I dag fikk jeg lov til å lese i dagboken etter farmor. For det meste stod det litt om vær og vind, bursdager, fødsler, slåttearbeid og litt ulikt annet arbeid på garden, - men bakerst i boken hadde hun skrevet fra evakueringen under krigen. Jeg gjengir her både i bilder og ord det hun har skrevet:

Vi blev tvangsevakuert den 12-11- en søndag. Vi reiste med Nordlys III. Var jo en bra stor båt. Det var folk fra Rotsundelv, Rotsund og Ravelseid. Det var helt fullt ombord, både under dekk og oppå dekk lå det folk.

Var innom Tromsø på turen sørover til Sortland. Vi kom til Reinsnes den 17-11. En liten plass med 4 - 5 hus. Vi fikk hus hos en som het Lysnes. Huset var stort men i dårlig stand. Vi var der i 8 månder. Til vi reiste hjem.

Reiste fra Reinsnes den 11 - 6 - 1945 om kvelden. Kom hjem til Rotsundelv den 14 - 6 en torsdags morgen. Vi hadde fint vær på turen hjem. Det var grønt over alt. Vi hadde en Ku kalv med oss hjem som vi kjøpe hos Sigvart Lysnes der vi bodde. 

Da vi kom opp til dalen drakk vi kaffe hos Petra. De var kommet hjem før oss. Vi satt ute på marka. Båten vi kom hjem med het Ørnes. Skipper Eleseus Jensen fra Maurnes. På den båten hadde vi god plass. Vi var vel en 25 stykk om bord med dem som eide båten.

____________________

1944

Da vi reiste måtte vi leie kyrne og sauene ned til barnehjemmet - Rotsund. Tyskerne slaktet dem men hestene skulle dem ha. Vi fikk jo ikke ta med oss mere enn det vi kunne bære i en ryggsekk eller koffert.

Jeg og pappa grov et stort hull i en bakke som vi gjemte forskjellige ting. Det var 3 stk symaskiner, 3 stk rokker vevstoler og mange andre småting som kokekar, kopper, bøtter, seperatorer og sånne ting. Vi fant alt igjen av det. 

Husene var det mye ødelagt. Vinduene var knust. Alt inne var borte. I fjøsen og bua var gulvene revet ut. Det var mest bare veggene som stod igjen. Så vi måtte jo lete etter stoler og ovner og senger. Fant jo noe, men det var jo mest bare sånt gammelt. 

Mamma reiste til Ulsfjorden til onkel Hans og fikk to lam. Pappa var og hentet en hest og en sau. Alle her omkring som hadde hester for jo opp til Setermoen for å se om dem fant hestene sine igjen. Men dem fant dem jo ikke.

Pappa kom med en stor hest. Det var en traver. Gikk ikke an å bruke den på slåmaskinen, men den var snill og god å kjøre ellers med. Hadde den ikke så lenge. Bytta den i en fjording hos Lefdal. Han reiste jo rundt med hester som han solgte. Har nå prøvd å fått med det meste, men det er jo mye mere som jeg skulle ha skrevet. Det var jo mye som hendte høsten 44 til våren 45.

En hest, to kyr og tre sauer var levert til tyskerne. Vi slaktet lam og sau og salta i en tønne som vi gjemte sammen med de andre i det hullet. Ellers var det jo slakta og solgt bort tidligere på høsten. 

Fant igjen det som vi gjemte i det hullet. 

Frida Othelia Hansen

Selv om hun her gjengir hendelsen som ren faktatekst, så kjenner jeg likevel på mye av den spenningen, smerten og fortvilelsen hun opplevde i dette. Selv om dette er farmors historie, så er det også litt av vår norske historie som vi skal minnes og bære med oss.

Vi skal gå videre, men vi skal heller ikke glemme!!

Følg Bondekonen på facebook her 🙂

Til alle som IKKE er bønder: Ta deg tid til å lese dette innlegget, så får du vite noe viktig om hva som venter oss som er det! Joda, det angår faktisk deg også!! I aller høyeste grad!

Fra 2024 er det et krav om at kyr ikke lenger har lov til å stå på bås, men skal kunne gå løse i store binger. Hva vil dette føre til? Før jeg går videre må jeg forklare hva som er forskjellen på disse to typene fjøs:

Båsfjøls:

Hver ku har sin egen bås som den må stå på gjennom vinteren. De står da oftest på gummimatter som er gode for dem både å stå på og ligge på. Kua er bundet fast. Den har likevel mulighet til å bevege seg litt, men kan selvsagt ikke gå fritt i rommet. Det er i dag regler for hvor stor plass en ku skal ha når den står på bås.

Kua blir melket der den står. Bonden bærer da med seg melkemaskinen fra ku til ku, eller skyver dem på skinner i taket. Det er denne typen fjøs som har vært mest vanlig, og som fortsatt er mest i bruk i de fleste land.

Løsdrift.

Kyrne går løse i store binger. De har da liggebåser som de kan legge seg ned i for å sove og hvile. Når de skal bli melket blir de ført inn i et et eget rom; en melkestall. Der blir de melket to ganger for dagen, morgen og kveld, og får så gå tilbake til bingen. På store garder har de gjerne melkerobot. Da går kua inn for å bli melket når den selv ønsker, og da gjerne tre eller fire ganger i løpet av dagen. Dette gir mer melk pr. ku.

Selvfølgelig har kyrne det best i løsdrift! Det er ingen tvil om det. Men har de det ille i båsfjøs? Noen sammenligninger:

Når du skal på ferie, har du da alltid muligheten til å velge seks stjerners hotell, eller må du nøye deg med et tre eller fire stjerners? Blir ferien din elendig om du ikke får fly på første klasse? Får du ikke sove om du må ligge på en skumgummimadrass?

Og for å gå litt lenger:

Vi har i dag mange regler for hvordan ting skal fungere. Det skal være full barnehagedekning, men har vi det? En kreftpasient skal ikke måtte vente mer enn et visst antall uker på å få starte behandlingen. Får vi det til? Et verdig liv for de gamle er å få enerom på sykehjemmet. Har alle det? Det er uverdig å måtte ligge alvorlig syk i korridoren på et sykehuset med bare et skjermbrett å skjule seg bak. Har vi fått bort alle korridorpasientene i 2015?

Vi har mange lover som skal sikre oss retten til et verdig liv som IKKE blir innfridd. Hvorfor vi ikke får det til og hva som må gjøres diskuteres i mange sammenhenger, men det er ikke alltid så lett å finne de gode og rette svarene.

Tilbake til spørsmålet mitt: har kyrne det ille på båsfjøs?

Mitt svar er et definitivt NEI! Det er ikke et seksstjernes luksusopphold, men det er likevel et fullt verdig liv for en ku! Og faktisk så er det noen VIKTIGE ting som er bedre for dem med det livet vi kan tilby enn mange av dem som har løsdrift, og da særlig i forhold til dem som har melkerobot:

• Vi SER hver enkelt dyr minst to ganger for dagen. Vi tar på kua, kontrollerer at alt er i orden, og oppdager med en gang om noe er galt. Det er ikke alltid lett å oppdage like raskt at en ku har blitt syk som går i et løsdriftsystem.
• På store garder kan det være vanskelig/umulig å ha beiteplass til dyrene i nærheten av fjøset om sommeren. Kyrne går derfor inne hele året. Hos oss går de ute på beite i 3-4 måneder.
• De svakeste blir "hakkekyllingene" i løsdrift, noe som kan være ganske rått og brutalt. Det unngår vi når de står på bås, for da har vi mer kontroll med hvem hver enkelt står ved siden av.

Likevel: det ER best med løsdrift, og jeg er enig i at det er DET vi skal ha som mål for alle norske bønder, men ikke som et absolutt krav. For vår del vil det si å måtte bygge helt ny fjøs - til ca 18 melkekyr. En investering som vil koste mange millioner. En investering som arbeidet med dyrene ikke vil klare å gi avkastning nok til å finansiere.

Kan vi ikke bare utvide litt da? Ha flere dyr? Var det bare SÅ enkelt, men dyrene skal ha mat, og vi har ikke fôr til flere og heller ikke beiteareal.

Nei, fra 2024 er det SLUTT for oss!! Så enkelt er det! Og ikke bare for oss, men for veldig, veldig mange andre bønder også. I starten skrev jeg at dette stykket angikk deg også, og det gjør det, - for når du skal reise på Norgesferie, eller du skal kjøre langs Vestlandet for å komme til slekt og venner, eller du skal på fjellet på hytta, - hvordan tror du det kommer til å se ut når vi er borte? Og for alle turistene som vi gjerne vil vise fram vårt vakre land til, hva annet får de se enn grønne tunneler av trær, busker, kratt og ugress? Dessuten regner en med at hver bonde skaffer arbeidsplass til 2-3 andre. Tenk bare på alle som er involvert fra melka blir hentet av melkebilen til den er blitt et ferdig produkt i butikkhyllene. Kanskje er du en av dem som blir satt på døra når vi forsvinner??

Det er stor forskjell på et uverdig og et verdig liv. Kyrne i båsfjøs har et både godt og verdig liv, selv om de i løsdrift har det bedre.  Elever som må sitter på gamle trestoler kan ha en like så god skolehverdag som de som får sitte på en moderne stol med både sving og justering.

Jeg ønsker at vi skal gå sammen mot en bedre framtid, for både folk og fe, men på en måte som ikke stenger dører eller ødelegger for noe som faktisk ER bra - om enn ikke optimalt!

Også i dag vil jeg oppsummere med å si:

Vårt ønske er at vi også etter 2024 skal få fortsette med det vi er flinke til: nemlig å stelle fint med dyrene våre og å ta godt vare på jorden vår!! Er det for mye forlangt??

Følg Bondekonen på facebook her 🙂

I morgen kan du lese om "Kyr som flyr - og en flaksende bondekone."

Takk til Ella Sandra Dahl Berland for et flott stykke i Strilen. Det er alltid spennende når en skal bli gjengitt av andre, hvordan det en har sagt blir vinklet. Jeg synes Ella Sandra har formidlet intervjuet på en god måte.

Dersom du klikker

her

kommer du til stykket i Strilen.

I går ble det storrydding i huset etter vannkatastrofen. Da kvelden kom følte jeg meg både sliten, fornøyd - og litt ensom. Etter å ha vært alene hele dagen og ikke hatt de vanlige stemmene surrende rundt meg, føltes det litt tomt og stusslig i huset. Jeg bestemte meg for å gå i et "Stikk innom" besøk, - men til hvem?

Jeg har tidligere hatt en oppfordring på FB om at vi må bli flinkere til å gå på små visitter, - slik vi gjorde da barna var små. En slik oppfordring bør jeg jo følge opp selv også, og ikke bare adressere til vennene mine. Jeg tok min egen utfordring, og ringte til en dame jeg ofte har snakket med i ulike sammenhenger, som jeg synes er både hyggelig og åpen, - men som jeg ikke har vært hjemme hos tidligere.

En både overrasket og glad stemme ønsket meg hjertelig velkommen. Jeg kom meg i bilen og suste av sted. Det ble et hyggelig besøk!! Den lille timen ble til to, og mørket falt på før jeg kom meg hjem igjen.

Det både snakkes og skrives om de ensomme menneskene, men hvorfor er vi ensomme?? Vi ønsker så gjerne, men tør ikke, - men hva er det som er farlig? Å få et nei? Å få høre at det ikke passer? At noen skal tro at vi er innpåslitne om vi tar kontakt?

Det kan nok være at en av hundre synes du er innpåsliten, men hva med de nittini andre som ikke synes det, som derimot vil synes det er hyggelig med et besøk? Er det ikke bedre å tenke på dem enn på den ene?

Min oppfordring i dag er ikke først og fremst å se de ensomme menneskene, men TIL de ensomme menneskene. Ensomme i den forstand at en ønsker noen i hverdagen å kunne småprate med over en kopp te, eller en å gå en liten tur med i marka. Det er mange som ikke er lenger enn et bank på døra eller et telefonnummer unna.

JEG kjenner mange sommerfugler krible i magen når jeg tar en slik uventet kontakt, men gleden det gir får meg til å gjøre det likevel. Og jeg ønsker gjerne å FÅ slike besøk også, så du må gjerne komme og banke på MIN dør!!

Da vi i går skulle se til sauene, la vi merke til at det ene lammet var mer urolig enn de andre, - og det var ikke rart, for det var full av makk! Men å få tak i et villsaulam, er adskillig lettere sagt enn gjort. Det ble dagens trim for både mannen og meg!! Men - som i så mange ulike saker - vinner den som holder ut lengst.

Vi tok lammet med oss hjem, fikk klippet, vasket, stelt og smurt. Det er første gang vi opplever at et lam har fått makk. Det var helt forferdelig å se hvordan de små hvite makkene kravlet i hopetall i det store åpne såret. Å stelle syke dyr er absolutt den verste jobben jeg er med på! Men nødvendig!!

Lammet fikk være inne i natt, og da vi kom til det i dagmorges var det tydelig at middelet hadde gjort jobben sin. Ikke mer makk, og det hadde lagt seg en fin skorpe over såret. Et tykt lag med sårsalve ble smurt på, og så fikk vesla komme tilbake til mammaen sin - som har lengtet og brekt i hele natt. Ja, hele slekta stod på rekke og rad for å ta imot lammet da vi kom.

Da får vi bare følge med videre, - og håpe at ikke flere blir syke. Dersom noen har gode tips til videre stell/forebygging, så kom gjerne med dem!

Mer oppmerksomhetssyke og kjælne dyr enn disse to skal du lete lenge etter! Og får den ene kos, MÅ selvsagt den andre også bli klappet og dullet med. Å slå plenen er det eneste hagearbeidet jeg får gjøre i fred.

Esel (det er altså katten) legger seg på ryggen min og maler, og Lady presser hodet sitt under armen min og tvinger til seg en klapp. Ikke så lett å være effektiv med disse to rundt meg, men litt koselig er det da - innimellom....

Tenk deg at du går forbi to jenter på videregående, og at du overhører bruddstykker av en samtale som foregår på dette viset:

"Hvor mange pulevenner har du?" 

"For tiden har jeg bare to. Jeg kuttet ut Anders etter sist helg, for han var så krevende."

"Mener du Anders i B klassen? Han har jeg også hatt. Synes han var OK jeg, men det var i første..."

Eller i det du passerer to gutter hører dette:

"Jeg var mye sammen med Marte i helgen."

"Er hun blitt en sengekamerat?"

"Nei, - ikke akkurat.... Ikke enda iallefall...." 

Det er bare noen måneder siden jeg overhørte disse samtalene i det jeg gikk forbi. De snakket sammen, helt uten sjenanse, som om dette var noe helt dagligdags. Noe senere kom jeg i snakk med en jente fra videregående. Jeg fortalte henne hva jeg hadde hørt, og spurte om det var vanlig å snakke sammen om slikt. "Det du hørte var egentlig fint snakk i forhold til hvordan mange jenter snakker sammen," fikk jeg vite da. Hun synes det var litt flaut å fortelle hva hun hørte, men kom frem med det likevel. "Det er mange som diskuterer sammen hvor mange de har ligget med. Særlig etter helgene. De omtaler dem som "Pulevenner."

Ville du blitt sjokkert? Det kan jeg love deg at JEG ble. Ikke bare sjokkert, men rystet!! Jeg fikk så vondt inni meg av dette. Jeg vet jo at mange ungdommer er seksuelt aktive, og gjerne med mange partnere, men å få vite det så direkte.... Jeg har tenkt mye over dette siden, og vil dele noen av disse tankene med deg.

Som kristen mener jeg det er galt å ha flere seksualpartnere enn den ene en skal dele livet med. Refleksjonene mine er likevel ikke bare med dette som bakteppe, men om hva som skjer med oss som mennesker.

Men aller først: Hvordan har det blitt slik? Det er vel vi voksne som må ta på oss skylden for det! Det er fra den voksne verden den massive påvirkningen kommer, - og da tenker jeg særlig på filmindustrien. I de fleste filmer er det slik at etter det første kysset, er neste scene at de ligger nakne i en seng sammen. Slik ER det. Og selvsagt blir det slik for ungdommen også. Å ha sex blir normalisert til noe som er på linje med en aktivitet som å pusse tennene. Men er det slik vi ønsker det skal være for dem? Er ikke seksualitet noe mer enn bare en akt? En handling?

Jeg har et bilde jeg vil bruke for å illustrere hvordan jeg tenker det bør være. Bilde er mangelfullt på mange måter, men kan likevel gi noen tanker…

Tenk deg at du fra fødselen av får to vakre buketter med roser i gave. Den ene buketten består av gule vennskapsroser. Det er en magisk bukett som er slik at til mer du deler ut av den, til mer får du tilbake og til større og vakrere blir buketten.

Den andre buketten består av røde, vidunderlige, unike og vakre kjærlighetsroser. Men denne buketten er helt annerledes. Alle rosene vokser ut fra den samme stilken og er ment å bli gitt til Den Ene. Når en gir seg selv til en annen, er det som en knekker av en av disse rosene og gir den ifra seg. En rose som aldri kan settes tilbake, på samme måte som noen minner aldri kan viskes bort.

Når en senere finner Den Ene, har buketten mistet noe av sin fylde og glans. Rosene som skulle vært der bæres av andre som en stadig møter på og minner en om det som var.

Kjære ungdom: Du er verdifull og unik! Det er også kroppen din! Ta vare på deg selv! Våg å vente, våg å være kostbar, - våg å si nei! Seksualitet handler ikke bare om kropp og nytelse, men også om tanker, følelser og minner som du skal bære med deg resten av livet.

Og til deg som er ungdomsforelder, eller omgås ungdom på annet vis: Våg å snakke med de unge om dette! Selv om det kan oppleves både vanskelig og flaut i starten, så er det egentlig bare en bøyg vi må komme over. Vi snakker gjerne med dem om andre viktige valg de tar i livet, som hvilke skole- og yrkesvalg de bør ta. Men er det ikke enda viktigere å snakke med dem om hvilke valg de tar for seg selv og sin egen kropp? At vi hjelper dem til å forstå hvilke valg de har å velge i, og hva som kan bli konsekvensene av de valgene de tar? At det ikke bare handler om øyeblikk, men om fremtiden deres, - om hvilke minner de skal bære med seg inn i voksenlivet sitt?

Selv om de unge ikke sier så mye, så vil likevel de fleste lytte. Og vi ER viktige for dem! Vi har muligheten til å påvirke. Selv om de blåser av oss, så er jeg likevel overbevist om at de tar ordene våre med seg videre i hjertene sine. Vi kan ikke leve livet for dem! Det skal de heldigvis få lov til gjøre selv.

Ønske mitt for hver eneste ungdom, er at årene de har fremfor seg skal bli fylt med glede og gode minner! Jeg avslutter med å gi deg dette diktet mitt:

(Bli medlem i gruppen "Bondekone" på Facebook, så får du opp mine nyeste innlegg på fb siden din dersom du ønsker å følge meg videre.)

Er dette en påstand eller er det fakta? Vel, - akkurat det skal jeg ikke diskutere her. Jeg vil i stedet komme med noen refleksjoner rundt egne erfaringer som handler om det å ikke være det vakre barnet, og hvordan det oppleves.

Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg et ganske alminnelig ansikt. Ikke vakkert, men heller ikke stygt. Nesen er litt for stor. Tennene er ikke lenger helt hvite. Selv ikke Colgate Whitning klarer å sørge for det. Stadig dukker det opp noen små kviser og hår som må pilles bort. Likevel er jeg fornøyd. Jeg kan se på meg selv i speilet og smile.

Slik har det ikke alltid vært. Som liten følte jeg meg stygg. Når jeg nå ser på bilder av meg selv som barn, ser jeg at jeg også da var helt normal. Ikke den sorten som blir plukket ut til modell, men absolutt helt ok. Så hvorfor trodde jeg at jeg var stygg?

Kanskje det vil være ulike måter å forklare det på, men jeg tror at det ene svaret handler om hvordan de voksne møtte meg. Eller kanskje rettere sagt; hvordan de IKKE møtte meg.

Bestevenninnen min var svært vakker, med dukkeansikt og englehår. Hun var det nydeligste barnet en kan tenke seg. HUN sa aldri noe til meg om at hun ikke syntes jeg var pen. Likevel var jeg - fra jeg var ganske liten - veldig klar over at hun var den pene og jeg den stygge. Hvorfor?? Jo fordi HUN var den som ble SETT og SNAKKET TIL av de voksne!! Fra vi var så små at vi satt i sandkassen og bygde slott, var det hennes byggverk som ble kommentert av mødrene som var til stede. Selv om mitt var både større og mer fantasifullt utformet. Stod vi i gaten og hoppet tau, kunne hun få skryt over å være så flink til å hoppe så mye, - selv om jeg hoppet mer enn henne. Men det visste de ikke, for de hadde ikke tid til å se på når det var min tur.

Da vi var så store at vi fikk gå på butikken alene, med femkroningen i lommen for å kjøpe lørdagsgodt, var det hun som ble hjulpet, - uoppfordret - av smilende butikkansatte, som også alltid hadde noen gode kommentarer til henne. Jeg fikk hjelp jeg også. Dersom jeg spurte.

De voksne var ikke stygge mot meg. På ingen måte! De var bare så veldig mye mer hyggelige og oppmerksomme mot min vakre venninne. De trengte ikke å si noe til meg for at jeg skulle forstå at jeg ikke var så vakker, - og dermed heller ikke fortjente den samme oppmerksomheten. Jeg forstod det godt likevel. Jeg visste at plassen min var å holde meg litt på avstand, å stå i skyggen.

Har tidene forandret seg? Jeg tror dessverre ikke det. Selv har jeg to døtre som fikk mye oppmerksomhet for sin skjønnhet som små. Den ene var ikke mer en tre år en gang vi var på butikken, og hun forundret sa til meg etter at vi hadde handlet: "Damen sa ikke at jeg var pen mamma!" Hun var så vant til å få kommentarer at hun reagerte når hun IKKE fikk det!

Og det er ikke lenge siden en venninne fortalte at hennes fire år gamle sønn hadde sagt følgende til henne: "Jeg har ikke lyst til å være tykk lenger mamma." Hun spurte ham om det var noen som hadde sagt til ham at han var tykk. "Det er bare hjertet mitt som sier det til meg selv," hadde han da svart. Er det også her et taust språk den vesle gutten har fanget opp??

Kjære medvoksne - det er på tide vi går på skjønnhetsjakt hos de stygge barna. Og med stygge barn så mener jeg faktisk de som er helt alminnelige og normale! De vakre barna skal få fortsette å skinne. Jeg unner dem det. Men vi voksne må lære oss til å se de andre barna også, - og helst være så bevisst at vi ser dem FØRST. At han med de utstående ørene får det FØRSTE smilet. At hun med dobbelthake og fregner får de FØRSTE vennlige ordene.

Mer en noen gang før, trenger barna i dag å få vite at det IKKE er den ytre skjønnheten som er målet for hvor godt de skal bli likt. At iallefall vi som er voksne ser dem og de skjønnhetene de har som mennesker.

Følg Bondekonen på facebook her 🙂

Vacation is synonymous with the collection! Collection of memories, and then mostly good memories. This summer I have collected many, but one is more special than the others. A memory for contemplation, wonder and joy - a memory that makes sense to share further. Yes indeed something I am committed to providing further.

We stayed in an apartment on a farm near Lake Constance. There were a total of seven holiday flats on the farm. It lived German families in the other six. Everyone was friendly, polite and easy to get in touch with. Particularly two families, who were there together, we got familiar with.

One night as we sat outside and grilled together, it was so that one of the wife and I got to ride a bit for ourselves and talk. What she then said to me, was something that was not meant only for me but for all Norwegians. I can not reproduce the conversation verbatim, but I will try to render it as truthful and straight as I can manage.

Anna and I had talked about this and that. Anna became suddenly a little more quiet. She looked down, and I sensed that she was searching for words. When she turned to me, I got a little startled, for her face had a mournful puffs and her eyes were full of tears.

"It's something I want to tell you that it's very important for me to say," she said quietly. "Some time ago I read a book. This book touched me. Yes, in fact so strong that I decided that if I got into a conversation with someone from Norway, I would use this opportunity to apologize. "She put a hand on my shoulder, and said strong and determined:" Excuse! On behalf of Germany, I must apologize for all the things we did to you during the war. It is so painful for me to think that we were so cruel to you! "

I became dumbfounded! I had not expected this . I wanted to say that there was nothing to forgive. She was not part of the war. Nor was I. What did I have to forgive? But I felt her hand on my shoulder and noticed how important this was for her. "We live in a time of forgiveness and reconciliation," I replied. "It happened, we can not do anything about the incident, but that's history now. Something we shall leave behind us. "

I saw that my words made her well. Then she told about the book. It involved a Norwegian woman who had fallen in love with a German soldier. It turned out that this man was a Jew, which literally was crucial to keep hidden. The book depicted their history, but also how the Germans had behaved toward Norwegians during the war. Anna had been shocked by what she read about how the Germans had taken their place. They had occupied the houses and farms, stolen food, forced Norwegians to work for them, and used threats and violence. At school they had learned about the war, on where the Germans had been and what had happened, but not how they had behaved.

"War is always horrible," I said. "War leads moreover that bad people often get wide latitude. But it was also painful for many of the young German soldiers who were forced into the war. Grandma was one of those who were forced to wash for German soldiers. A German department had occupied the largest farm in the parish. She told me that many of the young soldiers were very unhappy about having to be there. Several of them were no more than 16 years. One evening she had finished the job and should go home, came a drunken Germans after her.

The road went through a forest, and it was evident that he had not honest intentions. Grandmother was small and derision, but with the bone in the nose. She had turned against him - a great and strong soldier - and taunted him all she was good for. Finally, she had said: "If you want to shoot me, then you can do it now, but something else you do not get from me!" Then she turned from him and went, - convinced that her last hour had come. The soldier fired. What he hit she did not know, but he did not hit her. If he missed because he was drunk, or if he just shot in midair is not easy to know. But the other soldiers at the farm had heard the shot, and when he came back, they were sure that he had done something bad against grandma, so they beat him up. They knocked him properly !! "

Anna laughed at me. "He got what he deserved!" "Yes," I replied. "And it shows that many Germans also had its heart in the right place. As a teacher I know that in a class, it is often the troubled pupils who get the most attention and become talked most about, but the MOST is both kind and conscientious. They're just not as much seen and discussed. War is cruel. Also what happened in Norway during World War II created a lot of pain for many innocent. It is difficult to understand how people can be so evil against one another, but we live in a time where we should be allowed to put this behind us. We will carry with us the lessons, but go ahead. "

We got the chanse to talked a lot that night. It surprised me how little Anna knew before about what had happened during the war, but I was really touched by the strong guilt she carried. A burden that was not really her. I would therefore, for Anna's sake bring her words widens, to all Norwegians:

"Forgive us for all the evil we did to you during the war. I'm so sorry - so very sorry for all the pain we brought into your life! "

Brainwashing is being told one thing for so long and so many times that we believe in it, even if it's not true. No matter how strong psyche we have, I think nobody will be insensitive of being exposed to this form of influence over the long haul.

I myself have been a victim of brainwashing!

Ever since I was young, I've been told that I'm too fat! Not by my family. Not by my friends. They have never expressed anything other than that I am just as I should be. Nevertheless ...

All advertising - absolutely ALL commercials tell me something about how I should look! Commercials for shoes, toothpaste, car, rail, insurance ... Whatever is advertised, then it is slim, beautiful models that shows off things - and that simultaneously says something about how I should look. We reserved us against unaddressed advertising in the mailbox, but what does it help when advertising is everywhere! Television, magazines, newspapers, internet, signs along the road ...

There is two things that is impossible: 1. To say that I will not expose myself for advertising! 2. To believe that I can avoid being influenced by advertising! I am not AGAINST advertising, but I am saddened by what it has done with me.

I want to be pleased with myself. Being able to think that I'm OK though my waistline does not swing inward. That having a "car tire" around the stomach does not make me ugly - but when I EVERY DAY, wherever I look, are faced with impressions that says: You ARE too thick! Then it becomes difficult not to believe it myself.

I've always had a few kilos too much compared to what the world around me tells me that I should, and most days circles some thought around in my head which is about dieting. I am fed up having it this way. I want to protest, but do not know who I could protest against. The promo is here to stay. There's nothing I can do about that.

I will use the method I have used many times before, the one who gets the monsters under the bed to disappear, - namely, to "turn on the light!" Putting words on what is difficult, can be a good way to put holes in painful balloons which grows inside the heart. So now I say to myself and to the whole world:

"I am NOT fat, I'm actually just the right size, what I intend to continue to be!!

Frankrike er et vakkert land, med mange severdigheter, flotte bygninger, sjarmerende byer og smilende, vakre mennesker. Men for oss håpløse nordmenn som ikke kan annet på fransk enn "Sorti," er det omtrent umulig å både gjøre seg forstått og å forstå hva de prøver å si til oss. Selv unge franskmenn klarer nesten ikke å si en hel setning på hverken engelsk eller tysk.

I sommer var vi et par dager i Strasbourg. En særdeles vakker by, som fortjener all god og hederlig omtale for sine mange vakre bygninger, kanaler, broer, folkeliv, butikker, restauranter, hoteller.... Men akk - så vanskelig det var å få til en samtale med menneskene der!!

Da vi satt hjemme og googlet litt om byen, stod det at det var en tospråklig by siden den ligger helt på grensen til Tyskland, - men det merket ikke vi noe til. Enten vi spurte etter veien, var i en butikk og spurte etter noe spesielt eller vi skulle få forklart noe på en meny, så var det samme stotring og knoting! Olav er flink i tysk, og jeg klarer meg brukbart på engelsk, men denne blandingen av fransk, tysk og engelsk som ble presentert for oss der gikk langt over hodene våre! Og det underligste var at dette også gjaldt unge franskmenn.

Men det manglet ikke på VILJEN til å prate. Om vi ristet på hodet, heiste på skuldrene eller gjorde andre tegn på at vi ikke forstod, så tror jeg de tenkte som så at dersom de bare brukte enda flere ord, så ville vi forstå! Noe vi IKKE gjorde!!

Vel, vel... Å feriere i Frankrike kan være spennende på mange måter. Vakkert er det iallfall der, og mange hyggelige mennesker, men selv tror jeg at jeg venter med å reise tilbake dit til det er funnet opp en app som kan oversette opptak av språk!