Gift
Har 2 døtre
Er lærer på en barneskole, men har også arbeidet som inspektør på ungdomsskole, folkehøyskoler og leirskole.
Mannen driver melkeproduksjon.
Har en flokk villsauer og noen høner, en hund og en katt.
Etter mange hektiske og aktive dager, fikk jeg meg en stille stund i fjorden sammen med en venninne i går kveld. Vi svømte med langsomme armtak langs svaberget mens vi småpratet og lo. Vindstille, varmt og vakkert. Noen båtdønninger kom og vippet oss dovent opp og ned.
Lykke
Da vi var vel kommet på land igjen, og satt behagelig bakoverlent og nøt sommerkvelden, kom det en mann forbi oss med en lang fiskestang. "Har dere fått noe?" spurte han oss. "Ja," svarte jeg momentant tilbake: "Gylne øyeblikk og gode minner. Det beste livet har å gi!"
Jeg rakk ikke å tenke over hva jeg sa før etter at jeg hadde sagt det, og da tenkte jeg at det var akkurat slik det var. Jeg hadde fått noe. Ikke noe som metter magen riktig nok, men som metter hjertet. En fin opplevelse å ta med seg i skattekammeret. Sammen med alle sommergledene skal jeg ta det frem igjen når høstmørket kommer krypende.
Fiskeren var på jakt etter sjøørret. Etter første kast fikk han en makrell på kroken. Den ville han ikke ha, men min venninne ville gjerne ha den med seg hjem til stekepannen. Gentlemannen sløyet og renset fisken på beste måte før overlevering. Han ville til og med gi ifra seg posen han hadde med til eget bruk, men den fikk han beholde.
Enda mer latter og glede. Enda et gyllent øyeblikk og et godt minne. Min venninnes datter hadde også kommet, og da vi gikk mot bilen igjen sa hun så fornøyd: "Det har skjedd så mye gøy i sommer" - der denne opplevelsen var et av dem.
På veg hjemover igjen hadde jeg avtalt å møte noen på Hjelmåskaien. Enda en dukkert. Enda mer glede. Enda mer å minnes.
Dette ble dagens tredje dukkert. Tidligere på dagen hadde jeg vært ute på fjorden sammen med familien, der vi hoppet fra båten ut i den sommervarme, klare sjøen.
Dagen har også gitt påfyll til magen. Uteservering av varme vafler.
Slike dager er så ufattelig verdifulle. Påfyllsdager. Dager som gir så uendelig mye. Mer enn vi skjønner i det øyeblikket vi opplever det.
Livet består av flest hverdager for oss alle. Da er det godt at det kommer noen slike dager hvor livet bare leves til fulle. Og enda litt til. Det som gjør meg spesielt godt, er å vite når de mørkere dagene kommer, at jeg har flere gode dager også i vente. De kommer. Som jula på kjerringa. Plutselig er de der. Da må de leves, nytes, lagres og minne oss om at de kommer igjen. Og igjen. Og igjen.
Etter sol kommer regn, og etter regn kommer sol.
Fortsatt god sommer til deg kjære leser. Jeg håper du har fått noe i dag du også. Noe gyllent til skattkammeret ditt.
Å legge ut nytt profilbilde på fb er en stor sak. For meg i alle fall, - og kanskje for flere også. Først er det å få tatt et bilde. Å ta selfie er i seg selv noe som ikke føles naturlig. Å se seg selv på skjermen og trykke av, er nesten som å ta selvskudd. Ubehagelig. Skummelt. Enda mer rart er det likevel å be noen andre om å ta blide av seg. Det er jo bare kleint - som den yngre garde ville sagt.
Så jeg prøver selv. Men ALLE vinkler blir feil. Fra siden? Absolutt ikke!! For stor nese. Ovenfra? For mye panne. Nedenfra og opp? Nei! Da strutter neseborene som skyskrapere. Hode på skakke eller bent frem? Smile med eller uten tenner som viser? For smile må man på profilbilde!! DET er i alle fall en soleklar regel.
Jeg knipser i veg. Serie etter serie. For mye sol på den ene. For mye skygge på den neste. Feil bakgrunn på den tredje.
Kjære vene - for noe håpløse greier, men til sist finner jeg et som jeg tenker kan brukes, og før jeg rekker å ombestemme meg har jeg bytter profilbilde på fb. Her er det:
Nytt bilde på fb er nesten som å delta i Norske Talenter. Hva sier dommerne? Har poengsummen blitt høy nok? Er jeg med videre?
Så er det å vente på reaksjonene! Vi prøve å innprente ungene at de ikke må måle status etter hvor mange liker de får på sosiale medier, men er vi noe bedre selv? Jeg må innrømme at det betyr noe for meg at det trykkes "liker" og at det kommenteres. At noe skriver "fin, nydelig, flott" gjør noe med meg. Det gjør noe med selvtilliten min, og det varmer.
Og vi vil vel alle fremstå som fin. Eller aller helst nydelig og flott. Men er vi det? Er jeg det?
Jeg tenker på vennene mine, - som er i alle slagst størrelser og fasonger. En er opptatt av for stor hake, en av skjeve tenner, en av for stritt hår, en av for mye krøller, en av struttende mage, en av ditt og en av datt. Selv som voksne sliter vi med utseendemessige detaljer, og lar de definere hvordan vi tror andre oppfatter oss.
Det rare er at alle disse tingene IKKE påvirker hvordan jeg opplever alle disse vennene mine. Jeg ser dem for meg, den ene etter den andre, og ser bare skjønnhet. Det er den de ER for meg som gjør dem vakre. Haker og tenner og neser og hår og mager har faktisk ufattelig lite å si.
Å tenke det samme om seg selv derimot, - er en annen sak. Men jeg håper at jeg kan få være vakker for mine omgivelser for den jeg er, og ikke så mye for hvordan jeg ser ut.
Ønsker deg en fortsatt god sommer - og vit at du er vakker for noen.
I dag klarte jeg ikke å holde tilbake tårene i det offentlige rom.
Jeg dukket tilfeldig opp i en politisk demonstrasjon midt på torget i Trondheim sentrum. Et stort område var sperret av, og store politistyrker var til stedet. Også på et tak hadde de rigget seg til med full bemanning under en stor paviljong. SIAN skulle holde tale!
At det er mulig å si så mye stygt!! Det var de styggeste, groveste, mest sjikanerende og hatefulle uttalelser jeg har vært vitne til noen gang. Jeg vil ikke gjengi noe av det her. Uttalelsene deres egner seg ikke verken hørbart eller på trykk. Jeg er i utgangspunktet for ytringsfrihet, men dette synes jeg var å gå langt over streken i forhold til hva som er akseptabelt - også i ytringsfrihetens navn.
Dersom en som halter voldtar en ung jente, kan vi da si at alle som halter er voldtektsmenn? Dersom en som har oppstoppernese dreper en annen, kan vi da si at alle med oppstopperneser er drapsmenn? Dersom en som er venstrehendt slipper en bombe, kan da si at alle venstrehendte er terrorister? Det kan nok hende at vi har muslimer i landet vårt som er både voldtektsmenn, drapsmenn og terrorister, - men det har vi blant våre egne også. Å hate et helt folk, og å ville jage ut en minoritet i landet vårt for deres etnisitet og tro - ER HELT FEIL!!
Jeg snur det andre kinnet til! Ikke for slag, men i avvisning. Jeg er norsk. Jeg er kristen, og jeg ønsker deg som er muslim velkommen til oss. Jeg håper vi kan bli venner og leve i fred med hverandre du og jeg. Og bryter du våre lover, håper jeg også at du blir straffet etter våre regler og dommer, på samme måte som dommen og straffen rammer vårt eget folk.
Noen ganger har jeg sagt til elever som har blitt lei seg for ting som har blitt sagt til dem: La det gå inn det ene øret, legg hodet på skakke, og la det renne ut det andre. Slik vil jeg både gjøre selv, og oppfordre deg til å gjøre om du har fått med deg noe av det som ble sagt av SIAN i dag: Legg hodet på skakke, og la ordene få renne ut igjen! De fortjener ikke vår oppmerksomhet!
"Ja, vi elsker dette landet..." og ALLE som bor i det!
I dag var en dag der det var mye som kunne gått galt, men der alt gikk over forventning bra. Gårsdagens værmelding fra Storm varslet lyn og torden på Besseggen, og utrygt for regnbyger. Det var også varslet vind med storm i kastene. Vi hadde planlagt denne turen i lang tid i forkant, og gikk temmelig slukøret til sengs i går kveld da vi så dette. Vi var likevel enige om at vi ville kjøre bort og ta båten inn til Memurubu, høre med lokalfolk, og vurdere situasjonen etter det.
Ingen ting slo til av de dystre spådommene. Ingen lyn og torden. Ikke regn. Vind i ryggen, men helt til å leve med, og ALLE klarte å gjennomføre, til tross for ulike utfordringer.
Da vi stod ved foten av eggen og skulle starte på den bratte oppstigningen, kom en dame bort til oss som virket noe forkommen. Hun lurte på om vi hadde gått der før, og om det var veldig bratt. Høydeskrekken stod tydelig å lese. Nei, ingen av oss hadde gått der før. Hun ble med i troppen vår, og vi karret oss rolig men sikkert oppover. Skritt for skritt. Stein for stein. "Det er bratt, men ikke farlig," - oppmuntret jeg. "Du er trygg."
Etter en utfordrende, krevende og strevsom, men også ufarlig tur, kom vi oss opp og over den bratte kneika. Da vi omsider stod oppreist igjen, så vi rett på to eldre damer som satt inntil fjellveggen og koste seg med litt nistemat. Jeg mistenker dem for å være i 70årene. De skulle gå hele turen over Eggen. Imponerende!! Vi var eige om at vi alle hadde gjennomført en bragd vi kunne være stolte av. "Nå kan dere nyte mestringsfølelsen resten av dagen," sa den ene damen til oss. "Resten av året," repliserte reisefølget mitt lettet og fornøyd tilbake.
Saga fikk sitte på toppen av ryggsekken min opp de bratte partiene. Der likte hun seg godt. Ps: legg merke til skoene 🙂
Ja, jet vet at dette ser litt rart ut, men å gå i fjellet i badesko er faktisk helt supert. Jeg elsker å gå barføtt, og badesko gir nesten den følelsen. Ingenting som klemmer, samtidig som det gir litt beskyttelse mot underlaget. Jeg fikk gått turen med den aller beste gjengen!!
Jeg har altså gått Besseggen, og er ikke lite kry av meg selv. 52 000 andre gjør det samme i løpet av et år, så det er ikke noe veldig spesielt i seg selv. Det er likevel spesielt for meg. Så glad og fornøyd 🙂
I en sang står det: "De største byrder som du søker bære, er de du selv på forhånd lager deg." Nå var det meldt lyn og regn og vind i dag, så det kunne jo ha slått til. Heldigvis gjorde det ikke det. Men ofte i livet har vi en tendens til å tenke gjennom alt som kan gå galt i det som ligger fremfor oss. Ja, det er mye som KAN gå galt, men det aller meste går bra. Det er en både tung og unødvendig bør å bære med seg - å tenke på alle hinder og problem som muligens KAN dukke opp i livet.
Det er i dag jeg lever, og jeg er tilfreds. Det er et under stort nok for meg.
Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Matt. 6.34
Jeg er femtitreogethalvt år og har vært på min første terrengsykkeltur. Det var ren nytelse fra start til slutt. Sykkelen gikk nesten av seg selv opp den lange, slakke fortausbakken vi startet med, og da vi kom inn på fjellstien, var alt bare boblende fryd og glede.
Først et par runder i grønn løype. En slik som alle kan komme seg igjennom. Sant nok det, men virkelig gøy likevel. Et par av ungdommene var med. "Nå er du mitt store forbilde", sa jeg til yngsten på 20. "Jeg vil gjøre alt det du gjør," og så la jeg meg på hjul etter henne.
Kuler, svinger, broer, sol, varme, blomster , fjell og vidder....
Etter første turen tok ungdommene blå løype ned igjen. Jeg tok meg en ekstra runde og ble overrasket av tett regn. Jeg syklet derfor ned igjen på sykkelstien langs hovedvegen. En laaaang, nedoverbakke. Drømmesenario!! Spørsmålet ble: hvor fort er det mulig å sykle her? Klarer jeg å holde følge med bilene?
Jeg lente meg fremover og trakket det jeg var god for. Jeg klarte ikke helt å holde følge med bilene, men de suste heller ikke så veldig fort forbi. Jeg trodde fartsgrensa var 60, men da jeg kom ned, så jeg at det var 80. Forståelig da at jeg ikke klarte den farten. Det er noe med fart som gir meg en ekstrem lykkefølelse. Alle andre tanker og følelser flytter ut, og jeg er i dette ene: Følelse av berusende glede og frihet.
Litt senere ble mannen også med på tur. Da tok vi blå løype ned til slutt. Bare nedover. Litt større kuler. Litt flere og brattere svinger, men ikke mer enn at det også bare var gøy. Og en deilig mestringsfølelse.
For noen dager siden snakket vi om ulike aktiviteter vi ønsket å gjøre. Jeg drømmer spesielt om paragliding, strikkhopp, fjellklatring, og generelt aktiviteter med høy hastighet. Da fikk jeg den kommentaren tilbake at jeg snakker mye om slikt, men gjør det aldri.
Blå løype i terrengsykling, og litt god fart noen kilometer ned en bakke er absolutt ikke det samme som strikkhopp, eller fallskjermhopping, men det var det beste jeg kunne få i dag. Og det var mer enn godt nok. Jeg har hatt min lykkeligste dag for i dag! Det kan ikke bli bedre enn det!
Toppet med å suse ned bobbanen så fort den lot seg kjøre. Dritgøy som den yngre garden ville sagt 🙂
Når det vi ønsker oss aller mest, ikke er oppnåelig. Da må vi se etter hva som er oppnåelig. og la det få bli det vi ønsker oss mest. Det er så mye større glede i det å kunne være glad i det en har mulighet til, enn å lengte etter det som ikke er mulig å gripe. Paragliding er det jeg aller mest ønsker å få oppleve, og det er ikke en umulig drøm. Men den er umulig for i dag. Så i dag var det terrengsykling og bobbane som ble min lykkeligste mulighet, og et fullverdig alternativ.
Ja, i dag bobler det i årene mine. I dag beruser livet meg.
Jeg håper du også finner din lykkeligste dag i det du har mulighet for å finne i dag 🙂
Vi er en spillende familie, og monopol har blitt en favoritt. Det vil si, monopol med egenproduserte lapper til alle sjanse og prøv lykken stedene. Da kan det fort skje uventede ting. Det er alltid stor spenning når en lapp skal trekkes, og nye kommer til hele tiden. Jeg er skribenten, og lager gjerne noen som passer etter hvert som spillet går sin gang. Vi har mye moro med dette.
Her kan dere se noen av lappene:
Jeg har skrevet alle inn i WORD. Om du vil forsøke det samme, kan du gjerne bruke mine som et utgangspunkt, men lag gjerne selv også. Da kan spillet bli både utfordrende, spennende, moro og kanskje også litt i meste laget nerveprirrende. Men det er jo akkurat det som gjør det så gøy 🙂
"Tenk om vi har vår beste dag i livet, og så vet vi ikke om det," kom det fra en av jentene fra baksetet. Vi lyttet til sangen Vår beste dag, av Erik Bye, da dette gullkornet glapp ut. Ja, tenk om den fineste dagen i livet bare kom og gikk, og så visste vi ikke at det var den! Har jeg hatt den, eller venter den på meg der fremme et sted?
Jeg har mye godt i dagene mine. Når jeg teller gleder gjennom en dag, blir listen fort lang. Veldig lang. Også på de vanskelige, utfordrende og tunge dagene. Noen ganger må jeg lete litt ekstra for å finne de lykkelige øyeblikkene. Vanskelig kanskje, men ikke umulig. Det kommer an på hva en ser etter og hvordan en leter. Lykke finnes i øyeblikk. Og øyeblikk kan gjøres uendelig lange i hjertene våre.
I dag har jeg hatt den beste dagen jeg kunne hatt i dag. Det betyr ikke at det ikke har vært noe utfordrende i den, men den har vært så god som det var mulig å bli. Ryggen er fremdeles litt sliten etter prolapsen, men over all forventning god i forhold til hva den kunne vært. Innimellom kjenner jeg på uro, men da vet jeg også at det går over. Det er mye glede i å være trygg på akkurat det.
Her er ett av dagens virkelig lykkelige øyeblikk:
Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre! Dagen i dag den kan bli vår beste dag.
Det er en kraftfull sang, og forståelig at den lever med så stor styrke enda. Det er godt vi ikke vet på forhånd hva vi skal møte og hva vi må mestre. Dagen i dag er min, og den er god. Ja, i dag har jeg min beste dag - for i dag! Jeg tror at I morgen også kan bli min beste dag - for i morgen.
Her er flere som nyter livet 🙂
Tenk å få møte dagene slik. Som den beste livet kan gi akkurat her og nå. Ikke uten smerter, sorger og problemer, men i dem.
Vi finner gjerne det vi leter etter. Leter vi etter gledene, da finner vi dem også. En skattejakt det er vel verdt å bli med på 🙂
Dette vakre motivet fant jeg skjult bak noen bygninger langs vegen. Jeg visste ikke hva jeg ville finne der bak, men jeg tok meg heldigvis tid til å se etter. Det var vel verdt den vesle avstikkeren.
Caps har vært mitt varemerke i alle år. Helt siden tenårene. Mange har kanskje en periode der de går med litt forskjellig, og så ferdig med det, men for meg har capsen blitt sittende på. Helt til for et par år siden. Da var det en som gjentatte ganger kom med kommentarer som:
Du er fin med caps, men det passer seg best når du er på tur. Du bør ikke gå med det i butikk. Da gjør du deg selv annerledes og spesiell. Du skiller deg ut, og andre vil legge merke til deg....
Etter en kommentar som dette, kom gjerne disse ordene som et haleheng: Jeg sier bare det jeg mener vet du, - med en påfølgende liten latter.
Til å begynne med tok jeg til motmæle, og sa at det var min stil og mitt valg. Men etter hvert som det ble gjentatt, selv om jeg våget å si imot, ble det til at jeg ble mer og mer utilpass med caps i det offentlige rom. Ikke fordi jeg ikke ønsket å bruke den, men fordi disse ordene ble sittende i hodet mitt. Du gjør deg selv spesiell. Annerledes. Skiller deg ut... Og til sist sluttet jeg å bruke caps. Det var ikke lenger noe jeg var bekvem med, - slik som jeg alltid hadde vært.
Dersom jeg mener at du har en stygg genser på deg, burde jeg da sagt i fra om det? Eller om jeg synes leppestiften var litt for rød? Eller at fordi jeg ikke liker å kle meg i sort, så synes jeg ikke du heller burde gjort det? Det er jo lov å mene hva en vil. Selvfølgelig er det jo det. Bør jeg ikke da også kunne si det?
Nå er jeg i en fase hvor jeg har bestemt meg for å ta tilbake mitt eget. Jeg vil være den jeg er. Jeg er annerledes, bare ved å være meg. Akkurat slik som du også er. Det er noe unikt ved oss alle. Unikt. Annerledes. Spesielt. Eget. Og det tenker jeg er fint. Det er ikke sikkert at jeg liker alt som hører til annerledesheten din, men du kan få lov til å være deg likevel.
Vi lærer elevene at når en skal si noe om, eller til en annen, kan det være lurt å bruke disse silene: Er det SANT, er det NØDVENDIG, er det GODT? Det er sant at jeg skiller meg ut med caps. Det ser jeg selv. Det er ikke så mange andre som bruker hodeplagg. Men blir jeg dermed annerledes på en måte som støter andre? Gjør jeg noe galt med det? Blir jeg virkelig så spesiell at det blir lagt merke til som noe negativt?
Nei, jeg tror virkelig ikke det! Jeg tror det er mer spesielt å si slikt som det jeg fikk høre. Og ordene jeg sier bare det jeg mener, verken rettferdiggjør, eller tar brodden av det som ble sagt. Det gjør heller ikke latteren som fulgte etter.
Å kunne snakke om og diskutere ting vi er uenig i, er noe helt annet. Temperaturen kan gjerne også gå høyt, uten at en tar skade av det. Det hører livet til. Det tåler vi å være en del av uten å miste oss selv.
En viktig beskjed til deg og meg som har blitt diktert, enten det gjelder hva vi skal gå med, hva vi skal mene, tenke, tro eller gjøre, så kan det være nyttig å stille seg spørsmålet: Hvem er det som eier problemet? At jeg går med caps på kjøpesenteret er IKKE et problem for meg. Det er meg. Dersom det er et problem for andre, så får det bare være det. Ferdig diskutert!
Og er det noe som bør sies, da er dette rette metoden:
Å si om noen, eller noe at det er stygt, er alt annet en naturlig for meg. Det er noe jeg vegrer meg veldig for både å tenke, mene og si. Det ligger i beinmargen min at det er noe vakkert i alt og alle, men jeg sliter veldig med å finne noe vakkert ved denne skapningen her:
Om kveldene går jeg rundt i hagen med krummet rygg, stirrende blikk og saksen i hånden, og leter etter disse slimete, ekle krypene. Det er ingen ting, - absolutt ingen ting ved dem jeg synes er tiltrekkende eller vakkert. De er bare stygge.
Jeg har forsøkt å leve opp til min egen filosofi om at det er noe vakkert og godt ved alt som er til, og det er kanskje det med disse også. Jeg evner bare ikke å finne det. De ødelegger det jeg er glad i. Bryter ned det jeg har bygget opp. Dermed er de dømt til å være stygge uansett hvordan de ser ut.
Dersom de derimot gjorde godt mot hagen min, - hva da? Dersom brunsnegleslim hadde virket som en ekstra god næring på plantene, eller om de fjernet lus og annet uttøy? Ville jeg da - på grunn av at de gjorde noe godt - også synes de var vakre?
Jeg vet at jeg påvirkes av hva som blir sagt om andre mennesker. Deres skjønnet forsterkes eller blekner etter hvordan andre omtaler dem. Om jeg vil eller ikke, klarer jeg ikke å være immun mot andres fortolkninger av en person. Vi må tenke over at vi i måten vi omtaler andre på, er med på å gjøre dem stygge eller vakre for våre omgivelser.
Men om brunsneglene ville fremstått som vakre om de gjorde godt, det vil jeg aldri få svar på. De er bare stygge. Ferdig reflektert!!
Jeg vil dele en opplevelse fra en busstur i dag. En opplevelse som har gitt meg mange refleksjoner.
Telefonen til passasjeren på bussete bak meg ringte. Han tok den, og snakket en god stund, både høyt og tydelig, med oppringeren. Det var på et språk jeg ikke gjenkjente, så jeg forstod ikke et ord av hva som ble sagt. Da han til sist la på, henvendte en eldre mann seg til ham, som satt på motsatt side av oss. Jeg hørte forbauselsen i stemmen til ham bak meg, selv om jeg fremdeles ikke forstod noe av hva som ble sagt av den ene eller den andre. Men det ble ikke sagt så mye mellom dem før de gikk over til norsk.
Mannen bak meg var fra Syria. Han hadde kommet til Norge for fem år siden. Den eldre herren hadde vært i krigen i Gasa og lært seg litt arabisk der. Dermed fikk jeg oppklart språket. Det ble en hyggelig, og etter hvert ganske personlig prat mellom de to mennene. Syreren fortalte åpent om sin egen situasjon. Han hadde vært jurist i Syria, men jobbet nå som frisør. Jeg klarte ikke å la være å blande meg, og sa til Syreren at jeg syntes det var leit at han måtte jobbe som frisør her når han hadde så god utdannelse.
"Nei," - kom det kontant tilbake. "Det er slik det må være! Systemet her er helt annerledes. Jeg måtte lært meg alt på nytt om jeg skulle vært jurist her. Det hadde ikke gått med den utdannelsen jeg har."
Han sa videre at han var både takknemlig og glad for at han hadde fått opplæring som frisør, og at han trivdes med det akkurat nå. Konen hadde også fått seg arbeid, og begge barna trivdes på skolene de gikk på, og med de nye vennene sine. Han så på seg selv og sin familie som priviligert. De hadde kommet bort fra krigen, og til et sted som gav dem nye muligheter.
Det ble en fin prat mellom oss alle tre der på bussen, og denne Syreren gav meg virkelig noe å tenke på. Han hadde vært i krigen. Han hadde reist fra alt han hadde. Likevel var han oppriktig i sin takknemlighet over den situasjonen han nå befant seg i. Fokuset var det han hadde nå. Ikke det han hadde mistet!
Det var en som sa til meg for ikke så lenge siden - i det jeg beklaget meg over ting jeg hadde mistet, - som var bagateller i forhold til dette: "Du må heller være takknemlig for det du har!"
"Gi oss i dag vårt daglige brød... " rommer så mye mer enn bare det vi skal mette magen med. Herrens hånd rekker oss der vi ER! ALLTID!!
Vi er mange som har blitt dratt inn i kriger vi ikke har startet, eller bedt om. De kommer inn over oss med sine tunge skyts og okkuperer verden vår. De heldige av oss klarer å flykte.
Så kommer tiden for TTT x TTT: Ting Tar Tid x Tillit, Trygghet og Takknemlighet. Løpet må gå sin gang. Tillit før Trygghet, og Trygghet før Takknemlighet. Det er ikke mulig å ta snarveger fra start til mål, men når en har kommet så langt som til at det siste får blande seg inn, da kan en igjen smile til verden og til livet. Når en får sett det en har her og nå, i stedet for å holde fast i det en måtte forlate, da kan det en har rundt seg få vist seg frem med sin rette verdi.
Å være frisør på et sted hvor en kan gå til jobb uten frykt for hva som vil møte en, vil være langt å foretrekke fremfor jurist på et sted hvor en ikke vet hvor neste bombe vil falle ned.
Jeg er blitt en frisør på mitt nye sted i livet. Ikke det jeg hadde tenkt meg til og sett for meg, men jeg ser - som den glade Syreren - at det er ufattelig mye godt ved å være der jeg er i dag. Så ja; jeg ER takknemlig for det jeg HAR!
Når sauene skal flyttes fra ett sted til et annet, er det alltid en jobb å gjøre med å ta ned strømnot, stokker og strømtråd, samle det sammen og sette det opp igjen. Jeg synes det er et trivelig arbeid. Da føler jeg at jeg er på tur, samtidig som jeg gjør noe nyttig. Det blir fort noen kilometer ut av det også når en går frem og tilbake mange ganger, selv om strekningen ikke er så lang i utgangspunktet.
I formiddag har jeg satt opp gjerde på et nytt sted, og jeg er SKIKKELIG FORNØYD MED AT JEG HAR KLART DET!! Skulle det være en bragd da? Ja, for meg er det det. For ikke lenge siden hadde jeg dobbel prolaps i ryggen. Jeg hadde så store smerter at det ikke var aktuelt å bli kjørt verken med bil eller ambulanse til sykehuset. Jeg fikk smertestillende hjem et par dager, men så måtte jeg innlegges for å få sterkere medisin. Smertene var èn ting, men tanken på at jeg ikke kunne gå til stølen, stelle i hagen, hjelpe til hjemme, gå på turer.... slo meg helt ut.
Men nå er jeg i gang igjen!! Jeg har kunnet hjelpe til litt i slåtten. Jeg slår plenen. Jeg går turer. Jeg er i vigør, og det føles helt, helt fantastisk. Jo, - jeg passer meg hele tiden. Både i forhold til løft og vridninger. Jeg tenker rygg i alt jeg gjør, men det hindrer meg ikke fra å gjøre ting. Bare å passe litt ekstra på. Ha noen ekstra forsiktighetsregler.
En slik smerteopplevelse vil jeg ikke ha igjen, så nå øver jeg meg på å kjenne etter faresignalene i god tid. Med èn gang det murrer nede i korsryggen, stanser jeg opp og kjenner etter: Hva er dette? Bare litt trett? Fare på ferde? Kan jeg gjøre litt til? Er det tid for en liten pause, eller er det på tide å gi seg helt? Ble oppgaven for stor? Er det noe som kan vente, trenger jeg hjelp, eller må jeg be andre om å ta over?
Når jeg blir sliten, har jeg lært meg at det er viktig å ta noen minutter hvile med en gang. Der jeg er. Ikke tenke at jeg først skal gjøre meg ferdig og så hvile. Det trenger ikke være så mange minuttene før jeg er på plass igjen. Før slitenheten i ryggen har roet seg ned.
Etter at gjerdet var satt opp, kjente jeg at nå var rette tiden for en liten strekk, så jeg la meg ned. Midt på beitevegen. Det var jo der jeg var! En liten gresstue mellom hjulsporene ble hodepute. Selv om det var overskyet, kom det noen små solstråler dansene ned til meg mens jeg lå der.
Med nesen pekende mot sky, tenkte jeg over hvor glad jeg var for at jeg var akkurat der jeg var. Jeg hadde utrettet noe som jeg for kort tid siden trodde ville være umulig. Jeg har et sted som er mitt, hvor jeg kan legge meg ned hvor og når jeg vil, uten å ta hensyn til eller tenke over hva andre måtte tro og mene om det - og hvile!
Og slik kan en tenke både om rygg og livet ellers. Ønsker deg en god dag, og at du finner rom til hvile der du er, med det du strever med. Husk at selv et lite minutt eller to er uendelig mye lenger enn ingenting.
Det er et spørsmål vi gjerne ikke stiller direkte, men vi bærer det med oss i møte med de vi omgås med, både venner og familie. Og vi finner bekreftelse på ulike måter. Det er lett å merke når en blir verdsatt og likt for den en ER, og ikke bare for hva en GJØR. Når vi blir elsket, fødes også en trang til å ville være god. Vi gjør godt mot dem som er glad i oss.
Jeg har hatt venner der jeg har følt meg mer verdsatt for hva jeg gjør for dem, enn for hva jeg er. Det har vært strevsomme vennskap. Vennskap der en alltid føler et press på å måtte prestere. Gjøre noe for den andre. Være noe for den andre. Alltid være god. Likevel blir det aldri godt nok. En kommer til kort. Det er rett og slett en umulig oppgave. Slike vennskap vil spise en opp over tid. Både selvbildet og selvtilliten vil etter hvert brytes ned.
For meg er det heldigvis noe som hører fortiden til, men det har satt sine spor. Å bygge opp tillit til andre, å stole på de en slipper inn i livet sitt igjen, blir en stor og krevende oppgave. Er det mulig?
Jeg hørte en samtale på pTro i dag, som gikk rett til hjertet mitt og gav meg håp. Det er Daniel Sæbjørnsen i samtale med legen Eilif Haaland. Jeg har skrevet ned et utdrag fra den her:
Hva har mitt hjerte tatt opp i seg av å la seg degradere av de vanskelige situasjonene i møte med ulike mennesker. Å si at hvor mye makt disse menneskenes handling mot meg, eller i alle fal slik som jeg leste den og forstod den handlingen mot meg, - hvor mye skal det ha makt i mitt liv? Skal jeg la dette menneskets adferd mot meg være det som bestemmer om jeg dypest sett er et verdifullt menneske eller ikke? Jeg har i mitt møte med denne type tenkning sagt, at nei, det ønsker jeg ikke! Da er det viktig å gjøre èn ting: Tilgi!
I et hvert møtepunkt jeg har med mennesker hvor jeg har opplevd å bli trakket på, eller degradert, blir det en negativ binding mellom meg og dette menneske. Denne bindingen må jeg bryte, ellers henger dette mennesket, eller det som skjedde med meg, resten av livet mitt. Og den kan kun brytes ved at jeg ettergir dette mennesket skyld, eller gjeld. For hva har et menneske gjort som har gjort meg urett? Jo, det har en gjeld til meg. Det skylder meg en unnskyldning, eller bønn om tilgivelse.
Jeg er den som kan frigjøre dette mennesket fra denne skylden, SELV OM dette mennesket ikke kommer til meg og ber om tilgivelse. Så kan jeg si: Jeg VELGER å frasi meg retten til at dette mennesket skal komme og be meg om tilgivelse. På denne måten kan jeg løse meg i en prosess videre, fra det traumet - det kan være et stort og alvorlig traume - som dette mennesket har vært med å påføre meg i mitt liv.
Dermed blir jeg frigjort og kan løse meg mer fra min historie, og fra de negative innspill i mitt liv. Og så kan jeg mer rette meg mot en kristen virkelighetsforståelse, Guds sannheter om meg: At uansett hva som har skjedd med deg, uansett hvor mye du har blitt trakket og trampet på, så er du VERDIFULL!
Når så Den Hellige Ånd lar det gå opp for meg på et dypere plan i mitt hjerte, opplever jeg at det skjer noe: Jeg kan faktisk legge noe bak meg! Jeg står ikke i gjeld til det som har skjedd! Jeg står ikke i gjeld til å mene at den degraderingen er noe som skal henge eller hefte med meg I DAG. Jeg kan ta løvetannen ut av mitt hjertes bed, så blir det plass til å plante en rose, som sier: Du er VERDIFULL. Du er UBETALELIG. Du er HØYT ELSKET.
Her er jeg. Uredigert, usminket, og likevel ELSKET! For den jeg ER, - med mine mange feil og nederlag.
Her er linken til hele samtalen utdraget er hentet fra:
"Hei damæær, jeg fant en deilig jordbæråker like oppi bakken hæær. Flere som vil smake? Jeg har fått ned gjerdet, så det er bare å forsyne sææg," breker væren til saueflokken som går og småsturer på en nedgnaget bø.
Noen bjeller klinger spredt rundtomkring, så ikke alle får med seg den lystige beskjeden, men en freidig sau like i nærheten har fått med seg meldingen, og kikker nysgjerrig opp skråningen. "Dææær oppe?" undrer hun og kaster et nysgjerrig blikk oppover. Væren er mett og god og bryr seg ikke med å svare en gang. Han setter kursen mot et skyggefult sted for å nyte tilværelsen i fred og ro.
Sauen går opp mot hagen og ser det nedlagte gjerdet. Ja, her var det fritt frem. Hun spaserer freidig inn og prøvesmaker på litt forskjellig. "Dææilig", tenker hun mens hun jafser i seg noen store og velsmakende Hostablader.
Plutselig dukker en tobeint skapning opp. Sauen skvetter til av ropingen og veivingen, og legger på sprang tilbake til de andre. Det går ikke lange stunden før hun har funnet en grasdott å nappe i, og har snart glemt de store underlige bladene. Men det rumler litt rart i magen en stund etterpå....
Et par andre sauer kommer litt tilfeldig slentrende oppover. Gjerdet er satt opp på ny, men de har fått med seg at det er noe spennende der inne på den andre siden. "Vi hoppæær bare over," sier den ene. "Ja, det æær ikke så høyt her," svarer den andre. De tar sats, og uten alt for store anstrengelser mot gjerdet som ikke er særlig godt forankret på den skrinne jorden mot fjellet, kommer de seg lett over.
Flere ulike planter blir utsatt for sauenes grådighet. Uten en eneste tanke om hvilke skade de gjør på den sarte, nyanlagte hagen, nyter de hver munnfull. Mette og tilfredse, finner de omsider vegen ut til de andre, og menger seg med resten av flokken. Bekymringsløse.
Nå skulle en tro det var nok. Men nei da. Enda et sort får har lagt merke til at det harforegått noe spesielt der oppe på haugen, og har lagt på veg for å undersøke saken nøyere. Gjerdet er satt opp igjen. Det har til og med kommet en tråd på toppen. Ikke mulig å hoppe over. Neivel, men nysgjerrig saumfarer hun hele gjerdet, - frem og tilbake, og finner til sist en ørliten grop hun kan grave seg under. Hun ser på de oppspiste jordbærplantene og de skamfarte staudene. I stedet for å ta inn over seg at det har skjedd en skade her, vandrer hun rundt for å se om det er noe igjen hun kan få i seg. Noen avblomstrede liljer var visst nok ganske ok, og en klokkerbusk hadde også noen blader og blomster igjen hun kunne gasse i seg.
Det blir litt mer styr denne gangen når de tobeinte kommer. Rømningsvegen er ikke særlig lett tilgjengelig. Dermed blir det enda mer trakking og ødelggelser før plassen er forlatt igjen.
Det var MIN hage! Det var MINE planter!! Jeg ser på sauene, og vet at ikke èn av dem vil komme tilbake for å beklage seg. Ikke èn av dem vil tenke på konsekvensene av hva de har gjort. Ikke èn vil være villig til å hjelpe til med å ordne opp i skadene de har påført.
Jeg føler trang til å sette dem til ansvars, men jeg vet i min fortvilelse, at det eneste svaret jeg vil få tilbake om jeg prøver er dette:
"Bææææ"
Gjenoppbygge hagen? DEN tanken orker jeg ikke tenke engang akkurat nå!! Det hele er vel egentlig bare min egen feil, - som ikke har sikret stedet beder. Likevel...
Jeg ble skikkelig lei meg en morgen jeg kom ned i leikeskogen og så at hele jordbærbedet mitt var oppspist. Jeg hadde satt opp not rundt hagen, for å hindre sauene i å komme inn. Denne noten var det ikke strøm i, men den andre som gikk på nedsiden hadde. Normalt pleier de å koble at strøm i en - betyr fare i andre også, men ikke denne gangen tydeligvis.
Jordbærtrappen ble anlagt i fjor, av stiklinger jeg fikk av naboen. Det var første gang jeg prøvde meg på jordbær, så jeg var ganske kry da jeg allerede i fjor kunne høste en liten avling. I vår stelte jeg det etter alle kunstens regler, og resultatet ble ganske imponerende. Det BUGNET over av bær
Jeg hadde plukket mine første store og velsmakende bær før katastrofen inntrådte.
I bakgrunnen ser dere synderen! Heldigvis var det bare èn sau! Alle plantene var oppspist, og det meste av bærene.
Jeg var heldig midt i det hele. Sauen hadde bare vært der i kort tid. Den hadde ikke rukket å ødelegge resten av hagen. De andre bedene, med alle staudene jeg hadde plantet og stelt til, stod heldigvis urørt. Hendelsen gjorde meg likevel temmelig motløs. Det er underlig hvor mye glede det gir å lykkes med noe, og hvor sårt det blir når det ødelegges.
Vil plantene ta seg opp igjen? Må jeg vente til neste år på ny avling? Må jeg plante helt nytt? Gidder jeg i det hele tatt å prøve på nytt? Hva må til for å hindre et nytt angrep? Fjerne problemet, forsterke hinderet, eller kanskje begge deler?
Bare et lite jordbærbed, men det gir meg mange tanker om livet også. Hva skjer når grensene våre blir trakket over? Hvor stor skade kan èn person gjøre i et menneskes liv når et ja ikke får være et ja, og et nei ikke får være et nei? Når galt blir omgjort til rett, og rett ikke blir hørt? Blir skaden oppdaget raskt, kan også tilhelingen gå godt. Men blir hagen tråkket ned, oppspist og rasert over tid, da kan det virke håpløst å skulle bygge opp igjen.
Tid, krefter, tålmodighet, nytt mot, innsatsvilje.... Jeg må innrømme at dette ikke er det første som dukker opp i tanker og følelser når jeg ser på skadene etter den tilsynelatende uskyldige skurken. Men så tenker jeg at det må være lov å være litt lei seg også.
En 17 år gammel gutt i familien, ble sist uke utsatt for en tragisk ulykke og døde. I dag ble han begravet, og mange kom for å følge ham til hans siste hvile.
Døden. Så absolutt. Ugjenkallelig.
Det er to ting vi vet med sikkerhet om livet, det er at vi skal dø, og at de døde ikke kommer tilbake. For de etterlatte kan sorgen komme i så mange slags former. Hvordan vi opplever og håndterer sorg etter tap vet vi ikke før vi selv står midt oppi det. Sorg er sorg, og det er ingen rett eller gal måte å sørge på. Den er et fjell som må bestiges. Hvor lang tid det tar, hvor bratte stigningene kan være, og hvordan vegen krongler seg frem vet vi lite om på forhånd. Dette er en av de tingene i livet som er umulig å forutse.
Døden. Både fiende og venn. En fiende for den som er sulten på dagen, og en venn for den som er mettet.
Døden. Forever?
Dette har vært en uke som har preget mange: Sjokk, sorg, bunnløs fortvilelse, og så underlig og rart det er, også HÅP. For oss som tror på et liv etter dette, og som tar sin tilflukt til Guds ord om et evig liv sammen med ham, er ikke døden absolutt i sin absolutthet likevel. Vi har håp om en gjenforening. Et håp som ikke gjør sorgen mindre, men som bærer oss i den.
Til deg som er i sorg etter å ha mistet, vil jeg gi denne sangen av Marit Selbæk: Til trøst - YouTube
På en tur forleden, møtte jeg på denne trappen. På toppen stod det tre menn, en eldre kar, og to i førtiårene. Den ene av dem var kraftig overvektig. Jeg stod et lite stykke unna mens jeg ventet på at de skulle komme seg ned. Det ble et fascinerende skue. Den store karen brukte først lang tid på toppen før han var klar til å våge seg på nedstigningen. Den eldste gikk først ned. Så var det mister Diger, mens tredjemann stod igjen oppe.
Det gikk svært sakte nedover. Begge føtter på øverste trinn. Pause. Neste trinn. Pause. Så ett til. Pause. De to andre sa ikke stort, men innimellom hørte jeg rolige, vennlige og oppmuntrende kommentarer som: Nå står du trygt. Ta en fot om gangen. Vi har god tid. Dette klarer du....
Til sist var han nede, og det var tydelig å se at han hadde gjennomført en stor bragd. Jeg hadde stått et stykke til siden for å ikke stresse dem, men nå da han var nede, gikk han inn mot fjellveggen for å slippe meg forbi, - og sikkert også for å få seg en liten pause. Jeg var så full av beundring at jeg bare måtte kommentere det. "Jeg synes det var skikkelig imponerende å se at du klarte dette," sa jeg til ham. "At du våget deg ned!"
Da kikket han på meg, og hele ansiktet eksploderte i et stort og hjertevarmt smil. "Takk for at du sa det," svarte han tilbake. Vi utvekslet noen gode ord til hverandre mens han pustet ut. "Du har dine utfordringer, og jeg mine," sa jeg til sist, "og for hvert trinn vi tar, vinner vi en liten seier."
Det tok ikke meg mange sekundene å komme opp den trappen, men det er andre stiger i livet mitt som er både skremmende og utfordrende. Ja, - som til tider virker helt uoverkommelige. Men så er jeg også så heldig at jeg har en heiagjeng både foran og bak. Noen som sier: "Nå står du trygt. Ta en fot om gangen. Vi har god tid. Dette klarer du."
Og så går jeg. Skjelvende og redd til tider. Ett trinn om gangen. Innimellom finner jeg fast grunn under føttene og får puste ut litt. Så kommer det en ny stige. Livets uforutsigbare krongleveg. Men sammen med heiagjengen min, og sammen med Ham som tar meg ved hånden og leder der stien er tåkelagt og uklar, og som bærer når egne krefter svikter, - er jeg TRYGG.
På veg til butikken i dag lyttet jeg på radioen til pTro. Der fikk jeg høre en sang som gikk rett inn i hjertet mitt. En inntagende og yndig stemme, sammen med vakker musikk var i seg selv nok til å røre meg, men da jeg fikk med meg teksten, smeltet jeg helt. Jeg måtte søke den opp igjen på YouToube og høre den en gang til før jeg gikk inn i butikken, og enda flere ganger etter det.
Jeg føler meg bare så uendelig rik. Som har en himmelsk far jeg kan få legge ALT over på. Han vil ta seg av det!! JEG kan få legge kampen ned, og la det andre fare med FRED, for HAN vil ta seg av det.
Så rik. Så ufattelig rik. Jeg gir videre til deg gaven jeg fikk i dag:
Sist jeg skulle hente inn kyrne til fjøsstellet, var de ikke særlig samarbeidsvillige. For det første var de så langt unna som det gikk an å være, og da jeg skulle jage dem hjemover, spredte de seg i tre forskjellige flokker. Det gikk både tid, krefter og en god porsjon tålmodighet med til jobben, men til sist var de med alle sammen, og jeg gikk temmelig sliten bak hele gjengen og så på kurumpene som vagget seg fremover, og jurene som disset. Akkurat da var jeg passe irritert, og syntes ikke det var noe særlig vakkert syn å være vitne til. Og på toppen av det hele begynner den bakerste kua å skite. Da var det bare å hoppe unna for ikke å få spruten opp etter beina.
Her går bakdelene bokstaveligtalt i kø, tenkte jeg med meg selv.
Men det var også en tanke å spinne videre på. Ja, det var rett det at bakdelene gikk i kø, men det var bare ut fra MITT perspektiv akkurat der og da. Hva om en skiftet fokus?
Jeg sprang ned på bøen og så på dem fra siden. Da så jeg vandrerne. De som var på veg fra ett sted til et annet. En flokk som hadde blitt hentet og ledet. Fra en dag ute på beitet, til en kveld inne i fjøset der både mat, stell og omsorg ventet.
Det kan ofte være lurt å forsøke å skifte fokus når bakdelene blir overveldende store og mange. Når skiten skvetter opp etter føttene, og en ikke kommer seg unna. Å gå litt til sides kan da være til stor hjelp. Noen ganger kan det være vanskelig å klare det selv. Da er det godt om andre kan ta en ved hånden og lede skrittene et stykke på vegen.
Det er ALLTID flere sider ved en sak, i et problem eller ved en konflikt.
Det er ALLTID flere måter å håndtere en utfordring på.
Og, - viktigst av alt: Det er ALLTID en løsning. Kanskje annerledes enn det du og jeg har tenkt på forhånd, men ikke nødvendigvis dårligere.
I Jesaja 41. 9-10 kan en lese disse oppmuntrende, levende og virkekraftige ordene:
Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste grense. (-) Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.
Jeg liker å spille Sudoku, og på mobilen er det litt enklere enn med penn og papir, så det blir gjerne noen runder der i løpet av dagen. Jeg liker også å utfordre meg selv litt på vanskelighetsgraden, selv om det da gjerne tar litt tid å komme gjennom et brett.
Men så hender det at det låser seg. Det er ikke mulig å finne bare ETT rett alternativ i noen ruter. Da må en bare ta sjansen på et tall. Litt flaks har en jo alltid, men så blir det gjerne et feilvalg også. I spillet er det lov å gjøre to feil, før Game Over kommer opp.
Men selv om det er Game over, så kommer det samtidig opp en blå livredningsplanke: SECOND CHANSE. Spillet er ikke over likevel. En ny mulighet ligger åpen. Ulempen er at en må se seg gjennom en reklamevideo på opptil 30 sekund, men så er en i gang igjen. Spillet går videre.
Her var det bare en liten uoppmerksomhet som førte til fall. Da er det godt at det er en Undo knapp som kan gjøre om det som var galt og få en på rett spor igjen.
Slik også i livet. Det er som et spill. Noen ganger er vanskelighetsgraden Lett. Andre ganger Extreme. Noen ganger er det innlysende hva som er de rette valgene. Andre ganger kan det være helt umulig å forutse. Det kan være fryktelig vanskeligere i livets spill, å finne Undo knappen. Den som sletter ut det feile valget. Og det kan også være vanskelig å trykke på SECOND CHANSE knappen. Det føles så ydmykende. Stoltheten hindrer oss.
Men de er der om vi vil.
Noen ganger er det som virker uoverkommelig vanskelig egentlig veldig enkelt. Undo. Second chanse. Rette opp feil. Legge ting bak seg. Spille videre.
Hva er lettest, og hva er tyngst: å være den som ber om unnskyldning, eller å være den som tilgir? Å være den som ber om en ny mulighet, eller å være den som retter ut hånden?
Svaret kan være så enkelt at det bare handler om vilje til å være gode mot hverandre.
Jeg er en Gamer i livet. Jeg er ingen stormester, så det går både godt og galt. Jeg øver meg fremdeles på å bruke de rette knappene. Kanskje jeg med litt mer praksis og øvelse vil bli bedre.
Lykke til kjære venn, med ditt spill. Jeg håper vi sammen kan bli flinkere til å gjøre venden litt bedre, med de små, men viktige skrittene Undo, og Second Chanse.
Noe av det kjekkeste når våren kommer, er å pynte i hagen. Jeg stasjer den opp med alt mulig. Ja, - jeg flytter nesten stuen ut når våren kommer. Jeg har en spesiell forkjærlighet for skilt med gode ord. Det er så mye visdom og godhet i mange av dem. Dette enkle trehjertet kjøpte jeg på senteret i vinter. Ikke særlig vakkert, eller forseggjort. Skriften er heller ikke den peneste jeg har sett, men den traff meg i hjertet likevel.
Er det ikke slik livet er noen ganger? At uten den ene, er livet tomt?
Jeg er så utrolig heldig. Jeg har flere enere som er der for meg. Som er venner jeg kan stole på. Som tør å møte meg i sorgene mine. Som våger å åpne hjertene sine for meg. Som klarer å lokke frem latteren gjennom tårer. Og som er der og gleder seg med meg når solen skinner. Og jeg tror og vet at jeg også får lov til å være en slik venn for dem.
Takk til deg som er en slik ener i livet mitt. Den rikdommen du gir meg er uendelig i sin verdi.
For noen få år siden fikk jeg diagnosen Kompleks PTSD (Posttraumatic stress disorder). Å leve med denne lidelsen er som å være konstant i en berg og dalbane. Store svingninger hele tiden, der både ekstatisk lykke og bunnløs smerte er med. Å være vitne til meg selv fra utsiden er til tider svært fasinerende, men å være meg derimot er både utfordrende og slitsomt.
For få dager siden fikk jeg brev fra NAV om at jeg er innvilget 100% uføretrygd. Det har vært en lang prosess, med flere nedtrappinger i arbeisdslivet. Nå er det bortimot ett år siden tanken på uføre dukket opp for første gang hos behandlerne mine. Det var en katastrofal tanke til å begynne med, men jeg har fått tid til å jobbe med den og å forsøke å forsone meg med den undervegs.
Tre sterke følelser dukket opp da jeg fikk svaret. Det første var LETTELSE. Det er mye spenning i å jobbe seg gjennom prosessen som fører til uføresøknad. Flere år med behandling hos psykolog, dialog med fastlege, oppfølging hos NAV, fellesmøter med alle disse instansene. Tilrettelegging og utprøving. Meldeplikt annenhver uke for å få AAP (arbeidsavklaringspenger), og til sist en fire ukers prosess med A2G (arbeid- og inkluderingsbedrift).
Å være i et utstillingsvindu ovenfor så mange over så lang tid er belastende i seg selv, så da uføresøknaden nå ble godkjent, kjenner jeg på stor lettelse over at alt dette er over. Jeg vil få behandling videre også, men da kun rettet mot egen helse og livskvalitet.
Den andre følelsen er en uendelig stor tristhet. Jeg har ikke vært i jobb det siste året, og jeg savner det med hver fiber i kroppen min. Det å ha et sted å høre til utenom hjemmet, ha kollegaer å si god morgen til, ha en oppgave med livet, tilfredstillelsen av å tjene sine egne penger…. Det er et så stort savn at det ofte ikke er til å holde ut. Gjennom hele den ovenfornevnte prosessen, har mitt mål vært å bli bedre for å komme tilbake i jobb. Men jeg innser og erkjenner at jeg ikke er der i livet akkurat nå.
Den tredje, og største følelsen er TAKKNEMLIGHET. Den overskygger alt annet. Jeg er så umåtelig takknemlig til hver og en som har fulgt meg de siste årene, for den respekt jeg har blitt møtt med, og for omsorg og medmenneskelighet.
Til psykologen min: Du har fulgt meg gjennom flere år, og vært en stor og viktig støttespiller for meg hele vegen. Din innsikt, dine kunnskaper og erfaringer, kombinert med mye tålmodighet har ledet meg fra mange bratte stup og inn på fast grunn. Du har lært meg mye om hvordan kartet meg ser ut, hvordan jeg kan orientere meg i det, og hvordan jeg kan bruke hjelpemidler til å finne fram til trygge stier. Rett som det er, viller jeg meg likevel ut i en myr igjen, eller setter meg fast i et buskas. Og hver eneste gang gjør du den enestående tingen, at du ikke henter meg ut derifra, men hjelper meg til å se selv hvordan jeg skal komme meg løs. Du har forandret livet mitt, og for det TAKKER jeg deg av hele mitt hjerte.
Til alle legene mine: Fra første legebesøk fikk jeg svært god hjelp fra dag èn. Henvisning og oppfølging. Den første legen sluttet, og jeg fikk en ny. Så sluttet hun også, og jeg søkte etter ny fastlege som jeg hadde fått anbefalt. Hun var enestående, men hadde en avslørende stor kul på magen ved første konsultasjon. I permisjonstiden hennes var det flere ulike leger inne i bildet. Det har vært mange å forholde seg til, og kanskje spesielt for meg med min lidelse. Men ingen har gjort noe galt. Det er tilfeldigheter som har gjort at det har blitt slik. Bytte av arbeidsted og graviditet kan ingen klandres for.
Ja, jeg må innrømme at det har vært belastende å måtte forholde seg til så mange, men likevel har jeg ingen ting å klage over. Tvert imot. Samtlige har vært enestående gode mot meg. Jeg er takknemlig til hver og en av dere. Dere har fått sett meg både høyt oppe og langt nede, og uansett hvor jeg har vært, så har dere møtt meg med den aller største respekt, og også godhet. Jeg har ofte kommet inn til dere med stor uro, men alltid gått ut igjen med en følelse av ro, verdighet og også oppreisning. Så til dere alle: En varmhjertet og stor TAKK for fantastisk hjelp.
Til NAV: Der har jeg fått beholde samme behandler gjennom hele denne perioden. Det i seg selv har vært en stor lette. Du har gjort en fantastisk jobb både med meg og for meg. Du har guidet meg og rådet meg på en trygg og klok måte hele tiden. Du har støttet meg i alle prosessene, og vært en frontfigur for meg. Du fortjener på alle måter den ros jeg kan få gitt deg. TAKK
Til A2G (arbeid- og inkluderingsbedrift): Det var en skjelvende og livredd meg som dukket opp på det første møtet vi hadde. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, noe som er en kilde til komplett kaos for meg. Jeg kan tenke meg at det må ha vært både forvirrende og vanskelig for deg å håndtere situasjonen du havnet i, men du taklet det hele med en beundringsverdig ro. Videre loste du meg gjennom de fire neste ukene på aller beste måte for meg. Du ryddet bort unødvendige hindrer, og la til rette det som var igjen på aller beste måte. Du skrev en utfyllende og ærlig rapport etterpå, der jeg midt i det hele fikk beholde verdigheten min. Det var et kort bekjentskap, slik det skulle være, men av stor verdi. TAKK
Ja, jeg er aller mest takknemlig. Til alle som har hjulpet meg på vegen. Også familie og venner og kollegaer. Jeg er også svært takknemlig for at jeg bor i et land der det er så god hjelp å få. Jeg blir ikke overlatt til meg selv. Jeg blir ikke stående uten noen ting. At jeg bor her jeg bor gir meg rettigheter de fleste i verden ikke kan drømme om en gang. Jeg er født med gullskje i munnen.
Summen av alt dette gjør at jeg kan parkere tristheten min. Den er der, men skal ikke få lov til å ha noen dominans i livet mitt. I stedet skal jeg jobbe med å snu nye steiner. Finne nye mål. Det er mange måter å være en samfunnsstøtter og bygger på enn gjennom betalt arbeid. Det er mitt største ønske nå; å få gi noe tilbake for alt godt jeg har fått.
Det var adskillig mer krevende å lage et opplegg om saksofonen enn de to forrige. Et mer nytt og ukjent instrument for meg, selv om jeg har hørt på musikk der det spilles. Jeg har funnet masse spennende og gøy som jeg har tatt med her. Se gjennom, - bruk det som det er, eller bruk det som en idèbank.
Denne tegningen ligger i Word-dokumentet over. Jeg tar den med så tidlig i timen at elevene kan sitte med fargeblyanter foran seg og fargelegge undervegs. Forstørr den gjerne opp i A3 format.
Lysark 17
Lysark 18
Lysark 19. Det viktigste vises fra 0:40 – 3:30. Om du synes den er litt for lang, kan du ta med dette utklippet.
Lysark 20
Lysark 21
Lysark 22
Lysark 23
https://www.youtube.com/watch?v=QKTcJmHcJaE
Lysark 24
https://youtu.be/Ruy8HwzeG8w
Lysark 25
Nedenfor ligger mange forskjellige innspillinger med Saksofon. Plukk og miks de som passer klassen din best, eller søk selv. Det er mye flott å finne. Anbefaler å ta med den siste. Ung dyktig norsk utøver.
Skriv inn de fem viktigste ordene i fingrene. Brett arket i to, legg inni et ekstra stivere ark, og lim sidene sammen. Da får du et tykt kort som du kan ha i en "Husker du" boks. Ta frem kortet innimellom og repeter ordene.
Her er alt fiks ferdig - klart til bruk. Du finner en PowerPoint på 37 lysark, med kommentarer, tips og videoforslag. Alle videoene ligger klar i innlegget også. Håper det kan brukes av flere. Del gjerne med andre du tror kan ha glede og nytte av det 🙂
Håper det er noe her du kan bruke. Bli glad for en kommentar på fb gruppen min om hvordan det fungerer for deg, eller andre tilbakemeldinger. Fb-gruppen min finner du her
Del gjerne med andre du tror kan ha nytte av opplegget.
Jeg har laget klart et undervisningsopplegg beregnet på barneskolen - kanskje mest for de yngste, men kan nok også enkelt tilrettelegges for de eldste. Det ligger linker til flere videoer som du kan laste ned nederst. Bruk opplegget som det er, eller bruk det som en idèbank.
Tips: Last ned alle videoene du vil bruke før timen begynner, og se forbi reklamen.
Her har du en oversikt over bildene som er med i PowerPointen. Det står utfyllende informasjon i kommentarfeltene, samt linker til videoer. Disse ser du når du har lastet den ned.
Sist jeg laget pizza fikk jeg høre: Mamma, dette er den beste pizzaen du har laget noen gang! Og jeg skal love deg at den forsvant på høykant. For meg var dette en helt ny variant, men sikkert ikke så uvanlig for mange andre. Jeg drister meg likevel til å komme med mine tips her:
Jeg bruker TORO sin pizzabunn, men har i 3dl vann i stedet for 2,5. Den blir alltid god. Jeg prikket bunnen med gaffel, og stekte den i 6min først. Deretter hadde jeg på litt pizzasaus, en rødløk skåret i tynne skiver, nesten en hel boks med cottage cheese, og en pakke revet ost. Jeg bruker TINE sin med fire sorter i. Inn i ovnen igjen i ca 12min. Bunnen må være skikkelig stekt, og osten godt smeltet.
Jeg skar opp to avocadoer i tynne siver og la oppå etter at pizzaen var tatt ut av ovnen. Vi hadde en pose med spekeskinkeskalker. Denne skar jeg opp i tynne strimler og strødde over pizzaen til slutt. Fiks ferdig. Veldig enkelt, og såååå godt.
Men er dette virkelig den beste pizzaen jeg har laget? Er det fakta, eller en mening? Eller kan det være begge deler?
Jeg overhørte en diskusjon mellom to gode venner, hvorvidt noe var riktig eller ikke. Den ene ble etter hvert litt småhissig, og ville påberope seg å være den som med sikkerhet visste hva som var rett. Den andre virket mer å ville diskutere, og kanskje provosere litt også, mer enn å være den som hadde det absolutt rette svaret.
En stund etter at diskusjonen var avsluttet, og saken hadde fått roet seg, - sa jeg til dem: Det dere snakket om i sted, handler egentlig ikke om hvem som har rett og hvem som har galt. Det er en sak som kan ha ulike svar, alt etter hvordan det blir tolket. Akkurat nå tenker jeg at jeg vil støtte deg (..), fordi jeg vet at dette er viktig for deg. Det er noe som betyr noe for deg, og når en vet det, så skal en være litt ydmyk i forhold til å ikke hevde noe annet bare for å provosere. Selv om andre svar også kan være rett.
Det ble etter hvert en fin avslutning på temaet, der begge fikk uttrykke mer hva de følte, enn hva de mente. Det kan ofte være lettere å ta større hensyn til andres følelser enn meninger.
Å stå opp for egne syn og meninger er viktig. Og noen ganger kan "Koste hva det koste vil" holdningen være verdt å kjempe for. Andre ganger er det viktig å være den som gir seg og gir andre rett, - bare fordi det er rett å gjøre det.
At denne pizzaen er den aller beste jeg har laget, var vi skjønt enig om på daværende tidspunkt. Så får vi se om det blir stående 🙂
Det er lenge siden jeg sluttet med nyttårsforsett. Det er bare å lage seg uoppnåelige byrder. Gjøre mer av ditt, mindre av datt, bli flinkere til noe, få til noe, klare noe.... Jeg har forsøkt, og virkelig hatt gode intensjoner og rett motivasjon, - men det renner ut i sanden likevel. Men jeg har noe annet på lur. Noe mye bedre. Noe som gir mening, - og det er drømmer.
Drømmer er viktige for oss alle. De våkne drømmene våre. De er med på å driver oss fremover, og de gir oss håp og glede i hverdagen.
Jeg har tre ulike sorter drømmer. De har ulike oppgaver i livet mitt, men alle tre er like viktige. Det er:
1. De oppnåelige
2. De utfordrende
3. De umulige
Nå har jeg laget meg tre i hver kategori, og de vil jeg dele med deg.
1. De oppnåelige:
Jeg elsker å klatre i trær. Jo høyere, jo bedre. Å manøvrere seg oppover en trestamme, smyge seg gjennom grener, kjenne den ru barken mot hendene, - og til slutt komme så høyt at en svaier med trettet helt i toppen. DET er ren og skjær lykke. Så min første drøm for 2021 er å klatre i trær. At det gjør meg litt spesiell (kanskje mer enn litt også) gjør ingen verdens ting. Når en så liten ting kan gjøre meg så glad, får det bare være hva andre måtte tenke og mene. Jeg tror det er sunt å være litt gal.
Den andre oppnåelige er å fiske etter krabbe. Det hadde vi tenkt å gjøre både i høst og i fjor høst, men så ble det bare ikke. Tiden gikk ifra oss. Den ene dagen fløy forbi den andre, og så var plutselig båten kommet hjem, og anledningen gått for året. Til høsten drømmer jeg om at vi skal gripe mulighetene før de glipper for oss igjen. Alt er lagt til rette for at det skal kunne gå. Vi har båt. Vi har krabbeteiner. Vi har fjorden som venter på oss. Det er bare å gjøre det. Jeg drømmer om nytelsen ved å sette seg til bords med egenfisket, fersk og nykokt krabbe, med levende lys på bordet og omgitt av gode venner.
Den tredje er å skrive med hendene noe av det jeg skiver i hodet. Jeg skriver så mye, men det aller meste blir værende inni meg. Jeg drømmer om å få litt mer av det ut gjennom fingrene. Et dikt, en novelle, en ny barnebok, en roman, noen flere innlegg på bloggen.... Noe. Ett eller annet. Det skal så lite til. Bare noen tastetrykk så er det gjort. Det er så lett, og likevel så vanskelig. Det er som med dørstokkmila. Når en bare har kommet seg ut, så er det så deilig. Slik er det med meg og tastaturet også. Jeg drømmer om at vi skal bli gode venner igjen i år. Tastaturet og jeg
2. De utfordrende
Nå er det meldt kaldt være i lang tid fremover. Det betyr at vannet fryser, noe som igjen betyr at det snart vil bli mulig å gå på skøyter. Når vi skal til Stølen, parkerer vi ved et vann. Det er totalt 4 vann langs den ene løypen til Stølen. DET hadde vært noe det, - å kunne gått på skøyter mot Stølen. Om det ikke kommer snø, og frosten holder seg, så vil det faktisk også være mulig. Å skøyte seg innover disse lange fjellvannene i vinterstillheten og frosteventyret - høres ikke det ut som en vakker drøm?
Å få oppleve spesielt vakre omgivelser er også en viktig drøm for meg. I sommer stanset vi ved et spesielt vakkert hotell. Vi var på farten, og stanset bare for å fått sett stedet. Området rundt var slående flott. Jeg følte meg nesten som en liten forbryter da jeg snek meg inn på toalettet, men det var så verdt det. Jeg ble overveldet av skjønnheten. Jeg kunne vært der i dagevis og bare gått fra rom til rom og fått med meg hver eneste lille detalj. Jeg håper at det nye året vil gi meg muligheten til å vandre i skjønnhet. Bare få være i det. Se det, nyte det og memorere det. Jeg elsker slike opplevelser.
Den tredje er å overraske meg selv. Gjøre noe annerledes. Noe vågalt. Noe modig. Noe sprøtt. Jeg vet ikke hva det skal være, men jeg ønsker å gjøre noe slik at jeg etterpå kan si: Tenk at jeg gjorde det! Og være stolt av det.
3. De umulige
Å ha drømmer som bare er drømmer, og som ikke har rot i virkeligheten, er også viktig. Vi trenger å ha noe som kan ta oss bort fra oss selv innimellom. Bort fra hverdagen. Bort fra det som er vanskelig. Da er uoppnåelige drømmer godt å ha som en følgesvenn. Jeg har noen gode
Å vinne 52millioner i lotto. Å vinne i lotto i seg selv er nesten umulig, men å vinne når en ikke tipper er garantert umulig. Vinnersjansene mine er altså lik 0, men det er ikke drømmen om å vinne. Nettopp fordi jeg ikke tipper er den så god. Da kan jeg fantasere meg inn i en eventyrverden der alt er mulig. Alt som en kan kjøpe for penger vel å merke. Hva ville jeg gjort med så mye penger? Hvem ville jeg gitt til? Hva ville vært viktig for meg? Hvor ville jeg dratt? Hva ville jeg kjøpt? Det er mange spørsmål å ta stilling til. Mange okkuperende spørsmål. Det er det som er så godt med denne drømmen. Den holder meg i vigør. Den opptar tankene mine. Jeg tror vi alle trenger det innimellom. Noe som bare tar oss bort fra oss selv en liten stund.
En annen umulig drøm er å få være med i Farmen. Jeg synes det ser så spennende ut. Alle oppgavene de får. Måten de skal leve sammen på. Omgivelsene. Dyrene. Jeg ville ikke vært med for å vinne. Premien er ikke viktig, men drømmen om opplevelsen av å være med på et slikt eventyr er viktig. Tenk å kunne få kjenne litt på kroppen hvordan det var å leve i en annen tid. Det fasinerer meg. Ja, jeg skulle gjerne ha byttet sko med en av deltagerne der.
Den siste umulige drømmen er å få møte en kjendis. En skuespiller, musiker, idrettsutøver, kongelig.... Hvorfor jeg drømmer om akkurat det? Vi ser dem i glansbildeformat. Jeg drømmer om det for å se at de også er mennesker som alle oss andre. De sover og spiser og drikker og tisser som alle vi andre milliarder gjør. Og pusser tennene og vasker håret, - og kanskje de til og med kan lukte svette. De har sine oppturer og nedturer de også. De både ler og gråter. Jeg vet det. Likevel drømmer jeg om å få se det. Oppleve det selv. At de er noe spesielt, men også en av oss. En jeg kan identifisere meg med.
Drøm kjære deg. Finn dine egne drømmer. Både de som vil kunne komme til deg, og de som svever blant stjernene. Vi trenger dem alle sammen. De gir lys i mørket, styrke i motgang og hvile i kaos. Våg å drømme, og våg å drømme vågalt 🙂
I det siste har jeg vært på leting etter Meningen med livet. Jeg er sikker på at jeg hadde den i hånden for ikke så lenge siden, men så har jeg nok lagt den ifra meg på et lurt sted. Det er noe rart med de lure stedene. De har en tendens til å bli forsvinningssteder. Både bilnøkler, bankkort, briller og annet har havnet der innimellom. Og nå er det altså Meningen med livet som har blitt borte.
Jeg har forsøkt å rydde huset for å se om jeg fant den der, men uten resultat. Jeg skal riktig nok innrømme at jeg gav opp før jeg var helt ferdig, så det kan jo være at den ligger blant rotet som er igjen, men jeg tviler på det.
Kanskje den var ute i hagearbeidet? Jeg ryddet og ordnet, og gjorde klart til vinteren, men nei, - ikke der heller. Kanskje i skogen, eller på fjellet, eller i fjorden? Så jeg gikk turer i både skog og mark og lette. Jeg var høyt oppe på fjellet og langt inni skogen, og tok båten ut på fjorden, men akk nei. Jeg trodde jeg øynet den i de vakre høstfargene, det intense sollyset som glimtet til innimellom, og i duften av sjø. Jeg fant mye gled der, men ikke Meningen med livet. Og det er den jeg er på desperat jakt etter.
Kanskje vennene mine hadde sett den? Jeg har mange gode venner rundt meg, og i disse koronatider blir det ofte hyggelige telefonbesøk. Vi snakker om både det ene og det andre, men Meningen med livet kunne de ikke gi meg.
Nå har jeg satt meg ned for å tenke grundig gjennom enda en gang hvor den kan være. Har jeg snudd alle steiner? Eller er det at jeg ikke ser skogen for bare trær? Når en elev spør meg om noe, så har jeg erfart at det ofte kan være mer nyttig for eleven å bli stilt et motstpørsmål som får han eller henne til å tenke annerledes. Kanskje det er det jeg også trenger? En ny innfallsvinkel til saken? Så jeg spør:
Når noe er borte og skal etterlyses, så må det aller først beskrives. Så hvordan ser Meningen med livet egentlig ut?
Vanskelig spørsmål. Vel, - for det første så er den ganske stor. Det er den som får en til å føle at en har noe å leve for. Noe utenom en selv. Den er både sjelden og kostbar. Selv om den er stor, kan den være vanskelig å få øye på.
Neste spørmål; hva trenger du den til?
Jeg trenger den for å føle at jeg har noe å leve for. At den skal gi meg et mål for dagen. Uten den har jeg ingen verdi. I alle fall ikke for meg selv. Jeg ønsker å kunne leve dagene. Ikke bare komme gjennom dem. Så jeg trenger virkelig Meningen med livet.
Hvor hadde du den sist?
Det var det ja..... Jeg tenker så det knaker. Hvor var nå det da? Var det i sommer, - da vi var på Norgesferie med hele familien? Eller var det på en av de mange turene til Stølen i høst med Olav eller venninner? Eller kan det være da jentene var hjemme på høstferie og vi satt ved kjøkkenbordet og pratet sammen? Jeg husker ikke helt når tid jeg hadde den sist.
Kan jeg få komme med et tips?
Ja, gjerne det.
Du har snakket om hus- og hagearbeid. Om familie og venner. Om turer i skog og fjell og på sjøen. Hva gir alt dette deg da? Når du har ryddet kjøkkenet, når du har lagt på plass en maskin med klær, når du står og nyter utsikten fra en fjelltopp, når du hører telefonen ringe, eller det plinger inn en melding, - hva føler du da?
Jeg blir glad.
Hvorfor blir du glad?
Fordi jeg har fått til noe. Fordi jeg har fått det fint rundt meg. Fordi noen tenker på meg. Fordi jeg nyter å kunne være ute i naturen.
Så alt dette gir deg både glede og nytelse?
Ja.
Men er det da ikke mening i det å kunne glede seg over hverdagens små og store hendelser? Er det ikke også mening i å kunne gå turer, ta inn i seg alt det gode naturen har å gi? Er det ikke også en stor tilfredstillelse i det å bli husket på av de du er glad i?
Jo, det er virkelig det.
Dersom du leter etter brillene mens du bærer dem på hodet, da er det jammen ikke lett å finne dem. Kanskje også Meningen med livet er deg nærmere enn du tror.
Vi har vel alle vert der at ting har sett håpløst ut. Både i stort og smått. Det kan være noe så lite som at en ikke finner løsningen på en hjernetrim-oppgave, eller at det skjer store og vanskelige omveltninger i livet som gjør at det er vanskelig å se vegen videre. Og det er rart hvor stor plass en liten ting kan få i hodet. Den kan spise seg innover som hyfene på en lite velkommen sopp.
En liten triviell ting i mitt liv, - som for øvrig ikke har forårsaket alt for mye hodebry, har gjaldt redningsvestene våre. For et par år siden ble de liggende i garasjen litt for lenge utpå høsten. Da jeg skulle ta dem inn, var samtlige dekorert av små sorte prikker. Fremdeles like hele, og fremdeles like brukbare, - men akk så stygge.
Jeg har prøvd alt jeg har hatt i huset av såper og rensemidler i håp om å få bort flekkene, men du verden for noen uregjerlige småtasser! Ikke tale om! Ikke litt en gang. Ulike svamper og skurekluter har også blitt forsøkt. Med like lite hell.
Redningsvest skal man ha i båt. Noe annet kommer ikke på tale. Men å ha med seg gjester ut på fjorden iført disse prikkedyrene har ikke vært like kjekt. Smilende selfier, strålende solnedganger, fiskende barn. Idyllisk og vakkert... og samtidig så skjemmende.
Mange av redningsvestene har vi fått i julegave. Noen har vi kjøpt selv. Vi har i ulike størrelser, til ulike behov, og det vil koset å skifte ut alle sammen. Jeg har med noe tungt hjerte, tenkt at til våren får de gå på fyllinga, og så får vi investere i nye, men så i dag fant jeg løsningen! Og er det ikke gjerne slik, at når en har gitt opp håpet, - da dukker det plutselig opp en ny og uventet løsning eller mulighet.
Redningen ble høytrykksspyleren. Mosen på asfalten ble spylt opp med roten i dag, - og da det var gjort, datt tanken på redningsvestene i hodet mitt. Skal det være, så skal det være, tenkte jeg, og skrudde varmen opp på hele 80 grader, og fyrte løs. DET VIRKET! I alle fall til en helt annen tilstand enn de hadde vært i, om enn ikke helt perfekt.
Nå henger det lykkelige antallet av 13 redningsvester på klessnoren til farmor og renner av seg i nordavinden. Nå kan jeg glede meg både til nye turer ut med båten, og til litt triveligere forevigelser enn vi har hatt de siste par årene. Og så er jeg enda en erfaring rikere i at når det ikke kan bli verre, så kan det faktisk bare bli bedre 🙂
Å handle med en trett og trassig treåring på slep, er noe alle småbarnsforeldre vet kan være utfordrende. I dag fikk jeg prøvd meg, og det var ikke en hyggelig opplevelse. Jeg skulle bare innom matbutikken en snartur etter noen få ting.
Første stopp var grønsakene. Litt til taco i kveld. Da begynte det. Vesle Liv la seg rett ned på gulvet og begynte å hyle. Forskrekket gikk jeg bort for å ta henne opp, men hun vred seg unna armene mine som en sleip ål, for så å krabbe bort fra meg i reserfart. I faktabøker om dyr, står det ofte hva som er toppfarten deres. Jeg undrer meg i hva som er toppfart på et krabbende barn. Den kan være lynende rask, det er helt sikkert. Jeg gikk slalåm gjennom grønsak- og fruktdiskene på jakt etter Liv, samtidig som jeg forsøkte å få med meg tacogrønsakene. Jeg endte opp med en hylende Liv på ene armen, og en stor rød paprika i den andre. Passe svett, fant jeg ut at det var best å komme seg bort fra hele avdelingen.
Liv hadde fått et godt grep i håret mitt da jeg stod ved Tacohyllen. Det nytter aldri så mye om det er 40% tilbud på alt til Taco når hårfestet er i ferd med å bli slitt av. Jeg bet sammen tennene, forsøkte å løsne grepet med å presse pekefingeren inni den stramt knyttede hånden, mens jeg ilte videre innover i butikken.
Liv ble plassert på gulvet. Skrikingen var gått over til trassig gråt. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne se på henne at hun bare var sliten. Mange nye opplevelser i løpet av høstferien. Seine kvelder. Travle dager i barnehagen, med flere nye folk å forholde seg til. Fredagsettermiddag og utslitt.
Jeg tok et vennlig, men bestemt tak i hånden hennes, og sa at vi skulle skynde oss hjem. Jeg måtte bare få tak i et par ting først. Hun fulgte etter meg. Frivillig, men med tunge skritt. Jeg fikk tak i en liten pakke kyllingsalat som jeg klemte sammen med paprikaen.
Hun ville ha is-te. Siste stopp. Litt drikke. Vi ankom kjøledisken med brus, men der var det ingen is-te. Vi kikket sammen opp og ned hver eneste hylle, men ingen is-te var å se. Da segnet hun om på gulvet igjen. På magen denne gangen. Der ble hun liggende som en vaskeklut og gråte. Da kom jeg nesten på gråten selv også.
Jeg løftet Liv opp. Varlig. Hun hang slapt over skulderen min, og jeg strente utmattet bort til de nye selvscanningsdiskene. Et øyeblikk senere var vi i bilen. Liv sovnet nesten før jeg fikk plassert henne i bilsetet.
Dagens helgehandel: en paprika, kyllingsalat og en flaske jordbærfarris, havnet på setet ved siden av.
___________________________
Vesle Liv sover enda. Ute i bilen? Jeg vet ikke. Akkurat nå vet jeg ikke hvor hun har blitt av. Det er stille.
__________________________
Vesle Liv er ikke en virkelig person. Hun er kaoset inni meg. Slik føltes det å gå på butikken i dag. Planen var klar. Jeg visste hva jeg skulle ha. Ingen problem. Det har aldri vært et problem å handle. Så kommer det som lyn fra klar himmel. Uforklarlig.
Det er utfordrende å være så splittet. Å ha kontroll i tanker og hodet, samtidig som følelser og kropp lever sitt eget liv. To ulike kanaler. To ulike liv som krasjer sammen.
Dagen i dag har først og fremst vert god. Jeg har hatt en rolig og fin dag. Harmonisk. Kanskje nettopp derfor er det ekstra vanskelig å forstå hvorfor slike ting skjer. Men kanskje det ikke alltid er alt som skal forstås. Kanskje noen ting bare må aksepteres.
Det blir nok ikke et slikt tacobord på oss i kveld, men en skive brunost er da heller ikke å forakte.
Jeg savner det! Dypt og inderlig! Hver eneste dag kjenner jeg på savnet og lengselen etter å få skrive. Lengselen etter å la fingrene hvile på tastaturet, etter å lukke øynene, og bare la dem få leke seg bortover tastene, la dem få danse sin egen dans. En dans der en ikke må telle... EN - to -tre -fire. EN - to - tre - fire. EN - to - tre - fire.... men at fingrene glir i ett med musikken, at en blir ett, svinger seg sammen med den, og bare ler - fordi en kan ikke annet. La gleden og latteren, og sorgen og tårene få bruser sammen med melodien fra tastaturets sarte toner.
Jeg skriver nå. Gjør jeg noe galt? Jeg vet ikke. Det er skille mellom det personlige og private som har blitt visket ut. Å fortelle litt fra det private liv er innafor. Vise glimt fra livet, hva som skjer på garden, tips fra skolehverdagen, små begivenheter i livet. På sosiale medier, som ellers i livet, så er det glansbildet som skal vises frem. Det er innafor å si at en har det travelt. At livet er stressende. At det går i motbakker innimellom. Men det er ikke innafor å gi til kjenne at en ikke har det bra.
Jeg har det bra. På så veldig mange måter. Livet er virkelig et glansbilde. Jeg gleder meg over hver eneste dag. Lykken omgir meg i hverdagens mange underfundigheter. Hele tiden. Men det er også sant at jeg ikke har det bra. At det er et kaos som herjer på innsiden som jeg ikke har kontroll over. Å si noe om dette kaoset er ikke stuerent. Selv ikke i 2018. Det sies og skrives om det hele tiden. Hvor viktig det er at vi må være åpne. At det skal være rom for alle. At psykiske lidelser må få et ansikt. Det er greit så lenge det bare er ord, men når ordene virkelig får et ansikt, da blir det farlig. Da blir det noe en må forholde seg til.
Det som er vanskelig, er ikke å fortelle, men å forholde meg til at du må bære byrden av å vite. Følelsen av å bli hysjet på. At jeg tar ordet i en forsamling der jeg ikke har talerett. At jeg får misbilligende blikk fra de rundt meg, med både synlige og usynlige pekefingrer løftet mot munnen. Vær stille!
Jeg husker en skoleforsetilling jeg satt på som mor. Ungene var i siderommet og gjorde seg klar. Inne stod en lærer og skulle introdusere hva som skulle komme. Ivrige barnestemmer og nervøs småfnising nådde ut til oss. Men det gjorde også en annen lyd. En av lærerne som hadde tilsyn med barna forsøkte å hysje på dem. Og mer skingrende enn alt annet, var denne lyden: hysj... hysj.... hyssssj….
Nå er jeg der. I siderommet. Jeg ønsker å gå ut på senen. Være meg. Få være en som sier: I dag har jeg det ikke bra, - selv om jeg har det veldig bra. I dag er jeg redd. Men jeg vet ikke hva jeg er redd for. Jeg er bare veldig redd. I dag har jeg gråtedag. Tårene renner, og jeg klarer ikke stanse dem. Men jeg vet ikke hvorfor jeg gråter. I dag er ingen god dag.
Men jeg hører bare lyden av hyssssssj, og vet at det ikke er denne forestillingen jeg skulle vært med på. Jeg er på feil sted. Men det er her jeg er.
Jeg ønsker så inderlig å skrive. Men lyden av hysssj har satt seg i ørene. Det er ikke slik en gjør. FB-gruppen min finner du her 🙂
Det er så enkelt. Dette klarer du helt fint. Bare gjør slik... Selv bestemor... osv. Vi har alle hørt det, og vi vet vel også at det sikkert er sant, - men det var det å gå til det skrittet å faktisk GJØRE det da. Det er noe annet.
En ting jeg har tenkt på i mange år, er at jeg har hatt lyst til å lage et fuglebad i betong med rabarbrablad. Det ser så flott ut, og når jeg googler det, så virker det også veldig enkelt. Det er bare å... Ja du vet: Gjør slik og slik, og vips, - så har du et vakkert fuglebad til hagen.
Å tenke på det er èn ting - å gjøre det - noe helt annet! Men i dag var dagen for action. Jeg for på butikken etter betong, fant fram alt jeg trengte - og så var jeg rett og slett i gang.
Et stort, fint blad ble valgt ut.
Jeg har sett Olav røre ut betong mange ganger. Det var den oppgaven jeg var mest usikker på. Ikke for hard, og ikke for bløt. Jeg fikk beskjed om at konsistensen skulle være slik som snø når det er lett å forme en snøball. Da var det ikke så vanskelig likevel.
Vi har en stor haug med skjellsand liggende. Den ble et perfekt sted å lage til bladet på.
På med litt olje for at bladet skal løsne fra betongen etterpå.
En litt stor pensel, men den fungerte veldig bra.
Olav hadde en rull med armeringsnett liggende. Jeg vet ikke om det er nødvendig, men tenkte det kunne være lurt å bruke.
Så var det å legge på et nytt lag med betong
Dermed er det bare to ting som gjenstår:
Den KJEDELIGE biten; å vaske opp alt utstyr, og få alt på plass igjen.Og den VANSKELIGE biten: å vente! Vente på at betongen skal tørke slik at jeg kan snu den og se hvordan det har gått. Jeg spurte Olav om hvor lang tid det ville ta. "Noen dager," var svaret. Jeg er flink til mange ting, men jeg er helt uforbedrelig håpløs når det gjelder å måtte vente.
Jeg har fått streng beskjed om at jeg må vanne betongen rikelig og ofte for at den ikke skal sprekke. Kanskje litt dumt å gå igang med et slikt prosjekt på en av årets kanskje varmeste dager, men det var i dag jeg hadde gøtsen i meg til det, - så da ble det slik. En liten kveldstur på sykkelen i solnedgangen er nå bare til glede.
Å prøve noe nytt... Det kan høres så lett ut. Og det er mye som er så enkelt. Også i livet. Men også det enkle koster. Å ha mot til å gå nye veger. Våge å tenke i litt andre baner. Tørre å utfordre seg selv til å se på seg selv og på livet med et nytt blikk. Det kan være farlig det. Men også berikende.
Ønsker deg som leser en god avslutning på en spesielt vakker Mai-måned. Og kanskje ligger det noe nytt foran deg også som lokker og drar. Skal - skal ikke, - skal, skal ikke, - skal 🙂
Det er utrolig kjekt å stelle i stand til fest - til andre, - vel å merke. Da storkoser jeg meg med all tillaging og planlegging, og selvsagt også gjennomføring. Den siste helgen har jeg fått høstet en ny erfaring, - nemlig å feire meg selv. I forkant visste jeg ikke helt om jeg skulle glede eller grue meg. Litt utfordrende og skummelt å være den som skulle være i sentrum, men det har gått bra. Mye bedre enn jeg kunne drømme om. Og det var heller ikke så farlig som jeg hadde fryktet.
Siden jeg har familien min på Jæren, ble det til at feiringen ble lagt dit. Utrolig kjekt å få være sammen med både familie og venner der. Det er noe eget med barne- og ungdomsvenner. En kontakt og tilhørighet som alltid er der når vi møtes igjen, om det går aldri så lang tid mellom hver gang.
Her er kaka som Ingrid, lillesøster, laget til meg. Fantastisk vakker!! Og like god som den var fin. Jeg stod med kakespaden i hendene i ganske lang tid før jeg fikk meg til å ødelegge dette vakre kunstverket.
I går - på selve dagen - hadde jeg åpent hus hjemme. Folk kom og gikk fra tidlig ettermiddag til sene kvelden. Også en ny erfaring. Og også veldig kjekt.
Noe av det mest overraskende og gøye jeg fikk, var denne soveposen som kan nyttes utendørs i ganske mange minusgrader. Noe av det kjekkeste jeg vet, er å ligge ute under åpen himmel, og med en slik pose i huset, var vegen kort fra tanke til handling. Da de andre var gått til ro, listet jeg meg opp etter den sammenleggbare gjestesengen og installerte meg ute på verandaen.
Litt kald vind, og etter hvert litt lett nedbør, - men det var så koselig å ligge ute igjen at jeg fikk meg ikke til å gå inn. Heldigvis har jeg hatt en rolig dag i dag, med mulighet for litt ekstra hvile.
Det jeg sitter igjen med etter disse dagene, er først og fremst en umåtelig stor takknemlighet. Jeg føler meg så ufattelig rik. Disse dagene skal huskes, med stor glede og takk; for all god hjelp, for gode ord, for latter og smil, for varme klemmer, til alle som kom og gjorde dagene minnerike og spesielle, til de som har sendt meg varme tanker og for alle gavene jeg har fått.
Å bli 50 er en fin ting. Eller? Det føles i alle fall slik 🙂 Jeg har heldigvis aldri ønsket meg yngre enn det jeg er. Hvert år har sin glede, sin sjarm og sine utfordringer. Jeg tror det kalles : LIVET
Og jeg LEVER. I alle gledene, i alle smilene, i hyggen og solskinnet og i latteren, - men også i uroen, stormen, nedturene og smerten. Og jeg nyter hver dag. Jeg er femti. Midt mellom ung og gammel. I en tid med tilbakeblikk som rører ved hjertet, og en tid med gleder å se frem til.
Og midt i alt dette, kjenner jeg aller mest på at jeg er så umåtelig
Mange tenker at en kirkekonsert er noe høykirelig og fremmed. Kanskje det, - men hvorfor? Kanskje svaret enkelt og greitt er fordi en ikke vet hva det er. Dersom du er en av dem, vil jeg oppfordre deg til å benytte anledningen nå før jul til å gå på en Händels Messias konsert. Den kommer til å bli fremført mange steder i landet i løpet av de kommende ukene. I kveld skal vi fremføre den i Knarvik kirke kl. 18:00. Kom, kom!
Det som er spesielt kjekt med Händels Messias, er at sangene er lette å å forstå og å forholde seg til - både når det gjelder tekst og melodi. Nedenfor har jeg lagt ved en link til YouToube der du kan lytte til korsatsene. Dersom du ikke er kjent med disse sangene fra før, kan det være lurt å forberede seg med å gjøre seg litt kjent med dem på forhånd.
Det har hendt jeg har klart å få lånt en ekstra noteperm til jentene når de har vært med på de store konsertene våre. De synes det er mye kjekkere når de kan følge med undervegs.
Nå har vi øvd på dette i ganske mange uker, i tillegg til mange timer denne helgen. Og både orkester og solister er helt fantastiske! Vi har aldri hatt et så ungt orkester før. Veldig spennende å få ha bygdas egen talentfulle Maria Eikefet i spissen der.
Orkester og solister øver mens vi andre koser oss med en overdådig god lunsj.
Nå skal jeg hive på meg finstasen og frese av sted på siste innspurt av øving. Håper særlig å få se deg der som ikke har vært med på dette før. Kan garantere deg en flott opplevelse!
Tre mandager har jeg kost meg med å følge med på symesterskapet. Og da særlig å få se Bjørg i sving. Ekstra stas når noen en kjenner er med på slikt. Noe av det jeg synes er mest spennende, er å se hva de kan få ut av av gamle plagg, - og duker. I sist episode ble det laget mange spennede kjoler av gamle duker og gardiner. Bjørg fikk en velfortjent andreplass for sin.
Denne kunne jeg også gjerne gått med til sommeren.
Da jeg var på IKEA sist, fanget en stor plakat over et enkelt fleesteppe oppmerksomheten min: 29 kr. Jeg stanset, kikket og tenkte: "Et slikt teppe må det da kunne lages noe gøy av."
Jeg var ikke så veldig lenge i tenkeboksen før det ble bestemt at det måtte bli en kjole. Jeg hadde et enkelt stoff-og-stil mønster liggende. Det ble gjort litt endringer, og vips - var kjolen både klippet og sydd. Med synlige overlock sømmer og ingen folder ble dette et særdeles enkelt prosjekt. Og gøy 🙂 Slik ble den:
For å gjøre litt mer ut av det, broderte jeg noen småpuser bak og på det ene ermet.
Jeg synes hetta også ble litt artig med tungekanten sin.
I morgen er det klart for en ny episode i symesterskapet. Har du gått glipp av de tre første, kan du følge linken her og se dem:
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.