I begynnelsen av mai publiserte jeg et innlegg på Facebook som jeg fikk mange reaksjoner på. Jeg skrev nemlig noe om det å være ensom. Du skal få lese dette først, og så skal jeg si noe etterpå om hvordan det har gått:
Nå skal jeg gjøre noe som er ganske skummelt; Jeg skal være litt personlig her på FB. Det hender rett som det er at jeg får kommentarer som "Du er så flink, - Du er så kreativ, - Du får til så mye, - Du er så engasjert... " osv. Ja, jeg liker å skape på mange måter og på ulike felt. Og jeg smiler for det meste til de fleste. Men det har ikke alltid vært slik. Jeg har også tøffe år bak meg. År som gjør at jeg nå gleder meg ekstra mye over alt som er godt i livet, - og særlig de små tingene. På første plass kommer mann og barn, deretter familie, venner, gode kolleager og naboer, - hus, hjem og helse. Men en ting løfter meg mer enn dette; troen på at jeg får være et Guds barn. Han er med meg i ALT jeg gjør.
Er det da ikke noe som er vanskelig? Å jo. Dagene kan gå både opp og ned, men for det meste skinner solen på Myhr. Det som nok kan kjennes tyngst iblant er det er litt ensomt her. Der var det sagt: Dette skumle, forbudet, utleverende ordet: ENSOM. Jeg koser meg med mann og barn, familie og venner, - men likevel.... Da barna var små, fulgte vi mødrene med når barna skulle i vennebesøk. Nå har de blitt så store at vi ikke gjør det lenger. Og det merkes at vegen UT på LANDET, er mye lengre enn vegen INN til BYEN (tettsteder). Et besøk må alltid planlegges, inviteres... Jeg savner "Stikk innom - tiden."
Olav er heldig, for det stopper rett som det er en aller annen bonde eller nabo som kjører forbi og ser at han er ute og arbeider med ett eller annet. Så står de og henger ved bilen eller traktoren en times tid og har seg en god drøs.
Ja, - vi bor på landet, og jeg ville ikke byttet med noen andre! Jeg elsker stedet vårt, og er så fornøyd med alt jeg har her. Men jeg savner deg. Savner at du stikker innom i det du kjører forbi, at du kommer uanmeldt for en kopp te (eller kaffe, - selv om jeg ikke drikker det selv!), eller at du ringer og spør om jeg er hjemme.... Det kan godt hende at det ligger en haug med klær på badet, - at oppvasken står på kjøkkenbenken, at det flyter med aviser i stuen.... - men jeg er her...
Vi som bor på gard, er heldige som har dyrene våre, og naturen like utenfor stuedøren, - noe jeg gleder meg over hver eneste dag. Dere som bor i by og byggefelt er heldige som har noen like rundt hushjørnet å snakke med. Jeg misunner dere det, selv om jeg ikke vil bytte bort mitt eget paradis. Men jeg deler det gjerne.
For et par dager siden snakket jeg med elevene mine om forskjellen på å være dristig og dumdristing. Akkurat nå føler jeg at jeg er det siste....
Dette er ikke en LUKKET dør, men en VENTENDE dør!
______________________________
MANGE følte på akkurat det samme. MANGE jeg møtte, både på butikken, på jobb, via meldinger m.m. ga uttrykk for at de også ofte kjente på ensomhetsfølelsen. Selv tok jeg tak i min egen utfordring og stakk innom både den ene og den andre. Jeg tenkte at nå kom ting til å endre seg. Nå ville folk begynne å stoppe mer opp. Nå ville flere ta kontakt. Nå ville det komme noen å ringe på døren....
...men det skjedde ikke. De jeg selv besøkte takket hjertelig for kjekt lag og sa jeg var velkommen tilbake. "Jeg kommer gjerne," svarte jeg dem alle, - "etter at du har kommet til meg!" Jo, det ville de gjerne! Èn har kommet
Jeg venter fremdeles....
Er det meg det er noe galt med, eller er det samfunnet?
______________________________
Jeg snakket med en ungdom som går på internatskole nå. Jeg spurte hva de holdt på med i helgene når de ikke reiste hjem. Joda, de koste seg med mye forskjellig de. Hva da, undret jeg. Svaret var egentlig ikke særlig sjokkerende, men likevel ganske trist: "Vi ser på film."
Er det derfor vi også er i ferd med å bli et ensomt folkeslag? Fordi vi ser på film? Fordi vi leser nyhetene på iPaden, fordi vi scroller nedover fb og klikker oss inn på interessante linker, Fordi vi går med mobilen i hånden for å være sikker på at vi får med oss hver eneste oppdatering på sosiale medier? Fordi dette stjeler så mye av tiden vår at det ikke lenger er rom for å møtes??
Jeg så på gamle bilder fra min egen tid på internatet. Vi var så gammeldagse at vi strikket og heklet, spilte gitar og sang, spilte kortspill sammen eller gikk på turer. Kan du tenke deg? At ungdom HELT FRIVILLIG gikk på tur?? Til og med uten at noen voksne først har foreslått det??
Det hender jeg sitter sammen med jentene i loftstuen og ser på film. Da sitter de samtidig og "snakker" med vennene sine på instagram eller fb. "Hallo! Jeg er her!" forsøker jeg å si, men da barer flirer de og taster videre.... Joda. Det går an å være ensom SAMMEN med noen også!
______________________________
Likevel, - det er èn ting jeg er glad for, og det er at jeg faktisk KJENNER meg ensom!! At ikke internett har fått så stor plass i livet mitt at jeg ikke lenger ØNSKER å være sammen med andre. At ikke noen tastetrykk har fått erstattet gleden over å kunne sitte sammen med en tekopp over et kjøkkenbord. At ikke alle de vakre bildene av solnedganger har fått erstattet den gode følelsen av selv å være ute i høstskumringen og se det fargerike løvet som blafrer mot en rødmalt himmel.
______________________________