Tell dine velsignelser: Balanse

Det gikk noen år fra jeg først ble sykemeldt til jeg ble uføretrygdet. I denne prosessen hadde jeg hele tiden et sterkt og brennende ønske om å klare å bli værende i yrkeslivet. Jeg jobbet hardt med meg selv for å klare det, men måtte til sist erkjenne at jeg ikke hadde krefter til det. I mitt hodet var det slik at KUN ved å være yrkesaktiv, ville jeg kunne være en giver i samfunnet. Å bli uføretrygdet, var etter min definisjon, å bare være en mottaker. Det var både et nederlag, og en veldig stor belastning.

Nå ser jeg annerledes på dette. Jeg har lært at det finnes mange måter å bidra inn i samfunnet på, enn gjennom betalt arbeid. Jeg kan være en giver på andre arenaer, som også er viktig for samfunnet. I de periodene jeg ikke klarer å GJØRE så mye, kan jeg likevel være en giver ved å være takknemlig.

Min kjære mormor fikk slag, og var pleiepasient i mange år. Hun mistet dessverre også språket, men selv uten ord uttrykte hun takknemlighet for hver minste ting som ble gjort for henne. Etter at en pleier hadde ristet opp putene bak hodet hennes, tok hun denne i hånden, fikk blikkontakt og smilte takknemlig for den vesle gesten. Hun forble en stor takknemlighetsgiver helt til sin siste dag.

Nå er jeg med i ulikt frivillig arbeid, blant annet arbeid rettet mot barn og unge, psykisk utviklingshemmede og norskopplæring for fremmedspråklige. På denne måten kan jeg få være med å bidra til å "Bygge landet."

I dag fikk jeg ha ski på beina for første gang i 2022. Jeg hadde fryktet at dette året skulle gå inn i historien som året uten skiopplevelse, men så fikk jeg denne fantastiske opplevelsen i dag. Jeg hadde avtalt å gå en tur med en venninne, men kjente at det ble for krevende å kjøre noe sted i dag. Dermed ringte jeg henne og spurte om hun ville komme hit, så kunne vi gå på ski her. Jeg hadde utstyr her hun kunne få låne. Hun ville svært gjerne gå på ski, men hadde ikke utstyr til det hjemme (det var på hytten), og om hun hadde hatt, hadde hun ikke hatt overskudd til å hente det frem. Dermed ble vi både givere og mottakere for hverandre i dag begge to.

Jeg er velsignet som får lovt til å motta så utrolig mye godt, fra både familie, venner og samfunn. Og jeg er også velsignet som får anledning til å være giver mot både familie, venner og samfunn. Så er balansen opprettet. Selv om det ikke er slik jeg tidligere så for meg at det måtte være for å være i harmoni, vet jeg nå at livet heldigvis har mer enn èn rett veg.

Også i livet med Gud er det en balanse. Den synges det om i denne vakre sangen:

Fortsatt god lørdag til alle mine lesere 🙂

Tell dine velsignelser: Vennskap

Jeg har tidligere skrevet om gleden ved tilhørighet, og betydningen av kvantiteten av bekjente, - altså hvor viktig de som er litt i periferien i livet mitt er for meg. I dag vil jeg gi en hyllest til de nære og kjære vennene mine. Jeg skulle gjerne nevnt dere ved navn alle sammen, men dette er ikke stedet for å gjøre det. Du vet selv hvem du er. Og til deg som ikke er min venn, så vil jeg tro at du er noen andre sin som vil kunne si dette til deg, eller at du kanskje har noen du vil gi den samme takken til.

Kjære venn.

Takk for dine store ører. Takk for dine omsorgsfulle ord. Takk for hånden din, som holder meg oppe når jeg faller. Takk for at du er der. Uansett. Takk for tilgjengelighet. Takk for stillhet. Takk for alt du gir. Takk for at jeg også får gi til deg. Takk for turer sammen. Takk for latter. Takk for tårer. Takk for alt du ikke sa. Takk for at du viser veg. Takk for at jeg får vise veg for deg. Takk for alle dine bønner for meg. Takk for at du vil meg vel. Takk for at du sier ifra. Takk for at du stanser meg. Takk for at du ønsker meg. Takk for at du kommer. Takk for at du tar meg med. Takk for alt du deler. Takk for at du ringer. Takk for at du svarer. Takk for at du spør. Takk for at du våger. Takk for at du tilgir, og takk for at du blir.

Kjære venn. Uten deg i livet, ville det vært et tomrom som ingen andre kan fylle. Takk for at du er med på å gjøre meg hel.

Jeg er rikt velsignet som får ha deg til venn!

Takk!

Tell dine velsignlelser: Litt galskap

Alle som kjenner meg, vet at jeg ELSKER lek og moro, og å være litt gal. Hele livet har jeg hatt hjelp av min gode fantasi til å finne på ulike sprell. Når jeg kan lage et spill, et rebusløp, eller underholdning av ulikt slag, da er jeg i mitt ess. Eller jeg finner på noe som bare er gøy!

Nå for tiden vet ikke barna lenger hva "Ring på spring" er lenger. Det er skikkelig ille! På valentinsdagen for noen få år siden, hadde jeg det skikkelig gøy med "Ring på spring." Da laget jeg til hjertekaker, trykket ut av en sjokoladekake i langpanne med pepperkakehjerteform, pyntet dem og pakket dem fint inn i plastfolie, som deretter ble pyntet med gavebånd og klistermerker. Sammen med en ungdom gikk vi fra dør til dør, satte en kake på trappen, ringte på og gjemte oss bak busker, garasjer og skur for å se etter reaksjonen. Det var en deilig følelse å få kjenne seg litt rampete samtidig som en gjorde noe hyggelig.

Da vi for et par år siden var på ferie og gikk opp den berømte Rampestreken, var det laaang kø foran utsiktrampen. Jeg gikk like godt forbi hele køen, og fant meg en stor og flott furu litt lenger oppe, som jeg klatret opp i. Utsikten derifra var minst like god som den fra utsiktsplassen, og det tok adskillig kortere tid å klatre opp dit, enn å vente på tur i køen. For samme utsikt.

Da ene datteren min gikk på ungdomsskolen, kom hun en dag hjem og sa at hun og en venninne hadde tenkt å skulke skolen dagen etter, og lurte på om det var greit for meg. Jeg spurte henne hvorfor hun ville skulke. Svaret var at de var så lei av å bli sett på som "Englebarna" og ville finne på noe rampete. "De andre vil bare tro dere er syke," svarte jeg da. "Det er ingen som vil mistenke dere for å være rampete om dere bare er borte en dag. Da må dere heller...." og så ramset jeg opp mange forskjellige ting de kunne gjøre på skolen. Pupillene hennes utvidet seg mer og mer for hvert forslag, og forskrekket sa hun: "Mamma da, jeg kan jo ikke gjøre dette!" "Men det er dette som er rampestreker," protesterte jeg - og hadde forslag som å legge musefeller i jakkelommer, eller sprøyte konditorfarge inn i uåpnede melkekartonger... Jeg tror det endte med at de ikke gjorde noe som helst, - til min skuffelse. Ungdommen har godt av å finne på litt tull og tøys.

Årets store utfordring er å klare å bade gjennom hele vinteren. I dag hadde jeg mitt livs første desemberbad, og er ikke lite kry av det! Jo, det stemmer, det er helt forferdelig, men også forferdelig godt. Etterpå, vel å merke. Å skubbe isflakene til sides for å få til et par svømmetak, gir en virkelig nydelig seiersfølelse!

Det er best jeg ikke forteller mer om mine ulike sprell, men jeg utrolig glad for at jeg er i besittelse av den egenskapen at jeg VÅGER å være litt gal. Og at jeg også har venner som tør gjør det enda mer spennende. Vi er tre som bader sammen. Det hadde ikke vært like gøy alene.

I Det Norske Akademis Ordbok (NAOB) forklaring til ordet velsignelse, står blant annet dette:

2.2 noe (person eller forhold, hendelse) som virker til lykke, hell og gagn

Jeg vil påstå at Galskapen i livet mitt, er noe som har ført til både lykke, hell og gagn for både meg og mange andre. Det er fullt mulig å være rampete på en god måte, slik at det skaper spenning og latter hos både en selv og andre.

Når jeg teller mine velsignelser, er det først og fremst i denne betydningen:

1.1 det å velsigne(s); (ord som uttrykker) ønske om (Guds) nåde og vern, hell og lykke, alt godt for en

Men Gud har omsorg for HELE mennesket. Ikke bare den åndelige delen. Derfor regner jeg den gleden jeg har som menneske også som en del av Guds velsignelse i mitt liv.

Det er gøy å være litt gal. Anbefales 🙂

Tell dine velsignelser: Prøvelsene

Jeg har ikke selv valgt prøvelsene mine. Jeg har heller ikke selv valgt konsekvensene av dem. Hadde jeg hatt mulighet til det, var det mye av det jeg har måttet stått i jeg ville valgt bort. Det var mye jeg ville gjort annerledes for ikke å kommet opp i de situasjonene som ble mine store prøvelser. Men vi har ikke kontroll på alt som skjer med oss i livet, - heller ikke jeg.

Når jeg velger å ta prøvelsene med blant de velsignelsene jeg vil telle med, da er det ikke prøvelsene i seg selv som er velsignelsen, heller ikke konsekvensene av dem, men noe av det summen av dem har brakt med inn i livet mitt.

Tenk deg en som har vært i livsfare i et stormende hav, og så får komme inn i en stille molo, for så å sette føttene på fast grunn. Alle andre rundt ham, haster av sted med alle sine daglige og travle gjøremål, men han selv stanser opp, og kjenner hvordan tyngden fra bakken kommer mot ham. Det opprørte havet har stilnet. Han står støtt og er trygg, og kjenner hvordan livet pulserer gjennom ham på en ny og sterkere måte. Livet er mer nært, og mer dyrebart.

Tenk deg en som bor i en by hvor tykk røyk fra fabrikkpiper fyller luften til enhver tid. Den ligger som et grått teppe over byen. Alle farger er borte, og det er vanskelig å skjelne det ene huset fra den andre. Menneskene dekker seg til, går med bøyde hoder, og blir usynlige for hverandre. Så kommer han seg bort fra byen, og flytter til en liten fjellbygd. Verden rundt ham fylles med farger. Luften er ren og klar. Bonden kikker rart på mannen, som står der med sitt underlige smil, mens han fortsetter å pløye jorden. Barna ler mot ham, mens de løper om kapp med geitene de skal passe på. Gamlemor rister på hodet i det hun passerer ham for å kjøpe melk på butikken. Det er bare mannen som ser hvor ufattelig vakker verden rundt ham er, og ikke kan annet enn å bli værende i denne gleden.

Tenk deg en som har blitt berget ut av sitt brennende hus. Alt han eide gikk tapt. Kroppen er full av brannskader, og det er med nød og neppe han overlever. Når han så våkner av narkosen, ser han at de er der alle sammen, ikke èn er gått tapt. De sitter ved sengen hans og våker over ham, både kone og barn. Den gleden som da fyller ham, veger opp uendelig mange ganger for alt som gikk tapt.

Det er noe med de verdiene en sitter igjen med etter en prøvelse, en ikke ville hatt om en var uten den. Disse verdiene preger også livet videre.

Nei, jeg ville ikke valgt prøvelsene mine. Jeg ville ikke valgt konsekvensene av dem. Men jeg er takknemlig for de velsignelsene de har ført med seg, at de ikke bare har blitt til undergang og ruin for meg, men også brakt nye gleder, nytt håp og nye verdier med til meg, som jeg ikke hadde hatt om jeg var dem foruten. Derfor kan jeg også regne dem med blant mine velsignelser.

Tell dine velsignelser: Centro Sarepta

Når jeg nå ser tilbake på det siste halvannet året som ligger bak meg, har det skjedd enormt mye. En av de virkelig store tingene, er kontakten jeg har fått med Centro Sarepta, like utenfor Alicante i Spania. Nå har jeg vært der fire ganger i løpet av ett år, og til våren regner jeg med at det blir nye turer.

Jeg hadde hørt om dette bibel- og misjonsseteret flere ganger, men det var først i oktober i fjor at jeg kom i kontakte med Johannes Kleppa (styreformann) og Arild Melberg (daglig leder), og snakket med dem om å være med som frivillig medarbeider på senteret. Dermed begynte ballen å rulle, og den triller heldigvis fremdeles.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg hvor jeg presenterer selve stedet. Det er verdt å se, så ta gjerne en titt her: En omvisning på Centro Sarepta

Hva har så stedet betydd for meg? Jo, først og fremst alle menneskene jeg har fått møtt og blitt kjent med. Det har vært gjester der fra Norge, Sverige og Danmark, i tillegg til Spanjoler, og mange flere fra ulike spansktalende land. Jeg har fått høre mange gripende og spennende historier, både om levd liv, og vegen til frelse. Selv om jeg ikke snakker spansk (enda) er det mye en kan si med armer og ben, og ikke minst google translate. Jeg har også blitt kjent med husets eget personell, og alle gjestetalerene som har vært innom. Flere av mine nye bekjente har i ettertiden blitt gode venner. Vi både møtes og meldes og ringes.

Jeg har også et søskenbarn som bor like i nærheten, sammen med sin kone. De har jeg også fått gleden av å møte hver gang jeg har vært der. De er begge engasjert i Sjømannskirken i Albir, som ligger like ved, så der har jeg også vært flere ganger. Jeg har i tillegg blitt kjent med, og fått deltatt i arbeidet til en veldedig organisasjon som heter Corazon Expres. Da jeg var der sist kom jeg faktisk med i en spansk avis også! Vel, - bare navnet mitt sammen med et bilde, men det er lov å være litt kry likevel 🙂

#AhoraMarinaBaixa L’Alfàs se suma por tercer... - Ahora Marina Baixa | Facebook

Vi satt opp små, kunstige juletrær med litt pynt på, mange forskjellige steder: Kommunehuset, isbar ved stranden, frisørsalong, optiker, restauranter m.m. I tillegg til lys og kuler, var det små konvolutter der det utenpå stod gutt eller jente, og alder fra 1-12 år. Gjester og forbipasserende kunnes å ta med seg en konvolutt. Inni konvolutten ligger en lapp med instrukser til hva de skal gjøre: Ordne med gave til gutt eller jente i den alderen som står på kortet, pakke den inn, og legge den under juletreet. Deretter vil Corazone Expres hente inn gavene og dele dem ut til barn de er med og har omsorg for. For mange av barna er dette den eneste gaven de får til jul, så dette betyr mye for mange små!

Det var helt overveldende hvor positivt vi ble mottatt over alt hvor vi kom. Det var nå tredje året de holdt på med dette, og de forventet å få inn over 700 gaver, fra totalt 30 ulike steder. Også på Centro Sarepta ble det satt opp et slikt juletre. Dette var det bare helt fantastisk å få være med på!

Dersom jeg skal fortelle om alt som er så flott med Centro Sarepta, og stedene rundt, vil jeg måtte holde på hele natten. Minst. Jeg vil baren nevne tre ting til, selv om også mye annet kunne vært sagt, og det er:

1. Bibeltimene. I ukedagene er det bibeltimer med ulike tema, fra mandag til fredag. Som regel tre hver formiddag. Det er stor variasjon i temaer som blir tatt opp, og det er også mange spennende mennesker som kommer og deltar som talere. Det er spesielt kjekt å få komme dit og møte nye forkynnere, og få anledning til å bli litt kjent med personen bak talene. Da får også ordet større plass i hjertet.
2. Omgivelsene. Det er en ro der som er til å ta og føle på. Selv om dagene kan være hektiske, så er det ro likevel. For meg som konstant har så mye uro inni meg, er derfor dette til en spesiell velsignelse for meg. Å få komme inn i denne freden. Det gjør bare så godt!
3. Det siste er at jeg aldri er alene. Det er stort sett alltid noen på huset, om ikke hele dagen, så i alle fall i løpet av dagen. Det er noe godt med det å få være i et fellesskap med andre over tid. Det er også helt spesielt å få oppleve hvordan fellesskapet i troen på vår frelser, gir en særegen gratisbillett inn til hverandres hjerter. Jeg har møtt og snakket med utrolig mange i løpet av oppholdene mine der, og det tar ikke mange minutter fra jeg møter en fremmed til vi opplever en form for nærhet og fortrolighet på grunn av at vi deler den samme tro.

Centro Sarepta, med alt det innebærer, er både en oase, et fristed, og en trygg og rolig havn, samtidig som det er fullt opp av oppgaver, muligheter og spennende ting som skjer der hver eneste gang. Med andre ord en særdeles rik velsignelse inn i mitt liv. Takk for at jeg får være en del av dette!!

Kan dette stedet være noe for deg også? Ja, det skal du ikke se bort ifra. Det arrangeres både sykkelleirer og fjellvandringsleirer der, og det er ulike bibelkurs det også går an å følge. Besøk hjemmesiden til stedet, og se om det er noe du kan hive deg på. Velkommen skal du være du også 🙂

Ta en titt her og se hva som skjer: Centro Sarepta – Bibel- og misjonssenter

Fb gruppen min finner du her: Bondekone

Tell dine velsignelser: Kvantiteten

Jeg går gjennom gangen på kjøpesenteret. Med ett kommer det en person, i stor begeistring, hastende mot meg, som både smiler og vinker. Jeg stanser og ser uforstående på ham. Jeg løfter hånden forsiktig til en liten hilsen og koster på meg et undrende smil. Hjernecellene arbeider på spreng, men det er ikke noe gjenkjennende med vedkommende, og jeg forstår derfor ikke hvorfor han er så i ekstase over å se meg. Forundringen varer ikke mange sekundene, for i det han kommer nærmere, ser jeg at blikket søker FORBI meg. Like bak meg kommer en annen seilende bortover, i samme begeistring som førstnevnte, og jeg blir et nærgående vitne til et hjertelig gjensyn mellom de to.

I dagens stykke er jeg den førstnevnte, den som kommer med glede og begeistring mot deg, men du trenger ikke snu deg for å se etter hvem det er jeg smiler til. Smilet mitt, og gleden min er til DEG.

Til deg som leser, både deg som jeg aldri har møtt, du som er i min bekjentskapskrets, du som er familie, og du som er min venn: På samme måte som dirigenten trenger et orkester, eller et kor for å utføre sin gjerning, er heller ikke det jeg skriver noe uten deg som leser. Jeg trenger ikke mange, men jeg trenger deg. Takk for at akkurat du kikker innom og leser. Det er du som gjør at skrivingen min får verdi.

Til deg som gir meg en likes, og til deg som kommenterer: Ekstra takk til deg. Selv om jeg ser at det er en del som leser, betyr det noe ekstra å få en respons tilbake. Det både motiverer og inspirere til videre skriving på en særskilt måte.

Det var helt impulsivt at jeg gav meg selv den utfordringen å skrive et stykke hver dag i desember. Hvert stykke er skrevet på den aktuelle dagen. Jeg har ingen "bank" liggende jeg kan hente noe fra. Jeg vet heller ikke fra dag til dag hva som kommer, men når dagen er der, vet jeg hva jeg skal skrive. Det kommer på underlig vis til meg.

Denne vennekalenderen fikk jeg til bursdagen min for noen år siden. Den står fremdeles fremme, og hver dag får jeg et ord som minner meg om vedkommende, og om verdien av ekte vennskap. Selv om de nære, dype, fortrolige vennskapene betyr mye for meg, betyr også du som er litt mer i bakgrunnen mye.

Når jeg går med handlekurven min gjennom hylleradene på Rema 1000, får jeg alltid noen gode ord og varme smil med meg fra betjeningen. Mens jeg legger brød oppi vognen, stanser en tidligere kollega og hilser. Mens jeg funderer på hvilken shampoo jeg skal velge, får jeg et nikk og et smil fra en tidligere korpspappa, og ved kassen kommer jeg i kø med en tidligere elevmamma, og jeg får høre litt nytt om livet til denne. Mange av de som tidligere var en viktig del av livet mitt, er nå fadet ut, men de er der fremdeles likevel, som en del av helheten min. De er alle tråder i bakgrunnsteppet mitt.

I dag er det min dag, og i dag runder jeg altså hele 55 år. Jeg vil benytte denne anledningen til å takke alle dere som på ulikt vis husker på meg i dag. Hvert år forundrer jeg meg over alle som skriver en hilsen til meg på fb. Er det noe jeg absolutt ikke er flink til selv, er det å sende en hilsen til deg når du har bursdag. At du likevel husker på meg og sender meg noen gode tanker, betyr mye. Jeg leser hver eneste hilsen med stor glede, både den som er fra deg som er litt uti periferien i livet mitt, og den som er fra deg min venn. Takk til dere alle sammen.

Selv om nære venner er noe av det viktigste i livet mitt, er også kvantiteten av bekjente til stor velsignelse. Jeg trenger dere alle sammen 🙂

Tell dine velsignelser: Englesynet

Noen år etter at jeg hadde opplevd et stort traume, fikk jeg en svært spesiell opplevelse. Jeg var da sterkt preget av det som hadde skjedd, og slet mye med etterdønningene av dette. Jeg oppsøkte hjelp, og i en samtale, hvor jeg hadde beskrevet hendelsen, var det som om hele meg kollapset. Det var da, mens jeg både fysisk og mentalt og på alle måter var helt på bunnen at det skjedde:

I et syn, var jeg tilbake i hendelsen, men plutselig var det som om øynene og ørene mine ble åpnet. Det stod en ring med engler rundt meg. Bakom denne ringen stod det enda en ring, og bakom den igjen, enda en. Det var umulig å telle engleringene, for de fortsatte lenger enn jeg kunne se. Selve englene er umulig å beskrive. De utstrålte en skjønnhet jeg ikke har ord for. Klærne deres var ikke bare hvite, de var strålende hvite. Selv det hviteste hvite er ikke lenger hvitt etter at jeg fikk se engleklærne.

Det mest vidunderlige var likevel lyden. Jeg kan ikke kalle det sang, for det var så ufattelig og ubeskrivelig mye mer enn det. Den lyden som vi har i våre struper er en svak og fattig variant av det som kom ut av englenes munn. De sang med en voldsomhet i stemmen sin som overgår enhver fantasi. Det var også lyder av alle slags instrumenter, men også disse lydene kom fra englene.

Sangen de sang var denne:

Lammet, ja lammet, dets vunder og sår, æren og prisen i evighet får. Amen, halleluja Amen.

Dette er en liten, kjent sang, men da jeg hørte den fra englene, var det førstes gang jeg hørte den. Senere har jeg hørt den og gjenkjent den flere ganger, men dette var første gangen jeg hørte den sunget. Kjernemelodien var slik vi kjenner den, men i tillegg ble den sunget på et vell av andre kjente melodier. Samtidig. Og alt harmonerte.

Både synet og lyden var overveldende.

Og der var jeg. Omgitt av denne uendelige skaren som sang sin lovprisning til Lammet. Det var ingen av dem som kom bort til meg og rørte ved meg. Det var ingen som kom og løftet meg opp. Det var heller ingen som sa noe til meg om min situasjon, eller som uttrykte bekymring eller medlidenhet med meg. Nei, de bare VAR der, og de SANG.

MEN I DENNE SANGEN BLE JEG GITT STYRKE TIL Å REISE MEG OPP!

Jeg reiste meg og gikk bort fra det som var, og til et trygt sted. Hele englehæren beveget seg med meg, og sangen fortsatte helt til jeg var kommet i sikkerhet.

Etter dette kom jeg til meg selv igjen. Jeg var tilbake i den virkelige verden, men hele meg var nå fylt av fred. Hjertet var helt uttømt av gråt, men nå ble det fylt av en usigelig ro.

Dette synet ble en helbredende kraft inn i livet mitt. Jeg fikk reise meg og komme meg ut av det som var så fryktelig vondt. Det var så mye i dette englesynet som var av en slik dimensjon at hjernen min ikke ville vært i stand til å fremkalt det av seg selv. Derfor vet jeg at det var fra en makt utenom meg selv.

Når en taler utlegger ordet for meg, da kan jeg takke ham for at han viste meg vegen til Jesus, men jeg tilber ikke ham. Jeg tilber Ham som han viste meg vegen til.

Når jeg er ute i naturen, fylles jeg ofte av undring over hvor fantastisk den er. Men jeg bøyer meg ikke for den. Jeg bøyer meg for Ham som har skapt den.

At jeg fikk se englehæren som omkranset meg og sang, fyller meg med den største ydmyket og takksigelse, men jeg lovpriser ikke englene. Jeg lovpriser Ham som også de æret, nemlig Lammet. Kristus.

Fordi jeg ikke har villet ha fokus på at JEG har sett engler, har jeg også vært svært forsiktig med å dele dette videre. Når jeg nå velger å ta det ut i offentligheten, er det fordi jeg tror dette synet også kan gjøre noe godt inn i ditt liv.

Fikk du med deg hva de sang? Jo, de æret og priste Jesus! De viste meg vegen til korset til "dets vunder og sår." Det er ved korset seieren ble vunnet. Det er der samfunnet med Gud ble gjenopprettet. Det er der han møter oss og sier: Se, alt mitt ER ditt!

Ja, jeg har sett engler! En hel hær! Og dette synet har vært en rik velsignelse i livet mitt. Det har ikke bare løftet meg ut av denne ene vanskelige situasjonen, men også i andre minnet meg om hva som gir kraft og styrke, hva som kan få meg til å løfte blikket opp fra meg selv, og hvor jeg kan finne fred.

Det er hos Lammet!

Amen, halleluja Amen.

Tell dine velsignelser: De gamle

Jeg diskuterte en gang med en venninne, hvor gammel en var når en gikk under kategorien "gammel." Jeg tenker at vi var i 7-8 års alderen da denne diskusjonen fant sted. Min venninne var helt bestemt på at de som hadde passert 30 år, var gamle. Jeg tenkte da på min far som var omtrent på den alderen, og min mor som var noen år yngre, og var ikke helt overbevist om at de passet med "Gammel" stempelet på seg helt enda. Derfor tok jeg godt i, og svarte tilbake, at nei, folk var ikke gamle før de var førti. Men DA var de gamle! Helt sikkert!

Vel, - det kommer nok ikke som en overraskelse på noen at dette synet har forandret seg betraktelig. Nå synes jeg det er vanskelig å vite hvem som i det hele tatt skal defineres inn i kategorien Gammel. Det er ikke bare grå hår, rynker og alder som er avgjørende faktorer i denne sammenheng, men like mye vitalitet og livsglede.

I yngre dager hadde jeg også lett for å tenke at gammel var synonymt med kjedelig. Dette er også et syn som har endret seg betraktelig. Jeg forstår ikke helt hvor jeg hadde denne oppfatningen ifra, for de Gamle jeg kjente som barn, var stort sett bare omsorgsfulle, hyggelige og gode mennesker.

Akkurat nå sitter disse to "Gamle" i stuen og småprater mens jeg har gjemt meg på kjøkkenet for å skrive dagens stykke. Mor til venstre, og svigermor til høyre. Skrivingen går litt trått, for det er litt koselig å bare sitte her og lytte etter lyden av stemmene deres og småpraten og latteren. "Hvordan går det med..." "Jo, takk... " "I det siste har jeg..." "Nei, så hyggelig..."

Nå, hvor jeg selv har passert middagshøyden, og er laaangt inne i kategorien gammel etter min barnlige definisjon, må jeg si at de eldre som er og har vært i livet mitt, har vært meg til stor velsignelse. Kjedelig har blitt byttet ut med verdighet, ro, tillit, trygghet og visdom. De fleste som har noen år bak seg, har også ulike erfaringer med i minnebøkene sine som gjør dem bedrer rustet til å utvise forståelse for andres ulike ståsteder og behov.

Til deg som er en del av livet mitt som hører til i gruppen Eldre (ikke nødvendigvis Gammel 🙂 ), til deg vil jeg si: Du er viktig i livet mitt, og jeg teller deg med blant mine velsignelser. Jeg er deg takknemlig for alt det du har lært meg, for dine gode håndtrykk når vi møtes, for vennligheten i smilet ditt, for vennskap og for omsorgen i ordene dine.

Må du bli rikt velsignet tilbake for alt du har gitt meg.

Tell dine velsignelser: Brillemagi

Da jeg var ganske liten, trodde jeg at verden tidligere kun var i sort hvitt. I mitt hode var dette noe som var helt selvfølgelig. Alle bilder fra gamle dager var i sort hvitt, og dermed var det også slik verden var den gangen. Enkelt og greit. Hvor gammel jeg var klarer jeg ikke å erindre, men så mange årene kan jeg ikke ha vært en sommerdag jeg lå i gresset og så på alle fargene rundt meg, og tenkte hvor heldig jeg var som ble født etter at fargene var kommet til. Jeg husker heller ikke hvem som fortalte meg at fargene alltid hadde vært til, eller noe om foranledningen til at det i det hele tatt ble sagt, men jeg husker veldig godt forskrekkelsen min. Dette var en av de virkelig store oppdagelsene jeg hadde som liten.

Nå kan vi se på verden på så mange slags måter. Det er bare å sette på seg noen briller, så kan opp bli ned, og frem bli tilbake, og alt som er oppleste og vedtatte sannheter blir snudd og vrengt. Vi kan gå inn i 3D verdener, animasjonsverdener og mye annet rart med tidens moderne briller. Jeg har forsøkt å drible ball med promillebriller. Det var en særdeles merkelig og morsom opplevelse.

De mest fantastiske brillene er likevel usynlige. Det er bønnebrillene. Når jeg tar på disse brillene, går jeg inn i en verden av en helt annen dimensjon. Da er jeg i fortrolig samfunn med ham som har ALL MAKT i Himmel og på Jord. I denne nærheten trenger jeg ikke skjule noe som helst. Alle følelser er tillat. Alle lengsler, alle sorger, alle gleder, all jubel, all frykt og alle bekymringer kan jeg ta med meg inn i dette rommet og øse det ut med både tårer og latter. Ingen ting er for smått og ingen ting er heller for stort. Tiden forsvinner også i denne dimensjonen. Om jeg kommer med et lite hjertesukk, eller er i inderlig bønn i lang tid. ser Han meg, og hører Han meg, og der rekker Han sin hånd ut mot meg.

Jeg har tenkt mange ganger, at selv om Gud ikke fantes, selv om bønnesvar bare var en illusjon, en fantasi, en drømmetilstand, så vil jeg likevel tro på det. Om ikke annet, så er det å ha et sted å gå til med alt en bærer i hjerte, så velsignet godt i seg selv, at jeg ikke ville vært det foruten av den grunn.

Som ganske ung, leste jeg en liste som Rosenius hadde skrevet, over hva en daglig skulle gjøre i sitt kristenliv. Ett av punktene på denne listen var følgende: Begjær daglig ett eller annet av Gud.

På denne tiden hadde jeg en klasse i tresløyd, hvor en av guttene var svært utfordrende. Det var umulig å vite hvor hammeren traff, eller hvor plankebitene flagret i disse timene. Jeg måtte ha øyner med meg alle steder, og helst et dusin flere armen enn det jeg hadde. Jeg var like fortvilet hver gang disse timene var over.

Etter å ha lest dette punktet, bestemte jeg meg for å starte å be særskilt for disse timene. Onsdags morgener, fra jeg stod opp, stelte meg, spiste frokost, kjørte til jobb, og gjorde meg klar, var jeg i bønn for både denne gutten spesielt, for hele gruppen og for meg selv.

Det underlige var, at etter at jeg startet denne bønnekampanjen i mitt eget hjerte, begynte hammeren å treffe der den skulle. Plankebitene havnet på rett sted, og ble etter hvert til det de var ment å bli. Var det bare min innstilling, og mitt fokus på disse timene som førte til denne endringen, eller var det noe mer? Jeg både var, og er fremdeles urokkelig overbevist om at det var en høyere kraft som var med i disse timene og forårsaket denne forandringen.

I bønnebrillenes magi, ligger også måten vi ser og opplever verden på. Det er som å gå fra sort hvitt til farger. Ved å be for det som er vanskelig, forsvinner litt av vanskeligheten. Ved å be for en uvenn, blir det med ett vanskeligere å se på ham som en uvenn. Ved å be om styrke til å møte dagen, blir ikke dagen fullt så krevende.

I Guds eget ord har vi ufattelig mange løfter knyttet til bønn. Her vil jeg bare ta med dette ene:

Matteus 7:7-11

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for. 

Dersom du tror at du oppsøker Jesus når du ber til ham, tar du feil. Når du ber, er det fordi han allerede har oppsøkt deg. Det er han som har kommet til deg. Han banker på hos deg, og i bønnen lukker du ham inn til deg.

Hva tenker du min venn? Er det ikke verd å prøve? Hva skulle du vel ha å tape? Er du fremdeles usikker kan du be denne enkle bønnen her:

Herre Jesus, dersom du finnes, da la meg få se deg, og gjør mitt hjerte villig til å bli funnet av din nåde.

Tell dine velsignelser: Dirigenten

Vi har alle mennesker i våre liv som har vært med på å forme oss til dem vi er i dag. I dagens stykke vil jeg skrive om tre som har betydd noe spesielt for meg.

Den første jeg vil nevne, er dirigenten i Alversund Kammerkor: Odd Leif Mjøs. Jeg har flere ganger fått gleden av å være med på å fremføre store verk som Juleoriatoriet av Bach og Händels Messias. Sommerkonserter, julekonserter, allsang, kirkesang og litt forskjellig annet har det også blitt. Selv om jeg i løpet av årene har vært litt av og på som medlem, har alle opplevelsene med koret satt sitt spor.

Når vi får utdelt sanghefter til et nytt storverk, kan det ta motet av den beste sangeren. Fremfor oss har vi side opp og side ned med krevende noter som skal øves inn. Da er det lett å bli litt mismodig, og tenke at dette blir alt for krevende. Men så gjør Odd Leif denne genistreken, at han plukker alt fra hverandre og deler det opp i småbiter. Vi klarer ikke hele verket på èn øving. Vi klarer ikke en hel sang engang, men vi klarer å komme oss gjennom noen takter. Sånn noenlunde i alle fall. Neste gang klarer vi disse taktene litt bedre, i tillegg til noen til. Og slik bygger han oss opp. Bit for bit. Terper og driller.

Han demonstrere for oss ikke bare med stemmen, men med hele seg både hva og hvordan. Snart er han på gulvet og lar armene sveve i store, langsomme buer gjennom rommet, eller han flyr langs stolradene og viser hvordan vi skal seile inn i, gjennom og ut av en strofe. I neste øyeblikk er han på flygelkrakken, og lar tonene vise veg.

Og alltid med et smil! Om bassene henger etter, stanser han opp, gang etter gang etter gang etter gang, og oppmuntrer og viser frem takten med smil og gode ord. Om vi i soprangruppen blir litt for høyrøstet, hysjer han bare varlig på oss. Om altene kommer litt for mye i bakgrunnen, henter han dem frem igjen, og om tenorene ikke finner de riktige tonene, spiller og synger han med dem til de får festet seg.

På en skala fra 0 - 10, der 0 er helt elendig og 10 er det beste som er mulig å få til, ligger nivået på koret vårt rundt en sekser. Litt over snittet vil jeg våge å påstå. Men det Odd Leif får til, er å heve oss over det vi egentlig er i stand til, slik at vi havner på en syver, og kanskje også helt opp mot en åtter. I alle fall får han oss til å sitte igjen med den følelsen. Kanskje publikum opplever det annerledes, men den opplevelsen han gir oss, er at vi har fått til noe stort, at vi er dyktige, at vi har mestret, og at han er både stolt av oss, og fornøyd med oss. Selv om jeg er voksen, er følelsen av å lykkes, og av å mestre, noe som fyller meg med stor glede.

Når Odd Leif tar oss med på en slik reise, så vet han noe som vi andre ikke vet. Han kjenner hele verket. Ikke bare korstemmene, men hele partituret hvor både orkester og solister er med. Takt for takt jobber han med å flette oss inn i den store helheten, og til slutt er vi ved målet alle sammen. Orkesteret stemmer sine strenger, solister og kor varmer opp. Spenningen, forventningen og gleden som fyller oss i de små sekundene fra Odd Leif løfter armene sine, og lar dem hvile et øyeblikk i utstrakt stilling, før første takt signaliseres - er vidunderlig.

Odd Leif er den som fører oss frem, driver oss og løfter oss. Uten ham, er vi ingen ting. Men han er heller ingen ting uten oss! På samme tid som han gjør oss dyktige og store, er det også vi som gjør ham stor. Det er vi som er hans verk. Vi er i et samspill hvor den ene ikke kan skilles fra den andre.

Over til min neste dirigent. Det er psykologen min Cathrine. Hun gjør mye av det samme med det indre i meg som Odd Leif gjør med musikken. Med sin kompetanse og sine mange års erfaringer, har hun et øvet blikk som helt fra første stund jeg var hos henne, hadde oversikt over store deler av partituret. Selv om dette er levende musikk, hvor alt ikke er fastsatt, så er det en rytme, og noen grunntoner som ligger i bunnen.

Noen ganger er jeg som et lite barn som ivrig vil vise hvor flink jeg er til å spille. Jeg kan det så godt at jeg haster i veg i et tempo som kan ta pusten fra enhver. Da får hun meg til å stanse og lytte, og så prøve igjen. Litt langsommere. Da hører jeg selv hvor mye mer harmonisk det blir, og hver enkelt tonene får tid til å komme frem slik de var ment.

Andre ganger har jeg glemt hele melodien. Jeg kunne den jo så godt, og så har den blitt helt borte fra meg. Alt jeg har lært har bare forsvunnet i et tåkehav. "Skal jeg nynne litt for deg," spør hun da gjerne litt forsiktig. Selv om jeg ikke har tro på at jeg kan finne melodien igjen, svarer jeg ja. Så nynner hun litt på de første tonene. Så litt til. Gir meg tid. Venter litt, og nynner igjen. Dermed så åpner det seg igjen. Melodien bølger gjennom meg. Først sammen med henne, og så er jeg klar til å overta den igjen. Den var ikke så langt borte fra meg som jeg trodde.

Hun har lært meg takknemlig mye om livets musikkstykke. Hvor vakkert og sart det kan være, også når tonene går i moll.

Den siste jeg vil ta med er presten Jan Bygstad. Jeg fikk gleden av å bli kjent med ham tidlig i tyveårene, og har siden da fått være med på en del av bibeltimene og gudstjenestene han har hatt. I de senere årene har det blitt mest via nettet.

Når han dirigerer er jeg publikum. Orkesteret hans består av Guds ord, grunnskriftene og historisk bakgrunnskunnskap. Å få lytte til hvordan han belyser ordet med ordet, hvordan han fletter sammen det nye og det gamle testamentet, evangeliene, salmene, Mosebøkene, profetene og brevene, ja, - det er som å få lytte til et mesterverk. Det har blitt ufattelig mange verk i løpet av årene, men i hvert eneste ett, er det ett tema som går igjen. Når jeg setter meg ned for å lytte, vet jeg før han starter, at på ett eller annet sted vil disse strofene komme med, - og de kommer alltid. Og det er budskapet om at frelsen er i Jesus Kristus, og bare i ham. I hans frelsesverk er vegen åpnet for oss inn til Gud rike. I ham, og ingen andre steder. Og det er NOK. Det han har gjort er NOK for alle. For meg og for deg.

Når disse tonene kommer, da gir de en ekstra gjenklang hos meg. Tenk at det virkelig er nok! Da er det håp for meg også. Da kan jeg med visshet få kalle meg et Guds barn, for det har ikke noe med meg å gjøre. Alt handler om Jesus! Jeg er bare mottaker. Den som får.

Selv om jeg her har nevnt tre navn, representerer de samtidig mange andre. Likevel har disse tre en særstilling hos meg, og jeg kjenner meg rikt velsignet av deres tålmodige, trygge og taktfaste dirigering inn i mitt liv.

Så er det en dirigent til, som overgår dem alle sammen, og det er Herren selv. Han som har oversikten over HELE partituret! Han fører inn i både dur og moll. Lyse, lette fløytetoner, etterfølges av paukers drønn. Stakkato og legato. Pianissimo og Forte. Jubeltoner og sørgemarsjer. Alt sammen er med. Når han får komme med dirigentstaven og ta ledelsen, da blir det rett uansett. Uansett.

Du er velkommen til å følge meg på fb gruppen min som du finner her: Bondekone | Faceboo

Tell dine velsignelser: Tilgivelse

Jeg skal hente en lang stige. Den er både lang og tung, så for å få den med meg, trer jeg det midterste trinnet over hodet, slik at jeg får tyngden fordelt på begge skuldrene. Joda, det går, om enn bare så vidt. Stigen stikker ut flere meter både foran og bak meg. Jeg har mer enn nok med å holde fokus på å få stigen med meg dit jeg skal ha den, og legger derfor lite merke til omgivelsene rundt meg. Mens jeg går hører jeg noen lyder bak meg, og snur meg instinktivt for å se hva det er. Det jeg da ikke har tenkt på, er at når jeg snur meg, så følger også stigen med, og med det uheldige resultatet at det bakerste trinnet suser med stor kraft inn i hodet på en stakkars forbipasserende, og slenger ham i bakken.

Hva gjør jeg?

Jo, jeg snur meg rett veg igjen og går videre. Han som kom bak meg måtte jo ha sett stigen, så at han ble truffet og slått i bakken, var helt og holdent hans eget problem. Ikke min sak!

Eller jeg utviser litt mer medynk, så jeg henvender meg til ham og sier: "Beklager, men du kom i vegen for meg. Det var leit at du ble skadet, men det var ikke min skyld." Deretter bruker jeg tid på å forklare hva jeg skal med stigen, for at han skal forstå meg og min side av saken. At han ligger der og stønner og strever med å få med seg hva jeg sier, er mindre viktig. Det som betyr noe, er at han forstår min side av saken.

Eller jeg legger ifra meg stigen, går bort til ham og sier: "Unnskyld! Det var ikke meningen å treffe deg, det var et uhell, men jeg ser at du ble skadet, og ber deg inderlig om tilgivelse for det." Deretter forsøker jeg så godt jeg kan å få ham opp igjen, og å gi ham den hjelpen han behøver.

Livet er slik, at vi stadig kommer borti hverandre med våre stiger. Både i tankeløshet og uvitenhet. Det var kanskje ikke med overlegg, men likevel sier vi og gjør ting som både sårer og skader andre. Noen ganger skjer det også med fullt overlegg. Vi vet hva vi gjør, og likevel gjør vi det.

Vi bør alle vokte oss i både tanker, ord og gjerninger, slik at vi i størst mulig grad unngår å gjøre hverandre vondt. Mye kan forhindres , men ikke alt. Det er likevel en vidunderlig, magisk medisin mot mange av disse sårene vi påfører hverandre, og det er villighet til å gi tilgivelse, og vilje til å søke den.

Vi har så lett for å tro at å erkjenne feil og mangler i eget liv, vil føre til ruin for oss selv, men det er det motsatte som skjer. I denne erkjennelsen ligger kilden til både nærhet og dypere vennskap. Det er også en kilde til å kunne leve i fred med seg selv.

Jeg er uføretrygdet på grunn av skader andre har påført meg. Jeg lever hver dag med konsekvensene av andres inngrep i livet mitt i større eller mindre grad. Jeg skal ikke gå i detaljer om dette, men fordi jeg i så stor grad har fått kjenne på andres slag, både de utilsiktede og de med overlegg, så kan jeg også med stor frimodighet si noe om tilgivelsens helende kraft! Dette har jeg også fått erfart!

Å søke tilgivelse er til velsignelse for både en selv og den andre, men det er en enda større velsignelse i det å kunne GI tilgivelse. Når jeg ser og minnes hva Jesus har gjort for meg, da blir det ikke så vanskelig å gi videre litt av det jeg selv har fått i overflod. Han sier ikke: Jeg skal tilgi deg denne gangen, bare du ikke gjør det igjen. Eller, Jeg skal tilgi deg for det og det, men de tingene der trenger du ikke komme til meg med! Å være et Guds barn, betyr at ALT - både det jeg vet om, og det jeg ikke vet om som jeg har gjort galt, - ER tilgitt. Selv på de tyngste dagene, kan jeg ikke være helt ulykkelig med denne vissheten i hjertet.

I mitt liv, er den største byrden å ikke få lov til å gi tilgivelse. Når jeg har søkt oppgjør, med den hensikt å skape forsoning og fred, og motparten ikke er villig til å erkjenne, og dermed heller ikke vil ta imot den gaven jeg rekker frem, da blir såret stående med sin verkebyll. Selv om tiden kan mildne litt, rives skorpen lett av igjen.

Livet er for dyrebart og for kort til å ville hverandre vondt. Til deg som vet at du har noe uoppgjort i livet ditt: Våg å ta skrittet! Våg å stå i erkjennelsen! Våg å ta imot!

Det er Advent. Vi venter på Herrens komme, og han kommer til deg, som til meg, med sin dyrt kjøpte tilgivelse. Gi alt du bærer på til ham, så skal du få kjenne kraften av hans velsignelse inn i ditt liv.

Du er dyrebar og høyt elsket!

Tell dine velsignelser: Lottogevinsten

Jeg har ofte sagt til elevene mine, at å bo i Norge er som å vinne i lotto hver eneste dag. Vi lever i et av verdens rikeste og beste land. Vi blir ivaretatt fra vugge til grav. Gratis grunnskole, og gratis helsetjenester til langt opp i tenårene, og mengder av ulike gode velferdsordninger. Selv om alt ikke fungerer optimalt for alle, så har vi likevel mange gode system og ordninger som de fleste andre land bare kan drømme om!

I fjor hadde jeg et døgn hvor jeg var innlagt for å få smertelindring grunnet dobbel prolaps i ryggen. Helt fra første kontakt med legekontoret og til jeg reiste hjem igjen, ble jeg møtt med den alle beste hjelp og omsorg.

Jeg kom inn på sykehuset like før middagen skulle serveres. Medisinen hadde fremdeles ikke fått tid til å dempe smertene noe særlig før en hyggelig, ung student kom inn og lurte på om jeg var klar for mat. Vel, - akkurat da var det noe av det siste jeg tenkte på, men hun stod der så fint og forklarte hvor viktig det var å spise, - og la stor vekt på at en også fortere ble frisk da. Så begynte hun å ramse opp hva hun kunne tilby. Dersom jeg ikke ville ha det som var dagens middag, kunne hun lage både det ene og det andre til meg på kjøkkenet. Det var ingen grenser for hva jeg kunne få. Listen ble etter hvert så lang at jeg til slutt bare måtte si: "Jeg kan godt ta en liten porsjon med dagens rett." Lykkelig snudde hun på hælene, og et øyeblikk etter var hun på plass med maten, - og jeg hadde ikke hjerte til annet enn å spise.

Jeg har etter hvert fått en del erfaring med ulike instanser innen helsevesenet, og jeg kjenner på en stor og inderlig takknemlighet til alle sammen. Jeg har blitt sett, hørt, ivaretatt og vist både omsorg og respekt hele vegen. Selv om det finnes unntak, tror jeg de fleste andre også opplever det slik.

Yngste datteren vår var uheldig og brakk foten i et skitrekk for noen år siden. Først ble hun hentet med pulk, og deretter kjørt med ambulanse til sykehuset. Da hun var ferdig gipset sa hun til meg: "Vet du hva jeg tenkte på mens jeg lå og ventet på pulken?" "Nei," svarte jeg. "Jeg tenkte: Så heldig jeg er som er født i Norge, for jeg vet at jeg vil få hjelp!"

Jeg syntes dette var sterke ord fra en ung tenåring. Midt i smertene var hun trygg, for hun visste at hjelpen ville komme.

Ja, vi er virkelig rikt velsignet vi som får lov til å bo i Norge, men med denne velsignelsen følger det også ansvar. Vi skal ikke misbruke godene vi har fått, og vi skal dele det vi kan.

Tell dine velsignelser: Døden

Nå tror du kanskje jeg er helt tullete som tar med Døden som en velsignelse, men før du lar den tanken få feste seg, ber jeg deg om først å lytte etter hva det er jeg vil si.

For foreldrene våre, vennene våre, kollegaene våre, de vi ser tilfeldig på gaten, de vi omgås med som venner, de som er våre uvenner, og for absolutt alle andre er det kun èn eneste ting som er helt sikker, og det er at vi skal dø. Når og hvordan har vi ikke kontroll over, men en dag kommer denne dagen for oss alle sammen.

Da jeg som attenåring gikk på Sagavoll folkehøyskole, var jeg ofte gjest hos Jon og Berit Berg. De var blant de første "Kinamisjonærene" på 90tallet, men måtte hjem igjen da landet ble lukket. Han reiste som forkynner i mange år, men da jeg var hos dem, var de begge godt inne i pensjonisttilværelsen. Mye ble sagt, og èn av de tingene som har fulgt meg siden, er Berit sine ord: "Jeg har hele livet bedt for dødsdagen min, at jeg må få sovne inn rolig, og bevart i troen." Da dagen kom, stanset hjertet bare stille mens hun satt på sengekanten en morgen og skulle til å kle på seg. Fredfullt, og rolig - og bevart i troen, fikk hun gå inn til Livet.

Det er ikke mange ukene siden jeg fikk gleden av å være sammen med Magnhild Dyrdal mens hun lå på det siste. (Bl.a. kjent fra filmen Folk ved fjorden). Den ene gangen var en lørdagsformiddag. I løpet av de timene jeg var der, var det tre stykk som ringte og ville bestille pølser av henne. (Hun var en mester i å lage spekepølser). Kreften hadde gjort henne liten og spinkel. Hun satt bakeoverlent i sengen. Håret lå i sine vakre, hvite bølger som en krans rundt hennes fine ansikt. Øynene var fremdeles levende, og stemmen full av kraft, så da hun svarte innringerne, sa hun med sin vanlige, fyldige stemme: "Det er Dyrdal."

Så har de nok spurt etter i andre enden hvordan det gikk med henne, for hun svarte: "Det går dårlig! Nå ligger jeg her og venter på at Jesus skal hente meg. Du får dessverre ikke kjøpt flere pølser av meg, så nå må du finne deg et annet sted."

Det fantes ikke vemod eller sorg i stemmen. Bare kraft og styrke, og etter at hun tredje gang hadde svart på denne måten, klarte jeg ikke å dy meg men måtte le høyt. "Hva i all verden tror du de tenker i den andre enden når du svarer dem slik?" spurte jeg henne. "De må jo bli helt forskrekket!"

Da så hun på meg med et både lunt og lurt smil og svarte: "Ja.... men jeg ser nå litt an hvem det er som ringer da..." Og så lo hun sammen med meg.

Mens vi videre pratet om helt vanlige ting, sa jeg at jeg nå skulle rydde inn alle hagemøblene for vinteren. "Det er et par hagestoler som står ute hjemme hos meg," sa Magnhild da. "De har nok blåst over på ryggen nå." "Er det noe jeg kan gjøre for deg?" spurte jeg. "Nei," sa hun, og så bestemt på meg. "Alt det der er fortid. Det kan andre ta seg av. Nå ser jeg bare fremover!" Så lente hun seg bakover, hvilte hodet mot puten og så opp mot taket. Hele Magnhild utstrålte fred.

Da fortalte jeg henne om Berit og det hun hadde sagt til meg i ungdommen, og at jeg også siden da hadde bedt for dødsdagen min. "Det vil jeg fortsette med," sa jeg til henne, "men nå vil jeg be om at jeg må få dø slik som ho Magnhild." Da smilte Magnhild mot meg og sa: "Velkommen etter."

Bare et par uker etter at jeg var hos Magnhild siste gangen, fikk hun sovne fredfullt inn hun også. 76 år gammel rakk hun å bli. Selv om hun ønsket å leve, var hun også klar for å møte døden. Døden var ikke døden for henne, men å få komme hjem til Jesus. Det var han som var på veg for å hente henne til seg.

Jeg er så grunnfestet i min tro på at jeg, som et Guds barn, har et liv i vente etter dette. Et som er uendelig mye bedre. Derfor er ikke tanken på døden noe som skremmer meg. Den er en håpets stjerne.

Det var en som en gang sa til meg, i en tid hvor jeg var langt nede: "Det er godt at døden er et alternativ." Dette var ikke ment som en oppfordring til selvmord, men ord til trøst. Vissheten om at jeg også en gang skal forlate dette livet, er virkelig en trøst for meg. Ikke fordi jeg ikke vil leve. Tvert imot. Vissheten om døden gjør livet mer verdifullt. Mer verdt å leve. Fordi jeg vet at det er NÅ jeg lever det livet jeg har her i tiden, gir det meg også lyst til å leve det fullt ut. Hver dag blir mer verdifull, og hver opplevelse og glede jeg får blir mer kjærkommen og dyrebar for meg.

For å leve livet helt og fullt, må også vissheten om døden være med. Når livet leves sammen med Jesus, er døden en fortrolig venn som en gang skal banke på for å hente meg. Jeg håper han drøyer litt. Jeg har det ikke travelt med å møte ham, men når han kommer håper jeg å kunne si slik som Magnhild: Alt som har vært er fortid. Det ligger bak meg. Nå ser jeg bare fremover!

I mitt liv er så absolutt også døden en av de velsignelsene jeg vil telle med.

Tell dine velsignelser: TILHØRIGHET

Det er godt å ha et sted å høre til. Et sted som er hjemme. Borte bra, men hjemme best, sies det i ordtaket, og det vil jeg også bekrefte for min egen del. Jeg reiser gjerne både hit og dit, men så er det en egen glede ved det å få komme hjem igjen. Hit hvor jeg har alt mitt, og her hvor jeg hører til. Mann og hus og hage og gard og svigermor og svoger og alt sammen. Det er dette som er mitt sted, og jeg er utrolig glad for alt sammen.

Men jeg har også mange andre steder hvor jeg hører til. I dag var vi på "Syng julen inn" møte på bedehuset. Både huset og menneskene der er en stor del av livet mitt. Alle gode smilene jeg har fått der i løpet av mange år, mange fine felles opplevelser og mengder av vennlighet og gode ord, det har både formet meg og preget meg, - og skapt tilhørighet hos meg.

Eldste jenta vår spilte flere år i korps, og yngste jenta var var lenge med i fotballen. I de åren var også jeg både korpsmamma og fotballmamma. Jeg hørte til sammen med de andre foreldrene som kom dit sammen med barna sine. Vi satt på bakrommet og drakk te og kaffe og sladret om stort og smått mens ungene spilte i gymsalen, og vi satt på tribunen og pratet sammen mens vi så på både treninger og kamper. Det var gode steder å få høre til. Den gangen. Men livet tar oss videre, og slike tilhørigheter er forbigående.

Nå er jeg kommet dit i livet at jeg ikke lenger kan lene meg på barna, og finne steder å høre til via dem. Nå må jeg skape mine egne steder. Nå har jeg mange steder hvor jeg hører til. I kor, i bønnegruppe, sammen med mange gode venner, med familie og på bedehuset. Men det har ikke kommet av seg selv.

Da jeg flyttet hit var jeg fryktelig ensom de første årene. Jeg kjente ingen andre enn mannen min og hans vesle familie. De jeg jobbet sammen med, var gode kollegaer, men det ble ikke noe mer enn det. Og i menigheten var det vanskelig å få innpass. Etter at barna kom, var det mange dører som åpent seg, og det ble lettere å bli kjent med andre. Likevel var det en stor jobb å gå fra å være en fremmed til å komme på innsiden.

Jeg vil påstå at ensomhet er et valg! Det høres kanskje hardt og brutalt ut, men det er mye sannhet i det. Du er selv ansvarlig for hvordan du vil leve livet ditt. Ingen andre kan leve det for deg. Dersom du er ensom, og vil ut av ensomheten, er det du selv som må ta grep.

Det koster å satse. Ja, det er mye som kan bli vanskelig på vegen, men det kan også gå godt. Jeg tror vi ikke tør å stille oss sårbare for hverandre fordi vi er redde for å bli avvist. Og blir vi avvist èn gang, to ganger, eller kanskje også flere ganger, er det lett å generalisere og si til seg selv at slik vil det alltid være. Det er løgn! Jeg tror at alle mennesker bærer i seg muligheten til å høre til et sted. Her i Norge er vi utrolig heldige som har mengder av muligheter. Det er utallige organisasjoner som trenger frivillige, vi har idretten som skaper rom for tilhørighet for ufattelig mange, det finnes strikkekafèer, sjakklubber, padleklubber, bokklubber osv, og på de fleste steder er det også menigheter som gjerne tar imot nye.

Jeg har de siste årene vært med i en bønnegruppe. Da jeg begynte der, tenkte jeg først at dette ikke var rette stedet for meg. Vi var alle så forskjellige, og jeg følte meg både utilpass og fremmed med de som var der. Men jeg ble heldigvis værende. For de rare, snåle menneskene i denne gruppen, som er totalt annerledes enn meg, har blitt noen av mine mest kjære, fortrolige og nære. Den gruppen har blitt et ankersted for meg, hvor jeg har funnet et trygt og godt tilholdssted. Og det hadde jeg virkelig ikke trodd at skulle være mulig med den gjengen der.

Ja, jeg har lært at når en tør å åpne opp litt, vise litt av sitt sanne jeg og være interessert i den andre, da åpnes hjertene, og da skapes også tilhørighet.

Til deg som er ensom, og som kjenner at det koster for mye å jobbe seg ut av ensomheten. Til deg vil jeg si: Det er en som vil inn til deg, og som kommer TIL deg. Du slipper å gjøre noe annet enn å si Kom inn, så vil han komme inn til deg. Jesus er hans navn, og mer enn noen andre og noe annet, er han i stand til å fylle ensomheten din med tilhørighet. Den gleden han kan fylle livet ditt med, kan bare erfares. Den kan ikke forstås på andre måter enn ved å lukke ham inn.

Når jeg skal telle mine velsignelser, da kommer alle mine tilhørighetssteder langt oppe på listen. Til alle dere som har sluppet meg inn i hjertene deres og laget rom for meg, vil jeg si min aller varmeste og hjerteligste takk.

Og til Ham som alltid er hos meg, som aldri forlater meg og som aldri svikter meg, kan jeg umulig få takket nok.

Tell dine velsignelser: HJEMMELAGET

Det er de som sier at de ikke bryr seg så mye om gaver. De har alt, og trenger ingen ting. Vel, - jeg hører ikke til i den kategorien. Visst nok har jeg alt, og mangler ingen ting, men jeg blir umåtelig glad for gaver likevel, - og det jeg blir aller mest glad for, er det jeg får som er hjemmelaget.

Jeg har skatter som ligger fremme enda som jeg fikk da jeg var tenåring. Klokkestrengen på bildet nede til venstre, fikk jeg da jeg var ca 15 år. Den har jeg hatt fremme alltid siden. Bilder, hardangersøm, sjal, sokker, gensere.... Det er små mye fint. Men det fineste er at den som har laget det, har gjort det med tanke på meg. På soverommet har jeg liggende fremme flere av de tingene jeg har fått. De er alt for dyrebare til å gjemmes bort i et skap. Jeg må ha dem slik at jeg kan se dem. På kjøkkenhylla har jeg hengt et vakkert kort som jeg en gang fikk, og på pianoet ligger duken svigermor broderte til meg.

I fjor kom en venninne til meg med en spesiell gave. Hun hadde farget, dekorert og skrevet ulike ord på hele 24 små steiner. Det er en av de beste gavene jeg har fått noen gang. De små steinene ligger over alt i huset. På kjøkkenet, på pianoet, i vinduskarmer, på nattbordet. Og over alt står det ord som gjør meg godt, og som gjør meg glad. "Alt sammen er ord som enten passer på deg, eller som jeg ønsker for deg," sa hun da jeg fikk dem. En så utrolig fin ting å gjøre!

Oppe i gangen har jeg en pyntestige hvor jeg har hengt opp et strikket pledd som min svigermor har laget, et heklet sengetreppe fra min mormor, og en liten hardangersømsduk fra min mor. Jeg ser på dem hver dag og gleder meg over både gaven og de som en gang har laget dem.

På torsdag kom en venninne innom og hadde med seg litt julebakst til meg.

Jeg kan ikke ta med alt, selv om hver eneste gave fortjener å få sin plass i solen. Til deg som har gitt meg noe fra egne hender, skal du vite at det har stor plass i hjertet mitt.

For meg er alle disse hjemmelagde skattene rike velsignelser i livet mitt. Tusen hjertelig takk til hver enkelt av dere som har laget noe selv som jeg har fått.

Dersom du lurer på hva jeg ønsker meg til jul, så er svaret at jeg ønsker meg akkurat det jeg får, men aller mest noe du har laget selv. Et ord på en stein har stor verdi.

Tell dine velsignelser: SMIL og LATTER

I dag har jeg gått og fundert på denne underlige lille tingen, og den kraften som er i det, nemlig Smilet og Latteren. Dette vil jeg påstå er kroppens egne lykkepiller. Kroppen har en tendens til å være der vi selv er, noe som betyr at disse pillene også alltid er tilgjengelige.  Jeg har ikke kunnskap nok til å kunne forklare det som skjer i kroppen vår når vi smiler og ler, men AT det skjer noe godt, tror jeg vi alle kan si oss enige i – grunnet erfaring.

Både når jeg får et smil, og når jeg gir ifra meg et smil, skjer det noe mellom meg og den andre. Om det er mellom meg og en venn, en jeg går forbi, bussjåføren, ekspeditrisen, et barn, en ungdom, en voksen, en eldre… Ja hvem det enn er, og hvor det enn er, så er det stjernestøv av små velsignelser inn i livet mitt.

Jeg har også fått erfare at å smile, selv om det ikke er til noen, eller av noe, - bare smile for å smile, - er noe som påvirker meg. Det går inn og gjør noe i meg som jeg ikke har kontroll over selv. Det skaper et glimt av lys og håp. Ja, det kan høres helt tåpelig ut, men jeg har noen ganger, - når det ikke har vært mulig å klare å smile selv, - gått med en blyant i munnen. Når jeg biter over den, da drar munnvikene seg oppover enten jeg vil det eller ikke, og så skjer det som da bare må skje.

Å få le sammen med noen, er både sterkt, og befriende. Da er det noen gode hormoner som blir frigjort rundt i kroppen, og vi fylles av en naturlig rus. Dette er noe som skjer både fordi vi opplever noe som det er verdt å le av, og fordi vi faktisk ler.

Nå skal jeg si deg noe lurt. Selv om det første momentet ikke er til stede, betyr ikke det at det andre må utebli. En gang mannen min var borte og jeg skulle ta fjøsstellet, var jeg så langt nede at jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne styrke til å komme meg på føttene en gang, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte. Jeg husker at jeg tenkte: Hvor i all verden skal jeg hente kreftene fra. Svaret kom flyvende inn i hodet mitt: Le litt! Bare le litt!

Og jeg lo. Det var en både kunstig og rar latter, og hadde jeg hatt tilskuere da, ville de trodd jeg var riv ruskende gal. Men jeg lo, - og jeg kom meg på beina. Også mens jeg melket kyrne lo jeg litt innimellom, og for hver gang ble ryggen litt rettere, og skrittene litt fastere.

Smilet og latteren, det er det mest naturlige vi bruker når vi er glade. Heldigvis har jeg mange i livet mitt som jeg kan smile til, og mye jeg også kan smile av. Og så vet jeg at dette også er nyttige redskaper i verktøykassen min når dagene går litt i stykker.

Også dette vil jeg takke min skaper for. Han som vet alt, vet også hvilke vansker som venter oss. Tenk at han har formet oss så kunstferdig at det finnes krefter inni oss som kan løfte oss opp slik at vi også skal makte å komme oss gjennom de vanskeligste dagene.

Så har jeg også fått den erfaringen at livet med Gud er Godt. I det har jeg en ustoppelig kilde til å lokke frem gleden med. De velsignelser han fører inn i livet mitt, «fyller min munn med latter, og min tunge med jubel.»

Salme 126:2

Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: «Stort er det som Herren har gjort mot dem.»

Ja, i dag teller jeg disse to velsignelsene: Smilet og latteren, og i dag fryder jeg meg ekstra over at de får komme av seg selv. Uten å være påtvunget. Dagens gleder har lokket dem frem mange ganger. Jeg håper du også har en slik dag i dag at smilet og latterens velsignelser får fylle deg.

Tell dine velsignelser: LIVET

Så er vi kommet til desember igjen, og vi har startet nedtellingen frem mot jul. En travel tid, og en tid fylt av gleder og forventninger av mange, men også en tid for ensomhet, sorg og savn. Desember er på mange måter kontrastenes tid. I år, som alle andre år, kommer dagene til å gå med til mange slags ulike forberedelser, og sikkert også de fleste former for sinnsstemninger. I dagene som kommer vil jeg også fylle dem med noe mer dette året: jeg vil teller mine velsignelser.

Ja, jeg vil telle, og da må jeg starte med begynnelsen. Med èn. Selv om èn er det minste tallet vi har, er det ingen tall som kan komme etter uten at dette får kommer først. Det er starten. Innledningen. Begynnelsen. Og uten dette ville det ikke vært flere. Inngangsporten til alle de andre er her i dette vesle nummer èn. Når jeg så skal telle mine velsignelser, er det også naturlig å starte der alt har sin begynnelse, nemlig ved livet.  

Jeg lever. Jeg er til. Jeg er et menneske her på jorden. Av alle mulige kombinasjoner som kunne ha kommet da jeg ble unnfanget, var det akkurat jeg som ble til, og fra min første tilblivelse av, var jeg både ønsket og elsket av Gud. Ikke bare jeg, men du også. Du og jeg, min venn, ble gitt livet i gave for at vi skulle leve det sammen med ham som formet oss.

Livet. Det vanskelige livet. Det gode livet. Det søte livet. Det smertefulle livet. Det syke livet. Det lykkelige livet. Det er ikke graden av lykke eller glede som definerer livet som en velsignelse. Det er det at jeg er til som i seg selv er selve velsignelsen.

Ønsket og elsket av Gud. Der var min plass helt fra starten.

Salmene 139:13-18

Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg.

Denne velsignelsen er din også. Livet ditt, hvordan det enn er, så er det gitt deg for at du skal ha samfunn med ham som ønsket deg, og elsket deg inn i det.

Noen ganger takker jeg Gud for livet, på grunn av det jeg er og har.

Andre ganger takker jeg Gud for livet, til tross for det jeg er og har.

Livet mitt er gitt til meg. Ingen andre kan leve det, eller overta det. Og ingen andre kan heller fylle den plassen som var tiltenkt meg hos Gud.

Kanskje du tenker at dette er lett for meg å si: At livet er en velsignelse. Dersom jeg skulle sagt det ut fra hvordan jeg opplever det, eller føler det, over hvordan jeg har det mange ganger, ut fra hvilke prøvelser jeg har måttet tåle, eller ut fra hva som har skjedd med meg i løpet av livet, så kan jeg love deg at dette ikke er lette ord å komme med. Likevel er det ord som kommer i form av jubel, og det kan jeg fordi jeg kobler dem opp mot noe jeg VET, og ikke noe jeg FØLER. Ut fra mine følelser knyttet til livet, så kan de noen ganger være fylt med glede og tilfredshet, men mange ganger er de også forbundet med oppgitthet, motløshet, sorg, savn, - og til og med - midt i flokken av familie og venner, - også ensomhet.

Å føle, og å vite er ofte to verdener som ikke er forbundet med hverandre. Når jeg ikke FØLER livet som en velsignelse, kan jeg likevel VITE at det er det. Gud har selv sagt det, og hans ord tviler jeg ikke på.

1. desembers velsignelse er altså LIVET: ønsket og elsket. Er ikke det en vidunderlig måte å få starte adventstiden på? Og den er like mye din som min, og like mye min som din.

Kom og tell dine velsignelser sammen med meg!