Åndelige betraktninger

•

Now we are traveling HOME from Jæren, but on Saturday we were on the road HOME TO Jæren. Where exactly is Home?

10985445_993180960692569_4543123429692149104_n

I have many places that are "Home." First and foremost, where I now live, a home my husband and I have built together ourselves - from the first housedrawings to logging in the forests, excavation of land, construction of housing and furnishing. There I have my family, and many good memories in every corner of the house. It is my home. Home number one!

But there is also a "Coming home" when I`m traveling to Jæren - the place where I grew up. Home to mom and dad. Home and get pampered. Home and be "child" in the house again.

When we have been on holiday abroad, we shall "Home to Norway!" When we can look into the fjord, islands and mountains from the airplane window - then we are back home. Although we enjoy ourselves on vacation, and we are delighted to see new and beautiful places - it`s still nowhere that rivals with "home!"

Now I have been away from home for three days. Although a lot has happened these days - that I have not got time to long for my husband, I know, however, that it will be good to come home again to him. Get able to add my arms around his neck, and know that this is where I belong. He and I. The two of us together. Wherever we are, I have a sense of "being at home" when we have each other. It's good to have one that's my, to belong together with.

The last home is that I have in heaven. Home with Jesus. Grandmother was always singing about heaven, and spoked often about how well we would get it when we got there. She's probably helped to create heaven longing in me. The dream and the hope of the good that awaits me. Death is not an enemy, but a friend who will lead me home. But still ... ..

One of my uncles died shortly after Christmas last year. He had had cancer for a long time. He was ready. Ready to die, - ready to go HOME. He was peaceful all the time, until he died. Although it was a sad farewell for the family, who wanted to have him longer among them, there was also a goodbye with hope. A farewell that left a longing and an empty space, but not bottomless despair.

Another elderly woman in our family, has also battled with cancer for years. Now she has received her final cure, and the doctors say that there is no more they could do for her. She has already survived more than four years on "overtime." We can see that the death soon will obtain her, even though we do not quite know when. But she is not ready. She has so much she wants to live for: a grandson who soon will be married, a single son who needs her, a retarded foster daughter she still provides daily care. She desperately wants to live. She prays, and we pray both for and with her - to be healed. That God would give her a little more time.

I do understand her. Yet, -  I feel a sort of pain over that she is unable to reconcile hereself with the fact that she should take the last part of the "journey home" now. It will be more painful, both for her and for her family when her last breath will be taken.

I also want to live. Life has so much to give me - and I still have so much to live for. I'm young, and there is not any indication that I do not have many years ahead of me yet. I am happy to have my home, my life with my husband and my children, that I can both work and rest. Every day I see as a gift. A gift I accept with gratitude. But I am also grateful that death does not scare me. Maybe it's just easy for me to say now, when death does not feels near me. What if I became seriously ill? Will I feel it the same way, or will death be something scary then? I do not know. What future will bring is in Jesu hands. I live today, and today I am happy and thankful for the day I've got, and that I can live without fear of death. Today I can say with Paul:

images

Philippians 1:21

• 1 Comment

•

«For meg er livet Kristus, og døden en vinning.»10985445_993180960692569_4543123429692149104_n

Nå er vi på veg HJEM fra Jæren, men på lørdag var vi på på veg HJEM TIL Jæren. Hvor er så egentlig HJEM?

Jeg har mange steder som er «Hjem.» Først og fremst der jeg bor nå, et hjem mannen min og jeg har bygget sammen selv, - fra de første hustegningene, til tømmerhogst i egen skog, utgraving av tomten, bygging av huset og innredningen. Der har jeg familien min, og mange gode minner i hver krok av huset. Det er hjemmet mitt. Hjem nummer en!

Men det er også «Å komme hjem» når jeg skal til Jæren, - til stedet der jeg vokste opp. Hjem til mor og far. Hjem og bli stelt med. Hjem og være «barnet» i huset igjen.

Når vi har vært på ferie til utlandet, da skal vi «Hjem til Norge!» Når vi fra flyvinduet kan se inn mot fjord, øyer og fjell, - da er vi hjemme. Selv om vi koser oss på ferie, og vi gleder oss over alt nytt og vakkert vi ser, - så er det likevel ingen steder som kan måle seg med «hjmme!»

Nå her jeg vært borte hjemmefra i tre dager. Selv om det har skjedd så mye disse dagene at jeg ikke har hatt tid til å lengte etter mannen min, så kjenner jeg likevel at det skal bli godt å komme hjem til ham. Få legge armene rundt halsen hans, og kjenne at det er der jeg hører til. Han og jeg. Vi to sammen. Uansett hvor vi er, så har jeg en følelse av «å være hjemme» når vi har hverandre. Det er godt å ha en å høre til sammen med.

Det siste hjemmet mitt er det jeg har i Himmelen. Hjemme hos Jesus. Mormor sang mye om himmelen, og snakket ofte om hvor godt vi ville få det når vi kom dit. Hun har nok vært med på å skape himmellengselen i meg. Drømmen og håpet om det gode som venter meg. Døden er ikke en fiende, men en venn som skal føre meg hjem. Likevel…..

Ene onkelen min døde like over jul i fjor. Han hadde da hatt kreft i lengre tid. Han var klar. Klar til å dø, - klar til å reise hjem. Han var så rolig helt til det siste. Selv om det ble et trist farvel for familien, som så gjerne ville hatt ham lenger blant seg, så ble det også et farvel med håp. Et farvel som etterlot seg et savn og et tomrom, men ikke bunnløs fortvilelse.

En annen eldre kvinne i familien vår, har også kjempet mot kreften i mange år. Nå har hun fått sin siste kur, og doktorene sier det ikke er mer de kan gjøre for henne. Hun har allerede levd mer enn fire år på «overtid.» Vi ser at døden snart vil innhente henne, selv om vi ikke vet helt når. Men hun er ikke klar. Hun har så mye hun ønsker å leve for: et barnebarn som snart skal gifte seg, en enslig sønn som trenger henne, en utviklingshemmet pleiedatter hun fremdeles gir daglig omsorg. Hun ønsker så inderlig å få leve. Hun ber, og vi ber med henne, - om å bli helbredet. At Gud må gi henne enda litt mer tid.

Jeg forstår henne så godt. Likevel kjenner jeg på en smerte over at hun ikke klarer å forsone seg med at hun nå skal ta den siste biten av «hjemreisen.» Det blir mer smertefullt både for henne og for familien rundt henne når siste åndedrett skal tas.

Jeg ønsker også å leve. Livet har så mye å gi meg, - og jeg har enda så mye å leve for. Jeg er ung, og det er ikke noe som tilsier at jeg ikke har mange år foran meg enda. Jeg gleder meg over hjemmet mitt, over livet med mann og barn, over arbeid og hvile. Ja, - hver eneste dag ser jeg på som en gave. En gave jeg tar imot med takknemlighet. Men jeg er også takknemlig for at døden ikke skremmer meg. Kanskje det bare er lett for meg å si nå, som ikke døden kjennes nær meg. Hva om jeg ble alvorlig syk? Ville jeg da ha det på samme måte, eller ville døden da blitt noe skremmende? Jeg vet ikke. Hva fremtiden bringer er i Jesu hender. Jeg lever i dag, og i dag er jeg glad og takknemlig over dagen jeg har fått, og over at jeg får leve uten frykt for døden. I dag kan jeg si med Paulus:

"For meg er livet Kristus og døden en vinning." 

Filipperne 1:21

•

Du skal elske din neste som deg selv!! Matt. 22:39

Når det snakkes om dette, så er det ofte med fokus på at vi skal GJØRE mot vår neste som vi vil at de skal gjøre mot oss, - men det er IKKE det dette handler om. Det handler om HVORDAN vi skal elske hverandre.

Dersom du ikke ser din egen skjønnhet, vil du se med misunnelse på de du definerer som vakre.
Dersom du ikke kan sette ord på hva du selv er flink til, vil du være ulykkelig fordi du ikke kan måle deg med de du ser opp til.
Dersom du ikke kan le av dine egne feil, vil du gjøre narr av andre som tabber seg ut.

Da vi i høst arbeidet med temaet "Puberteten" i 5.klasse, fikk de en noe uvanlig lekse. Hver dag skulle de se seg selv i speilet og si høyt: JEG ER VAKKER OG JEG ER VERDIFULL!! Dette trenger vi alle å øve oss i å kunne si til oss selv.

Jeg tenker som så:

Jeg er vakker!

Sammenlignet med de mange skuespillere og modeller vi gjerne vil måle oss mot, er jeg ikke noe annet enn en pjuskete, gammel ugle. Men jeg måler meg ikke mot dem. Håret står ofte rett til værs, huden er full av pigmentflekker, nesen er alt for stor, kvisetiden er fremdeles ikke over og tennene begynner å bli gule, - men både øyner og ører sitter der de skal, og alle de små hverdagsgledene har lett for å lokke smilet frem - ERGO er jeg VAKKER!! Og fordi jeg er i stand til å lete frem de små glimt av skjønnet som finnes hos meg selv, har jeg også lett for å se hvor vakre menneskene rundt meg er. Og det som først og fremst gjør et menneske vakkert er SMILET!!

548

Jeg er flink!

Jeg er flink til å synge!
Sammenlignet med Sissel Kyrkjebø er jeg ikke annet enn en skrikende katt - men jeg er ikke henne! Jeg er meg, - og jeg synger slett ikke så verst! Og fordi jeg kan glede meg over min egen sang, gir det meg også stor glede å lytte til andre. Jeg trenger ikke å VÆRE som dem for å kunne GLEDE meg over dem!

Jeg er flink til å skrive!
Jeg elsker å skrive!! Det er noe som gir meg mye glede. Ordene kommer lett, og fingrene danser bortover tastaturet. Men sammenlignet med de store forfatterne og tenkerne er det bare puslerier jeg driver med. Men hva så? Jeg elsker pusleriene mine!! Jeg trenger ikke å ha gitt ut 10 bøker for å glede meg over min egen skriving.

Jeg er også flink til mange andre ting. Og det jeg er flink til gleder jeg meg over. Men det er også mange ting jeg IKKE er flink til i det hele tatt, - som å danse! Da er jeg en flodhest! Grasiøsitet og eleganse har ikke fått så mye plass inni mine 177cm. Likevel elsker jeg å SE på dans, og da særlig ballett. Menneskekroppen er det vakreste skaperverket som finnes!

Jeg er en mester i å tabbe meg ut. Noen ganger er det bare morsomt, og både jeg og de rundt meg kan le av det. Andre ganger "tramper jeg i klaveret så det synger." Da er det ikke fullt så kjekt. Likevel: slik er livet. Vi kan ikke annet enn å gjøre både godt og vondt, og en viktig ting vi må kunne gjøre når vi har gjort noe vi ikke burde, - er å tilgi oss selv!! Å bære på smerten over alt en burde ha gjort annerledes er en tung byrde å bære, - ja kanskje den aller tyngste.

Tilgivelsen har fire faser.

1. Jesu tilgivelse.

Å få oppleve den fullstendige renselsen som ligger i Jesu blod er det største som kan hende et menneske. De som sier at dette er tull har ikke selv fått del i den erfaringen, - og vet dermed ikke hva de går glipp av. Er du blant dem vil jeg si: Smak og kjenn at Herren ER god!!

"For SÅ (i betydningen " På denne måten,") har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3:16

Kan det tenkes en større kjærlighet enn dette? Og en mer fulkommen form for tilgivelse?

2. Å tilgi seg selv.

Når Jesus har tilgitt alt, hvorfor skal vi da bære på det selv?? Når feilene vi har gjort i livet kommer for oss, skal vi få lov til å si: "Jesus har lagt dem i glemeslens hav. Der skal også jeg få lov til å legge dem. Det hører med i Guds usigelige nåde!

3. Å søke tilgivelse.

Å søke tilgivelse er både nødvendig, nyttig og godt. At vi sier og gjør ting mot andre som vi ikke burde, er noe av byrde vi må bære ved å være mennesker. Men vi har også muligheten til å søke å gjøre opp for oss ved å be om forlatelse.

Noen mennesker er ikke i stand til å se sine egne feil i det hele tatt, men har svært lett for å pirke på andres mangler. Slike opplever vi gjerne som både arrogante og selvopptatte. Det er mennesker vi gjerne holder litt avstand til.

4. Å tilgi andre

I bønnen "Fader vår" ber vi: "Forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere." Å søke tilgivelse, både fra Gud og mennesker, uten selv å ville tilgi, - er ikke det å ville sette seg selv over alle andre? Her tror jeg de fleste av oss har godt av å gå i seg selv. Vi har blitt et samfunn der hver minste urett MÅ proklameres, helt fra de minste bagateller!

Det Jesus oppfordrer oss til er å be for de som gjør oss urett og for de som hater oss. Gjør vi det, vil vi kanskje ikke oppleve at disse menneskene forandrer seg, at uretten og hatet som er rettet mot oss forsvinner, - men vi vil oppleve at våre egne holdninger til dem endres. Vi lærer å se dem gjennom Guds øyne, som mennesker som er elsket av Ham, som mennesker Han ønsker å dra inn til  sin frelse og omsorg. Hvem er da jeg, at jeg skulle bære på nag mot en slik?

Tilbake til der vi startet:

Elsk din neste SOM DEG SELV.

Start med deg selv:
Finn din egen skjønnhet, og du vil oppdage hvor vakre menneskene rundt deg er!
Erkjenn for deg selv hva du er flink til, og du vil glede deg over alt godt og vakkert andre får til.
Tilgi deg selv dine mange feil og nederlag, og du vil kunne hjelpe en fallen bror eller søster på beina igjen.

Dersom du har tatt deg tid til å lese dette innlegget, vil jeg slutte med å si: Se deg i speilet og si HØYT til deg selv:

JEG ER VAKKER,  JEG ER VERDIFULL OG JEG ER ELSKET AV GUD!!

•

Fordi det ER slik, og fordi JEG har sagt det!!

I dagens oppdragelsestradisjon skal alt forklares for barna. Lærenemme barn spør og spør. Hvorfor ditt og hvorfor datt så en kan bli helt ør i hodet, og det er jammen ikke lett å svare på alt alltid. Dersom vi vil oppdra barna til å leve med Jesus, er det også viktig at vi IKKE svarer på alle spørsmål.

Når de spør: "Hvorfor er himmelen blå?" Da kan vi frimodig svare: "Fordi det ER slik!" Og når spørsmålet: "Hvorfor må jeg legge meg så tidlig om kvelden?" kommer, da kan vi stryke den vesle på kinnet og si: "Fordi JEG har sagt det!"

Hvorfor handler dette om kristenlivet? Jo, fordi Gud ikke lar seg forstå. For mennesker som har blitt vandt til at alt skal forklares, blir det vanskelig å forholde seg til en Gud som IKKE kan forklares, og som IKKE kan forstås! Å lære barna tidlig å godta at mye i livet er uforklarlig - gjør at de også senere vil kunne bøye seg for den allmektiges uforklarlige storhet.

Jeg vil synge sammen med David:

Stor er Herren, ja, høylovet er han,
uransakelig er hans storhet. Salme 145:3

Siv-Merethe Myhr sitt bilde.

•

Dagens bibelvers har fulgt meg gjennom hele livet, og etter at jeg ble mor - har jeg forstått det enda bedre. Når vi vil lære barna noe, sier vi ofte at dersom de gjør det eller det, så skal de få noe til gjengjeld. Slik også med vår himmelske far. Og det eneste han ber om, er at vi skal søke Ham!

Mellom_geiteskinn_sort_nynorsk_liggende

Det var tid for en større prøve da jeg gikk på lærerhøyskolen. Av en eller annen grunn - som jeg ikke husker - var jeg ganske langt nede akkurat da, og klarte ikke på noen måter å konsentrere meg om å lese til prøven. Jeg satt med bøkene foran meg, men alt fløt sammen til en tåke. Men merkelig nok var ordene i Bibelen helt tydelige, - så jeg leste i den. Leste og leste. Forsøkte jeg å åpne skolebøkene ble synet uklart igjen. Jeg sukket og ba, for jeg ville så gjerne få til denne prøven.

Kvelden før prøven var det samme elendigheten. Jeg tok da frem en perm med notater jeg hadde skrevet i løpet av året, og tenkte at jeg kanskje der kunne finne noe. Men nei. Like grøtete alt sammen, - selv om øynene IKKE var fylt med tårer. Da jeg skulle legge bort permen, falt fire ark ned på gulvet. Jeg tok dem opp, og det var som om noen satte usynlige briller på nesen min, for skriften var helt klar og tydelig. Dette er noe av det mest forunderlige jeg har opplevd!!

Jeg husker ikke nå hva det var jeg leste, men det var et lite emne innenfor faget. Da prøvedagen kom, hadde jeg mest lyst til å bare bli liggende i sengen, - men jeg bestemte meg likevel for å gå. Av fire valgfrie oppgaver på prøven - handlet den ene om akkurat det jeg hadde lest på kvelden før. Da la jeg først alle papirene til sides og takket, og så kunne jeg skrive.

Ett av de bibelversene som hadde fulgt meg spesielt i de dagene var dette fra Matt 6:33:

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få ALT det andre i tillegg!!

Gud har ikke bare omsorg for vårt åndelige liv, men for absolutt ALT som angår oss.

Jeg kan ikke forklare det som skjedde med meg den gangen, men jeg vet at jeg var under Guds spesielle omsorg. Jeg trengte å finne inn til ham og å bli trøstet av ordet. Det fikk jeg, men jeg fikk så mye mer, - og slik har det vert mange ganger. Han gir og gir og gir.

Siv-Merethe Myhr sitt bilde.

•

Hva er medgang, og hva er motgang?

Bibelskolelærer Øyvind Andersen sa en gang følgende: "Motgang i livet er ALT som er med på å ta oss bort fra Jesus. Medgang er alt som fører oss TIL Jesus. Dermed kan det ofte se ut som om vår medgang er vår motgang, og vår motgang er vår medgang."

Vi kjenner også til uttrykket "Det skal sterk rygg til for å bære gode dager."

Slik også i kristenlivet. Det er ofte slik at når vi møter prøvelser og motstand, at vi søker inn til Herren. Når livet går oss godt derimot, er det lett å miste Jesus av syne.

Det er godt å få be sammen med David, både i gode og tunge dager:
Herre, vis meg dine veier, og lær meg dine stier!

Siv-Merethe Myhr sitt bilde.

•

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus. Markus 10:51

Vi har så lett for å ha fokus på hva VI skal gjøre for Jesus, men enda viktigere er det å se på hva Jesus HAR gjort for oss, og hva han fremdeles vil gjøre for oss. Rosenius skrev en gang noe han kalte for "En kristens dagsorden," der han ramset opp hva en kristen burde gjøre hver dag. På ett av punktene stod det: "Begjær daglig ett eller annet av Gud."

Vi skal få be Gud - hver eneste dag om noe. Be om hva da? Om alt som opptar oss i livene våre! Jeg ber ofte for arbeidsdagen min, for meg selv, for elevene, for kollegane mine. Jeg trives så godt på jobb, og jeg tror det først og fremst er fordi jeg har Jesus med meg i hverdagen der.

Når jeg er trett - får jeg be om både hvile og ny styrke.
Når jeg er ensom - ber jeg om å bli husket på og bli sett.
Når jeg er sint - ber jeg om styrke til ikke å gjøre noe jeg vil angre på.
Når jeg er frustrert - ber jeg om visdom til å finne vegen ut av kaoset.
Når jeg er sammen med andre - ber jeg om å få være slik at jeg kan være til glede og behag for de jeg er har rundt meg.
Når jeg må gi slipp på barna - ber jeg om at Jesus alltid må være med dem og lede på rette veger.
Når jeg har kranglet med mannen - ber jeg om å få se meg selv med hans øyne.

Dersom du er blant dem som tror at Jesus ikke finnes, - så kan ikke jeg stille ham opp foran deg og si "Her er han." Men den styrken og gleden jeg har av å tro på ham, - ville jeg ikke vert foruten UANSETT!!

Tenk å få lov til å tro på en som møter meg med utstrakte hender - hver eneste dag - og uansett hva jeg har gjort mot ham - med ordene:

HVA VIL DU JEG SKAL GJØRE FOR DEG I DAG?

Siv-Merethe Myhr sitt bilde.

•

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker.

Jeg vil gi dere fremtid og håp."  Jer.29.11

Da jeg var 25 år, var jeg forelsket i en gutt som het Pär. Han var fra Sverige. Dette var før mobilen og internettet sin tid, så vi skrev brev til hverandre. En regnfull sommerdag, lå jeg en morgen i sengen min og leste i en bok. Plutselig ringte telefonen, og jeg VISSTE at det var han. Da jeg snudde meg for å ta telefonen, så jeg at klokken lyste 11:11. Da fikk jeg en voldsom hjertebank, og det kjentes som om noen tok strupetak på meg. Jeg la hånden på røret, og ville vente til den ble 11:12 før jeg svarte, men så sa jeg høyt til meg selv: Skjerp deg Siv-Merethe, det er jo bare en telefon.

Ja, det var bare en telefon, - men Pär døde den 11.novemer det året, og alle mine håp og drømmer for fremtiden ble knust. En liten setning her, - men den rommer mye smerte.

Jeg reiste til Sverige for å være med i begravelsen, og fikk bo hos foreldrene hans. Begravelsesdagen var kald og sur, med regn og sludd i luften hele dagen. Da jeg kom ned til frokost, hadde jeg med meg Bibelen. Jeg ville lese for foreldrene hans den siste hilsen jeg hadde fått fra Pär. Og i det jeg åpnet bibelen,brast skyene og solen fikk slippe til. Hele rommet ble opplyst av et sølvglinsende lys.

Og så leste jeg: "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." Jer.29.11

OG DET HAR JEG FÅTT! Gud har gitt meg så uendelig mye. Han har gitt meg en fantastisk mann, to vidunderlige døtre, et vakkert sted å bo, familie, venner, arbeid.... Listen kan gjøres uendelig.

Og jeg er så glad for at jeg fikk lov til å bli kjent med Pär, glad for at jeg fikk oppleve døden. Selvfølgelig er jeg ikke glad for at Pär døde, men dagene hans var talte, og jeg fikk være med i dem en kort stund. Men ETTER det, etter den første vonde tiden, har jeg i så MYE, MYE større grad kunnet glede meg over LIVET! Døden er ikke en fiende for meg. Den er en venn jeg skal hilse velkommen når min dag kommer, - men inntil den dagen så GLEDER JEG MEG OVER HVER ENESTE DAG JEG FÅR LEVE I GUDS KJÆRLIGHET OG NÅDE!

Jeg fikk nye håp for livet, og en ny fremtid ble åpenbart for meg.

Livet er vidunderlig!

Livet er en gave!

Siv-Merethe Myhr sitt bilde.
Jentene for noen år siden 🙂