolig inn med nesen, slepp pusten ut igjen og vent litt før neste åndedrag. Start så med å kjenne etter i høyre fot, - helt nede i tærne. Kjenn at de slapper av og blir tunge. Kjenn etter i hver eneste tå. Deretter risten, så hælen... "
Og slik fortsetter stemmen med å gå gjennom hver eneste kroppsdel. Til slutt ligger du der, fullstendig avslappet og i fullkommen harmoni. En vidunderlig følelse. I denne hvilen lades kroppen opp igjen, og det skal gjerne ikke så mange minuttene til før du er klar til å stå opp igjen og fortsette med det dagen har å by på, - skjønt ikke en ny hardtrening før det har gått en dag eller to.
Jeg er på madrassen nå. På veg til å gi slipp. Og jo mer jeg gir slipp på, til trettere blir jeg. Men jeg kjenner også at det er en god tretthet. En tretthet som fører til hvile og ny oppladning. Hva det er jeg gir slipp på? Jo, først og fremst tanken på at jeg er uunnværlig og uerstattelig. Noen av oppgavene mine klarer andre å gjøre på en god måte. Noen ting kan utsettes, og noe går det faktisk an å gi helt slipp på. Til å begynne med var det fryktelig vanskelig , men etter hvert som jeg har fått det til, har det blitt en befrielse.
Finnes det noe mer avslappende enn en sovende katt? Vi har noe å lære der... Klikk på bilde for å komme til
Så dermed blir svaret mitt: Det går oppover fordi det går nedover 🙂
I dag vil jeg gjerne få gi en liten blomst til deg som på ett eller annet vis har kommentert innlegget mitt fra i går: Hos psykologen. Både kommentarer på fb., telefoner og små samtaler på butikken. De både gleder og varmer. Jeg føler meg rik som får ha dere i livet mitt, enten det er nær familie, venner, kollegaer, eller mine trofaste bloggfølgere. Takk for alle oppmuntringer og gode ord dere har gitt meg. Dere er alle viktige snøristere i livet mitt.
Klikk på bilde for å komme til siden det er hentet på.
Om du ikke forstår hva jeg mener med snørister, kan du lese innlegget mitt her:
En ekstra takk til alle dere som i løpet av den siste tiden også har fortalt meg om egne erfaringer i forhold til det å ha en utbrent kropp. Selv om jeg ikke ønsker at andre skal være så nedkjørt som jeg er nå, så gjør det likevel godt å få vite at jeg ikke er alene.
Det er naturlig at jeg får spørsmålet "Hvordan går det?" K.R.Oppen og jeg er ikke bestevenner for tiden. Jeg skal sette meg ned og fortelle mer om dette litt senere. Å få skrive er mitt livs friminuttsaktivitet. Jeg skriver aldri fordi jeg må, men fordi det gir meg selv glede. Jeg blir også inspirerer til å dele ved at jeg får vite at andre setter pris på det jeg skriver. Så igjen: Tusen takk alle sammen!
Da jeg var liten kom legen på besøk hjemme når vi var syke. Det var nesten litt høytidelig. Jeg ble lagt på sofaen i stuen, mens aviser og annet smårusk ble ryddet unna i full fart. Mor og far stod andektige ved siden av mens doktoren satt kofferten sin på bordet og fant fram stetoskopet sitt. Konklusjonen var kanskje en hissig halsbetennelse eller en av barnesykdommene. Resept ble skrevet ut, og høytidelige håndtrykk utvekslet før han ble lukket ut igjen. Nå må en helst være halvdød for at det skal rykkes ut. Alt som kan krype og gå må selv møte opp på legekontoret.
Men når det gjelder den psykiske helsen, har helsevesenet blitt flinkere til å drive hjemmebehandling. Dette synes jeg er positivt. På mandag hadde jeg et møte med "psykologen" min. Han er rasende dyktig. Jeg vil gjerne dele noe av det han sa med dere. Kanskje er det flere som kan få hjelp av ordene hans.
Hele formiddagen hadde jeg vært trett. Etter å ha satt inn i oppvaskmaskinen etter frokost, måtte jeg hvile meg. Lenge. Deretter gikk jeg og småryddet litt en liten stund før jeg laget til lunch. På ny seig jeg sammen. Ny tur på sofaen. Jeg hadde egentlig avtalt å møte IMN - psykologen min - klokka to, men den tikket mot tre før jeg var klar til å gå ut. "Du trenger lys og luft," hadde han meldt meg tidligere på dagen. Tålmodig, og uten noen form for bebreidelse ventet han på meg.
"Har du nok klær på deg nå," spurte han forsiktig da han så meg med bare en allværejakke. Jeg måtte kjenne etter. Normalt går jeg meg varm, men dette skulle ikke være en hastetur. Dette skulle være en "ta deg tid" tur. Da trenger en å være varmt kledd hele tiden. Jeg tenkte det skulle gå bra, men vi var ikke kommet lenger enn til fjøset før jeg skjønte at jeg ville bli for kald. Gå opp igjen etter en genser? Ikke aktuelt! For strevsomt. I stedet gikk jeg inn i kjellergarderoben til svigermor og lurte til meg en fleesjakke der.
"Nå er jeg klar," sa jeg med et smil da jeg kom ut igjen, - med lue, skjerf, vanter og en ekstra jakke under.
"Før vi går skal du lukke øynene og puste dypt inn med nesen," beordret IMN. "Sakte." Jeg gjorde som han sa. Selv med lukkede øyne kunne jeg kjenne dagslyset trenge seg inn i kroppen min, og at den friske luften åpnet opp alle de sammenknepne årer i kroppen min.
"Oppdrag nummer en: Se og lytt." "Hva skal jeg lytte til," undret jeg. Det var ingen lyder rundt meg, annet en viften fra fjøset, men den lyden ville snart forsvinne ettersom vi gikk. "Du skal lytte til stillheten," svarte han. "I stedet for å fylle hodet ditt med alle slags tanker og idèer, skal du nå konsentrere deg om å være til stede. Her og nå. Det er bare det som er rundt deg som skal ha oppmerksomheten din. Ingen ting annet!" Han var fremdeles vennlig, men også bestemt. "Ok," svarte jeg med en liten latter. "I`m ready!" Og så gikk vi oppover beiteveien.
Naturen var vinterbrun og litt trist, og himmelen lett overskyet. Luften var frisk og klar med sine fire grader. Jeg var glad for den ekstra jakken. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om: Kikket og lyttet, og etter hvert som vi gikk, oppdaget jeg at naturen ikke var så trist likevel. Alle de vakre steinene på stien under meg, mose, gresstuster, spor av dyr i bakken, grenenes forunderlige formasjoner, himmelens ulike blåtoner gjenspeilet i sølepyttene, lyden av sildring fra fra de mange små bekkene. Og lyset. Selv om solen ikke strålte klart, var det så vidunderlig godt å få være i LYSET.
Etter en liten stopp på toppen for å se på sauene, gikk vi ned i skogen. Der var det tydelige spor etter stormen Tor. Store trær lå veltet både langs vegen og i skogen. Jeg gikk sakte forbi hvert eneste veltet tre. Det var så vemodig at de skulle ende slik. Store, flotte trær. Bukket under for en storm. Uten mulighet til å reise seg opp igjen.
"Hvorfor faller noe og ikke andre," sukket jeg stille.
Også mindre trær lå strødd utover som et mikadospill. "Se etter hvordan de har veltet, og hvordan det ser ut under røttene," oppfordret IMN. Ingen trær var knekt. Alle hadde rotveltet. Det var to forhold som merket seg ut under de veltede trærne: Stein og vann. Enten hadde de vokst på steingrunn, eller bakken var så våt under at det ikke var feste for røttene av den grunn."Det er grunnen under treet som avgjør om det står eller faller," forklarte IMN. Lytt godt, for nå skal jeg fortelle deg noe viktig. Mange mennesker er som trær. De vokser seg vakre, store og sterke. Røttene vider seg ut, og suger til seg næring. Når så stormene i livet kommer, er det fundament de har under seg som er avgjørende for hvorvidt de blir stående eller knekker sammen. Du er heldig. Ditt fundament gir deg kraft til å bli stående."
"Hva mener du med det," spurte jeg undrende, skjønt jeg ante hva som ville komme.
"Det er mange ting," svarte han. "Først er det mannen din. Det at han lar deg få lov til å være den du er. At han hjelper deg, styrker og oppmuntrer deg." Ja, det er rett, tenkte jeg. Han er på mange måter klippen i livet mitt.
"Deretter kommer barna dine. Hver dag fyller de huset med glede og latter, og lar deg få vite at du er viktig og verdifull i deres liv. Skal jeg fortsette?"
"Svigermor," svarte jeg. "Hun er den neste. Alltid kjærlig, hjelpsom og omsorgsfull. Min jordiske hverdagsengel. Og så resten av familien. De er der for meg, bryr seg og oppmuntrer meg." Vi gikk videre i taushet, men det var ikke lenger så enkelt å bare ha oppmerksomheten fylt med det som var rundt meg. Jeg tenkte videre på fundamentet mitt. Det var så mye, mye mer, og jeg ble fylt av en varm glede.
"Vennene mine er også viktige for meg," sa jeg. "Jeg setter stor pris på alle dem som prater hyggelig og vennlig til meg når vi møtes, men de som betyr mest, er de som ikke bare sier at de vil komme, men som faktisk også kommer. De som ikke bare takker for en hyggelig telefonprat etter at jeg har ringt, men som også ringer tilbake. De er fast jord under røttene mine som jeg kan holde meg fast i."
"Og kollegaene mine. De er fantastiske. Det er så godt å komme på jobb og alltid blir møtt med smil og vennlige ord. Annerkjennelse når jeg har gjort en god jobb. Forståelse når jeg møter vanskeligheter. Oppmuntringer når jeg står foran utfordringer. En god klem, et varmt smil... Jo, de er viktige i livet mitt alle sammen."
"Du har også noe annet som gir et sterkt og godt fundament i livet ditt," smilte IMN mot meg, "og det er troen din. Den har holdt deg oppe gjennom mange stormer og uvær gjennom livet." Jeg måtte stanse og tenke meg om et øyeblikk. "Det er feil," svarte jeg. "Det er IKKE troen min som har hjulpet meg." IMN stanset også og rynket øyenbrynene en tanke. "Ikke?" "Nei," svarte jeg. Det er ikke MIN tro som har vært meg til hjelp, men det jeg tror PÅ; nemlig Jesus Kristus. HAN har hjulpet meg mange ganger. Han har trøstet meg, styrket meg, satt nytt mot i meg, og ledet meg ut fra mørke til lys mange ganger. Det er en viktig forskjell der."
Vi kom til juletreskogen vår. Der lå det fremdels et vått lag med snø langs stien. Der var det tydelige spor etter hjort.
Da vi var kommet ut av skogen, og markene lå åpne foran oss igjen måtte jeg spørre ham om en ting som jeg ikke klarte å få ut av hodet. "Du sier at jeg har et godt fundament under meg, og at jeg ikke har knekt sammen. Men hvorfor føles det slik da? Hvorfor er kroppen så tung og sliten?"
"Lukk øynene og se for deg at snøen laver ned. Hva skjer med trærne da?" Jeg lukket øynene, og så for meg tykke snøflak komme dalende ned, og at et tykt, hvitt teppe la seg over verden. "Hva skjer med trærne?" spurte han. "Det ligger snø på dem," svarte jeg. "Og hva skjer med grenene da?" "De bøyes nedover."
"Akkurat. Etter hvert som snøen legger seg på greinene, tynges de ned. Selv om de forsøker å stritte imot, lar det seg ikke gjøre. Ikke før snøen er borte kan de løfte seg oppover igjen. Får snøen ligge lenge, tar det også lenger tid før armene klarer å løfte seg opp igjen. Det er der du er nå. Du står trygt plantet på fast grunn, men snøen har lavet ned så lenge, og grenene blitt så tunge at nå har alt seget sammen."
"Hva kan jeg gjøre da for å få den bort? Jeg vil jo ikke bli værende der under snøkappen." "Det er det som er den vanskelige oppgaven din," kom det fra IMN. "På samme måte som treet selv ikke kan gjøre noe for å få bort snøen, så skal heller ikke du det. Du skal bare vente. Trærne har mange hjelpere, og det har du også:
På samme måte som varmen fra solen smelter snøen, vil også alle gledene i livet ditt være til hjelp for deg.
Når en fugl setter seg på en gren, eller et dyr går forbi og stryker seg inntil treet, vil bevegelsen få noe av snøen til å falle av. Familien din og vennene dine er slike snøristere. For hver gang du blir møtt med vennlighet, oppmuntringer og forståelse, faller litt av snøbyrden av deg.
Gode opplevelser og at du er snill med deg selv er også som milde vinder som rusker varlig i deg og lar snøen falle.
Noen ganger går det fort. Andre ganger tar det litt tid. Og når all snøen er borte, vil det også ta litt tid å få greinene til å rette seg opp igjen.
Dette er naturens gang, og du er en del av det. Like sikkert som vår følger vinter og at sommersolen er i vente, like sikkert er det at snøbyrden din også skal forsvinne, og at du skal få strekke deg opp mot lyset og varmen igjen. "
Klikk på bildet for å komme der det er hentet: http://karejohansenblogg.blogspot.no/2014/03/vinterlandskap-mlen-beitostlen.html
Da jeg kom hjem igjen var det deilig å få kjenne seg våken og opplagt for en stund. Og ikke minst glad og takknemlig. I ettermiddag skal jeg møte ham igjen, og jeg gleder meg. Vi har egentlig avtalt en liten time hver dag, men jeg sviktet i går. Likevel vet jeg at han vil møte meg med vennlighet og ro hver gang jeg kommer. Og jeg deler ham gjerne med deg.
Han heter Imøte M. Naturen. Du finner ham der asfalten slutter og stien begynner. Åpnigstid hver dag fra tidlig morgen til langt på kveld, men helst når det er lyst. Du får absolutt best utbytte av timene når du møter alene dersom du trenger en dyp prat, men han har også både oppmuntringer og gode råd å gi om du tar med deg familie og venner.
I dag har jeg hatt en tung dag. Fryktelig tung. Deprimerende! Nå har jeg satt meg til tastaturet for å skrive ut frustrasjonen min. Kanskje er det andre som også kan kjenne seg igjen i noe av dette...
Jeg var hos legen i dag. "Hvordan har du det?" spurte hun. "Jeg er fremdeles veldig trett," svarte jeg. "Trett hele tiden. Men selv om jeg er så trett at jeg stuper i seng klokka ti om kvelden, får jeg ikke sove. I det jeg holder på å sovne får jeg ofte en lys idè, eller jeg kommer på noe jeg burde har gjort eller kanskje har glemt - samtidig som jeg får skikkelig hjertebank. Dette skjer gjerne både to og tre ganger før jeg sovner, og da er klokken passert langt på natt. Som regel er det positive ting som holder meg våken; Tanker om en bok jeg har lyst til å skrive, - et matteopplegg jeg har lyst å gjøre med elevene mine eller noe annet i den duren. Når jeg så våkner føler jeg at både kropp og sinn er helt utslitt. Det er så slitsomt å ikke våkne uthvilt, selv når jeg sover godt."
Jeg fortalte om jobben min. Jeg trives som lærer. Selv om det er travelt, er dagene fylt med glede. Hjemme er jeg med litt på gårdsarbeidet, men ikke så mye. Det er mest i onnene. Småting innimellom er jeg jo med på, men for det meste er dette mannens domene. Ellers er det vanlige ting som opptar meg: husarbeid, matlaging, kjøring på barn, være med litt her og litt der på ting som skjer i bygden, og å skrive. Skrivingen er mitt friminuttsyssel.
Det selvfølgelige spørsmålet "Hvor lenge har du vært trett," var vanskelig å svare på. Jeg husker at jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke høstferien til å lade opp batteriene på, men den ble alt for travelt. Jeg gledet meg til juleferien, og tenkte at da skulle jeg få slappet av og ta livet med ro, men selv etter en hyggelig OG rolig juleferie, var ikke kreftene på plass igjen. Den siste tiden på jobb, var jeg så trett at når det var tid for lunch ville jeg helst låse meg inne på do og legge meg ned på gulvet der for å få en liten hvil. Der ville jeg fått fred... Jeg gjorde det ikke, men lengselen etter hvile ble mer og mer påtrengende.
Jeg er lykkelig og har et godt liv. En blir IKKE syk av det! For jeg er ikke syk, jeg er bare trett! Blodprøver viser at jeg har D-vitaminmangel og litt lite jern. Akkurat den biten er det enkelt å gjøre noe med. Men de er nok bare brikker i puslespillet, - ikke hele bildet.
Det ble en ganske lang prat der på legekontoret. En prat som det er vanskelig å fordøye. Oppsummert var budskapet:
Noe av det viktigste jeg må gjøre er å erkjenne at jeg faktisk ER syk. Bare å skrive det føles helt feil. Det er to måter å være syk på: synlig syk, eller psykisk syk. En er syk når en har brukket foten, ligger med influensa eller omgangssyke, har fått kreft, er psykisk syk på ett eller annet vis, eller har møtt veggen. I mitt hode handler det "å møte veggen" om å være i psykisk ubalanse. At en for eksempel er deprimert. Jeg er ikke deprimert. Ikke tungsindig engang. Jeg har bare hodet stappfullt av tanker og idèer om tusen ting.
Men altså: Jeg er syk. (nei, nei, nei og atter nei!!) ... og når jeg har erkjent det, vil det være lettere å akseptere situasjonen, noe som igjen vil føre til at jeg lettere vil kunne klatre oppover på stigen igjen.
Gjør det du klarer med god samvittighet. Dette kommer til å bli en stor utfordring for meg. For hver ting jeg gjør her hjemme, om det er å tørke støv, vaske klær, mate dyrene eller arbeide med noe på pc-en, så tenker jeg som så: "Klarer du dette, så klarer du også å være på jobb." Selv om jeg er trett, og det ofte føles som om kroppen er en potetsekk jeg sleper rundt på, så er jeg absolutt ikke sengeliggende. Særlig er det godt å få gjøre noe litt fysisk innimellom: gå seg en tur, stable ved, måke snø utenfor dørene o.l.. Og med en gang jeg gjør noe slikt kommer TKM (Tanke Kjendisen Min): "Klarer du dette, klarer du å gå på jobb."
Å være hjemme, og å GJØRE noe med god samvittighet.... Vel...
Gjør det du har lyst til å gjøre og kutt ut alt som tapper deg for energi. Enda en uoverstigelig utfordring. Jeg har jo lyst til så mye! Ufattelig mye. Hele tiden! Prosjekter både her og der, og alt er jo kjekt! Skal jeg følge den oppfordringen vil jeg i alle fall bli syk av å være sykemeldt 😉
Kanskje jeg heller skal lage meg en liste over alt jeg har lyst til å gjøre, og sette kryss over alt som kan vente, - og så prøve å kutte dem ut i hodet mitt også... Det skal ikke være enkelt.
Og så det vanskeligste av alt: Vær innstilt på at det tar tid. Ikke bare en eller to uker. Kanskje noen måneder. Her sank hjertet ned i magen på meg. Jeg er jo aldri syk. En dag eller to med halsbetennelse om høsten kanskje, men ellers ikke. Ellers holder en paracet en gang i mellom hjulene i gang. Jeg er et arbeidsmenneske! Jeg har ikke tid! Hva med alt som skulle vært gjort? Foreldremøte, samtaler, planlegging... Heldigvis vet jeg at klassen min har fått dyktige vikarer som jeg vet vil gjøre en god jobb. Likevel...
Jeg tar meg i å minnes noe mormor sa til meg: Dersom du tror du er uunnværlig da skal du gjøre dette: Stikk en finger ned i et glass med vann. Dra den så opp og se etter hvor hullet ble av. Vannstanden går et lite hakk ned, men det blir ikke noe hull. Ergo: Du er ikke uunnværlig! Heller ikke jeg. Om jobben ikke blir gjort akkurat slik som jeg ville ha gjort den, og om alt ikke blir fulgt opp på samme måte, - så vil den bli gjort. Og jeg vet også at den vil bli gjort på en god måte. Likevel er det vanskelig å gi slipp.
Det er jammen ikke mye annet som er mer utmattende enn å måtte erkjenne sannheten om seg selv. Hver uke lager vi planer til elevene der vi også skriver hva som er målet i de enkelte fagene. Det kan for eksempel være: "Jeg kan sette navn på ulike geometriske figurer." Lett som bare det. For meg ja, men kanskje ikke like enkelt for alle ti- og elleveåringer. Jeg tenker at jeg nå skal få erfare selv hvor vanskelig det kan være å nå et mål. Mål som for andre kan virke latterlig enkle, men som jeg vet vil koste meg mye:
Erkjenne at jeg ER syk.
Skru ned aktivitetsnivået i hodet.
Være fri til å glede meg over det jeg klarer å gjøre hjemme.
Akkurat nå lurer jeg på om jeg er litt deprimert likevel....
I går fikk jeg en telefon fra politiet. Heldigvis får jeg ikke det hver dag, men gårsdagens oppringing var en gledelig overraskelse. Fru Somlehue hadde nemlig lagt fra seg regnkåpa si ett eller annet sted i løpet av høsten. Jeg har lett høyt og lavt etter den, og fundert veldig på hvor jeg kunne ha gjort av den. Akkurat det mysteriet har jeg ikke funnet ut av, men kåpa var blitt funnet og levert inn på hittegodsen til politiet. En kvittering fra kiropraktorklinikken i lomma førte heldigvis til at de fant fram til meg.
Det er godt det ikke skjer så mye galt i bygdene for tiden at at de har tid til litt forfallende oppryddingsarbeid. Noe som kom meg til gode. Det var en særdeles hyggelig damestemme i andre enden av tråden som forklarte at de hadde en grå, pen regnkåpe liggende på kontoret som muligens tilhørte meg. Jeg tok turen bort for å ta en kikk. En dame, like vakker som stemmen hadde vært hyggelig, fant frem kåpen. Og joda - den var min. Kåpen ble kvittert ut, og jeg fikk den med meg. Nå kan bare regnværet komme. Jeg er klar! Og allerede i dag fikk jeg bruk for den. En liten luftetur med Lady gjorde godt, selv om det hang noen dråper over oss i luften. Bakken er fremdeles frossen, så Olav fikk kjørt ut siste del av skjellsanden.Bøene har fått et brunt teppe over seg. Ikke like hvitt og vakkert som for et par dager siden, men vi får glede oss over at det gjør godt. Ønsker dere alle en riktig god lørdag 🙂
På Fredtun bedehus på Eknes kan du nå få servert raspeballer èn torsdag i måneden. Fantastisk tiltak!!
Når Gunvor Fyllingsnes har ansvar for grytene, da vet vi at det blir god mat. Også i dag briljerte hun med kokkekunstene sine. Denne gangen med grytene fulle av pinnekjøtt, pølser, kålrot, gulrot og komler. Eller raspeballer som det helst sies her. Jeg måtte jo lure meg til en titt nedi grytene også...Synneva Molvik var med som både villig og effektiv kjøkkenhjelp. Det var lett å se at disse to har vært sammen før om store oppgaver, for de var et effektivt og velsmurt tospann der de svinset rundt på kjøkkenet, der både mat og oppvask til 60-70 personer skulle tilberedes og ordnes opp i. Det er servert! Her kommer maten ut luka.
Det var mye folk der da vi kom, og da hadde det allerede vært en gjeng som hadde forsynt seg og forsvunnet. Noen gikk, og flere kom mens vi var der. Hyggelig å slå av en prat med bygdefolk rundt bordene.
"Det er jo berre lekkert! " Og prisen er det i alle fall ingen ting å si på! Kefir, saft, kaffe og litt attåt var også inkludert. Krumkaker i dag.
Tegnebord til den yngre garden var også gjort klart. Her har noen smårollinger tatt seg en liten pause fra arbeidet.Mannfolka rottet seg sammen. De hadde visst mye artig å prate om i dag.Hjertelig velkommen du også! Om fire uker står middagen klar igjen. Ta med deg hele familien, og gjerne enda flere. God mat, godt lag og god drøs!
Har du noen gang vært sykemeldt og fått tilsyn i hjemmet? Overvåket på om du virkelig ER syk, og hva du holder på med? Her skal du få høre hvordan gårsdagen min var:
Det startet egentlig i forgårs. Jeg ringte til legen for å be om å få tatt noen prøver. Kroppen har vært så skrekkelig trett nå i litt for lang tid, og jeg tenkte det var på tide å få sjekket opp om jeg har noen mangler av ett eller annet slag. Noe må det jo være. Legen hadde ikke pratet lenge med meg før han sa: "Da sier vi to uker." "To uker til hva?"spurte jeg. "To uker sykemelding, så får vi håpe du kommer deg på bena igjen."
Men jeg er jo på bena! På ett vis i alle fall. Hodet er i fullt vigør, men den foræderske kroppen er ikke helt med. Vel, vel... Jeg fikk mine to uker med meg i lomma, med beskjed om å ta livet med ro og å stelle fint med meg selv.
Jaha.... Og hvordan gjør man så det?
En god start må vel være å sove så lenge en klarer om morgenen, tenkte jeg. Det var bare ett lite problem med det i går: Jordfeilbryteren hadde slått seg av om natten, så mannen stod opp adskillig tidligere enn vanlig for å gå ned i fjøset å sette den på igjen - vel å merke UTEN å skru av vekkeklokken først. Den durte både iltert og lenge før jeg fikk den til å tie stille igjen. Og var jeg først våken, kunne jeg like godt stå opp og se til at jentene fikk frokosten i seg før de skulle haste ut til skolebussen. Jeg kunne jo bare hvile litt etterpå.
Da de var ute av huset tenkte jeg at det ville være ekstra hyggelig å spise frokost med mannen på et rent og ryddig kjøkken. Ut og inn av oppvaskmaskinen, vaske et par gryter og tørke av benken. Det er dessuten ikke et arbeid. Det er bare slikt en gjør. Jeg kunne jo bare hvile meg etterpå. Jeg koste meg der jeg stod og kikket ut på soloppgangen mens grytefettet tapte kampen mot Zaloen og skrubben min.
Men så hadde jeg glemt å fyre i ovnen. Huff og huff! Det var ti minusgrader ute, så selv om vi hadde på litt lunk på kjøkkenet på en panelovn der, så var det virkelig på tide å få varme i resten av huset også. Tomt for ved. Ja, ja, - det var mer ute, så det var bare å hente en pose. Veden kom inn, og en stor ladning lagt inn i ovnen. Snart lyste det varmt gjennom glassdøren, og jeg kunne sette meg ned og hvile litt.
Ti minus! Jeg sjekket langtidsmeldingen på yr. Kaldt i dag og i morgen og deretter mildvær. Det vil altså si at det kanskje var siste frist til å få luftet alle putene og sengetøyet. Vi pleier å legge ut alt sammen en gang om vinteren - helst over natten - når det er mer enn ti minus ute. Det tar knekken på utøy i puter, tepper og dyner. Så banker mannen ut støvet av alt sammen til slutt. Da blir det så friskt og rent og godt.
Jeg gikk ut og sjekket gradestokken en gang til. Joda - ti minus. Det ville nok bli noe varmere utover dagen, men det fikk bare stå sin prøve. Det var da han kom! Inspektøren! Akkurat i det jeg skulle til å gå opp for å ta ut sengetøyet. Frimodig valset han inn i huset for å ta både det og meg i øyesyn.
"Er ikke du hjemme for å hvile?" spurte han etter at jeg hadde forklart hva jeg var i ferd med å gjøre. "Jo," svarte jeg. "Men nå er det kanskje siste frist til å få luftet alt, så jeg skal bare hive ut alt sammen i snøen. Etterpå skal jeg sette meg ned og slappe av." "Javel," svarte han misstenksomt, og jeg kunne kjenne det stikkende blikket hans i ryggen min da jeg lusket meg opp trappen. Det er best jeg skynder meg, tenkte jeg og føk rundt på hele loftet som en virvelvind for å samle sammen alt som var av tekstil som kunne løftes ut med to hender. Madrassene fikk ligge, men alt annet ble enten kastet ned på plenen eller hengt ut på verandaen for lufting der.
"Jeg er snart klar til å sette meg ned," sa jeg til inspektøren da jeg kom ned igjen. "Må bare få ut alle sofaputene og det andre som er her først." Så var det en ny runde. "Klarer du dette, så klarer du vel å gå på jobb også," hveste han til meg i det jeg lempet ut tre store seteputer fra sofaen. Jeg så på ham med et ulykkelig, fårete smil, og forsøkte å forklare at det egentlig ikke var jeg som fikk jobb med dette, men mannen min. "Det er han som må banke alt sammen, og det er det som er den tunge jobben. Jeg bare kaster alt sammen ut." Det virket ikke som om han helt forstod hva jeg mente med det...
Lettet så jeg mannen komme opp til huset. Jeg for inn på kjøkkenet og laget til frokost, og så fikk jeg endelig satt meg ned. "Det er tomt for ved," husket jeg på å si før han gikk ut igjen. "Jeg får kjøre opp noen sekker til deg på traktorskuffen før jeg går i gang med annet arbeid da," tilbudet han seg. "Flott." Han for ut, og jeg gikk ned i kjelleren for å se om det var klart til å ta inn posene. Vi fyller opp slike store, blå IKEA poser med ved. De blir akkurat passe tunge til at vi klarer å bære dem, og så er det greie å stable oppå hverandre også.
Det var IKKE klart i kjelleren. Inspektøren fulgte med ned. Før han fikk sagt noe som helst sa jeg til ham (kanskje en ørlite tanke hissig) at veden MÅ inn, og jeg MÅ lage plass til den. Dette er ikke noe jeg kan velge å IKKE gjøre. Dessuten er det IKKE et arbeid! Det er bare noe som må gjøres. Slik er det bare med den saken! Han sa ingen ting. Ble bare stående i døråpningen og se på. Slalomsko og yttertøy og poser og esker ble flyttet på plass. Vi stabler vedposene midt på gulvet i kjellergarderoben. Da er det lett å bære dem med seg inn til fyrrommet (som også er i kjelleren) når vi trenger dem. Plassen ble gjort klar akkurat i tide til at mannen kom opp med dem på traktorskuffen og langet dem ned til meg. Bare seks poser. Det var ikke flere som var klar enda. Ja, ja, - det holder noen dager det. Posene kom på plass, og jeg gikk opp igjen for å sette meg ned litt i go`stolen. Klar til å slappe av!
Så satt jeg der da - og kikket rundt meg i den nakne stuen. Etter å ha fundert en liten stund henvendte jeg meg til inspektøren igjen. "Nå som alt er ute, vil det være mye lettere å gjøre rent. Ikke hele huset selvfølgelig, men kanskje ett rom. Kan jeg gjøre det? Rydde litt, tørke støv og kanskje vaske et par vindu? Bare på innsiden selvfølgelig... Han sukket høyt før han svarte:
"Tenk deg litt om selv nå. Du er sykemeldt fordi du er trett. For trett til å arbeide! Blir det ikke litt feil at du da skal arbeide her hjemme når du ikke kan gå ut på arbeid?" Jeg sukket også. Han hadde rett. Jeg kunne ikke gå igang med storarbeid i huset. Det ville absolutt ikke være rett av meg. Dessuten var kroppen min trett også, men absolutt ikke hode!
Så satt jeg der og stirret og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg kastet et blikk ut vinduet, og så hvor vakkert vintersolen lyste ned på garden vår. Jeg spratt opp av stolen. "Det kan jeg," ropte jeg glad. "Jeg kan gå ut! Det vil jeg ha godt av, og det kan absolutt ikke kalles arbeid! Det vil dessuten hjelpe meg til å kvikne til" Dersom jeg la godviljen til, kunne jeg kanskje skimte et ørlite smil hos inspektøren, og et så vidt synlig nikk. Jeg tolket det som et tegn på godkjenning, og før han fikk tid til å komme med en preken om hvor langt jeg eventuelt kunne få lov til å gå, hadde jeg kommet meg unna. Han ble heldigvis sittende igjen inne!
Vinterklærne kom på, og jeg ruslet ut. Jeg kjente hvordan lyset fra solen og snøen trengte seg inn i kroppen og fikk den til å våkne til liv. Mobilen ble med, og jeg behøvde ikke gå mange metrene på jakt etter vintermotiv som ventet på forevigelse. De var rundt meg over alt, og jeg knipset ivrig i veg. Kan det bli vakrere enn dette?Før jeg skulle gå inn igjen møtte jeg svigermor. Hun tar seg alltid en liten luftetur med Lady om morgenen. Det var for kaldt til å stå i ro, så det ble ikke så mange ordene før vi gikk i hver vår retning. Også Lady syntes det var kaldt, så det ble ikke lange runden før hun fikk komme inn i varmen igjen. Det var bare èn stol det gikk an å sitte i nå som alt annet lå ute i snøen. Jeg satte meg godt til rette, og lurte på hva jeg skulle finne på. Lese litt? Strikke? Kanskje det.... Men det var umulig å komme i gang med slikt når rommene stod og gapte imot meg. Inspektøren merket nok uroen min, for han kom og stilte seg opp på siden av meg. Så satt jeg der. Passe irritert. Til slutt satte jeg øynene i ham og sa meget bestemt: "Du får si hva du vil, men nå går jeg i gang! Jeg må kunne tørke litt støv og vaske et par vindu selv om jeg er sykemeldt! Dessuten er jeg ikke syk! Det er bare kroppen som er litt tung å drasse rundt på, men den gjør stort sett det den for beskjed om likevel. Dessuten må du forstå at det er mye enklere og lettere for meg å gjøre dette nå som alt er ute!"
"Så du mener dette er å ta livet med ro da?" bet han meg av. "Ja," glefset jeg tilbake. Det går faktisk an å ta det med ro selv om en holder på med noen småting!" Jeg gadd ikke å diskutere noe mer. Bøtter og kluter ble hentet, og TV-stuen ble ryddet og vasket til den skinte. Selv om inspektøren til stadighet naset borti det jeg holdt på med, forsøkte jeg å ignorere ham etter alle kunstens regler, eller jeg svarte ham tilbake på denne måten: "Her ser du: Å tørke støv er bare en lek! Når jeg vasker vinduene står jeg faktisk nesten helt i ro. Det krever ikke noe særlig energi i det hele tatt. Hva jeg gjør nå? Skraper bort en tapestrimle som har stått fast her på gulvet i årevis. Jeg ligger jo nesten nå, så dette kan omtrent regnes som en formiddagslur. Og slik gikk dagen. Stadig småkrangling med ispektøren. For en dust! Han hadde ikke forståelse for noe som helst! Som at alt sengetøyet som lå ute i snøen måtte inn igjen og bli skiftet på. At akkurat DET var min jobb. Mannen skal banke sofaputer og slikt, men sengetøyet var noe jeg måtte få på plass igjen. At det er vaskemaskinen som vasker og tørketrommelen som tørker klærne. At jeg bare tar det inn og ut og legger det på plass. At gulvene under sofaer, border og stoler måtte støvsuges og vaskes nå som det var så mye lettere å flytte på alt...
Da klokken tikket mot syv, var det så vidt jeg fikk tid til en rask dusj før jeg skulle av sted på korøving. "Korøving?" utbrøt inspektøren forskrekket. "Har du virkelig tenkt deg ut nå? Når barna er syke får de beskjed om å holde seg hjemme. Burde ikke den regelen gjelde for deg også?" "Hallo der. Noen hjemme," nesten skrek jeg inn i øret hans. "Hva er det du ikke forstår med at jeg IKKE ER SYK! Det er kroppen min som er syk. Sykt trett! Javel. Men den er ikke meg!" Mer fikk jeg ikke sagt før inspektøren satte i med en hånlig latter. "Hører du ikke hva du selv sier?" lo han mot meg. "Kan du ikke bare la meg få være i fred," bønnfalt jeg med tårer i øynene. "Det er greitt. Jeg skal gå nå," svarte han lettere såret, "men husk at du kan ikke forsvinne fra deg selv!" Dermed forsvant han ut døren.
Jeg kom meg i bilen, - litt forsinket etter å ha lett etter kormappen. Det ble en underlig korøving. Der MÅTTE jeg sitte i ro, og det var som om kroppen gikk inn i sovemodus med det samme baken landet på setet. Det var nesten umulig å holde øyenlokkene oppe mens jeg sang. Jeg lukket dem og latet som om jeg nøt sangen og musikken, men sannheten var at jeg var segneferdig.
Men hvorfor? Jeg hadde jo hatt så rolig dag hjemme! Hvilt meg nesten hele dagen. Bare putlet på med noen småting sånn innimellom....
----------------
Kjære vene! Dersom det er slik det er å være sykemeldt, kommer jeg til å trenge ferie etter disse to ukene! Den største jobben min nå blir å finne ut hvordan en tar livet med ro. MEN HVOR I ALL VERDEN SKAL JEG FINNE AV KNAPPEN??
I dag har vi vært i Eikedalen og kost oss i trekket. Vi fikk tre fantastiske timer der, i strålende vintervær. Bare to av trekkene var åpne, men det var helt ok for mine utrente slalomføtter. Det var ikke flere minusgrader enn at vi klarte å stenge den ute med god polstring. Den nye Massey Ferguson dressen til mannen var ypperlig for anledningen.
Vi hadde pakket etter alle kunstens regler til det som skulle skje oppe i trekket, men hadde ikke tatt med i betraktningen at vi kunne få sol med på vegen. Skarp vintersol i trafikken er ikke å spøke med, så da var det bak i bagasjerommet og hente frem slalombrillene. Fungerte godt de!Det var akkurat passe med folk i bakken til at vi fikk følelsen av at det var godt liv der, uten alt for lange køer. Nydelig medbrakt lunch som smakte helt fortreffelig etter en time i bakkene. Vakkert, vakkert, vakkert. Det var bare en liten ting som ikke var helt greitt. Bare en filleting kanskje, men likevel.... Og det var alle de små barna som snek i køen. Jeg hadde med meg en 9år gammel gutt, og vi stilte oss opp bakerst i køen hver gang vi skulle ta trekket. Det var ikke avskrekkende lang kø, så det var helt ok å stå de minuttene å vente. Sakte men sikkert fremover gikk det jo. Og alle de andre barna som var i følge med voksne, stilte seg også stort sett pent opp der de skulle. Køen gikk lenger enn det oppsette gjerdet, og mange av barna som kom susende ned, rant rett bort til åpningen og gikk inn i køen der. Om de kunne, banet de seg også veg videre frem.
Og ingen sa noe! Bortsett fra meg da.... Dersom de forsøkte å komme forbi meg stanset jeg dem og sa pent og hyggelig mens jeg pekte: "Køen begynner der borte. Du må også gå dit og stille deg opp." De så på meg som om jeg kom fra en annen planet. Jeg var visst det mest tåpelige vesenet som fantes. Jeg sa ikke noe mer, men så på dem med et lite smil til de hadde lusket seg bakover.
Èn gang overhørte jeg en annen dame som irettesatte noen barn, - skjønt på en litt mer brautende måte. Likevel syntes jeg det var godt å høre at iallefall ett menneske til reagerte.
Det er ikke lett å stå fint i kø med en niåring når det stadig kommer ett renn med andre barn forbi. "Kan ikke bare jeg også gå," var et både naturlig og selvfølgelig spørsmål. Nei, vi holder oss til køen, fordi det er det som er rett å gjøre. Rett kanskje, men ikke gøy. Det gøye er å komme fort frem. Og når de andre kan gjøre det som er gøy, så kan vel vi også gjøre det? Er de unnskyldt fordi de er barn? De vet ikke bedre? Jeg lurer på om noen hadde reagert dersom JEG hadde gjort det samme?
Det er en liten filleting, javel, - men jeg mener likevel at vi som er voksne har et felles samfunnsansvar i forhold til å oppdra barna. De sniker i køen fordi det blir godtatt. Nå var dette et barnetrekk, men tidligere erfaringer tilsier at både ungdom og voksne fint kan gjøre det samme. Det er forskjell på å bli kjeftet på og å bli vist til rette. Om vi alle var med på det siste, uansett hvilken alder det gjaldt, uten å være så redde for hva "alle andre måtte tenke om meg dersom jeg griper inn," tror jeg vi kunne oppnådd noe godt for fellesskapet.
Men det er risikabelt å bry seg. En kan risikere å få et surt blikk, - og det er fali det!!
Nok om det! Vi hadde en flott dag i trekket - noe bildene også vitner om: Og her er surpompen med den grønne hjelmen 🙂
Ja, det er kaldt ute. Kulda biter i kinnene, men du verden hvor godt og vakkert det er likevel! I dag har vi vært ute og både arbeidet og lekt. Først var det en del grener som måtte bort. Olav har felt noen trær, og nå var bøen full av grener som måtte bort før skjellsanden skulle kjøres ut. Hjorten så vi ikke, men vi så disse sporene etter den: Vi ser ofte hjort på beitene her dersom vi er ute og kjører litt sent om kvelden. Her har de nok kommet for å se om de kunne få tak i litt bark fra de felte trærne. Utkjøring av skjellsand
For uinvidde: Det er viktig at engen har rett ph-verdi for at gresset skal trives og vokse godt. Derfor blir den gjerne kalket med noen års mellomrom. Her har vi tilgang på skjellsand, og den holder lenger enn annen kalk som løses raskere opp. Nå er marken frosset, og det har kommet et tynt snøteppe oppå. Da kan vi kjøre ut på med tungt lass uten å skade underlaget.
Først må skjellsanden oppi hengeren....
...og deretter kjøres ut. Vi har en egen avlesservogn med spreder på til dette bruket. Det er noen uker mens det er på det mørkeste, at solen ikke klarer å bryte gjennom skogen og nå ned til garden, men nå er den her igjen 🙂 Om enn bare så vidt....Farmorhuset ligger badet i vakker vintersol. Selv i kulden ser det innbydende og varmt ut. Snart kan også vi glede oss over solen igjen. Nå har den nådd ned til taket i alle fall. Det går mot lysere tider....Nypene har også kledt seg i sine vakre vinterkåper.Både slalomski og kjelke har blitt testet i den bratteste bakken på bøen i dag, og det gikk så det suste. Herlige vinter 🙂 Og i morgen skal vi få enda en vakker dag.... God helg alle sammen 🙂
Det var en flott opplevelse å være tilbake på Ostereidet ungsomsskole i kveld, og se 10.klassingene sin oppføring av musikalen "Hair." Det som gjorde mest inntrykk, var den gløden og gleden de utstrålte. Noen brautet på scenen, - slik som de skulle i forhold til rollen sin, - mens andre stod litt mer forskremt i bakgrunnen. MEN DE VAR MED - ALLE SAMMEN! De som ikke strålte på scenen, briljerte med lyd og lys.
Litt om historien i stykket: (Hentet fra Wikipedia her )
Hair forteller historien om «stammen», en gruppe av politisk aktive, langhårete hippier i «Age of Aquarius», det vil si i Vannmannens tidsalder, som lever et bohemisk liv i New York og bekjemper amerikansk verneplikt som sendte unge menn til Vietnamkrigen. Claude, hans gode venn Berger, deres romkamerat Sheila og deres andre venner sliter med å balansere sine unge liv, sin kjærlig og den seksuelle frigjøringen med deres opprør mot krigen og deres konservative foreldre og samfunnet. Til sist må Claude beslutte om han på samvittighetsgrunner skal unnlate å gå i krigen som hans venner har gjort, eller å overgi seg for presset fra foreldrene og det konservative Amerika for å tjenestegjøre i Vietnam, således bryte med pasifistiske prinsipper og risikere livet.
Litt 60-talls sving hører med. Er nok ikke slik de danser til vanlig disse ungdommene, men de hadde en flott opptreden for oss :).
Her er noen av soldatene - med hjemmelaget gevær - i full mars. Hippiegjengen forsøkte å komme inn i "Det gode selskap," men der var de ikke velkomne. Politiet ble tilkalt, og etter en tur hos dommeren.... ....havnet gjengen bak lås og slå. Det ble tatt mål for at uniformen skulle passe. De har visst øvd på mer enn replikker, for armhevingene gikk lett hos disse staute karene. Og virkelig vakker sang fikk vi også høre....Astrid var med, og gav både elever og lærere vel fortjent ros til slutt. En blomst ble overrakt til han som har stått fremst i bresjen for å få dette til.
De som ikke har fått med seg dette, har gått glipp av en flott opplevelse. I tillegg til at det var kjekt å være der og se hva de hadde fått til, må jeg også få sagt at lærerhjertet mitt frydet seg over å se de mange gode smilene elevene hadde til hverandre, de hjertelige glimtene i øyekroken og den lette tonen de hadde seg imellom. Noen småfeil her og der ble tatt med godt humør.
(Jeg må virkelig se til å få meg et skikkelig kamera, slik at jeg kan få tatt bilder som det er verdt å vise fram.... Noen som har et liggende??)
Flere av disse flotte ungdommene har jeg fulgt fra de satt pent i sandkassen vår og lekte og frem til i dag. Det er både skremmende og flott å se at tiden går.
GRATULERER alle sammen, - med en fantastisk flott forestilling, og lykke til videre 🙂
Nå har jeg hatt en vidunderlig ferieuke. Avslappende og god. Det har vært fantastisk å få hvile seg ut. Bare kjekke oppgaver: lage mat, pynte til besøk, være sammen med familie og venner... Og på mandag var det også vær til å gå ut i. Jeg fikk med meg Miriam på en nydelig tur i marka. Vi tok med oss en bøtte mjøl til sauene. Far selv passet på å få en god del av godene, samtidig som han passet på alle damene sine. Må si jeg passer meg for å komme i klammeri med denne karen!
Vi fikk også sett spor etter høstens stormer i år også. Får håpe det vil fryse på igjen slik at Olav får ryddet opp. Det er umulig å kjøre i skogen hos oss uten at bakken er skikkelig frossen.
Kan ikke akkurat si at vi har snø, - men det hvite lyste opp både hjerte og sinn...
Etterlengtede solstråler....
Vi har ofte lett for å se "verden i sort/hvitt." Og det lar seg gjøre, men det er en illusjon, - slik som her på dette bildet. Det har med hvordan lyset treffer når vi tar bildet. Her er vi på veg ut av skogen....
...og her har vi kommet ut. Det er bare noen få meter mellom disse to bildene, men det skulle en ikke trodd når en ser hvor mørkt det ene er og hvor lyst det andre er. Hva er så "sannheten?" Er det ene rett og det andre galt? Ikke nødvendigvis, men det ene viser bare en liten bit av virkeligheten. Noen skritt lenger fremme får vi med oss et større og mer nyansert bilde.
Særlig når vi skal lære nye mennesker å kjenne kan det være lurt å ha dette med seg i bakhodet. Det første vi ser er kanskje bare de store kontrastene. Kanskje vi vil bli overrasket om vi kommer noen skritt nærmere og oppdager detaljene. Sannheten er ikke nødvendigvis slik den fremstår ved første øyekast.....
Håper dere alle får en vakker avslutning på 2015 🙂
Så har vi vaska gulvet og børi ved - her i huset også. Ja, det har vært litt julestress i huset i det siste, men hva så? Litt stress er ikke farlig når en bare har en god hvile å se frem til, - mener nå jeg. Og det er litt kjekt at ting er i orden til jul. Det skal se trivelig ut i huset. Det skal være noenlunde rent, pakkene skal være pakket inn, julekortene sent av sted (helst før jul...) og litt bakst skal stå klar. Det meste av dette har jeg gjort de tre siste dagene, men nå er jeg (nesten) ferdig! Bare to pakker igjen å pakke inn, et par julekort til å skrive ut som skal leveres i kirken i dag, en skjorte som skal styrkes og å steke ferdig skolebollene.
Ja skolebollene! De fleste småkakene blir båret både inn og ut igjen her hos oss, så det blir helst andre sorter. De julekakene jeg har bakt er hvite kakemenn, ambrosiabrød og delfiakake. Det ble Smeiley-kaker hos oss... Delfiakaker er en av Olavs favoritter. Har prøvd meg på en ny vri, så nå er jeg litt spent på hvordan den smaker: Byttet ut mørk kokesjokolade med vanlig melkesjokolade, og kuttet ut kaffien. Kanskje vi damene også liker den da? Det gjenstår å teste ut... Ikke sikkert mannen i huset blir like fornøyd...
Ellers: Iskake og snickerskake, og i morgen blir det dronning Maaud fromasj og bananrullekake til dessert. Da har vi mye søtt og godt å fete oss opp på...
Jeg rakk også å få med meg slutten på "Tre nøtter til Askepott," mens jeg fiksa buksa til Olav.
Snart tid for å senke skuldrene og la julegleden fylle både hjerte og sinn.
Tradisjonen tro fikk jentene en liten aktivitetsgave i går. Disse tegnebøkene er virkelig til å stresse ned med. En veldig både fin og kjekk aktivitet, - og så blir det jo bare så utrolig flott! De har veldig ulik stil, men begge deler blir veldig fint.
De farget i flere timer i går, med vakker julemusikk i bakgrunnen. Kunne tenkt meg å sette meg ned jeg også, - men da hadde jeg ikke tid...
Overlesset juletre?? ALT må opp! Koselig det...
Vil ønske dere alle en velsignet god julehøytid med ordene vi sang sist helg fra Händels Messias:
For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder,
og hans navn skal være:
Underfull Rådgiver, Veldig Gud,
Evig Far og Fredsfyrste.
I dag fikk jeg en hyggelig overraskelse av studentene mine. Det var siste dagen vi var sammen i denne perioden, og de kom med både blomst og sjokolade og spesiallaget pannebånd. Synes det var kjempestilig jeg!!
Varmt og godt er det også, så til vinteren skal jeg ikke fryse på ørene!
Tusen takk alle fire for 3 flotte uker sammen. Vi kommer til å savne dere! Ønsker dere en strålende advents- og juletid 🙂
Tror de to venninnene som syr sammen, har hendene fulle med arbeid nå frem til jul, - men ta gjerne en titt på fb-siden deres likevel. Her er mye flott. Mest til de små, men luer, halser, pannenbånd og buff til voksne også. Kanskje du har et eget motiv du vil ha på? Tenker de fikser det også jeg 🙂
I dag så jeg sort! Bokstavelig talt. Etter å ha lempet av Miriam i Knarvik, litt forsinket til oppvarming før dagens fotballkamp, skulle jeg bare ha meg en snartur inn på senteret for å få tak i klær jeg kunne bruke under uniformsvesten til koret. Sort og fotsitt, -kjole, skjørt eller bukse, samt en overdel med lange armer, ikke gjennomsiktige og helst med V-hals. Vi har et trekantet tøysmykke i samme stoff som vesten, og da er det finest med V-hals til.
Sort er året mote. Det har jeg fått med meg i dag. Butikkene var fulle av alle slags sorte klær. Bluser, skjorter, kjoler, topper, skjørt og bukser, men min enkle bestilling var ikke lett å få tak i. Jeg startet på oppsiden, og arbeidet meg nedover - butikk for butikk. Den ene ekspeditøren mer hyggelig og hjelpsom enn den andre. Stativ ble endevendt og lagerbeholdning sjekket. Ikke en gang Cubus eller Lindex, som er kjent for sitt rikholdige utvalg av basisgarderobe, hadde noe så enkelt som en sort V-genser i sitt sortiment. En etter en måtte de erkjenne seg slått av mitt urimelige, ja rett og slett uoverkommelige krav til en topp.
Det eneste kjekke med denne butikkvandringen var alle de hyggelige samtalene jeg fikk. Èn butikkdame fortalte om et kor med irrgrønne gelekjoler. De var så forstyrrende å se på at det hadde vært umulig å få med seg noe av hva de sang. En annen snakket om en halvnaken dirigent, som med sin bekledning (eller rettere sagt mangel på dette) sugde til seg så mye oppmerksomhet at lyden fra koret forsvant innen den nådde dennes legeme.
Mitt siste håp var More Woman, - helt nede ved utgangsdøren. Der ble det også lett høyt og lavt av en meget hyggelig og ung ekspeditrise. Etter at vi egentlig hadde gitt opp alt håp, og jeg stod bøyd over et tilbudsstativ for å se om jeg kunne finne noe å trøste meg med, kom hun bort til meg med en sort tøybylt i hånden. "Jeg har denne," sa hun, "men den er kanskje litt for liten?"
Der var den! Min etterlengtede sorte topp! Med både lange armer, ingen blonder, ingen paljetter eller andre forstyrrende elementer, og med passe stor utringning til V-smykket. Størrelse M. LITEN M. Vi visste begge to FØR jeg gikk inn på prøverommet at et forsøk på å tre den nedover MITT legeme ikke ville falle særlig heldig ut. Jeg prøvde likevel, og selvsagt satt den som et pølseskinn inntil valkene mine. Ikke noe hyggelig syn, og i alle fall ikke noe jeg kunne vist meg frem i til offentlig beskuelse. Det var heller ingen vits i å gi den skjønne, unge jenta bak disken muligheten til å telle bilringene mine, så jeg vrengte den av meg igjen og la den vemodig ifra meg på disken. "Håpløst," sukket jeg.
Hun så medlidende på meg. "Jeg kan se etter om det er en annen butikk som har den inne i en annen størrelse," smilte hun spørrende mot meg. "Kan du det," spurte jeg glad. Håpets stjerne ble tent igjen. Dataskjermen glimret til med hele to treff; ett i Haugesund og ett i Volda. Sjefen ble ringt, og hun la fram problemet mitt på en utmerket måte. Om bakgrunnskommentarene mine som: "Si at jeg kan betale frakt, si at jeg er desperat, si at jeg har trålt alle butikker, si at jeg blir en meget fornøyd kunde dersom..." spilte en viktig rolle eller ikke, skal være usagt, men telefonnummeret mitt ble skrevet ned, med løfte om at de skulle forfølge saken videre den påfølgende dag.
Så var de to timene på senteret ikke helt forgjeves! Litt KORRIDORSNAKK fikk jeg også flettet inn innimellom - i bokstavelig forstand! Hyggelig å møte venner og bekjente å slå av en liten prat med.
Har lyst til å rette en hjertelig takk til alle de fantastiske, hyggelige, hjelpsomme og imøtekommende ekspeditrisene jeg møtte på ferden min i dag. Det var som å gå sporløp med hyggelige overraskelser på hver post, - og til sist gikk jeg av med seieren også! Håper jeg....
Du gjør en viktig jobb for oss alle! Du kjører dag og natt med all slags varer: mat, klær, utstyr, material, møbler.... Alt vi handler i butikkene har du vært med på å frakte dit for oss. Uten deg ville mye gått i stå. Uten deg ville mye stanset opp. Du gjør en viktig jobb for oss alle, og for dette vil jeg si deg takk!
Men jeg vil også gjerne få lov til å be deg om en liten tjeneste. Du står ofte i en egen fergekø, og får ofte være den som får kjøre først ombord. Dermed blir det gjerne du som også får kjøre først av fergen når vi så kommer til land igjen. Når du da vet at bilen din er fullastet og at det derfor er vanskelig å holde fartsgrensen, - særlig når terrenget stiger litt og du da kanskje må ned i 40-50km.t. - også i 80 sonen, - kunne du ikke da vært så snill å sende forbi deg de 100 bilene som ligger bak?
Du gjør en viktig jobb, og jeg har full respekt for at også du må få ha din plass på vegen. Men da jeg i dag kom av fergen som bil nr. 2 på Sandvikvåg, og ble liggende bak deg over hele Stord, over bruen og ned til bunnen av den undersjøiske tunnelen FØR det var mulig å komme forbi, da kjente jeg at det ikke var så lett å bare tenke positive tanker om den innsatsen du gjør for meg med jobben din. Og vi var en laaang hale bak deg.
Selv om du vet det fra før, tar jeg meg den friheten å minne deg om at kjøring som ligger 10 - 30 km.t. under fartsgrensen også ofte provoserer til farlige forbikjøringer. Skulle det da smelle ville det ikke være rett å legge skylden på deg. Men det kan likevel være lurt å ha tenkt over om det var noe du kunne gjort annerledes for å hindre at ulykken fant sted. Som en liten stopp inntil vegskulderen etter ilandkjøring for å sleppe trafikken forbi?
God tur videre. Håper du kommer vel fram med lasten din 🙂
Endelig! Denne helgen skal vi til Jæren, - jentene og jeg. Olav må være hjemme på garden nå som det er så mye arbeid med alle dyrene, - men vi damene stikker sørover. Håper bare vi ikke regner bort på vegen...
Å være sammen med familien har alltid førsteprioritet. Likevel er det ekstra hyggelig å få møte gamle venner og bekjente også. Problemet er bare et en helg har så skrekkelig få timer! Det blir så lite tid til å møtes. Men det handler ikke om at jeg ikke VIL! Jeg vil mer enn gjerne! Det hadde vært så hyggelig å få møte akkurat deg: både deg jeg kjenner godt, deg det er lenge siden jeg har sett, deg jeg bare har julebrevkontakt med, og deg som kanskje kjenner meg, men som jeg ikke har rukket å bli helt kjent med enda....
På lørdag klokken 15:00 setter jeg meg på kafèen på Jærhagen, - og så hadde det vært veldig hyggelig om noen dukket opp. Så tar vi en kopp kaffe sammen (eller te på meg da...) Ser ikke helt for meg at de blir de samme tilstandene som da Aleksander Rybak annonserte ankomsten sin til Gardemoen etter å ha vunnet Melodi Grand Prix, - men det hadde vært kjekt om NOEN dukket opp. Jeg tenker at jeg sitter der et par timer, så får jeg ha nesen i en bok om jeg skulle bli sittende alene. Det går det også, - men enda kjekkere om du kommer 🙂 Bildet er lånt fra denne siden...
Det er noen år siden vi satt med småjentene våre i hendene og snakket sammen om hvilke navn vi skulle gi dem. Å gi et lite barn et navn handler også om å gi det identitet. Jeg HETER ikke bare Siv-Merethe, - jeg ER Siv-Merethe. Når noen roper navnet mitt, da stanser jeg opp, lytter, snur meg, smiler...
Ja, det er virkelig noen år siden nå! 15 og 16 år. Det er bare en liten dråpe i historisk sammenheng, men for en mor og en far er det år med minner: latter, glede, tårer, sinne, sykdom, turer, utvikling, læring, arbeid... Barneårens tid. Tiden der en blir formet. Årene som skaper den identiteten som knytter seg til hvem en er, og da også til navnet.
Jeg ER Siv-Merethe!
Nå står vi ovenfor en ny tid. En tid da barna selv i større og større grad skal forme sin egnen identitet videre, der spørsmålet er: Hva skal jeg bli?
Jeg var med på utdanningsmessen i Nordhordlandshallen i går. Det var interessant, men også trist. Interessant å se litt av det store mangfoldet ungdommen har å velge i. Så mange veger ligger åpne. Hva vil de velge? Hva vil de bli? Hvor vil fremtiden føre dem?
Og trist fordi jeg kjenner at det handler om å gi slipp. Vi kan snakke sammen om de ulike valgene, hva vi mener, tenker og tror. Og jeg tror nok at våre meninger er viktige for ungdommene våre. Likevel... De er DE som til syvende og sist skal velge SIN veg, og det er vår oppgave å la dem få lov til det.
I mattetimene har vi nå arbeidet med temaet: Sannsynlighet. Når en står ved vegskiller hvor en MÅ ta et valg, da hadde det vært så mye enklere dersom en visste hva som ventet bak neste sving. Nå er det så mange sannsynligheter som må tenkes gjennom.
Vil dette valget gjøre det enkelt eller vanskelig for meg å få en jobb etterpå?
Vil jeg klare dette studiet, eller vil det bli for krevende?
Vil jeg trives i dette yrket, eller er det helt feil for meg?
Sannsynligvis vil det gå bra. Det gjør jo det for de aller fleste. Men det vil også ligge en liten verdi der, - kanskje ikke mer enn 0,01 - på at det IKKE gjør det.
Ambulansesjåfør: Vil de klare å stå i de tøffe utfordringene.... Ingeniør på Mongstad. Er oljebransjen et trygt arbeidsmarked nå? Blomsterdekoratør. Gleden over å få skape selv.... Men vil det være marked for dette fremover?
Politi? Spennende for ungdommen. Skummelt for mamma!!
Lege? Sykepleier? Tenk på alt som kan møte deg der? Å nei, - det er nok best å bare bli hjemme hos mamma!! Der er verden trygg og god! JEG er ikke klar til å gi slipp! Ikke helt enda....
I en engelsktime leste vi nylig et stykke som hadde overskriften "Everlasting?" Etter hvert som vi arbeidet oss gjennom stykket, ble jeg mer og mer forvirret over overskriften. Det handlet om to barn som møttes for første gang og lekte sammen. Slutten av stykket handlet om at de avtalte å møtes dagen etterpå også. Siste setningen var: "Will this friendship last for ever?" Så fant vi sammenhengen med overskriften på et vis, men vi syntes ikke den passet så veldig godt.
Jeg forklarte hvorfor JEG syntes dette ordet var så rart i den sammenhengen: Det eneste stedet jeg har møtt det på, er i sangen "For unto us a child is born," i Händels store verk: Messias. Jeg søkte det opp på YouToube, og lot elevene få høre. De skulle lytte godt etter dette ene ordet.
Sangen kan du høre her:
I går kveld var jeg på korøving med Alversund kammerkor. Og hva skulle vi synge? Jo, nettopp denne vidunderlige sangen av Händel. Søndag 20.desember skal nemlig verket fremføres med kor, solister og orkester for aller første gang i den nye kirken i Knarvik.
Tirsdager er den travleste dagen, og ofte kommer jeg både trett og sliten til øving. Det er likevel verdt det, for sangene vi synger gir både ny kraft og mye glede! Melodiene og ordene.... Sammen løfter de meg opp og ut av hverdagens gjøremål og problemer, og lar meg - for en liten stund - være hensatt i en annen verden.
Sang og musikk er ikke bare sang og musikk. Det er også LIV!
I går fikk vi besøk fra Strilen, så snart kommer det et noe mer utfyllende stykke om prosjektkoret i avisen.
Klikker du på denne linken, kommer du til siden du ser på bildet under. Der kan du også lese mer om solistene og orkesteret som skal være med.
Er vi ikke fine vel:
Jeg kjenner meg umåtelig priviligert som får være med på dette, og jeg gleeeeeder meg! Håper du vil komme og høre på oss 🙂
I dag drog hele familien til Ekneskaien på juleåpningen der, og det var det ingen som angret på! Bok-kafèen var åpen for siste gang i år. Neste samling blir ikke før rundt påsketider. Men det var mye er der en bok-kafè i dag. MYE mer! Inne i selve "Biblioteket" var det laget til julesteming med både egen Ullby og pepperkakeby. Om ikke så store byene, så iallefall noen småbygder. Julenisser, engler, stjerner, lys og julekrybben var også hentet frem. Perle og Bruse har fått selskap av alle nissefruene. God stemning rundt bordet i det store bokrommet.
Nissefar passer seg for å gå OPPÅ vekta. Skjønner jeg godt. Sliter med det jeg også ....
Kaker, kanelboller, grøt og julegløgg kunne kjøpes her inne i dag. Denne karen ser ut til å ta livet med ro.
Så var det tid for dagens program, som startet med en hilsen fra ordføreren vår. Hun minnet oss om hvor viktig det er at vi viser varme og omsorg til hverandre og til alle som kommer til oss nå i denne vanskelige tiden. Etterpå ble det duettsang, - eller kanskje rettere: spontansang med Astrid og Alf, der de også der i ord og toner formidlet det samme budskapet.
Else stilte med sangglade jenter fra kulturskolen i Masfjorden.
Det er godt å ha en venn å legge armen rundt, - særlig når en lytter til "Everyone needs a friend sometimes..."
Det var noen minusgrader nede på kaien, og da var det godt å få noe varmt i hendene til å varme seg på. Pølsesalget gikk unna. Tombola med flotte hjemmelagde gevinster var det også.
Jeg var ikke alene om å trekke bortom bålpanna noen turer. Kaffelars hang der så blidt og putret og sang hele tiden. Avisen var også til stede. Må si jeg var litt misunnelig på det flotte kameraet hennes. Blir liksom ikke så proffe bilder på mobilen min, - men, men. En får være glad og takknemlig for det en har 🙂
Salgsboder hører med, og nissejentene var på plass bak disken. Her kunne en få tak i både stort og smått. Selv likte jeg ekstra godt "Julen i et nøtteskall." En fin idè til formingsaktivitet på skolen også....
Kanskje litt vanskelig å få solgt sommerkjoler i vinterkulden, - men husk at det snart er jul! Med bluse og strømpebukse til blir det vakre prinsesser oppi disse håndlagde kjolene til Marny!!
Smikker, suttekluter og vanter var bare litt av utvalgt.... Hva er vel advent og jul uten lys? Synes båten oppå bjelkene var flott jeg. Nissemor hadde med seg mye lekkert for salg, - noe det vesle nurket i magen foreløbig er uvitende om. Enda en stund kan han/hun få nyte roen og varmen der inne.
Så var det tid for å tenne juletreet. Som seg hør og bør, må det være noen små tekniske problemer med på et slikt arrangement. Dagens var da Astrid skulle få på lysene. Store og små måtte stå i spenning og vente noen ekstra sekund før lyslenkene strålte som de skulle.
Astrid og Alf holdt koken på scenen med glade julesanger til årets første juletregang.
Og jeg tar bilde av at Sølvi tar bilde av Astrid og Alf. Det er godt det er flere enn meg som går og vifter med mobilen!"Jeg hører hjemme i LØFTE land, i LØFTE land..... " Den var ny for meg, men gjorde nok godt i kulden. Etter noen runder rundt treet begynte barna å lure på hvor nissen ble av. De måtte rope mange ganger. Kanskje det var det vanlige problemet som skapte forsinkelse: Stor mage og trange piper, - men han kom til slutt. Og med seg hadde han en hel kipe full av snopeposer.
Astrid fikk seg en velfortjent blomst, men det var det nok ikke så mange som så i jubelen og trengselen om å komme til nissen. Men som dere ser, så smiler hun likevel. Denne samlingen har blitt en tradisjon. Etter det Bondekonen erfarer (for å bruke et litt fint medieuttrykk) er det åttende året de har dette arrangementet på Eknes kaien. Det er en skam å si, men det var min første. Om jeg lever og får ha helse til det, (som de gamle sier) så skal det ikke bli den siste. Kanskje møter jeg deg også der neste år. Det hadde vært hyggelig det.
Jeg er lykkelig gift! Ingen tvil om det, - men i dag møtte jeg en tidligere flamme som virkelig fikk det til å brenne i meg igjen. Jeg skulle på styremøte for Danielsen Ungdomsskole på Frekhaug (DUF). Møtet ble holdt i lokalene til Danielsen VGS i Bergen i ettermiddag.
Jeg kom heseblesende inn døren til kantinen bare fem minutt før møtet. Det var første gang jeg var der. Jeg så kanskje litt lost ut der jeg stod og lurte på hvem jeg skulle spørre for å finne rom 400. Kantinen var akkurat i ferd med å bli ryddet. Det var da han kommot meg. Smilende. Vennlig.
"Vil du ha litt middag," spurte han. "Jeg skal i et møte klokken fire," svarte jeg, "så jeg har egentlig ikke tid. Men det lukter godt."
"Du må ta deg tid til mat," svarte han med et lunt glimt i øyekroken. "Sett deg ned. Jeg er straks tilbake!" Og før jeg fikk tid til å protestere var han forsvunnet. Kort etter kom han tilbake med en skål kjøttsuppe, servert med et varmt smil. Den blå kjeledressen fortalte meg at han gjør mer enn å rydde bort matrester i en kantine.
Jeg satt meg ned med noen andre styremedlemmer, og slurpet i meg det forteste jeg kunne. Bak meg var dessertbordet. Noen ungdommer gikk bort og så skeptisk ned på den gule puddingen i skålen. Da hørte jeg den lune stemmen igjen:
"Det er mandelkjernepudding. Liker dere det? Har dere ikke smakt? Ta en liten bit og kjenn. Det er veldig godt. Så kan dere ta mer om dere liker det...." Han stod der så trygg og småpratet med ungdommen, og jeg kjente jeg ble varm i hele meg.
De andre hadde forsvunnet innen jeg var ferdig, men heldigvis stod min gamle flamme der fremdeles, så jeg spurte ham etter rom 400. "Jeg skal bli med deg og vise deg veg," svarte han. Ikke noe: Bort dit, så til høyre og venstre og rett fram - greier. Han gikk med meg og viste veg. Helt frem. Det var så vidt jeg klarte å holde meg fra å gi ham en varm klem i det han snudde ryggen til og forsvant bortover korridoren.
Noen ganger er det slik at en ikke kommer på å savne det en ikke har, men nå som han var der igjen kjente jeg at jeg har savnet han veldig. I mange år! Ja, jeg skal røpe hvem det var:
DET VAR VAKTMESTEREN!!
Akkurat DENNE vaktmesteren har jeg aldri truffet før! Likevel vekket han til live igjen et savn og en lengsel i meg etter den trygge og gode vaktmesteren som JEG var så heldig å få vokse opp med. Først på barneskolen. Så på ungdomsskolen. Bilde av han på videregående er ikke så tydelig, men de fra folkehøyskolene, både den jeg selv var elev på, og de jeg har jobbet på, og fra den første tiden jeg arbeidet som lærer, står klart for meg...
Også dette yrket har nok hatt sine "råtne epler," men alle jeg har kjent har vært som noen små, trygge klipper i tilværelsen. De møtte oss på en annen måte enn lærerne. Vi fikk lov til å hjelpe til med små oppgaver i friminuttene. Vi ble sett. Vi ble tullet med. De stanset og grep inn når noe skjedde mellom elevene. Nå er de blitt usynlige. I alle fall for elevene. "Effektivisering" heter det visst. Men jeg kjenner at jeg synes det er trist at vi har blitt så fattige at vi ikke lenger har råd til å ha vaktmesterne blant oss på skolene lenger.
Jeg måtte jo selvsagt spørre han jeg møtte i dag hva han drev med.
"Jeg kan ingen ting, men gjør alt,"
svarte han med latter, og jeg lo med. Et herlig øyeblikk, i en bitteliten heis på Danielsen VGS på veg opp til 4 etasje. Et øyeblikk av varme og glede jeg skal huske lenge! Og til alle dere som er elever der, og alle tilsette: Jeg håper dere er klar over selv hvor heldige dere er som har en slik vennlig, omsorsfull og SYNLIG vaktmester blant dere!
Hjertelig takk til deg Finn Indrebø for den varmen og omsorgen du møtte meg med i dag!
PS: Jeg fant navn og blide her på Danilesen VGS side over andre ansatte.
Det har vært et par tilfeller det siste året av råtne epler i skolefruktordningen som vi er en del av. Dette har ført til at vi nå vurderer å kutte ut fruktordingen på skolen. Også foreldre har reagert, og trekt seg ut av ordningen på grunn av dette. Og det til tross for at det ikke gjaldt deres eget barn.
Barnehagen som min vesle nevø går i, opplevde også å få råtne epler, - og det i sist uke! De var importert fra Tyskland! Trygge Tyskland!! Kan du tenke deg! På utsiden så det helt normalt ut, sprøytet og lakket, men da de kuttet det opp viste det seg at mesteparten var brunt inni. Det ble sent ut et beklagende skriv til alle hjem om det inntrufne, og barnehagen skulle gå seg selv i sømmene på rutiner rundt innkjøpsordningen. Vel og bra det!
Men epler fra Hardanger da? Det må da være både trygt og godt! Ja, det skulle en jo tro, men jeg kan faktisk fortelle at i 2005 kjøpte jeg en kasse med epler fra den vesle bygda Nordheimsund, og der var det faktisk IKKE MINDRE ENN 3 RÅTNE EPLER!! Jeg vurderte å gå til sak mot fruktbonden, men etter å ha fått utløp for sinne mitt andre steder klarte jeg å besinne meg. Men ALDRI skal jeg kjøpe epler fra Hardanger mer!! Slikt går bare ikke an!! Råtne epler fra vårt eget, lille, trygge land!!
Nei, - du har helt rett! Det er IKKE epler som er temaet mitt i dag, men flyktningene. Alt som står over er bare tull og tøys. Jeg ønsker bare å få vise hvor fullstendig tåpelig det ville vært å bli hysterisk om vi fant et råttent eple blant alle de mange tusen vi spiser i løpet av et år. På samme måte er det med flyktningene som kommer hit. Det kan nok hende at noen av dem ikke har rent mel i posen. At det er noen som kommer som lykkejegere, noen som vil snylte på oss, og kanskje også til og med noen som vil forsøke å skade oss. Vi kan aldri sikre oss helt mot de råtne eplene. De finnes! Men selv om de finnes, må vi ikke glemme at de aller, aller fleste er både friske, sunne, smaker godt og gjør oss godt.
I sangen "Stopp, ikke mobb," lærer vi barna å synge:
"Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Ja, det er en god regel, - synes jeg."
Det er på tide at vi også lærer alle voksne å synge denne sangen. Her er hele:
Stopp! Ikke mobb! Dette her er kameraten min. Ikke finn på noe tull. Vennen min er god som gull. Nå vil jeg bare si ifra.
En for alle - Alle for en. Så nå vil jeg slå fast svart på hvitt:
Her er mobbefritt!
Alle har en gang stått utenfor. Kjent på en klump inni seg. Så jeg vil være den som er en ekte venn, og våger å si fra når ting ikke er bra.
Så derfor sier jeg: Stopp! Ikke mobb.......
Ingen liker å stå utenfor. Vi trenger alle en venn. Å vise empati kan være vanskelig. Men jeg vil være den som er den lille forskjellen.
Og våger si i fra: Stopp! Ikke mobb.......
Gjør mot andre det du vil at de skal gjør' mot deg. Ja, det er en god regel - synes jeg!
Og en annen viktig ting: Tenk om det var oss! Tenk om det var vår vestlige, trygge, rike, gode verden som ble rammet. Om det var VI som måtte reise fra alt, som måtte stå med hatten i hånden på grensen til land i Asia og Afrika og tigge om hjelp. For barna våre, for foreldrene våre, for oss selv.... Hvordan skulle vi da ønske at DE møtte oss?
Med å sette fyr på skurene vi hadde fått til å søke ly under? Med å jage oss fra sted til sted med beskjed om at vi ikke var velkomne? Med å isolere oss i inngjerdet områder der vi ble sittende i flere år uten mulighet til å komme videre med livene våre?
Disse kjente ordene av Arnulf Øverland kan vi ha godt av å hente frem igjen:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Det snakkes og skrives om hva vi TAPER på å ta imot flyktninger. Jeg vil snu på spørsmålet og si: Hva har vi VUNNET ved å IKKE ta imot dem?
Vi skal ikke være naive. Vi skal ikke være blinde. Men vi skal være MEDMENNESKER i en vanskelig tid! Så får vi heller tåle at det kan skjule seg noen råtne epler i de mange kassene vi skal importerer. Men husk da også på at de finnes her hjemme også!
Den årlige happeningen: Misjonsmessa på Hundvin, er altså i dag - lørdag 14.november! I løpet av alle årene jeg har bodd her, tror jeg at det bare er èn eller to ganger jeg IKKE har vært på Hundvin på messedagen. Tradisjoner er en fin ting, og for oss har dette vært en trivelig ting å gjøre sammen - år etter år.
For noen uker sider så dere kanskje disse to karene på Rema 1000 på Frekahug. Smilende og blide solgte de lodd til messa, og her ser du noe av det du kan vinne på hovedtrekningen. En smilende plakat hadde de også med seg. Denne er nok sett mange steder rundt om kring de siste ukene. Her er en som vil sikre seg en vinnersjanse....Vi damene må alltid ta litt på tingene for å kjenne at det er ekte vare...Dette bilde er fra 2012. Da vant Maria, Miriam og nabojenta Ingrid den kjekkeste gaven, nemlig fruktkorgen. Bilde er fra Avisa Nordhordland.
I kveld var jeg en tur på kjøpesenteret HORISONT for å gjøre helgehandelen på Obs stormarked. Vi dukket opp på 1års bursdagen til senteret, så det var masse folk der. Så mye at de måtte ha parkeringsvakter til å dirigerte oss til ledige plasser. Tenkte først å snu da jeg så det, men så var jeg så innstilt på at det var akkurat der jeg skulle handle i kveld. Å snu en innstilling er ikke alltid like lett....
Vi fant en leding lomme til bilen og karret oss ut. Vi måtte parkere slik at vi måtte gå gjennom hele senteret for å komme til Obsen. Tilbudsskilt lyste mot oss over alt, og høytalerne proklamerte den ene forestillingen etter den andre. Folk flakset og kvitret og surret og smilte over alt.
Jeg stoppet på den ene bokbutikken - der hvor de selger masse bøker til lave priser. Spillene var også til halv pris. Jeg tok meg en runde for å se om jeg kunne finne meg en spennende bok. Blikket sveipte over hylle etter hylle. Og jo da, - det var MYE som så både spennende og interessant ut. Så mye at jeg ikke en gang orket å stanse å se på en eneste bok. Jeg kom meg ut derifra og gikk strake vegen til Obs.
Handleliste på mobilen er en ok ting. "Fredag = Lasagne, Lørdag = taco, Søndag = marinert lammelår, + snacks." Enkelt og greitt! Forstår bare ikke hvordan jeg klarte å få DEN smekkfulle handlekurven på så lite! Greit nok måtte jeg ha en flaske sjampo, litt drikke, noen rundstykker, litt ekstra chips på tilbud og litt mer sånn dill og dall, - men likevel... Halvparten må ha ramlet nedi av seg selv!
Vel, - grunnen til at jeg skriver i kveld er egentlig denne fantastiske saken her:
I all verden!! Jeg ble HELT facinert! For et kunstverk!! Jeg måtte rett og slett ta opp en og studere skikkelig. Det var nesten slik at jeg lurte på om det var noen som holdt ap med meg. Skjult kamera? Plast mat? Men nei, det var ekte nok. Men hva i all verden er det, og hva brukes det til? En slags sort blomkål?? Se på disse fantastiske snurringene! En trenger virkelig ikke å gå på et galleri eller kunstmuseum for å se ekte kunst. Det er bare å ta turen til grønsaksavdeligen på Obs.
Gjør som meg: Still deg opp ved ROMANESCO'en! Der kan du stå så lenge du vil, helt i fred, og både måpe og gape og studere HELT GRATIS!! Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg google ROMANESCO da jeg kom hjem. Fant en ganske fin forklaring på Bama sin side: http://www.bama.no/gronnsaker/kal/romanesco/
Nå lurer jeg jo litt på om det er jeg som er helt sprø som har sett dette vidunderet for første gang i mitt liv i dag, eller om det er noe nytt som har kommet til landet vårt. Blir litt flau nå dersom jeg får kommentarer som at "Dette har jeg brukt leeeenge i middagslagingen...."
Ja, ja - det får så være. Min lykke i dag var i alle fall å oppdage dette mesterverket halvvegs gjemt i en kork på Obsen. Lærdommen er: Ingen vet hvor gleden ligger på lur. Kanskje bak neste sving... Det gjelder bare å ha øynene åpne 🙂
PS: Til dere som følger meg: Jeg hadde en FANTASTISK dag i går på NLA - da jeg hadde mitt ALLER FØRSTE SEMINAR! Takk for alle oppmuntringer dere gav meg den dagen 🙂 Gleder meg til å skrive om det, - men har det litt travelt akkurat nå. Det kommer....
Onsdag ettermiddag gikk jeg på tur til Gladihaug sammen med en venninne. Vi fikk oss en skikkelig god jenteprat. Vi hadde så mange gode poeng, at jeg tenkte jeg ville dele noen av dem her.
For det første var vi ganske så enige i at menn kan være både urimelige og uforstandige til tider. Og det MEST urimelige med dem, er at de ikke forstår hvor forståelsesfulle, snille, omtenksomme, oppmerksomme og gode VI er! For DET er vi jo! VI forstår dem; deres meninger, tanker og behov. Og vi er selvfølgelig også mestere i å tilfredsstille og å være imøtekommende, - langt utover det som BURDE forventes av oss.
Dersom vi en sjelden gang skulle være litt vanskelige tilbake, vil det UTELUKKENDE være fordi målet for hva vi kan finne oss i er nådd! En kvinne furter nemlig ikke uten grunn! (Med mindre hun har "perioden sin," en dårlig dag - som kan hende den beste, fått for lite søvn - som ofte kan skyldes mannen pga f.eks. snorking eller manglende engasjement i nattevåk med skrikende barn, eller at våre MANGE positive forsøk på å bli sett og hørt ikke har vunnet frem.)
Men det er ikke bare mennene som kan være vanskelige å ha med å gjøre. Også barna kan være både umulige og uskikkelige. Burde vi ikke - med den største selvfølge - forvente at de setter sko og yttertøy på plass etter seg når de kommer inn? At teppene de tuller seg inn i når de ser på film blir brettet pent sammen og hengt over armlenet igjen etter bruk? At tannkost og tannkrem ikke blir liggende ved siden av vasken etter bruk, men lagt pent oppi koppen igjen? At skolebøker, ladere, klær, ransler, gymtøy, bager, hårkoster, drikkeflasker og alt annet dill får ligge på det stedet ungdommen VET de hører til på?
Når vi så forsøker å påpeke noe av dette, og til og med klarer å ta i bruk den "snille stemmen," får vi slengt tilbake at det er VI som er vanskelige og kjeftete. Og ikke bare det, men de kan til og med få seg til å svare tilbake at dersom det er så viktig for OSS, så kan vi vel bare ta det på plass selv. Som om det var VÅR jobb!! Er ikke oppdraget vårt å få DE til å forstå at det er DERES jobb å holde orden etter seg??
Konklusjonen vår var følgende: Heldigvis er ikke VI urimelige og vanskelige selv om alle andre kan være det! Nå gjenstår det bare å få alle disse andre til å se og oppdage hvor fantastiske vi er :). Kanskje Lady er den eneste som kjenner min rette verdi. Hun møter meg i alle fall alltid med smil og varme. Og må jeg kjefte på henne legger hun seg flat med èn gang. Kloke hund!!
Har du hørt om POWER STEPS? Ikke det? Vel, - kanskje ikke så rart, for det er det aller siste innen ny ladeteknologi. Hva det er? Jo det er en spesialsåle (som også er veldig god å gå på) som du kan legge inn i skoen din. Når du da går, blir energien fra trykket mellom foten din og underlaget samlet og lagret i en liten brikke med USB utgang. Denne brikken er festet til et mykt borrelsåbånd som du fester rundt ankelen din. Det går en flat ledning fra denne og ned til sålen på innersiden av foten. Det merkes nesten ikke at du har den på.
Går du tom for strøm på mobilen, fotoapparatet eller en annen liten dubbeditt, er tom for strøm på den ekstra batteribanken, på et sted hvor du ikke kan få ladet, og du bare MÅ HA TAK I STRØM, - Da er POWER STEPS den rette løsningen for deg!
Fantastisk! Ikke sant?
Hvor du får kjøpt den? Vel, - det var litt verre.... Det er noen få, enkle spørsmål som en må få svar på først, og det er:
Hvordan kan den lages?
Hvem kan lage den?
Hvor kan den lages?
...men når disse er besvart, da tenker jeg salget bokstaveligtalt skal GÅ unna!
Kjenner DU noen som vet svarene?? Del videre, så kanskje de som kan GJENNOMFØRE dette leser det en vakker dag, og så VIPS har vi fått POWER STEPS!
God benkeplass og stor bålplass var laget til utenfor gapahuken.
"Langbord" til maten inne i gapahuken...
Her er vi godt i gang...
Det er mest stas med grillpinner en har spikket selv. 
En stor bolle med pinnebrød hadde vi også med. Etter middagen var det dessert: Grillet pinnebrød som en etterpå tok en smørklatt inni og drysset sukker og kanel i. Vips, - så hadde vi deilige kanelboller. Deilig turmat!
Det vesle huset med hjerte i for små privatbesøk var det også der.
Der det er hjerterom er det husrom, heter det. Vel...
Vi kokte egg i stormkjøkken, sammen med litt rødløk for å få rett påskefarge på skallet. 
Her er to som koser seg på tur...
Her var forskjellige ting en kunne engasjere seg med: Disse/huske...
Klatretau...
... og musikkrøyr var noen av tingene. 
Bajas måtte fint nøye seg med en plass litt i avstand fra grillingen,...
...men med mange barn på tur, er det kjekt å være hund også, - alltid litt restemat til de firbente da. 
Og heldigvis mange til å gi litt ekstra kos...
Høydepunktet for flere av oss, var eggjakten. Litt tidlig kanskje, - men det passet så godt... Det tok litt tid, men vi fant alle til slutt.
Denne var jo godt synlig, ikke sant? Vel, - sett fra rett synsvinkel ja. Det var flere slike luringer.
De minste var flinkest og fant først, - og var til god hjelp for flere av oss andre også.
En ekstra til de voksne var også kommet med. (NB: Les DE og ikke OSS!!) Lillesøster kjenner meg så godt at jeg fikk være med på eggjakten jeg også 🙂
Og til slutt en Kvikk Lunch runde også, og da måtte alle være med. Her ble det kappløp om godsakene!
Vi passet på at alt ble lagt pent på plass igjen, samt litt ekstra grillkull og aviser til neste pulje som kommer. Kroken ble festet på døren for denne gang, - men hit kommer vi gjerne tilbake. 
I
D
K
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.